Etisk analyse

Av Svein Sando, 4.11.05

Etikk er tenkning om moralen. Moralen er kvaliteten ved en handling (og evt. dens følge) sett i forhold til en målestokk, kalt normer.

Vi har et etisk problem når vi står overfor en situasjon der vi ikke vet hvordan vi skal handle, hvis vi vil handle moralsk. Dette kalles også et etisk dilemma. For å hjelpe oss til å finne ut hvilken handling som er den mest moralske (eller minst umoralske), kan vi foreta en etisk analyse. Dette kalles normativ etikk, fordi vi bruker normer til å avgjøre om noe er rett eller galt, godt eller ondt. I normativ etikk er det viktig å være tydelig på hva som er normene, dvs. basis for at vi kan vurdere noe som helst.

For å foreta en etisk analyse trenger vi tre ting:

1. En situasjon (dilemmaet)
2. Et sett med relevante normer
3. Et tilhørende sett med etiske modeller/tilnærmingsmåter

Når disse er klargjort, kan selve analysen starte. Da kan vi anvende normene på situasjonen på den måten som de etiske modellene tilsier:

4. Etisk analyse
5. Konklusjon

La oss se litt nærmere på hver av disse fem leddene i analysen.

1. Situasjonen

En situasjon beskrives gjennom en fortelling. Den kan også kalles case. Fortellingen kan imidlertid være lang og komplisert. Derfor er det gjerne to forhold det er lurt å klargjøre:

Hva er fortellingens kjerne? Hvor er det det etiske dilemma topper seg? 

Her bør man også klargjøre hvem som det etiske subjekt, dvs. handlende personen som "har" det etiske dilemmaet. Man bør også også klargjøre andre etiske aktører eller parter, særlig de som direkte berøres i handlingen.

På et eller annet tidspunkt må handlingsalternativene beskrives, og det kan være lurt å gjøre det som siste ledd i en situasjonsbeskrivelse. Å tenke ut handlingsalternativene innebærer indirekte at man også tenker ut fra ulike normer og etiske modeller. I hvert fall er det nyttig å ha handlingsalternativene klare når man i neste omgang skal finne fram til relevante normer.

2. Normene

Hvorfor skjelnes det så skarpt mellom presentasjonen av normene og modellene først, og så selve analysen etterpå? Jo, for å bevisstgjøre oss gulvet vi står på når vi analyserer. Mange debatter om etiske spørsmål blir fastlåste fordi man går rett på selve analysen uten å kartlegge grunnlaget for analysen. Normene har vi i oss, enten vi er oss dem bevisste eller ikke. Poenget her er å forsøke å løfte disse normene fram i lyset, dels for å bevisstgjøre oss selv på hva som er drivkraften bak argumentene våre, dels for å flagge overfor andre hva som er utgangspunktet for en eventuell debatt. Hvis man er uenig om basis, så er man nesten dømt til å forbli uenige. Noen ganger er normene påført oss utenfra. Dette gjelder lovverk og instrukser fra det offentlige og arbeidsgiver. For en førskolelærer i arbeid, er slike lover og instrukser en av flere relevante normer som kommer til anvendelse som bakgrunn for alt man foretar seg mens man er i arbeid. Men slike ytre, påførte normer er ikke hele gulvet vi står på. Vi har også med oss en rekke holdninger som blander seg inn, som dels driver oss i samme retning som de ytre normene, dels virker mot de. Og hvis konflikten mellom ytre normer og indre normer blir for stor, står man virkelig overfor et etisk dilemma som yrkesutøver. Etiske dilemma oppstår derfor oftest på grunn av konflikter mellom de normene som er relevante i konkrete situasjoner. Derfor er det så viktig å løfte fram normgrunnlaget først.

Normene kan grovt sett deles i to: handlingsregler og verdier (målsettinger). 

Handlingsreglene regulerer den enkelte handling i og for seg. Norges lover, rammeplanen for barnehagen, sedvane, de ti bud er alle eksempler på handlingsregler.

Målsettingene sier noe om hvor man skal hen, gjerne over et lengre perspektiv enn en handlingsregel makter å regulere. Til målsetningene uttrykkes gjerne som verdier, som gjerne formuleres i et enkelt begrep: likeverd, toleranse, osv.

I forlengelsen av dette har vi verdilignende idealer som er knyttet til en persons holdninger og karakteregenskaper: tolerant, overbærende, kjærlig, modig, upartisk, o.l. Noen kaller dette for dyder.

Jeg anbefaler at man først og fremst presenterer normene på dette stadiet i analysen. Det må likevel et minstemål av begrunnelse til hvorfor man anfører normene (hvorfor de er relevante), men selve anvendelsen av de på situasjonen bør utstå til selve analysen senere. Man fører opp her alle de normene man faktisk bruker i analysen senere.

3. Modellene

De etiske modellene kalles også for etiske teorier eller etiske tilnærmingsmåter. Dette er framgangsmåter for å avgjøre den etiske kvaliteten ved en situasjon. Noen av modellene har sine historiske røtter langt tilbake, og flere av de er knyttet til bestemte filosofer. Noen etikere mener at det egentlig kun er to hovedmodeller: pliktetikk (PE) og konsekvensetikk (KE). Andre vil hevde at dydsetikken, som kanskje er den eldste etiske modellen med røtter tilbake til antikken, står utenfor PE og KE som en egen modell. Nærhetsetikere som Løgstrup (og Levinas) vil hevde at den ontologiske eller fenomenologiske etikk er noe for seg selv, som en slags før-etikk eller etikkens grunnlag som er der allerede før vi begynner å tenke i etiske modeller. Sinnelagsetikken nevnes også av noen som en egen variant.

Pliktetikken har fokus på handlingen i seg selv, og avgjør en handlings etiske kvalitet ved å bedømme den etter tilhørende handlingsregler.

Konsekvensetikken har fokus på handlingens konsekvenser, og avgjør en handlings etiske kvalitet ved å se i hvilken grad tilhørende målsettinger/verdier oppfylles.

Dydsetikken har fokus på det etiske subjekt, og vurderer først og fremst dennes karakteregenskaper/dyder. I sin rendyrkede form har derfor dydsetikken egentlig ikke noe å si om konkrete handlinger.

Den ontologiske etikk har fokus på om det etiske subjektet følger den etiske fordring som ligger der som en situasjon i et hvert møte mellom mennesker. Man er utlevert til hverandre som ansvarlige overfor hverandre.

Sinnelagsetikken har fokus på motivet for handlingen. Jeg vil mene at dette er en variant av konsekvensetikken, men man vurderer hensikten med handlingen framfor det faktiske resultatet.

Dydsetikken, og særlig den ontologiske etikk er krevende å bruke til en analyse av handlingsvalg. For mer kortfattede analyser vil det være tilstrekkelig å bruke konsekvensetikken og pliktetikken.

4. Analysen

Her gjøres den egentlige jobben. Man analyser og vurderer situasjonen. Det gjøres ved å anvende pliktetikken med de beskrevne handlingsreglene på hvert av handlingsalternativene. Det samme gjøres ved å anvende konsekvensetikk med de beskrevne målsettingene/verdiene. Man kan gjøre drøfting ved å gå gjennom et og ett handlingsalternativ og bruke de to etiske modellene, eller at man tar en modell og går gjennom handlingsalternativene, og så neste modell anvendt på de samme handlingsalternativene. Når man bruker siste modell på samme handlingsalternativ, og de to modellene gir ulik anbefaling, da bør man drøfte hvilke av de modellene som bør ha fortrinn. Det kan gjøres ved å sette de involverte normene opp mot hverandre og avgjøre hvilke av de som skal veie tyngst. Til slutt må man sette handlingsalternativene opp mot hverandre og se hvilke som må utelukkes ut fra bedømmingen ut fra de ulike etiske modellene. 

Eller sagt mer skjematisk: med to handlingsalternativer vil gangen se slik ut:

Hvis vurdering 1, 2 osv. alle peker i samme retning, er konklusjonen lett å trekke. Hvis de derimot spriker slik at de ikke er innbyrdes forenlige, må det foretas en tilleggsdrøfting som avgjør hvilke av vurderingene som skal ha fortrinn framfor andre. Det betyr ofte at man må rangere normene. Å rangere normene er noe man også ofte må gjøre innen hver av enkeltvurderingene ovenfor, for eksempel hvis man har anført verdier som ikke alle kan ivaretas ved samme handlingsvalg, eller det er motstridende regler som er aktuelle.

5. Konklusjon

Her trekkes trådene sammen. Man kan vente med å sammenfatte analysen av handlingsalternativene til dette punktet, men for øvrig skal det komme lite nytt i dette avslutningskapitlet.

Hvordan bruke skjemaet

Det er lurt å spare mest mulig av drøftingene til punkt 4. Hvis man i presentasjonen av de ulike verdiene starter analysen av situasjonen allerede her, opplever man fort at analysen blir en gjentagelse eller pliktløp, og hva med anvendelsen de etiske modellene? De ulike etiske modellene fordrer ulike tilleggskriterier (verdier for k.e. og regler for p.e.). Jeg anbefaler derfor at man i punkt 2 og 3 nærmest kun foretar en opplisting av relevante normer og modeller, for så å utfolde alt sammen i kapitel 4, analysen.

Denne prosedyren for etisk analyse er ikke helt identisk med den Leer-Salvesen beskriver i Nesten som deg selv (s.61 i 2000-utgaven), som mange førskolelærerutdanninger bruker som lærebok i etikk. Den ligger likevel tett opp til den. Leer-Salvesen deler mitt om normer i to punkter, en om verdier og en om "nasjonale eller internasjonale lover". Jeg synes å kun nevne lover er litt for snevert som beskrivelse av handlingsregler. Leer-Salvesen slår presentasjonen av etiske modeller og anvendelsen av dem sammen i ett punkt 4. Det er for så vidt greit, i og med at man godt kan anvende dem straks de er presentert. Det viktige er at normene og situasjonen er klargjort før man starter anvendelsen.

Denne artikkelen er vist 10100 ganger