|
Inngår i:
Kirkesamfunnene - et kompendium.
6. Den evangelisk lutherske kirke [1]
Historisk tilnærming
Den lutherske kirkes tilblivelse er grundig beskrevet i kapittel 3 "Det store
bildet" under
Reformasjon og motreformasjon. Se også min nettartikkel "Den
lutherske reformasjon". Historien om reformasjonens innføring i
Danmark-Norge i 1536-37, er imidlertid ikke drøftet nærmere, så den følger her:
Reformasjonen i Danmark-Norge
Et pådyttet trosskifte
Reformasjonen i Norge skjedde på en helt annen måte enn i Tyskland og Danmark. I
begge de to nevnte land kunne reformasjonen gjennomføres ved en kombinasjon av
fyrsteopprør og folkeopprør mot Romerkirken, med bl.a. begrunnelser om sterkere nasjonal
selvstendighet. Så ikke i Norge.
Hos oss ble reformasjonen pådyttet oss som et dansk diktat. Det er lengre fra Norge
til Roma enn til København. Det betydde en sentralisert kirke med sentrum i København
kunne komme til å utøve mer innflytelse over lokale norske forhold enn med sentrum i
Rom. Det forelå derfor ingen norsk nasjonal begrunnelse for å bryte med Rom. Men fordi
kongen var dansk-norsk, ble vedtak i statssaker gjeldende for så vel Danmark som Norge.
Norge ble ikke forespurt om vi ville være med på det danske vedtak om skifte i
kirketilhørighet - det ble tatt som en selvfølge. Slik sett kunne innføringen av
reformasjonen i Norge sees på som en fordanskning som vi ikke hadde bedt om.
Dette var imidlertid den kirkepolitisk start. Reformasjonens ånd kom likevel til å
bre seg i Norge som i Danmark og Tyskland, selv om det skjedde med litt haltende
bevegelser til å begynne med.
Om reformasjonen i Norge bare «kom», så skjedde den likevel, og vi må se litt på
hva som skjedde i Danmark fordi det direkte påvirket norsk profan- og kirkehistorie.
Danmark og Norge hadde hatt felles konge siden 1380, og i 1397 fikk vi Kalmarunionen
der alle de tre skandinaviske rikene var forent. Etter hvert skjedde det en styrking av
linjen Danmark-Norge, mens Sverige løsnet båndene. I den norsk-danske alliansen fikk
Danmark i praksis mer og mer føringen bl.a. fordi kongen bodde der. Christian III
håndfesting av 1536 reduserer Norge til en dansk provins på linje med Slesvig. I tillegg
ble reformasjonen innført - altså går norsk nasjonal ydmykelse og trosskifte hånd i
hånd.
Reformatoriske tanker vinner terreng
Den danske reformasjon var på mange måter kongenes verk. De tre påfølgende kongene
Christian II, Fredrik I og Christian III som regjerte fra 1513 til 1559 var på hver sin
måte sterkt involvert i reformasjonsverket i Danmark-Norge.
Christian II (1513-23)
Christian II ble tronarving og hertug i 1506 og ble kongens stedfortreder i Norge. Han
styrket den danske kongemakten på den norske elitens bekostning. Både i Nidaros og Oslo
fikk han innsatt egne, danske kandidater som biskoper.
I 1513 ble han konge eter sin far kong Hans, og gjorde som fyrster eller i Europa på
den tiden: prøvde å beskjære høyadelens og de geistliges makt for å bygge opp en
sentralisert, kongestyrt stat i stedet. Når Luther noen år senere kommer med sitt
program der pavemakt og bispemakt blir kritisert, så passer det som hånd i hanske på en
rekke Europeiske fyrsters interesse i samtiden. Hvis man samtidig kan få en
folkebevegelse i samme retning, da har både folk og fyrste gjensidige interesser av å
løsne båndene til Rom. Vi må ikke glemme denne rent verdslige/politiske/økonomiske
begrunnelse som også lå til grunn for reformasjonens praktiske gjennomføring. Derfor er
profanhistorie og kirkehistorie på dette punktet tett innvevd i hverandre.
At fyrstenes formål med å støtte en kirkelig reformasjon kanskje først og fremst
var politisk/økonomisk begrunnet, ser vi av det forhold at flere av de i utgangspunktet
kun tenker seg en nasjonalisering av en katolsk kirke. Dvs. kun et skifte av kirkeordning,
ikke av teologi. Christian II startet slik. Han var åpen for reformer, men den skulle
fortsatt være katolsk. Det samme gjaldt Henrik VIII i England. For sistnevnte var
begrunnelsen dessuten ekteskapelig: han ville skille seg fra Katharina, men paven nektet
å oppløse ekteskapet, og da gjorde han seg selv til kirkens overhodet for å få
gjennomført sin ekteskapsplan - å gifte seg med Anne Boylen som ble mor til den senere
dronning Elisabeth, hun som i sin tur igjen så et personlig poeng i å gjeninnførte en
reformasjonskirke etter en katolsk reaksjon under Maria Stuart. Uten at Church of England
var løst fra Rom, ville jo ikke Elisabeth vært lovlig arving til tronen, for da ville
hun vært født i et forbudt ekteskap, dvs. kirkerettslig som uekte barn uten arverett. -
Det er mange grunner til at et helt land kastes ut i en religionsstrid.
Men om fyrstene kunne ha aldri så mange personlige grunner for å ønske seg kontroll
over kirken, så hadde ikke reformasjonen latt seg gjennomføre med varighet uten at noe
skjedde i folket også.
Christian II var i starten er reformkatolikk. Han hadde kontakt med Erasmus av
Rotterdam og gjennomførte en universitetsreform i København i 1520 og prøvde å få
gjennomført reformlover i 1521-22 som svekket adelen på bekostning av borgerskapet.
Dette provoserte adelen så mye at han måtte flykte landet. Reformlovene ble brent på et
bokbål.
Frederik I (1523-33)
En ny konge, Frederik I, ble valgt og måtte akseptere en håndfesting som sikret
høyadelens privilegier, samtidig som det lutherske kjetteri ble forbudt, faktisk under
trussel med dødsdom. At adelen i første omgang fikk både bukta og begge endene viser
det at biskopene nå til overmål skulle velges blant adelsmennene. Dette styrket
imidlertid den generelle tendens med å nasjonalisere også de katolske kirkene.
Selv om håndfestingen var klar katolsk og tilsvarende anti-luthersk, var det umulig
ikke å måtte forholde seg også til folkets ønsker på folkedypet. Det var adelen som
satte kravene, men innholdet var meget mislikt av bønder og borgere. I praksis kom derfor
Frederik I til å føre en så reformvennlig politikk har klarte uten å erte på seg
adelsmennene alt for meget. Kravet om dødsstraff for "lutherier" ble ikke
gjennomført, ja kongen bidro så godt han kunne selv til at lutherske tanker kunne bre
seg.
Danmark var så nære Tyskland at lutherske predikanter allerede tidlig kom til Danmark
og deres lære falt ofte i god jord.
Hans sønn, hertug Christian, som senere ble kong Christian III, fikk i 1525, 22 år
gammel, Haderslev amt og Tørning len i Sønderjylland som landområder. Der fikk han
innføre reformatorisk kirkeordning uten at kongen hindret det. Hertugen hadde vært til
stede under riksdagen i Worms der Luther var satt stevne, og var ette hvert blitt en
overbevist lutheraner. Hertugen opprettet en luthersk presteskole i Haderslev og i 1528
ble amtets prester forpliktet på en luthersk embetsed overfor hertugen selv.
Samme året som hertugen overtog Haderslev og Tørning, utstedte kongen et vernebrev
for den omstridte lutherske predikanten Hans Tausen. Adelen ville ha ham arrestert, men
borgerne presset på og kongen ble mer eller mindre tvunget til å følge disses ønske
for at ikke særlig bybefolkningen skulle vende seg mot ham i fullt opprør.
I mellomtiden oppholdt den landsforviste Christian I i Wittenberg og hadde lange
samtaler med Luther; noe som gjorde han også til en overbevist lutheraner. Han søkte
støtte utenlands, bl.a. hos Luther, for å kunne dra tilbake til Danmark og kreve tronen
tilbake.
I Danmark opplevde de dette som en trussel. Det ble innkalt til herredager i Odense i
både 1526 og i 1527 der riksråd og konge møttes. I 1526 skjedde det egentlig et
definitivt brudd med Rom fordi de vedtok at bekreftelse på en bispeutnevnelse heretter
ikke skulle godkjennes i Rom, men kun skje hos den danske erkebiskop som var innsatt av
Christian II som ikke var kanonisk valgt og godkjent av paven.
På møtet i 1527 presset adelen på for at kongen skulle håndheve luther-kjetteriet
hardere, men han skjøt seg inn under den forventning alle hadde til at det skulle komme
et konsil som skulle avgjøre i striden mellom Luther og Rom. Inntil så var avgjort,
måtte man kunne praktisere toleranse i dette spørsmålet, mente kong Frederik I.
I ly av denne midlertidige toleransen fikk han besatt en rekke viktige prestestillinger
med evangeliske prester, bl.a. Hans Tausen som prest i Nikolaikirken i København. Dette
gav enda mer vind i seilene for reformasjonens nedslag i befolkningen. Med forkynnelse som
kritiserte messeofferet og den katolske geistlighet, og som henviste til Guds rene ord i
Skriften, ble mange overbevist som lutheranere.
I 1530 innkalte kongen til en ny herredag, denne gang i København. Der skulle det
føres religionssamtaler mellom katolikker og protestanter. Som en forberedelse for det
utformet de evangeliske en sammenfatning av sitt syn i 43 artikler, den såkalte Confessio
Hafniensis. Innholdet oppviser ikke en ren luthersk teologi, men er tydelig påvirket
av sørvest-tysk (Strassburg og Basel) reformasjonsteologi. Dette var er teologi som også
hadde spredt seg til nord i Tyskland og dermed mot Danmark. På noen punkter var denne
lettere å kombinere med reformhumanistisk tenkning enn den rene lutherske. En
reformhumanisme/katolisisme var utgangspunktet for mange i Danmark til å bryte med Rom,
så derfor passet dette bra. Denne teologien var mer reformert enn den lutherske i og med
at den la mindre vekt på syndserkjennelse og tilgivelse (anger og bot) og mer vekt på
Jesus som lærer og lovgiver. I stedet for den pavens lov fikk man nå Kristi lov, som
omfattet tema som fattigpleie, sykepleie og undervisning. - Religionssamtalene ble det
aldri noe av.
Interregnum 1533-36
Kong Frederik I døde i april 1533. Da hadde den evangeliske retning vunnet en sterk
stilling i Danmark, særlig i de største byene og innen borgerskapet. Motstanden var
særlig konsentrert til de gamle bispebyene Ribe og Roskilde. Men siden biskopene i
utgangspunktet var adelsmenn og ikke teologer, var motstanden mot de evangeliske ikke
alltid båret opp av stor teologisk kunnskap.
Riksrådet ville helst ikke velge kongens sønn, hertug Christian til konge. Han var jo
erklært lutheraner. Derfor utsatte de kongevalget ett år. Men de innførte lover i
motreformatorisk ånd. Den katolske orden skulle gjeninnføres, om enn ikke brått. Hans
Tausen ble dømt til forvisning fra Sjælland og Skåne. Også andre tiltak fra biskopenes
side førte til uro i folket. Dette utviklet seg ganske raskt til en borgerkrigslignende
tilstand som fikk navnet grevefeiden.
De to partiene som sto mot hverandre samlet seg rundt to grever: grev Christoffer av
Oldenburg som ledet et øst-dansk parti og hertug Christian, "kronprinsen" som
ledet et vest-dansk parti. Det øst-danske partiet hadde den avsatte, og nylig fengslede
Christian II som sin kongekandidat, mens det vest-danske partiet hadde selvfølgelig
hertugen selv som kongekandidat. Men legg merke til at dermed utviklet det seg ikke til en
kamp mellom katolisisme og evangeliske siden begge kongekandidatene var lutheranere. Som
vi har nevnt før, politiske og religiøse motiver for reformasjonen er vanskelig å
skille klart fra hverandre. Men forskjell var det. Christian II sto for en
bibelhumanistisk variant av reformasjonen med en slags demokratisk profil. Hertug
Christian sto for en klarere luthersk profil, men i politisk henseende med et program som
ikke grep så hardt inn i adelens privilegier. Måtte adelen velge, så foretrakk de
hertugen framfor Christian II fordi de dermed beholdt mer av sin makt.
Christoffer av Oldenburg og det øst-danske parti hadde sommeren 1534 erobret det meste
av Øst-Danmark mens hertugen med sitt utgangspunkt i Sønderjylland erobret Jylland og
vendte seg østover. Etter ett års beleiring av København kunne hertug Christian i
august ri inn i den herjede by som seierherre.
Reformasjonen innføres i Danmark 1536/37
Biskopene ble straks arrestert. De verdslige medlemmene av riksrådet ble innkalt og de
måtte avgi et løfte om at den danske stat fra nå av skulle styres av rent verdslige
organer, at biskopene ikke lenger skulle ha verdslig makt og at de ikke skulle legge
hindringer i veien for luthersk kristendom.
Christian innkalte så til stendermøte i København i oktober 1536 der folket skulle
få godta omveltningen. 30.oktober ble det fastslått at biskopene var avsatt for deres
misgjerningers skyld, dvs. for at de var medvirkende til at det utbrøt en borgerkrig ved
at de var årsak til utsettelsen av kongevalget i 1533. Bispegodset skulle tilfalle
kronen. Så skulle det utnevnes nye biskoper, eller superintendenter som de nå for
en kort periode ble kalt. Dermed var bruddet med Rom formelt og endelig.
Bugenhagen
Christian II tilkalte Luthers nære medarbeider Johann Bugenhagen (1485-1558) til å
hjelpe ham med å sette reformasjonen ut i livet. Han ankom København i 1537 og ble der i
to år. Allerede august 1537 ledet han den store kroningsseremonien der kong Christian III
og dronning Dorothea ble kronet i Vor Frue Kirke. Viktigere av kirkehistorisk art var det
at han 2.sept. sto for innsettelsen av de første nye lutherske danske superintendenter i
samme kirke. Gjennom denne akten ble den apostoliske suksesjon brutt.
Kirkeordinansen
2. sep. 1537 undertegnet kongen den nye kirkeordinansen som skulle iverksette
reformasjonsprogrammet. I forhold til den avløste corpus iuris canonici, var dette
i omfang en lis på i underkant av 100 sider. Bare de viktigste forhold var tatt med,
dreiet rundt fem temakretser: læren, gudstjeneste og liturgi, skole og undervisning,
fattigomsorg og annet sosialt arbeid, og endelig de kirkelige ansatte og andre økonomiske
forhold.
Reformasjonen i Norge
Olav Engelbriktsson var erkebiskop i Norge fra 1523. Som katolsk biskop gjorde han
rimeligvis det han kunne for å påvirke det norske riksrådet til å støtte
katolisismen. De støttet derfor den minst lutherske av de to kongekandidatene i
grevefeiden, nemlig den avsatte og fengslede Christian II som tapte feiden. Vi husker at
Christian III håndfesting i 1536 reduserte Norge til en dansk provins. Som en
hovedbegrunnelse for dette ble det anført at Olav Engelbriktsson og det norske riksrådet
var troløse, dvs. de støttet feil kongekandidat. Norge mister altså ikke sin
selvstendighet fordi vi fikk reformasjonen, men fordi det norske riksrådet i grevefeiden
dessverre kom til å støtte den av de to evangeliske kongekandidatene som tapte.
Når kongen i 1537 dro nordover (han nådde dog aldri Norge) for å befeste sin
stilling, innså Erkebiskop Olav at slaget var tapt, tok med seg domkirkens arkiv og
flyktet 1. april til Nederlandene i håp om å kunne føre kampen videre derfra, men han
døde allerede året etter.
Superintendenter i Norge
Med erkebiskopen ute av landet, var det nærmest fritt leide for de kongelige
reformatorer. De gjenværende biskoper ble avsatt og i Nidaros ble verdifulle kirkelige
gjenstander ført til København, bl.a. St. Olavs skrin. Siden har ingen sette det.
Innledningsvis sa vi at man i Norge hadde merket lite til den reformatoriske vind som
hadde blåst over det øvrige (Nord) Europa. Unntaket er Bergen. Der hadde man fra 1526
hatt en luthersk predikant som etter hvert fikk mange tilhengere i det som da var Norges
desidert største by. Også i Norge var altså reformasjonen i utgangspunktet en urban
bevegelse. I 1536 var man i Bergen i gang med et bispevalg, og kandidaten var Geble
Pederssøn. Han må regnes som en reformhumanist, dvs. en som prøvde å innta et
mellomstandpunkt mellom Rom og Wittenberg. Når reformasjonen "kom" var det
derfor ikke så stort sprang for ham å anta den lutherske lære. Han ble derfor innsatt
som Danmark-Norges aller første superintendent i en ordinasjonshandling i København noen
dager før de andre danske superintendentene ble innsatt av Bugenhagen høsten 1537.
De andre norske biskopene ble som sagt avsatt, men ikke fengslet. Det gikk noen år
før nye superintendenter ble innsatt som erstatning. I Oslo (som nå ble slått sammen
med Hamar stift) ble Hans Rev imidlertid gjeninnsatt i sitt gamle embete etter to års
omskolering. Han var reformhumanist og således, i likhet med Geble Pederssøn,
"forberedt" for lutherdommen. Stavanger fikk superintendent i 1541; Nidaros
først i 1546 for der måtte man være særs varsom. Det var Torbjørn Olavssøn Bratt
(ref. veien med samme navn) som ble den første lutherske biskop i Nidaros. Han hadde
også en katolsk fortid, og ble derfor sendt til omskolering i Wittenberg i to år og
bodde en periode hos Luther selv.
Kirkeordinansen og Norge
Fordi de teologiske feider som rystet mange kontinentale samfunn ikke riktig hadde
nådd oss her oppe i Norge, fikk reformasjonsverket mindre karakter av å megle mellom
stridende parter, enn gradvis å innføre en ny praktisering av Jesu lære. Vi husker fra
kristningen av Norge, at de britisk/irske misjonærer fikk beskjed om å gå varsomt fram
og ikke komme i konfrontasjon med de hedenske høvdinger. Metoden var langsom
kristianisering framfor brå omvendelse. En lignende metode ble foreskrevet utenfra også
her. De fleste katolske prestene fikk bli i sine stillinger og også skikkene skulle få
forbli urørt, "for at det ikke skal volde noen forskrekkelser eller uenighet blant
den fattige simple og uforstandige allmue i der i landet". Det var nok å bytte ut
biskopene, så fikk resten tas over langs.
En annen sak er at kirkeordinansen overhodet ikke var tilpasset norske forhold. I
Danmark var bysamfunnene flere og tettere. De kommunikasjonsmessige forholdene var også
vidt forskjellige. Meningen var derfor at Christian III skulle komme til Norge for å
treffe bestemmelser om hvordan ordinansen skulle praktiseres her, men han kom ikke, og
ingen ting skjedde før i 1607.
Siden de aller fleste "nye" prester også var "gamle", tok det lang
tid før reformasjonens teologiske innhold slo rot i Norge. Etter hvert ble imidlertid de
katolske prestene erstattet av nyutdannede lutherske. Noen av de nye hadde
universitetsutdanning fra København (universitetsby siden 1479) eller Tyskland. Fra 1573
var det krav om minst ett års universitetsutdannelse til alle prestekall i Danmark-Norge.
I tillegg forsøkte superintendentene å hjelpe seg med visitaser og synoder for å fremme
luthersk ånd.
Visitaser
Den første visitas som ble forordnet etter 1537, var en generalvisitas, en slags
vareopptelling. Alle økonomiske forhold skulle kartlegges ved skolen, kirken og
presteskapet. Midlene til driften skulle så langt det lot seg gjøre hentes fra eget
sogn. Noen steder slo man sammen sogn for å sikre det økonomiske grunnlaget.
Senere skulle det være årlige! oppfølgingsvisitaser, der superintendent og lensmann
sammen dro ut. De var begge kongelige embetsmenn nå. I tillegg til økonomiske sakene,
skulle også prestenes forkynnelse og livsførsel kontrolleres. Bl.a. kravet om årlig
visitas viser hvor dårlig kirkeordinansen var tilpasset norske forhold. Den første
visitas i Nordland skjedde f.eks. først i 1556. En generalvisitas i Nord-Norge ble holdt
først i mellom 1586 og 1589, og gjennomført på en mønstergyldig måte av lensherren
Kristian Friis i Trondhjem. Generalvisitasene ble ledet nettopp av lensmannen og bare
assistert av geistlige. Visitasrapporten, Den Trondhjemske Reformats, er et
enestående kildedokument til forholdene i Nord Norge på 1580-tallet.
Fra biskop Jens Nilssøn i Oslo (som strakte seg helt ned i Båhuslen), har vi en
lignende visitas- og reiseprotokoll fra 1593-97. De er langt mer detaljnære en Friis sine
skrifter, og viser hvilket kamp man 60 år etter reformasjonens formelle innførelse ennå
hadde med katolske skikker som satt dypt i folket. De lokale prester var ofte ennå lite
villige til å bidra til at reformatorisk ånd bredte seg.
Synoder
Halvårlige prestesynoder var med i den opprinnelige tekst til kirkeordinansen, men ble
strøket i den endelige. Likevel ble synodene et viktig redskap for å innarbeide
reformatorisk kristendom blant prestene. Særlig på Vestlandet ble det avholdt flere
slike (1569, 1584 og 1589). Helgenbilder i Bergenske kirker var et av temaene på den
første av disse synodene. Bildene ble vedtatt fjernet, men det skjedde mot byrådets
ønske. Senere synoder tok opp visse liturgiske levninger fra katolsk tid, slik som
klokkeringning under nattverdens innstiftelse og visse katolske fester. Vedtak gjort i
Bergen på 1580-tallet var ting som danske synoder vedtok 40 år tidligere.
St.Olavs grav
I 1564 ble Trondheim hærtatt av svenskene som tok med seg Hellig Olavs kiste når de
trakk seg tilbake igjen. De plyndret den for sølv og gravla kisten i Stjørdal. Kisten
ble imidlertid ført tilbake Trondheim og lagt i muret grav, men ble allerede året etter
tatt opp igjen og liket lagt i ny og kostbar kiste. Folk fortalte at legemet fremdeles var
uskadd, og bøndene kastet gull og sølv oppi kista "Gud og helgenen til ære".
Man kunne imidlertid ikke tillatte en ny helgenoppblomstring i en luthersk kirke, og
ridder Jørgen Lykke, en kongelig kommissær på gjennomreise i 1568, tok Olavs kiste vekk
og begravet liket et ukjent sted.
Egen norsk kirkeordinans av 1604
Vinteren 1604 skulle Christian III sitt løfte om egen norsk kirkeordinans endelig
bli virkelighet da hans sønnesønn, Christian IV, ga de fire norske biskopene i oppdrag
om lage et utkast til en norsk kirkeordinans. Året før var de verdslige lovene for Norge
blitt revidert, så dette var en naturlig oppfølging av denne kongens interesse for
Norge.
Allerede våren 1604 forelå utkastet. Men da ble sendt til København for godkjenning,
ble det foretatt så mange endringer, at sluttresultatet kom i mangt til å ligne på den
opprinnelige ordinans av 1537.
Innholdet i utkastet viser likevel litt om hva de norske biskoper den gangen tenkte. To
ting kan vi legge merke til: de var lite opptatt av å skjerpe den lutherske profilen.
Augustana nevnes bare så vidt. Dette er helt annerledes enn tilsvarende i de andre
lutherske land, der avgrensingen mot katolisisme og kalvinisme var ganske skarp på den
tiden. Derimot er den svært opptatt av kirkelig disiplin. De ønsket bestemmelser som
kunne effektivisere kirketukten. Her er de på linje med Europa forøvrig.
Den lutherske kirke etter reformasjonen
Trettiårskrigen (1618-48)
Dette var blant annet en religionskrig der katolikken prøvde, og lyktes
langt på vei, å vinne tilbake gammelt katolsk land. Egentlig regulerte
freden i Augsburg i 1555 forholdet mellom katolske og lutherske fyrster, men
da motreformasjonen først kom for alvor i gang på 1560-tallet, aksepterte
man egentlig ikke fredsavtalen. Som et mottrekk organiserte de evangeliske
fyrstene seg i 1609 i Den protestantiske union for å verne sine
politiske og religiøse interesser. Katolikkene gikk til et mottrekk og
dannet Den katolske liga.
De militære kampene gikk i flere faser. I første og annen fase (1618-29) var
skueplassene Böhmen og Nord-Tyskland. Katolikkene hadde framgang og
rekatoliserte de beseirede områdene. I tredje fase trådte den svenske
kongen Gustav 2. Adolf inn på krigsskueplassen i 1630 med stort hell og gjenvant
mange av de lutherske områdene. Han falt imidlertid ved slaget i Lützen i 1632,
men Axel Oxenstierna overtok ledelseen av de svenske troppen og fikk
økonomisk og militær hjelp fra den katolske [sic!] Frankrike. Kardinal Richlieu
var nemlig ikke interessert i et mektig Tyskland under den tysk-romerske keiser
og dermed støttet Frankrike protestantene. Ingen av partene vant noen klar
seier, og det hele endte med at keiseren avsluttet det hele med å sammenkalle
til en fredsslutning i Westfalen i 1648.
De kirkelige resulatetene av freden i Westfalen var at forholdet mellom de
protestantiske og katolske områdene skulle være slik de var i 1624 samt at
religionsfreden fra 1555 også skulle gjelder kalvinister, dog med den begrensing
at prinsippet fra 1555, cuius regio, eius religio (som fyrsten [tror], så
[skal] folket [tro]), ikke skulle gjelde om en protestantisk fyrste endret
protestantisk trosoppfatting.
Samtidig med disse ødeleggende relgionskrigene pågikk det et intenst
teologisk arbeid på på katolsk og protestantisk mark der begge parter rendyrket
sin teologi. For lutherdommen førte det til en intellektualisering av troen.
Denne perioden kalles ortodoksien - rettroenhetens tidsalder som stort sett
faller sammen med første del av 1600-tallet.
Ortodoksien
For å avgrense seg mot katolsk og reformert teologi, ble luthersk teologi
skjerpet, dvs gjort smalere. Troen ble intellektualisert. Philip Melanchtons variant tapte til fordel for Luthers variant.
Bekjennelsesskriften "Konkordieformelen" (FC) var egentlig et indre oppgjør med
"philippisme".
Johan Gerhard (1582-1637) var førende i denne prosessen og fikk noe av samme
posisjonen som Thomas Aquinas hadde hatt i den katolske kirke noen århundrer
tidligere. Ortodoksien var den lutherske kirkes skolastiske periode.
Bibelforståelsen var et av særtrekkene ved ortodoksien. Det var da man
utviklet den såkalte verbalinspirasjosteorien ut fra 2.Tim. 3.16 (den hele
Skrift er innblæst av Gud). Til hver minste detalj var Bibelen en følge av Guds
åpenbaring. Hvert ord (verbum) de bibelske forafttere hadde valgt var som følge
av direkte påvirkning av Gud. Dette var en mekanisering av hvordan Bibelen var
blitt til, noe som i neste omgang medførte at man ikke trengte Ånden for å
forstå Bibelen siden Åndens innflytelse var skjedd komplett den gang Bibelen ble
ført i pennen. Troen ble altså intellektualisert og ødela dermed deler av
Luthers egen forståelse av tro som ikke er en forstandstro men en tillitstro.
Lutherske bekjennelsesskifter ble bindende tolkninger av Bibelen. Å tro ble
nå å godta kirkelæren. Prekenen ble kunnskap om kirkelæren. Det objektive ble overbetont,
noe som til en viss grad førte til passivisering av
kirkelivet. Samtidig var ortodoksien ikke bare et fagteologisk anliggende.
Undervisningen av folket ble tillagt stor vekt og det ble gitt ut en mengde
katekismer, prekensamlinger (postiller) og andaktslitteratur som forklarte
troens innhold. Johan Arndts bok Den sanne kristendom var viktig i denne
anledning. Boken er trolig en av de mest leste oppbyggelsesbøker til alle tider
(Meistad 2000:189). Samtidig la Arndt også vekt på det personlige gudsforholdet,
og hadde dermed en fot i den motreaksjonen til ortodoksien som måtte komme -
pietismen:
Pietismen
Pietismen vokste fram etter Trettiårskrigen som en reaksjon mot ortodoksiens
sterke betoning av læren. Pietismen er ikke bare et luthersk fenomen, men behandles her fordi den startet
der og fikk en lang virkningshistorie i de lutherske kirker. Man kan snakke
om både kalvinsk, anglikansk og romersk-katolsk pietisme (Meistad 2000:189). Ordet brukes
fortsatt om forhold i dag, men for mange da gjerne i negativ betydning som uttrykk for
kristelig trangsynthet. Nettopp fordi den i en eller annen forstand finnes i
dag, er det all grunn til å se på dens historiske røtter for å kunne forstå
den rimelig fordomsfritt på dens egne premisser.
Philip Jacob Spener (1635-1705) skrev "Pia desideria"
(Fromme ønsker), et forord til nyutgivelse av Johan Arndts "Den sanne kristendom".
Dette forordet ble pietismens programskrift. Pia desideria ble gitt ut
separat i 1675, og bevegelsen fikk navnet sitt herfra. Det programmet pietismen
satte seg fore var dette:
- Større utbredelse av Bibelen.
- Aktiv utøvelse av det alminnelige prestedømme, dvs. at
forkynnelsen ikke bare forbeholdt presteembetet. Husmøtene ble viktige. I
Norge ble denne virksomheten begrenset og regulert ved konventikkelplakaten
fra 1741 som innebar at presten måtte være til stede ved slike husmøter.
- Kristendommen måtte ha en praktisk utøvende side og ikke bare
læremessig forstandsside. Kristendom skulle ikke bare være lære, men også liv - gudfryktig liv.
Man forkastet altså ikke læren og dens innhold, men man mente at det var
bare en side av kristendommen som i ortodoksien hadde fått alt for stor
vekt.
- Negativ polemikk mellom kirkesamfunnene måtte opphøre,
dvs. kristen nestekjærlighet fikk større betydning enn læren. Denne
holdningen var med på å avskaffe kjetterforfølgelsene og religionskrigene.
Når enkeltmenneskets personlige forhold til Gud ble viktigere enn ytre
kirketilhørighet, forsvant også poenget med tvang til en bestemt tro.
- Reform av den teologiske utdanningen i mer praktisk retning, dvs.
en hjelp til et personlig trosliv for studenten.
- Prekenreform ved at den lærde preken ble avløst av en forkynnelse
tilpasset tilhørerne for å gi næring til troslivet. Fordi frelsen nå ikke
var (bare) en formsak men et personlig forhold, var det ikke sikkert at alle
døpte var troende. Omvendelsesforkynnelsen kom derfor også til å bli et
viktig trekk ved den pietistiske forkynnelse og er det den dag i dag.
Forkynnelsen skulle også fremme den personlige helliggjørelse, jfr et
lignende ideal i den engelske metodismen.
Halle-pietismen med August Hermann Francke (1663-1727) la vekt på omvendelsen og
trosvisshet. De troende skulle skille seg ut fra andre med sin livsførsel.
Adiafora opphevet, dvs. man benektet at det fantes nøytrale områder i livet
som verken var laster eller dyder. Dette medførte avhold fra det som ble kalt
verdslige lyster på grunn av en konsentrasjon om "det ene nødvendige". Dette er
trekk ved pietismen som vi ser har levd videre langt opp i vår tid, og som vel
har bidratt til allmennhetens negative syn på pietismen. Denne holdningen hadde
imidlertid en annen side som allmennheten har vurdert mye mer positivt, nemlig
at dette drev pietistene i retning av sterkt sosialt engasjement ved at de
opprettet og drev en rekke stiftelser, slik som hjem og skole for foreldreløse
barn, boktrykkerier, bokhandler, bespisning av studenter og skolevesen i sin
alminnelighet. Mye av dette er fortsatt trekk ved det som ennå måtte kalles
pietisme i dag.
Grev Nicolaus von Zinzendorf (1700-1760) dannet på sitt gods en koloni
(Brødremenigheten) for protestantiske flyktninger fra Böhmen og Mähren, kalt
Herrnhut
(I Herrens varetekt - på vakt for Herren). Dette var en overkonfesjonell
ansamling for de som hadde kjærlighet
til Frelseren; en kirke i kirken for religiøst grepne mennesker. Misjonsiveren
var stor og den frigjorde
misjonen fra koloniherrene.
Pietismen flyttet tyngdepunktet fra hva Gud gjør for mennesket, til hva Gud
gjør i mennesket. Sett fra et luthersk læremessige standpunkt var det
en forskyvning i reformert retning. Man appellerte til følelsene og den personlige religiøse erfaring.
Den religiøse erfaring ble i noen pietistiske retninger satt i system (men er
ikke nevnt i Pia Desideria), i et frelsens skjema (ordo salutis). Ordo salutis
[2]
beskrev de stadier et menneske måtte gjennomleve fra å være utenfor samfunnet
med Gud og til å bli et helliggjort Guds barn. Særlig la (og til dels legger)
pietismen vekt på omvendelsesøyeblkikket som tenderer til å bli en ny gjerning
som mennesket selv rår over, nemlig ved at valget om følge kallet til omvendelse
blir et personlig valg som man rår over selv, på godt og ondt - til fortrøstning
og fortvilelse.
Konfirmasjonen innføres noen steder (Norge 1736) og utvides andre steder i og med
pietismen. Dette henger sammen med dannelsen og myndiggjøringen av lekfolket.
Sorg over synden og verdens elendighet fikk også slagsider som selvopptatthet, dobbeltmoral,
gledesløshet og mangel på frimodighet. På grunn av avskaffelsen av adiafora
fikk man en avstand til det generelle kulturliv, noe som nok bidro i praksis til en begynnende
sekularisering. Ved å skjelne mellom "oss her inne" og "de der ute", og at
det skillet lett lot seg avlese av livsførselen, møtte det medføre en
polarisering av samfunnet. Pietismens målet om et mer inderlig og alvorsfylt
kristenliv kom derfor bare til å gjelde en mindre gruppe, som kanskje nettopp
ved en slik deling mistet et mer naturlig forhold til kirke og kristendom.
Opplysningstid, rasjonalisme og sekularisering
Opplysningstiden (1700-tallet) er en forlengelse av renessansehumanismen.
Det var en generell strømning i Europa som også påvirket lutheranismen. Ofte
oppstår nye trender som reaksjoner på tidligere strømninger som utarter
eller stivner. Slik sett er opplysningstiden er reaksjon på pietismen i den
forstand at man igjen poengterer forstand til fortrengsel for følelsene,
dvs. pendelen svingte tilbake igjen (ortodoksien poengterte læren, dvs
intellektet). Man reagerte også mot pietismen kulturfiendtlighet og
skapelsesforakt med en kulturglede og framskrittstro. Teologien ble rasjonalistisk
fordi fornuften fikk forrang. Forkynnelsen ble preget av forsynstro og moralske formaninger,
og presten ble embetsmannen. Det er i denne epoken at potetprestene oppstod
som var vel så opptatt av jordbruk og dyrkingsvilkår, som av folks åndelige
behov.
Motsetningene til pietismen skal imidlertid ikke overdrives heller. De gjorde
felles sak i interessen for skolen, likevel med forskjellig begrunnelse.
Pietismen så på skolen som en katekismeskole der kristelig kunnskap kunne spres,
mens opplysningstiden så på skolen som et sted der opplysning kunne skje.
Opplysningstiden fortrengte ikke pietismen, men disse levde side om side - og gjøre det på sett og vis
ennå i lutherske kirker. Begrepene liberal og konservativ teologi er et
stykke på vei direkte arvtagere etter henholdsvis opplysningens teologi og
pietismens teologi.
Friedrich Schleiermacher (1768-1834) var en
viktig opplysningsteolog som skapte den
praktiske teologi. Religion var for ham ikke lære men "das schlechthinige
Abhängigkeitsgefühl" - som en absolutt avhengighet av det uendelige.
Han sikret
teologien en plass i det akademiske liv som beskrivelse av fromheten. Han påvirket all senere
luthersk (mfl) teologi, både pietistisk/konservativ og rasjonalistisk/liberal.
Banebrytende var hans lille bok fra 1799 Reden über die
Religion an die Gebildeten unter ihren Verächtern (tale om religionen
til dens dannede foraktere).
Lek og lærd, bedehus og statskirke - i Norge
Lutherske kirker har helt fra starten hatt en nær tilknytning til
statsmakten. Det gjelder i særlig grad i de skandinaviske land. I Danmark-Norge
fikk vi til og med en periode som kalles statspietismen. Men i og med pietismen
ble lekfolket myndiggjort og har siden ikke gitt fra seg den makten til å selv
bestemme over kirkelivet. I noen tilfeller ble spenningene mellom lekmenn og
embetskirken så sterke at det førte til åpne konflikter.
I Norge ble saken med Hans Nielsen Hauge viktig. Hauge var lekmannen som
trosset konventikkelplakatens regulering av husmøtevirksomheten og både prekte
uten tilsyn og som vandret fra sted til sted. Samtidig var han driftig på det
rent skapelsesmessige plan og man gjerne si at Hauge var både pietist og
opplysningsmann på en gang. Han ble arrestert i 1804 for bl.a. løsgjengeri, men
ble også sluppet fri fordi myndighetene trengte hans merkantile og
organisatoriske evner under Napoleonskrigene. Haugianismen ble en særegen
lekmannsbevegelse som holdt seg i flere generasjoner senere. Det sies at Hauges
innflytelse var så stor og langvarig at styrken i det lokale frivillige
kristenliv i Norge i dag er sammenfallende med hvor Hauge vandret rundt og fikk
dannet haugianske celler.
Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842. Dermed var det tillatt å forkynne
Guds ord offentlig uten at presten måtte godkjenne dette. I 1845 fikk Norge
dissenterloven som tillot at det ble dannet andre kristne kirkesamfunn. Mens
haugianismen stort sett forble en vekkelsesbevegelses innen den offisielle
lutherske statskirken, gjorde dissenterloven det etter 1845 mulig å organisere
seg utenfor statskirken. I annen halvdel av 1800-tallet oppstod det derfor en
del nye frie menigheter som dels fortsatt bygget på luthersk teologi (Det
evangelisk-lutherske kirkesamfunn ("Jarlsbergianerne") 1872, Den evangelisk
lutherske frikirke ("Frikirken") 1877), dels var påvirket av ulike former for
reformert protestantisk teologi (Den frie apostolisk-christelige Menighed i
Skien (Lammers) 1856, Det norske misjonsforbund 1884, Guds Menighet (Vegårshei)
1889), dels var direkte import av utenlandske etablerte kirkesamfunn (Den
katolske kirke 1843, Metodistkirken 1856, Baptistkirken 1860 og Frelsesarmeen
1888).
I større grad enn i Sverige forble imidlertid vekkelsen og lekmannbevegelsen
innenfor den lutherske statskirken. Det skyldes antagelig at arven fra Hauge
viste at en slik kombinasjon var mulig, dels at lekmannsbevegelsens "kristelige"
virketrang fikk utløp gjennom et organisert ytre- og indremisjonsarbeid som man
hadde organisatorisk kontroll over selv. Bedehusbyggingen i Norge henger på det
nøyeste sammen med framveksten av disse frivillige organisasjonene som i mer
eller mindre opposisjon til statskirken trengte egne forsamlingslokaler til
blant annet sin lekmannsforkynnelse.
Ytremisjon
Det norske misjonsselskap var først ute i 1842, og er blitt stående som det
mest kirkelige av de norske misjonsorganisasjonene, blant annet ved at de fra
starten har lagt vekt på å utdanne og sende ut misjonsprester. Israelsmisjonen
ble stiftet i Stavanger i 1844 som en jødemisjon. Lars Skrefsrud dannet
Santalmisjonen i 1867 fordi han ikke ble antatt som misjonær i Misjonsselskapet.
Kinamisjonsforbundet (senere Norsk luthersk misjonssamband) ble dannet i 1891 og
var fra starten mer statskirkekritisk dels ved sin mer konservative teologi og
mer bevisst vekt på å sende ut leke misjonærer.
Indremisjon
Lekmannsarbidet er knyttet til ulike vekkelser. Haugianismen var først ute.
Den rosenianske vekkelsen, knyttet til svensken Carl Olof Rosenius (1816-68)
fikk gjennomslag i Norge fra 1860-årene særlig gjennom oppbyggelsesbøkene til
Rosenius. "Kom som du er" var et slagord fra denne vekkelsen.
Omtrent samtidig pågikk den johnsonske vekkelsen, knyttet til
teologiprofessor Gisle Johnson (1822-1894) som også virket som predikant. Han
teologi kan karakteriseres som en kombinasjon av luthersk ortodoksi og pietisme,
men i fornyet utgave. Han stod i en viss motsetning til enda en samtidig
parallell strømning, nemlig grundtvigianismen som la stor vekt på det
menneskelige. Hos Johnson ble det menneskelige helt underlagt Guds rikes krav,
og dermed fikk den johnsonske vekkelse et noe kulturfiendtlig anstrøk. Som
professor i teologi påvirket han en hel generasjon prester, som igjen virket
over hele landet. Den johnsonske vekkelsen fikk derfor stor spredning, ikke
minst fordi de johnsonske prester samarbeidet godt med lekmannsbevegelsen.
Den første indremisjonsforeningen ble stiftet i Skien i 1853 og var
sterkt dominert av lekfolk. Gisle Johnson, som ikke var ordinert, grunnla selv
Kristiania Indremisjon i 1855, men mente at lekfolks forkynnelse måtte forstå ut
fra et nødsprinsipp og forkynnelsen bringes under kirkens åndelige tilsyn. Han
var derfor også mot at indremisjonsforeningene skulle danne forbund, for det
kunne oppfattes eller bli en egen kirke. Til slutt, i 1868, gav han likevel
etter og var med på å danne Lutherstiftelsen for å knytte
indremisjonsforeningene nærmere sammen, men hovedformålet skulle være spredning
av bibler og andaktslitteratur ved hjelp av kolportører eller bibelbud. I
praksis kom bibelbudene til å fungere også som predikanter. Debatten om
forholdet mellom og lek og lærd forkynner var het på den tiden. Presteskapet
holdt stort sett igjen og ville begrense lekfolks rett til å forkynne utenfor i
hjemmene, mens lekfolket holdt på sitt rett ut fra det alminnelige prestedømmet.
I 1891 ble Lutherstiftelsen omorganisert til Det norske lutherske
Indremisjonsforbund der fri forkynnelse ved lekfolk var et hovedpoeng. Johnsons
linje hadde tapt. Lutherstiftelsens bokprogram ble imidlertid videreført. I vår
nyeste tid er Indremisjonsforbundet og Santalmisjonen slått sammen til Normisjon,
dvs at man har fått en organisasjon som hår både ytre- og indremisjon som
hovedformål.
På Vestlandet var distansen til statskirken enda større enn i den mer
østlandsdominerte Lutherstiftelsen. I 1898 ble Det vestlandske
indremisjonsforbund stiftet. Ved å tillate møter samtidig med kirkens
gudstjenester og etter hvert også forvaltning av nattverd på bedehuset, markerte
den en kritisk avstand til statskirken, samtidig som medlemmene forble medlemmer
av statskirken.
Kirkehistorikeren (senere Oslobiskop) Andreas Aarflot vurderer forskjellen på
østnorsk og vestnorsk lekmannskristendom i standardverket "Norsk kirkehistorie"
og kommer til den kanskje noe overraskende konklusjonen at den vestnorske er
lysere enn den østnorske. Grunnen er at den vestnorske først og fremst knytter
an til den rosenianske vekkelsen med "det ubetingede nåde-tilbud med vekt på en
evangelisk frigjøring og tro på syndens forlatelse" (Aarflot 1967:405). På
Østlandet var man mer preget av bot og anger over synden i tråd med haugianske
tradisjoner og den johnsonske vekkelse.
Med et lekmannstyrt indre- og ytremisjonsarbeid som forholdt seg mer eller
mindre kritisk til statskirken, kunne man fått en fullstendig polarisering som
tømte kirkene og forflyttet all kristelig aktivitet til bedehusene. Når så ikke
skjedde, i hvert fall ikke mange steder, hang det sammen med at store deler av
lekfolket ville holde fast ved sin lokale kirke. Derfor startet det i stedet et
reformarbeid av den norske lutherske statskirken. Den første kommisjonen
ble nedsatt allerede i 1859. Menighetsråd der både lek og lærd fikk sete ble
foreslått i 1862, men ble ikke vedtatt før i 1920! Det første kirkemøtet ble
holdt som et frivillig landsmøte i 1873, men ble lovfestet først 111 år senere,
i 1984. Først i 1933 ble det opprettet bispedømmeråd bestående av biskopen, en
prest og tre lekfolk. I 1969 ble Kirkerådet opprettet som et rådgivende organ
for Kirkedepartementet. Fra 1989 ble prestene tilsatt av bispedømmerådene, mens
de fra 1660 hadde vært kongens embetsmenn og oppnevnt av kongen (i statsråd).
Forholdet mellom stat og kirke ble regulert i 1814 i Grunnlovens paragraf 2:
§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion.
De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine
Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles
udelukkede fra Adgang til Riget.
Leddene om jesutitter, munkeordener og jøder ble fjernet midt på 1800-tallet
og er skiftet ut med et ledd om religionsfrihet. I dag har paragrafen dette innholdet:
Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De
Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn
i samme.
Spørsmålet om en stadig mer sekulær stat skulle ha en statsreligion er
drøftet flere ganger, den første gang så tidlig som i 1908. Tendensen er at
kirken får mer og mer indre selvstyre uten å bli helt fri. Det synes som om det
er mange som vil beholde Den norske kirke som en statskirke for nettopp å ha
kontroll over den. Sett i forhold til andre land det er naturlig å sammenligne
seg med, framstår statskirkeordningen imidlertid mer og mer som en anakronisme.
Samtidig med de nevnte reformer, har det også vært reformer av kirkens
gudstjenester (liturgireformer), dens salmebøker og bibelutgaver (1930,
1978/85).
Mens de store indre kirkelige debattemaer gjennom 1960-80-årene var forholdet
til kvinnelig prestetjeneste, er det i skrivende stund forhold til samlevende
homofile prester som splitter særlig presteskapet, men stedvis også menighetene.
Opprinnelig luthersk teologi
Luthers etterfølgere fulgte stort sett sin læremester, i alle fall de som sto for
samlingen av de lutherske reformasjonsskrifter slik de ble samlet i den såkalte
Konkordieboken fra 1580. Hovedpunktene er disse:
- Rettferdiggjørelsen ved troen alene (sola fide et gratia).
- Mennesket er samtidig rettferdig og synder (simul iustus et peccator).
- Kun Guds Ord (Bibelen) har avgjørende autoritet i kirken (sola scriptura).
- Kun to sakramenter - dåp og nattverd, som sammen med Guds ord utgjør de tre
nådemidler. Sakramentene er virkelige sakramenter idet de formidler Guds nåde og er mer
enn symboler o.l.
- Guds Ord virker som lov og evangelium. Disse to må aldri sammenblandes. Guds krav og
dom må holdes atskilt fra Guds tilsigende nåde som frigjør. Når Gud gjennom loven
krever og dømmer, er det Guds uegentlige gjerning vi ser (opus alienium), mens Gud som
frelser viser oss Guds egentlige side (opus proprium). Guds fremmede gjerning er kun blitt
til som en reaksjon mot synden, og skal altså opphøre når det fullkomne Guds Rike
opprettes etter Jesu gjenkomst.
- Guds lov kan deles i (minst) to bruk: 1.bruk (usus theologicus) er den som "driver
til Kristus" ("zum Christus treibt"), dvs de krav Gud stiller for at vi
skal se vår sanne syndighet og at vi følgelig ikke klarer oss i forhold til Gud uten den
nåde som skjenkes i Jesus. 2.bruk (usus politicus) er de gode leveregler som Gud gir oss
for at samfunnet skal fungere godt.
- Streng kristosentrisk teologi. Hele Bibelen må forstås ut fra Kristus-hendelsen.
Luther brukte dette delvis som et kanonkritisk prinsipp, og mente at skrifter som ikke
"drev til Kristus" var mindreverdige.
- Gud utvelger mennesker til frelse, men utvelger ikke til fortapelse (avviser dermed
Calvin). Dette gir mulighet for frelsesvisshet hos de troende, noe den katolske kirke
avviser.
- Jesus er sann Gud og sant menneske, med to naturer i en uatskillelig personsenhet (CA
III). Man gjentar og støtter seg dermed direkte til Kalkedonformuleringen fra 451.
- Kirken er "forsamlingen av de hellige der evangeliet blir lært rent og
sakramentene forvaltet rett". (CA VII)
- Kirkeordningen er et adiafora, men det skal være en ordnet tjeneste
(embete) som sørger
for ordets forkynnelse og forvaltning av sakramentene (CA V). De fleste
lutherske kirkene har presteskap og biskop. Kirkeforfatningen kan være både
hierarkisk (embetsstyrt) og synodal (eldsteråd).
Utbredelse
I dag er de fleste lutherske kirkene samlet i Det lutherske verdensforbund (LWF).
Tabellen nedenfor viser utbredelsen på regioner og størrelsesforholdet. Selv om
tyngdepunktet faktisk ligger i Norden, men med store kirker i moderlandet
Tyskland og i USA, er den også en verdensvid kirke som følge av luthersk misjon
de siste 100-200 år. Den største enkeltkirken er Svenska kyrkan.
Region |
Kirker |
Medlemmer
mill. |
Afrika |
30 |
13,0 |
Asia |
46 |
7,2 |
Sentrale Øst-Europa |
15 |
1,8 |
Sentrale Vest-Europa |
22 |
16,5 |
Norden |
6 |
20,3 |
Latin-Amerika og Caribien |
15 |
0,8 |
Nord-Amerika |
4 |
5,3 |
Til sammen |
138 (77 land) |
65,0 |
Kilde:
The Lutheran
World Federation: Member and Associate Member
Churches
(2004)
Økumenikk
31.10.1999: Underskrivning av felleserklæringen om retteferdiggjørelsen i Augsburg
mellom den romersk katolske kirke og det lutherske verdensforbund. DnK
pressemelding. Tysk nettsted om
felleserklæringen. Felleserklæringen
(Joint declaration). Katolsk
stoff om felleserklæringen.
Sammenligning med andre kirkesamfunn
- Historisk sett en kirke i "midten" på mange måter.
- Startet reformasjonen, men sammen med anglikanerne de minst radikale i den
protestantiske familie.
- Affinitet mot Rom: sakramenter, episkopat (dog adiaforon), liturgi
- Affinitet mot venstresiden: Det allmenne prestedømme, bibelsentrert,
trosrettferdigheten,
- Luther likevel mer radikal enn andre på ett viktig punkt: Troens eksklusivitet i
frelsesspørsmålet. Hylles i prinsippet av alle protestanter, men lett å blande inn
gjerningene - også for lutheranere!
- Denne passering gjør at det som går for å være luthersk i dag ikke
alltid er luthersk i klassisk forstand fordi man påvirkes av fra både
høyre og venstresiden.
Den lutherske kirke i et systematisk lys
I skjemaet nedenfor er den lutherske kirke forsøkt skissert i rammen av
Ninian Smarts syv dimensjoner for religionen, dog utvidet med materielle
fremtoning og forholdet til det eksterne. I venstre (og tildels høyre)
spalte er det lagt inn en del linker til passende nettsted under Den norske
kirkes (Dnk) nettsted på www.kirken.no
Dimensjon
|
Nærmere beskrivelse og eksempler
|
Bakgrunn, fødsel og
forandring
Kirkesamfunnets historiske tilblivelses- og
endringsprosess.
|
Opptakten startet i 1517 med 95 setninger på
kirkedøren i Wittenberg. Luther kastet ut av Romersk
katolske kirke (RKK) i 1520. Reformasjonen først en
prekenbevegelse. Reformatorisk skrifter særlig fra 1520.
Augustana 1530. Konkordieformelen 1577.
|
Praktisk og rituelt mm
Gudstjenester, preken, bønn, meditasjon, formelle og
utformelle ritualer, liturgi.
|
Prekenen står sentralt. Guds ord forkynt som lov og
evangelium, applisert på menigheten. Gudstjenesten det
sentrale møtested, men ikke absolutt. Poenget er samlingen
om Ordet. I lutherske gudstjenester står både tekstlesingen
og prekenen sentralt, uten at sakramentsforvaltningen av den grunn blir en
bisak.
Etter hvert ble lekfolkets rett til oppbyggelig
samlinger et sentralt trekk. Bønn både som
formulerte bønner og frie. Formelle ritualer en viss
funksjon og plass, men også frie former verdsatt.
Høymesseliturgien var til å begynne med en mild
revisjon av den katolske messe - endret kun der det var
nødvendig. Disse grunntrekkene fremdeles i behold, men mer
tilpasset vår tid. Åpning for variasjoner og
eksperimenter med liturgien. Deler av lutherske kirke har sterk
liturgisk bevissthet, andre stikk motsatt.
|
Religiøse erfaringer og
følelser
Religiøse erfaringer og følelser knyttet
til utøvelse eller møte med religionen, slik som
omvendelse, åpenbaring, syn, opplevelse av det hellige,
frelsesvisshet, følelser utløst av og i en
religiøs setting f.eks knyttet til religiøs musikk,
gudsfrykt, mm
|
Fromhetslivet ofte individualistisk når påvirket
av pietismen. Det personlige inderlige gudsforholdet poengteres,
gjerne knyttet til omvendelsesopplevelse, men dette absolutteres
ikke. Barnedåpen understrekes av andre fløyer som
den viktigste "erfaring" i gudsrelasjonen.
Frelsesvisshet har tradisjonelt vært et viktig
anliggende innenfor lutherdommen. Dette var en av kontroversene
med RKK, og pietismen har videreført dette.
Karismatisk pregede grupper vil legge vekt på de
karismatiske ytringer som del av ønskeverdige
erfaringer.
|
Fortelling og myte
Religionens fortellinger av både mytisk og
historisk karakter. Bibelen. Kristne legender. Danner ofte
grunnlaget for både ritualer og doktriner.
|
Bibelen har betydelig plass i en lutherdommen, og er eneste og
øverste norm. Det normerer andre normer (norma normans).
Andre beretninger kan stedvis ha en viss betydning, men jevnt
over lite.
|
Teologi
Tankemessig framstilling av læreinnholdet i det
narrative stoffet eller som egne doktriner, gjerne med
utgangspunkt i dette narrative stoffet. Intellektuelle uttrykk
for troens innhold og utfordringer. Troslære,
trosbekjennelser, eksegese, religionsfilosofi.
|
De tre oldkirkelige bekjennelser felles med fleste andre
kirkesamfunn. I tillegg reformatoriske bekjennelsesskrifter. Der
har de ulike lutherske kirker ulikt antall med. Norge og Danmark
har kun Luthers lille katekisme og Augustana. De fleste andre alle som
er samlet i Konkordieboken.
Klassisk/konfesjonell luthersk teologi kan oppsummeres
slik:
- Rettferdiggjørelsen ved tro alene (sola fide et gratia).
- Mennesket er samtidig rettferdig og synder (simul iustus et peccator).
- Kun Guds Ord (Bibelen) har avgjørende autoritet i
kirken (sola scriptura).
- Kun to sakramenter - dåp og
nattverd, som sammen med
Guds ord utgjør de tre nådemidler. Sakramentene er
virkelige sakramenter idet de formidler Guds nåde og er mer
enn symboler o.l.
- Guds Ord virker som lov og evangelium. Disse to må aldri
sammenblandes. Guds krav og dom må holdes atskilt fra Guds
tilsigende nåde som frigjør. Når Gud gjennom
loven krever og dømmer, er det Guds uegentlige gjerning vi
ser (opus alienium), mens Gud som frelser viser oss Guds
egentlige side (opus proprium). Guds fremmede gjerning er kun
blitt til som en reaksjon mot synden, og skal altså
opphøre når det fullkomne Guds Rike opprettes etter
Jesu gjenkomst.
- Guds lov kan deles i (minst) to bruk: 1.bruk (usus
theologicus) er den som "driver til Kristus" ("zum Christus
treibt"), dvs de krav Gud stiller for at vi skal se vår
sanne syndighet og at vi følgelig ikke klarer oss i
forhold til Gud uten den nåde som skjenkes i Jesus. 2.bruk
(usus politicus) er de gode leveregler som Gud gir oss for at
samfunnet skal fungere godt.
- Streng kristosentrisk teologi. Hele Bibelen må
forstås ut fra Kristus-hendelsen. Luther brukte dette
delvis som et kanonkritisk prinsipp, og mente at skrifter som
ikke "drev til Kristus" var mindreverdige.
- Gud utvelger mennesker til frelse, men utvelger ikke til
fortapelse (avviser dermed Calvin). Dette gir mulighet for
frelsesvisshet hos de troende, noe den katolske kirke
avviser.
- Jesus er sann Gud og sant menneske, med to naturer i en
uatskillelig personsenhet (CA III). Man gjentar og støtter
seg dermed direkte til Kalkedonformuleringen fra 451.
- Kirken er "forsamlingen av de hellige der evangeliet blir
lært rent og sakramentene forvaltet rett". (CA VII)
- Kirkeordningen er et adiafora, men det skal være
en ordnet tjeneste som sørger for ordets forkynnelse og
forvaltning av sakramentene (CA V).
Luthersk teologi i vår tid har beveget seg i flere
retninger, som en avspeiling av de generelle teologiske
strømninger. En rasjonalistisk sving kom med
opplysningstiden, men samtidig også sterke krefter i
pietistisk og konfesjonell retning. Strid om liberal teologi
gjennom hele 1900-tallet – startet på slutten av
1800-tallet. De to teologiske fakulteter i Oslo er resultat av
denne striden.
|
Etikk og fromhetsliv
Både de faktiske lover og regler som regulerer
livsførselen og deres ofte mer teoretiske begrunnelse ut
fra Bibel, tradisjon mm. Fromhetsliv.
|
På samme måte som Bibelen er sentral i
troslæren, er den det også i etikken – i alle
fall prinsipielt. Mer konservative/pietistiske grupper har
imidlertid hatt sin ethos i praksis ut fra sedvane, noe som
tidvis har ført til mye diskusjon og frustrasjon.
Moderne lutheranere er for en stor del sekularisert og
tilpasset samtidskulturen. Noen emner har imidlertid fått
mye fokus som indrekirkelige kontrovers (homofili) eller
kontrovers med den allmenne kulturen (abort, samlivsetikk).
|
Sosiologisk og organisatorisk
Religionens inkarnasjon i form av mennesker, dvs som menighet
eller forsamling, gjerne med en formell organisasjon. Ekklesiologi.
Kirkerett. Kirken slik den framstår av og
blant folk. Religionssosiologi. Troen i folket. Kirkeordninger.
Kirkeledere og ledelse. Grupperinger og fraksjoner.
Organisatoriske undergrupper eller hierarkier. Utbredelse
geografisk og kvantitativt.
|
Normalt en episkopal kirke, men er egl et adiaforon. Derfor
også synodale ordninger for noen kirker, eller endog
blanding, som i Dnk. Presteembetet er det eneste embetet; biskop
avledet av det i tilfelle. Noen lutherske kirker har imidlertid
beholdt suksesjonen (Sverige), andre ikke (Danmark/Norge); alt ut
fra historiske hendelser under reformasjonen.
I følge CA VII er kirken det stedet der de troende
samles om Ordets rette forkynnelse og det rette
sakramentsforvandling. Slik sett er kirken definert til en viss
grad nedenfra, til en viss grad ut fra nådemidlene.
De lutherske kirker er ofte folkekirker og er eller har
vært statskirker. Det innebærer ofte stor formell
tilhørighet, men lav prosentvis deltagelse i fx gudstjenesteliv.
Dåpsopplæringen var i folkekirkelandene
opprinnelig (dvs fra 1700-tallet) skolens oppgave. Skolene var
ofte opprettet på kirkelig initiativ. Samtidig har kirken
sin egen konfirmasjonsundervisning (fra 1736 i Norge),
tradisjonelt utført ved presten, i senere tid mer og mer
ved kateketer. Skolens kristendomsundervisning som
dåpsundervisning har avtatt i tråd med samfunnets
sekularisering (i Norge opphørt i 1969).
I flere av landene med lutherske folkekirker er det også
et bredt luthersk lekmannsarbeid parallelt med det arbeid som
folkekirken driver offisielt. Dette organisasjonsarbeidet har
stedvis og tidvis hatt et ukomplisert forhold til folkekirken,
ved blant annet å benytte seg av ordinerte prester i sin
tjeneste, andre ganger et mer anstrengt forhold.
Det lutherske kjerneområdet er Tyskland og Skandinavia,
men også USA. Luthersk misjon har også
medførte lutherske kirker ellers i verden. Det er ca 60 mill lutheranere
i verden, dvs ca 3% av alle
nominelle kristne.
|
Materiell framtoning
Religionens inkarnasjon i form av materielle ting slik som
byggverk, eiendom, kunst, symboler, ikoner, valfartssteder,
relikvier.
|
Lutherske kirker ble gjerne statskirker ved reformasjonen og
overtok derfor hele den opprinnelige katolske bygningsmasse (evt
unntatt klostre). Utsmykning for en stor del beholdt, men stedvis
skepsis mot kirkekunst. Lutherske kirker fra ortdoksien
medførte gjerne en overordnet plassering av prekestolen
for å understreke Ordets primat. Forholdet til disse
tingene varierer veldig da de tilhører de tingene man ikke
har tatt særskilt stilling til. En viss fornyelse av gamle
før-reformatoriske valfarttradisjoner den senere
tiden. Sans for den
estetiske dimensjon innen lutherske kirker synes å være økende.
|
Forholdet til det eksterne
Forholdet til de ikke-troende (misjon), til de
nødstedte (diakoni), til andre kirkesamfunn
(økumenikk). Forholdet til samtidskulturen; heri
både representert ved styresmakter, grupperinger og
enkeltpersoner. Kirkesamfunnets måte å forholde seg
til sekulariseringen på (der den finnes). Forholdet til
teknologi og vitenskap, til politiske forhold og dagsaktuelle
tema i kulturen.
|
I likhet med andre evangeliske trossamfunn har de lutherske
tradisjonelt hatt et betydelig misjonsengasjement, særlig
etter 1850. Luthersk misjon er tradisjonelt drevet i den tredje
verden, men ikke nødvendigvis i offisielt kirkelig regi,
men gjennom lutherske misjonsselskaper.
Lutherske kirker har også drevet utstrakt diakonalt
arbeid, særlig før det offentlige apparatet overtok
mer og mer av slikt ansvar. Lutherske kirker har derfor
fått sine vigslede diakoner. Noen lutherske organisasjoner
har også diakoni som spesiale.
I den senere tid har lutherske kirker, både gjennom
Lutherske verdensforbund (LVF) og lokalt, ført
økumeniske samtaler med flere kirkesamfunn, både til
høyre og venstre.
Lutherske kirker har jevnt over tilpasset seg
kulturforandringene, selv om det har vært kontroverser om
enkeltsaker (se ovenfor om abort).
|
Fotnoter
1) Denne teksten er satt sammen på grunnlag av ulike
forelesningsmanuskripter i KRL 104 på NTNU 1998-2003, men også utvidet med
underkapitlet "Lek og lærd, bedehus og statskirke - i Norge" skrevet i des.
2004.
2) Ordo salutis-skjemaer oppstår lenge før pietismen. For
eksempel finner man et slikt skjema i den katolske høyskolastikken (Hägglund
1975:167f):
- En viss begynnende tro (fides informis)
- En forberedende anger på grunn av frykten for straff (attritio)
- En lavere grad av frykt (timor servilis)
- Et vagt håp (spes informis)
- Kallelsen ved Guds Ord (vocatio) som riktignok bare gir en informasjon
som er nødvendig for å kunne motta sakramentsnåden og dermed
rettferdiggjørelsen. Evangelieordet blir da den nye lov (nova lex) som
riktignok ikke bare påbyr, men som også gir kraften til å utføre det som
kreves.
- Menneskets gjerninger for å kunne motta nåden (facere quod in se est)
- Gud sjenker den egentlige nåden i sakramentene, først og fremst dåpen,
men også boten og nattverden. Dette medfører
- En inngytt nåde og dertil hørende fullverdig tro (fides infusa) som
medfører:
- En forfinet anger på grunnlag av kjærlighet til Gud framfor frykt for
straff (pkt. 2 og 3) (contritio, timor filialis)
- Dette belønnes med en fullverdig fortjeneste: det evige livet og
helliggjørelsens nåde (gratia glorificationis).
På slutten av den lutherske ortodoksi kommer et ordo salutis-skjema med
røtter i Augustins nådelære tilbake igjen med disse elementene (Hägglund
1975:296):
- Kallelsen (vocatio)
- Opplysningen (illuminatio)
- Gjenfødelsen og omvendelsen (renovatio)
- Den mystiske foreningen (unio mystica)
Dette ble videreført i pietismen som et psykologisk stadieskjema, mens det i
ortodoksien kun var en logisk oppdeling av frelsens ulike elementer.
Denne artikkelen er vist 13539 ganger |