toppbanner

Main topics

Study techniques
Religion and view of life
Denominations and church history
Ethics and Philosophy
Pedagogy
ICT
Math, technology and science
CV and publications
Miscellaneous

Search in this website:

Choose articles by genre:

V Essays, papers
A Other papers
U Education, lectures
O Tables or summaries
S Citations
F Readers fruits
K Textbook summaries
T Speaches, sermons
L Links
P Web portal
D Miscellaneous
G Thoughts
All articles, cronological
All articles, alphabetical

My websites:

Non Aliud professional
Semaphore railway Viaduct model railroad

Norsk misjonshistorie 900-1000

Av Svein Sando, 1997

Innledning

I mange eldre framstillinger av norsk kirkehistorie, får vi vite at Norge ble kristnet i løpet av 35 år fra 995 da Olav Tryggvasson ble konge til slaget på Stiklestad i 1030. Sannsynlig skjedde det over en langt lengre periode, antagelig 100-200 år. Det var en lang forberedelsestid.

Dette henger sammen med at man har brukt sagalitteraturen som kildemateriale. Men disse er skrevet 200-300 år etter at kristningen skjedde, og må derfor sees på som sekundære kilder. Kan vi komme lenger tilbake, til mer primære kilder?

Tverrvitenskapelig arbeid må til: arkeologi, runologi, kunsthistorie, profanhistorie.

Gravskikker

Antagelig er det gravskikkene og forholdet til de døde det som holder seg lengst i hevd i forbindelse med en overgang fra en trosform til en ny. Det viktigste "motstander" mot de som ville drive kristen misjon i Norge var derfor ikke Odin og Tor, men fedredyrkelsen. Tilsvarende vil arkeologiske funn som viser endringer i gravferdsskikker i retning en kristen begravelse gi indisier på at stedet har vært under langvarig kristen påvirkning.

Arkeologen(?) Per Hærnes (se Lidén) har forsøkt å lage kriterier for å bestemme om en person er gravlagt etter hedensk eller kristent skikk. Han foreslår følgende kriterier for å sannsynliggjøre at det er en kristen begravelse som ligger til grunn:

1. Den døde, dersom det ellers kan sannsynliggjøres at det snakker seg om en fra en velstående familie, har ikke fått med seg det som ellers var sedvanlig ved en hedenske begravelse av "utstyr" for "reisen". Jfr. f.eks. alt slikt fra Oseberg og Gokstad-skipene.

2. At graven ikke har noen gravhaug over seg, dersom det av samme grunner som ovenfor kan godtgjøres høy byrd.

3. Funn av kristne smykker eller gjenstander og fravær av tilsvarende hedenske.

Dersom flere eller alle disse kriteriene er tilstede vil det bestyrke at det er et kristent gravrituale vi står overfor. I Rogaland er det funnet ca 40 slike graver, der de to eldste daterer seg tilbake til 700-tallet, og de fleste til 900-tallet. Da gravskikker er noe av det som endrer seg senest, tør vi anta at Rogaland har hatt virkekraftig kristen påvirkning i alle fall på 700-800 tallet, kanskje enda tidligere!

Undersøkelsene fra Rogaland passer godt inn i et tilsvarende materiale fra Tjølling i Vestfold som F.Birkeli kjente til rundt 1980 og som var med på å forme hans teori om kristningen av Norge som en langvarig prosess.

Bautasteiner og steinkors

Fedredyrkelsen fikk også sitt uttrykk ved ofringer ved graven, ved støtten. Der var slektens hierarki konsentrert. Der bedrev man fruktbarhetskultur for å opprettholde slekten.

Bautasteinen var i utgangspunkt en "taus" stein. Så inntrer det en forandring. Det begynner å komme inskripsjoner på den. Har nordmannen funnet på det selv? Runene tas i bruk på 300-500-tallet. Ved Einangsteinen i Valdres (antagelig 300-tallet) har man funnet et romerske sverd! Det tyder på påvirkning utenfra. Det var en romersk, kristen skikk å sette inskripsjoner på graven. På 300-tallet begynner det å spre seg kristen gravstøtter over Frankrike, et land som nordmennene allerede på det tidspunktet antagelig hadde handelsforbindelser med via sjøveien. Innskriftene har ikke spesielt kristent innhold, men det kristne ligger i det at det rett og slett er en innskrift. På 400-tallet sprer skikken seg nordover til de britiske øyer.

De steinene med innskrifter vi har i Norge stammer fra perioden 300-700 og dette er før Danmark og Sverige. De fleste steinene er i kystområdet av Sørvest-Norge. Det sjøfarende norrønafolket ble altså utsatt for påvirkning i utlandet, helst England og Frankrike, og tok med seg påvirkningen hjem.

På 800-900-tallet begynner steinene, i tillegg til generell innskrift, også å bli utstyrt med små og store kors. Noen steiner har et kors som dekker hele steinen. Til sist utvikler dette seg til rene steinkors.

Steinkors kunne bli reist på en gravhaug, eller man kunne hugge i småkors på en allerede eksisterende bautastein og kanskje anlegge en kristen gravplass rundt den. Alt dette tyder på en langsom kristianisering av landet. Man rev ikke ned gravhaugen eller bautasteinen når man begynte å tro på Kvite-Krist, men man "kristnet" haugen og steinen ved å korsmerke den. Dette antyder at det var en lang synkretistisk tid ved kristningen av landet.

Keltisk misjon i Norge?

Blant steinkorsene har Norge to former som vi er alene om sammen med England. Det er keltisk korstype og anglisk korstype. Keltiske kors finnes det på Nord-Vestlandet: Etne, Eivindvik (stedet for Gulatinget), Loen m.fl. I Eivindvik, bare 2-300m fra et keltisk kors står det også en anglisk kors. En spesiell korsform er korset som er reist til minne om Erling Skjalgson (1029?) som ble drept av Olav Haraldsson. Et lignende kors finnes ved York. Alt dette tyder på at den tidligste kristne påvirkning på Vestlandet særlig kom fra de britiske øyer.

Kontakten med øyene der ute i havet var stor. Helst dro nordmennene på plyndringsferder, men grunnla også kolonier der. Irland hadde lenge vært en senter i Nord-Europa for misjon. Derfra dro det mange misjonærer ut. Ikke utenkelig at de også nådde Norge. Det berettes om en misjonær som reiste ut i havet og nådde "Thule", noe som mange har forstått som Island, men vind og strømforhold gjør at en stranding i Norge er mer sannsynlig. Dette var eremittmunker som gjerne slo seg ned i huler og grotter. Selje-øya ved Stadt og Kinn ved Flora vil være egnede steder for slike eremitter samtidig som det er knyttet mange legendariske beretninger av religiøs art til særlig Selje.

Olav Tryggvasson og hans medreisende biskop fant levninger (Sunniva?) på Selje og en kirke ble reist der i havgapet. Denne misjonærbiskopen må ha sett at det var kristne som var omkommet under steinraset.

Sunniva-tradisjonen

Den første norske helgen var en kvinne. Etter sagnet nådde hun land i Fjordane, men folk plaget henne og folket sitt så hun havnet på Kinn eller Selja. Håkon Jarl ville ekte prinsissen, men hun ville ikke falle i hedningers hånd og bad til Gud om å bli skjult av fjellet som styrtet over henne. Hun ble lagt i kiste i 996 (Olav Tryggvasson?) da hun var uskadd.

Selje ble Norges første bispesete. Stedsvalget er kun begrunnet i Sunniva-tradisjonen, så forblåst og uegnet Selja ellers er. Først i 1170 flyttet biskopen til Bergen.

"Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge"

Dette er innskriften på den såkalte Kulisteinen på Møre-kysten. Ut fra ordlyd og runetyper, tyder det på at innskriften er fra midt på 900-tallet. Men hvis kristningen var en prosess over kanskje flere hundre år, hvordan kan man da lokalt tidfeste kristendommens innførelse til et bestemt år? Det er jo tale om kristendommen i Norge, ikke bare på Kulø! Antagelig tenkes det da på at noe mer formelt hadde skjedd, f.eks. et vedtak på et ting eller lignende. Men noe slik ting som behandlet kristendommen i Norge kjenner vi ikke til på 900-tallet. De fleste forskere har derfor ment at det henviser til tingbehandlinger under Olav T eller Olav H eller endog senere.

Men F.Birkeli stiller motspørsmålet: Kan det ikke tenke seg at Håkon den Gode Adelsteinsfostre (934-961) faktisk var mer vellykket i sin kristning av landet enn de senere sagaskrivere (særlig Snorre) har fått med seg? Den tidlige sagaen Àgrip tegner et bilde av Håkon den Gode som en kristen konge. Hans oppvekst ved det engelske hoffet peker jo også avgjort i den retning. Der ble han sikkert kjent med engelsk misjonstrategi. Den var nemlig langt fra sverd- misjonstypen. Man skulle ikke provosere hedningene unødvendig, men heller søke med en mer gradvis omforming av de hedenske skikker - det vi kan kalle kristianisering. I Snorres øyne ville derfor Håkons mer milde framferd være mindre imponerende enn Olavs-kongenes kraftmisjon. Men Snorre sier også rett ut at Håkon faktisk vant mange for kristendommen ved sin milde framferd. Snorre forteller også om at Håkon fikk innsatt noen prester og bygd kirker på Vestlandet, samt om et senere prestemord på Møre. Altså er det meget mulig å tenke seg at Kulø- boerne har opplevd at Håkon den Gode og hans geistlige følge både har "kommet" med kristendommen, og har til en viss grad fått etablert den der i og med kirkebygg og presteskap. Siden det er kongen som kom, er det noe nasjonalt ved det hele, så henvisning til at det gjelder Norge, ikke er utenkelig sett fra Kuløs synsvinkel: De kom hit, og drog videre til andre steder for å gjøre det samme der: kristendommen kom.

Enn videre er kristne skikker som søndagshvile, fredagsfaste og julefesten allerede tingfestet når Grimkjell og Olav H gir sin kristenrett. Altså må det ha vært et ting forut for dette som har fastsatt dette. Det er ikke utenkelig at dette har skjedd allerede under Håkon den Gode, og at det er dette som skjedde 12 vintre før Kulisteinen fikk sin innskrift. Og da passer datering ut fra ord og skrift som hånd i hanske!

Biskop Grimkjell og Olav den hellige

I norsk historisk tradisjon har hovedfokus når det gjelder konsolideringen av kristningen av Norge ligget på Olav Haraldsson, mens hans biskop, hans misjonær nærmest blir en statist i bakgrunnen. Legendestoffet rundt kong Olav er enormt og det begynte straks etter hans fall på Stiklestad. Så kraftig har dette legendariske stoffet virket, at mang en historiker har latt seg villede av det. Snorre er ingen historieskriver på dette punktet. Han viderefører bare legenden. Går det an å komme "bak" dette legendariske stoffet? Vil et studium av biskop Grimkjell vise seg å kaste et mer nøkternt syn på saken? Biskop Fridtjof Birkeli gjør det i et par artikler i Tidsskrift for Teologi og Kirke (TTK) i 1980 som er hovedkilden for det som følger nedenfor.

De eldste kildene om helgenkongen

Den eldste skriftlige kilde om Olav Haraldsson er engelsk. I The Anglo-Saxon Chroncle (ASC) står det i C- versjonen (Sør-Engelsk) står det under 1030: "I dette året ble kong Olav drept i Norge av sitt eget folk og ble etterpå hellig (was syddan halig)". Kong Knut den mektige var konge i England på det tidspunktet og han var en av Olavs mektigste fiender. For ham var kong Olavs død derfor en gladmelding - at han var blitt hellig kanskje i mindre grad. Men krønikeskriverne var kirkens folk og de hadde bedrevet kristen påvirkning mot Norge i lang tid, og med dette så de kanskje at det endelig begynte å bære varige frukter. La oss sitere Birkeli direkte på dette punkt:

For de kristne angelsaksere som hørte at Norge hadde fått en helgenkonge, var opplysningen oppsiktsvekkende nok. Den fortale altså at først går det norske folk hen og dreper sin konge for så å gå med på å erklære ham for hellig. Den gang var det en biskop som kunne erklære en person for hellig. Men biskopen måtte sørge for at både konge og folk tilstemte hans avgjørelse. En helgenerklæring var på den tiden et samvirke mellom biskop, konge og folk. Folket hadde altså vært aktivt med i den voldsomme forandring fra kongedrap til helgenkonge. De engelske kristne har sikkert sunget sitt "Te Deum" for det gjennombrudd som deres misjonærer i Norge kunne berette om: Etter mange års trofast innsats opplevde de at det vikingebetonte norske folk omsider var på vei bort fra sine norrøne idealer og vendte seg til kristendommen.
(Birkeli 1980:112)

I norsk skaldediktning fra omtrent samme tid har vi ting som bekrefter det samme, nemlig at Olavskulten vokste fram ganske raskt etter 1030. Allerede i 1040 henviser Sigvat Skald til at den norske kirke allerede da var i ferd med å holde Olavsmesser.

Som om ikke dette var nok: Det finnes et engelsk dokument fra senest 1050 som er en Olavsliturgi. Den finnes i to versjoner, en med store og en med små bokstaver. Den med store er den eldste og stammer antagelig også den fra 1030-årene. Dens "primitive" form hentyder også til at den opprinnelig er forfattet i Norge. Den inngår i en større samling av kollekter, et såkalt Collectarium, og er plassert mellom 22.juli (for Maria) og 1.august (for Peter), altså nærmest mulig 29.juli! Igjen et indisium på at kirken betraktet Olav som en helgen meget kort tid etter hans død. Det er ikke snakk om en langsomt framvoksende tradisjon, men en brå overgang fra vikingekongen til Rex Perpetuum Norvegiæ.

Hvis vi går til tysk mark, nemlig til Adam av Bremen, så bekrefter han de norske og engelske beretningene. I 1060/70-årene forteller han at Olav ble begravet i Trondheim med sømmelig ære, om mirakler ved hans grav, om minnefesten 29.juli og at det valfarter folk dit fra hele Norden og andre land.

Olav Haraldsson den digre før 1030

Det er ytterst få pålitelige kilder om Olav før han dør. I et fransk historieverk fra ca 1070 sies det at han ble døpt i Normandie av erkebiskop Robert, bror av hertug Rikard av Normandie. På den tiden var den engelske konge landflyktig i Normandie. Det passer med enkelte sagaer som forteller at Olav i 1011 deltok sammen med vikingen Torkel Høye i et plyndringstokt i Sørøst-England. Biskopen av Cantebury, Ælfheæh som 15 år tidligere hadde konfirmert Olav Tryggvasson, ble torturert i hjel av den vindrukne vikingene. Kong Ethelred flyktet til Normandie, men like etter gikk Olav selv over til den engelske kongen, muligens fordi han mislikte drapet på erkebiskopen. Han innledet dermed et samvær med Ethelred som nok viste Olav at det gikk an å styre et land og folk med kristen tro og moral, og ikke bare med sverd og rå makt. I likhet med Olav Tryggvasson, men til forskjell fra Håkon den gode Adelsteinsfostre, fikk han således et kortkurs i kristendom og kristen samfunnsbygging som var tilstrekkelig til at han ville prøve denne styreform i Norge, men noen dypere innsikt i kristendom rakk han rett og slett ikke å få med seg. Derfor trengte han dyktige kristne rådgivere.

Omkring 1016 ble Knut den Mektige tatt til konge over hele England, og omtrent på samme tid må Olav ha satt seg fore å dra til Norge for nå var hans argeste fiende blitt konge i både England og Danmark. For å få en viss offisiell kirkelig støtte annetsteds, dukket en biskop Grimkil opp i Bremen som Olavs sendebud. Adam av Bremen beretter om dette og han sier at Olav hadde med seg fra England mange bisper og prester, og blant disse nevnes Sigafrid, Grimkil, Rodulf og Bernard.

Biskop Grimkjell

Grimkjells onkel synes å ha vært biskop Jon-Sigurd som var med Olav Tryggvasson på kristningsferd til Norge. Selv ble Grimkjell onkel til biskop Asgaut i Oslo som igjen var onkel til en biskop Jon. Han var del av en stor biskopslekt, altså.

Grimkjell kom til Norge sammen med Olav Haraldsson omkring 1015. Langs kysten må det da ha vært så pass mye kristendom at tiden var inne for å organisere den på landsplan. Da måtte han gå veien om de norske lagtingene. Dette peker fram til det vi best bør kalle "kirkemøtet på Moster" som fant sted en gang mellom 1020 og 1024. Feilaktig kalles det gjerne "Moster-ting", men det var høyst sannsynlig ingen vanlig ting-samling. De hadde som formål å ordne rent kirkelige saker. I neste omgang derimot, ble ting fra Mostermøtet tatt opp eller referert til i de senere lagtingene, men der kalles de, av mangel på et bedre ord kanskje, for "ting":

Det er no dinæst at me skal halda uppe alle dei kyrkjor og den kristendom som Olav den heilage og Grimkel biskop fastsette på Mostratinget. (Gulatings kristenrett kap.10, etter Robberstad)

No er det dinæst at biskopen vår skal råde over kyrkjone, så som Olav den heilage lova Grimkel biskop på Mostratinget og som me sidan vart samde om det. Biskopen vår skal no setja prestar til alle kyrkjor, og det slike som han veit kan gjera gudstenesta rett for folk. (Gulatings kristenrett kap.15)

Me skal gjeva prestane slik levemåte som Olav Heilage og Grimkel etla til på Mostratinget. (Gulatings kristenrett kap.15)

No er det dei dagane som Olav Heilage og Grimkel biskop fastsette på Mostratinget og baud faste og nonhelg fyre, dei skal haldast heilage sameleis som sundagane. (Gulatings kristenrett kap.15)

Ingen skal ta seg kone av sin ætt annerledes enn biskop Grimkell ga tillatelse til på Mostertinget og alle siden ble forlikt om. (Frostatingsloven III)

Etterhvert som lagtingene vedtok Grimkjells kristenrett slik den var blitt utformet på Moster, kan man si at landet ytre sett var gått over til kristendommen. Antagelig var det bare en minoritet som religiøst sett også var blitt troende kristne. Men ting skulle endre seg raskt, også det under påvirkning av biskop Grimkjell.

Kong Olav måtte forlate landet på grunn av angrep fra Knut den mektige i Danmark sammen med de norske høvdinger som Olav hadde satt til side tidligere. Men han ville tilbake for å fullføre både samlingsverket og kristningsverket og gjorde det i 1030. Som vi alle vet ble han drep i slaget på Stiklestad. Men dette var intet slag for eller mot kristendom. Til det kom det alt for sent. Det var dessuten hedninger og kristne på begge sider av flokkene som tørnet i hop. Striden dreiet seg om det politiske herredømmet over Norge.

Ting tyder på at Grimkjell var med til Sverige da Olav flyktet, men at han ganske snart dro tilbake til Norge, og da til sin niese som var husfrue på en av storgårdene ved Mjøsa (Ringsaker?). Derfra har han antagelig både sørget for tilsyn med den unge kirken som var etablert i og med Mosermøtet, og antagelig også med misjon i indre Østlandet. Birkeli antar at Grimkjell er der i årene 1028-31, og at det er kjent helt opp i Trøndelag.

Ikke lenge etter Olavs død begynner ryktene å gå om ting som skjer rundt den døde kongen. De som drepte Olav synes å angre, enten det nå er fordi de får føle på kroppen at alternativet, et dansk/svensk styre under Knut den mektiges hånd, ikke var noe bedre enn Olavs, eller på grunn av jærtegnene rundt Olav. De sender bud på Grimkjell.

Grimkjell får tak i de som gravla Olav og får kongens tillatelse til å åpne graven. Sagaen sier at åpningen skjedde med mange folk til stede. Dette er ikke urimelig. Det var små forhold og en slik ting var vanskelig å holde hemmelig. Hva fant man? Her står vi over for en historisk nøtt. Kildene inneholder så mye legendarisk materiale at det er vanskelig å avgjøre det historiske, etter vår tids målestokk. Men noe usedvanlig må det ha vært siden virkningen var så stor. I alle fall beretter Snorre slik om det som så skjedde:

Det ble da biskopens avgjørelse og kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var sannhellig. (Olav den helliges saga kap.244)

Den framgangsmåte som Snorre gjengir, at biskopen bestemmer om et menneske skal være en helgen, var helt i tråd med kirkelig skikk i 1031, men ikke på Snorres tid. Da var det paven alene som kunne kanonisere et menneske. Dette bestyrker Snorres troverdighet på det punktet.

Hva var Grimkjells motiver for å erklære Olav hellig? Siden Olav var død og Grimkjell før eller siden ville måtte stå til rette for Olavs motstander kong Knut av Danmark/England var ikke et taktisk lurt trekk. Personlig kunne han derfor ikke ha særlig nytte av å kanonisere Olav. Det tyder på at det er andre motiver som ligger bak.

Døde stormenn og konger som det utgår kraft fra, var ikke noe nytt. Jærtegnene rundt Olav kunne således inngå i en ikke-kristen måte å tenke på. Hvis vi ser det fra misjonsstrategens Grimkjells side måtte det derfor være maktpåliggende å hindre at det som skjedde rundt Olav død ikke svekket den spede kristendom som nettopp var i ferd med å slå rot i bredden av det norske folk. Tvert i mot var det viktig å kristianisere det som var i ferd med å skje slik at den folkebevegelse som han så var i emning ble en bevegelse i riktig retning. I første hånd ville en kanonisering av Olav komme som en viktig erstatning for Odin, Tor og fedredyrkelsen, en kraftkristendom som viste seg sterkere enn de gamle råtne norrøne guder, altså i Kvite-Krist-tradisjonen. Men i neste omgang kunne dette føres inn til det som enda gjenstod av kristningen av Norge, nemlig at folket ikke bare skulle møte en som var sterkere enn Odin, men en som var sterkere enn deres synder og som var i stand til å tilgi og oppreise til nytt liv i det daglige.

Ved å kanonisere Olav oppnår Grimkjell at åsatroen endelig forlates. Ved å utforme en Olavsliturgi sørger han for at St.Olav også leder mennesker til Kristi forsoningsverk.

At Grimkjell faktisk gjør det siste er antagelig godtgjort i det faktum at de eldste spor av en Olavsliturgi nettopp finnes på angelsaksisk mark, altså der Grimkjell kom fra og dit han vendte tilbake en gang på 1030-tallet.

Som vi vet førte kanoniseringen av Olav til en folkebevegelse i bokstavelig betydning. Folk fra hele Nord-Europa enten valfartet til Olavsskrinet i Nidaros eller bygde Olavskirker. Og om folk flest kanskje dro for å oppnå timelige goder eller håp om befrielse fra legemlige plager, så ble de først og fremst møtt med legedom for sjelen. Og i den grad de det fikk, så er det rett å snakke om at Olav den Hellige kristnet Norge, men på en noe annerledes måte enn man kanskje tenker seg. Norge ble ikke kristnet ved Olavenes sverdmisjonen, men sverdet som drepte Olav Haraldsson, førte til at kristendommens kjerne ble presentert - og trodd - på en langt mer effektiv måte enn det antagelig ellers ville ha skjedd.

Kilder

Fridtjov Birkeli (1980): "Biskop Grimkell og Hellig-Olav" i: Tidsskrift for Teologi og Kirke 2/1980

Hans-Emil Lidén (red.) (1995): Møte mellom hedendom og kristendom i Norge. Universitetsforlaget 1995.

Robberstad, Knut (1974): "Mostratinget 1024 og Sankt Olavs kristenrett": etter eit fyredrag på Moster 28. juli 1974. Stensilserie / Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo

Gustav Storm (1887): "De ældste kirkelige Optegnelser om St Olav" i: Theologisk tidsskrift for den evangelisk-lutherske kirke i Norge. R. 3, 1(1887)

Dessuten:

Forelsningsnotater våren 1980 etter Fridtjov Birkelis forelesningsserie over samme emne på MF.


This article is shown 6839 times

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e3719.jpg

I dag 207 treff på nonaliud, og 1954511 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 367 treff ·

© Svein Sando, PhD, Associate Professor at Queen Maud's College of Early Childhood Education (QMC), Trondheim, Norway
Phone +47 73 80 52 26 - fax: +47 73 80 52 52 - e-mail: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Start page (Eng.) · Startside (Norw.) · · Display modes: Standard · Without menus: Arial · Times · Times spacious · Large ·    

The content of this webpage is subject to Norwegian legislation about copyright, which gives the author all publications wrights. Any further publication of this text and its pictures, completely or partly, can only be done after being authorized to do so by the author. Shorter citation in papers, students essays and so forth can be done if referring to the source. APA style reference to this webpage:

Sando, S. (1997). Kristianiseringen av Norge i perioden 600-1050,. Dronning Mauds Minne Høgskole. Downloaded 13.11.2018 from http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=21&nid=1&eng=1


Valid HTML 4.01!