|
Inngår i:
Kirkesamfunnene - et kompendium.
7. Den anglikanske kirke
Church of England / The Anglican
Community
Svein Sando: forelesninger NTNU 1998-2003 i KRL104

Bakgrunn og
særpreg
Bønneboken – Common Book of Prayer
Erkebispesetet i Canterbury
Lambeth Conference 1998
Sammenfattende
Denne forelesningen er ment som en støtte og utfylling
til det som står i læreboka. Jeg har ingen
intensjoner om å komme innom alle de sidene ved dette
kirkesamfunnet som læreboka dekker. Det kan dere jo
få der. Men jeg vil konsentrere meg om et par, tre viktige
sider ved denne kirken.
Bakgrunn
og særpreg
Fra nasjonal katolsk kirke til
reformasjonskirke
Den anglikanske kirke var i utgangspunktet identisk med den
engelske kirke, Church of England. Kirken, som jeg
heretter vil si når jeg mener den anglikanske kirke, er
derfor nøye med å poengtere at den ikke
oppsto som en reformasjonskirke, men er en nasjonalkirke
som daterer seg langt tilbake til oldtiden. Allerede på
200-tallet var det kristen påvirkning i England i kraft av
å være en romersk provins med alt det medførte
av kulturell utveksling. Allerede ved et kirkemøte i Arles
i Frankrike i 314 var det tre britiske biskoper til stede.
Erkebispesetet i Canterbury ble opprettet av pave Gregor den
Store i 596, og det er naturlig å snakke om dette
tidspunktet som opprettelsen av Church of England.
I 1525-26, en åtte års tid etter at reformasjonen
hadde startet i Tyskland, fikk William Tyndale trykket en
utmerket engelsk oversettelse av det Nye testamente som
medførte at folk selv kunne lese seg fram til at kirken
trengte reformasjon og fornyelse. I samme retning virket de helt
samtidige skrifter av Martin Luthers som ble lest i stort antall
i England, til tross for forbud mot slikt. Den katolske kirke i
England reagerte hardt mot slike tanker og mange ble
henrettet.
Religion som brikke i et maktspill
Kong
Henrik VIII (1491-1547), han med de seks konene, giftet seg
første gang i 1509 med Katharina av Aragon, enke etter sin
avdøde bror. Det samme året besteg han tronen.
Henrik hadde teologisk utdannelse og var en av de ivrigste
motstandere av en reformasjon - i alle fall til starten på
1530-tallet. Han deltok i tidens teologiske debatter og i et
skrift forsvarte han katolisismen mot Luthers reformtanker. Paven
takket ham for dette ved å gi ham ærestittelen
"Troens forsvarer".
Problemet var imidlertid at hans kone Katharina ikke fikk noen
levedyktig sønn. Datteren Maria (1516-58) var ikke godt
nok for den ærgjerrige Henrik. Så ble han forelsket i
hoffdamen Anne Boleyn. Et kongelig sidesprang kunne man alltids
forsvare, men eventuelle barn ville ikke være legitime
arvinger til tronen - og han ønsket seg en
sønn.
Hva gjør man da. Jo, man søker å få
omstøtt det første ekteskap. Det ble nemlig
inngått under juridisk sett litt uklare forhold, slik at
han den gang måtte få pavelig dispensasjon for
inngå det. Dersom dette ekteskapet kunne erklæres
ugyldig, ville veien for Anne Boleyn være klar.
Erkebiskopen av York, Thomas Wolsey, kongens kansler fra 1515 til
1529, forhandlet med paven. Romerkirken var under press pga den
stadig omseggripende reformasjon på kontinentet, så
man trodde øyensynlig av paven lot seg overtale av redsel
for å miste enda en støttespiller. Men paven nektet
å omstøte ekteskapet, antagelig av to grunner. For
det første ville en slik omstøting for paven
være det samme som å si at han selv tok feil da han i
sin tid tillot ekteskapet. For det andre var han politisk sett i
hendene på keiser Karl 5 som var nevø av Katharina.
Paven ville imidlertid strekke seg langt, og tilbød
dobbeltekteskap, bigami, altså! Henrik avslo. Fordi Wolsey
ikke lykkedes, overtok Henrik selv kirkestyret og fikk
parlamentet fra 1532 og framover til å vedta lover som
gradvis frigjorde kirken fra paven og la den i kongens
hender.
Den reformasjonsvennlige teologen Thomas Cramner (1489-1556)
foreslo allerede i 1529 at Henrik skulle sende sin "sak" ut
på høring blant noen europeiske universiteter for
å prøve gyldigheten av det første ekteskap.
De erklærte, på bestilling?, at ekteskapet var
ugyldig. Som takk, fikk Henrik paven med på å utnevne
Cramner til erkebiskop i Canterbury i 1533.
Cramner kunne imidlertid som erkebiskop, avsi dom i
ekteskapssaken og i 1533 giftet Henrik seg med Anne. Det hastet
for Anne var blitt gravid allerede i 1532, og ble det en
sønn, var det om å gjøre at han ble
født i et lovlig ekteskap. Samme år fødte hun
Elizabeth (1533-1603) som senere ble regjerende dronning.
Ekteskapsoppløsningen vakte vrede i Roma, og Cramner ble
bannlyst og kongen truet med bann.
Men nå var det ingen vei tilbake. Henrik hadde frigjort
seg mer og mer fra Roma. Parlamentet fulgte opp, ved året
etter å utrope Henrik til "den engelske kirkes overhode
på jorden med direkte myndighet fra Gud". Klostervesenet
ble avskaffet og klostergodsene inndratt til kronen. For
øvrig skulle kirken fortsatt være romersk-katolsk.
Ingen forandring i teologi og tro ble tålt, men heller ikke
pavevennlighet.
Anne fikk ingen sønn hun heller. Dvs. hun fikk vel
knapt prøvd seg, for hun ble anklaget for utroskap og
henrettet i 1536 allerede. Neste dame ut var Jane Seymour som
faktisk fødte ham sønnen Edvard (1537-1553), men
som selv døde i barsel. Flere barn fikk ikke Henrik, selv
om han enda gifte seg med tre nye damer: Anna av Kleve, Katharina
Howard og Katharina Parr.
Edvard ble konge 10 år gammel da Henrik VIII døde
i 1547 (året etter Luther døde). Edvard fikk
formyndere og de var vennligsinnet overfor reformasjonen.
Erkebiskop Cramner synes å ha ventet på denne
situasjonen, evangelisk som han var i sitt grunnsyn. Han var
bl.a. hemmelig gift i 1532 med datteren til Osiander, en
reformator i Würtemberg. Å gifte seg som katolsk
geistlig var nemlig i seg selv en evangelisk handling. Cramner
var drivende kraft i reformasjonen og utgav "The Book of Common
Prayer", en bønnebok med klart protestantisk preg - ikke
minst av luthersk merke. Cramner for imidlertid enda mer
forsiktig fram enn Luther i sin reformering av gudstjenesten.
Tidebønnene ble bl.a. beholdt. Cramner prøvde
å ta hensyn til både en konservativ-katolsk
fløy, en evangelisk-luthersk fløy og en kalvinsk
fløy innen kirken. Cramner beholdt derfor både
oppdelingen i biskop, prest og diakon og selve den apostoliske
suksesjon. Den schmalkaldiske krig på slutten av
1540-tallet medførte tap for de evangeliske og mange
flyktet til England, særlig slike med kalvinsk bakgrunn.
Dette førte til en dreining i kalvinsk retning for engelsk
kirkeliv. I 1552 ble derfor Bønneboken revidert og
året etter vedtok man de såkalte "42 artikler" med et
klart kalvinsk innhold.
Men kong Edvard var sykelig og døde i 1553. Allerede i
1544, mens Henrik levde, klarte Maria, Henriks datter i det
første oppløste ekteskapet, å få
parlamentet til å innrømme henne arverett til tronen
etter Edvard til tross for at ekteskapet mellom hennes mor og
Henrik formelt var oppløst. Det ble derfor hun som overtok
tronen som Maria I Tudor. For å sikre sin legitime rett til
tronen, innledet hun en katolsk motreaksjon som blant annet
førte Thomas Cramner til bålet. Katolisismen ble
gjeninnført med hard hånd, og alle som ikke
bøyde av ble forfulgt. Mange flyktet til kontinentet hvor
de kom i kontakt med kalvinsk kristendom. For sine
upopulære forfølgelser fikk hun tilnavnet "den
blodige".
Maria døde i 1558 og den neste av Henriks døtre
sto klar for å overta tronen - Elizabeth I Tudor. Det sies
at hun var religiøs likegyldig, men for å sikre sin
legitimitet, var det viktig ikke å støtte
katolikkene siden de ikke anerkjente henne som en lovlig arving
til tronen. Derfor vendte hun seg til protestantene og
gjeninnførte i 1559 en restaurert utgave av Cramners "Book
of Common Prayer" og innsatte seg selv som øverste
administrative leder (supreme Governor) av det som dermed ble den
engelske statskirken - den anglikanske kirke. En
lærebekjennelse kalt "De 39 artikler" fra 1563 reformulerte
"De 42 artikler" i en mindre kalvinsk måte, dvs på en
så rund måte at den kunne samle de fleste retninger
innen den engelske kirke - en form for toleranse innenfor visse
rammer, altså. Vi gjenkjenner noe av Konstantins
handlemåte hos Elizabeth: Målet er ikke å finne
fram til sannhetene, men til noe som kan sikre den indre ro i
kirken. Dermed var den anglikanske kirke blitt til som et
kirkesamfunn et flytende sted mellom katolisisime, lutheranisme
og kalvinisme.
Det er mange grunner for endringer i et folks trosgrunnlag. I
England skjedde var det gjort et forarbeid på grasrota, men
de ytre årsaker til de konkrete endringer var sterkt
knyttet til fyrstenes behov for erotikk, ærgjerrighet eller
personlig legitimitet.
Nettopp fordi dette var den ytre omstendighet, er jeg
ikke villig til å innføre enda en ny kategori i
våre drivkrefter, nemlig fyrsters ærgjerrighet
på egne vegne, el.l. Reformasjonen i England ville ha
kommet i stand før eller siden likevel, men dens endelige
utforming ble kanskje mer styrt av personlige preferanser enn
andre steder.
"to keep the mean between the two extremes"
I motsetning til reformasjonen på kontinentet,
prøvde man imidlertid i England å gi rom for
variasjon innenfor kirken. På den måten gir kirken
både åpning for katolske trekk og protestantiske
trekk. Dette prøver man å få til ved å
avvise ytterlighetene - the extremities. Forordet
til Book of Common Prayer er typisk i så måte:
It hath been the wisdom of the Church of England, ever
since the first compiling of her publick Liturgy, to keep the
mean between the two extremes ...
Med kongehuset Stuart på 1600-tallets start, fikk den
katolske tendensen overtaket, men det førte naturlig nok
til en motreaksjon - puritanismen. Charles I ble halshugget i
1649 og Oliver Cromwell gjennomførte en puritansk
kirkeordning som først ble avskaffet i 1660 i og med The
Restauration. I 1662 ble BCP revidert. Man kan derfor si at den
anglikanske kirke som reformasjonskirke ble til gjennom en
prosess som varte fra 1534 til 1662.
Kirken ser på seg selv som en sann etterfølger av
oldkirkens kristendom. Den gjør den nettopp ved å
finne en middelvei mellom romersk katolisisme og de mer radikale
reformatorene. Biskop Thomas Ken (1673-1711) uttrykte dette slik
rett før han døde:
I die in the Holy, Catholic and Apostolic Faith professed
by the whole Church before the division of East and West. More
particularly I die in the Communion of the Church of England as
it stands distinguished from all Papal and Puritan innovations."
(Molland 1961:158)
Det har vært mange måter å karakterisere
denne middelvei, eller romslighet på. En er slik:
Rammen er katolsk, læren er evangelisk.
Kirkens romslighet eller elastisitet har imidlertid ikke
alltid vært der. Særlig har mangel på
elastisitet preget en del synlige og mer ytre forhold, slik som
bruk av messeklær og liturgi, mens man i
lærespørsmål kunne oppvise stor elastisitet.
Dette viser seg bl.a. i den avskalling som har skjedd fra kirken
i løpet av hundreårene etter 1662. Den viktigste, og
kanskje mest unødvendige avskallingen var kanskje
når metodistene gikk på slutten av 1700-tallet. Dette
skjedde mot metodistgrunnleggeren John Wesley's vilje. Det var
biskopenes og prestenes mangel på forståelse av
vekkelsen som gjorde at de ikke ble gitt rom for variasjoner.
Motsatt skjedde den en avskalling mot den romersk katolske kirke
fra 1840-årene og utover. Ofte var det nettopp de meste
levende og drivende som brøt ut fordi de ikke ble gitt rom
innenfor kirken, og oftest var det ikke lærestridigheter
det stod om, men praktiske ordninger og hvor vidt de fikk
utføre sin gudsdyrkelse med rom for sin egenart.
Dette har imidlertid endret seg fra omtrent midt på
1800-tallet, da vi begynner å se konturene av den oppdeling
av kirken som i dag er klar, nemlig i en høykirkelig
retning, en bredkirkelig og en lavkirkelig. Den
høykirkelig retning legger nettopp sterk vekt på det
liturgiske, og foretar messer som til forveksling er lik en
romersk katolsk messe, der til og med leddene kan forrettes
på latin. Motsatt er den lavkirkelig retning opptatt av en
møteform som vi kjenner fra bedehus i Norge. Der
søkte man å holde gudstjenester ved å bruke en
minimumsutgave av BCP. Mot denne tendens er det gjort lite, slik
at man i dag står overfor et liturgisk kaos innen den
anglikanske kirke, mens den altså for et par hundre
år siden var total uniformert. Den bredkirkelige retning er
på en måte en helt annen måte å forholde
seg på enn de to andre, fordi denne egentlig handler om
forholdet til liturgi og slikt å gjøre, men om
forholdet til kulturen. Vi her står overfor en
kulturåpen tradisjon som søker å ivareta en
humanistisk tradisjon innen kirken. Den er ofte åpen for
frisinnet (Molland) eller liberal (Wisløff) teologi
nettopp fordi den søker å bryte ned skrankene mot
kulturen.
Molland sier at hvis den ortodokse kirke er opptatt av
påsken (og særlig påskenatten), den lutherske
av langfredag, så er den anglikanske kirke opptatt av
julen. Det er inkarnasjonen som står i sentrum mye mer enn
lærespørsmål om troen og
rettferdiggjørelsen. Dette har utvilsomt med kirkens
sterke understrekning av sammenhengen med oldkirken, og der
husker vi at det var inkarnasjonsdogmet som stod i sentrum. Flere
av Lambeth-konferansener (1888, 1920) definerer kravet til synlig
kirkeenhet: 1) GT og NT, 2) Nicenum, 3) Dåp og nattverd, 4)
Anerkjent presteskap (dvs. episkopat). Dvs at den av
læreskrifter kun fører opp Nicænum, som
nettopp fastholder inkarnasjonen.
Bønneboken står sentralt i kirkens fromhetsliv,
og som lærestykke så har den altså et visst
forrang framfor de 39 artikler. Bønneboken er kirkens
liturgiske bok. Den har bortsett fra noen endringer i detaljer,
vært uendret siden 1662.
Her er en oversikt over bønnebokens innhold:
1. The Preface.
2. Concerning the Service of the Church.
3. Of Ceremonies.
4. Rules to Order the Service.
5. The Order how the Psalter is appointed to be read.
6. The Order how the rest of the holy Scripture is appointed to be
read.
7. A Table of Proper Lessons and Psalms.
8. The Calendar, with the Table of Lessons.
9. The Revised Tables of Lessons (1922).
10. Tables and Rules for the Feasts and Fasts through the whole
Year.
11. The Order for Morning Prayer.
12. The Order for Evening Prayer.
13. At Morning Prayer.
14. The Litany.
15. Prayers and Thanksgivings.
16. Collects, Epistles, and Gospels.
17. Holy Communion.
18. Publick Baptism of Infants.
19. Private Baptism of Children.
20. Baptism of those of Riper Years.
21. A Catechism.
22. The Order of Confirmation.
23. The Solemnization of Matrimony.
24. The Visitation of the Sick.
25. The Communion of the Sick.
26. The Burial of the Dead.
27. The Churching of Women.
28. A Commination.
29. The Psalter.
30. Forms of Prayer to be used at Sea.
31. The Form and Manner of Making, Ordaining, and Consecrating of
Bishops, Priests, and Deacons.
32. Forms of Prayer for the Anniversary of the day of the
Accession of the Reigning Sovereign.
33. Articles of Religion.
34. A Table of Kindred and Affinity.
Før vi ser på de viktigste liturgier, skal vi
stoppe litt opp ved et av de andre forordene i boken, nemlig det
som handler om gudstjenestene i Church of England. Forordet heter
"Concerning
the Service of the Church".
For they so ordered the matter, that all the
whole Bible (or the greatest part thereof) should be read over
every year; intending thereby, that the Clergy… be stirred
up to godliness themselves and be more able to exhort others by
wholesome Doctrine…[1]
… that the people (by daily hearing of holy Scripture
read in the Church) might continually profit more and more in the
knowledge of God, and be the more inflamed with the love of his
true Religion. [2]
… that commonly when any Book of the Bible was begun,
after three of four Chapters were read out, all the rest were
unread. … but they were only begun, and never read through
…[3]
… the service in this Church of England these many
years hath been read in Latin to the people, which they
understand not; so that they have heard with their ears only, and
their heart, spirit and mind, have not been edified thereby
[4]
… and nothing is ordained to be read, but the very pure
Word of God, the holy Scriptures …[5]
And whereas heretofore there hath been great diversity in
saying and singing in Churches within this Realm; some following
Salisbury Use, some Hereford Use, and some the Use of Bangor,
some of York, some of Lincoln; now from henceforth all the whole
Realm shall have but one Use. [6]
… all things shall be read and sung in the Church in
the English Tongue, … they may say the same in any
language that they themselves do understand. [7]
And the Curate that ministereth in every Parish-church or
Chapel … shall cause a bell to be tolled thereunto a
convenient time before he begin, that the people may come to hear
God's Word, and to pray with him. [8]
|
Det første som poengteres er viktigheten av komplett
sammenhengende bibellesning. Her betrakter Bønnboken seg
som en reformatorisk redskap. Det poengteres nemlig hvordan man
tidligere, dvs under Romersk regime, aldri skikkelig
gjennomførte skriftlesningen i gudstjenestene, men
nærmest avbrøt eller avsporet seg selv med lesing av
legender og kommentarer slik at man aldri klarte å lese mer
enn et par kapitler av en bibelsk bok. Bønneboken
fastsetter derimot at "the whole Bible (or the greatest part
therof) should be read over every year". Dette gjelder både
for presteskapet som trenger for sin tjeneste skyld, og for
lekfolket som trenger det like fullt: "By daily heraring of holy
Scripture read in the Church might continually profit more and
more in the knowledge of God, and be the more inflamed with the
love of his true Religion."
Det er helt i tråd med det reformatoriske prinsipp at
Skriften igjen kommer i fokus, både for leg og lærd.
Kirkeåret er derfor lagt opp etter denne hensikt. Så
stor vekt legge bønneboken på dette at Skriftlesning
er det eneste som virkelig påbys: "Nothing is ordained to
be read, but the pure Word of God, the holy Scriptures". Dette
skal også lese på morsmålet, for ellers
får jo ikke forståelse av det som griper en i hjertet
og fører til kjærlighet til Gud og mennesker.
På den annen side ønsker Bønneboken
samtidig å uniformere gudstjenesten, hvilket den også
ble brukt til. I forordet sier den at man før ha en
praksis i Salisbury, en i Hereford, en York og en annen in
Lincoln: "now from henceforth all the whole Realm shall have but
one Use."
Det siste jeg vil si om forordet, er at den foreskriver Morgen
og Aftensang hver dag for prester og diakoner: privat eller
offentlig. Sogneprester skal, når han er hjemme, holde
disse gudstjenestene offentlig. Det gjør han kjent slik:
"…shall cause a bell to be tolled thereunto a convenient
time before he begin, that the people may come to hear
God’s Word, and to pray with him."
Bønneboken inneholder tre hovedliturgier, nemlig
Morning Prayer, Holy Communion og Evening Prayer. Oversikt over
de tre gudstjeneste ser dere her (se
denne lenken )
Legg merke til at preken er bare anvist for Høymessen,
og heller ikke der som påbud: "if any". Derimot er som sagt
skriftlesning viktig, særlig ved morgen- og aftensang som
altså utgjør hovedgudstjenestene i kirkeåret
fordi de skulle holdes daglig, mens høymessen ble holdt
vesentlig skjeldnere. Dette har endret seg med årene, slik
at høymessen er blitt viktigere i forhold til de to andre
gudstjenestene enn tidligere.
Erkebispesetet i Canterbury
Church of England er nært forbundet med erkebispestolen
i Canterbury. Den første som satt i denne, var St.
Augustine, fra 596. Han må ikke forveksles med den
adskillig mer kjente nord-afrikanske Augustine som levde på
300-tallet. Denne britiske Augustine ble sent for å
gjenopprette og sikre kristendommen i England. Paven opprettet
imidlertid to erkebispeseter i England samtidig, nemlig et i York
også, for Nord-England. Biskopen i Canterbury har
imidlertid hatt forrang i forhold til York. For å ha et noe
nærmere tilhold til kongen når han residerte i
Westminster, fikk erkebiskopen fra 1100-tallet et slags
utekontor, ganske fasjonabel må vi si, i Lambeth Palace ved
Themsens sydside. Godset har vært i erkebiskopens
besittelse til denne dag. Stedet er viktig innen anglikanismen,
fordi viktige konferanser for den verdensvide anglikanisme
avholdes der.
Nåværende erkebiskop av Canterbury, Dr Rowan
Williams
er den 104 i en ubrutt rekke siden
Augustine i 596. Williams ble innsatt, eller "enthroned" som
engelskmannen sier, 27. februar 2003.
Den anglikanske kirke i dag
Lambeth-konferansen 1998
For å få et dagsaktuelt blikk i hva den
anglikanske kirke er for noe i dag, skal vi se litt på de
saker som var oppe til drøfting i den nylig avholdte Lambeth-konferansen 18.
juli - 9. august 1998.
Konferansen var delt i fire seksjoner med fire instruktive
navn:
Section One: Called to
full humanity
Section Two: Called to
live and proclaim the good news
Section Three: Called to
be faithful in a plural world.
Section Four: Called to
be one.
La oss se litt på hver av de. (Vi nevner her de fleste
resolusjonene. Klikk på lenken knyttet til hver overskrift
for å se de komplette resolusjonstekster.)
- Støtte og opptagelse av menneskerettighetene i
anledning av dennes 50års jubileum.
- Krav om religiøs frihet og toleranse
verden over.
- Krav om rettferdighet for kvinner og barn
- Om krigshisselse og krig.
- Om rotløse og flyktninger
- Om de plager folk i nord- og vest Uganda,
Sudan, Rwanda og Burundi utsettes for.
- Om skaperverket. Ånden er sakramentalt til stede
i skaperverket, som derfor må behandles med ære,
respekt og takknemlighet. Mennesket er både i naturen og er
brobyggere mellom himmel og jord, og har ansvar for å
foreta personlige offer til beste for hele skaperverket. Jesu
forløsning gjelder hele skaperverket. Anerkjenner at
mennesket er ansvarlig for å ta vare på jorda, ellers
vil diverse katastrofer inntre: overbefolkning, uansvarlig konsum
av de rike, mangel på drikkevann, luftforurensing,
jorderosjon, skogdød og tap av biologisk mangfold. Man mer
Ånden om omvendelse og fornyelse slik at mennesker kan
begynne å leve i harmoni med resten av skaperverket.
Sabbats-prinsippet må gjenopprettes fordi dette er en
guddommelig måte å ordne livsrytmen på.
- Om økologi (eget punkt altså). Arbeid for
bærekraftig samfunn i en bærekraftig verden.
anerkjenne verdighet, hellighet (sanctity) og rettigheter til
alle mennesker, særlig de i de kommende generasjoner. Sikre
ansvarlig bruk og ombruk av naturressurser. Arbeide for
økonomiske reformer som vil etablere et mer refferdig
fordelingssystem og til beste for miljøet.
- Om menneskelig seksualitet. Fastholder det livslange
ekteskapet mellom mann og kvinne, men anerkjenner også
sølibatet som rett for de som er kalt til det. Medgir at
det er noen som har homoseksuell legning - disse må kirken
lytte til. Seksuell legning er ikke avgjørende for
kirkelig status. Avviser at homoseksuell praksis som uforenlig
med Skriften, men ber samtidig om at disse møtes med
varsomhet og fordømmer samtidig homofobi, vold i
ekteskapet og trivialisering og kommersialisering av sex.
Anbefaler ikke legitimering eller velsignelse av "same sex
union". Kan ikke ordinere til kirkelig tjeneste de som er
involvert i "same gender union".
- Om kjernevåpen. Oppfordrer innstendig alle
nasjoner til å stoppe produksjon av, testing og bruk av
kjernevåpen.
- Ber om en kommisjon for teknikk og etikk, for å
reflektere teologisk og etisk om teknologisk utvikling.
- Mot landminer.
- Mot aktiv dødshjelp - euthanasi
- Om internasjonal gjeld og økonomisk
rettferdighet. Her legges det sterk vekt på de etiske
forpliktelser det er å tilhøre samfunn som yter
lån til fattige land, slik at disse ikke utarmes enda mer.
Det oppfordres til massiv gjeldssanering for at ikke disse
landene skal synke enda mer hen i fattigdom og uverdige
tilstander, Guds medskapninger som de er. Resolusjonen er
indirekte en sterk oppfordring til å endre de
økonomiske strukturene i verdenssamfunnet.
-
Ønsket om full, synlig enhet
- Chicago-Lambeth Quadrilateral
- Lokaløkumenikk
- Kirkesyn og etikk
- Kirker man kan dele nattverdbord med, bl.a. DnK
- Kirkenes verdensråd
- Felles tidspunkt for påskefeiringen i 2001 for
både Østkirken og vestkirken.
- Forholdet til utbrytergruppene "Continuing Churches".
Ønske om dialog med disse fordi de anerkjennes å ha
stillet vesentlige spørsmål.
- Følger av økumenisk engasjement.
- Forholdet til de anglikanske kirker i Sudan og Rwanda
på grunn av den unntakstilstand det hersker i disse
land
- Forholdet til den Assyriske kirken.
- Stadfestelse av Lambeth konferansen i 1988 om å
fortsette forum for dialog mellom anglikanere og baptister
på verdensplan.
- Oppmuntrer til forsatt fruktbar dialog med lutherske kirker
verden over.
- Erklærer glede over at fullt kirkefellesskap er
oppnådd med 10 nordiske lutherske kirker i Porvoo
avtalen og med flere tyske lutherske kirker i
Meissen-avtalen.
- Oppmuntrer til videre fruktbare samtaler med World Methodist
Council.
- Hilser avtalen med The Moravian Church i Storbritannia
velkommen
- Oppmuntrer til fortsatte økumeniske samtaler med de
orientalske ortodokse kirker med tanke på enighet om
kristologien.
- Oppmuntrer til forsatte samtaler med den ortodokse kirker,
særlig inviteres biskopene til å studere et
foreløpig utkast ti fellestekst angående triniteten
og kirken, Kristologien, Ånden og kirken og Kristus,
humaniteten og kirken.
-
Ønsker velkommen den gryende enighet om kristologien
som vokser fram mellom den ortodokse kirke og de orientalske
ortodokse kirker.
- Inviterer til økumeniske samtaler med pinsebevegelsen,
særlig fordi slike samtaler er igang mellom pinsebevegelsen
og romerkirken og de reformerte kirker.
- Ser fram til avklaring i spørsmål angående
bispeembetet i samtaler med den reformerte verdensallianse.
- Fortsetter å være takknemlig for det man har
oppnådd i the Anglican-Roman Catholic International
Commission (ARCIC) og ber om at dette arbeidet fortsetter med
full styrke. Ønsker i den sammenheng velkommen de man har
oppnådd i spørsmålet om
nattverdforståelsen, prestetjenste og ordinasjon.
- Takker for arbeidet i KV og ser fram til
samarbeidsdokumentene "The Nature and Purpose of the Church"
m.fl.
- Oppfordrer til kontakt og oppsyn (monitoring) med nye
kirkedannelser verden over.
Sammenfattende
Vi skal ha om kirkelig fellesarbeid, det vi kaller
økumenikk mot slutten av kurset. Men vi kan allerede her
legge merke til at den Anglikanske kirke er en av de ledende
kirkene i økumenisk sammenheng. Det viser bredden av det
økumeniske engasjementet vi her hatt fått se i
seksjon 4 av siste Lambeth konferanse.
Dette henger sammen med kirkens egenart. Det er nemlig mye mer
treffende å si at den anglikanske moderkirken, Church of
England er en nasjonalkirke, enn at den er en
reformasjonskirke. Den er først og fremst en
nasjonalkirke som har fått ett grunnpreg av reformasjonen,
men som nettopp gjennom reformasjonen og hundreåret etter
har primært ønsket å være nasjonal,
dernest reformatorisk. Derfor er bønnebokens start
så treffende: "to keep the mean between the two
extremes," dvs middelveien mellom romersk katolsk og
reformert på en slik måte at det er rom for
både katoliserende tendenser og kalvinistiske tendenser.
Teologisk er den reformatorisk med vekt på Skriften alene,
to sakramenter og synet på rettferdiggjørelsen. I
form har den endret så lite som mulig, og kan slik sett
framstå nesten som katolsk kirke, i hvert fall er det rom
for det. Den er episkopal, men suksesjonen intakt, noe katolikker
setter pris på, uten at det er brukt mot kirkefellesskap
med bl.a. DnK som ikke har suksesjon til tross at Dnk
også har biskoper.
For en lutheraner som meg, er det likeheten med lutherske
tenkemåte som springer enn i øyne, og det som er
forskjellig er heller ikke viktige sider. Kirkefellesskapet med
Porvoo-erklæringen av 1996 er derfor egentlig ingen stor
overraskelse. Det er ikke i forholdet mellom anglikanere og
lutheranere at de økumeniske utfordringene er de
største.
Men vi så av punktene fra Lambeth-konferansen av de
hadde samtaler gående med nær sagt alle typer
kirkesamfunn. Kanskje er det nettopp en slik kirke som den
Anglikanske at den splittelseshistorie vi har brukt så mye
tid på å beskrive, virkelig kan reverser til en
sammenslåingshistorie i stedet.
Denne artikkelen er vist 17734 ganger |