Etiske
teorier og analyse
Svein Sando, 2008
Et etisk problem har man når man ikke vet hva man skal gjøre
for å handle rett og godt i en bestemt situasjon. For å finne fram til hva som
er mest rett og godt i en slik situasjon er det utviklet ulike etiske modeller,
teorier eller tilnærmingsmåter. Mange etikere (Christoffersen, 1994, s. 66; Johansen, Christoffersen, Ariansen, Wetlesen, & Saugstad, 1994, s.
93; Leer-Salvesen & Eidhamar, 2000, s. 41) mener at disse modellene kan
grupperes i to hovedmodeller, de pliktetiske (deontologiske) og de konsekvensetiske
(teleologiske). Andre modeller forstås da som varianter av en av de to
dominerende, eller som helt marginale i forhold til de ?to store?. Kjell Eyvind
Johansen foreslår følgende fordeling av slike andre varianter i forhold til teleologi
og deontologi (Johansen et al., 1994, s. 95):
- Teleologiske
- Utilitaristiske
- Handlingsutilitarisme
- Regelutilitarisme
- Aristoteliske (Essensialistisk teleologi)
- Deontologiske
- Intuisjonisme
- Monistisk intuisjonisme
- Pluralistisk intuisjonisme
- Kontraktteorier
- Ekstrem kontraktteori
- Moderat kontraktteori
- Diskursetikk
Frode Nyeng opererer derimot ikke med to slike hovedteorier,
men velger heller å framstille teoriene på lik linje. Oppdelingen skjer ut fra
om teoriene svarer forskjellig på spørsmålet om ?hva som betraktes som
objekt for moralsk respekt ; hva som ses som grunnlaget for og
kilden til den moralske fordring? (Nyeng, 1999, s. 30) (Nyengs kursivering). Han kommer da fram til syv etiske teorier (Nyeng, 1999, s. 30-31):
- konsekvensetikk
- deotologisk etikk
- dydsetikk
- kontraktsteori
- diskursetikk
- nærhetsetikk
- eksistensialistisk etikk
Vi ser Nyeng bruker til dels helt andre betegnelser enn
Johansen. Det er et mylder av etiske teorier og de er ofte er vanskelig å
klassifisere de på en omforent måte. I framstillingen her kommer vi et stykke
på vei å følge Johansens oppdeling, men henter inn dydsetikk og nærhetsetikk
fra Nyengs oppdeling.
Den danske etikeren K.E. Løgstrup skriver også om to hovedtradisjoner:
Der findes to dominerende etiske traditioner, den teleologiske,
i hvilken mål (telos) er grundbegrebet, og den deontologiske (to deon, det
riktige, hva der fordres), i hvilken pligt er det.(Løgstrup, 1996, s. 15)
Selv innfører han imidlertid et tredje grunnsyn, det
ontologiske, som han på det siterte sted synes å mene er et alternativ til de
to andre. Dette støttes av sosiologen Zygmunt Bauman som mener Løgstrup og
Levinas representerer en helt annen etiske tradisjon enn annen moralteori (Bauman, 1996). Andre forstår heller Løgstrups ontologiske etikk som en slags før-etikk. De uutalte etiske fordringene som ?går ud på at drage omsorg for det af den andens liv, som forviklingen prisgiver een? (Løgstrup, 1996, s. 20) kan så i neste omgang føre til avlede normer (Andersen, 1995, s. 84). Se mer om dette under avsnittet ?Nærhetsetikk?.
Å få en oversikt over etiske teorier er som vi ser en ganske
komplisert sak med mange nyanser og framstillingsmåter.
En måte å beskrive teoriene på som forhåpentligvis gjør det
lettere å se vesensforskjellene, er å ta det i to steg der det er mulig. Første
steg er å beskrive teorien formalt og så innholdstomt som mulig, dvs.
uten noe normativt innhold. Annet steg er å se hva slags normativt innhold
teorien krever for å kunne anvendes i møte med en konkret virkelighet. Med
?norm? mener jeg her en samlebetegnelse på både regler, lover, prinsipper,
verdier, mål og lignende. Hvis vi legger til grunn den forståelsen at det er to
hovedteorier (pliktetikk og konsekvensetikk) som har en del varianter, vil
variantene til en viss grad oppstå ut fra forskjeller i steg 2.
Konsekvensetikk ? teleologisk etikk
Formal beskrivelse
Den handling er god som fører til gode
konsekvenser og ønskverdige mål (telos).
Konsekvensetikken er resultatorientert. Siden resultatet av
en handling (eller flere) kan være sammensatt, må konsekvensetikeren ofte
vurdere positive og negative sider ved konsekvensene og veie disse opp mot
hverandre. Siden handlingen i utgangspunktet ikke er gitt, vil konsekvensetikeren
også være på leting etter den eller de handlingene som fører til de samlet sett
beste konsekvensene. Konsekvensetikken preges derfor både av (etisk) kalkyle og
analyse. Både handlinger og konsekvenser veies.
Normativt innhold
Skal konsekvensetikken anvendes, må man ha en målestokk å
veie konsekvensene etter. Dette ytrer seg gjerne i spørsmålet ?hva er godt??
For å kunne anvendes i konkrete situasjoner er det nok å
besvare det spørsmålet i forhold til den aktuelle situasjonen. Man spør da
gjerne etter hva som er relevante verdier og mål som enten settes på spill
eller som kan oppnås i den konkrete situasjonen. Slike verdier kan være ?barnas
beste? eller ?best mulig samarbeidsklima?. Nå kan noen slike oppsatt mål og
verdier trigge nye spørsmål igjen: ?Hva er til barnets beste?? og ?Hva er et
godt samarbeidsklima??. Så må disse også finne sin avklaring, og dermed blir
den aktuelle normen stadig mer anvendelig og operativ.
Man har imidlertid forsøkt å svare mer allment på spørsmålet
?hva er godt??. Ut fra hvordan man besvarer dette, oppstår det ulike varianter
av konsekvensetikken. Den viktigste av disse er utilitarismen.
Utilitarismen
Denne kalles også ?nytteetikk? siden ordet ?utilitas? betyr
?nytte? på latin. I det navnet kan man villedes til å tro at det gode er det
samme som det nyttige. For noen utilitarister er nok det riktig, men slett ikke
alle. Historisk går utilitarismen tilbake til John Stuart Mill (1806-72). For
ham var det lykke og fravær av ulykke og smerte som var det universelt
gode. Utilitarismens prinsipp er formulert av Henry Sidgwick, en av retningens
klassikere, som at ?en handling [er] objektivt sett riktig hvis den frembringer
en større mengde lykke enn aktuelle alternativer? (Johansen et al., 1994, s. 96). Alle parter teller likt, noe som gjør utilitarismen til en universalistisk etikk. Utilitarismen er også monistisk siden den har ett eneste kriterium, ett gode, som avgjør, nemlig størst mulig lykke til flest mulige (velgjørenhetsprinsippet).
Velgjørenhetsprinsippet kan anvendes enten direkte eller
indirekte:
·
Direkte ? handlingsutilitarisme: Man ser på konsekvensene
av den aktuelle handlingen om den virkeliggjør velgjørenhetsprinsippet.
·
Indirekte ? regelutilitarisme: Man ser på en handlingsregel,
og analyserer den med tanke på om den virkeliggjør velgjørenhetsprinsippet
dersom regelen blir allment fulgt. (Stortinget tenker stor sett
regelutilitaristisk når det formulerer nye lover, siden lovgiver må vurdere
hvordan konsekvensene av den aktuelle loven vil bli.)
Dydsetikken (aristotelisk essensialisme)
Det ?etisk gode er de handlinger og holdninger (dyder) som
fremmer menneskelivets mål?, skriver Johansen (Johansen et al., , s. 161). Slik sett er dydsetikken teleologisk siden målet er menneskelivet. Det kan se ut som om holdningene (dydene) da er midlene for å oppnå dette, slik handlingene er det i tradisjonell konsekvensetikk. Men i dydsetikken er holdningene et mål i seg selv.
Menneskelivets mål har endret seg gjennom århundrene, og
derfor endrer dydene (de prisverdige holdningene) seg også. De klassiske dydene
på Aristoteles? tid var mot, måtehold, rettskaffenhet og visdom.
Til disse føyde kristendommen tro, håp og kjærlighet og også ydmykhet.
Moderne dyder for vårt samfunn er flid og målrettethet, og i den siste tiden også
omstillingsdyktighet og kreativitet.
Er det dyder, så er det også deres motsetninger, nemlig
lastene. Den katolske middelalderkirken gjorde dette til et system slik at det
fantes særlig alvorlige laster som betraktet som dødssynder. Sammenhengen mellom
disse og dydene framgår av dette skjemaet:
Dyd
|
Last, dødssynd
|
Ydmykhet
|
Hovmod
|
Barmhjertighet
|
Griskhet
|
Kyskhet
|
Begjær
|
Velvilje
|
Misunnelse
|
Måtehold
|
Fråtseri
|
Tålmodighet, tilgivelse
|
Vrede
|
Innsatsvilje
|
Latskap, livslede
|
Dydsetikken fokuserer altså mer på menneskets dannelse enn
på en mer mekanisk etterleving av moralske regler. Ut av den gode holdning
følger (normalt) også gode handlinger til beste for menneskelivet.
Dydsetikken går ikke bare tilbake til Aristoteles. Jesu
etiske forkynnelse har også klare dydsetiske trekk: ?Enten er treet godt, og da
er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet
kjennes på frukten.? (Matt.12.33)
Dydsetikken var levende i mange århundrer, men ble på en
måte avleggs med utilitarismens mer rasjonelle tilnærming til etikken. I de
senere årene er den fornyet og brakt inn i den etiske debatten. Dette skyldes
særlig Alasdair MacIntyres bok After virtue, a study in moral theory fra
1981. (MacIntyre, 1985)
En nyere, norsk variant av dydsetikken er teologen Ivar
Asheims holdningsetikk. Der er den holdning og handling god som fremmer de gode
relasjoner mellom mennesker. Fellesskapet er stedet der holdningene utvikles -
og settes på prøve. (Asheim, 1997)
Andre bestemmelser av ?det gode?
Andre forsøk på å bestemme det gode som skal maksimeres er
blant annet disse:
·
Nytelse ? hedonisme
·
Vennskap
·
Kunnskap
·
Preferanseoppfyllelse (Richard Hare). Subjektiv rangering av
ulike goder.
Pliktetikk ? deontologisk etikk
Formal beskrivelse
Den handling er rett som følger handlingsregelen.
Pliktetikken er handlingsfokusert og handlingens moralske
karakter er gitt ved egenskaper i handlingen selv. Handlingers egenskaper bestemmes
grovt sett enten ved hjelp av konkrete regler som karakteriserer en handlings
moralske egenskaper, eller ved mer overordnede prinsipper som man anvende ved
bedømmelse av konkrete handlinger. Samme handling kan imidlertid bedømmes ulikt
av ulike regler og prinsipper. I slike tilfeller må det analyse og vurdering
til for å veie de ulike regler og prinsippers vekt opp mot hverandre. Ellers er
pliktetikken ?enkel? å forholde seg til, nemlig ved lydighet ? ?plikten
forteller meg at?. Litt forenklet kan man derfor si at de fleste barn stifter
tidlig kjennskap med pliktetikkens krav gjennom oppdragelsens alle ?du skal? og
?du skal ikke?.
Noen av de som deler etiske teorier opp i teleologiske og
deontologiske, samler man i begrepet deontologiske de som ikke er rene
teleologiske. Faktisk kan det inngå konsekvensanalyser i de deontologiske, men
ikke alene. Johansen sier det slik: ?Kjennetegnet ved en deontologisk teori er
ikke at konsekvensene overhodet ikke teller med, men at de må veies mot andre
hensyn.? (Johansen et al., 1994, s. 122) Med denne tilnæringen kan deontologisk teori også inneholde elementer av teleologisk. Da blir det mindre behov for den kombinasjon av pliktetikk og konsekvensetikk som både Christoffersen (Christoffersen, 1994, s. 80-83) og Leer-Salvesen anbefaler: ?Verken pliktetikken eller konsekvensetikken kan brukes alene når man skal foreta en etisk analyse. Begge modellene tar vare på viktige sider av etikken. Men de må kombineres.? (Leer-Salvesen & Eidhamar, 2000, s. 59) Hvis man, for eksempel av pedagogiske grunner, rendyrker pliktetikken og konsekvensetikken, må man ?betale? for det ved å si at man må kombinere de når det kommer til praktisk anvendelse. De som har utformet og bearbeidet de ulike etiske teoriene, vil imidlertid oftest mene at sin teori er anvendbar på virkeligheten, og selv sørget for å ta med fordeler fra andre teorier slik at teorien dermed ikke framstår som enten ren pliktetikk eller ren konsekvensetikk. Dette er nok også en av grunnene til at det er så mange forslag på å systematisere de ulike etiske teoriene.
Normativt innhold
Hvilke regler og prinsipper er så de som skal følges og som
handlinger skal måles etter? Det er ikke gitt i og for seg innenfor en
pliktetisk tenkemåte. Som borgere av et samfunn, forventes det likefullt at man
følger landets lover. Disse vil oftest være pliktetisk utformet (men gjerne
regelutilitaristisk uttenkt) og er der som en mer eller mindre selvsagt norm.
Ens oppvekstmiljø og oppdragelse vil også ha inngitt en handlingsnormer som kan
være godt internalisert: ?du må ikke lyve?. Har man en bevisst tilknytning til
et livssyn, omfatter det også livssynets innebygde moralkodeks, eller i hvert
fall de deler av den som vedlikeholdes innenfor den sosiale sammenhengen man
omgås i knyttet til livssynet. For kristne vil Bibelens utgjøre en slik
moralkodeks, mens Koranen og haditene vil være viktige normleverandører for
muslimer. Alt dette kan kalles etiske autoriteter. Andre etiske
autoriteter kan være foreldre, gruppen man tilhører, karismatiske personer
eller politiske ledere.
Königsberg-filosofen Immanuel Kant (1724-1804) regnes som en
typisk pliktetiker. Hans prosjekt var å finne fram til prinsipper for å vurdere
handlinger som var universelle og hevet over livssynsmessige variasjoner og
autoriteter. Dette formulerte han som tre kategoriske imperativer:
- Du skal bare handle etter en maksime som er slik at du
samtidig kan ville at den blir gjort til en allmenn lov.
- Di skal handle slik at maksimen for din handling
gjennom din vilje kunne bli en allmenn naturlov. (1. og 2. sier
omtrent det samme, og kalles gjerne kravet om universalitet, dvs.
at du skal kunne ville at handlingsregelen gjelder for alle og enhver.)
- Du skal alltid handle slik at du betrakter
menneskeheten i din person så vel som hos enhver annen person som et
formål i seg selv, og ikke bare som middel. (Humanitetsformuleringen)
Imperativ 1 og 2, og delvis også 3, sier i bunn og grunn
ikke noe annet enn den gylne regel eller gjensidighetsprinsippet:
?Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem?. Den er kjent,
enten i sin positive form slik som gjengitt her, eller i sin negative form (det
du vil at andre ikke skal gjøre mot deg, skal du ikke gjøre mot dem) fra en
rekke kulturer langt tilbake i tid. Blant annet finnes den i Jesu forkynnelse
både direkte formulert slik (Matt.7.12), og som budet om nestekjærlighet (elske
sin neste som seg selv) (Matt.22.39, Luk.10.27). Kants imperativer er derfor
egentlig ingen nyhet når han formulerer dem, men han framsetter dem løsrevet
fra etiske autoriteter og med appell til fornuften, og dermed til noe alle
skulle kunne være enig i. Det er ikke fordi Kant har sagt dette at man bør
følge disse imperativene, men fordi de er fornuftige.
Disse overordnede prinsippene virker som rene pliktetiske i
utgangspunktet, men ser man nærmere etter har de også innbakt konsekvensetiske
betraktningsmåter. At man ikke skal handle slik at medmennesket er et formål i
seg selv, er jo en teleologisk betraktningsmåte fordi de oppstiller et
overordnet mål, bevarelsen av medmenneskets egenverdi, som skal sikres samtidig
som den konkrete handlingen skal oppfylle kriteriet om skulle kunne utføres
dersom den handlingen også var objekt for den og ikke bare subjekt (kravet om
gjensidighet).
Noen deontologiske teorier
Vi har allerede berørt Kants pliktetikk. Her er noen andre:
Kontraktteorier
Man finner tilløp til kontraktstenkning hos Platon, men det
er først og fremst engelskmannen Thomas Hobbes (1588-1679) som regnes som
grunnleggeren av kontraktteoriene.
Utgangspunktet er et pragmatisk syn på menneskenes moralske
kvaliteter, nemlig at de er så som så, og at enhver står seg selv nærmest.
Selvoppholdelsesdriften er utgangspunktet for et hvert menneske, og dette
kalles for naturtilstanden. Hvis man handler kun i tråd med
naturtilstanden, vil det imidlertid oppstå en alles krig mot alle. Store
ressurser må brukes til å forsvare sine interesser og det vil alltid være en
utrygghet til stede.
Rasjonell tenkning vil imidlertid få en til å innse at i
stedet for å stå i en slik alles-krig-mot-alle, er det lurere å inngå et
samarbeid og gi avkall på noe av sin ubegrensede frihet og rett, mot at noen
sikrer ens avkortede frihet og rett. Dette kalles kontraktsinngåelsen.
Noen må så sikre at kontrakten oppfylles. Det er statens
oppgave, som dermed skal beskytte folks eiendom og liv. For Hobbes var det den
suverene, eneveldige fyrsten som kunne sikre dette. Dette er kontraktsgjennomføringen.
En moderne variant av kontraktteorien finner vi hos
amerikaneren John Rawls (1921-2002). Han inviterer, under såkalt ?slør av
uvitenhet? (veil of uncertainty), å vurdere hvilket
samfunn som er det mest rettferdige. Det kriteriet han bruker til å svare på
dette spørsmålet, er å se på hvordan samfunnet behandler de dårligst stilte, og
at det er viktigere enn hvordan godene fordeles mellom folk (et annet utbredt
prinsipp for samfunnsetikken). Gitt to stater, 1 og 2, som har et øverste
samfunnssjikt A og et bunnsjikt C hva velferdsgoder angår. Da mener Rawls at
dersom C1 er bedre enn C2, så er samfunn 1 et mer rettferdig samfunn 2, selv om
avstanden mellom A1 og C1 er større enn mellom A2 og C2. Samfunns 2 framstår altså
som et mer egalitært samfunn enn 1, men siden samfunn 1 tar seg bedre av de
dårligst stilte enn samfunn 2, er samfunn 1 mer rettferdig. (Rawls, 1973)
Kontraktteorier er altså etiske teorier først og fremst for
hvordan man innretter samfunnet, men siden det er enkeltpersoner som skal
oppfylle sin del av kontrakten er den relevant for dagliglivet også. I den grad
vi følger norsk lov og mener det er lurt for vår egen del, siden det offentlige
da yter en rekke ting tilbake, så er det kontraktetiske vurderinger vi gjør.
Diskursetikk
En diskurs er en meningsutveksling, og det er en
herredømmefri utveksling av interesser som ligger til grunn for utviklingen av
en konkret etikk for de involverte parter. Målet er ved en tvangsløs diskurs å
komme fram til en felles vilje. Intensjonen er at man skal kunne gi seg for et
bedre argument. Siden det ligger forhandlinger til grunn, kan den
karakteriseres som en slags kontraktteori.
Grunnleggerne av diskursetikken, Karl-Otto Apel (1922-) og
Jürgen Habermas (1929-) mener moralske spørsmål hører hjemme på både et
mikronivå (familien, samliv, naboskap), et mesonivå (nasjonalsamfunnet) og et
makronivå (mennesketen). Diskursetikken kan brukes på alle nivåer. Den
forutsetter reelle diskurser, ikke bare tenkte slike, slik som Rawls gjør under
sitt slør av uvitenhet.
Nærhetsetikk
Det er med en viss motvilje jeg plasserer nærhetsetikken
under deontologisk etikk. En av grunnleggerne, Knud Ejler Løgstrup (1905-1981),
har vi sett allerede i starten av denne artikkelen, oppstiller en tredje
hovedretning i tillegg, nemlig den ontologiske. Nærhetsetikken knyttes
tradisjonelt til Løgstrup og Emmanuel Lévinas (1906-1995). De poengterer begge
at det finnes etiske grunnvilkår (fordringer hos Løgstrup) som er der
før man foretar en etisk analyse eller får seg forelagt et etisk prinsipp eller
regel. Livet selv setter mennesker inn i relasjoner til hverandre den ?den
enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af
dets liv i sin hånd? (Løgstrup, 1991, s. 25), for å bruke et kjent sitat fra Løgstrups Den etiske fordring fra 1956. Løgstrups etikk har hatt stor innflytelse i Norden, særlig innenfor helsefagene.
?Den andre? har hovedfokus i nærhetsetikken. Møtet med
mennesket, den andre, stiller krav til oss, og vi trenger ikke få oss forklart
hva kravene er. De er tause, og de framstår som fordringer. Fortellingen om den
barmhjertige samaritan (Luk.10.25-37) er en fortelling om hvordan det
etiske fordring er både taus og fordrende. Samaritanen ser den skadde mannen i
veigrøfta og ?synes inderlig synd på ham? (v.33). Så tar han seg av den sårede.
De to lovkyndige, presten og levitten, gikk imidlertid forbi uten å gjøre noe.
Jesus synes å ville vise at det dreier seg ikke om å vite om hva man skal
gjøre, dvs. kjenne regelen. Det som gjelder er om man er barmhjertig, en
metafor for medynk og empati. Jesus lager denne fortellingen for å illustrere
hvem som er min neste, altså en konkretisering av nestekjærlighetsprinsippet
(v.27 og 29). Slik sett kan det se ut som om redaktøren av Matteusevangeliet
plasserer denne beretningen i en pliktetisk ramme (hvilket vi også litt
halvhjertet har gjort). Samtidig kan man snu det rundt og si at
gjensidighetsprinsippet er en avledning av den etiske fordring som alltid er
der først. Først empatien ? så den etiske refleksjon. Det er også Løgstrups
poeng at de fenomener som han beskriver som tilhørende den ontologiske etikk
(han brukte aldri ordet nærhetsetikk) er der forut for annen etisk
teoretisering og generalisering.
Nærhetsetikkens sted er som navnet sier de nære relasjoner
mellom mennesker. Den har derfor klare anknytningspunkter til Asheims
relasjonelle holdningsetikk.
Om etisk analyse
Flere lærerbøker i etikk oppstiller pliktetikk og
konsekvensetikk som to skarpe motsetninger, men som likevel begge har noe rett
ved seg. Derfor må man kombinere disse når man skal foreta en etisk analyse (Christoffersen, 1994, s. 82; Leer-Salvesen & Eidhamar, 2000, s. 59). Som vi har
sett over, innebærer en slik framstilling som to skarpe motsetninger egentlig
en feiltolkning av de etiske teoriene, som ikke er så rene pliktetiske eller
konsekvensetiske som en slik skarp motsetning forutsetter. Av pedagogiske
grunner kan likevel en slik framstilling ha noe for seg. Men man må da være
klar over at man opererer med karikaturer av etiske teorier der man rendyrker
visse sider og fjerner mange av de nyansene som de som framsatte disse teoriene
oftest hadde innbakt.
Fordelen med å operere med slike karikerte eller rendyrkede
teorier, er at de er enklere å forstå og i første omgang enklere å anvende. Men
nettopp da er det viktig at de brukes på riktig måte. La oss se litt nærmere på
hvordan dette kan gjøres, og hvilke feller man ikke bør havne i.
Rendyrket pliktetikk: Den handling er rett som følger
regelen eller prinsippet. Relevante regler eller prinsipper må angis.
Rendyrket konsekvensetikk: Den handling er god som
fører til de ønskeverdige mål eller verdier. Relevante mål eller verdier må
angis.
En første fase vil være å vurdere den aktuelle handlingen
både ut fra pliktetiske regler og konsekvensetiske mål. Hvis disse vurderingene
i hovedsak peker i samme retning (god/rett handling eller ond/urett handling)
kan analysen konkludere allerede her.
En fase 2 vil være nødvendig dersom vurderingene i fase 1 spriker,
og spriket behøver ikke følge skillelinjene pliktetikk mot konsekvensetikk. Det
kan være flere relevante handlingsregler som står mot hverandre eller aktuelle
verdier og mål som dels oppfylles og dels hemmes. I slike tilfeller må man
foreta en diskusjon om hvilke normer som veier tyngst i den aktuelle
situasjonen. Hvilke normer har forrang og hvilke må vike? Finnes det absolutter
som ikke kan fravikes? Menneskeverdet (ref. Kants 3. imperativ) kan fungere som
en slik absolutt deontologisk norm som skal demme opp mot stygge utslag av
utilitaristisk nyttetenkning der målet helliger middelet.
En etisk analyse innebærer altså ikke at man skal
velge mellom pliktetikk eller konsekvensetikk, som man dessverre ser i mange
studentbesvarelser i etisk analyse. Derimot skal man velge (eller lete etter)
den handlingen som kommer best ut når man analyser både med et
pliktetisk verktøy ut fra regler og prinsipper og med et konsekvensetisk
verktøy ut fra prisverdige mål og verdier.
Referanser
Andersen, S. (1995). Løgstrup. Frederiksberg: ANIS.
Asheim, I.
(1997). Hva betyr holdninger?: studier i dydsetikk. Oslo:
Tano Aschehoug.
Bauman, Z. (1996). Levinas' og Løgstrups strategi for
morallivet. I A. J. Vetlesen (Ed.), Nærhetsetikk (pp. 183). Oslo: Ad
Notam Gyldendal AS.
Christoffersen,
S. A. (1994). Handling og dømmekraft: etikk i lys av kristen kulturarv.
Oslo: TANO.
Johansen, K.
E., Christoffersen, S. A., Ariansen, P., Wetlesen, J., & Saugstad, J.
(1994). Etikk: en innføring. Oslo: Cappelen.
Leer-Salvesen,
P., & Eidhamar, L. G. (2000). Nesten som deg selv: barn og etikk.
Kristiansand: Høyskoleforl.
Løgstrup, K.
E. (1991). Den etiske fordring. Copenhagen: Gyldendal.
Løgstrup, K.
E. (1996). Etiske begreber og problemer. København: Gyldendal.
MacIntyre, A.
(1985). After virtue: a study in moral theory. London: Duckworth.
Nyeng, F.
(1999). Etiske teorier: en systematisk fremstilling av syv etiske
teoriretninger. Bergen-Sandviken: Fagbokforlaget.
Rawls, J. (1973). A theory of justice. Oxford: Oxford
University Press.
Denne artikkelen er vist 7978 ganger |