toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Teknologi og naturvitenskap

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

10. Metodismen

Svein Sando: Forelesning 15.9.98 NTNU HFKRL 104. Teksten er justert sist 21.12.04

Historisk bakgrunn

England var blitt en stormakt i løpet av 1700-tallet. De hadde skaffet seg kolonier og man så starten på den industriell revolusjon. Særlig det siste førte til både sosial og åndelig nød blant deler av befolkningen. Teologisk innebar 1700-tallet en dreining mot rasjonalisme der Bibelens autoritet ble svekket. Kirkelivet i Church of England ble også svekket.

John Wesley (1703-91) og Charles Wesley (1707-88) var sønner av en høykirkelig prest i Church of England. De ble imidlertid påvirket fra mange andre hold, slik at den metodismen de etter hvert kom til å stå bresjen for var påvirket også av lavkirkelig puritanisme, romersk-katolsk mystikk (Tomas a Kempis), greske kirkefedres hellighetsforståelse og luthersk pietisme (Meistad 2000:257).

Wesleybrødrene studerte teologi Oxford, og dannet der den "Hellig klubb". Denne nærte seg av oppbyggelsesbøker, et asketisk liv og sosialt arbeid blant fanger, syke og fattige. I dette strevde de med å tilfredstille Guds krav 100% og håpet å bli hellige, altså ikke ulikt den sjelekamp Luther gjennomlevde to århundrer tidligere. Brødrene førte dagbok over religiøs utvikling og det er en sannsynlig teori til at de ble kalt "metodister".

Som ledd i denne hellighetslengselen dro Wesleybrødrene til Georgia i Nord-Amerika i årene 1735-38 for å misjonere blant indianere. På veien over Atlanterhavet møtte de noen hernhutter (lutherske pietister) på veien over. Wesley lærte av dem at frelsen var en gave og ikke lønn.

Det åndelige gjennombruddet for John Wesley kl.20.45 24.5.1738 i Aldersgate Street i London. Da hørte han Luthers fortale til Romerbrevet opplest. Han gjennomgikk da en religiøs opplevelse av at nettopp hans synder var tatt bort, og han fikk en personlig tilegnelse av frelsen.

Fra 1738 ble metodismen dermed en framvoksende vekkelsesbevegelse innen den engelske kirke, ledet av brødrene Wesley og George Whitefield (1714-70). Fra 1739 ble ?de vakte? organisert i societies. Dette var foreninger innen den anglikanske kirke, men konfesjonelt ganske løse siden også dissentere kunne delta. Disse foreningene utgjorde The United Societies, et slags landsomfattende indremisjonsselskap. Møtene ble de vaktes gudstjenesteform, mens de mottok nattverden i den lokale sognekirken.

Metodistene arrangerte friluftsmøter, foreninger og stod bak sosiale tiltak. Organisering av alt dette var viktig. Fra 1744 kalte man sammen til årskonferanser (?The Conference?) mellom lek og lærd med tema: Hva skal vi lære, hvordan skal vi lære, hva skal vi gjøre?

Gradvis ble metodismen løsrevet fra den anglikanske kirke. Tidspunktet for den endelig separasjonen er noe uklar: Molland holder på 1784 (Deed of Declaration: rettsforholdene ordnet), mens Wisløff nevner året 1795 da de etablerte egen sakramentsforvaltning og The Conference besluttet at det kunne holdes egne gudstjenester samtidig med de anglikanske. John Wesley selv ønsket ikke å bryte med moderkirken. Han døde i 1791 så antagelig er 1784 et for tidlig tidspunkt å regne løsrivelsen fra. I 1791 var det 72 476 medlemmer i England.

De tok navnet Wesleyan Methodist Church. Men også metodismen opplevde splittelser og oppdelinger. Wesleyanerne ble rekruttert i mellomklassen. Seperasjonskirkene hadde sin forankring i arbeiderklassen og frembrakte ledere for fagbevegelsen: The Methodist New Connection ble dannet i 1797. De krevde at lekmenn skulle likestilles predikantene og få sete i ?The Conference?. The Primitive Methodists ble dannet i 1812. Denne retningen ble stiftet av en utstøtt predikant pga. sine amerikanske vekkelsesmetoder. Bible Christians kom i 1815 som følge av irregulær predikantvirksomhet.

Men det skjedde også sammenslutninger. Tre av kirkene slo seg sammen til The United Methodist Church i 1907, men ?The Primitive? (den største av de) ble stående utenfor. Wesleyanerne, The United Tehodist Church og The Primitive Methodists slo seg så sammen I 1932 til The Methodist Church. Etter dette står kun små grupper metodister utenfor.

I Amerika etablerte metodistene i 1784 The Methodist Episcopal Church. (Den engelske har ikke biskoper). Dette førte til en rask ekspansjon i sørstatene og vestover og påvirket hele det amerikanske kirkeliv som generelt har fått en anstrøk av metodisme med disse elementene: aktiv deltagelse av lekmenn, læreforskjeller ses på som mindre vesentlige, vekkelseskampanjer, en fremhevelse av omvendelsen og vekt på personlig helliggjørelse. I USA splittet slavespørsmålet dem i 1845, men de ble gjenforent i 1939. Det ble allerede fra tidlig på 1800-tallet dannet egne metodistkirker for fargede.

J. Wesleys fullkommenhetslære

John Wesley lengtet etter å bli hellig, og fullkommenhetslæren var i hvert fall sentral i metodismen. Her gjengis hans egen tekst om emnet:

BRIEF THOUGHTS ON CHRISTIAN PERFECTION

Some thoughts occurred to my mind this morning concerning Christian perfection, and the manner and time of receiving it, which I believe may be useful to set down.
1. By perfection I mean the humble, gentle, patient love of God, and our neighbour, ruling our tempers, words, and actions. I do not include an impossibility of falling from it, either in part or in whole. Therefore, I retract several expressions in our Hymns, which partly express, partly imply, such an impossibility. And I do not contend for the term sinless, though I do not object against it.
2. As to the manner. I believe this perfection is always wrought in the soul by a simple act of faith; consequently, in an instant. But I believe a gradual work, both preceding and following that instant.
3. As to the time. I believe this instant generally is the instant of death, the moment before the soul leaves the body. But I believe it may be ten, twenty, or forty years before.
I believe it is usually many years after justification; but that it may be within five years or five months after it, I know no conclusive argument to the contrary. If it must be many years after justification, I would be glad to know how many. Pretium quotus arroget annus? [This quotation from Horace is thus translated by Boscawen: -- "How many years give sanction to our lines?" -- Edit.] And how many days or months, or even years, can any one allow to be between perfection and death? How far from justification must it be; and how near to death?

John Wesley, LONDON, Jan. 27, 1767.
[Edited by George Lyons for the Wesley Centre for Applied Theology at Northwest Nazarene College (Nampa, ID)]

"Frelsens vei"

(Jeg vil i det følgende vesentlig støtte meg til Tore Meistads rapport "metodismens identitet", utgitt ved Alta lærerhøgskole i 1991. Jeg tror den fungerer som et mildt korrektiv og i alle fall et nyttig supplement til Peder Borgens framstilling i læreboka. Dr. art. Tore Meistad har vært pastor i Metodistkirken, før han gikk over i ulike stillinger i UH-sektoren i bl.a. Høgskolen i Alta og i Kristiansand.)

Meistad mener metodismens opprinnelig program kan samles i Wesleys begrep "frelsens vei". Dette omfatter, som en organisk helhet: troens innhold, metoden for den kristne utvikling hos den troende. troens konsekvenser og formidling av troen til andre mennesker. Dvs det vi kan samle i begrepene lære, helliggjørelse og evangelisasjon. Eller sagt på en annen måte: Hva man tror, hvordan dette virker i mennesket, og hvordan troen utbres.

Alt dette er i Wesleys metodisme en enhet, som gjerne kan karakteriseres ved noen begrepspar:

  • synd - nåde
  • tro - gjerninger
  • rettferdiggjørelse - helliggjørelse
  • erfaring - forståelse
  • omvendelse - misjon
  • individ - fellesskap

Meistads påstand er at dette delvis har gått tapt i dagens metodisme:

I vår tid mangler imidlertid metodismen de fleste av sine opprinnelige trekk. Metodismens enhet med hensyn til religøs erfaring og forståelse av den har smuldret bort, etter hvert som erfaringen av frelsen gradvis ble omformet til dogmatikk ... Vekkelsesbevegelsen som kjempet for å frelse mennesker fra åndelig og sosial nød, utviklet seg mer og mer til å bli en kirke, som i vår tid kjemper for å redde seg selv. (Meistad 1991:2)

Meistad mener at dagens metodisme er i alt for stor grad preget av forholdet til andre kirkesamfunn, i vår kontekst særlig den evangelisk-lutherske kirke. Han bruker tre eksempler for å vise dette:

  1. Omvendelsen og troen gjøres til sentrum, ja nesten til selve målet. Her har man blitt rene lutheranere, mens man har sveket den opprinnelige metodisme som poengterte "at troen bare er begynnelsen på den gjenfødte synderens vekst mot kjærlighet og hellighet" (Meistad s.3)
  2. Det legges alt for stor vekt på dåpens form og å avgrense seg både mot luthersk og baptistisk syn, framfor å framheve dåpens positive betydning i kristenlivet. At dette synspunktet hos Meistad har noe for seg tror jeg at vår lærebok kan illustrere, for det slo meg når jeg leste om metodismen før jeg leste Meistads syn, at Peder Borgen bruker uforholdsmessig mye plass på å utrede metodismens dåpssyn, og det til tross for at vår lærebok er gitt ut to år etter Meistads rapport, et stykke arbeid som Borgen må ha hatt kjennskap til.
  3. Nattverdens opprinnelig betydning som forvandling av mennesket, dets positive betydning altså, er erstattet med reformasjonstidens agenda om nattverdelementenes beskaffenhet med hensyn på realpresens eller hur.

Punkt 1 er viktig i vår forståelse av metodismen. Wisløff se klart forskjellen på metodismen og lutheranismen her: (siter s.108).

Her innfører Meistad en interessant påstand. Han mener luthersk og metodisitism frelsesteologi bygger på to vidt forskjellige paradigmer som er knyttet til to ulike skoleretninger i oldkirken. Wesley går tilbake til Antiokia-skolen og Irenæus som poengterer at frelses innhold er å vokse i kjærlighet, mens luthersk teologi skal knytter an til Karatago-skolen som har en såkalt forensisk forståelse av frelsen, dvs at det er en juridisk akt om synd og skyld, rettsoppgjør og frifinnelse.

Meistad knytter her til et arbeid fra 1989 av en Justo Gonzalez: "Christian Thought Revistided: Three Types of Theology": Gonzales mener at de grunnleggende skillelinjer i kristendommen ikke går mellom tradisjonelle oppdelinger mellom protestantisk og katolsk, luthersk og reformer, konservativ og liberal, men hvilke skoleretninger i oldkirken man støtter seg til. Kartago-skolen (dvs. Tertullian og Augustin) er den vest-orienterte teologien som både katolsk og luthersk teologi befinner seg innenfor. At det er noe i denne plasseringen av Luther er opplagt riktig. Luthers personlige troskamp er jo blitt til ut fra de forutsetninger som katolsk teologi la til grunn, nemlig spørsmålet om synd og skyld. Og Kartago er jo nettopp i vestkirken. Vi vet også at Luther la stor vekt på nettopp Augustin i sin polemikk mot pavekirken.

Antiokia-skolen, som altså Meistad mener Wesley tilhører, tilhører den bysantiske teologien knyttet til kirkefedre som Ignatius og Irenæus. Her skal den hebraiske og jødiske forankring være særlig klar, med paktstenkningen som sentral. Frelsen blir her en nyskapelse gjennom Guds nådige forvandling ved kjærligheten. Hvis Kartago-skolen henter sine bilder fra jusen, så henter Antiokia-skolen sine bilder fra medisinen der man snakker om troslivet som helbredelse og utvikling.

Den tredje skoleretningen er Alexandria-skolen som er påvirket av gresk dualisme med dens skjelning av ånd og kropp. Her blir frelsen sjelens utfrielse fra verden og hjemvending til himmelen.

Meistad mener altså at siden luthersk teologi tilhører en paradigmatisk annen frelsesforståelse, blir den metodistiske debatt, når den preges av lutherske porblemstillinger, helt ødeleggende for metodismens egenart. Både viser det seg å endre metodismen i luthersk retning, dels blir den Wesleyanske helliggjørelseslæren helt utforståelig på lutherske premisser. Den kan bare forstås ut fra egne forutsetniger, dvs met Antiokia-skolens paradigme som bakgrunn, og ikke Kartagoskolen. Resulatet er moralisme, mener Meistad:

Den opprinnelige metodismens livsstil var knyttet til en kristen vandel oppfattet som en frukt av Guds nåde og kraft. De første metodistene levde simpelthet ut fra sin kristne erfaring. I vår tid er oppmerksomheten blitt flyttet fra nådens kraft til selve de moralske handlingene. Et eksempel på dette er at Metodistkirkens Generalkonferanse i begynnelsen av dette århundre vedtok at det var synd å lese romaner! Det lokale menighetslivet oppviser mange flere eksempler. Å være en kristen er definert gjennom klare ytre trekk som er definert av en pietistisk livsstil. Dermed det de tidligere gernerasjonenes livsholdninger som idealiseres og regulerer det kristne livet, ikke nådens verk i den troende.

Kirkelæren er like lite preget av klarhet. Det er så å si bare vissheten om at Metodistkirken er en frikirke som gjenstår. Men den teologiske begrunnelsen er forsvunnet. Ønsket om å være stuerene protestanter har for lenge siden kvalt minnet om å tilhøre den venstreradikale fløyen av reformasjonen på dette punktet. Slektskapet med gjendøperne og deres kirkekritikk er glemt. I stedet for å være en evangelisernede hær av bofaste lekfolk og omreisende predikanter, har Metodistkirken fått bofaste pastorer og et lekfolk som betaler for å la seg betjene av dem. At metodismens opprinnelige kraft er blitt borte under slike forhold, er bare naturlig. (Meistad 1991:5)

Meistad mener at metodismens opprinnelig fokus på både den lutherske vekt på troen alene i omvendelsesakten og på omvendelsens frukter som kjærlighetsgjerniner i de sosiale sammenhenger er mer eller mindre gått tapt. Han mener dette skyldes et ønske om å tilpasse seg den lutherske statskirke som særlig i den norske metodismens første fase øvet et sterkt press på alle frikirker. Han påviser at noen prester (Lammers) og lekfolk gikk ut av statskirken for kun en kortere periode fordi tapet av sosiale goder ble for sterkt. Dels for å bli mer godtatt av majoritetskirken, dles fordi denne ofte satte dagsorden i den teologiske agenda, førte det til en lutheranisering av metodismen i Norge. De teolgiske innvendinger fra luthersk hold gikk nettopp på metodismens forutsetninger. Når det så er disse fom endres innen metodistkirken, faller også mye av begrunnelsen for metodistisk praksis bort, slik at den metodistiske egenart blir vanskelig å fasthold selv innad. En lignende tendens skal ha skjedd i Sverige.

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"


Denne artikkelen er vist 9044 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e3349.jpg

I dag 139 treff på nonaliud, og 1809910 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 358 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (1998). 10. Metodismen. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 24.02.2018 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=119&nid=1


Valid HTML 4.01!