Påskelandskapet som ble Legopåske

Det heter at blind høne også kan (gjen)finne et gullkorn. Det var vel det som hendte meg her i høst da jeg skulle demonstrere for førskolelærerstudentene i klasse 2C på Dronning Mauds Minne Høgskole hvordan man kan formidle påskebudskapet. Som teolog uten barnehageutdannelse hender det at jeg går over bekken etter vann når jeg skal undervise kommende førskolelærere i praktisk fagdidaktikk. For å bære så lite vann som mulig over denne bekken, fant jeg fram Torunn Fatlands utmerkede hefte "Palmegrener og gåsunger". Der hadde jeg lest om et påskelandskap til bruk i barnehagen. Dette ville jeg bygge for å vise studentene hvordan ting kan gjøres med enkle midler. En dreven førskolelærer hadde utstyrt meg med påskeegg, duker i liturgiske farger, tornekrone, hosiannaremser mm; alt sammen rekvisita til bruk for samlingsstunder som skulle representere de ulike påskedagene.

Som vanlig var jeg sent ute med forberedelsene. Jeg fant ikke de pappeskene jeg trodde jeg hadde for å klippe ut diverse ting av. I nøden "kom jeg i hu" at mine tre barn hadde opparbeidet seg en anselige mengde små-Lego i løpet av en tiårs periode. Dermed ble jeg sittende et par timer på gulvet og bygget Jerusalems murer, bordet for nattverdinnstiftelsen, porten Jesus red gjennom Palmesøndag, for ikke å forglemme korset og graven utenfor bymuren. Stettglass fra diverse pizzarestauranter o.l. fungerte fint som beger til nattverden. Middelalderriddere gjorde seg godt som vaktstyrken. Jesus ble satt sammen av deler fra en skjeggete sjørøver, sort damehår, og hvite klær fra et spøkelse.

Klasserommet ble ryddet for stoler, og studentene fikk pent beskjed om at nå var de førskolebarn og var kommet til fire samlingsstunder. Jeg dekket bord med lilla, sort og hvit duk, vekselsvis; fant fram hosianna-remser, såpestykke, tornekrone og haugevis med telys; tente lys eller lot det være på "langfredag", prøvde å lære "ungene" påskesanger og snakket om Jesu lidelse, død og oppstandelse, alt visualisert med små-Lego og til akkompagnement av bråkete "unger" med tidvis vel voksne spørsmål. (I klasse 2E noen dager senere gjentok jeg det hele, men der fikk studentene lov til å forbli voksne, og det spørs om ikke læringen var større av det.)

Legopåske i barnehagen

En måned før påske dro studentene i praksis i barnehagene. En av praksisoppgavene de kan velge i kristendomsfaget er å formidle påskebudskapet. En av studentene likte tydeligvis min "Legopåske" så mye at hun våget å prøve det på virkelige unger. Og det fungerte! Over forventning, sa både hun og praksisveilederen som overvar samlingsstunden. Ikke bare fulgte de godt med, men etterpå gikk ungene rett bort til legobordet og fortsatte. At Jesus så møtte kaptein Sabeltann, får så være. Engasjementet var skapt. Ungene forsatte påskefortellingen selv!

Legopåske på familieleir

Denne gode tilbakemeldingen gjorde at jeg våget å ta ansvar for morgensamlinger på en kristen familieleir i påsken. Jeg ville prøve selv hvordan Lego-konseptet virket på unger på flere aldersnivå. Dette var rett nok unger som for det meste kjente påskens innhold fra før, men desto vanskeligere å formidle noe nytt og spennende. Opplegget skulle holdes onsdag kveld, og alle morgener fra skjærtorsdag til og med 2.påskedag. Jeg følte meg litt fri i forhold til hva jeg tok opp på de dager som ikke har et fast tema. Dermed fikk jeg følgende tema med tilhørende Lego-utstyr:

Graven gjort om litt til fjellknaus (Mt.28.16+Mrk.16.15-19). 11 disipler plassert rundt knausen. Jesus i midten med 4 m lang sytråd rundt seg som fører via en krok el.l. i taket over bordet. Slik kan Jesus fare opp til himmelen ved diskret å dra i tråden.

Inntoget i Jerusalem:

Påskemåltidet:

Korsfestelsen:

Oppstandelsen:

Opplegget synes å fungere bra. Både barn og voksne var spent på hvordan Lego-påskeberetningen kom til å utvikle seg.

Den siste effekten der Jesus virkelig farer til himmels skapte stor oppmerksomhet blant ungene. De så selvfølgelig tråden hele tiden. Noen spurte hva den var til. "Vent og se", svarte jeg. Andre som kjente historien på forhånd skjønte hva som skulle skje, men forventningen var ikke mindre av den grunn. Snarere tvert i mot. Så måtte vi ta en liten teologisk samtale der og da. Var himmelen er et sted der oppe i himmelhvelvingen? Kunne Jesus kan være alle steder nå? Kanskje kunne jeg funnet en Lego-due eller lignende for å illustrere dette med Åndens nærvær i Jesu sted.

Vi dro hjem fra påskeleir samme dag, ryddet på plass sakene, gav esken med Lego til min yngste datter på 7 år og sa takk for lånet. Litt senere på dagen skulle jeg opp på rommet hennes med noe tøy, og synes så tydelig jeg hørte at hun var der inne, men ingen jente var å se. "Men hun var da her", tenkte jeg. Så plutselig får jeg se "Jesus" i passe fart opp mot håndtaket på takvinduet og en knisende jente liggende bak en stol med tråden i hånda. Joda, Jesus himmelfart har hun fått med seg. Påskefortellingen var ikke slutt.

Faglig etterrefleksjon

Siden dette tydeligvis fungerte, ønsket jeg å se om andre fag hadde noe stoff som kunne belyse dette. En felles-mail til de andre på skolen satte meg i kontakt med fagene drama og forming. På formingshold var det imidlertid lite å hente. Lego-klosser har ikke så høy status der. De er for "euklidske", ble det sagt. Matematikern vår synes derimot at Lego-klosser bidro til mye fin førmatematisk trening (kanskje nettopp fordi de var "euklidske"?). Når var ikke poenget mitt verken å stimulere til kreativ formingsaktivitet eller forberede barna uti romgeometrien, men å formidle påskefortellingen. Derfor var den reaksjonen jeg fikk fra dramalærerne den mest treffende. De kunne nemlig fortelle at jeg hadde drevet med "tingteater", og at "det alltid slår godt an."

Jeg ble henvist til Brit Paulsens bok "Når dokkene tar ordet". Der står mye av det jeg erfarte selv: "Voksne formidler stoff til barna gjennom teaterdokkene" (s.51). "Lego, playmo og plastikkfigurer kan settes inn i andre sammenhenger og bli kulisser og figurer i teaterlek." (s.66) I avsnittet om tingteater (s.86f) beskriver hun et antydet eller detaljert landskap som man plasserer figurer i, "og en forteller framfører historien mens andre flytter på figurene".

Brit Paulsen sier at dokketeater kan brukes i samband med både vekstpedagogikk og formidlingspedagogikk. Det var opplagt det som skjedde. Jeg ønsket å formidle et budskap, men ungene fortsatte selv etterpå; de brukte figurene selv ut fra eget initiativ og egen kreativitet, men likevel innenfor rammen av den formidlede fortelling. Det var fremdeles Jesus som møtte kaptein Sabeltann, og det var Jesus som for annen gang samme dag fór til himmels.

Hvorfor fungerte dette så bra som det gjorde? Formidlingsmediet var velkjent for barna. De kjenner i utgangspunktet detaljene ved disse klossene, universelt som denne leken er. De vet hva det går an å bygge med de og at det går an bruke de til rollespill. Det har de gjort mange ganger. Avstanden mellom budskap og mottager ble redusert ved å bruke et medium som var barnas eget. Jeg tror også at det er spennende for barna når voksne trer inne på deres velkjente område. Det skaper kontakt. Kanskje var det for noen også befriende å se at kirkens kanskje mest hellige fortelling, kunne uttrykkes i et så dagligdags medium; med andre ord et møte for barna mellom det hellige og det svært velkjente.

Ville et tradisjonelt påskelandskap, laget på den formingspedagogiske "riktige" måten fungert like godt? Kanskje, kanskje ikke. Studentene har i praksis gjort flere erfaringer i retning av at man ofte ikke blir ferdig i tide med påskelandskapet, at ungene går lei å måtte lage alt selv, osv. Jeg har både laget påskelandskapet selv og latt jentene mine lage det på mine grove anvisninger. Jeg tror at det er et poeng i en formidlingssistuasjon at barna ikke lager landskapet eller teateret selv, eller i hvert fall ikke alt. Det tar bort overraskelseseffekten under selve budskapsformidlingen. Derimot viser erfaringen at barna i etterkant nettopp både kan og bør "overta". Dermed repeterer de kanskje fortellingen selv, og kan leve seg inn i de ulike rollene som aktørene i påskedramaet står form. Dette tror jeg er både god læring og god opplevelse.

Kan perspektivet utvides? Utvilsomt. Jeg skal i alle fall lage julekrybbe i Lego. Hvorfor ikke noen ganger sette ungene rundt et legobord etter en formidlingssituasjon og be de bygge tårnet i Babel, Noas ark osv, framfor alltid å skulle tegne det, slik vi tradisjonelt ber dem om. Tegning og annen plastisk forming er ok for de som har selvtillit nok i formingssituasjonen til at det er en ok aktivitet. Andre barn misliker dette fordi de når ikke opp til egne eller andres krav. Lego-bygging synes å mestres av de fleste barn; kanskje av mange voksne også - hvis vi tillater å slippe løs det kreative barnet i oss. ...

Litteratur

Paulsen, Brit (1992): Når dokkene tar ordet. Teaterdokker i pedagogiske sammenhenger. Ad Notam Gyldendal, Oslo

Fatland, Torunn (1992): Palmegrener og gåsunger. Om påske i barnehagen. IKO-forlaget As, Oslo

Lenker

The Brick Testament Utvalgte kjente tekster i Bibelen illustrert med Lego som en "tegne"serie."