Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

7. Den anglikanske kirke

Church of England / The Anglican Community

Svein Sando: forelesninger NTNU 1998-2003 i KRL104

Bakgrunn og særpreg
Bønneboken – Common Book of Prayer
Erkebispesetet i Canterbury
Lambeth Conference 1998
Sammenfattende

Denne forelesningen er ment som en støtte og utfylling til det som står i læreboka. Jeg har ingen intensjoner om å komme innom alle de sidene ved dette kirkesamfunnet som læreboka dekker. Det kan dere jo få der. Men jeg vil konsentrere meg om et par, tre viktige sider ved denne kirken.

Bakgrunn og særpreg

Fra nasjonal katolsk kirke til reformasjonskirke

Den anglikanske kirke var i utgangspunktet identisk med den engelske kirke, Church of England. Kirken, som jeg heretter vil si når jeg mener den anglikanske kirke, er derfor nøye med å poengtere at den ikke oppsto som en reformasjonskirke, men er en nasjonalkirke som daterer seg langt tilbake til oldtiden. Allerede på 200-tallet var det kristen påvirkning i England i kraft av å være en romersk provins med alt det medførte av kulturell utveksling. Allerede ved et kirkemøte i Arles i Frankrike i 314 var det tre britiske biskoper til stede.

Erkebispesetet i Canterbury ble opprettet av pave Gregor den Store i 596, og det er naturlig å snakke om dette tidspunktet som opprettelsen av Church of England.

I 1525-26, en åtte års tid etter at reformasjonen hadde startet i Tyskland, fikk William Tyndale trykket en utmerket engelsk oversettelse av det Nye testamente som medførte at folk selv kunne lese seg fram til at kirken trengte reformasjon og fornyelse. I samme retning virket de helt samtidige skrifter av Martin Luthers som ble lest i stort antall i England, til tross for forbud mot slikt. Den katolske kirke i England reagerte hardt mot slike tanker og mange ble henrettet.

Religion som brikke i et maktspill

Kong Henrik VIII (1491-1547), han med de seks konene, giftet seg første gang i 1509 med Katharina av Aragon, enke etter sin avdøde bror. Det samme året besteg han tronen. Henrik hadde teologisk utdannelse og var en av de ivrigste motstandere av en reformasjon - i alle fall til starten på 1530-tallet. Han deltok i tidens teologiske debatter og i et skrift forsvarte han katolisismen mot Luthers reformtanker. Paven takket ham for dette ved å gi ham ærestittelen "Troens forsvarer".

Problemet var imidlertid at hans kone Katharina ikke fikk noen levedyktig sønn. Datteren Maria (1516-58) var ikke godt nok for den ærgjerrige Henrik. Så ble han forelsket i hoffdamen Anne Boleyn. Et kongelig sidesprang kunne man alltids forsvare, men eventuelle barn ville ikke være legitime arvinger til tronen - og han ønsket seg en sønn.

Hva gjør man da. Jo, man søker å få omstøtt det første ekteskap. Det ble nemlig inngått under juridisk sett litt uklare forhold, slik at han den gang måtte få pavelig dispensasjon for inngå det. Dersom dette ekteskapet kunne erklæres ugyldig, ville veien for Anne Boleyn være klar. Erkebiskopen av York, Thomas Wolsey, kongens kansler fra 1515 til 1529, forhandlet med paven. Romerkirken var under press pga den stadig omseggripende reformasjon på kontinentet, så man trodde øyensynlig av paven lot seg overtale av redsel for å miste enda en støttespiller. Men paven nektet å omstøte ekteskapet, antagelig av to grunner. For det første ville en slik omstøting for paven være det samme som å si at han selv tok feil da han i sin tid tillot ekteskapet. For det andre var han politisk sett i hendene på keiser Karl 5 som var nevø av Katharina. Paven ville imidlertid strekke seg langt, og tilbød dobbeltekteskap, bigami, altså! Henrik avslo. Fordi Wolsey ikke lykkedes, overtok Henrik selv kirkestyret og fikk parlamentet fra 1532 og framover til å vedta lover som gradvis frigjorde kirken fra paven og la den i kongens hender.

Den reformasjonsvennlige teologen Thomas Cramner (1489-1556) foreslo allerede i 1529 at Henrik skulle sende sin "sak" ut på høring blant noen europeiske universiteter for å prøve gyldigheten av det første ekteskap. De erklærte, på bestilling?, at ekteskapet var ugyldig. Som takk, fikk Henrik paven med på å utnevne Cramner til erkebiskop i Canterbury i 1533.

Cramner kunne imidlertid som erkebiskop, avsi dom i ekteskapssaken og i 1533 giftet Henrik seg med Anne. Det hastet for Anne var blitt gravid allerede i 1532, og ble det en sønn, var det om å gjøre at han ble født i et lovlig ekteskap. Samme år fødte hun Elizabeth (1533-1603) som senere ble regjerende dronning. Ekteskapsoppløsningen vakte vrede i Roma, og Cramner ble bannlyst og kongen truet med bann.

Men nå var det ingen vei tilbake. Henrik hadde frigjort seg mer og mer fra Roma. Parlamentet fulgte opp, ved året etter å utrope Henrik til "den engelske kirkes overhode på jorden med direkte myndighet fra Gud". Klostervesenet ble avskaffet og klostergodsene inndratt til kronen. For øvrig skulle kirken fortsatt være romersk-katolsk. Ingen forandring i teologi og tro ble tålt, men heller ikke pavevennlighet.

Anne fikk ingen sønn hun heller. Dvs. hun fikk vel knapt prøvd seg, for hun ble anklaget for utroskap og henrettet i 1536 allerede. Neste dame ut var Jane Seymour som faktisk fødte ham sønnen Edvard (1537-1553), men som selv døde i barsel. Flere barn fikk ikke Henrik, selv om han enda gifte seg med tre nye damer: Anna av Kleve, Katharina Howard og Katharina Parr.

Edvard ble konge 10 år gammel da Henrik VIII døde i 1547 (året etter Luther døde). Edvard fikk formyndere og de var vennligsinnet overfor reformasjonen. Erkebiskop Cramner synes å ha ventet på denne situasjonen, evangelisk som han var i sitt grunnsyn. Han var bl.a. hemmelig gift i 1532 med datteren til Osiander, en reformator i Würtemberg. Å gifte seg som katolsk geistlig var nemlig i seg selv en evangelisk handling. Cramner var drivende kraft i reformasjonen og utgav "The Book of Common Prayer", en bønnebok med klart protestantisk preg - ikke minst av luthersk merke. Cramner for imidlertid enda mer forsiktig fram enn Luther i sin reformering av gudstjenesten. Tidebønnene ble bl.a. beholdt. Cramner prøvde å ta hensyn til både en konservativ-katolsk fløy, en evangelisk-luthersk fløy og en kalvinsk fløy innen kirken. Cramner beholdt derfor både oppdelingen i biskop, prest og diakon og selve den apostoliske suksesjon. Den schmalkaldiske krig på slutten av 1540-tallet medførte tap for de evangeliske og mange flyktet til England, særlig slike med kalvinsk bakgrunn. Dette førte til en dreining i kalvinsk retning for engelsk kirkeliv. I 1552 ble derfor Bønneboken revidert og året etter vedtok man de såkalte "42 artikler" med et klart kalvinsk innhold.

Men kong Edvard var sykelig og døde i 1553. Allerede i 1544, mens Henrik levde, klarte Maria, Henriks datter i det første oppløste ekteskapet, å få parlamentet til å innrømme henne arverett til tronen etter Edvard til tross for at ekteskapet mellom hennes mor og Henrik formelt var oppløst. Det ble derfor hun som overtok tronen som Maria I Tudor. For å sikre sin legitime rett til tronen, innledet hun en katolsk motreaksjon som blant annet førte Thomas Cramner til bålet. Katolisismen ble gjeninnført med hard hånd, og alle som ikke bøyde av ble forfulgt. Mange flyktet til kontinentet hvor de kom i kontakt med kalvinsk kristendom. For sine upopulære forfølgelser fikk hun tilnavnet "den blodige".

Maria døde i 1558 og den neste av Henriks døtre sto klar for å overta tronen - Elizabeth I Tudor. Det sies at hun var religiøs likegyldig, men for å sikre sin legitimitet, var det viktig ikke å støtte katolikkene siden de ikke anerkjente henne som en lovlig arving til tronen. Derfor vendte hun seg til protestantene og gjeninnførte i 1559 en restaurert utgave av Cramners "Book of Common Prayer" og innsatte seg selv som øverste administrative leder (supreme Governor) av det som dermed ble den engelske statskirken - den anglikanske kirke. En lærebekjennelse kalt "De 39 artikler" fra 1563 reformulerte "De 42 artikler" i en mindre kalvinsk måte, dvs på en så rund måte at den kunne samle de fleste retninger innen den engelske kirke - en form for toleranse innenfor visse rammer, altså. Vi gjenkjenner noe av Konstantins handlemåte hos Elizabeth: Målet er ikke å finne fram til sannhetene, men til noe som kan sikre den indre ro i kirken. Dermed var den anglikanske kirke blitt til som et kirkesamfunn et flytende sted mellom katolisisime, lutheranisme og kalvinisme.

Det er mange grunner for endringer i et folks trosgrunnlag. I England skjedde var det gjort et forarbeid på grasrota, men de ytre årsaker til de konkrete endringer var sterkt knyttet til fyrstenes behov for erotikk, ærgjerrighet eller personlig legitimitet.

Nettopp fordi dette var den ytre omstendighet, er jeg ikke villig til å innføre enda en ny kategori i våre drivkrefter, nemlig fyrsters ærgjerrighet på egne vegne, el.l. Reformasjonen i England ville ha kommet i stand før eller siden likevel, men dens endelige utforming ble kanskje mer styrt av personlige preferanser enn andre steder.

"to keep the mean between the two extremes"

I motsetning til reformasjonen på kontinentet, prøvde man imidlertid i England å gi rom for variasjon innenfor kirken. På den måten gir kirken både åpning for katolske trekk og protestantiske trekk. Dette prøver man å få til ved å avvise ytterlighetene - the extremities. Forordet til Book of Common Prayer er typisk i så måte:

It hath been the wisdom of the Church of England, ever since the first compiling of her publick Liturgy, to keep the mean between the two extremes ...

Med kongehuset Stuart på 1600-tallets start, fikk den katolske tendensen overtaket, men det førte naturlig nok til en motreaksjon - puritanismen. Charles I ble halshugget i 1649 og Oliver Cromwell gjennomførte en puritansk kirkeordning som først ble avskaffet i 1660 i og med The Restauration. I 1662 ble BCP revidert. Man kan derfor si at den anglikanske kirke som reformasjonskirke ble til gjennom en prosess som varte fra 1534 til 1662.

Kirken ser på seg selv som en sann etterfølger av oldkirkens kristendom. Den gjør den nettopp ved å finne en middelvei mellom romersk katolisisme og de mer radikale reformatorene. Biskop Thomas Ken (1673-1711) uttrykte dette slik rett før han døde:

I die in the Holy, Catholic and Apostolic Faith professed by the whole Church before the division of East and West. More particularly I die in the Communion of the Church of England as it stands distinguished from all Papal and Puritan innovations." (Molland 1961:158)

Det har vært mange måter å karakterisere denne middelvei, eller romslighet på. En er slik:

Rammen er katolsk, læren er evangelisk.

Kirkens romslighet eller elastisitet har imidlertid ikke alltid vært der. Særlig har mangel på elastisitet preget en del synlige og mer ytre forhold, slik som bruk av messeklær og liturgi, mens man i lærespørsmål kunne oppvise stor elastisitet. Dette viser seg bl.a. i den avskalling som har skjedd fra kirken i løpet av hundreårene etter 1662. Den viktigste, og kanskje mest unødvendige avskallingen var kanskje når metodistene gikk på slutten av 1700-tallet. Dette skjedde mot metodistgrunnleggeren John Wesley's vilje. Det var biskopenes og prestenes mangel på forståelse av vekkelsen som gjorde at de ikke ble gitt rom for variasjoner. Motsatt skjedde den en avskalling mot den romersk katolske kirke fra 1840-årene og utover. Ofte var det nettopp de meste levende og drivende som brøt ut fordi de ikke ble gitt rom innenfor kirken, og oftest var det ikke lærestridigheter det stod om, men praktiske ordninger og hvor vidt de fikk utføre sin gudsdyrkelse med rom for sin egenart.

Dette har imidlertid endret seg fra omtrent midt på 1800-tallet, da vi begynner å se konturene av den oppdeling av kirken som i dag er klar, nemlig i en høykirkelig retning, en bredkirkelig og en lavkirkelig. Den høykirkelig retning legger nettopp sterk vekt på det liturgiske, og foretar messer som til forveksling er lik en romersk katolsk messe, der til og med leddene kan forrettes på latin. Motsatt er den lavkirkelig retning opptatt av en møteform som vi kjenner fra bedehus i Norge. Der søkte man å holde gudstjenester ved å bruke en minimumsutgave av BCP. Mot denne tendens er det gjort lite, slik at man i dag står overfor et liturgisk kaos innen den anglikanske kirke, mens den altså for et par hundre år siden var total uniformert. Den bredkirkelige retning er på en måte en helt annen måte å forholde seg på enn de to andre, fordi denne egentlig handler om forholdet til liturgi og slikt å gjøre, men om forholdet til kulturen. Vi her står overfor en kulturåpen tradisjon som søker å ivareta en humanistisk tradisjon innen kirken. Den er ofte åpen for frisinnet (Molland) eller liberal (Wisløff) teologi nettopp fordi den søker å bryte ned skrankene mot kulturen.

Molland sier at hvis den ortodokse kirke er opptatt av påsken (og særlig påskenatten), den lutherske av langfredag, så er den anglikanske kirke opptatt av julen. Det er inkarnasjonen som står i sentrum mye mer enn lærespørsmål om troen og rettferdiggjørelsen. Dette har utvilsomt med kirkens sterke understrekning av sammenhengen med oldkirken, og der husker vi at det var inkarnasjonsdogmet som stod i sentrum. Flere av Lambeth-konferansener (1888, 1920) definerer kravet til synlig kirkeenhet: 1) GT og NT, 2) Nicenum, 3) Dåp og nattverd, 4) Anerkjent presteskap (dvs. episkopat). Dvs at den av læreskrifter kun fører opp Nicænum, som nettopp fastholder inkarnasjonen.

Bønneboken – Common Book of Prayer

Bønneboken står sentralt i kirkens fromhetsliv, og som lærestykke så har den altså et visst forrang framfor de 39 artikler. Bønneboken er kirkens liturgiske bok. Den har bortsett fra noen endringer i detaljer, vært uendret siden 1662.

Her er en oversikt over bønnebokens innhold:

1. The Preface.
2. Concerning the Service of the Church.
3. Of Ceremonies.
4. Rules to Order the Service.
5. The Order how the Psalter is appointed to be read.
6. The Order how the rest of the holy Scripture is appointed to be read.
7. A Table of Proper Lessons and Psalms.
8. The Calendar, with the Table of Lessons.
9. The Revised Tables of Lessons (1922).
10. Tables and Rules for the Feasts and Fasts through the whole Year.
11. The Order for Morning Prayer.
12. The Order for Evening Prayer.
13. At Morning Prayer.
14. The Litany.
15. Prayers and Thanksgivings.
16. Collects, Epistles, and Gospels.
17. Holy Communion.
18. Publick Baptism of Infants.
19. Private Baptism of Children.
20. Baptism of those of Riper Years.
21. A Catechism.
22. The Order of Confirmation.
23. The Solemnization of Matrimony.
24. The Visitation of the Sick.
25. The Communion of the Sick.
26. The Burial of the Dead.
27. The Churching of Women.
28. A Commination.
29. The Psalter.
30. Forms of Prayer to be used at Sea.
31. The Form and Manner of Making, Ordaining, and Consecrating of Bishops, Priests, and Deacons.
32. Forms of Prayer for the Anniversary of the day of the Accession of the Reigning Sovereign.
33. Articles of Religion.
34. A Table of Kindred and Affinity.

Før vi ser på de viktigste liturgier, skal vi stoppe litt opp ved et av de andre forordene i boken, nemlig det som handler om gudstjenestene i Church of England. Forordet heter "Concerning the Service of the Church".

Det første som poengteres er viktigheten av komplett sammenhengende bibellesning. Her betrakter Bønnboken seg som en reformatorisk redskap. Det poengteres nemlig hvordan man tidligere, dvs under Romersk regime, aldri skikkelig gjennomførte skriftlesningen i gudstjenestene, men nærmest avbrøt eller avsporet seg selv med lesing av legender og kommentarer slik at man aldri klarte å lese mer enn et par kapitler av en bibelsk bok. Bønneboken fastsetter derimot at "the whole Bible (or the greatest part therof) should be read over every year". Dette gjelder både for presteskapet som trenger for sin tjeneste skyld, og for lekfolket som trenger det like fullt: "By daily heraring of holy Scripture read in the Church might continually profit more and more in the knowledge of God, and be the more inflamed with the love of his true Religion."

Det er helt i tråd med det reformatoriske prinsipp at Skriften igjen kommer i fokus, både for leg og lærd. Kirkeåret er derfor lagt opp etter denne hensikt. Så stor vekt legge bønneboken på dette at Skriftlesning er det eneste som virkelig påbys: "Nothing is ordained to be read, but the pure Word of God, the holy Scriptures". Dette skal også lese på morsmålet, for ellers får jo ikke forståelse av det som griper en i hjertet og fører til kjærlighet til Gud og mennesker.

På den annen side ønsker Bønneboken samtidig å uniformere gudstjenesten, hvilket den også ble brukt til. I forordet sier den at man før ha en praksis i Salisbury, en i Hereford, en York og en annen in Lincoln: "now from henceforth all the whole Realm shall have but one Use."

Det siste jeg vil si om forordet, er at den foreskriver Morgen og Aftensang hver dag for prester og diakoner: privat eller offentlig. Sogneprester skal, når han er hjemme, holde disse gudstjenestene offentlig. Det gjør han kjent slik: "…shall cause a bell to be tolled thereunto a convenient time before he begin, that the people may come to hear God’s Word, and to pray with him."

Bønneboken inneholder tre hovedliturgier, nemlig Morning Prayer, Holy Communion og Evening Prayer. Oversikt over de tre gudstjeneste ser dere her (se denne lenken )

Legg merke til at preken er bare anvist for Høymessen, og heller ikke der som påbud: "if any". Derimot er som sagt skriftlesning viktig, særlig ved morgen- og aftensang som altså utgjør hovedgudstjenestene i kirkeåret fordi de skulle holdes daglig, mens høymessen ble holdt vesentlig skjeldnere. Dette har endret seg med årene, slik at høymessen er blitt viktigere i forhold til de to andre gudstjenestene enn tidligere.

Erkebispesetet i Canterbury

Church of England er nært forbundet med erkebispestolen i Canterbury. Den første som satt i denne, var St. Augustine, fra 596. Han må ikke forveksles med den adskillig mer kjente nord-afrikanske Augustine som levde på 300-tallet. Denne britiske Augustine ble sent for å gjenopprette og sikre kristendommen i England. Paven opprettet imidlertid to erkebispeseter i England samtidig, nemlig et i York også, for Nord-England. Biskopen i Canterbury har imidlertid hatt forrang i forhold til York. For å ha et noe nærmere tilhold til kongen når han residerte i Westminster, fikk erkebiskopen fra 1100-tallet et slags utekontor, ganske fasjonabel må vi si, i Lambeth Palace ved Themsens sydside. Godset har vært i erkebiskopens besittelse til denne dag. Stedet er viktig innen anglikanismen, fordi viktige konferanser for den verdensvide anglikanisme avholdes der.

Nåværende erkebiskop av Canterbury, Dr Rowan Williams

Den anglikanske kirke i dag

Lambeth-konferansen 1998

For å få et dagsaktuelt blikk i hva den anglikanske kirke er for noe i dag, skal vi se litt på de saker som var oppe til drøfting i den nylig avholdte Lambeth-konferansen 18. juli - 9. august 1998.

Konferansen var delt i fire seksjoner med fire instruktive navn:

Section One: Called to full humanity
Section Two: Called to live and proclaim the good news
Section Three: Called to be faithful in a plural world.
Section Four: Called to be one.

La oss se litt på hver av de. (Vi nevner her de fleste resolusjonene. Klikk på lenken knyttet til hver overskrift for å se de komplette resolusjonstekster.)

Section One: Called to full humanity

• Støtte og opptagelse av menneskerettighetene i anledning av dennes 50års jubileum.
• Krav om religiøs frihet og toleranse verden over.
• Krav om rettferdighet for kvinner og barn
• Om krigshisselse og krig.
• Om rotløse og flyktninger
• Om de plager folk i nord- og vest Uganda, Sudan, Rwanda og Burundi utsettes for.
• Om skaperverket. Ånden er sakramentalt til stede i skaperverket, som derfor må behandles med ære, respekt og takknemlighet. Mennesket er både i naturen og er brobyggere mellom himmel og jord, og har ansvar for å foreta personlige offer til beste for hele skaperverket. Jesu forløsning gjelder hele skaperverket. Anerkjenner at mennesket er ansvarlig for å ta vare på jorda, ellers vil diverse katastrofer inntre: overbefolkning, uansvarlig konsum av de rike, mangel på drikkevann, luftforurensing, jorderosjon, skogdød og tap av biologisk mangfold. Man mer Ånden om omvendelse og fornyelse slik at mennesker kan begynne å leve i harmoni med resten av skaperverket. Sabbats-prinsippet må gjenopprettes fordi dette er en guddommelig måte å ordne livsrytmen på.
• Om økologi (eget punkt altså). Arbeid for bærekraftig samfunn i en bærekraftig verden. anerkjenne verdighet, hellighet (sanctity) og rettigheter til alle mennesker, særlig de i de kommende generasjoner. Sikre ansvarlig bruk og ombruk av naturressurser. Arbeide for økonomiske reformer som vil etablere et mer refferdig fordelingssystem og til beste for miljøet.
• Om menneskelig seksualitet. Fastholder det livslange ekteskapet mellom mann og kvinne, men anerkjenner også sølibatet som rett for de som er kalt til det. Medgir at det er noen som har homoseksuell legning - disse må kirken lytte til. Seksuell legning er ikke avgjørende for kirkelig status. Avviser at homoseksuell praksis som uforenlig med Skriften, men ber samtidig om at disse møtes med varsomhet og fordømmer samtidig homofobi, vold i ekteskapet og trivialisering og kommersialisering av sex. Anbefaler ikke legitimering eller velsignelse av "same sex union". Kan ikke ordinere til kirkelig tjeneste de som er involvert i "same gender union".
• Om kjernevåpen. Oppfordrer innstendig alle nasjoner til å stoppe produksjon av, testing og bruk av kjernevåpen.
• Ber om en kommisjon for teknikk og etikk, for å reflektere teologisk og etisk om teknologisk utvikling.
• Mot landminer.
• Mot aktiv dødshjelp - euthanasi
• Om internasjonal gjeld og økonomisk rettferdighet. Her legges det sterk vekt på de etiske forpliktelser det er å tilhøre samfunn som yter lån til fattige land, slik at disse ikke utarmes enda mer. Det oppfordres til massiv gjeldssanering for at ikke disse landene skal synke enda mer hen i fattigdom og uverdige tilstander, Guds medskapninger som de er. Resolusjonen er indirekte en sterk oppfordring til å endre de økonomiske strukturene i verdenssamfunnet.

Section Two: Called to live and proclaim the good news

• Teologiske fundament for misjon.

• Misjon og strukturene i det anglikanske fellesskapet
• Kristendom i islamske samfunn
• Framtidige prioriteringen i misjonen
• Urbanisering
• Om ungdom

Section Three: Called to be faithful in a plural world.

• Bibelen: Hvordan tolke og anvende Bibelen i en stadig skiftende verden.

• Enheten i det anglikanske fellesskapet
• Skriftens autoritet
• Virkemidler i det anglikanske fellesskapet
• Om Lambethkonferansen. Spørsmål om størrelse og sted for framtidige konferanser bør vurderes.
• Religionsfrihet
• Oppsyn med tverr-religiøse relasjoner
• Ekteskap og familieliv
• Liturgisk revisjon
• Disippelskap

Section Four: Called to be one.

• Ønsket om full, synlig enhet

• Chicago-Lambeth Quadrilateral
• Lokaløkumenikk
• Kirkesyn og etikk
• Kirker man kan dele nattverdbord med, bl.a. DnK
• Kirkenes verdensråd
• Felles tidspunkt for påskefeiringen i 2001 for både Østkirken og vestkirken.
• Forholdet til utbrytergruppene "Continuing Churches". Ønske om dialog med disse fordi de anerkjennes å ha stillet vesentlige spørsmål.
• Følger av økumenisk engasjement.
• Forholdet til de anglikanske kirker i Sudan og Rwanda på grunn av den unntakstilstand det hersker i disse land
• Forholdet til den Assyriske kirken.
• Stadfestelse av Lambeth konferansen i 1988 om å fortsette forum for dialog mellom anglikanere og baptister på verdensplan.
• Oppmuntrer til forsatt fruktbar dialog med lutherske kirker verden over.
• Erklærer glede over at fullt kirkefellesskap er oppnådd med 10 nordiske lutherske kirker i Porvoo avtalen og med flere tyske lutherske kirker i Meissen-avtalen.
• Oppmuntrer til videre fruktbare samtaler med World Methodist Council.
• Hilser avtalen med The Moravian Church i Storbritannia velkommen
• Oppmuntrer til fortsatte økumeniske samtaler med de orientalske ortodokse kirker med tanke på enighet om kristologien.
• Oppmuntrer til forsatte samtaler med den ortodokse kirker, særlig inviteres biskopene til å studere et foreløpig utkast ti fellestekst angående triniteten og kirken, Kristologien, Ånden og kirken og Kristus, humaniteten og kirken.

• Ønsker velkommen den gryende enighet om kristologien som vokser fram mellom den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker.

• Inviterer til økumeniske samtaler med pinsebevegelsen, særlig fordi slike samtaler er igang mellom pinsebevegelsen og romerkirken og de reformerte kirker.
• Ser fram til avklaring i spørsmål angående bispeembetet i samtaler med den reformerte verdensallianse.
• Fortsetter å være takknemlig for det man har oppnådd i the Anglican-Roman Catholic International Commission (ARCIC) og ber om at dette arbeidet fortsetter med full styrke. Ønsker i den sammenheng velkommen de man har oppnådd i spørsmålet om nattverdforståelsen, prestetjenste og ordinasjon.
• Takker for arbeidet i KV og ser fram til samarbeidsdokumentene "The Nature and Purpose of the Church" m.fl.
• Oppfordrer til kontakt og oppsyn (monitoring) med nye kirkedannelser verden over.

Sammenfattende

Vi skal ha om kirkelig fellesarbeid, det vi kaller økumenikk mot slutten av kurset. Men vi kan allerede her legge merke til at den Anglikanske kirke er en av de ledende kirkene i økumenisk sammenheng. Det viser bredden av det økumeniske engasjementet vi her hatt fått se i seksjon 4 av siste Lambeth konferanse.

Dette henger sammen med kirkens egenart. Det er nemlig mye mer treffende å si at den anglikanske moderkirken, Church of England er en nasjonalkirke, enn at den er en reformasjonskirke. Den er først og fremst en nasjonalkirke som har fått ett grunnpreg av reformasjonen, men som nettopp gjennom reformasjonen og hundreåret etter har primært ønsket å være nasjonal, dernest reformatorisk. Derfor er bønnebokens start så treffende: "to keep the mean between the two extremes," dvs middelveien mellom romersk katolsk og reformert på en slik måte at det er rom for både katoliserende tendenser og kalvinistiske tendenser. Teologisk er den reformatorisk med vekt på Skriften alene, to sakramenter og synet på rettferdiggjørelsen. I form har den endret så lite som mulig, og kan slik sett framstå nesten som katolsk kirke, i hvert fall er det rom for det. Den er episkopal, men suksesjonen intakt, noe katolikker setter pris på, uten at det er brukt mot kirkefellesskap med bl.a. DnK som ikke har suksesjon til tross at Dnk også har biskoper.

For en lutheraner som meg, er det likeheten med lutherske tenkemåte som springer enn i øyne, og det som er forskjellig er heller ikke viktige sider. Kirkefellesskapet med Porvoo-erklæringen av 1996 er derfor egentlig ingen stor overraskelse. Det er ikke i forholdet mellom anglikanere og lutheranere at de økumeniske utfordringene er de største.

Men vi så av punktene fra Lambeth-konferansen av de hadde samtaler gående med nær sagt alle typer kirkesamfunn. Kanskje er det nettopp en slik kirke som den Anglikanske at den splittelseshistorie vi har brukt så mye tid på å beskrive, virkelig kan reverser til en sammenslåingshistorie i stedet.

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"

Denne artikkelen er vist 16107 ganger