Svein Sandos nettsted :: Etiske teorier og analyse

Et etisk problem har man når man ikke vet hva man skal gjøre for å handle rett og godt i en bestemt situasjon. For å finne fram til hva som er mest rett og godt i en slik situasjon er det utviklet ulike etiske modeller, teorier eller tilnærmingsmåter. Mange etikere (Christoffersen, 1994, s. 66; Johansen, Christoffersen, Ariansen, Wetlesen, & Saugstad, 1994, s. 93; Leer-Salvesen & Eidhamar, 2000, s. 41) mener at disse modellene kan grupperes i to hovedmodeller, de pliktetiske (deontologiske) og de konsekvensetiske (teleologiske). Andre modeller forstås da som varianter av en av de to dominerende, eller som helt marginale i forhold til de ?to store?. Kjell Eyvind Johansen foreslår følgende fordeling av slike andre varianter i forhold til teleologi og deontologi (Johansen et al., 1994, s. 95):

Frode Nyeng opererer derimot ikke med to slike hovedteorier, men velger heller å framstille teoriene på lik linje. Oppdelingen skjer ut fra om teoriene svarer forskjellig på spørsmålet om ?hva som betraktes som objekt for moralsk respekt ; hva som ses som grunnlaget for og kilden til den moralske fordring? (Nyeng, 1999, s. 30) (Nyengs kursivering). Han kommer da fram til syv etiske teorier (Nyeng, 1999, s. 30-31):

Vi ser Nyeng bruker til dels helt andre betegnelser enn Johansen. Det er et mylder av etiske teorier og de er ofte er vanskelig å klassifisere de på en omforent måte. I framstillingen her kommer vi et stykke på vei å følge Johansens oppdeling, men henter inn dydsetikk og nærhetsetikk fra Nyengs oppdeling.

Der findes to dominerende etiske traditioner, den teleologiske, i hvilken mål (telos) er grundbegrebet, og den deontologiske (to deon, det riktige, hva der fordres), i hvilken pligt er det.(Løgstrup, 1996, s. 15)

Selv innfører han imidlertid et tredje grunnsyn, det ontologiske, som han på det siterte sted synes å mene er et alternativ til de to andre. Dette støttes av sosiologen Zygmunt Bauman som mener Løgstrup og Levinas representerer en helt annen etiske tradisjon enn annen moralteori (Bauman, 1996). Andre forstår heller Løgstrups ontologiske etikk som en slags før-etikk. De uutalte etiske fordringene som ?går ud på at drage omsorg for det af den andens liv, som forviklingen prisgiver een? (Løgstrup, 1996, s. 20) kan så i neste omgang føre til avlede normer (Andersen, 1995, s. 84). Se mer om dette under avsnittet ?Nærhetsetikk?.

Å få en oversikt over etiske teorier er som vi ser en ganske komplisert sak med mange nyanser og framstillingsmåter.

En måte å beskrive teoriene på som forhåpentligvis gjør det lettere å se vesensforskjellene, er å ta det i to steg der det er mulig. Første steg er å beskrive teorien formalt og så innholdstomt som mulig, dvs. uten noe normativt innhold. Annet steg er å se hva slags normativt innhold teorien krever for å kunne anvendes i møte med en konkret virkelighet. Med ?norm? mener jeg her en samlebetegnelse på både regler, lover, prinsipper, verdier, mål og lignende. Hvis vi legger til grunn den forståelsen at det er to hovedteorier (pliktetikk og konsekvensetikk) som har en del varianter, vil variantene til en viss grad oppstå ut fra forskjeller i steg 2.

Konsekvensetikk ? teleologisk etikk

Formal beskrivelse

Den handling er god som fører til gode konsekvenser og ønskverdige mål (telos).

Konsekvensetikken er resultatorientert. Siden resultatet av en handling (eller flere) kan være sammensatt, må konsekvensetikeren ofte vurdere positive og negative sider ved konsekvensene og veie disse opp mot hverandre. Siden handlingen i utgangspunktet ikke er gitt, vil konsekvensetikeren også være på leting etter den eller de handlingene som fører til de samlet sett beste konsekvensene. Konsekvensetikken preges derfor både av (etisk) kalkyle og analyse. Både handlinger og konsekvenser veies.

Normativt innhold

Skal konsekvensetikken anvendes, må man ha en målestokk å veie konsekvensene etter. Dette ytrer seg gjerne i spørsmålet ?hva er godt??

For å kunne anvendes i konkrete situasjoner er det nok å besvare det spørsmålet i forhold til den aktuelle situasjonen. Man spør da gjerne etter hva som er relevante verdier og mål som enten settes på spill eller som kan oppnås i den konkrete situasjonen. Slike verdier kan være ?barnas beste? eller ?best mulig samarbeidsklima?. Nå kan noen slike oppsatt mål og verdier trigge nye spørsmål igjen: ?Hva er til barnets beste?? og ?Hva er et godt samarbeidsklima??. Så må disse også finne sin avklaring, og dermed blir den aktuelle normen stadig mer anvendelig og operativ.

Man har imidlertid forsøkt å svare mer allment på spørsmålet ?hva er godt??. Ut fra hvordan man besvarer dette, oppstår det ulike varianter av konsekvensetikken. Den viktigste av disse er utilitarismen.

Utilitarismen

Denne kalles også ?nytteetikk? siden ordet ?utilitas? betyr ?nytte? på latin. I det navnet kan man villedes til å tro at det gode er det samme som det nyttige. For noen utilitarister er nok det riktig, men slett ikke alle. Historisk går utilitarismen tilbake til John Stuart Mill (1806-72). For ham var det lykke og fravær av ulykke og smerte som var det universelt gode. Utilitarismens prinsipp er formulert av Henry Sidgwick, en av retningens klassikere, som at ?en handling [er] objektivt sett riktig hvis den frembringer en større mengde lykke enn aktuelle alternativer? (Johansen et al., 1994, s. 96). Alle parter teller likt, noe som gjør utilitarismen til en universalistisk etikk. Utilitarismen er også monistisk siden den har ett eneste kriterium, ett gode, som avgjør, nemlig størst mulig lykke til flest mulige (velgjørenhetsprinsippet).

· Direkte ? handlingsutilitarisme: Man ser på konsekvensene av den aktuelle handlingen om den virkeliggjør velgjørenhetsprinsippet.

· Indirekte ? regelutilitarisme: Man ser på en handlingsregel, og analyserer den med tanke på om den virkeliggjør velgjørenhetsprinsippet dersom regelen blir allment fulgt. (Stortinget tenker stor sett regelutilitaristisk når det formulerer nye lover, siden lovgiver må vurdere hvordan konsekvensene av den aktuelle loven vil bli.)

Dydsetikken (aristotelisk essensialisme)

Det ?etisk gode er de handlinger og holdninger (dyder) som fremmer menneskelivets mål?, skriver Johansen (Johansen et al., , s. 161). Slik sett er dydsetikken teleologisk siden målet er menneskelivet. Det kan se ut som om holdningene (dydene) da er midlene for å oppnå dette, slik handlingene er det i tradisjonell konsekvensetikk. Men i dydsetikken er holdningene et mål i seg selv.

Menneskelivets mål har endret seg gjennom århundrene, og derfor endrer dydene (de prisverdige holdningene) seg også. De klassiske dydene på Aristoteles? tid var mot, måtehold, rettskaffenhet og visdom. Til disse føyde kristendommen tro, håp og kjærlighet og også ydmykhet. Moderne dyder for vårt samfunn er flid og målrettethet, og i den siste tiden også omstillingsdyktighet og kreativitet.

Er det dyder, så er det også deres motsetninger, nemlig lastene. Den katolske middelalderkirken gjorde dette til et system slik at det fantes særlig alvorlige laster som betraktet som dødssynder. Sammenhengen mellom disse og dydene framgår av dette skjemaet:

Dydsetikken fokuserer altså mer på menneskets dannelse enn på en mer mekanisk etterleving av moralske regler. Ut av den gode holdning følger (normalt) også gode handlinger til beste for menneskelivet.

Dydsetikken går ikke bare tilbake til Aristoteles. Jesu etiske forkynnelse har også klare dydsetiske trekk: ?Enten er treet godt, og da er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.? (Matt.12.33)

Dydsetikken var levende i mange århundrer, men ble på en måte avleggs med utilitarismens mer rasjonelle tilnærming til etikken. I de senere årene er den fornyet og brakt inn i den etiske debatten. Dette skyldes særlig Alasdair MacIntyres bok After virtue, a study in moral theory fra 1981. (MacIntyre, 1985)

En nyere, norsk variant av dydsetikken er teologen Ivar Asheims holdningsetikk. Der er den holdning og handling god som fremmer de gode relasjoner mellom mennesker. Fellesskapet er stedet der holdningene utvikles - og settes på prøve. (Asheim, 1997)

Andre bestemmelser av ?det gode?

Andre forsøk på å bestemme det gode som skal maksimeres er blant annet disse:

Pliktetikk ? deontologisk etikk

Formal beskrivelse

Pliktetikken er handlingsfokusert og handlingens moralske karakter er gitt ved egenskaper i handlingen selv. Handlingers egenskaper bestemmes grovt sett enten ved hjelp av konkrete regler som karakteriserer en handlings moralske egenskaper, eller ved mer overordnede prinsipper som man anvende ved bedømmelse av konkrete handlinger. Samme handling kan imidlertid bedømmes ulikt av ulike regler og prinsipper. I slike tilfeller må det analyse og vurdering til for å veie de ulike regler og prinsippers vekt opp mot hverandre. Ellers er pliktetikken ?enkel? å forholde seg til, nemlig ved lydighet ? ?plikten forteller meg at?. Litt forenklet kan man derfor si at de fleste barn stifter tidlig kjennskap med pliktetikkens krav gjennom oppdragelsens alle ?du skal? og ?du skal ikke?.

Noen av de som deler etiske teorier opp i teleologiske og deontologiske, samler man i begrepet deontologiske de som ikke er rene teleologiske. Faktisk kan det inngå konsekvensanalyser i de deontologiske, men ikke alene. Johansen sier det slik: ?Kjennetegnet ved en deontologisk teori er ikke at konsekvensene overhodet ikke teller med, men at de må veies mot andre hensyn.? (Johansen et al., 1994, s. 122) Med denne tilnæringen kan deontologisk teori også inneholde elementer av teleologisk. Da blir det mindre behov for den kombinasjon av pliktetikk og konsekvensetikk som både Christoffersen (Christoffersen, 1994, s. 80-83) og Leer-Salvesen anbefaler: ?Verken pliktetikken eller konsekvensetikken kan brukes alene når man skal foreta en etisk analyse. Begge modellene tar vare på viktige sider av etikken. Men de må kombineres.? (Leer-Salvesen & Eidhamar, 2000, s. 59) Hvis man, for eksempel av pedagogiske grunner, rendyrker pliktetikken og konsekvensetikken, må man ?betale? for det ved å si at man må kombinere de når det kommer til praktisk anvendelse. De som har utformet og bearbeidet de ulike etiske teoriene, vil imidlertid oftest mene at sin teori er anvendbar på virkeligheten, og selv sørget for å ta med fordeler fra andre teorier slik at teorien dermed ikke framstår som enten ren pliktetikk eller ren konsekvensetikk. Dette er nok også en av grunnene til at det er så mange forslag på å systematisere de ulike etiske teoriene.

Normativt innhold

Hvilke regler og prinsipper er så de som skal følges og som handlinger skal måles etter? Det er ikke gitt i og for seg innenfor en pliktetisk tenkemåte. Som borgere av et samfunn, forventes det likefullt at man følger landets lover. Disse vil oftest være pliktetisk utformet (men gjerne regelutilitaristisk uttenkt) og er der som en mer eller mindre selvsagt norm. Ens oppvekstmiljø og oppdragelse vil også ha inngitt en handlingsnormer som kan være godt internalisert: ?du må ikke lyve?. Har man en bevisst tilknytning til et livssyn, omfatter det også livssynets innebygde moralkodeks, eller i hvert fall de deler av den som vedlikeholdes innenfor den sosiale sammenhengen man omgås i knyttet til livssynet. For kristne vil Bibelens utgjøre en slik moralkodeks, mens Koranen og haditene vil være viktige normleverandører for muslimer. Alt dette kan kalles etiske autoriteter. Andre etiske autoriteter kan være foreldre, gruppen man tilhører, karismatiske personer eller politiske ledere.

Königsberg-filosofen Immanuel Kant (1724-1804) regnes som en typisk pliktetiker. Hans prosjekt var å finne fram til prinsipper for å vurdere handlinger som var universelle og hevet over livssynsmessige variasjoner og autoriteter. Dette formulerte han som tre kategoriske imperativer:

Imperativ 1 og 2, og delvis også 3, sier i bunn og grunn ikke noe annet enn den gylne regel eller gjensidighetsprinsippet: ?Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem?. Den er kjent, enten i sin positive form slik som gjengitt her, eller i sin negative form (det du vil at andre ikke skal gjøre mot deg, skal du ikke gjøre mot dem) fra en rekke kulturer langt tilbake i tid. Blant annet finnes den i Jesu forkynnelse både direkte formulert slik (Matt.7.12), og som budet om nestekjærlighet (elske sin neste som seg selv) (Matt.22.39, Luk.10.27). Kants imperativer er derfor egentlig ingen nyhet når han formulerer dem, men han framsetter dem løsrevet fra etiske autoriteter og med appell til fornuften, og dermed til noe alle skulle kunne være enig i. Det er ikke fordi Kant har sagt dette at man bør følge disse imperativene, men fordi de er fornuftige.

Disse overordnede prinsippene virker som rene pliktetiske i utgangspunktet, men ser man nærmere etter har de også innbakt konsekvensetiske betraktningsmåter. At man ikke skal handle slik at medmennesket er et formål i seg selv, er jo en teleologisk betraktningsmåte fordi de oppstiller et overordnet mål, bevarelsen av medmenneskets egenverdi, som skal sikres samtidig som den konkrete handlingen skal oppfylle kriteriet om skulle kunne utføres dersom den handlingen også var objekt for den og ikke bare subjekt (kravet om gjensidighet).

Noen deontologiske teorier

Kontraktteorier

Man finner tilløp til kontraktstenkning hos Platon, men det er først og fremst engelskmannen Thomas Hobbes (1588-1679) som regnes som grunnleggeren av kontraktteoriene.

Utgangspunktet er et pragmatisk syn på menneskenes moralske kvaliteter, nemlig at de er så som så, og at enhver står seg selv nærmest. Selvoppholdelsesdriften er utgangspunktet for et hvert menneske, og dette kalles for naturtilstanden. Hvis man handler kun i tråd med naturtilstanden, vil det imidlertid oppstå en alles krig mot alle. Store ressurser må brukes til å forsvare sine interesser og det vil alltid være en utrygghet til stede.

Rasjonell tenkning vil imidlertid få en til å innse at i stedet for å stå i en slik alles-krig-mot-alle, er det lurere å inngå et samarbeid og gi avkall på noe av sin ubegrensede frihet og rett, mot at noen sikrer ens avkortede frihet og rett. Dette kalles kontraktsinngåelsen.

Noen må så sikre at kontrakten oppfylles. Det er statens oppgave, som dermed skal beskytte folks eiendom og liv. For Hobbes var det den suverene, eneveldige fyrsten som kunne sikre dette. Dette er kontraktsgjennomføringen.

En moderne variant av kontraktteorien finner vi hos amerikaneren John Rawls (1921-2002). Han inviterer, under såkalt ?slør av uvitenhet? (veil of uncertainty), å vurdere hvilket samfunn som er det mest rettferdige. Det kriteriet han bruker til å svare på dette spørsmålet, er å se på hvordan samfunnet behandler de dårligst stilte, og at det er viktigere enn hvordan godene fordeles mellom folk (et annet utbredt prinsipp for samfunnsetikken). Gitt to stater, 1 og 2, som har et øverste samfunnssjikt A og et bunnsjikt C hva velferdsgoder angår. Da mener Rawls at dersom C1 er bedre enn C2, så er samfunn 1 et mer rettferdig samfunn 2, selv om avstanden mellom A1 og C1 er større enn mellom A2 og C2. Samfunns 2 framstår altså som et mer egalitært samfunn enn 1, men siden samfunn 1 tar seg bedre av de dårligst stilte enn samfunn 2, er samfunn 1 mer rettferdig. (Rawls, 1973)

Kontraktteorier er altså etiske teorier først og fremst for hvordan man innretter samfunnet, men siden det er enkeltpersoner som skal oppfylle sin del av kontrakten er den relevant for dagliglivet også. I den grad vi følger norsk lov og mener det er lurt for vår egen del, siden det offentlige da yter en rekke ting tilbake, så er det kontraktetiske vurderinger vi gjør.

Diskursetikk

En diskurs er en meningsutveksling, og det er en herredømmefri utveksling av interesser som ligger til grunn for utviklingen av en konkret etikk for de involverte parter. Målet er ved en tvangsløs diskurs å komme fram til en felles vilje. Intensjonen er at man skal kunne gi seg for et bedre argument. Siden det ligger forhandlinger til grunn, kan den karakteriseres som en slags kontraktteori.

Grunnleggerne av diskursetikken, Karl-Otto Apel (1922-) og Jürgen Habermas (1929-) mener moralske spørsmål hører hjemme på både et mikronivå (familien, samliv, naboskap), et mesonivå (nasjonalsamfunnet) og et makronivå (mennesketen). Diskursetikken kan brukes på alle nivåer. Den forutsetter reelle diskurser, ikke bare tenkte slike, slik som Rawls gjør under sitt slør av uvitenhet.

Nærhetsetikk

Det er med en viss motvilje jeg plasserer nærhetsetikken under deontologisk etikk. En av grunnleggerne, Knud Ejler Løgstrup (1905-1981), har vi sett allerede i starten av denne artikkelen, oppstiller en tredje hovedretning i tillegg, nemlig den ontologiske. Nærhetsetikken knyttes tradisjonelt til Løgstrup og Emmanuel Lévinas (1906-1995). De poengterer begge at det finnes etiske grunnvilkår (fordringer hos Løgstrup) som er der før man foretar en etisk analyse eller får seg forelagt et etisk prinsipp eller regel. Livet selv setter mennesker inn i relasjoner til hverandre den ?den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd? (Løgstrup, 1991, s. 25), for å bruke et kjent sitat fra Løgstrups Den etiske fordring fra 1956. Løgstrups etikk har hatt stor innflytelse i Norden, særlig innenfor helsefagene.

?Den andre? har hovedfokus i nærhetsetikken. Møtet med mennesket, den andre, stiller krav til oss, og vi trenger ikke få oss forklart hva kravene er. De er tause, og de framstår som fordringer. Fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk.10.25-37) er en fortelling om hvordan det etiske fordring er både taus og fordrende. Samaritanen ser den skadde mannen i veigrøfta og ?synes inderlig synd på ham? (v.33). Så tar han seg av den sårede. De to lovkyndige, presten og levitten, gikk imidlertid forbi uten å gjøre noe. Jesus synes å ville vise at det dreier seg ikke om å vite om hva man skal gjøre, dvs. kjenne regelen. Det som gjelder er om man er barmhjertig, en metafor for medynk og empati. Jesus lager denne fortellingen for å illustrere hvem som er min neste, altså en konkretisering av nestekjærlighetsprinsippet (v.27 og 29). Slik sett kan det se ut som om redaktøren av Matteusevangeliet plasserer denne beretningen i en pliktetisk ramme (hvilket vi også litt halvhjertet har gjort). Samtidig kan man snu det rundt og si at gjensidighetsprinsippet er en avledning av den etiske fordring som alltid er der først. Først empatien ? så den etiske refleksjon. Det er også Løgstrups poeng at de fenomener som han beskriver som tilhørende den ontologiske etikk (han brukte aldri ordet nærhetsetikk) er der forut for annen etisk teoretisering og generalisering.

Nærhetsetikkens sted er som navnet sier de nære relasjoner mellom mennesker. Den har derfor klare anknytningspunkter til Asheims relasjonelle holdningsetikk.

Om etisk analyse

Flere lærerbøker i etikk oppstiller pliktetikk og konsekvensetikk som to skarpe motsetninger, men som likevel begge har noe rett ved seg. Derfor må man kombinere disse når man skal foreta en etisk analyse (Christoffersen, 1994, s. 82; Leer-Salvesen & Eidhamar, 2000, s. 59). Som vi har sett over, innebærer en slik framstilling som to skarpe motsetninger egentlig en feiltolkning av de etiske teoriene, som ikke er så rene pliktetiske eller konsekvensetiske som en slik skarp motsetning forutsetter. Av pedagogiske grunner kan likevel en slik framstilling ha noe for seg. Men man må da være klar over at man opererer med karikaturer av etiske teorier der man rendyrker visse sider og fjerner mange av de nyansene som de som framsatte disse teoriene oftest hadde innbakt.

Fordelen med å operere med slike karikerte eller rendyrkede teorier, er at de er enklere å forstå og i første omgang enklere å anvende. Men nettopp da er det viktig at de brukes på riktig måte. La oss se litt nærmere på hvordan dette kan gjøres, og hvilke feller man ikke bør havne i.

Rendyrket pliktetikk: Den handling er rett som følger regelen eller prinsippet. Relevante regler eller prinsipper må angis.

Rendyrket konsekvensetikk: Den handling er god som fører til de ønskeverdige mål eller verdier. Relevante mål eller verdier må angis.

En første fase vil være å vurdere den aktuelle handlingen både ut fra pliktetiske regler og konsekvensetiske mål. Hvis disse vurderingene i hovedsak peker i samme retning (god/rett handling eller ond/urett handling) kan analysen konkludere allerede her.

En fase 2 vil være nødvendig dersom vurderingene i fase 1 spriker, og spriket behøver ikke følge skillelinjene pliktetikk mot konsekvensetikk. Det kan være flere relevante handlingsregler som står mot hverandre eller aktuelle verdier og mål som dels oppfylles og dels hemmes. I slike tilfeller må man foreta en diskusjon om hvilke normer som veier tyngst i den aktuelle situasjonen. Hvilke normer har forrang og hvilke må vike? Finnes det absolutter som ikke kan fravikes? Menneskeverdet (ref. Kants 3. imperativ) kan fungere som en slik absolutt deontologisk norm som skal demme opp mot stygge utslag av utilitaristisk nyttetenkning der målet helliger middelet.

En etisk analyse innebærer altså ikke at man skal velge mellom pliktetikk eller konsekvensetikk, som man dessverre ser i mange studentbesvarelser i etisk analyse. Derimot skal man velge (eller lete etter) den handlingen som kommer best ut når man analyser både med et pliktetisk verktøy ut fra regler og prinsipper og med et konsekvensetisk verktøy ut fra prisverdige mål og verdier.

Referanser

Asheim, I. (1997). Hva betyr holdninger?: studier i dydsetikk. Oslo: Tano Aschehoug.

Bauman, Z. (1996). Levinas' og Løgstrups strategi for morallivet. I A. J. Vetlesen (Ed.), Nærhetsetikk (pp. 183). Oslo: Ad Notam Gyldendal AS.

Christoffersen, S. A. (1994). Handling og dømmekraft: etikk i lys av kristen kulturarv. Oslo: TANO.

Johansen, K. E., Christoffersen, S. A., Ariansen, P., Wetlesen, J., & Saugstad, J. (1994). Etikk: en innføring. Oslo: Cappelen.

Leer-Salvesen, P., & Eidhamar, L. G. (2000). Nesten som deg selv: barn og etikk. Kristiansand: Høyskoleforl.

MacIntyre, A. (1985). After virtue: a study in moral theory. London: Duckworth.

Nyeng, F. (1999). Etiske teorier: en systematisk fremstilling av syv etiske teoriretninger. Bergen-Sandviken: Fagbokforlaget.

[1] Som egen teoritype framstilles intuisjonisme sjelden som en egen type. Den innebærer et standpunkt at det er visse moralske innsikter som går opp for oss intuitivt i nærkontakt med livet. Johansen nevner Sokrates og Platon som de første kjente intuisjonister. Hos Platon er dette knyttet til hans forestilling om ideenes forrang der erkjennelse er erindring ?av noe sjelen allerede intuitivt vet? (Johansen et al., 1994, s. 193). Løgstrups ontologiske etikk (se under Nærhetsetikk) vil også kunne forstås som en intuisjonisme.

Denne artikkelen er vist 6112 ganger