Etisk analyse
Av Svein Sando, 4.11.05
Etikk er tenkning om moralen. Moralen er kvaliteten ved en handling (og evt.
dens følge) sett i forhold til en målestokk, kalt normer.
Vi har et etisk problem når vi står overfor en situasjon der vi ikke vet
hvordan vi skal handle, hvis vi vil handle moralsk. Dette kalles også et etisk
dilemma. For å hjelpe oss til å finne ut hvilken handling som er den mest
moralske (eller minst umoralske), kan vi foreta en etisk analyse. Dette kalles normativ
etikk, fordi vi bruker normer til å avgjøre om noe er rett eller galt,
godt eller ondt. I normativ etikk er det viktig å være tydelig på hva som er
normene, dvs. basis for at vi kan vurdere noe som helst.
For å foreta en etisk analyse trenger vi tre ting:
- En situasjon (dilemmaet)
- Et sett med relevante normer
- Et tilhørende sett med etiske modeller/tilnærmingsmåter
Når disse er klargjort, kan selve analysen starte. Da kan vi anvende normene
på situasjonen på den måten som de etiske modellene tilsier:
- Etisk analyse
- Konklusjon
La oss se litt nærmere på hver av disse fem leddene i analysen.
1. Situasjonen
En situasjon beskrives gjennom en fortelling. Den kan også kalles case.
Fortellingen kan imidlertid være lang og komplisert. Derfor er det gjerne to
forhold det er lurt å klargjøre:
Hva er fortellingens kjerne? Hvor er det det etiske dilemma topper seg?
Her bør man også klargjøre hvem som det etiske subjekt, dvs.
handlende personen som "har" det etiske dilemmaet. Man bør også
også klargjøre andre etiske aktører eller parter, særlig de som direkte berøres i
handlingen.
På et eller annet tidspunkt må handlingsalternativene beskrives, og
det kan være lurt å gjøre det som siste ledd i en situasjonsbeskrivelse. Å
tenke ut handlingsalternativene innebærer indirekte at man også tenker ut fra
ulike normer og etiske modeller. I hvert fall er det nyttig å ha
handlingsalternativene klare når man i neste omgang skal finne fram til
relevante normer.
2. Normene
Hvorfor skjelnes det så skarpt mellom presentasjonen av normene og modellene
først, og så selve analysen etterpå? Jo, for å bevisstgjøre oss gulvet vi
står på når vi analyserer. Mange debatter om etiske spørsmål blir
fastlåste fordi man går rett på selve analysen uten å kartlegge grunnlaget
for analysen. Normene har vi i oss, enten vi er oss dem bevisste eller ikke.
Poenget her er å forsøke å løfte disse normene fram i lyset, dels for å
bevisstgjøre oss selv på hva som er drivkraften bak argumentene våre, dels
for å flagge overfor andre hva som er utgangspunktet for en eventuell debatt.
Hvis man er uenig om basis, så er man nesten dømt til å forbli uenige. Noen
ganger er normene påført oss utenfra. Dette gjelder lovverk og instrukser fra
det offentlige og arbeidsgiver. For en førskolelærer i arbeid, er slike lover
og instrukser en av flere relevante normer som kommer til anvendelse som
bakgrunn for alt man foretar seg mens man er i arbeid. Men slike ytre, påførte
normer er ikke hele gulvet vi står på. Vi har også med oss en rekke
holdninger som blander seg inn, som dels driver oss i samme retning som de ytre
normene, dels virker mot de. Og hvis konflikten mellom ytre normer og indre
normer blir for stor, står man virkelig overfor et etisk dilemma som
yrkesutøver. Etiske dilemma oppstår derfor oftest på grunn av konflikter
mellom de normene som er relevante i konkrete situasjoner. Derfor er det så
viktig å løfte fram normgrunnlaget først.
Normene kan grovt sett deles i to: handlingsregler og verdier (målsettinger).
Handlingsreglene regulerer den enkelte handling i og for seg. Norges
lover, rammeplanen for barnehagen, sedvane, de ti bud er alle eksempler på
handlingsregler.
Målsettingene sier noe om hvor man skal hen, gjerne over et lengre
perspektiv enn en handlingsregel makter å regulere. Til målsetningene
uttrykkes gjerne som verdier,
som gjerne formuleres i et enkelt begrep: likeverd, toleranse, osv.
I forlengelsen av dette har vi verdilignende idealer som er knyttet til en
persons holdninger og karakteregenskaper: tolerant, overbærende,
kjærlig, modig, upartisk, o.l. Noen kaller dette for dyder.
Jeg anbefaler at man først og fremst presenterer normene på dette stadiet i
analysen. Det må likevel et minstemål av begrunnelse til hvorfor man anfører
normene (hvorfor de er relevante), men selve anvendelsen av de på situasjonen
bør utstå til selve analysen senere. Man fører opp her alle de normene man
faktisk bruker i analysen senere.
3. Modellene
De etiske modellene kalles også for etiske teorier eller etiske
tilnærmingsmåter. Dette er framgangsmåter for å avgjøre den etiske
kvaliteten ved en situasjon. Noen av modellene har sine historiske røtter langt
tilbake, og flere av de er knyttet til bestemte filosofer. Noen etikere mener at
det egentlig kun er to hovedmodeller: pliktetikk (PE) og konsekvensetikk (KE).
Andre vil hevde at dydsetikken, som kanskje er den eldste etiske modellen med
røtter tilbake til antikken, står utenfor PE og KE som en egen modell. Nærhetsetikere som
Løgstrup (og Levinas) vil hevde at den ontologiske eller fenomenologiske etikk
er noe for seg selv, som en slags før-etikk eller etikkens grunnlag som er der
allerede før vi begynner å tenke i etiske modeller. Sinnelagsetikken nevnes
også av noen som en egen variant.
Pliktetikken har fokus på handlingen i seg selv, og avgjør en
handlings etiske kvalitet ved å bedømme den etter tilhørende handlingsregler.
Konsekvensetikken har fokus på handlingens konsekvenser, og avgjør
en handlings etiske kvalitet ved å se i hvilken grad tilhørende
målsettinger/verdier oppfylles.
Dydsetikken har fokus på det etiske subjekt, og vurderer først og
fremst dennes karakteregenskaper/dyder. I sin rendyrkede form har derfor
dydsetikken egentlig ikke noe å si om konkrete handlinger.
Den ontologiske etikk har fokus på om det etiske subjektet følger
den etiske fordring som ligger der som en situasjon i et hvert møte mellom
mennesker. Man er utlevert til hverandre som ansvarlige overfor hverandre.
Sinnelagsetikken har fokus på motivet for handlingen. Jeg vil mene at
dette er en variant av konsekvensetikken, men man vurderer hensikten med
handlingen framfor det faktiske resultatet.
Dydsetikken, og særlig den ontologiske etikk er krevende å bruke til en
analyse av handlingsvalg. For mer kortfattede analyser vil det være tilstrekkelig
å bruke konsekvensetikken og pliktetikken.
4. Analysen
Her gjøres den egentlige jobben. Man analyser og vurderer situasjonen. Det
gjøres ved å anvende pliktetikken med de beskrevne handlingsreglene på hvert
av handlingsalternativene. Det samme gjøres ved å anvende konsekvensetikk med
de beskrevne målsettingene/verdiene. Man kan gjøre drøfting ved å gå
gjennom et og ett handlingsalternativ og bruke de to etiske modellene, eller at
man tar en modell og går gjennom handlingsalternativene, og så neste modell
anvendt på de samme handlingsalternativene. Når man bruker siste modell på
samme handlingsalternativ, og de to modellene gir ulik anbefaling, da bør man
drøfte hvilke av de modellene som bør ha fortrinn. Det kan gjøres ved å
sette de involverte normene opp mot hverandre og avgjøre hvilke av de som skal
veie tyngst. Til slutt må man sette
handlingsalternativene opp mot hverandre og se hvilke som må utelukkes ut fra
bedømmingen ut fra de ulike etiske modellene.
Eller sagt mer skjematisk: med to handlingsalternativer vil gangen se slik ut:
|
Handlingsalternativ 1 |
Handlingsalternativ 2 |
Pliktetisk analyse |
vurdering 1 |
vurdering 2 |
Konsekvensetisk analyse |
vurdering 3 |
vurdering 4 |
Hvis vurdering 1, 2 osv. alle peker i samme retning, er konklusjonen lett å
trekke. Hvis de derimot spriker slik at de ikke er innbyrdes forenlige, må det
foretas en tilleggsdrøfting som avgjør hvilke av vurderingene som skal ha
fortrinn framfor andre. Det betyr ofte at man må rangere normene. Å rangere
normene er noe man også ofte må gjøre innen hver av enkeltvurderingene
ovenfor, for eksempel hvis man har anført verdier som ikke alle kan ivaretas
ved samme handlingsvalg, eller det er motstridende regler som er aktuelle.
5. Konklusjon
Her trekkes trådene sammen. Man kan vente med å sammenfatte analysen av
handlingsalternativene til dette punktet, men for øvrig skal det komme lite
nytt i dette avslutningskapitlet.
Hvordan bruke skjemaet
Det er lurt å spare mest mulig av drøftingene til punkt 4. Hvis man i
presentasjonen av de ulike verdiene starter analysen av situasjonen allerede her,
opplever man fort at analysen blir en gjentagelse eller pliktløp, og hva med
anvendelsen de etiske modellene? De ulike etiske modellene fordrer ulike
tilleggskriterier (verdier for k.e. og regler for p.e.). Jeg anbefaler derfor at
man i punkt 2 og 3 nærmest kun foretar en opplisting av relevante normer og
modeller, for så å utfolde alt sammen i kapitel 4, analysen.
Denne prosedyren for etisk analyse er ikke helt identisk med den Leer-Salvesen
beskriver i Nesten som deg selv (s.61 i 2000-utgaven), som mange
førskolelærerutdanninger bruker som lærebok i etikk. Den ligger likevel tett
opp til den. Leer-Salvesen deler mitt om normer i to punkter, en om verdier og en om
"nasjonale eller internasjonale lover". Jeg synes å kun nevne lover
er litt for snevert som beskrivelse av handlingsregler. Leer-Salvesen slår
presentasjonen av etiske modeller og anvendelsen av dem sammen i ett punkt 4.
Det er for så vidt greit, i og med at man godt kan anvende dem straks de er
presentert. Det viktige er at normene og situasjonen er klargjort før man
starter anvendelsen.
Denne artikkelen er vist 10698 ganger |