Forklaring av noen faguttrykk innen etikk, filosofi, teologi mm
Agape
Det greske ordet det Nye Testamente bruker for den kjærlighet Gud viser
overfor menneskene. Agape er en kjærlighet som ikke spør etter kvaliteter ved
den som agapen retter seg i mot. Begrunnelsen for agapen liger i den som utøver
agapen.
Gresk har to andre ord for kjærlighet også: eros og filos.
Eros er, som vi skjønner, den erotiske begjærende kjærlighet.
Filos-kjærligheten elsker det elskverdige, dvs kjærligheten har sin årsak i
noe hos den som kjærligheten retter seg i mot. 'Filos' finner vi igjen i norske
fremmedord som filo-sofi (kjærlighet til visdommen) og homo-fili (kjærlighet
overfor den like (homo), dvs av samme kjønn).
Konfesjon, konfesjonskunnskap
Kirkesamfunn. Kommer av latin confession som betyr å bekjenne. De som
bekjenner det samme m.h.p. læren, regnes til samme konfesjon.
Konfesjonskunnskap er læren om de ulike kirkesamfunnene: f.eks. likheter og
forskjeller, historie, utbredelse, lære, fromhetsliv, kultus osv.
Kontekst, kontekstualisere
Kontekst betyr den sammenheng noe står i.
I teksttolkningen (for teologien gjerne tolkningen av bibeltekster) snakker man
om et tekstavsnitts nærkontekst og fjernkontekst. Nærkonteskten er da den
tekst som står umiddelbart foran og etter tekstavsnittet man studerer. Fjernkonteksten er
videre, f.eks. det kapitlet tekstavsnittet står i.
Brukt mer generelt, er konteksten de omgivelser noe skjer i som har innvirkning
på noe eller som innvirkes av noe. Konteksten er altså de omgivelser som noe
vekselvirker med.
Kontekstualisere er å bringe et stoff i kontakt med sin kontekst. For forkynnelsen
vil det si å bringe et bibelvers eller -avsnitt i kontakt med de tilhørere som skal
høre forkynnelsen. Kontekstualisere er derfor nær beslektet med aktualisere.
Remediering
Et stoff som formidles i et annet medium enn vanlig, eller hva som er gjort
tidligere, sies å være remediert.
Stedfortredende (død / strafflidelse)
Ordet brukes i teologisk sammenheng mye om virkningen av Jesus død og
oppstandelse. Tanken er at Jesus dør i andres sted. Mennesket synder mot Guds
vilje, og fortjener straff. Den straffen er imidlertid så stor fordi
lovbruddene er så tallrike og fundamentale (ursynden er å ville være frigjort
fra Gud), at skylden ikke kan godtgjøres av noe menneske. Når Jesus dør
stedfortredende gjør han det som straff i menneskers sted slik at Gud opplever
at rettferdighets skjer fyllest selv om synderen går fri. Dette er kjernen i
den juridiske forståelsen av frelsen, koblet sammen med den såkalte objektive
forsoningslære.
Synoptikere
Evangelistene Matteus, Markus og Lukas i det Nye Testamente bruker mye
av det samme kildestoffet når de skriver sine Jesusfortellinger. Man antar at
de alle tre bruker en felles kilde (Q) som i dag er gått tapt. I tillett bygger
Mattesus og Lukas på det Markus skrev, i tillegg til at Matteus og Lukas hver
for seg har egne kilder (såkalt særstoff).
Evangelisten Johannes forteller også om en del av det samme som
synoptikerne, særlig påskeberetningen, men har ellers et helt annet grep på
Jesusfortellingene slik at hans kilder er antagelig helt andre enn de tre
synoptikerne.
Ordet "syn-opsis" betyr sam-syn.
Svein Sando. påbegynt 5.9.97, revidert 24.03.03
Denne artikkelen er vist 7802 ganger |