Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

6. Den evangelisk lutherske kirke ^[1]

• Historisk tilnærming
  • Reformasjonen i Danmark-Norge
  • Den lutherske kirke etter reformasjonen
• Opprinnelige luthersk teologi
• Utbredelse
• Økumenikk
• Systematisk lys (anvendelse av Smarts dimensjoner)
• Fotnoter

Historisk tilnærming

Den lutherske kirkes tilblivelse er grundig beskrevet i kapittel 3 "Det store bildet" under Reformasjon og motreformasjon. Se også min nettartikkel "Den lutherske reformasjon". Historien om reformasjonens innføring i Danmark-Norge i 1536-37, er imidlertid ikke drøftet nærmere, så den følger her:

Reformasjonen i Danmark-Norge

Et pådyttet trosskifte

Reformasjonen i Norge skjedde på en helt annen måte enn i Tyskland og Danmark. I begge de to nevnte land kunne reformasjonen gjennomføres ved en kombinasjon av fyrsteopprør og folkeopprør mot Romerkirken, med bl.a. begrunnelser om sterkere nasjonal selvstendighet. Så ikke i Norge.

Hos oss ble reformasjonen pådyttet oss som et dansk diktat. Det er lengre fra Norge til Roma enn til København. Det betydde en sentralisert kirke med sentrum i København kunne komme til å utøve mer innflytelse over lokale norske forhold enn med sentrum i Rom. Det forelå derfor ingen norsk nasjonal begrunnelse for å bryte med Rom. Men fordi kongen var dansk-norsk, ble vedtak i statssaker gjeldende for så vel Danmark som Norge. Norge ble ikke forespurt om vi ville være med på det danske vedtak om skifte i kirketilhørighet - det ble tatt som en selvfølge. Slik sett kunne innføringen av reformasjonen i Norge sees på som en fordanskning som vi ikke hadde bedt om.

Dette var imidlertid den kirkepolitisk start. Reformasjonens ånd kom likevel til å bre seg i Norge som i Danmark og Tyskland, selv om det skjedde med litt haltende bevegelser til å begynne med.

Om reformasjonen i Norge bare «kom», så skjedde den likevel, og vi må se litt på hva som skjedde i Danmark fordi det direkte påvirket norsk profan- og kirkehistorie.

Danmark og Norge hadde hatt felles konge siden 1380, og i 1397 fikk vi Kalmarunionen der alle de tre skandinaviske rikene var forent. Etter hvert skjedde det en styrking av linjen Danmark-Norge, mens Sverige løsnet båndene. I den norsk-danske alliansen fikk Danmark i praksis mer og mer føringen bl.a. fordi kongen bodde der. Christian III håndfesting av 1536 reduserer Norge til en dansk provins på linje med Slesvig. I tillegg ble reformasjonen innført - altså går norsk nasjonal ydmykelse og trosskifte hånd i hånd.

Reformatoriske tanker vinner terreng

Den danske reformasjon var på mange måter kongenes verk. De tre påfølgende kongene Christian II, Fredrik I og Christian III som regjerte fra 1513 til 1559 var på hver sin måte sterkt involvert i reformasjonsverket i Danmark-Norge.

Christian II (1513-23)

Christian II ble tronarving og hertug i 1506 og ble kongens stedfortreder i Norge. Han styrket den danske kongemakten på den norske elitens bekostning. Både i Nidaros og Oslo fikk han innsatt egne, danske kandidater som biskoper.

I 1513 ble han konge eter sin far kong Hans, og gjorde som fyrster eller i Europa på den tiden: prøvde å beskjære høyadelens og de geistliges makt for å bygge opp en sentralisert, kongestyrt stat i stedet. Når Luther noen år senere kommer med sitt program der pavemakt og bispemakt blir kritisert, så passer det som hånd i hanske på en rekke Europeiske fyrsters interesse i samtiden. Hvis man samtidig kan få en folkebevegelse i samme retning, da har både folk og fyrste gjensidige interesser av å løsne båndene til Rom. Vi må ikke glemme denne rent verdslige/politiske/økonomiske begrunnelse som også lå til grunn for reformasjonens praktiske gjennomføring. Derfor er profanhistorie og kirkehistorie på dette punktet tett innvevd i hverandre.

At fyrstenes formål med å støtte en kirkelig reformasjon kanskje først og fremst var politisk/økonomisk begrunnet, ser vi av det forhold at flere av de i utgangspunktet kun tenker seg en nasjonalisering av en katolsk kirke. Dvs. kun et skifte av kirkeordning, ikke av teologi. Christian II startet slik. Han var åpen for reformer, men den skulle fortsatt være katolsk. Det samme gjaldt Henrik VIII i England. For sistnevnte var begrunnelsen dessuten ekteskapelig: han ville skille seg fra Katharina, men paven nektet å oppløse ekteskapet, og da gjorde han seg selv til kirkens overhodet for å få gjennomført sin ekteskapsplan - å gifte seg med Anne Boylen som ble mor til den senere dronning Elisabeth, hun som i sin tur igjen så et personlig poeng i å gjeninnførte en reformasjonskirke etter en katolsk reaksjon under Maria Stuart. Uten at Church of England var løst fra Rom, ville jo ikke Elisabeth vært lovlig arving til tronen, for da ville hun vært født i et forbudt ekteskap, dvs. kirkerettslig som uekte barn uten arverett. - Det er mange grunner til at et helt land kastes ut i en religionsstrid.

Men om fyrstene kunne ha aldri så mange personlige grunner for å ønske seg kontroll over kirken, så hadde ikke reformasjonen latt seg gjennomføre med varighet uten at noe skjedde i folket også.

Christian II var i starten er reformkatolikk. Han hadde kontakt med Erasmus av Rotterdam og gjennomførte en universitetsreform i København i 1520 og prøvde å få gjennomført reformlover i 1521-22 som svekket adelen på bekostning av borgerskapet. Dette provoserte adelen så mye at han måtte flykte landet. Reformlovene ble brent på et bokbål.

Frederik I (1523-33)

En ny konge, Frederik I, ble valgt og måtte akseptere en håndfesting som sikret høyadelens privilegier, samtidig som det lutherske kjetteri ble forbudt, faktisk under trussel med dødsdom. At adelen i første omgang fikk både bukta og begge endene viser det at biskopene nå til overmål skulle velges blant adelsmennene. Dette styrket imidlertid den generelle tendens med å nasjonalisere også de katolske kirkene.

Selv om håndfestingen var klar katolsk og tilsvarende anti-luthersk, var det umulig ikke å måtte forholde seg også til folkets ønsker på folkedypet. Det var adelen som satte kravene, men innholdet var meget mislikt av bønder og borgere. I praksis kom derfor Frederik I til å føre en så reformvennlig politikk har klarte uten å erte på seg adelsmennene alt for meget. Kravet om dødsstraff for "lutherier" ble ikke gjennomført, ja kongen bidro så godt han kunne selv til at lutherske tanker kunne bre seg.

Danmark var så nære Tyskland at lutherske predikanter allerede tidlig kom til Danmark og deres lære falt ofte i god jord.

Hans sønn, hertug Christian, som senere ble kong Christian III, fikk i 1525, 22 år gammel, Haderslev amt og Tørning len i Sønderjylland som landområder. Der fikk han innføre reformatorisk kirkeordning uten at kongen hindret det. Hertugen hadde vært til stede under riksdagen i Worms der Luther var satt stevne, og var ette hvert blitt en overbevist lutheraner. Hertugen opprettet en luthersk presteskole i Haderslev og i 1528 ble amtets prester forpliktet på en luthersk embetsed overfor hertugen selv.

Samme året som hertugen overtog Haderslev og Tørning, utstedte kongen et vernebrev for den omstridte lutherske predikanten Hans Tausen. Adelen ville ha ham arrestert, men borgerne presset på og kongen ble mer eller mindre tvunget til å følge disses ønske for at ikke særlig bybefolkningen skulle vende seg mot ham i fullt opprør.

I mellomtiden oppholdt den landsforviste Christian I i Wittenberg og hadde lange samtaler med Luther; noe som gjorde han også til en overbevist lutheraner. Han søkte støtte utenlands, bl.a. hos Luther, for å kunne dra tilbake til Danmark og kreve tronen tilbake.

I Danmark opplevde de dette som en trussel. Det ble innkalt til herredager i Odense i både 1526 og i 1527 der riksråd og konge møttes. I 1526 skjedde det egentlig et definitivt brudd med Rom fordi de vedtok at bekreftelse på en bispeutnevnelse heretter ikke skulle godkjennes i Rom, men kun skje hos den danske erkebiskop som var innsatt av Christian II som ikke var kanonisk valgt og godkjent av paven.

På møtet i 1527 presset adelen på for at kongen skulle håndheve luther-kjetteriet hardere, men han skjøt seg inn under den forventning alle hadde til at det skulle komme et konsil som skulle avgjøre i striden mellom Luther og Rom. Inntil så var avgjort, måtte man kunne praktisere toleranse i dette spørsmålet, mente kong Frederik I.

I ly av denne midlertidige toleransen fikk han besatt en rekke viktige prestestillinger med evangeliske prester, bl.a. Hans Tausen som prest i Nikolaikirken i København. Dette gav enda mer vind i seilene for reformasjonens nedslag i befolkningen. Med forkynnelse som kritiserte messeofferet og den katolske geistlighet, og som henviste til Guds rene ord i Skriften, ble mange overbevist som lutheranere.

I 1530 innkalte kongen til en ny herredag, denne gang i København. Der skulle det føres religionssamtaler mellom katolikker og protestanter. Som en forberedelse for det utformet de evangeliske en sammenfatning av sitt syn i 43 artikler, den såkalte Confessio Hafniensis. Innholdet oppviser ikke en ren luthersk teologi, men er tydelig påvirket av sørvest-tysk (Strassburg og Basel) reformasjonsteologi. Dette var er teologi som også hadde spredt seg til nord i Tyskland og dermed mot Danmark. På noen punkter var denne lettere å kombinere med reformhumanistisk tenkning enn den rene lutherske. En reformhumanisme/katolisisme var utgangspunktet for mange i Danmark til å bryte med Rom, så derfor passet dette bra. Denne teologien var mer reformert enn den lutherske i og med at den la mindre vekt på syndserkjennelse og tilgivelse (anger og bot) og mer vekt på Jesus som lærer og lovgiver. I stedet for den pavens lov fikk man nå Kristi lov, som omfattet tema som fattigpleie, sykepleie og undervisning. - Religionssamtalene ble det aldri noe av.

Interregnum 1533-36

Kong Frederik I døde i april 1533. Da hadde den evangeliske retning vunnet en sterk stilling i Danmark, særlig i de største byene og innen borgerskapet. Motstanden var særlig konsentrert til de gamle bispebyene Ribe og Roskilde. Men siden biskopene i utgangspunktet var adelsmenn og ikke teologer, var motstanden mot de evangeliske ikke alltid båret opp av stor teologisk kunnskap.

Riksrådet ville helst ikke velge kongens sønn, hertug Christian til konge. Han var jo erklært lutheraner. Derfor utsatte de kongevalget ett år. Men de innførte lover i motreformatorisk ånd. Den katolske orden skulle gjeninnføres, om enn ikke brått. Hans Tausen ble dømt til forvisning fra Sjælland og Skåne. Også andre tiltak fra biskopenes side førte til uro i folket. Dette utviklet seg ganske raskt til en borgerkrigslignende tilstand som fikk navnet grevefeiden.

De to partiene som sto mot hverandre samlet seg rundt to grever: grev Christoffer av Oldenburg som ledet et øst-dansk parti og hertug Christian, "kronprinsen" som ledet et vest-dansk parti. Det øst-danske partiet hadde den avsatte, og nylig fengslede Christian II som sin kongekandidat, mens det vest-danske partiet hadde selvfølgelig hertugen selv som kongekandidat. Men legg merke til at dermed utviklet det seg ikke til en kamp mellom katolisisme og evangeliske siden begge kongekandidatene var lutheranere. Som vi har nevnt før, politiske og religiøse motiver for reformasjonen er vanskelig å skille klart fra hverandre. Men forskjell var det. Christian II sto for en bibelhumanistisk variant av reformasjonen med en slags demokratisk profil. Hertug Christian sto for en klarere luthersk profil, men i politisk henseende med et program som ikke grep så hardt inn i adelens privilegier. Måtte adelen velge, så foretrakk de hertugen framfor Christian II fordi de dermed beholdt mer av sin makt.

Christoffer av Oldenburg og det øst-danske parti hadde sommeren 1534 erobret det meste av Øst-Danmark mens hertugen med sitt utgangspunkt i Sønderjylland erobret Jylland og vendte seg østover. Etter ett års beleiring av København kunne hertug Christian i august ri inn i den herjede by som seierherre.

Reformasjonen innføres i Danmark 1536/37

Biskopene ble straks arrestert. De verdslige medlemmene av riksrådet ble innkalt og de måtte avgi et løfte om at den danske stat fra nå av skulle styres av rent verdslige organer, at biskopene ikke lenger skulle ha verdslig makt og at de ikke skulle legge hindringer i veien for luthersk kristendom.

Christian innkalte så til stendermøte i København i oktober 1536 der folket skulle få godta omveltningen. 30.oktober ble det fastslått at biskopene var avsatt for deres misgjerningers skyld, dvs. for at de var medvirkende til at det utbrøt en borgerkrig ved at de var årsak til utsettelsen av kongevalget i 1533. Bispegodset skulle tilfalle kronen. Så skulle det utnevnes nye biskoper, eller superintendenter som de nå for en kort periode ble kalt. Dermed var bruddet med Rom formelt og endelig.

Bugenhagen

Christian II tilkalte Luthers nære medarbeider Johann Bugenhagen (1485-1558) til å hjelpe ham med å sette reformasjonen ut i livet. Han ankom København i 1537 og ble der i to år. Allerede august 1537 ledet han den store kroningsseremonien der kong Christian III og dronning Dorothea ble kronet i Vor Frue Kirke. Viktigere av kirkehistorisk art var det at han 2.sept. sto for innsettelsen av de første nye lutherske danske superintendenter i samme kirke. Gjennom denne akten ble den apostoliske suksesjon brutt.

Kirkeordinansen

2. sep. 1537 undertegnet kongen den nye kirkeordinansen som skulle iverksette reformasjonsprogrammet. I forhold til den avløste corpus iuris canonici, var dette i omfang en lis på i underkant av 100 sider. Bare de viktigste forhold var tatt med, dreiet rundt fem temakretser: læren, gudstjeneste og liturgi, skole og undervisning, fattigomsorg og annet sosialt arbeid, og endelig de kirkelige ansatte og andre økonomiske forhold.

Reformasjonen i Norge

Olav Engelbriktsson var erkebiskop i Norge fra 1523. Som katolsk biskop gjorde han rimeligvis det han kunne for å påvirke det norske riksrådet til å støtte katolisismen. De støttet derfor den minst lutherske av de to kongekandidatene i grevefeiden, nemlig den avsatte og fengslede Christian II som tapte feiden. Vi husker at Christian III håndfesting i 1536 reduserte Norge til en dansk provins. Som en hovedbegrunnelse for dette ble det anført at Olav Engelbriktsson og det norske riksrådet var troløse, dvs. de støttet feil kongekandidat. Norge mister altså ikke sin selvstendighet fordi vi fikk reformasjonen, men fordi det norske riksrådet i grevefeiden dessverre kom til å støtte den av de to evangeliske kongekandidatene som tapte.

Når kongen i 1537 dro nordover (han nådde dog aldri Norge) for å befeste sin stilling, innså Erkebiskop Olav at slaget var tapt, tok med seg domkirkens arkiv og flyktet 1. april til Nederlandene i håp om å kunne føre kampen videre derfra, men han døde allerede året etter.

Superintendenter i Norge

Med erkebiskopen ute av landet, var det nærmest fritt leide for de kongelige reformatorer. De gjenværende biskoper ble avsatt og i Nidaros ble verdifulle kirkelige gjenstander ført til København, bl.a. St. Olavs skrin. Siden har ingen sette det.

Innledningsvis sa vi at man i Norge hadde merket lite til den reformatoriske vind som hadde blåst over det øvrige (Nord) Europa. Unntaket er Bergen. Der hadde man fra 1526 hatt en luthersk predikant som etter hvert fikk mange tilhengere i det som da var Norges desidert største by. Også i Norge var altså reformasjonen i utgangspunktet en urban bevegelse. I 1536 var man i Bergen i gang med et bispevalg, og kandidaten var Geble Pederssøn. Han må regnes som en reformhumanist, dvs. en som prøvde å innta et mellomstandpunkt mellom Rom og Wittenberg. Når reformasjonen "kom" var det derfor ikke så stort sprang for ham å anta den lutherske lære. Han ble derfor innsatt som Danmark-Norges aller første superintendent i en ordinasjonshandling i København noen dager før de andre danske superintendentene ble innsatt av Bugenhagen høsten 1537.

De andre norske biskopene ble som sagt avsatt, men ikke fengslet. Det gikk noen år før nye superintendenter ble innsatt som erstatning. I Oslo (som nå ble slått sammen med Hamar stift) ble Hans Rev imidlertid gjeninnsatt i sitt gamle embete etter to års omskolering. Han var reformhumanist og således, i likhet med Geble Pederssøn, "forberedt" for lutherdommen. Stavanger fikk superintendent i 1541; Nidaros først i 1546 for der måtte man være særs varsom. Det var Torbjørn Olavssøn Bratt (ref. veien med samme navn) som ble den første lutherske biskop i Nidaros. Han hadde også en katolsk fortid, og ble derfor sendt til omskolering i Wittenberg i to år og bodde en periode hos Luther selv.

Kirkeordinansen og Norge

Fordi de teologiske feider som rystet mange kontinentale samfunn ikke riktig hadde nådd oss her oppe i Norge, fikk reformasjonsverket mindre karakter av å megle mellom stridende parter, enn gradvis å innføre en ny praktisering av Jesu lære. Vi husker fra kristningen av Norge, at de britisk/irske misjonærer fikk beskjed om å gå varsomt fram og ikke komme i konfrontasjon med de hedenske høvdinger. Metoden var langsom kristianisering framfor brå omvendelse. En lignende metode ble foreskrevet utenfra også her. De fleste katolske prestene fikk bli i sine stillinger og også skikkene skulle få forbli urørt, "for at det ikke skal volde noen forskrekkelser eller uenighet blant den fattige simple og uforstandige allmue i der i landet". Det var nok å bytte ut biskopene, så fikk resten tas over langs.

En annen sak er at kirkeordinansen overhodet ikke var tilpasset norske forhold. I Danmark var bysamfunnene flere og tettere. De kommunikasjonsmessige forholdene var også vidt forskjellige. Meningen var derfor at Christian III skulle komme til Norge for å treffe bestemmelser om hvordan ordinansen skulle praktiseres her, men han kom ikke, og ingen ting skjedde før i 1607.

Siden de aller fleste "nye" prester også var "gamle", tok det lang tid før reformasjonens teologiske innhold slo rot i Norge. Etter hvert ble imidlertid de katolske prestene erstattet av nyutdannede lutherske. Noen av de nye hadde universitetsutdanning fra København (universitetsby siden 1479) eller Tyskland. Fra 1573 var det krav om minst ett års universitetsutdannelse til alle prestekall i Danmark-Norge. I tillegg forsøkte superintendentene å hjelpe seg med visitaser og synoder for å fremme luthersk ånd.

Visitaser

Den første visitas som ble forordnet etter 1537, var en generalvisitas, en slags vareopptelling. Alle økonomiske forhold skulle kartlegges ved skolen, kirken og presteskapet. Midlene til driften skulle så langt det lot seg gjøre hentes fra eget sogn. Noen steder slo man sammen sogn for å sikre det økonomiske grunnlaget.

Senere skulle det være årlige! oppfølgingsvisitaser, der superintendent og lensmann sammen dro ut. De var begge kongelige embetsmenn nå. I tillegg til økonomiske sakene, skulle også prestenes forkynnelse og livsførsel kontrolleres. Bl.a. kravet om årlig visitas viser hvor dårlig kirkeordinansen var tilpasset norske forhold. Den første visitas i Nordland skjedde f.eks. først i 1556. En generalvisitas i Nord-Norge ble holdt først i mellom 1586 og 1589, og gjennomført på en mønstergyldig måte av lensherren Kristian Friis i Trondhjem. Generalvisitasene ble ledet nettopp av lensmannen og bare assistert av geistlige. Visitasrapporten, Den Trondhjemske Reformats, er et enestående kildedokument til forholdene i Nord Norge på 1580-tallet.

Fra biskop Jens Nilssøn i Oslo (som strakte seg helt ned i Båhuslen), har vi en lignende visitas- og reiseprotokoll fra 1593-97. De er langt mer detaljnære en Friis sine skrifter, og viser hvilket kamp man 60 år etter reformasjonens formelle innførelse ennå hadde med katolske skikker som satt dypt i folket. De lokale prester var ofte ennå lite villige til å bidra til at reformatorisk ånd bredte seg.

Synoder

Halvårlige prestesynoder var med i den opprinnelige tekst til kirkeordinansen, men ble strøket i den endelige. Likevel ble synodene et viktig redskap for å innarbeide reformatorisk kristendom blant prestene. Særlig på Vestlandet ble det avholdt flere slike (1569, 1584 og 1589). Helgenbilder i Bergenske kirker var et av temaene på den første av disse synodene. Bildene ble vedtatt fjernet, men det skjedde mot byrådets ønske. Senere synoder tok opp visse liturgiske levninger fra katolsk tid, slik som klokkeringning under nattverdens innstiftelse og visse katolske fester. Vedtak gjort i Bergen på 1580-tallet var ting som danske synoder vedtok 40 år tidligere.

St.Olavs grav

I 1564 ble Trondheim hærtatt av svenskene som tok med seg Hellig Olavs kiste når de trakk seg tilbake igjen. De plyndret den for sølv og gravla kisten i Stjørdal. Kisten ble imidlertid ført tilbake Trondheim og lagt i muret grav, men ble allerede året etter tatt opp igjen og liket lagt i ny og kostbar kiste. Folk fortalte at legemet fremdeles var uskadd, og bøndene kastet gull og sølv oppi kista "Gud og helgenen til ære". Man kunne imidlertid ikke tillatte en ny helgenoppblomstring i en luthersk kirke, og ridder Jørgen Lykke, en kongelig kommissær på gjennomreise i 1568, tok Olavs kiste vekk og begravet liket et ukjent sted.

Egen norsk kirkeordinans av 1604

Vinteren 1604 skulle Christian III sitt løfte om egen norsk kirkeordinans endelig bli virkelighet da hans sønnesønn, Christian IV, ga de fire norske biskopene i oppdrag om lage et utkast til en norsk kirkeordinans. Året før var de verdslige lovene for Norge blitt revidert, så dette var en naturlig oppfølging av denne kongens interesse for Norge.

Allerede våren 1604 forelå utkastet. Men da ble sendt til København for godkjenning, ble det foretatt så mange endringer, at sluttresultatet kom i mangt til å ligne på den opprinnelige ordinans av 1537.

Innholdet i utkastet viser likevel litt om hva de norske biskoper den gangen tenkte. To ting kan vi legge merke til: de var lite opptatt av å skjerpe den lutherske profilen. Augustana nevnes bare så vidt. Dette er helt annerledes enn tilsvarende i de andre lutherske land, der avgrensingen mot katolisisme og kalvinisme var ganske skarp på den tiden. Derimot er den svært opptatt av kirkelig disiplin. De ønsket bestemmelser som kunne effektivisere kirketukten. Her er de på linje med Europa forøvrig.

Den lutherske kirke etter reformasjonen

Trettiårskrigen (1618-48)

Dette var blant annet en religionskrig der katolikken prøvde, og lyktes langt på vei, å vinne tilbake gammelt katolsk land. Egentlig regulerte freden i Augsburg i 1555 forholdet mellom katolske og lutherske fyrster, men da motreformasjonen først kom for alvor i gang på 1560-tallet, aksepterte man egentlig ikke fredsavtalen. Som et mottrekk organiserte de evangeliske fyrstene seg i 1609 i Den protestantiske union for å verne sine politiske og religiøse interesser. Katolikkene gikk til et mottrekk og dannet Den katolske liga.

De militære kampene gikk i flere faser. I første og annen fase (1618-29) var skueplassene Böhmen og Nord-Tyskland. Katolikkene hadde framgang og rekatoliserte de beseirede områdene.  I tredje fase trådte den svenske kongen Gustav 2. Adolf inn på krigsskueplassen i 1630 med stort hell og gjenvant mange av de lutherske områdene. Han falt imidlertid ved slaget i Lützen i 1632, men Axel Oxenstierna overtok ledelseen av de svenske troppen  og fikk økonomisk og militær hjelp fra den katolske [sic!] Frankrike. Kardinal Richlieu var nemlig ikke interessert i et mektig Tyskland under den tysk-romerske keiser og dermed støttet Frankrike protestantene. Ingen av partene vant noen klar seier, og det hele endte med at keiseren avsluttet det hele med å sammenkalle til en fredsslutning i Westfalen i 1648.

De kirkelige resulatetene av freden i Westfalen var at forholdet mellom de protestantiske og katolske områdene skulle være slik de var i 1624 samt at religionsfreden fra 1555 også skulle gjelder kalvinister, dog med den begrensing at prinsippet fra 1555, cuius regio, eius religio (som fyrsten [tror], så [skal] folket [tro]), ikke skulle gjelde om en protestantisk fyrste endret protestantisk trosoppfatting.

Samtidig med disse ødeleggende relgionskrigene pågikk det et intenst teologisk arbeid på på katolsk og protestantisk mark der begge parter rendyrket sin teologi. For lutherdommen førte det til en intellektualisering av troen. Denne perioden kalles ortodoksien - rettroenhetens tidsalder som stort sett faller sammen med første del av 1600-tallet.

Ortodoksien

For å avgrense seg mot katolsk og reformert teologi, ble luthersk teologi skjerpet, dvs gjort smalere. Troen ble intellektualisert. Philip Melanchtons variant tapte til fordel for Luthers variant. Bekjennelsesskriften "Konkordieformelen" (FC) var egentlig et indre oppgjør med "philippisme".

Johan Gerhard (1582-1637) var førende i denne prosessen og fikk noe av samme posisjonen som Thomas Aquinas hadde hatt i den katolske kirke noen århundrer tidligere. Ortodoksien var den lutherske kirkes skolastiske periode.

Bibelforståelsen var et av særtrekkene ved ortodoksien. Det var da man utviklet den såkalte verbalinspirasjosteorien ut fra 2.Tim. 3.16 (den hele Skrift er innblæst av Gud). Til hver minste detalj var Bibelen en følge av Guds åpenbaring. Hvert ord (verbum) de bibelske forafttere hadde valgt var som følge av direkte påvirkning av Gud. Dette var en mekanisering av hvordan Bibelen var blitt til, noe som i neste omgang medførte at man ikke trengte Ånden for å forstå Bibelen siden Åndens innflytelse var skjedd komplett den gang Bibelen ble ført i pennen. Troen ble altså intellektualisert og ødela dermed deler av Luthers egen forståelse av tro som ikke er en forstandstro men en tillitstro.

Lutherske bekjennelsesskifter ble bindende tolkninger av Bibelen. Å tro ble nå å godta kirkelæren. Prekenen ble kunnskap om kirkelæren. Det objektive ble overbetont, noe som til en viss grad førte til passivisering av kirkelivet. Samtidig var ortodoksien ikke bare et fagteologisk anliggende. Undervisningen av folket ble tillagt stor vekt og det ble gitt ut en mengde katekismer, prekensamlinger (postiller) og andaktslitteratur som forklarte troens innhold. Johan Arndts bok Den sanne kristendom var viktig i denne anledning. Boken er trolig en av de mest leste oppbyggelsesbøker til alle tider (Meistad 2000:189). Samtidig la Arndt også vekt på det personlige gudsforholdet, og hadde dermed en fot i den motreaksjonen til ortodoksien som måtte komme - pietismen:

Pietismen

Pietismen vokste fram etter Trettiårskrigen som en reaksjon mot ortodoksiens sterke betoning av læren. Pietismen er ikke bare et luthersk fenomen, men behandles her fordi den startet der og fikk en lang virkningshistorie i de lutherske kirker. Man kan snakke om både kalvinsk, anglikansk og romersk-katolsk pietisme (Meistad 2000:189). Ordet brukes fortsatt om forhold i dag, men for mange da gjerne i negativ betydning som uttrykk for kristelig trangsynthet. Nettopp fordi den i en eller annen forstand finnes i dag, er det all grunn til å se på dens historiske røtter for å kunne forstå den rimelig fordomsfritt på dens egne premisser.

Philip Jacob Spener (1635-1705) skrev "Pia desideria" (Fromme ønsker), et forord til nyutgivelse av Johan Arndts "Den sanne kristendom". Dette forordet ble pietismens programskrift. Pia desideria ble gitt ut separat i 1675, og bevegelsen fikk navnet sitt herfra. Det programmet pietismen satte seg fore var dette:

• Større utbredelse av Bibelen.
• Aktiv utøvelse av det alminnelige prestedømme, dvs. at forkynnelsen ikke bare forbeholdt presteembetet. Husmøtene ble viktige. I Norge ble denne virksomheten begrenset og regulert ved konventikkelplakaten fra 1741 som innebar at presten måtte være til stede ved slike husmøter.
• Kristendommen måtte ha en praktisk utøvende side og ikke bare læremessig forstandsside. Kristendom skulle ikke bare være lære, men også liv - gudfryktig liv. Man forkastet altså ikke læren og dens innhold, men man mente at det var bare en side av kristendommen som i ortodoksien hadde fått alt for stor vekt.
• Negativ polemikk mellom kirkesamfunnene måtte opphøre, dvs. kristen nestekjærlighet fikk større betydning enn læren. Denne holdningen var med på å avskaffe kjetterforfølgelsene og religionskrigene. Når enkeltmenneskets personlige forhold til Gud ble viktigere enn ytre kirketilhørighet, forsvant også poenget med tvang til en bestemt tro.
• Reform av den teologiske utdanningen i mer praktisk retning, dvs. en hjelp til et personlig trosliv for studenten.
• Prekenreform ved at den lærde preken ble avløst av en forkynnelse tilpasset tilhørerne for å gi næring til troslivet. Fordi frelsen nå ikke var (bare) en formsak men et personlig forhold, var det ikke sikkert at alle døpte var troende. Omvendelsesforkynnelsen kom derfor også til å bli et viktig trekk ved den pietistiske forkynnelse og er det den dag i dag. Forkynnelsen skulle også fremme den personlige helliggjørelse, jfr et lignende ideal i den engelske metodismen.

Halle-pietismen med August Hermann Francke (1663-1727) la vekt på omvendelsen og trosvisshet. De troende skulle skille seg ut fra andre med sin livsførsel. Adiafora opphevet, dvs. man benektet at det fantes nøytrale områder i livet som verken var laster eller dyder. Dette medførte avhold fra det som ble kalt verdslige lyster på grunn av en konsentrasjon om "det ene nødvendige". Dette er trekk ved pietismen som vi ser har levd videre langt opp i vår tid, og som vel har bidratt til allmennhetens negative syn på pietismen. Denne holdningen hadde imidlertid en annen side som allmennheten har vurdert mye mer positivt, nemlig at dette drev pietistene i retning av sterkt sosialt engasjement ved at de opprettet og drev en rekke stiftelser, slik som hjem og skole for foreldreløse barn, boktrykkerier, bokhandler, bespisning av studenter og skolevesen i sin alminnelighet. Mye av dette er fortsatt trekk ved det som ennå måtte kalles pietisme i dag.

Grev Nicolaus von Zinzendorf (1700-1760) dannet på sitt gods en koloni (Brødremenigheten) for protestantiske flyktninger fra Böhmen og Mähren, kalt Herrnhut (I Herrens varetekt - på vakt for Herren). Dette var en overkonfesjonell ansamling for de som hadde kjærlighet til Frelseren; en kirke i kirken for religiøst grepne mennesker. Misjonsiveren var stor og den frigjorde misjonen fra koloniherrene.

Pietismen flyttet tyngdepunktet fra hva Gud gjør for mennesket, til hva Gud gjør i mennesket. Sett fra et luthersk læremessige standpunkt var det en forskyvning i reformert retning. Man appellerte til følelsene og den personlige religiøse erfaring. Den religiøse erfaring ble i noen pietistiske retninger satt i system (men er ikke nevnt i Pia Desideria), i et frelsens skjema (ordo salutis). Ordo salutis ^[2] beskrev de stadier et menneske måtte gjennomleve fra å være utenfor samfunnet med Gud og til å bli et helliggjort Guds barn. Særlig la (og til dels legger) pietismen vekt på omvendelsesøyeblkikket som tenderer til å bli en ny gjerning som mennesket selv rår over, nemlig ved at valget om følge kallet til omvendelse blir et personlig valg som man rår over selv, på godt og ondt - til fortrøstning og fortvilelse.

Konfirmasjonen innføres noen steder (Norge 1736) og utvides andre steder i og med pietismen. Dette henger sammen med dannelsen og myndiggjøringen av lekfolket.

Sorg over synden og verdens elendighet fikk også slagsider som selvopptatthet, dobbeltmoral, gledesløshet og mangel på frimodighet. På grunn av avskaffelsen av adiafora fikk man en avstand til det generelle kulturliv, noe som nok bidro i praksis til en begynnende sekularisering. Ved å skjelne mellom "oss her inne" og "de der ute", og at det skillet lett lot seg avlese av livsførselen, møtte det medføre en polarisering av samfunnet. Pietismens målet om et mer inderlig og alvorsfylt kristenliv kom derfor bare til å gjelde en mindre gruppe, som kanskje nettopp ved en slik deling mistet et mer naturlig forhold til kirke og kristendom.

Opplysningstid, rasjonalisme og sekularisering

Opplysningstiden (1700-tallet) er en forlengelse av renessansehumanismen. Det var en generell strømning i Europa som også påvirket lutheranismen. Ofte oppstår nye trender som reaksjoner på tidligere strømninger som utarter eller stivner. Slik sett er opplysningstiden er reaksjon på pietismen i den forstand at man igjen poengterer forstand til fortrengsel for følelsene, dvs. pendelen svingte tilbake igjen (ortodoksien poengterte læren, dvs intellektet). Man reagerte også mot pietismen kulturfiendtlighet og skapelsesforakt med en kulturglede og framskrittstro. Teologien ble rasjonalistisk fordi fornuften fikk forrang.  Forkynnelsen ble preget av forsynstro og moralske formaninger, og presten ble embetsmannen. Det er i denne epoken at potetprestene oppstod som var vel så opptatt av jordbruk og dyrkingsvilkår, som av folks åndelige behov.

Motsetningene til pietismen skal imidlertid ikke overdrives heller. De gjorde felles sak i interessen for skolen, likevel med forskjellig begrunnelse. Pietismen så på skolen som en katekismeskole der kristelig kunnskap kunne spres, mens opplysningstiden så på skolen som et sted der opplysning kunne skje. Opplysningstiden fortrengte ikke pietismen, men disse levde side om side - og gjøre det på sett og vis ennå i lutherske kirker. Begrepene liberal og konservativ teologi er et stykke på vei direkte arvtagere etter henholdsvis opplysningens teologi og pietismens teologi.

Friedrich Schleiermacher (1768-1834) var en viktig opplysningsteolog som skapte den praktiske teologi. Religion var for ham ikke lære men "das schlechthinige Abhängigkeitsgefühl" - som en absolutt avhengighet av det uendelige. Han sikret teologien en plass i det akademiske liv som beskrivelse av fromheten. Han påvirket all senere luthersk (mfl) teologi, både pietistisk/konservativ og rasjonalistisk/liberal. Banebrytende var hans lille bok fra 1799 Reden über die Religion an die Gebildeten unter ihren Verächtern (tale om religionen til dens dannede foraktere).

Lek og lærd, bedehus og statskirke - i Norge

Lutherske kirker har helt fra starten hatt en nær tilknytning til statsmakten. Det gjelder i særlig grad i de skandinaviske land. I Danmark-Norge fikk vi til og med en periode som kalles statspietismen. Men i og med pietismen ble lekfolket myndiggjort og har siden ikke gitt fra seg den makten til å selv bestemme over kirkelivet. I noen tilfeller ble spenningene mellom lekmenn og embetskirken så sterke at det førte til åpne konflikter.

I Norge ble saken med Hans Nielsen Hauge viktig. Hauge var lekmannen som trosset konventikkelplakatens regulering av husmøtevirksomheten og både prekte uten tilsyn og som vandret fra sted til sted. Samtidig var han driftig på det rent skapelsesmessige plan og man gjerne si at Hauge var både pietist og opplysningsmann på en gang. Han ble arrestert i 1804 for bl.a. løsgjengeri, men ble også sluppet fri fordi myndighetene trengte hans merkantile og organisatoriske evner under Napoleonskrigene. Haugianismen ble en særegen lekmannsbevegelse som holdt seg i flere generasjoner senere. Det sies at Hauges innflytelse var så stor og langvarig at styrken i det lokale frivillige kristenliv i Norge i dag er sammenfallende med hvor Hauge vandret rundt og fikk dannet haugianske celler.

Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842. Dermed var det tillatt å forkynne Guds ord offentlig uten at presten måtte godkjenne dette. I 1845 fikk Norge dissenterloven som tillot at det ble dannet andre kristne kirkesamfunn. Mens haugianismen stort sett forble en vekkelsesbevegelses innen den offisielle lutherske statskirken, gjorde dissenterloven det etter 1845 mulig å organisere seg utenfor statskirken. I annen halvdel av 1800-tallet oppstod det derfor en del nye frie menigheter som dels fortsatt bygget på luthersk teologi (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn ("Jarlsbergianerne") 1872, Den evangelisk lutherske frikirke ("Frikirken") 1877), dels var påvirket av ulike former for reformert protestantisk teologi (Den frie apostolisk-christelige Menighed i Skien (Lammers) 1856, Det norske misjonsforbund 1884, Guds Menighet (Vegårshei) 1889), dels var direkte import av utenlandske etablerte kirkesamfunn (Den katolske kirke 1843, Metodistkirken 1856, Baptistkirken 1860 og Frelsesarmeen 1888).

I større grad enn i Sverige forble imidlertid vekkelsen og lekmannbevegelsen innenfor den lutherske statskirken. Det skyldes antagelig at arven fra Hauge viste at en slik kombinasjon var mulig, dels at lekmannsbevegelsens "kristelige" virketrang fikk utløp gjennom et organisert ytre- og indremisjonsarbeid som man hadde organisatorisk kontroll over selv. Bedehusbyggingen i Norge henger på det nøyeste sammen med framveksten av disse frivillige organisasjonene som i mer eller mindre opposisjon til statskirken trengte egne forsamlingslokaler til blant annet sin lekmannsforkynnelse.

Ytremisjon

Det norske misjonsselskap var først ute i 1842, og er blitt stående som det mest kirkelige av de norske misjonsorganisasjonene, blant annet ved at de fra starten har lagt vekt på å utdanne og sende ut misjonsprester. Israelsmisjonen ble stiftet i Stavanger i 1844 som en jødemisjon. Lars Skrefsrud dannet Santalmisjonen i 1867 fordi han ikke ble antatt som misjonær i Misjonsselskapet. Kinamisjonsforbundet (senere Norsk luthersk misjonssamband) ble dannet i 1891 og var fra starten mer statskirkekritisk dels ved sin mer konservative teologi og mer bevisst vekt på å sende ut leke misjonærer.

Indremisjon

Lekmannsarbidet er knyttet til ulike vekkelser. Haugianismen var først ute. Den rosenianske vekkelsen, knyttet til svensken Carl Olof Rosenius (1816-68) fikk gjennomslag i Norge fra 1860-årene særlig gjennom oppbyggelsesbøkene til Rosenius. "Kom som du er" var et slagord fra denne vekkelsen.

Omtrent samtidig pågikk den johnsonske vekkelsen, knyttet til teologiprofessor Gisle Johnson (1822-1894) som også virket som predikant. Han teologi kan karakteriseres som en kombinasjon av luthersk ortodoksi og pietisme, men i fornyet utgave. Han stod i en viss motsetning til enda en samtidig parallell strømning, nemlig grundtvigianismen som la stor vekt på det menneskelige. Hos Johnson ble det menneskelige helt underlagt Guds rikes krav, og dermed fikk den johnsonske vekkelse et noe kulturfiendtlig anstrøk. Som professor i teologi påvirket han en hel generasjon prester, som igjen virket over hele landet. Den johnsonske vekkelsen fikk derfor stor spredning, ikke minst fordi de johnsonske prester samarbeidet godt med lekmannsbevegelsen.

Den første indremisjonsforeningen  ble stiftet i Skien i 1853 og var sterkt dominert av lekfolk. Gisle Johnson, som ikke var ordinert, grunnla selv Kristiania Indremisjon i 1855, men mente at lekfolks forkynnelse måtte forstå ut fra et nødsprinsipp og forkynnelsen bringes under kirkens åndelige tilsyn. Han var derfor også mot at indremisjonsforeningene skulle danne forbund, for det kunne oppfattes eller bli en egen kirke. Til slutt, i 1868, gav han likevel etter og var med på å danne Lutherstiftelsen for å knytte indremisjonsforeningene nærmere sammen, men hovedformålet skulle være spredning av bibler og andaktslitteratur ved hjelp av kolportører eller bibelbud. I praksis kom bibelbudene til å fungere også som predikanter. Debatten om forholdet mellom og lek og lærd forkynner var het på den tiden. Presteskapet holdt stort sett igjen og ville begrense lekfolks rett til å forkynne utenfor i hjemmene, mens lekfolket holdt på sitt rett ut fra det alminnelige prestedømmet. I 1891 ble Lutherstiftelsen omorganisert til Det norske lutherske Indremisjonsforbund der fri forkynnelse ved lekfolk var et hovedpoeng. Johnsons linje hadde tapt. Lutherstiftelsens bokprogram ble imidlertid videreført. I vår nyeste tid er Indremisjonsforbundet og Santalmisjonen slått sammen til Normisjon, dvs at man har fått en organisasjon som hår både ytre- og indremisjon som hovedformål.

På Vestlandet var distansen til statskirken enda større enn i den mer østlandsdominerte Lutherstiftelsen. I 1898 ble Det vestlandske indremisjonsforbund stiftet. Ved å tillate møter samtidig med kirkens gudstjenester og etter hvert også forvaltning av nattverd på bedehuset, markerte den en kritisk avstand til statskirken, samtidig som medlemmene forble medlemmer av statskirken.

Kirkehistorikeren (senere Oslobiskop) Andreas Aarflot vurderer forskjellen på østnorsk og vestnorsk lekmannskristendom i standardverket "Norsk kirkehistorie" og kommer til den kanskje noe overraskende konklusjonen at den vestnorske er lysere enn den østnorske. Grunnen er at den vestnorske først og fremst knytter an til den rosenianske vekkelsen med "det ubetingede nåde-tilbud med vekt på en evangelisk frigjøring og tro på syndens forlatelse" (Aarflot 1967:405). På Østlandet var man mer preget av bot og anger over synden i tråd med haugianske tradisjoner og den johnsonske vekkelse.

Med et lekmannstyrt indre- og ytremisjonsarbeid som forholdt seg mer eller mindre kritisk til statskirken, kunne man fått en fullstendig polarisering som tømte kirkene og forflyttet all kristelig aktivitet til bedehusene. Når så ikke skjedde, i hvert fall ikke mange steder, hang det sammen med at store deler av lekfolket ville holde fast ved sin lokale kirke. Derfor startet det i stedet et reformarbeid av den norske lutherske statskirken.  Den første kommisjonen ble nedsatt allerede i 1859. Menighetsråd der både lek og lærd fikk sete ble foreslått i 1862, men ble ikke vedtatt før i 1920! Det første kirkemøtet ble holdt som et frivillig landsmøte i 1873, men ble lovfestet først 111 år senere, i 1984. Først i 1933 ble det opprettet bispedømmeråd bestående av biskopen, en prest og tre lekfolk. I 1969 ble Kirkerådet opprettet som et rådgivende organ for Kirkedepartementet. Fra 1989 ble prestene tilsatt av bispedømmerådene, mens de fra 1660 hadde vært kongens embetsmenn og oppnevnt av kongen (i statsråd).

Forholdet mellom stat og kirke ble regulert i 1814 i Grunnlovens paragraf 2:

§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Leddene om jesutitter, munkeordener og jøder ble fjernet midt på 1800-tallet og er skiftet ut med et ledd om religionsfrihet. I dag har paragrafen dette innholdet:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Spørsmålet om en stadig mer sekulær stat skulle ha en statsreligion er drøftet flere ganger, den første gang så tidlig som i 1908. Tendensen er at kirken får mer og mer indre selvstyre uten å bli helt fri. Det synes som om det er mange som vil beholde Den norske kirke som en statskirke for nettopp å ha kontroll over den. Sett i forhold til andre land det er naturlig å sammenligne seg med, framstår statskirkeordningen imidlertid mer og mer som en anakronisme.

Samtidig med de nevnte reformer, har det også vært reformer av kirkens gudstjenester (liturgireformer), dens salmebøker og bibelutgaver (1930, 1978/85).

Mens de store indre kirkelige debattemaer gjennom 1960-80-årene var forholdet til kvinnelig prestetjeneste, er det i skrivende stund forhold til samlevende homofile prester som splitter særlig presteskapet, men stedvis også menighetene.

Opprinnelig luthersk teologi

Luthers etterfølgere fulgte stort sett sin læremester, i alle fall de som sto for samlingen av de lutherske reformasjonsskrifter slik de ble samlet i den såkalte Konkordieboken fra 1580. Hovedpunktene er disse:

• Rettferdiggjørelsen ved troen alene (sola fide et gratia).
• Mennesket er samtidig rettferdig og synder (simul iustus et peccator).
• Kun Guds Ord (Bibelen) har avgjørende autoritet i kirken (sola scriptura).
• Kun to sakramenter - dåp og nattverd, som sammen med Guds ord utgjør de tre nådemidler. Sakramentene er virkelige sakramenter idet de formidler Guds nåde og er mer enn symboler o.l.
• Guds Ord virker som lov og evangelium. Disse to må aldri sammenblandes. Guds krav og dom må holdes atskilt fra Guds tilsigende nåde som frigjør. Når Gud gjennom loven krever og dømmer, er det Guds uegentlige gjerning vi ser (opus alienium), mens Gud som frelser viser oss Guds egentlige side (opus proprium). Guds fremmede gjerning er kun blitt til som en reaksjon mot synden, og skal altså opphøre når det fullkomne Guds Rike opprettes etter Jesu gjenkomst.
• Guds lov kan deles i (minst) to bruk: 1.bruk (usus theologicus) er den som "driver til Kristus" ("zum Christus treibt"), dvs de krav Gud stiller for at vi skal se vår sanne syndighet og at vi følgelig ikke klarer oss i forhold til Gud uten den nåde som skjenkes i Jesus. 2.bruk (usus politicus) er de gode leveregler som Gud gir oss for at samfunnet skal fungere godt.
• Streng kristosentrisk teologi. Hele Bibelen må forstås ut fra Kristus-hendelsen. Luther brukte dette delvis som et kanonkritisk prinsipp, og mente at skrifter som ikke "drev til Kristus" var mindreverdige.
• Gud utvelger mennesker til frelse, men utvelger ikke til fortapelse (avviser dermed Calvin). Dette gir mulighet for frelsesvisshet hos de troende, noe den katolske kirke avviser.
• Jesus er sann Gud og sant menneske, med to naturer i en uatskillelig personsenhet (CA III). Man gjentar og støtter seg dermed direkte til Kalkedonformuleringen fra 451.
• Kirken er "forsamlingen av de hellige der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett". (CA VII)
• Kirkeordningen er et adiafora, men det skal være en ordnet tjeneste (embete) som sørger for ordets forkynnelse og forvaltning av sakramentene (CA V). De fleste lutherske kirkene har presteskap og biskop. Kirkeforfatningen kan være både hierarkisk (embetsstyrt) og synodal (eldsteråd).

Utbredelse

I dag er de fleste lutherske kirkene samlet i Det lutherske verdensforbund (LWF). Tabellen nedenfor viser utbredelsen på regioner og størrelsesforholdet. Selv om tyngdepunktet faktisk ligger i Norden, men med store kirker i moderlandet Tyskland og i USA, er den også en verdensvid kirke som følge av luthersk misjon de siste 100-200 år. Den største enkeltkirken er Svenska kyrkan.

Kilde: The Lutheran World Federation: Member and Associate Member Churches (2004)

Økumenikk

31.10.1999: Underskrivning av felleserklæringen om retteferdiggjørelsen i Augsburg mellom den romersk katolske kirke og det lutherske verdensforbund.  DnK pressemelding. Tysk nettsted om felleserklæringen. Felleserklæringen (Joint declaration). Katolsk stoff om felleserklæringen.

Sammenligning med andre kirkesamfunn

• Historisk sett en kirke i "midten" på mange måter.
• Startet reformasjonen, men sammen med anglikanerne de minst radikale i den protestantiske familie.
• Affinitet mot Rom: sakramenter, episkopat (dog adiaforon), liturgi
• Affinitet mot venstresiden: Det allmenne prestedømme, bibelsentrert, trosrettferdigheten,
• Luther likevel mer radikal enn andre på ett viktig punkt: Troens eksklusivitet i frelsesspørsmålet. Hylles i prinsippet av alle protestanter, men lett å blande inn gjerningene - også for lutheranere!
• Denne passering gjør at det som går for å være luthersk i dag ikke alltid er luthersk i klassisk forstand fordi man påvirkes av fra både høyre og venstresiden.

Den lutherske kirke i et systematisk lys

I skjemaet nedenfor er den lutherske kirke forsøkt skissert i rammen av Ninian Smarts syv dimensjoner for religionen, dog utvidet med materielle fremtoning og  forholdet til det eksterne. I venstre (og tildels høyre) spalte er det lagt inn en del linker til passende nettsted under Den norske kirkes (Dnk) nettsted på www.kirken.no 

Fotnoter

1) Denne teksten er satt sammen på grunnlag av ulike forelesningsmanuskripter i KRL 104 på NTNU 1998-2003, men også utvidet med underkapitlet "Lek og lærd, bedehus og statskirke - i Norge" skrevet i des. 2004.

2) Ordo salutis-skjemaer oppstår lenge før pietismen. For eksempel finner man et slikt skjema i den katolske høyskolastikken (Hägglund 1975:167f):

1. En viss begynnende tro (fides informis)
2. En forberedende anger på grunn av frykten for straff (attritio)
3. En lavere grad av frykt (timor servilis)
4. Et vagt håp (spes informis)
5. Kallelsen ved Guds Ord (vocatio) som riktignok bare gir en informasjon som er nødvendig for å kunne motta sakramentsnåden og dermed rettferdiggjørelsen. Evangelieordet blir da den nye lov (nova lex) som riktignok ikke bare påbyr, men som også gir kraften til å utføre det som kreves.
6. Menneskets gjerninger for å kunne motta nåden (facere quod in se est)
7. Gud sjenker den egentlige nåden i sakramentene, først og fremst dåpen, men også boten og nattverden. Dette medfører
8. En inngytt nåde og dertil hørende fullverdig tro (fides infusa) som medfører:
9. En forfinet anger på grunnlag av kjærlighet til Gud framfor frykt for straff (pkt. 2 og 3) (contritio, timor filialis)
10. Dette belønnes med en fullverdig fortjeneste: det evige livet og helliggjørelsens nåde (gratia glorificationis).

På slutten av den lutherske ortodoksi kommer et ordo salutis-skjema med røtter i Augustins nådelære tilbake igjen med disse elementene (Hägglund 1975:296):

1. Kallelsen (vocatio)
2. Opplysningen (illuminatio)
3. Gjenfødelsen og omvendelsen (renovatio)
4. Den mystiske foreningen (unio mystica)

Dette ble videreført i pietismen som et psykologisk stadieskjema, mens det i ortodoksien kun var en logisk oppdeling av frelsens ulike elementer.

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"

Denne artikkelen er vist 10974 ganger