Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

8. Den reformerte kirke

Forelesninger av Svein Sando ved NTNU Rel.vit. KRL104 1998-2003.
Teksten er utvidet og kirkeinformasjon oppdatert mai 2004

• Utbredelse
• Egenart
• Bekjennelsesskrifter
• Teologi og gudstjenesteliv
• Valdensere

Utbredelse

Den reformerte kirke er betegnelsen på de kirker som utgår fra Jean Calvins reformasjon og har dermed sitt moderland i Sveits. I USA går flere reformerte kirker under navnet Presbyterian Church. Man bør egentlig snakke om reformerte kirker og ikke den reformerte kirke. De er nemlig innbyrdes selvstendige og har til dels ulike bekjennelsesskrifter. En lignende variasjon finnes også blant de lutherske kirker.

The World Alliance of Reformed Churches (Verdensalliansen), med sete i Genève, oppgir (2004) at alliansen består av 217 medlemskirken, fordelt på 107 land i alle verdensdeler, med til sammen i overkant av 75 mill. medlemmer. Vi står altså overfor en verdensvid kirke.

Europa

Europa har ca en tredjedel av medlemmene i de reformerte kirkene. De er særlig konsentrert i Sveits, Frankrike, Nederland, Skottland og deler av Tyskland. De aller fleste Europeiske land, også de østeuropeiske, har reformerte kirker, men ikke Norge, Island og Finland.

Sveits

Sveits er som sagt de reformertes utgangspunkt. Der den ennå dekker om lag halve befolkningen. Den er imidlertid oppdelt i ulike reformerte kirker også der, særlig i de fransktalende områdene, bl.a. grunnet i avskallinger i 1800-tallets vekkelser som førte til utbrytergrupper som ville gjenopplive kalvinsk ortodoksi men som ikke ble tålt innen det som da var en reformert statskirke. De reformerte kirker i Sveits synes i dag å være samlet i Evangelisch-reformierte Kirchen der Schweiz som både samler kalvinske og zwinglianske kirker. Kantonkirken i Zürich sier f.eks. følgende i sine statutter om sitt utgangspunkt:

Ursprung
Art. 3. Die evangelisch-reformierte Landeskirche des Kantons Zürich besteht auf Grund des Evangeliums von Jesus Christus. Sie führt die von Huldrych Zwingli begonnene und gemäss den Beschlüssen des zürcherischen Rates verwirklichte Reformation weiter.
[kilde http://www.ref.ch/zh/wir/default.htm ]

Kirken i Genève, Eglise Nationale Protestante de Genève, knytter naturlig nok sin virksomhet til Calvin.

Frankrike

Flertallet av de franske protestanter, om lag en million, tilhører den reformerte kirke. Til tross for at den i hele Frankrike utgjør en liten minoritet, har den hatt stor betydning i nasjonens økonomi og intellektuelle liv. Det pussige er at den var statskirke i Frankrike en hundreårs periode fra 1802 til 1905. Det må da ikke forstås slik at den var en majoritetskirke, men at den sammen med den romersk-katolske, lutherske og jødiske trossamfunn ble understøttet og kontrollert av staten.

Nederland

En femdel av befolkningen i Nederland tilhører reformerte kirkesamfunn. Fra 1816 var de nært forbundet med staten, men er senere løsrevet igjen. Nasjonalkirken heter Nederlandse Hervormde Kerk og teller 2,3 mill medlemmer. Ut fra denne brøt det ut en mer ortodoks kalvinsk variant på 1830-tallet som i dag heter Gereformeerde Kerken in Nederland med 730 000 medlemmer. Dvs. til sammen 3 millioner reformerte i 1998. I 1950 utgjorde de reformerte 40% av befolkningen slik at innflytelsen er blitt redusert drastisk på 50 år.

Tyskland

I Tyskland finnes det tre refomerte kirker som er med i Verdensalliansen: Evangelisch-reformierte Kirche (Synode evangelisch-reformierter Kirchen in Bayern und Nordwestdeutschland), Lippische Landeskirche og Reformierter Bund (Wuppertal). Men det finnes også reformerte kirker i Tyskland som har inngått kirkeunion med lutherske kirker, for eksempel Evangelisch-reformierte Kirche, Leer som er unert med lutherske kirker i Niedersachsen.

Skottland

Skottland er antagelig det eneste landet der de reformerte utgjør en betydelig del av befolkningen. The Church of Scotland (the "Kirk") er en presbyteriansk reformert kirke som i likhet med Church of England regner sine aner helt tilbake til oldtiden. Reformasjonen brakte altså ingen ny kirke, men kun en justering av den opprinnelige nasjonale kirken. Kirken hadde i 2004 ca 600.000 medlemmer. Kirken har gjennomlevd en rekke stridigheter som førte til større kirkesplittelser på 17- og 1800-tallet. Flere av disse har slått seg sammen igjen slik at det i dag er to reformerte frikirker i Skottland, United Free Church of Scotland og Church of Scotland, begge med i Verdensalliansen.

USA

I USA finnes den en rekke reformerte kirker, eller Presbyterianske som det kalles. Antallet har med at de stammer fra ulike europeiske moderkirker, noe som framgår i klartekst av listen nedenfor. Ikke alle er med i Verdensalliansen. Listen nedenfor viser de fleste reformerte kirkene i USA:

Christian Reformed Church in North America (CRCNA)
Reformed Church in America (RCA)
The Reformed Church in the United States (RCUS)
Presbyterian Church (USA) (PCUSA)
The Presbytarian Church in America (PCA)
United Church of Christ (UCC)
Evangelical Presbyterian Church
Cumberland Presbyterian Church
Cumberland Presbyterian Church in America
Hungarian Reformed Church in America
Lithuanian Evangelical Reformed Church
The Korean Presbyterian Church in America

Egenart

Som en reformasjonskirke ligner den meget på lutherske kirker, men det er også klare forskjeller.

Bibelens formale autoritet poengteres. Mens Luther sier at Kristus er Skriftens sentrum, bøyer Calvin seg for Skriften slik den foreligger. Det gamle testamentet får like sentral plass som de nye. Det gjør at reformert kristendom lett får et mer lovisk preg. Det gir seg blant annet uttrykk i at de 10 er annerledes enn hos katolikker og lutheranere. Det er billedforbudet i Moseloven som er gjeninnført som bud nr.2. Reformerte kirker vil derfor være atskillig mer skeptisk til kirkekunst enn lutheranere og katolikker er.

De reformerte lærer i likhet med Luther at rettferdiggjørelsen skjer ved troen alene, men legger så mer vekt på gjerningene enn lutheranere ofte gjør. Dette henger sammen igjen med bibelsynet. Dette har medført atskillig mer sosialt engasjement fra de reformerte kirker enn lutheranere. Calvins forsøk med den teokratiske bystat anses ikke som et blindspor, men som noe som bør gjennomføres. Tanken om kristne politiske parter finner grobunn ut fra reformert tenkning.

Kirkeforfatningen er ingen likegyldig sak for de reformerte. Idealet er den nytestamentlige menighetsordning, også det på grunn av Skriftens legalistiske karakter. Særlig i Skottland har de reformerte kjempet for at kirkeforfatningen skal være "ren".

Kirkeforfatningene r det vi kaller presbyteriansk. Dette går tilbake til ordet presbyteroi (πρεβυτεροι) i NT, dvs eldste. Dette er det samme som episkopoi /επσκοποι) (epi-skopus = over-blikk → tilsynsmann), mener man, dvs. episkopoi er de av presbyteroi som forvalter ord og sakrament. Calvin regnet med fire tjenester i menigheten: hyrder, lærere, eldste og diakoner. Menighetene har utnevnelsesrett (eller i det minste avviselsesrett) over pastorene. Disse er også underkastet kirketukt.

Kirkeforfatningen er også synodal, dvs at kirkestyret er bygget opp med en rekke råd: menighetsråd (kirk-session), presbyteriet (The Presbytery), synoden (The Synod) og øverst General Assembly med lovgivende og dømmende myndighet.

Bekjennelsesskrifter

Bekjennelsesskriftene spiller mindre rolle i reformerte kirker enn i lutherske dels fordi Skriften i enda større grad enn i lutherdommen er eneste norm, dels at de reformerte ikke har noe felles bekjennelsesskrift slik som Augustana i de lutherske kirker.

Likevel finnes det en rekke reformerte bekjennelsesskrifter:

I praksis er det Heidelberg-katekismen, Confessio Helvetica posterior og Westminster-bekjennelsen og -katekismene som betyr noe i de reformerte kirker i dag.

Teologi

Sentrum er Guds suverene majestet og ære. Westminster bekjennelsen (WC) har følgende utsagn om Gud som demonstrerer dette til fulle:

There is but one only, living, and true God, who is infinite in being and perfection, a most pure spirit, invisible, without body, parts, or passions; immutable, immense, eternal, incomprehensible, almighty, most wise, most holy, most free, most absolute; working all things according to the counsel of his own immutable and most righteous will, for his own glory; most loving, gracious, merciful, long-suffering, abundant in goodness and truth, forgiving iniquity, transgression, and sin; (WC II)

Hvis lutherdommen er antroposentrisk i og med at den setter menneskets syndighet i sentrum, evt kristosentrisk ved at den fokuserer på Jesus om den som løser dette menneskelig problem, så er kalvinismen teosentrisk for der er poenget at mennesket er skapt til å tjene Guds ære.

Avstanden mellom denne gloriøse Gud og mennesket blir dermed svært stor:

The distance between God and the creature is so great, that although reasonable creatures do owe obedience unto him as their Creator, yet they could never have any fruition of him as their blessedness and reward, but by some voluntary condescension on God’s part, which he hath been pleased to express by way of covenant. (WC VII)

Predestinasjonslæren er en naturlig følge av læren om Guds suverenitet som selvfølgelig må tilskrives fult ansvar for hvem som blir frels, og som følgelig er utvalgt. Læren om nådevalget fører imidlertid ikke til etisk passivitet, tvert i mot. De reformerte er meget aktive. John Dall sier det slik: "Læren om utvelgelse … er en glad forkynnelse av at mennesket lever i et ordnet univers hvor Guds suverenitet fjerner enhver tvil på den sanne troendes frelse." (Molland 1961:237).

Sakramentene er tegn og pant på Guds suverene nådehandling med mennesker. De virker bare i de utvalgte. Det skjer ingen gjenfødelse i dåpen, men de praktiserer likevel barnedåp.

Gudstjenesteliv

Kirkene er preget av enkelhet. Ingen bilder, oftest heller intet krusifiks, men kors kan forekomme i Skottland. Normalt intet alter, men et bord for nattverdfeiringen. Tidligere var orgler utelukket og man sang kun bibelske salmer. Dette er nå myket opp.

Liturgien bærer preg av å være anti-katolsk med sterk vekt på bønner og Ordet. Nattverd feires normalt bare fire ganger i året.

Valdenserne

I forlengelsen av den reformerte kirken må vi kort nevne valdenserne som vi så vidt berørte på en tidlig forelesning. Deres historie går helt tilbake til 1100-tallet. Det var et broderskap av forkynnere som hadde en avvikende lære i forhold til katolisismen: fattigdomsideal, vekt på bibellesning, forkastet pavedømmet, læren om skjærilden og sjelemesser, men beholdt det tredelte embete biskop, prest og diakon. Sakramentene var bot, dåp og nattverd. For dette ble de forfulgt og fordømt av Laterankonsilet i 1179. Til tross for sterkt ytre press, spredte de seg fra Syd-Frankrike til Italia, Tyskland og Spania. De var likevel ikke reformatoriske i den forstand at de lære at troen alene frelser. Men etter hvert ble de påvirket av Genevereformasjonen og sluttet seg i 1532 til de reformte kirker i Alpedalene. Den fortsatte imidlertid å bli forfulgt til langt ut på 1600-tallet. Først i 1870 kunne de nyte godt av den religionsfrihet som kom i og med en ny italiensk forfatning det året. I dag er kirken en ren italiensk kirke i Alpedalen, men med utløpere i Sør-Amerika. De teller ca 30 000 medlemmer i Italia og halvparten så mange i Sør-Amerika.

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"

Denne artikkelen er vist 31653 ganger