Religion, livssyn, toleranse og sekularisering [0]
av førstelektor Svein Sando, DMMH
Versjon 2.3, delvis justert 21.06.2007. Første utgave 1998
Innholdsfortegnelse
Livssyn og pluralisme i
samfunnet og i barnehagen
Sekularisering, toleranse og
livssynsmangfold i historisk lys
Livssyn og pluralisme i samfunnet og i
barnehagen
Livsspørsmålene
Til det å være mennesket hører
evnen til å gjøre seg tanker om døden og
livet, hvor vi kommer fra, hvor vi skal hen, hva som er meningen
men alt sammen, hvor det onde kommer fra osv. - det vi kaller
livsspørsmålene. Hvis denne påstanden
er riktig vil det si at minst alle rimelig normalt utviklede
mennesker, før eller siden, overfladisk eller dypt,
stiller seg slike spørsmål - og de fleste
prøver selv å finne svar på de, eller
søker andres svar på de, eller forholder seg til
svar som tilbys.
Livssynsmangfold og
pluralisme
Vi lever i en kultur der livssynsmangfold er et
påfallende trekk. Til tross for at vi har en statskirke i
Norge, har vi lenge hatt andre kirkesamfunn og
livssynsorganisasjoner som bevist har et ikke-religiøst
fundament, så som Human-etisk forbund (HEF). Den siste
mannsalder har vi også møtt ikke-kristne religioner
i Norge, dels gjennom nordmenns søking etter andre
kulturers svar på livsspørsmålene, dels brakt
inn ved innvandrere og flyktninger. Dette kaller vi
livssynsmangfold eller livssynspluralisme - eller
pluralisme rett og slett.
Historisk sett er livssynsmangfold slett ikke det
normale, selv om for eksempel det gamle Romerriket var
pluralistisk på sin måte. Periodevis har det vanlige
vært at en stamme, en gruppe, en nasjon har vært
livssynsmessige homogene - og at muligheten for å ha et
annet syn på livsspørsmålene ofte ble sett
på som helt umulig. For oss, med en opplæring i
toleranse og livssynspluralitet, kan dette virke både
fremmedartet og direkte bakstreversk.
La oss prøve å forstå både
tidligere tiders og andre nåtidige kulturers krav om
livssynsenhet og det vi vil kalle undertrykkelse av
livssynsminioriteter. Vi kan ikke uten videre fordømme
dette eller riste bedrevitende på hodet. De har andre
forutsetninger og andre rammevilkår enn det vi har her i
Vest-Europa på vei inn i det tredje årtusen?
Forutsetninger for
livssynsmangfoldet
Jeg tror at vår kultur har ervervet seg tre
ting som muliggjør et livssynspluralistisk samfunn:
- En forsterket status av det individuelle på bekostning
av det kollektive
- Begrepet toleranse
- At vi har klart å skjelne mellom livssyn og
samfunn
Disse tre tingene henger selvfølgelig i hop,
men gir oss likevel tre knagger å henge tankene våre
på. Ved å anføre disse tingene som noen av
våre forutsetninger for å makte livssynspluralisme,
har jeg samtidig laget en teori om hva de eldre samfunn og en del
nåværende kulturer IKKE har eller bare har i mindre
grad. Man kan også stille de samme spørsmål
til grupper innen vårt samfunn, der livssynsmangfold sees
på som en trussel.
Sekularisering
Livssynsmangfoldet er et nytt fenomen, sa vi. Denne
forandring fra et livssynsmessig homogent og enhetlig samfunn,
til denne pluralismen, kalles gjerne for sekularisering. Ettersom
hva slags ståsted man har vil sekulariseringen fortone seg
som noe positivt, negativt eller nøytralt.
Det frigjøring av kulturlivet fra kirkens
kontroll som startet med mye av diktning og annen kunst i siste
halvdel av 1800-tallet var en ønsket sekularisering fra
disse aktørers side.
Tilsvarende ble samme prosess og den fortsatt
pågående løsriving av de formelle og
maktpolitiske bånd mellom kirke og samfunn, av mange innen
Den norske kirke sees på som et forfall. Da en slik
kirkelig frigjøring også ofte vi si
frigjøring fra både moralsk kontroll og
universaliseringen av etiske idealer, vil en slik
løsrivelse også sees på som et moralsk
forfall.
Forskere som beskriver og forklarer en slik
løsrivelsesprosess vil bruke sekularisering som et mer
nøytralt prosessbegrep. Man beskriver at løsrivelse
skjer, uten å stilling til om dette er et gode eller
onde.
Mange har ment at sekulariseringen kun har som
sluttresultat at religionene dør helt bort. Karl Marx
tenkte slik, og anså religionen som et overgangsfenomen
på vei mot det klasseløse samfunn der man ikke
trengte religionen lenger "som opium" for å holde ut
undertrykkelsen i det sterkt klassedelte samfunn. Denne
såkalte klassiske sekulariseringstese anser det som
naturlig å forvente en prosess der religionens innflytelse
på både stat og innbyggere reduseres stadig mer og
mer. Men selv etter et par hundre år med sekularisering i
Vesten, består religionen i samfunnet, stedvis kanskje
sterkere enn for en mannsalder siden. Sekularisering er derfor
ingen lineær prosess som kun fører til religionenes
død. Den klassiske sekulariseringstese synes derfor ikke
å kunne bekreftes av de senere tiårs hendelser.
Ting tyder på at religionen har evne til
å vitalisere seg i krisetider. Det er minst to måter
det kan skje på. Begge er fremtredende i vår tid. Den
første er religiøs fornyelse i form av
nyreligiøsitet og indrekirkelige "protest"bevegelser. Det
andre er religiøs tilpassing der de
sammenstøt som oppstår med "tidsånden" og
moderniteten motvirkes ved nytolkning av religionens
idégrunnlag eller uttrykksformer.
Historisk brukes ordet "sekularisering"
først i forbindelse med innløsing av kirkelig
jordegods slik at det kom over på verdslige hender. Som mer
allment fenomen bryter prosessen gjennom i opplysningstiden
(1700-tallet), men det hele startet i senmiddelalderen
(1350-1500).
Det er forskjell på sekularisering og
livssynsmangfold. Mens sekularisering er en prosess som
gjør at kirken mister sine innflytelse gjerne på
bekostning av ikke-religiøse livssyn, sier
livssynsmangfold ikke noe annet enn at flere livssyn
består side om side. Alle disse kan godt være
religiøse. Livssynsmangfold impliserer altså i seg
selv ikke ikke-religiøse livssyn, mens sekularisering
på sin side gjerne fører til et livssynsmangfold
fordi det oppstår et tomrom etter den kritiserte
religionsformen. Dette tomrommet kan enten bli stående
tomt i den forstand at en religiøst livssyn
erstattet av et ikke-religiøst livssyn (ateisme,
agnostisisme) eller det kan erstattes med en mer troverdig
religion eller religionsvariant enn de(n) kritiserte kirkesamfunn
som mister sin kontroll og innflytelse.
Sekularisering og
livssynsmangfold i barnehagen
I barnehagen står man derfor grovt sett
overfor tre "aktører" ettersom sekulariseringen har skjedd
i stor eller liten grad, og om noe er trådd inn i
sekulariseringens tomrom.
For det første har vi den etablerte og
delvis offisielle religiøsitet knyttet først og
fremst til Den norske kirke, men herunder må vi også
regne alle andre etablerte tradisjonelle kristne kirkesamfunn
(pinsevenner, katolikker, metodister osv). Disse er offisielle
både i den forstand at vi har en statskirke og at
kristendommen i Rammeplanen gis en viss status i og med
formålsparagrafen i flertallet av barnehagene. Flertallet
av barnehagens brukere tilhører Den norske kirke og
undersøkelser viser at de føler en
tilhørighet til kirken selv om bare et mindretall deltar i
kirkelige aktiviteter utover de tradisjonelle markeringene
julaften, dåp, bryllup og gravferd. Innenfor denne gruppen
finner vi derfor foreldre som har alt fra et lunkent og temmelig
passivt forhold til kirken til foreldre som deltar aktivt og
gjerne vil at barnehagen skal stå for en klar kristen
verdiforankring og gjerne bidra med en kristen oppdragelse. Med
tanke på sekularisering kan vi si at dette er en gruppe der
denne prosessen har slått inn i svært ulik grad, men
den har det til felles at den (ennå) ikke har
medført organisasjonsmessig løsrivelse fra et
kirkesamfunn. Noe holder igjen, mye eller lite.
For det andre har vi de som bevisst tar avstand fra
religion eller i det minste sier at dette er et tema som kun
tilhører privatlivet og dermed bør holdes borte fra
barnehagehverdagen. Her har altså sekulariseringen
slått helt gjennom slik at båndene til religionen er
også formelt brutt. Likevel kan det være stor
variasjonen innenfor gruppen. Noen arbeider aktivt mot religionen
og kan også forsøke å erstatte den med en
anti-religion. Andre derimot anser spørsmålet om
Guds eksistens o.l. som ubesvarbart, men at de for sin egen del
ikke kan tro, men at andre må få mene hva de vil. I
praksis er den siste gruppen den største blant disse. Det
fører oftest til at samarbeidet mellom foreldre av denne
og de som har kirketilhørighet kan gå rimelig
smertefritt så lenge toleranse praktiseres. En smidig
opptreden fra personalet vil kunne gjøre at begge grupper
føler at de ikke blir tilsidesatt. Barnehagens
verditilhørighet bør likevel være
avgjørende for hvor vekten skal ligge. Ved en
verditilknytning til kristendommen kan man ikke velge bort
markering av de kristne høytidene selv om det er foreldre
som protesterer på dette. Ordninger med alternativer ved
f.eks. kirkebesøk bør i praksis være
tilstrekkelig for å imøtekomme de som ønsker
minimal religiøs påvirkning.
Den tredje gruppen er de som representerer nye
religiøse uttrykksformer i Norge, f.eks. såkalte
fremmede religioner (islam, hinduisme, jødedom) eller de
såkalte nyreligiøse bevegelser. I den siste gruppen
finner vi alt fra noen svært karismatiske kristne samfunn
til alt innenfor det vi kan kalle alternativ religion med new
age-preg. Dette er en svært uensartet gruppe som dels er
glad for en kristen forankring av barnehagen, dels ønsker
en slik forankring helt bort. Her er det viktig med åpenhet
og kommunikasjon mellom foreldre og barnehagens personale om
både hva barnet kan være med på av ting som
flertallet ikke regner som livssynsmessig ladet (f.eks. med
hensyn på mat, forholdet til nakenhet mm) og ting som mer
direkte berører livssyn og religion.
I møte med livssynsmangfoldet settes
toleransen på prøve, både personalets og
foreldrenes. På den andre siden vil barna som går i
en barnehage der mange livssyn er representert antagelig
oppøve seg en god grad av toleranse dersom dette
mangfoldet utnyttes positivt, og ikke gjøres til et
problem.
Sekularisering, toleranse
og livssynsmangfold i historisk lys
Idet følgende skal vi se litt på
bakgrunnen i vår kultur for hvordan livssynsmangfoldet har
oppstått for å forstå fortiden bedre og
samtidig bli klar over våre egne kulturelle
røtter.
Enhet mellom samfunn og
religion
Begrepet sekularisering oppfattes ofte som et
synonym til avkristning. Det har imidlertid en langt videre
betydning som kanskje vel så mye kan beskrives ved hvordan
forholdet mellom samfunnet og en religion er. Den prosessen som
slakker båndene mellom storsamfunnet og religion er
sekularisering.
Religioner vil oftest ha tanker om noen grunnleggende ting i tilværelsen.
Det innbefatter også det vi kaller en
kosmologi, dvs hvordan verden er blitt til, f.eks. skapt. Det er
ikke uten betydning hva en religion vil si om naturen og materien og
hvordan vi bruker den. Det materielle må tross alt
være på plass (nok mat, klær osv) som et
nødvendig grunnlag for det daglige livet.
Religionen sier vi har en mytisk, kultisk og etisk
side. Det mytiske er religionens grunnlag, dens grunnfortelling
om virkeligheten og menneskene, dens idéverden og teoretiske
framstilling. Ut av det mytiske springer det kultiske som skaper
forpliktende forbindelser mellom mennesker og guddommen (o.l.)
på den ene siden og mennesker i mellom på den andre
siden - et sted å høre hjemme. Det er gjerne en nær sammenheng
mellom det mytiske og det etiske og dermed det som søker å regulere
menneskers livsførsel.
Tilsynelatende er det den etiske siden ved
religionen som er størst i kontakt med storsamfunnet.
Religionene har gjerne sine moralske normer og verdier som den søker
å få gjennomslag for i samfunnet. I kulturer der én religion dominerer
og har også allmenn tilslutning, kan man snakke om en enhetskultur med
få konflikter mellom samfunnet og religionens etiske univers. I slik
tilfeller er religion og samfunn en enhet. Dersom store eller toneangivende
deler av samfunnet derimot inntar en kritisk holdning til noen av den aktuelle
religionens moralske normer og verdier, kan man snakke om at det skjer en
sekularisering. Hvis opposisjonen ikke har forankring i en konkurrerende religion,
vil samfunnets løsrivelse fra religionen
derfor ofte ta form av en moralsk løsrivelsesprosess i
liberaliserende retning. Moralske regler forkastes hvis man ikke
finner annen begrunnelse for dem enn de eksklusivt religiøse.
En sekulariseringsprosess er derfor nesten alltid ensbetydende
med et moralsk forfall - sett fra religionens tradisjonelle ståsted.
I mange tilfeller vil det være representanter innenfor religionen som selv arbeider
for en endring av etisk tenkning innenfor religionen, og som samtidig er mer
tilpasset samfunnet. Et aktuelt eksempel er synet på homofil praksis innen
Den norske kirke. En sekulariseringsprosess i storsamfunnet kan altså
medføre endringer innen religionen selv. Uenighet om slikt kan føre til
at det dannes nye religiøse samfunn.
Men sekularisering er mer enn endring i moralsyn. Religion er som sagt mer enn
moralregler. Religion er også helhetsbetraktninger av
tilværelsen. Religion er bærer av normer og verdier
på mer fundamentalt plan som gir åpninger eller
sperrer mot vårt forhold til hele livsgrunnlaget, til
naturen.
Religion og natursyn
Det er påfallende at samtidig med Europas
sekularisering skjedde framveksten av det moderne industrielle
teknologiske samfunn med bivirkninger som vi i dag aner
rekkevidden av: et ubeboelig sted for menneskene. Det er derfor
et påtrengende spørsmål om miljøkrisen
er et resultat av religionens reduserte innflytelse? Er mennesket
uten Gud blitt så selvstendig at det ikke skyr noen midler
for å oppnå materiell tilfredstillelse og overflod
straks, her og nå, uten hensyn til kommende generasjoner
eller mennesker utenfor min umiddelbare horisont? Trengte vi en
religiøs betinget etikk som satte grenser ved å si
at det finnes noe som er hellig, noe som ikke kan krenkes uten at
det får konsekvenser?
Det finnes de (f.eks. Lynn White Jr.) som hevder
det stikk motsatte, nemlig at den vesteuropeiske religion,
kristendommen, nettopp er en av forutsetningene for den
nyorienteringen som skjedde i senmiddelalderen og renessansen som
førte til naturvitenskapen og teknologiens framvekst.
White's poeng er at den kristen skapelsesberetning i 1.Mosebok
sier at menneskene skal bli mange og oppfylle jorden og legge den
under seg. Dette skulle dermed vise et herskerideal vis a vis
naturen som åpnet veien for å utnytte ressursene
etter menneskelig forgodtbefinnende.
Nå er det nok kristne syn på naturen
mye mer komplisert enn som så. Interessant er det å
merke seg at en rekke munkeordner i middelalderen drev
mønsterjordbruk på en økologisk riktig
måte ut fra tankegangen om at naturen er Guds gave til
menneskene som skal forvaltes som den skatt den er. Tanken om at
naturen var til for menneskenes fri bruk var fjernt for dem.
Naturen var tvert i mot et sted som viste Guds storhet. Var
naturen så herlig, hvor mye herligere var da ikke Gud. Man
kan med en viss rett tale om at man her fant en kirkelig legitimt
uttrykk for å erkjenne eller oppleve Gud i naturen. Likevel
var man påpasselig med å skjelne mellom Gud og
naturen. Skaperen går aldri opp i skapningen i kristen
teologi, slik den gjør det i flere Østens
religioner, i det vi kaller panteisme ("Gud er alt"). Men slik et
kunstverk sier noe om kunstneren, sier også naturen noe om
skaperen.
Det kanskje klareste uttrykk for dette møter
vi hos Frans fra Assisi. Hos ham er naturen ikke bare uttrykk for
Gud, men i sin ytterste konsekvens menneskenes medskapninger.
Derfor kan han tale om Broder ild og luft, og Søster vann
og jord (de 4 elementer). Han taler til dyr og fugler. Det er
også en gudstjeneste å beskjeftige seg aktivt med
naturen. Dette var dette ikke bare Frans som var opptatt av. I
Benediktinerordenen finner vi en stor sans for naturen å
pleie og dyrke den. Siden Gud både viser seg i naturen og
kan erkjennes i den, må en naturerkjennelse være en
side av det å søke Gud, mente de.
Religion og
samfunnsform
Religionens nærhet til samfunnet som helhet
sees meget klart i de førindustrielle kulturer. For at
jorden skulle gi livsnødvendig utkomme, var man helt
avhengig av et godt forhold til det man trodde styrte
tilværelsen, enten man tenkte på dette som guder
eller mer upersonlige krefter. Den moderne forestilling og
religion som en privatsak, et slags abstrakt livssyn som vi har
tenkt oss fram til, er derfor fremmed for disse kulturer.
Religionen og dens uttrykksformer var selve livets fundament.
Den levende natur i form av dyr eller planter er et
under i seg selv som vi selv i dag ikke kan forklare fullt ut.
Hvordan frø kan bli til planter når vi putter dem i
jorda vekker i det minste undring selv for et moderne menneske.
Hvor mye mer for et menneske som ikke har det minste peiling
på naturvitenskapelig biologi.
Religiøse ritualer har derfor i uminnelige
tider vært knyttet til både jegerkulturene og
jordbrukskulturene. Ved å gjøre de riktige ritualene
skulle man få livskreftene til nok et år å la
kornet spire eller sørge for regn og sol i passe blanding
slik at slekten ikke måtte gå vinteren sulten i
møte. Og slo høsten feil, så hadde man
også et sted å gå med sin fortvilelse: "Hvorfor
Gud, lot du dette skje?"
Religionen ivaretok også miljøet ved
å sette grenser for hvordan naturen kunne brukes. Noe var
tabu, f.eks. svinekjøtt for muslimene og jødene.
Dette kjøttet inneholdt trikiner, smittestoffer, som man
dermed unngikk. Religiøse tabu var i dette tilfellet
helsebringende.
Religionen kunne også gi forklaring på
hvorfor ting ikke var så enkelt bestandig når det
gjaldt å skaffe seg et livsgrunnlag av naturen. F.eks.
syndefallsberetningen i Bibelen sier at fordi Adam og Eva spiste
av eplet Gud har forbudt dem for å bli som Gud, så
straffes de med smertefulle barnefødsler og at jorden kun
vil gi sin grøde gjennom slit. Religionen søker
dermed å gi mening til tilværelsens gåter, noe
en gjennomsekularisert kultur nærmest per definisjon
må avstå fra. Svar på spørsmål om
mening og formål lar seg nemlig ikke svare på med de
metoder den vestlige sekulariserte kultur bygger på - det
vi også kaller "moderniteten".
Religiøs
pluralisme i antikken
Religiøs pluralisme, det at mange religioner
lever side om side i en og samme kultur, er ikke kun et moderne
fenomen. Det er mange beretninger om at religiøse
minoriteter har kunne bestå i områder med en annen
dominerende majoritetsreligion.
Store deler av Bibelen er skrivet inn i en slik
situasjon. Josef som ble solgt av brødrene sine som slave
til Egypt, og som senere etter å ha kommet i en svært
begunstiget situasjon ved Faraos side, fikk resten av familien
flyttet til Egypt. Etter hvert ble de et minoritetsfolk som holdt
på sin tilbedelse av Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Det ser
ut som om de fikk fortsette sin gudsdyrkelse i fred, selv etter
at "Josef ble glemt" som det står, etter noen generasjoner.
De ble undertrykt og Moses stod fram som den som viste dem veien
tilbake til der Jakob kom fra, til Kanaan, dvs dagens
Israel/Palestina. Men der var det i mellomtiden rykket inn nye
folk med sin gudstro, gjerne knyttet til guder for lokale
områder. Når Israelittene etter mange års strev
og kamp med disse stammene omsider slo seg ned igjen i Kanaan
måtte de kjempe en kamp for å overleve som
religiøs enhet fordi de i alle fall den første
tiden levde tett inn på disse folkene med annerledes
religion. Selv etter at de har fått et visst politiske
herredømme i regionen og etablerer seg med
kongedømmet og samlende konger som David og Salomo,
utfordres de stadig av disse lokale gudsdyrkelsene fordi de ble
inngått giftermål med familier som ikke holdt seg til
Abrahams, Isaks og Jakobs gud. Profetene maner stadig vekk til
å kvitte seg med dette innslaget av fremmed
religiøsitet, noen som viser at det nettopp fantes
religiøs pluralisme hele tiden.
I det store Romerriket var den religiøse
pluralismen absolutt til stede. Dette enorme riket ble holdt
sammen av en ytre militær/administrativ makt som fant det
klokt ikke å utfordre de lokale skikker mer enn
høyst nødvendig. De hadde imidlertid et behov for
noe som var felles utover det militært-administrative
nærvær. Derfor ble det etter hvert i keisertiden
påbud om å ofre til keiserens bilde i tillegg til
utøvelsen av de lokale religiøse skikker. For de
fleste religionsformer var det greit. For jødene var det
ikke så. Deres strenge krav til at Gud er én
(monoteisme) og det 1.Bud om ikke å dyrke andre guder,
gjorde at jødene motsatte seg kravet om keiserdyrkelsen.
Dette ble innvilget, visstnok fordi jødenes religion ble
ansett for å være "gammel og ærverdig". Man kan
jo lure på om det lå økonomiske grunner bak.
Jødene bodde spredd rundt i hele Romerriket og hadde sin
synagoger på en rekke steder. Siden de utenfor Palestina
stort sett var jordløse, måtte de livnære seg
av handel og håndverk. Slik innehadde de ofte
nøkkelposisjoner på et sted, og en
forfølgelse av jødene ville antagelig være
til skade for samfunnet ellers.
Til å begynne med ble de kristne sett
på som en jødisk sekt, og nøt godt av det
amnesti jødene hadde fått mht keiserdyrkelsen. Men
etter hvert som de kristne menighetene framsto i opposisjon til
synagogen, mistet de også de rettighetene som jødene
hadde. Man kunne neppe si at deres religion, i den grad de avvek
fra jødedommen, var gammel og ærverdig. Derfor ble
de forfulgt dersom de ikke ofret til keiserens bilde. Dette er
bakgrunnen for de fleste av forfølgelsene myndighetene
satte i gang overfor de kristne. Det hele kulminerer i den
såkalte diokletianske forfølgelsen i 303-313, den
siste og mest omfattende av de. Denne gangen var det mer enn
kravet om ofring til keiserens bilde som var årsaken. Den
stadig mer innflytelsesrike kirken ble sett på som en
trussel for staten. Kristne embetsmenn skulle fratas sine verv,
kirker ødelegges, sammenkomster ble forbudt og prestene
fengsles. Tallet på martyrer ble stort og en rekke andre
ble lemlestet for livet.
Kristendommen gror fram i en periode med stor
religiøs toleranse og i et pluralistisk samfunn hva
religion angår. Dens framgang nettopp i en slik kultur
beror bl.a. på at den i motsetning til en del lokale
religion var blitt det vi kaller universalisert. Den trenger
ingen tilknytning til et bestemt sted eller et bestemt geografisk
område. Dette var en prosess som hadde startet allerede med
jødedommen. Kristendommen vant fram bl.a. fordi den
framsto som en nyhet, og som en religion for alle sosiale lag. De
undertrykte: slaver og kvinner, fikk status på lik linje
med konger og rike menn. Samtidig forkynte den et budskap om et
liv etter døden, et håp om noe bedre hinsides som
var viktig i en periode der man så at Romerriket sakte med
sikkert var i ferd med å råtne innenfra. Barbarene og
germanerne presset på grensene. Folkevandringstiden sto for
tur. I en slik turbulent tid, vant den religion fram som kunne gi
svar eller trøst for en evig framtid. Romerriket gikk
under. Kirken besto, og utbredte seg blant de nye folkesalgene
som flommet inn over det gamle romerske Europa.
På en måtte kan vi se at det skjedde en
motsatt prosess av sekularisering siden kirken festnet sin makt i
århundrene etter Konstantin. Dersom vi med sekularisering
bare tenker på den kristen kirke, kan det være riktig
å si det slik, men kirken framsto ikke på en
ikke-religiøs mark. Det overtok det rom der andre
religioner ikke synes adekvate eller sterke nok. Man gikk fra
religion til religion. Det er noe annet enn å gå fra
religion til ikke-religion.
Kristendommen som
statsreligion
Før Romerriket gikk under rakk den kristne
kirke i løpet av 57 år å gå fra
forfølgelse til monopol. Diokletians etterfølger,
Galerius (305-311), skjønte etter hvert at staten ikke var
tjent med disse forfølgelsene av de kristne, og
proklamerte i 311 at de kristne skulle tåles i riket. Men
forfølgelsene fortsatte og opphørte først i
313 da Konstantin den store gav de kristne tilbake de
rettighetene som Diokletian hadde tatt fra dem. Men Konstantin
hadde en medregent, Licinius, som hersket i den østlige
delen av Romerriket. Først i 323, da Konstantin beseiret
Licinius, opphørte forfølgelsene helt.
Det som er interessant i vår sammenheng, er
at Galierius først og Konstantin i enda større
grad, så at det ville være uheldig for staten å
bekjempe en fremvoksende religiøs grasrotbevegelse med
følgende viktige karaktertrekk: 1) En etisk forkynnelse
som, om den ble etterfulgt, ville medføre ro og stabilitet
i samfunnslivet, 2) Et budskap som hadde vist seg appellerte til
alle mennesker, uansett sosialt lag, rase eller sted.
Begunstigelse av en slik religion ville være en bedre
måte å knytte Romerriket sammen på, enn en
ovenifra pådyttet krav om tilbedelse av keisers bilde.
Konstantin var en realpolitiker som nok hadde en ekte
religiøs interesse for kristendommen, men som først
og fremst så dens praktiske betydning for staten. Like lite
som forgjengerne ville han løse båndene mellom
religion og politikk. Forskjellen var at han i stedet for å
støtte seg til den gamle romerske mytologi, anså det
smart å støtte seg til den religion som faktisk
viste seg å framtida foran seg. Kirken ble sett på
som det lim som skulle holde Romerriket sammen. At Romerriket
likevel gikk under betø ikke i og for seg at limet ikke
holdt, men at det var mer enn indre samhold som skulle til for
å redde denne tilårskomne kolossen av et romersk
imperium - men det er en annen historie.
Indre kirkelig splittelse var ikke ønskelig
skulle kirken fungere som lim. Og kirkelige stridigheter hadde
det vært i flere hundre år allerede. Derfor innkalte
Konstantin til et stort kirkemøte i Nikea i 325 med klar
ordre til biskopene om å bli enige om
stridsspørsmålet: hvem var Jesus: Gud, eller
menneske eller begge deler? Resultatet av dette
kirkemøtet, og en oppfølger i Konstantinopel noen
tiår senere, ble den trosbekjennelse som er oppkalt etter
disse to byer: den "nicaenokonstantinopolitanske" trosbekjennelse
(den "nikenske" for enkelthets skyld) som den dag i dag er felles
trosbekjennelse for så godt som alle kristne kirker. Ved
store høytidsdager i det norske kirke framsies nettopp den
nikenske trosbekjennelsen isteden for den vanlige apostoliske
trosbekjennelse.
En av Konstantins sønner, Julian, ble keiser
i 361-363. Han så med forrakt på det intrigespill som
kirkens menn bedrev ved hoffet, og vendte tilbake til den gamle
romerske religion. De kristne mistet igjen sine rettigheter og en
viss forfølgelse startet på nytt. Men Julian, "den
frafalne" som han ble kalt, døde etter to år ved
makten, og kirken gjenvant sin posisjon. Keiser Theodotius
(379-395) tok skrittet helt ut og gjorde kristendommen til eneste
tillatte religion i Romerriket. Kristendom var blitt
statsreligion - den hadde fått monopolstatus. Til å
begynne med ble annen religionsutøvelse tolerert. Men mot
slutten av Theodotius regjeringstid ble deltagelse i kultus til
ikke-kristne religioner truet med dødsstraff.
Sett fra kirkens side var dette et gode i den
forstand at man slapp frykt for forfølgelse samtidig som
man selv kunne støtte seg til den verdslige makt i kampen
mot indre splittelse i vranglære. På den annen side
mistet man i en viss grad indre frihet, fordi kirken så
tett ble knyttet til den politiske makt og måtte gå
maktpolitiske ærender. Dette var kirken egentlig ikke
forberedt på. Jesu proklamerte jo nettopp at hans rike ikke
var av denne verden og at man skulle gi Gud hva Guds er og
keiseren hva keiserens er. Dette samrøre mellom religion
og politikk som innledes i 380 har kommet til å prege
kirkens plass i samfunnet siden den gang, og er kanskje en av
grunnene til den sekularisering som skjøt fart 1200
år senere, delvis med samme argument som Julian den
frafalne: en forakt for kirkelige maktintriger.
Kjetterforfølgelser
Dårlig samsvar mellom liv og lære
fører alltid til misnøye og ønske om
fornyelse og rensing. Noen ville ta det kristne budskapet om
nestekjærlighet og uselviskhet mer på alvor enn man
synes kirken selv i praksis sto for. Lenge ble slike tendenser
kirkeliggjort i den grad at disse ble gitt et fristed innenfor
den kirkelige organisasjon: ordensvesenet med mannlige munker og
kvinnelige nonner. Som oftest bodde de i kolonier, i klostre der
de kunne leve etter sine egne idealer.
På 1100-tallet kom imidlertid katarene
("de rene") på banen. Av ordet "katar" kommer vårt
ord kjetter. De bringer til overflaten en understrøm om
har levd skjult i kirkens historie helt siden 300-tallet og som
går tilbake til den såkalte manikeismen som foraktet
det kroppslige til fordel for det åndelige. Katarene
avviste ekteskapet, edsavleggelse, og militærtjeneste.
Dette var ordninger som folk flest oppfattet som fundamentale for
at et samfunn ikke skulle gå i oppløsning. Det som i
utgangspunktet var en religiøs protest, kom også til
å bli en sosial og dermed også politisk protest.
Kjøpmannen Petrus Valdes fra Lyon i
Frankrike gav bort alt han eide og begynte som tigger og som
vandrepredikant. Han fikk mange tilhengere, de såkalte
valdensere, som også forkastet edsavleggelse,
krigstjeneste, dødsstraff, sjelemesser m.m. Kirken
forbød Valdes å tale slikt, men han ville lyde Gud
mer enn mennesker, så han og hans tilhengere fortsatte sin
virksomhet.
Både katarer og valdensere ble lyst i bann av
kirken, ekskommunisert, i 1184. Dette kirkelige mottiltak var i
utgangspunktet ment som en ren åndelig advarsel ut fra
tankegangen at "utenfor kirken finnes ingen frelse". Når de
ble lyst i bann, ble de avskåret fra deltagelse i kirkelige
handlinger slik som dåp og nattverd. Men dermed ble de
stengt ute fra det sted der kirken formidler frelsen til
mennesker. Tankegangen var den, at ved å lyse de i bann
ville man ikke frata folk frelsen, men man ville vise dem at
deres gjerninger er så alvorlige, at kriken på sin
side må ta kraftige virkemidler i bruk for å advare.
Hensikten med bannlysningen var at de skulle vende om og angre,
for så å bli innlemmet i kirkefellesskapet igjen. I
tillegg hadde man den tankegang at for store protester på
grasrotplan mot kirkelære og kirkelig myndighet, ville
være farlig for andre mennesker. De kunne bli
påvirket. Også av den grunn ble derfor
vranglærerne skjøvet ut, for de svake sjelers
skyld.
Altså, den kirkelige åndelig
begrunnelse for kjetterstempel og bannlysning var begrunnet i
omsorgen for kjetteren selv og for de han eller hun kunne
villede. Målet med bannlysningen var at kjetteren skulle
komme på bedre tanker og vende tilbake til det kirkens
ledere definerte som rett lære - ortodoksi.
Men som det ofte skjer, de rent åndelig
hensikter blir rørt sammen med politiske og andre
begrunnelser. Truet disse kirken, så truet de også
staten. Derfor var fyrstene vel så ivrige i å
bekjempe kjetterne som kirken. Og fyrstene hadde maktmidler
utover bannet. Under et blodig korstog i årene 1209-29 ble
katarene i Sør-Frankrike omtrent utryddet. Fra kirkelig
hold ble Inkvisisjonen opprettet i 1231 som et kjetterbekjempende
organ underlagt paven direkte. For å effektivisere
saksgangen, ble tortur legalisert i 1252.
Boktrykkerkunsten som et
livssynspluralistisk redskap
I 1455 kom Gutenbergs bibel. Den og andre skrifter
kunne nå spres blant et mye større publikum enn det
tidligere var mulig. Rett nok var trykksaker enda dyre ting og
slett ikke alle kunne lese og skrive. Men i forhold til
håndskrevne dokumenter, var dette en revolusjon som ikke
minst kom meningsfriheten til gode. Tanker og ideer kunne spres
på en langt mer effektiv måte enn tidligere.
Renessanse og
reformasjon
Renessanse betyr gjenfødelse. Man ville
tilbake til kildene. Gjennom de muslimske maurerne i Spania hadde
Europa gjenoppdaget den greske og romerske antikke verden. Man
ønsket seg tilbake til røttene. Middelalderen var i
ferd med å utspille sin rolle gjennom en rekke kriser. Man
ønsket fornyelse, ja rett ut en gjenfødelse. Den
italienske renessanse var mest radikal. Der var også det
kirkelige moralske forfall størst. Derfor ble den
italienske renessanse i større grad enn den nord for
Alpene mer kirkekritisk og mer menneskesentrert. Nord for Alpene
tok man slagordet «til kildene» mer på Bibelen.
Den begynte man nå å studere for fullt, helst
på grunnspråkene hebraisk og gresk, og ikke bare i
latinsk autoritativ oversettelse (Vulgata).
Den generelle kirkekritikk førte også
til et krav om kirkelige reformer. Fordi renessansen nord for
Alpene tok mer form av bibelstudium enn kristendomskritikk.
Dermed oppdaget man at kirkens praksis ikke samsvarte med
Bibelen. Den tyske munken dr. Martin Luther (1483-1546)
ønsket egentlig ikke å dannet noe nytt kirkesamfunn,
men ønsket endring på visse misbruk innen den
katolske kirke. Hans kritikk var imidlertid begrunnet i Bibelen,
og han fikk umiddelbar støtte for sine synspunkter slik at
det ikke var så lett uten videre å stoppe munnen
på han. Ikke ønsket paven det heller, fordi det
striden i utgangspunktet dreiet seg om var avlaten, og inntektene
av den gikk til bygging av Peterskirken i Rom. Det var denne
usmakelig kobling mellom fattige menneskers ønske om en
kortere pinsel i skjærsilden og pavens griskhet på
penger, som gjorde Luther så harm - og dette fenget. Luther
fikk støtte av en rekke tyske fyrster som for sin egen del
også så seg tjent med å bli løst fra
pavens overhøyhet. Den religiøst begrunnet
reformasjon fikk derfor raskt også preg av en politisk
løsrivelse, som man må kunne se på som en form
for sekularisering vis a vis han som kalte seg Jesu vikar, paven
i Rom.
Når vi framstiller dette som en
løsrivelse, er det en sannhet med visse modifikasjoner.
Luther hadde intet ønske om å bryte med Rom, men Rom
kastet ham ut av kirken ved å lyse ham i bann. Dermed ble
Sentral-Europa kastet ut i en rekke uroligheter som ofte kalles
for religionskriger. Men som vi sa, beveggrunnen for å
løsrive seg fra Rom var vel så mye maktpolitikk som
dypt religiøst engasjement. Som et eksempel i rene
Se-og-hør-stil på hvilke blandede motiver det som i
resultatet blir en religiøs frigjøring, skal vi se
i korthet på hvordan den Anglikanske kirke i England ble
til:
Den Anglikanske
kirke blir til
Det religiøse bakteppe
Professor i teologi i Oxford, John Wiclif
(1329-1384) hadde allerede på 1300-tallet oversatt Bibelen
til engelsk. Dermed kunne flere enn de geistlige selv lese hva
sann kristendom skulle være. Selv anklaget Wiclif kirken
for feilaktig å ha innført pavedømmet,
helgendyrkelsen, forvandlingslæren (at brød og vin i
nattverden forvandles fysisk til Jesu legeme og blod) og
læren om kirkens skatt av overskytende gode gjerninger (et
av grunnlagene for avlatshandelen og skjærsilden). Mange
støttet Wiclif og en av hans studenter, tsjekkeren Jan Hus
(1370-1415) tok med seg disse reformtanker hjem til Tsjekkia for
etterhvert å bli brent på bålet for slik
kritisk tale mot pavekirken.
I 1525-26, en åtte års tid etter at
reformasjonen hadde startet i Tyskland, fikk William Tyndale
trykket en utmerket engelsk oversettelse av det Nye testamente
som medførte at folk selv kunne lese seg fram til at
kirken trengte reformasjon og fornyelse. I samme retning virket
de helt samtidige skrifter av Martin Luthers som ble lest i stort
antall i England, til tross for forbud mot slikt. Den katolske
kirke i England reagerte hardt mot slike tanker og mange ble
henrettet.
De fyrstelige
inngrep i kirkeordningen
Kong Henrik VIII (1491-1547), han med de seks
konene, giftet seg første gang i 1509 med Katarina av
Aragon, enke etter sin avdøde bror. Det samme året
besteg han tronen. Han hadde teologisk utdannelse og var en av de
ivrigste motstandere av en reformasjon - i alle fall til starten
på 1530-tallet. Han deltok i tidens teologiske debatter og
i et skrift forsvarte han katolisismen mot Luthers reformtanker.
Paven takket ham for dette ved å gi ham ærestittelen
"Troens forsvarer".
Problemet var imidlertid at hans kone Katarina ikke
fikk noen levedyktig sønn. Datteren Maria (1516-58) var
ikke godt nok for den ærgjerrige Henrik. Så ble han
forelsket i hoffdamen Anne Boleyn. Et kongelig sidesprang kunne
man alltids forsvare, men eventuelle barn ville ikke være
legitime arvinger til tronen - og han ønsket seg en
sønn.
Hva gjør man da. Jo, man søker
å få omstøtt det første ekteskap. Det
ble nemlig inngått under juridisk sett litt uklare forhold,
slik at han den gang måtte få pavelig dispensasjon
for inngå det. Dersom dette ekteskapet kunne erklæres
ugyldig, ville veien for Anne Boleyn være klar. Men paven
nektet å omstøte ekteskapet, antagelig av to
grunner. For det første ville en slik omstøting for
paven være det samme som å si at han selv tok feil da
han i sin tid tillot ekteskapet. For det andre var han politisk
sett i hendene på keiser Karl 5 som var nevø av
Katarina. Paven ville imidlertid strekke seg langt, og
tilbød dobbeltekteskap, bigami, altså! Henrik
avslo.
Den reformasjonsvennlige teologen Thomas Cramner
foreslo da at Henrik skulle sende sin "sak" ut på
høring blant noen europeiske universiteter for å
prøve gyldigheten av det første ekteskap. De
erklærte, på bestilling?, at ekteskapet var ugyldig.
Som takk ble Cramner utnevnt av Henrik til erkebiskop i
Canterbury. Men det kunne ikke en fryste gjøre. Det var
pavens oppgave. Dermed hadde Henrik gjort seg til øverste
myndighet i kirken i England, og bruddet med paven i Rom var en
realitet. Cramner kunne imidlertid som erkebiskop, avsi dom i
ekteskapssaken og i 1533 giftet Henrik seg med Anne. Samme
år fødte hun Elizabeth (1533-1603) som senere ble
regjerende dronning. Parlamentet fulgte opp, ved året etter
å utrope Henrik til "den engelske kirkes overhode på
jorden med direkte myndighet fra Gud". Klostervesenet ble
avskaffet og klostergodsene inndratt til kronen. For øvrig
skulle kirken fortsatt være romersk-katolsk. Ingen
forandring i teologi og tro ble tålt, men heller ikke
pavevennlighet.
Anne fikk ingen sønn hun heller. Dvs. hun
fikk vel knapt prøvd seg, for hun ble anklaget for
utroskap og henrettet i 1536 allerede. Neste dame ut var Jane
Seymour som faktisk fødte ham sønnen Edvard
(1537-1553), men som selv døde i barsel.
Edvard ble konge 10 år gammel da Henrik VIII
døde i 1547 (året etter Luther døde). Edvard
fikk formyndere og de var vennligsinnet overfor reformasjonen.
Cramner var drivende kraft og utgav "The Book of Common Prayer",
en bønnebok med klart protestantisk preg. Men Edvard var
sykelig og døde i 1553.
Allerede i 1544, mens Henrik levde, klarte Maria,
Henriks datter i det første oppløste ekteskapet,
å få parlamentet til å innrømme henne
arverett til tronen etter Edvard til tross for at ekteskapet
mellom hennes mor og Henrik formelt var oppløst. Det ble
derfor hun som overtok tronen som Maria I Tudor. For å
sikre sin legitime rett til tronen, innledet hun en katolsk
motreaksjon som blant annet førte Thomas Cramner til
bålet. For sine upopulære forfølgelser fikk
hun tilnavnet "den blodige".
Maria døde i 1558 og den neste av Henriks
døtre sto klar for å overta tronen - Elizabeth I
Tudor. Det sies at hun var religiøs likegyldig, men for
å sikre sin legitimitet, var det viktig ikke å
støtte katolikkene for de anerkjente henne ikke som lovlig
arving. Derfor vendte hun seg til protestantene og
gjeninnførte Cramners Book of Commong Prayer og innsatte
seg selv som øverste leder av den engelske kirken. En
lærebekjennelse kalt "De 39 artikler" ble formulert
på en så rund måte at den kunne samle de fleste
retninger innen den engelske kirke - en form for toleranse
innenfor visse rammer, altså.
Det er mange grunner for endringer i et folks
trosgrunnlag. I England skjedde var det gjort et forarbeid
på grasrota, men de ytre årsaker var altså
fyrstenes behov for erotikk, ærgjerrighet eller personlig
legitimitet.
Troen alene
Renessansen ideal om å sette mennesket i
sentrum fikk også sin religiøse motpart i
reformasjonen. Luther satte enkeltmenneskets forhold til Gud i
sentrum. Noe kirkelige bispe- eller presteembete skulle ikke
stå i mellom Gud og mennesket. Her gjaldt "Kristus alene",
"Skriften alene" og "Troen alene", for å gjenta noen
slagord fra Luthers hånd. For Luther var ikke dette ment
som starten på en prosess der mennesker skulle
løsrive seg fra kristendommen, men som en
løsrivelse fra visse gale kirkelige bånd som var
lagt på folk. Slik sett er det snakk om en gryende
sekularisering, men bare vis a vis kirkelig bånd, ikke i
forhold til Gud. Tvert i mot er Luther meget klar i sine etiske
anvisninger, men de begrunnes først og fremst som gode
ordninger for et godt og tjenlig menneskeliv. Slik sett er
Luthers program annerledes enn f.eks. den sekularisering som den
kulturradikale forfattere fra 1850-tallet av stod for.
Cuius regio, eius
religio
"Slik landet, så også religionen".
Dette latinske uttrykket stammer fra religionsfreden i Augsburg i
1555 som tilsa de enkelte tyske fyrstedømmer selv retten
til å velge religionsform, enten Romersk katolsk eller
luthersk. Meningsinnholdet kan godt uttrykkes slik: Slik kongen
tror, må også hans folk tro. Kalvinistene var unntatt
fra denne gryende religiøse toleranse.
På en måte var dette starten på
prinsippet om religionsfrihet. Men friheten gjaldt altså
staten i forhold til omliggende stater. Ikke innad. Ville man
ikke tro som fyrsten, fikk man finne seg et annet
fyrstedømme. På den tid kunne man vanskelig tenke
seg at et samfunn ville kunne bestå dersom innbyggerne
trodde forskjellig. Var det krig og ufred mellom fyrster med ulik
religion, hvor mye mer ville det ikke bli krig og ufred blant
enkeltpersoner dersom denne toleranse også skulle gjelder
der? Igjen gjenkjenner vi tankegangen om religion som
sammenbindende lim.
Trettiårskrigen 1618-1648
Fordi kirke og stat/fyrste var så innblandet
i hverandre som de var, betydde en religiøs konflikt
også gjerne en politisk/militær konflikt også.
Freden i Augsburg var jo nettopp en fred etter en
militærkrig. Men fredstraktaten fra Augsburg ble ikke sett
på med blide øyne fra katolsk side. Man
ønsket å vinne tilbake til tapte områdene for
katolisismen, og siden religionen var knyttet til fyrsten,
må denne tilbakevinning skje militært. I 1608 dannet
de evangeliske fyrstene Den protestantiske union, som året
etter fikk sitt motsvar i Den katolske liga. Det var derfor
militærallianser som tørnet løs på
hverandre i 1618. Krigen gikk i faser og i forskjellige
områder; først i Böhmen, dernest i
Nord-Tyskland der Danmark var involvert, dernest ble den svenske
Gustav 2. Adolf involvert og i siste fase Frankrike som faktisk
støttet protestantene. Krigen førte ikke til noen
klar militær avgjørelse, men krigstrette satte de
seg ned o forhandlet fram freden i Westfalen i 1648.
Det kirkelig interessant resultatet av den freden
er følgende:
- Grensene mellom protestantiske og katolske områder i
Sentral-Europa skulle være slik de var i 1624.
- Augsburgfredens prinsipp om valgbarhet av konfesjon ble
nå også utvidet til å omfatte kalvinister.
- Fyrsten kunne skifte religion uten at folket behøvde
å gjøre det samme, dvs. at "cuius regio, eius
religio" ikke skulle gjelder mer! Dette er interessant, for det
betyr at de stramme båndene mellom fyste og folk i
kirkelige spørsmål var i ferd med å
løses. Man var gått enda et lite skritt i retning av
religiøs toleranse.
Pietismen som
pådriver for religiøs toleranse
På kirkelig protestantisk hold skjedde det en
individualisering utover på 1600 og 1700-tallet, knyttet
til den retning vi kaller pietismen. Man regner starten
på denne bevegelsen til at tyskeren Philip Jakob Spener
(1635-1705) utgav i 1675 skriftet "Pia desideria" (Fromme
ønsker) som et forsøk på å blåse
liv i et stadig mer forfallent og tørt kirkeliv. Han og
hans etterfølgere la vekt på den personlige
erfaring, mer enn den formelle kirke- og
læretilhørighet. Forholdet til Gud avhang ikke
så meget av om man tilhørte det rette kirkesamfunn
som om man i sitt hjerte hadde det rette forhold til Gud.
Religionen ble inderliggjort og individualisert - den ble flyttet
fra også det ytre til primært det indre plan, og da
særlig det følelsesmessige plan. Men da
opphørte også behovet for en statskontrollert kirke
og hensikten med religionskrigene fordampet. Når den ytre
kontroll med hva menneskene trodde var meningsløs,
ugyldiggjorde det argumentasjonen for å opprettholde "rene"
stater hva angikk kirketilhørighet. Den i vår tid
utskjelte pietisme var dermed faktisk en av de viktigste
drivkreftene bak både religiøs toleranse og
avskaffelsen av både religionskriger og
kjetterforfølgelser.
Selv om pietismen i mangt representerte en motvekt
mot opplysningstidens sekularisering, var den også en del
av samme bevegelse, eller rettere at den var en av
forutsetningene for opplysningstiden i og med betoningen av det
personlige ansvar i trosspørsmål, noe som også
i realiteten var en oppfordring til å tenke selv og ikke
uten videre overta det overleverte.
Opplysning - og
vekkelse
Pietismens individualisering ble i opplysningstiden
(ca 1650-1800) imidlertid flyttet fra følelsene til
forstanden og fornuften. Fornuft heter "ratio" på latin.
Dermed kalles denne epoken også for rasjonalismen fordi den
legger avgjørende vekt på
fornuftsavgjørelser, også i religiøse saker.
Den hevdet et optimistisk menneskesyn, noe som var en
videreføring av renessansens menneskesentrerthet.
Pietismens nedtoning av læren til fordel for
(følelses)erfaringen , gjorde den også sårbar
overfor en hardtargumenternede rasjonalisme.
Opplysningstiden fikk ulike utslag i de europeiske
landene, mens den f.eks. i England førte til kirkekritikk,
førte den i Frankrike til både kirkekritikk og
kristendomskritikk, noe som kuliminerte i revolusjonens
fornuftsreligion med en helt ny kalender og tidsregning.
Opplysningstidens forutsetning var ikke bare
renessansen fokus på det menneskelige og pietismens fokus
på det individuelle. På 16 og 1700-tallet var man
så smått begynt å se fruktene av de nye
naturvitenskaper som baserte seg på fornuft og erfaring i
stedet for autoriteter som Aristoteles og Ptolemeus. I det hele
innebar opplysningstiden et opprør mot nedarvede
autoriteter dersom det ikke kunne begrunnes fornuftig. I en viss
forstand betydde det først og fremst kirkekritikk; ikke
kristendomskritikk (England). Men noen gikk lengre og kritiserte
det i kristendommen som ikke lot seg fornuftsmessig forsvare.
Dermed ble alt som stred mot naturvitenskapene problematisk, slik
som underberetninger og det at Jesus skulle kunne tillegges
overnaturlig status. Opplysningstiden innebar også et
optimistisk menneskesyn der menneskets ondskap ble (bort)forklart
med manglende opplysning. Tanken om frihet fra autoriteter
førte til "moderne" ideer om tenke-, tale-, trykke- og
religionsfrihet, samt toleranse.
Rent kronologisk startet opplysningstiden i England
mot slutten av 1600-tallet, gikk derfra til Frankrike for
så å slå igjennom i Tyskland et stykke
utpå 1700-tallet. I Tyskland var man allerede preget av den
pietistiske vekkelse, mens det i England var omvendt. Der kom
opplysningen først, dernest den metodistiske vekkelsen med
John Wesley (avgjørende åndsopplevelse i 1738). I
både Tyskland og England ble rasjonalisme og snusfornuft
møtt med vekkelsens levende gudstro. Dette var det vi kan
kalle et mot-sekulariserende trekk. Vekkelsene medførte
både et engasjement for menighetene, en motvekt mot
Bibeloppløsende "forkynnelse" og agitasjon og en heving av
folks moralske ethos.
Nord-Amerika
Forholdene i "den nye verden" (Nord-amerikanske
kolonier) lignet mye på de tyske og engelske forhold
bortsett fra at menighetene levde mer eller mindre side om side.
Innvandrerne tok med seg sin religionsform og etablerte
tilsvarende reformerte, lutherske, baptistiske, anglikanske,
metodistiske, katolske, presbyterianske og kongregasjonalistiske
menigheter på amerikansk mark. Også der hadde
opplysningen fått innpass, og da særlig på
utdannelsesinstitusjonene (Harvard og Yale). Men dette
møtte sterk motstand blant folk flest. Dette ble ytterlig
forsterket ved den store vekkelsen (the Great Awakening) på
1720-tallet.
England
Den engelske opplysningstid vokste fram på
bakgrunn av et kirkeliv i forfall, både for statskirken og
frikirkene. Biskopene var ofte mer opptatt av verdslige saker (de
hadde sete i Overhuset) enn av kirkelige ting.
Kirkesøkningen gikk nedover. Den rådende teologiske
retningen ble kalt latitudinarismen, dvs den bredkirkelige
retning. Hovedvekten ble lagt på at Gud er til, sjelens
udødelighet og det moralske livet. Filosofen John
Locke (1632-1704) var en radikal representant for denne retning
og kom til å berede grunnen for det vi kaller deismen.
Innenfor dette system snakker man om en naturlig religion som er
helt gjennom fattbar med fornuften og som har vært der fra
skapelsens morgen. Det som var naturlig å tenke seg, var at
Gud finnes ("Gud") og at vi er forpliktet på et moralsk liv
("dyd") som medfører et liv etter døden
("udødelighet") med straff eller belønning ettersom
hvor moralsk man har levd. Dermed er opplysningstidens slagord
presentert: Gud, dyd og udødelighet. Jesus hadde liten
plass i et slikt system, og alt det mysteriøse måtte
avkles kristendommen fordi det brøt med det man
fornuftsmessig kunne fatte. Deismen fikk imidlertid ikke fullt
gjennomslag. Latitudinarismen bekjempet den til tross for at den
i budskap være nær beslektet, dog holdt den fast
på den spesielle åpenbaring formidlet i Bibelen. Og
den forskjell var ikke så liten.
Frankrike
I Frankrike var forholdet annerledes. Der hadde man
ingen vekkelse. Det hadde man i det hele svært lite av i
katolske land i perioden. Kristendomskritikken kom derfor til
å anta en mer radikal form, og den slo igjennom i
større lag av befolkningen fordi den katolske kirke ikke
hadde kraft til å slå tilbake. Jesuittene hadde
antagelig akademisk kraft til å ta til motmæle, men
de brukte alle krefter på å utrydde den gryende
jansenitiske vekkelse, klarte det, men ble selv utestengt fra
Frankrike i 1764.
Frankrikes kanskje mest betydnigsfulle
kristendomskritiker på den tiden var filosofen
Francois-Marie Arouet Voltaire (1694-1778). Han betegnet
seg selv som deist, men blir betraktet som en praktisk ateist.
Gud som moralens garant var viktig for Voltaire fordi den sikret
en viss moral i samfunnet. Gud måtte finnes opp, dersom han
ikke hadde fantes fra før, mente han. Vi står her
overfor et helt funksjonelt gudsbegrep, skapt i menneskers bilde
og ut fra menneskers fornuft.
Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) viser en
noe mer positiv holdning til religionen enn Voltaire m.fl.
Rousseau innevarslet på mange måter romantikken og la
vekt på naturen og følelsene. Dermed var ikke
fornuften enerådene. Bibelen omtales med respekt, men noe
syn for dens tale om synd og nåde hadde han ikke. Fremdeles
gjaldt slagordet "Gud, dyd og udødelighet". Voltaire og
Rousseau la grunnlaget for den store franske revolusjon som
behandles i eget kapittel selv om den egentlig tilhører
fransk opplysningstid, ja kan sees på som kulminasjonen av
den. Revolusjonen fikk imidlertid internasjonale følger og
var således overnasjonal.
Tyskland
Tysk opplysningstid kalles gjerne for rasjonalisme.
Den består av tre retninger: supranaturalismen, neologien
og den egentlige rasjonalismen.
Supranaturalismen holdt fast på den spesielle
åpenbaringens nødvendighet, på ortodoksiens
verbalinspirasjon, på dogmene, på ortodoks
forsoningslære. Det nye var at de på
opplysningstidens vis la vekt på fornuftens mulighet til
å kunne begrunne alle disse tingene.
Neologien holdt fast på behovet for en
spesiell åpenbaring, men gikk ellers lenger i
rasjonalistisk retning ved å avvise verbalinspirasjonen og
at Bibelen var åpenbaringen - den var bare vitnesbyrd
om åpenbaringen. Dermed oppsto en bibelkritikk
på fornuftens grunnlag. Dermed avviste man også
treenighetslæren, arvesynden, djevelen, fortapelsen,
jomfrufødselen, oppstandelsen. Man la vekt på en
enkel tro på en god og mild Gud og på det gode i
mennesket. Resultatet ble en etiserende religion.
Rasjonalismen løp linjen helt ut.
Åpenbaringen var overflødig for fornuften kunne
tenke seg til alt som trengtes. Bibelkritikken ble utført
på grunnlag av spørsmål om gyldighet,
ikke hvorvidt noe var sant eller ikke.
Den franske
revolusjon
Den franske revolusjon (1789-ca 1800)
medførte en krise for den katolske kirke i Frankrike.
Biskopene hadde her som i England både sete i
stenderforsamlingens øvre skikt og levde langt fra
bibelske idealer. Slik sett trengte den katolske kirke en
renselse.
Stenderforsamlingen kom sammen 5.mai 1789 og ble
raskt til en nasjonalforsamling. Den avskaffet raskt alle
privilegier og vedtok en erklæring om menneskerettigheter
hvori inngikk religionsfrihet. Dette hadde den amerikanske
lovgivende forsamling allerede vedtatt et tiår tidligere.
Neste fase var nasjonalisering av kirke- og klostergods. En rekke
klosterordener ble opphevet og kirken gjort om til statskirke,
med statslønnede prester. Folket skulle velge kirkens
embetsmenn og prester. Paven nektet alt dette og en rekke av de
katolske prestene fulgte opp, med det som resultatet at hatet mot
kirken bare økte. Ca 40000 prester ble tvangsemigrert men
flere hundre ble myrdet i Paris av den rasende folkemengden.
I stedet for Gudsdyrkelse begynte man i Paris en
kult for å dyrke fornuften. En ny kalender og tidsregning
ble innført, men begge disse erstatningstiltakene fikk
kort varighet, og i 1795 vedtok man en begrenset religionsfrihet
der kirken fikk tilbake noe av sin gamle stilling. I 1801 inngikk
førstekonsul Napoleon et konkordat med paven som
anerkjente den katolske kirke som fransk flertallskirke. Napoleon
trengte kirken for å samle Frankrike på samme
måte som Konstantin trengte kirken av samme grunn.
På samme måte som samfunnet og kirken
på 300-tallet ikke klarte å stoppe opp i en overgang
fra forfulgt til forfølger, klarte heller ikke den franske
revolusjon å virkeliggjøre den toleranse de kjempet
for. I praksis strakk ikke toleransen lenger enn til toleranse
for en selv. Makt korrumperer. Når de undertrykte får
makt, blir de fort selv undertrykkere. Det lærer ikke bare
den franske revolusjon oss, men en rekke hendelser også fra
eget århundre bekrefter denne triste "lovmessighet".
Unntaket synes å være Sør-Afrikas
frigjøring fra Apartheid, der det så langt ser ut
som om de svarte ikke innfører en hvit antitoleranse. Men
der skjedde ikke overgangen til demokratisk flertallsstyre ved
hjelp av en revolusjon eller et kupp, men ved hjelp av langvarig
argumentasjon (og en smule internasjonalt påtrykk).
Revolusjonens
virkninger
Ettervirkningene av den store franske revolusjon
sammen med den amerikanske frihetskamp og konstitusjonsdannelse
på 1770-tallet var store, ikke minst med tanke på
vårt tema sekularisering og religiøs toleranse.
På en måte skremte den franske revolusjon ved å
se på hvordan terroren bredte seg raskt og til slutt spiste
sine egne. Man kan se romantikken som en reaksjon på at
opplysningstidens sluttprodukt viste hvordan snusfornuftens
følelsestomhet også førte til at man ikke
vegret seg for å gå over lik for å
virkeliggjøre en idé. På den annen side var
tanken om religionsfrihet og toleranse fremdeles et ideal som
ikke døde selv om det franske eksperiment i så
måte slo seg selv på munnen.
Mer vellykket var da forholdene i USA i så
måte. Landet var bygget opp nettopp med religiøs
toleranse som en av bærebjelkene. Religion ble sett
på ikke nødvendigvis som en privatsak, men som en
sak som kirkesamfunnene selv måtte ta det fulle ansvar for
og staten holde fingrene borte fra. Man kan si at fravær av
religion i forfatningen ikke var ensbetydende med en ateistisk
stat, men som et forsøk på holde en kristen
pluralistisk stat sammen uten å gi preferanser til en
bestemt kirkelig retning. Mange av immigrantene var i sin tid
religiøse flyktninger. De nordamerikanske koloniene ble
nærmest et asyl for forfulgte religiøse minoriteter.
Vekkelsene på 1700-tallet medførte i tillegg at det
ble opprettet kontakter på tvers av kirkesamfunnene noe som
fremmet en økumenisk holdning, antagelig på et
tidligere tidspunkt enn i Europa. Man så derfor på
hverandre mer som respektable brødre (denominasjonalisme)
enn som kjettere.
På mange måter var fundamentet for et
moderne flerkulturelt og pluralistisk samfunn lagt i og med de
konstitusjoner som sprang ut av den amerikanske og franske.
Gradvis ble også disse ideer gjort til allemannseie i
Europa, men det skjedde ikke over natten. Noen ganger gikk
lovverket foran (som i USA) mens holdningen i folkedypet var
tregere å endre. Andre ganger var det omvendt. Hør
bare på hvordan religiøs toleranse har utviklet seg
i det norske lovverket siden 1814:
Religiøs toleranse i
Norsk lovverk siden 1800
I Danmark-Norge innebar eneveldstiden at kongen
utøvet kontroll med religionsutøvelsen gjennom
prestene. Forkynnelse o.l. utenfor prestenes tilsyn var forbudt.
Så sent som i 1804 ble Hans Nielsen Hauge dømt for
slik prestefrigjort forkynnelse og fengslet. I løpet av
det neste halve århundre ble imidlertid den
religiøse toleranse gjennomført i stadig
større grad, selv om det går langt ut mot vår
egen tid at den blir komplett:
1814
|
Grunnloven bygger på opplysningtidens
idealer, men fastsetter likevel §2 om den evangelisk
lutherske religion som statens offentlige religion og med krav om
at alle innvånere skal oppdras i samme.
|
1842
|
Konventikkelplakaten oppheves (konventikkelplakaten
nektet lekfolk å forkynne uten prestens tilsyn samt
totalforbud med vandrepredikanter)
|
1845
|
Disenterloven, dvs katolikker kan igjen etablere
menigheter i Norge
|
1851
|
Jøder får adgang til riket.
|
1897
|
Forbud mot munkeordener oppheves
|
1956
|
Jesuitter gis adgang til riket
|
1964
|
Grunnlovfestet religionsfrihet
|
1969
|
Disenterbegrepet oppheves
|
Avslutning og
sammenfatning
Hvis vi skal sammenfatte spørsmålet om
religiøs toleranse gjennom 2000 år i vår
kultur, kan vi si at kirken ble til i ly av en viss allmenn
religiøs toleranse i Romerriket. Men ganske fort ble den
rammet av intoleransens forfølgelse av to grunner: 1)
kirken var ikke etablert som tradisjonsrik religion, 2) kirken
lot seg ikke tilpasse statens krav om en viss felles
religiøs kultur (ofring til keiserens genius). Likevel
vokste kirken i denne fasen med tidvis harde
forfølgelser.
Effekt av mangel på toleranse fra omgivelsene
behøver ikke bety dårlig vekstvilkår. Kanskje
kan man se på slikt som gartnerens beskjæring av
grenen på en busk. Den kuttes ned for senere å
bære bedre frukt (et bilde Jesus selv bruker). En annen sak
er at det etisk sett er forkastelig å forfølge noen
på grunnlag av tro, mener nå vi som er oppdratt i
toleransens og menneskerettighetenes idealer.
Når kirken så blir først tillatt
og så ganske raskt blir enerådende ved at den
går i ekteskap med den verdslige makt, går den fort
over til selv å utøve intoleranse både innad
(mot kirkelige varianter) og utad (mot ikke-kristne som f.eks.
jødene). Det er vanskelig i ettertid å se at denne
utøvde intoleranse og kjetterforfølgelse har hatt
noen som helst positiv betydning også sett fra et
indrekirkelig perspektiv. Man har beholdt privilegier, men disse
synes over tid å ha forårsaket mer indre
forråtnelse enn livskraft og sunt liv. Fornyelse kommer
nesten alltid nedenifra og fra noen som finner at noe mangler i
den etablerte kirke. Det nye må derfor kjempes fram mot en
etablert kultur som ofte er mer interessert i å holde
på sine privilegier enn å virke for levende liv. Det
betyr ikke at all forandring er av det gode. I praksis
har nemlig kirkelig fornyelse skjedd ved en besinnelse på
det opprinnelige. Derfor er studiet av Bibelen så viktig
for en levende kirke. Reformasjonen skjedde fordi noen begynte
å lese Bibelen og ved at Bibelen ble spredt til folket,
ikke bare beholdt av de kirkelige makthavere. Vekkelsene skjedde
fordi folk på nytt leste Bibelen i mangel av levende
gudsord fra den på nytt stivnede kirke etter reformasjonen.
Ytremisjonsengasjementet ble til nedenifra og i Norge grunnlagt
på foreningene som selv kunne lese i Bibelen om hva Gud
vil, nemlig evangeliet ut til alle. Vel har mye av misjonen
skjedd med midler som vi i dag vi si f.eks. var intolerant
overfor lokal kultur. På den annen side har misjonen
også gitt skriftspråk til folkeslag som ellers aldri
ville fått det fordi det har vært viktig at man
skulle kunne lese Skriften på eget morsmål for selv
å ta ansvar for egen kristelig utvikling.
Kristen tro er i sin egenart grunnlagt på et
personlig forhold mellom Gud og et menneske. Tvang til tro er
derfor en umulighet, selv om kirken tidvis har forsøkt
å gå den vei. At kirken har overlevd under slike
vilkår må man anse som et Guds under. Noen ganger
eksisterer kirken på tross av kirkelig
vanskjøtsel.
Toleranse betyr ikke at alt er like gyldig.
Toleranse betyr å tåle at andre har andre meninger og
kjempe for at de skal kunne ha slike meninger uten å bli
forfulgt for de. Gjensidig toleranse er det rom som troen best
kan formidles i og leve i. For troen henger sammen med
kjærligheten og den brøyter seg aldri vei, men
overvinner motstanden med det gode og tåler selv motstand.
1.Kor.13.
Derfor bør kirken ha minst mulig ytre
støtter og ikke minst løsrive seg fra ytre
maktmidler. Derfor er statskirken en hemsko fordi den både
gir falske støtter og gir næring til en kritikk om
at kirken må ha slike støtter for å eksistere.
En kirke som ikke kan eksistere i kraft av egen indre styrke,
inngir dårlig troverdighet.
Tiden er derfor overmoden for et skille mellom stat
og kirke - mener nå jeg.
Fotnoter
0) Den historiske delen av denne
teksten er skrevet som en oppsummeringsforelesning 7.5.98 av
kirkehistoriepensumet til 3 vekttall kirkehistorie til
DMMHs videreutdanningsenhet i kristendomskunnskap.
Forberedelsestiden tillot dessverre ikke en skikkelig gjennomgang
av de siste to århundrers sekulariserings- og
toleransehistorie. Dette er imidlertid delvis dekke i en annen
tekst om Hans Nielsen Hauge og
om Kirkekampen. Eksamen i kirkehistorie dette året var
da også nettopp sekulariseringens historie i
Norge på 1800 og 1900-tallet. Det ville derfor vært
litt dumt å forelese 5 dager før eksamen akkurat det
de ville få. Det er imidlertid min intensjon å
fullføre teksten med dette, samt tilføye
litteraturliste m.m. Når det er gjort, vil denne fotnote 0
forsvinne eller endres. (Svein Sando 22.5.98)
Denne artikkelen er vist 17712 ganger |