Opplegget synes å fungere bra. Både barn og voksne var spent på hvordan
Lego-påskeberetningen kom til å utvikle seg. Den siste effekten der Jesus virkelig
farer til himmels skapte stor oppmerksomhet blant ungene. De så selvfølgelig tråden
hele tiden. Noen spurte hva den var til. "Vent og se", svarte jeg. Andre som
kjente historien på forhånd skjønte hva som skulle skje, men forventningen var ikke
mindre av den grunn. Snarere tvert i mot. Så måtte vi ta en liten teologisk samtale der
og da. Var himmelen er et sted der oppe i himmelhvelvingen? Kunne Jesus kan være alle
steder nå? Kanskje kunne jeg funnet en Lego-due eller lignende for å illustrere dette
med Åndens nærvær i Jesu sted.
Vi dro hjem fra påskeleir samme dag, ryddet på plass sakene, gav esken
med Lego til min yngste datter på 7 år og sa takk for lånet. Litt senere på dagen
skulle jeg opp på rommet hennes med noe tøy, og synes så tydelig jeg hørte at hun var
der inne, men ingen jente var å se. "Men hun var da her", tenkte jeg. Så
plutselig får jeg se "Jesus" i passe fart opp mot håndtaket på takvinduet og
en knisende jente liggende bak en stol med tråden i hånda. Joda, Jesus himmelfart har
hun fått med seg. Påskefortellingen var ikke slutt.
Faglig
etterrefleksjon
Siden dette tydeligvis fungerte, ønsket jeg å se om andre fag hadde
noe stoff som kunne belyse dette. En felles-mail til de andre på skolen satte meg i
kontakt med fagene drama og forming. På formingshold var det imidlertid lite å hente.
Lego-klosser har ikke så høy status der. De er for "euklidske", ble det sagt.
Matematikern vår synes derimot at Lego-klosser bidro til mye fin førmatematisk trening
(kanskje nettopp fordi de var "euklidske"?). Når var ikke poenget mitt verken
å stimulere til kreativ formingsaktivitet eller forberede barna uti romgeometrien, men å
formidle påskefortellingen. Derfor var den reaksjonen jeg fikk fra dramalærerne den mest
treffende. De kunne nemlig fortelle at jeg hadde drevet med "tingteater", og at
"det alltid slår godt an." Jeg ble henvist til Brit Paulsens bok "Når
dokkene tar ordet". Der står mye av det jeg erfarte selv: "Voksne formidler
stoff til barna gjennom teaterdokkene" (s.51). "Lego, playmo og plastikkfigurer
kan settes inn i andre sammenhenger og bli kulisser og figurer i teaterlek." (s.66) I
avsnittet om tingteater (s.86f) beskriver hun et antydet eller detaljert landskap som man
plasserer figurer i, "og en forteller framfører historien mens andre flytter på
figurene".
Brit Paulsen sier at dokketeater kan brukes i samband med både
vekstpedagogikk og formidlingspedagogikk. Det var opplagt det som skjedde. Jeg ønsket å
formidle et budskap, men ungene fortsatte selv etterpå; de brukte figurene selv ut fra
eget initiativ og egen kreativitet, men likevel innenfor rammen av den formidlede
fortelling. Det var fremdeles Jesus som møtte kaptein Sabeltann, og det var Jesus som for
annen gang samme dag fór til himmels.
Hvorfor fungerte dette så bra som det gjorde? Formidlingsmediet var
velkjent for barna. De kjenner i utgangspunktet detaljene ved disse klossene,
universelt som denne leken er. De vet hva det går an å bygge med de og at det går an
bruke de til rollespill. Det har de gjort mange ganger. Avstanden mellom budskap og
mottager ble redusert ved å bruke et medium som var barnas eget. Jeg tror også at det er
spennende for barna når voksne trer inne på deres velkjente område. Det skaper
kontakt. Kanskje var det for noen også befriende å se at kirkens kanskje mest hellige
fortelling, kunne uttrykkes i et så dagligdags medium; med andre ord et møte for barna
mellom det hellige og det svært velkjente.
Ville et tradisjonelt påskelandskap, laget på den formingspedagogiske
"riktige" måten fungert like godt? Kanskje, kanskje ikke. Studentene har i
praksis gjort flere erfaringer i retning av at man ofte ikke blir ferdig i tide med
påskelandskapet, at ungene går lei å måtte lage alt selv, osv. Jeg har både laget
påskelandskapet selv og latt jentene mine lage det på mine grove anvisninger. Jeg tror
at det er et poeng i en formidlingssistuasjon at barna ikke lager landskapet eller
teateret selv, eller i hvert fall ikke alt. Det tar bort overraskelseseffekten under selve
budskapsformidlingen. Derimot viser erfaringen at barna i etterkant nettopp både
kan og bør "overta". Dermed repeterer de kanskje fortellingen selv, og kan leve
seg inn i de ulike rollene som aktørene i påskedramaet står form. Dette tror jeg er
både god læring og god opplevelse.
Kan perspektivet utvides? Utvilsomt. Jeg skal i
alle fall lage julekrybbe i Lego. Hvorfor ikke noen ganger sette ungene rundt et legobord etter
en formidlingssituasjon og be de bygge tårnet i Babel, Noas ark osv, framfor
alltid å skulle tegne det, slik vi tradisjonelt ber dem om. Tegning og annen
plastisk forming er ok for de som har selvtillit nok i formingssituasjonen til at det er
en ok aktivitet. Andre barn misliker dette fordi de når ikke opp til egne eller andres
krav. Lego-bygging synes å mestres av de fleste barn; kanskje av mange voksne også -
hvis vi tillater å slippe løs det kreative barnet i oss. ...
Litteratur
Paulsen, Brit (1992): Når dokkene tar ordet. Teaterdokker i
pedagogiske sammenhenger. Ad Notam Gyldendal, Oslo
Fatland, Torunn (1992): Palmegrener
og gåsunger. Om påske i barnehagen. IKO-forlaget As, Oslo
Lenker
The
Brick Testament Utvalgte kjente tekster i Bibelen illustrert med Lego
som en "tegne"serie."
|