Reformasjonen i Danmark-Norge

Forelesningsmanuskript av Svein Sando

Et pådyttet trosskifte

Reformasjonen i Norge skjedde på en helt annen måte enn i Tyskland og Danmark. I begge de to nevnte land kunne reformasjonen gjennomføres ved en kombinasjon av fyrsteopprør og folkeopprør mot Romerkirken, med bl.a. begrunnelser om sterkere nasjonal selvstendighet. Så ikke i Norge.

Hos oss ble reformasjonen pådyttet oss som et dansk diktat. Det er lengre fra Norge til Roma enn til København. Det betydde en sentralisert kirke med sentrum i København kunne komme til å utøve mer innflytelse over lokale norske forhold enn med sentrum i Rom. Det forelå derfor ingen norsk nasjonal begrunnelse for å bryte med Rom. Men fordi kongen var dansk-norsk, ble vedtak i statssaker gjeldende for så vel Danmark som Norge. Norge ble ikke forespurt om vi ville være med på det danske vedtak om skifte i kirketilhørighet - det ble tatt som en selvfølge. Slik sett kunne innføringen av reformasjonen i Norge sees på som en fordanskning som vi ikke hadde bedt om.

Dette var imidlertid den kirkepolitisk start. Reformasjonens ånd kom likevel til å bre seg i Norge som i Danmark og Tyskland, selv om det skjedde med litt haltende bevegelser til å begynne med.

Om reformasjonen i Norge bare «kom», så skjedde den likevel, og vi må se litt på hva som skjedde i Danmark fordi det direkte påvirket norsk profan- og kirkehistorie.

Danmark og Norge hadde hatt felles konge siden 1380, og i 1397 fikk vi Kalmarunionen der alle de tre skandinaviske rikene var forent. Etter hvert skjedde det en styrking av linjen Danmark-Norge, mens Sverige løsnet båndene. I den norsk-danske alliansen fikk Danmark i praksis mer og mer føringen bl.a. fordi kongen bodde der. Christian III håndfesting av 1536 reduserer Norge til en dansk provins på linje med Slesvig. I tillegg ble reformasjonen innført - altså går norsk nasjonal ydmykelse og trosskifte hånd i hånd.

Reformatoriske tanker vinner terreng

Den danske reformasjon var på mange måter kongenes verk. De tre påfølgende kongene Christian II, Fredrik I og Christian III som regjerte fra 1513 til 1559 var på hver sin måte sterkt involvert i reformasjonsverket i Danmark-Norge.

Christian II (1513-23)

Christian II ble tronarving og hertug i 1506 og ble kongens stedfortreder i Norge. Han styrket den danske kongemakten på den norske elitens bekostning. Både i Nidaros og Oslo fikk han innsatt egne, danske kandidater som biskoper.

I 1513 ble han konge eter sin far kong Hans, og gjorde som fyrster eller i Europa på den tiden: prøvde å beskjære høyadelens og de geistliges makt for å bygge opp en sentralisert, kongestyrt stat i stedet. Når Luther noen år senere kommer med sitt program der pavemakt og bispemakt blir kritisert, så passer det som hånd i hanske på en rekke Europeiske fyrsters interesse i samtiden. Hvis man samtidig kan få en folkebevegelse i samme retning, da har både folk og fyrste gjensidige interesser av å løsne båndene til Rom. Vi må ikke glemme denne rent verdslige/politiske/økonomiske begrunnelse som også lå til grunn for reformasjonens praktiske gjennomføring. Derfor er profanhistorie og kirkehistorie på dette punktet tett innvevd i hverandre.

At fyrstenes formål med å støtte en kirkelig reformasjon kanskje først og fremst var politisk/økonomisk begrunnet, ser vi av det forhold at flere av de i utgangspunktet kun tenker seg en nasjonalisering av en katolsk kirke. Dvs. kun et skifte av kirkeordning, ikke av teologi. Christian II startet slik. Han var åpen for reformer, men den skulle fortsatt være katolsk. Det samme gjaldt Henrik VIII i England. For sistnevnte var begrunnelsen dessuten ekteskapelig: han ville skille seg fra Katharina, men paven nektet å oppløse ekteskapet, og da gjorde han seg selv til kirkens overhodet for å få gjennomført sin ekteskapsplan - å gifte seg med Anne Boylen som ble mor til den senere dronning Elisabeth, hun som i sin tur igjen så et personlig poeng i å gjeninnførte en reformasjonskirke etter en katolsk reaksjon under Maria Stuart. Uten at Church of England var løst fra Rom, ville jo ikke Elisabeth vært lovlig arving til tronen, for da ville hun vært født i et forbudt ekteskap, dvs. kirkerettslig som uekte barn uten arverett. - Det er mange grunner til at et helt land kastes ut i en religionsstrid.

Men om fyrstene kunne ha aldri så mange personlige grunner for å ønske seg kontroll over kirken, så hadde ikke reformasjonen latt seg gjennomføre med varighet uten at noe skjedde i folket også.

Christian II var i starten er reformkatolikk. Han hadde kontakt med Erasmus av Rotterdam og gjennomførte en universitetsreform i København i 1520 og prøvde å få gjennomført reformlover i 1521-22 som svekket adelen på bekostning av borgerskapet. Dette provoserte adelen så mye at han måtte flykte landet. Reformlovene ble brent på et bokbål.

Frederik I (1523-33)

En ny konge, Frederik I, ble valgt og måtte akseptere en håndfesting som sikret høyadelens privilegier, samtidig som det lutherske kjetteri ble forbudt, faktisk under trussel med dødsdom. At adelen i første omgang fikk både bukta og begge endene viser det at biskopene nå til overmål skulle velges blant adelsmennene. Dette styrket imidlertid den generelle tendens med å nasjonalisere også de katolske kirkene.

Selv om håndfestingen var klar katolsk og tilsvarende anti-luthersk, var det umulig ikke å måtte forholde seg også til folkets ønsker på folkedypet. Det var adelen som satte kravene, men innholdet var meget mislikt av bønder og borgere. I praksis kom derfor Frederik I til å føre en så reformvennlig politikk har klarte uten å erte på seg adelsmennene alt for meget. Kravet om dødsstraff for "lutherier" ble ikke gjennomført, ja kongen bidro så godt han kunne selv til at lutherske tanker kunne bre seg.

Danmark var så nære Tyskland at lutherske predikanter allerede tidlig kom til Danmark og deres lære falt ofte i god jord.

Hans sønn, hertug Christian, som senere ble kong Christian III, fikk i 1525, 22 år gammel, Haderslev amt og Tørning len i Sønderjylland som landområder. Der fikk han innføre reformatorisk kirkeordning uten at kongen hindret det. Hertugen hadde vært til stede under riksdagen i Worms der Luther var satt stevne, og var ette hvert blitt en overbevist lutheraner. Hertugen opprettet en luthersk presteskole i Haderslev og i 1528 ble amtets prester forpliktet på en luthersk embetsed overfor hertugen selv.

Samme året som hertugen overtog Haderslev og Tørning, utstedte kongen et vernebrev for den omstridte lutherske predikanten Hans Tausen. Adelen ville ha ham arrestert, men borgerne presset på og kongen ble mer eller mindre tvunget til å følge disses ønske for at ikke særlig bybefolkningen skulle vende seg mot ham i fullt opprør.

I mellomtiden oppholdt den landsforviste Christian I i Wittenberg og hadde lange samtaler med Luther; noe som gjorde han også til en overbevist lutheraner. Han søkte støtte utenlands, bl.a. hos Luther, for å kunne dra tilbake til Danmark og kreve tronen tilbake.

I Danmark opplevde de dette som en trussel. Det ble innkalt til herredager i Odense i både 1526 og i 1527 der riksråd og konge møttes. I 1526 skjedde det egentlig et definitivt brudd med Rom fordi de vedtok at bekreftelse på en bispeutnevnelse heretter ikke skulle godkjennes i Rom, men kun skje hos den danske erkebiskop som var innsatt av Christian II som ikke var kanonisk valgt og godkjent av paven.

På møtet i 1527 presset adelen på for at kongen skulle håndheve luther-kjetteriet hardere, men han skjøt seg inn under den forventning alle hadde til at det skulle komme et konsil som skulle avgjøre i striden mellom Luther og Rom. Inntil så var avgjort, måtte man kunne praktisere toleranse i dette spørsmålet, mente kong Frederik I.

I ly av denne midlertidige toleransen fikk han besatt en rekke viktige prestestillinger med evangeliske prester, bl.a. Hans Tausen som prest i Nikolaikirken i København. Dette gav enda mer vind i seilene for reformasjonens nedslag i befolkningen. Med forkynnelse som kritiserte messeofferet og den katolske geistlighet, og som henviste til Guds rene ord i Skriften, ble mange overbevist som lutheranere.

I 1530 innkalte kongen til en ny herredag, denne gang i København. Der skulle det føres religionssamtaler mellom katolikker og protestanter. Som en forberedelse for det utformet de evangeliske en sammenfatning av sitt syn i 43 artikler, den såkalte Confessio Hafniensis. Innholdet oppviser ikke en ren luthersk teologi, men er tydelig påvirket av sørvest-tysk (Strassburg og Basel) reformasjonsteologi. Dette var er teologi som også hadde spredt seg til nord i Tyskland og dermed mot Danmark. På noen punkter var denne lettere å kombinere med reformhumanistisk tenkning enn den rene lutherske. En reformhumanisme/katolisisme var utgangspunktet for mange i Danmark til å bryte med Rom, så derfor passet dette bra. Denne teologien var mer reformert enn den lutherske i og med at den la mindre vekt på syndserkjennelse og tilgivelse (anger og bot) og mer vekt på Jesus som lærer og lovgiver. I stedet for den pavens lov fikk man nå Kristi lov, som omfattet tema som fattigpleie, sykepleie og undervisning. - Religionssamtalene ble det aldri noe av.

Interregnum 1533-36

Kong Frederik I døde i april 1533. Da hadde den evangeliske retning vunnet en sterk stilling i Danmark, særlig i de største byene og innen borgerskapet. Motstanden var særlig konsentrert til de gamle bispebyene Ribe og Roskilde. Men siden biskopene i utgangspunktet var adelsmenn og ikke teologer, var motstanden mot de evangeliske ikke alltid båret opp av stor teologisk kunnskap.

Riksrådet ville helst ikke velge kongens sønn, hertug Christian til konge. Han var jo erklært lutheraner. Derfor utsatte de kongevalget ett år. Men de innførte lover i motreformatorisk ånd. Den katolske orden skulle gjeninnføres, om enn ikke brått. Hans Tausen ble dømt til forvisning fra Sjælland og Skåne. Også andre tiltak fra biskopenes side førte til uro i folket. Dette utviklet seg ganske raskt til en borgerkrigslignende tilstand som fikk navnet grevefeiden.

De to partiene som sto mot hverandre samlet seg rundt to grever: grev Christoffer av Oldenburg som ledet et øst-dansk parti og hertug Christian, "kronprinsen" som ledet et vest-dansk parti. Det øst-danske partiet hadde den avsatte, og nylig fengslede Christian II som sin kongekandidat, mens det vest-danske partiet hadde selvfølgelig hertugen selv som kongekandidat. Men legg merke til at dermed utviklet det seg ikke til en kamp mellom katolisisme og evangeliske siden begge kongekandidatene var lutheranere. Som vi har nevnt før, politiske og religiøse motiver for reformasjonen er vanskelig å skille klart fra hverandre. Men forskjell var det. Christian II sto for en bibelhumanistisk variant av reformasjonen med en slags demokratisk profil. Hertug Christian sto for en klarere luthersk profil, men i politisk henseende med et program som ikke grep så hardt inn i adelens privilegier. Måtte adelen velge, så foretrakk de hertugen framfor Christian II fordi de dermed beholdt mer av sin makt.

Christoffer av Oldenburg og det øst-danske parti hadde sommeren 1534 erobret det meste av Øst-Danmark mens hertugen med sitt utgangspunkt i Sønderjylland erobret Jylland og vendte seg østover. Etter ett års beleiring av København kunne hertug Christian i august ri inn i den herjede by som seierherre.

Reformasjonen innføres i Danmark 1536/37

Biskopene ble straks arrestert. De verdslige medlemmene av riksrådet ble innkalt og de måtte avgi et løfte om at den danske stat fra nå av skulle styres av rent verdslige organer, at biskopene ikke lenger skulle ha verdslig makt og at de ikke skulle legge hindringer i veien for luthersk kristendom.

Christian innkalte så til stendermøte i København i oktober 1536 der folket skulle få godta omveltningen. 30.oktober ble det fastslått at biskopene var avsatt for deres misgjerningers skyld, dvs. for at de var medvirkende til at det utbrøt en borgerkrig ved at de var årsak til utsettelsen av kongevalget i 1533. Bispegodset skulle tilfalle kronen. Så skulle det utnevnes nye biskoper, eller superintendenter som de nå for en kort periode ble kalt. Dermed var bruddet med Rom formelt og endelig.

Bugenhagen

Christian II tilkalte Luthers nære medarbeider Johann Bugenhagen (1485-1558) til å hjelpe ham med å sette reformasjonen ut i livet. Han ankom København i 1537 og ble der i to år. Allerede august 1537 ledet han den store kroningsseremonien der kong Christian III og dronning Dorothea ble kronet i Vor Frue Kirke. Viktigere av kirkehistorisk art var det at han 2.sept. sto for innsettelsen av de første nye lutherske danske superintendenter i samme kirke. Gjennom denne akten ble den apostoliske suksesjon brutt.

Kirkeordinansen

2. sep. 1537 undertegnet kongen den nye kirkeordinansen som skulle iverksette reformasjonsprogrammet. I forhold til den avløste corpus iuris canonici, var dette i omfang en lis på i underkant av 100 sider. Bare de viktigste forhold var tatt med, dreiet rundt fem temakretser: læren, gudstjeneste og liturgi, skole og undervisning, fattigomsorg og annet sosialt arbeid, og endelig de kirkelige ansatte og andre økonomiske forhold.

Reformasjonen i Norge

Olav Engelbriktsson var erkebiskop i Norge fra 1523. Som katolsk biskop gjorde han rimeligvis det han kunne for å påvirke det norske riksrådet til å støtte katolisismen. De støttet derfor den minst lutherske av de to kongekandidatene i grevefeiden, nemlig den avsatte og fengslede Christian II som tapte feiden. Vi husker at Christian III håndfesting i 1536 reduserte Norge til en dansk provins. Som en hovedbegrunnelse for dette ble det anført at Olav Engelbriktsson og det norske riksrådet var troløse, dvs. de støttet feil kongekandidat. Norge mister altså ikke sin selvstendighet fordi vi fikk reformasjonen, men fordi det norske riksrådet i grevefeiden dessverre kom til å støtte den av de to evangeliske kongekandidatene som tapte.

Når kongen i 1537 dro nordover (han nådde dog aldri Norge) for å befeste sin stilling, innså Erkebiskop Olav at slaget var tapt, tok med seg domkirkens arkiv og flyktet 1. april til Nederlandene i håp om å kunne føre kampen videre derfra, men han døde allerede året etter.

Superintendenter i Norge

Med erkebiskopen ute av landet, var det nærmest fritt leide for de kongelige reformatorer. De gjenværende biskoper ble avsatt og i Nidaros ble verdifulle kirkelige gjenstander ført til København, bl.a. St. Olavs skrin. Siden har ingen sette det.

Innledningsvis sa vi at man i Norge hadde merket lite til den reformatoriske vind som hadde blåst over det øvrige (Nord) Europa. Unntaket er Bergen. Der hadde man fra 1526 hatt en luthersk predikant som etter hvert fikk mange tilhengere i det som da var Norges desidert største by. Også i Norge var altså reformasjonen i utgangspunktet en urban bevegelse. I 1536 var man i Bergen i gang med et bispevalg, og kandidaten var Geble Pederssøn. Han må regnes som en reformhumanist, dvs. en som prøvde å innta et mellomstandpunkt mellom Rom og Wittenberg. Når reformasjonen "kom" var det derfor ikke så stort sprang for ham å anta den lutherske lære. Han ble derfor innsatt som Danmark-Norges aller første superintendent i en ordinasjonshandling i København noen dager før de andre danske superintendentene ble innsatt av Bugenhagen høsten 1537.

De andre norske biskopene ble som sagt avsatt, men ikke fengslet. Det gikk noen år før nye superintendenter ble innsatt som erstatning. I Oslo (som nå ble slått sammen med Hamar stift) ble Hans Rev imidlertid gjeninnsatt i sitt gamle embete etter to års omskolering. Han var reformhumanist og således, i likhet med Geble Pederssøn, "forberedt" for lutherdommen. Stavanger fikk superintendent i 1541; Nidaros først i 1546 for der måtte man være særs varsom. Det var Torbjørn Olavssøn Bratt (ref. veien med samme navn) som ble den første lutherske biskop i Nidaros. Han hadde også en katolsk fortid, og ble derfor sendt til omskolering i Wittenberg i to år og bodde en periode hos Luther selv.

Kirkeordinansen og Norge

Fordi de teologiske feider som rystet mange kontinentale samfunn ikke riktig hadde nådd oss her oppe i Norge, fikk reformasjonsverket mindre karakter av å megle mellom stridende parter, enn gradvis å innføre en ny praktisering av Jesu lære. Vi husker fra kristningen av Norge, at de britisk/irske misjonærer fikk beskjed om å gå varsomt fram og ikke komme i konfrontasjon med de hedenske høvdinger. Metoden var langsom kristianisering framfor brå omvendelse. En lignende metode ble foreskrevet utenfra også her. De fleste katolske prestene fikk bli i sine stillinger og også skikkene skulle få forbli urørt, "for at det ikke skal volde noen forskrekkelser eller uenighet blant den fattige simple og uforstandige allmue i der i landet". Det var nok å bytte ut biskopene, så fikk resten tas over langs.

En annen sak er at kirkeordinansen overhodet ikke var tilpasset norske forhold. I Danmark var bysamfunnene flere og tettere. De kommunikasjonsmessige forholdene var også vidt forskjellige. Meningen var derfor at Christian III skulle komme til Norge for å treffe bestemmelser om hvordan ordinansen skulle praktiseres her, men han kom ikke, og ingen ting skjedde før i 1607.

Siden de aller fleste "nye" prester også var "gamle", tok det lang tid før reformasjonens teologiske innhold slo rot i Norge. Etter hvert ble imidlertid de katolske prestene erstattet av nyutdannede lutherske. Noen av de nye hadde universitetsutdanning fra København (universitetsby siden 1479) eller Tyskland. Fra 1573 var det krav om minst ett års universitetsutdannelse til alle prestekall i Danmark-Norge. I tillegg forsøkte superintendentene å hjelpe seg med visitaser og synoder for å fremme luthersk ånd.

Visitaser

Den første visitas som ble forordnet etter 1537, var en generalvisitas, en slags vareopptelling. Alle økonomiske forhold skulle kartlegges ved skolen, kirken og presteskapet. Midlene til driften skulle så langt det lot seg gjøre hentes fra eget sogn. Noen steder slo man sammen sogn for å sikre det økonomiske grunnlaget.

Senere skulle det være årlige! oppfølgingsvisitaser, der superintendent og lensmann sammen dro ut. De var begge kongelige embetsmenn nå. I tillegg til økonomiske sakene, skulle også prestenes forkynnelse og livsførsel kontrolleres. Bl.a. kravet om årlig visitas viser hvor dårlig kirkeordinansen var tilpasset norske forhold. Den første visitas i Nordland skjedde f.eks. først i 1556. En generalvisitas i Nord-Norge ble holdt først i mellom 1586 og 1589, og gjennomført på en mønstergyldig måte av lensherren Kristian Friis i Trondhjem. Generalvisitasene ble ledet nettopp av lensmannen og bare assistert av geistlige. Visitasrapporten, Den Trondhjemske Reformats, er et enestående kildedokument til forholdene i Nord Norge på 1580-tallet.

Fra biskop Jens Nilssøn i Oslo (som strakte seg helt ned i Båhuslen), har vi en lignende visitas- og reiseprotokoll fra 1593-97. De er langt mer detaljnære en Friis sine skrifter, og viser hvilket kamp man 60 år etter reformasjonens formelle innførelse ennå hadde med katolske skikker som satt dypt i folket. De lokale prester var ofte ennå lite villige til å bidra til at reformatorisk ånd bredte seg.

Synoder

Halvårlige prestesynoder var med i den opprinnelige tekst til kirkeordinansen, men ble strøket i den endelige. Likevel ble synodene et viktig redskap for å innarbeide reformatorisk kristendom blant prestene. Særlig på Vestlandet ble det avholdt flere slike (1569, 1584 og 1589). Helgenbilder i Bergenske kirker var et av temaene på den første av disse synodene. Bildene ble vedtatt fjernet, men det skjedde mot byrådets ønske. Senere synoder tok opp visse liturgiske levninger fra katolsk tid, slik som klokkeringning under nattverdens innstiftelse og visse katolske fester. Vedtak gjort i Bergen på 1580-tallet var ting som danske synoder vedtok 40 år tidligere.

St.Olavs grav

I 1564 ble Trondheim hærtatt av svenskene som tok med seg Hellig Olavs kiste når de trakk seg tilbake igjen. De plyndret den for sølv og gravla kisten i Stjørdal. Kisten ble imidlertid ført tilbake Trondheim og lagt i muret grav, men ble allerede året etter tatt opp igjen og liket lagt i ny og kostbar kiste. Folk fortalte at legemet fremdeles var uskadd, og bøndene kastet gull og sølv oppi kista "Gud og helgenen til ære". Man kunne imidlertid ikke tillatte en ny helgenoppblomstring i en luthersk kirke, og ridder Jørgen Lykke, en kongelig kommissær på gjennomreise i 1568, tok Olavs kiste vekk og begravet liket et ukjent sted.

Egen norsk kirkeordinans av 1604

Vinteren 1604 skulle Christian III’s løfte om egen norsk kirkeordinans endelig bli virkelighet da hans sønnesønn, Christian IV, ga de fire norske biskopene i oppdrag om lage et utkast til en norsk kirkeordinans. Året før var de verdslige lovene for Norge blitt revidert, så dette var en naturlig oppfølging av denne kongens interesse for Norge.

Allerede våren 1604 forelå utkastet. Men da ble sendt til København for godkjenning, ble det foretatt så mange endringer, at sluttresultatet (1607) kom i mangt til å ligne på den opprinnelige ordinans av 1537.

Innholdet i utkastet viser likevel litt om hva de norske biskoper den gangen tenkte. To ting kan vi legge merke til: de var lite opptatt av å skjerpe den lutherske profilen. Augustana nevnes bare så vidt. Dette er helt annerledes enn tilsvarende i de andre lutherske land, der avgrensingen mot katolisisme og kalvinisme var ganske skarp på den tiden. Derimot er den svært opptatt av kirkelig disiplin. De ønsket bestemmelser som kunne effektivisere kirketukten. Her var de på linje med Europa forøvrig.

Denne artikkelen er vist 18368 ganger