toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Teknologi og naturvitenskap

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Galileo Galilei og kontroversen med kirken

av Svein Sando

Innledning

I rekken av de mange kjetterprosesser, er prosessen mot vitenskapsmannen Galileo GALILEI den de fleste kjenner til. Dette skal være et godt eksempel på hvordan en bakstreversk kirke prøvde å kneble den nye naturvitenskap. Man får inntrykk av at konflikten i den saken sto mellom

  • på den ene siden kirkens bakstreverske dogmetro
  • på den andre siden den nye naturvitenskapen med sannhetssøkende empirikere

Det har oppstått en ukritisk Galileo-legende som glorifiserer Galilei og svartmaler kirken. Han blir en rakrygget sannhetssøker som kjemper forgjeves mot en voldskirke som bruker alle midler for å beholde sin bokstavtro på hva Bibelen måtte si om verdens oppbygging. Under trussel om tortur, skal han ha avsverget seg sitt syn på at jorden går rundt solen, men for seg selv mumlet: "og allikevel beveger den (jorden) seg." (E pur si mouve). Disse legendariske trekkene synes å ha oppstått i Opplysningstiden. Denne tidsperioden opphøyde fornuften og hadde et meget negativt syn på "den mørke" middelalder og den katolske kirke. I moderne leksikon er de legendariske trekkene neddempet, men forestillingen om den brave Galileis kamp mot den bakstreverske kirken overleveres stadig videre.(1) En nærmere gjennomgang av historien om Galilei vil vise at den egentlige konflikt sto mellom disse tingene:

  På den en siden: På den andre siden:
1 Pave Urbans person (prestisje og forfengelighet) Galileis person (prestisje og forfengelighet)
2 Ptolemeere, Tycho Brahe-tilhengere Kopernikanere
3 Å la en hypotese forbli en hypotese Å opphøye en hypotese
4 Bruke religionen som et argument i en vitenskapelig debatt La vitenskapen diktere religionen

I alt dette ble Kirken blandet inn som kampmiddel, ikke som årsak til at striden oppsto. Det dreier seg altså ikke om en konflikt mellom kristendom og vitenskap, men mellom feilbarlige mennesker som alle var en del et samfunn der kirke og kristendom var en selvfølgelighet.

Bakgrunn for kontroversen

Den faglige debatten Galilei deltok i, gjaldt to ting:

1. Var jorden universets midtpunkt som alt annet dreiet seg rundt, det vi kaller det geosentrisk verdensbilde, og overlevert fra Ptolemaios og Aristoteles,
eller var det solen som sto stille og jorden som beveget seg, det vi kaller et heliosentrisk verdensbilde og påstått av Kopernikus?

2. Ut fra ovenstående, hvordan kunne man best både forutsi (beregne) og fysisk forklare himmellegemenes bevegelser?

Kirken hadde ikke tatt stilling til dette spørsmålet i og for seg. Det kan vi se av pavens behandling av Kopernikus. Kirken fordømte aldri Kopernikus' arbeider så lenge han levde. Ja, paven var endog begeistret over Kopernikus arbeider og tilskyndet offentliggjøring. Kopernikus' hovedverk er hans bok om himmellegmenes bevegelser fra 1542 ("De revolutionibus orbium coelestium"). Boken fikk et forord av lutheraneren Osiander der det framlagte betraktes som en hypotese. Boken fikk "imprimatur", dvs. en pavelig tillatelse til å trykkes. Nettopp betegnelsen "hypotese" var viktig for kirken. Den kunne tillatte nesten hva som helst av teorier og hypoteser, så lenge de ikke ble opphøyd til den store sannheten som alle (også kirken) måtte bøye seg for.

Teorier om verdensrommets oppbygging hadde man hatt mange av. En ny, som prøvde å gjøre beregningene av himmellegemenes bevegelser lettere, var kirken ikke motstander av. Kopernikus satte fram sin teori fordi han ikke var tilfreds med de to rådende teorier:
-Aristoteles fulgte sunne fysiske lover, mente han, men de beregninger man kunne gjøre ut fra Aristoteles, stemte dårlig med det man kunne se på himmelhvelvingen.
-Ptolemaios på den andre siden ga beregninger som stemte mye bedre med empirien, men brøt med aksepterte fysiske lover.

Andre astronomer

KOPERNIKUS var ingen naturvitenskapsmann i moderne betydning av ord. Han var vel så mye en spekulativ tenker. I alt gjorde han kun 27 innsamlinger av data fra stjernehimmelen i løpet av 28 år! Sin teori kom han først og fremst fram til ved å studere tre antikke filosofer: Philolaus, Aristark og Herakleides.

TYCHO BRAHE (1546-1601) derimot, samlet data. Han hadde en tid sitt observatorium på øya Ven utenfor Danmark. Han konstruerte en geosentrisk modell som stemte meget bra med de observasjonene man kunne gjøre. Modellen ble begrunnet ut fra Bibelen og fysikken. Han oppnådde internasjonalt ry og ga en mye bedre beskrivelse av himmellegemenes bevegelser enn det Kopernikus gjorde. Brahes geosentriske modell hadde dermed bedre støtte i empirien enn den kopernikanske modell. Det var derfor vitenskapelige grunner for å anta et geosentrisk verdensbilde som det beste. Særlig ble hans teori støttet av de som av filosiske eller teologiske grunner ikke kunne støtte Kopernikus.

JOHANNES KEPLER (1571-1630) var elev av T. Brahe. Han kom i opposisjon til sin læremester, men da denne døde etter ett års samarbeide, kunne han utvikle sine egne tanker fritt. Keplers ledetanke var enkelhet. Også han var en mystiker som lot seg lede vel så meget av spekulasjon, som av nøktern observasjon. Han forbedret imidlertid det kopernikanske heliosentriske system ved å innføre ellipser istedenfor sirkler som planetbaner. Hans verk fra 1609 offentliggjør denne teorien: ("Astronomia nova Aitiologætos, seu Physica caelestis, tradita commentariis De motibus stellæ martis, Ex observationibus G.V.Tychonis Brahe." (Fritt oversatt: "Nye forklaringer på astronomien eller den himmelske fysikk, ut fra Tycho Brahes observasjoner av planeten Mars.") Han bruker altså data som T. Brahe hadde samlet inn.

Historien om Galilei og kirken

Med denne bakgrunnen kan vi gå nærmere inn på historien om GALILEO GALILEI. 28 år gammel ble han i 1592 professor i matematikk ved universitetet i Padova i Italia. Han underviste i astronomi, og i det Ptolemaiske system i en rekke år. Likevel skrev han et brev til Kepler i 1597 angående dennes bok "Mysterium Cosmographium", at han endelig hadde "funnet en forbundsfelle som også er en venn av sannheten." Videre omtaler han at Kopernikus, "vår lærer", fremdeles er til latter og spott. Det er professorkolleger han henviser til her. Motstanden mot den kopernikanske teori fantes nemlig først og fremst i universitetene - ikke i kirken.

I 1609 får Galilei sitt første teleskop, og han blir i stand til å betrakte stjernehimmelen med ny oppmerksomhet. Han oppdager månens ruglete overflate, Merkur og Venus sine døgnfaser, og ikke minst Jupiters fire måner. Dette får han til å bli temmelig sikker på at jorden ikke er universets midtpunkt som alt dreier seg om.

I 1610 utgir Galilei sitt første vitenskapelige verk: "Sidereus Nuncius" der resultatene fra teleskoptittingen offentliggjøres. 24. og 25.april er han på et professormøte i Bologna. Det er ved denne anledningen at vi har beretningen om de som ikke ville se i teleskopet hans av frykt for å se noe de ikke ønsket se. Det er imidlertid igjen vitenskapelige kolleger det er snakk om, og ikke kirkens folk i og for seg.

Galileis bok vekker begeistring. Pave Paul V gir ham rosende omtale. Jesuittene er også begeistret. Flere av disse driver selv astronomiske undersøkelser. I jesuitterobservatoriet i Ingolstadt observerte man solflekker og beskrev disse i 1611.

I 1613 kom Galilei med sin neste bok, skrevet på italiensk: "Istoria e dmonstationi intorno alle macchie solari e loro accidenti". Det er en bok om solflekker. I boken tar han parti for det kopernikanske system. Han toner flagg. Men samtidig kommer han med et ubegrunnet angrep på den ledende jesuitterastronomen Scheiner som hadde beskrevet solflekkene før ham. Det virker som om Galilei betraktet seg selv som den eneste som hadde rett til å drive observasjoner med teleskop. Dette angrepet var taktisk uklokt. Jesuitter-astronomene var også anti-aristotelikere som det kunne vært nyttig å hatt som forbundsfeller, ikke som motstandere.

Boken om solflekkene blir godt mottatt i Roma, bl.a. av kardinal Barberini (senere pave Urban VIII) som hadde interesse for astronomi selv. Motstanden mot det kopernikanske system kom ikke først og fremst fra jesuittene, men fra de aristotelisk-tro universitetene. Det hevdes at de som virkelig ville gjøre framskritt innen vitenskapene, de måtte gjøre det utenfor universitetene. De "bakstreverske" befinner seg derfor ikke først og fremst i kirken, men blant universitetsprofessorene.

Dette var en situasjon som ikke var ny på 1600-tallet. Kardinal Nicolaus Cusanus hadde allerede på 1400-tallet forlatt universitetene for å gjøre sine arbeider bl.a. om det "uendelig tomme rom" (verdensrommet). Han postulerer at verdensrommet intet sentrum har. Enhver stjerne er sitt eget tyngdesentrum, sier han også. Det er påfallende at en kirkens mann (en tid kronprins til pavestolen) i den såkalte mørke middelalder kunne frembringe slike egentlig moderne tanker. Vi ser heri forløpere for både relativitetsbegrepet og gravitasjonsteorien her.

Den strid som nå blusset opp var egentlig ikke en strid mellom kirke og vitenskap, men mellom aristotelikernes autoritetskrav på den ene siden og erfaringsvitenskapene på den annen side. Det som nå skjer kan vi betrakte som en kompetansestrid, der den ene part ikke er noe bedre enn den andre. Aristotelikerne benyttet seg av argumenter fra aristotelisk filosofi og ved å henvise til Aristoteles' autoritet. Da de kom til kort med slike argumenter, måtte de ta andre metoder i bruk for å beholde sin posisjon og prestisje: Kirken forsøkes trekkes inn i striden ved å hevde at den kopernikanske teori er i strid med Bibelen. Bibelsteder som Josva 10.12, Fork.1.4-5, Salme 104.5 og Jes.38.8 ble brukt for å begrunne den aristoteliske modell teologisk. Universitetene trekker altså inn teologi når alle andre argumenter svikter. Og for at dette skal ha praktisk gjennomslagskraft, ber de om at Kirken tar affære overfor kopernikanerne. Kirken hadde ikke noe dogmefestet standpunkt om jordens forhold til solen, så kirken lot seg ikke umiddelbart trekke inn i kompetansestriden.

Galilei på sin side gjør et lignende overgrep, bare snudd på hodet. Han lar seg provosere av aristotelikerne som gjør naturvitenskap av teologien. Galilei gjør teologi av sin naturvitenskap. I "Brev til Castelli" hevder nemlig Galilei at kirken forkaster ikke-beviste teorier dersom de synes å gå i mot Bibelens Ord. Her tar han imidlertid feil. Kirken forkastet ikke, men degraderte slike teorier til arbeidshypoteser inntil bevis kunne skaffes. (Egentlig er dette etter dagens tankegang en fruktbar holdning.)

Galilei derimot, hevdet at de kopernikanske teorier var sannhet, og derfor måtte Bibelen omtolkes. Man kan undre seg over hvorfor den tidligere hemmelige kopernikaner Galilei plutselig kaster seg ut i debatten med liv og lyst, og slår både i den ene og andre retning. Svaret blir vel å finne i stikkordet prestisje. Tidligere var han redd for spott blant sine professorkolleger. Nå, etter at han har vunnet anerkjennelse og ry ved sine publikasjoner, er han redd for å miste den igjen hvis aristotelikerne "vinner" debatten.

7.2.1615 blir "Brev til Castelli" overlevert Inkvisisjonen for gransking. Konflikten ble i første omgang bilagt bl.a. fordi kardinal Barberini prøvde å beskytte Galilei.

4.4.1615 kommer det et slags kirkelig svar. Der roses den kopernikanske teori som en god arbeidshypotese. Dersom dette skulle være sannheten, dvs. kunne bevises, "da burde vi gå frem med stor forsiktighet når vi forklarer de deler av Skriften som synes å lære det motsatte"! Dette var imidlertid et brev til karmelittermunken Foscarini og ikke et direkte svar på "Brev til Castelli".

Galilei ville provosere fram et krikelig svar på det, og dro til Roma, men uten å få audiens hos paven. 5.3.1616 forelå endelig et dekret fra Indekskongregasjonen. Dekretet går i aristotelikernes favør. Kopernikus sitt verk "De revolutionibus" settes på indeks (forbydes trykket og spredt), men bare for en stund. En nyutgivelse en tid senere ble tillatt etter at kun 9 setninger i boken ble endret, nemlig steder der ordet "sannhet" ble byttet ut med "teori". Dekretet nevner ellers ikke Galileis verker med et ord. Denne gangen fikk Galilei fortrede for paven og han synes å være fornøyd med sakens utfall. Privat ble han imidlertid bedt om ikke å forsvare Kopernikus.

Dermed ble striden dempet - for 7 år. I 1618 oppsto det imidlertid en strid mellom Galilei og jesuitterastronomen pater Horatio Grassi. Grassi hevdet i sine forelesninger at kometer var fysiske objekter. Dette avviste Galilei som mente at det var snakk om optiske illusjoner. Han ga inntrykk av at hverken Grassi eller Tycho Brahe forsto noe som helst av astronomi når de kunne hevde slike ting! Grassi publiserte så sine synspunkter. I 1623 kom Galileis svar på Grassis bok. Han svar var holdt i en slik tone at jesuittenes holdning ble snudd fra vennlighet til fiendskap.

Samme året overtok kardinal Barberini pavestolen og tok navnet Urban VIII. Han var egentlig en beundrer av Galilei og hadde bidratt til at kirkens behandling av striden i 1616 ikke ble mer antigalileisk enn den ble. Men selv som pave kunne han ikke omgjøre vedtakene fra 1616, selv om han visstnok ønsket det.

Galilei arbeidet nå med en (feilaktig) tidevannsteori som han mente var bevis for jordens bevegelse. Denne ble innarbeidet som et viktig ledd i hans neste bok fra 1630 som omhandler de verdenssystemene: "En dialog om de to viktigste verdenssystemer - det ptolemeiske og det kopernikanske." Boken var skrevet på italiensk slik at flere enn de lærde kunne lese den. Den er formet som en dialog mellom tre personer: Sakati - Galileis talerør. Sagrede - intelligent amatør Simplicio - forsvarer at Aristoteles og Ptolemaios.

Boken er et drepende oppgjør med Aristoteles og Platon. Tycho Brahes arbeider og synspunkter oversees helt, til tross for at hans teorier forklarte de astronomiske fenomener like godt som de kopernikanske. Simplicio er også pavens mann i boken. Men han gjøres til en narr og karikatur. I hans munn legges det ord av pave Urban, bl.a. om teori og sannhet: "Selv om en teori kan forklare fenomenene behøver den ikke være sann. Gud kan ha oppfattet tingene på en måte vi ikke oppfatter." Måten Siplicio fremstilles på, gjør at Galilei dermed fornærmer paven. Dertil inneholder boken mange oppdagelser som er gjort av jesuitterastronomer, men som fremstilles som om Galilei selv har gjort oppdagelsene.

Med denne boken mistet Galilei all kirkelig sympati. Paven leste ikke boken umiddelbart, men overlot den til sine sensorer med tanke på trykking. Oversensor var pater Nicolo Riccardi. Han leste boken, men forsto lite av den. Galilei fikk imidlertid beskjed om noen mindre rettelser slik at de kopernikanske ideer skulle få mer preg av teori enn av sannhet. Galilei aksepterte det. Tittelen på boken ble også rettet. Galilei hadde forslått at det skulle hete "Dialog om tidevannet". Galilei mente at tidevannet var forårsaket av jordens rotasjon, og at tidevannet altså var et bevis på jordens rotasjon. Paven mente at månens tiltrekning var årsaken til tidevannet. Pavens teori ligger altså nærmest det vi idag regner for tidevannets årsak. Sannsynligvis fordi Riccardi ikke forsto så mye av boken, dro det ut med trykkingstillatelsen (imprimatur). Galilei ble utålmodig og ville ha fortgang i saken. Riccardi bøyde av og gjorde det uvanlige at han ga imprimatur før boken var gjennomlest, men under den forutsetning at Galilei skulle sende det rettede manuset til Riccardi som etter hvert skulle gjennomgå det del for del og så sende delene til trykking. Prins Cesi skulle bistå Riccardi under gjennomlesningen.

Galilei dro tilbake til Firenze og skulle komme tilbake til Roma med det rettede manuskriptet igjen når sommeren var over. Men så skjedde det to ting som stakk kjepper i hjula: Prins Cesi døde og det brøt ut pest. Pesten gjorde at forbindelsen mellom Roma og Firenze ble brutt (karantene). Dermed trykket Galilei boken uten å legge den fram for gjennomlesning. Riccardi protesterte selvfølgelig på dette da det ble kjent, men Galilei skyldte på karantenen, og fikk faktisk Riccardi til å gå med på at pater Stefani i Firenze skulle gjennomgå boken.

I februar 1632 kom de første eksemplarer av boken. Paven og indekskongregasjonen skjønner da at de er ført bak lyset, og boken blir konfiskert i august 1632 og i oktober samme år ble Galilei innstevnet for Inkvisisjonen i Roma. Galilei klaget på dårlig helse, og fikk saken utsatt til 13.2.1633. Først 12.4. ble det første forhøret iverksatt.

Rettsaken

Forhørene går først og fremst på hvordan Galilei har forholdt seg til tidligere avtaler, nemlig de som ble inngått i 1616. Galilei på sin side hevde at han fikk lov til å forelese i det kopernikanske system, men ikke fremstille det som noe mer enn en teori. Dette mener han å ha overholdt. Lederen av forhøret, pater Firenzuola, leste da opp fra et dokument som hevder at det overhodet ikke måtte bli undervist i de kopernikanske teorier. Galilei kunne ikke huske noe slik overenskomst, hevdet han. Dernest gikk inkvisitoren gjennom hendelsforløpet vedrørende bokutgivelsen. Galilei hevdet da at boken ikke var noe innlegg for de kopernikanske teorier, men at det tvert i mot var et forsøk på å påvise uholdbarheten av disse! Dermed mente han at noen forandringer i boken var unødvendig. Dette er en påfallende reaksjon fra Galileis side. Han synes å ville snu saken helt på hodet, og gir en forvrengning av sin egen bok som måtte sette han i en vanskelig stilling overfor domstolen. Det ble derfor satt ned en kommisjon som skulle gå gjennom boken for å se om Galilei hadde betraktet det kopernikanske system som sannhet. Kommisjonens rapport fastholder at så er tilfellet. For å påvise Galileis holdning til ikke-kopernikanerne, refereres det til uttrykk fra boken som omtaler dem som "umælende idioter", "åndspygmeer" og folk som "knapt fortjener å bli kalt mennesker".

Neste forhør fant sted 30.april. Det er en redd mann som står for domstolen denne gangen. Han tilbyr forandring av boken der de diskuterende i dialogen kan trekke de pro-kopernikanske argumentene tilbake. Galilei får så beskjed om vente til det avsluttende forhøret skal finne sted. Hans "fengsel" i denne tiden er en 5 roms leilighet i Vatikanet.

21.juni 1633 skjer så det avsluttende forhøret - under ed. Han gir sin utvetydige tilslutning til det ptolemaiske verdenssystemet og anser læren om at jorden står stille som sann! "Dialogen" skal være skrevet ene og alene for å diskutere de forskjellige oppfatninger om solsystemet. På dette punktet blir han imøtegått ut fra hva man kunne lese ut av "Dialogen", men han fastholder sitt tidligere knefall for Ptolemaios:
"Galilei: 'Jeg fastholder ikke denne Copernicus' mening. Heller ikke har jeg fastholdt den etter at jeg ble pålagt å oppgi den. Forøvrig er jeg her i deres hender. Dere må gjøre som dere ønsker.'
Inkvisitoren: 'Han (De) ble bedt om å si sannheten, ellers måtte man (vi) skride til tortur.'
Galilei: 'Jeg er her for å lyde, og har etter avgjørelsen ikke fastholdt denne mening, slik som jeg har sagt.'
Og da man ikke kunne komme lenger, ble han i overenestemmelse med dekretet, etter at han hadde underskrevet, sendt tilbake til sitt oppholdsted." (sitat fra rettsprotokollen, gjort tilgjengelige for studium i Vatikanbiblioteket først fra 1877).

Tortur?

Spørsmålet om tortur nevnes i rettsprotokollen. Det er derfor all grunn til å tro protokollens ekthet på dette punktet idet de altså ikke lar være å nevne at det ble truet med slikt. Det har vært hevdet at det var under tortur at Galilei måtte gå fra sitt syn på solsystemet. For det første ser vi av protokollen at han allerede lenge før tortur ble nevnt, hadde gjort helomvending overfor domstolen og var villig til å gå svært langt i anti-kopernikansk retning.

Trussel om tortur kan innebære to ting: Verbaltrussel, slik den synes å ha vært brukt i denne rettsaken, består nærmest i en rituell formel der tortur ble nevnt, uten at det var tale om å ta slike midler i bruk. For en mann i en alder av 69 år forbød dessuten den romerske inkvisisjon at torur ble benyttet. Realtrussel vil si at torturredskapene ble vist den anklagede, og trusselen kunne bli til faktisk tortur hvis man fant det tjenlig. I denne sammenheng er det svært lite sannsynlig at Galilei i det hele tatt ble vist torturredskapene. Han hadde gjort full rettrett lenge før ordet "tortur" ble nevnt, slik at det ingen grunn var til å ta slike midler i bruk.

Dagen etter leses domskjennelsen opp, og Galilei må underskrive: ".....at solen er verdens sentrum og ubevegelig er en absurd lære, filosofisk uholdbar, og kjettersk idet den er imot Den hellige skrift. Det samme gjelder læren om jordens dobbelte bevegelse."

Galilei ble dømt til formelt fengsel. Det vil si at han fikk opphold hos noen av sine velhavende venner, bl.a. erkebiskopen av Siena. Men etter kort tid var Galilei tilbake i Firenze og fortsatte sine vitenskapelige arbeider. Her skrev han sitt arbeide om fallbevegelsen, et arbeid som setter ham inn i rekken av banebrytende fysikere. Det er nemlig som fysiker, og ikke som astronom at Galilei først og fremst fortjener sin plass i vitenskapshistorien.

Hvorfor ble Galilei dømt?

Kjernen i saken er personen Galileo Galilei, og ikke teorien om det kopernikanske solsystem. Det kan vi bl.a. se av omstendighetene rundt trykketillatelsen for "Dialogen":
-Det var Galilei som avvek tidligere overenskomster om å behandle det kopernikanske system som hypotese.
-Boken kunne lett rettes for å bli tillatt på dette punktet.

Pavens helomvending er også påfallende. Først var han en beskytter og beundrer av Galilei, så en motstander og anklager i 1632. Årsaken er nok å finne i "Dialogen". Som vi har vist, var ikke Galilei særlig nådig med de som tenkte annerledes enn ham selv, paven iberegnet. Paven gjøres nærmest til en narr. Paven var en forfengelig person. Men det var Galilei også. Begge hadde store tanker om seg selv og det de drev med - stikkordet er prestisje. Det er derfor psykologisk forståelig at paven reagerte mot Galilei, og som pave hadde han det kirkelige rettsapparat til sin disposisjon. Han bragte derfor Inkvisisjonen inn for å sette Galilei på plass, men uten å gjøre ham til en martyr.

Man kan si mye om Inkvisisjonen, men å si at den handlet vilkårlig, er galt. Den var ytterst formell og korrekt i sin saksbehandling. Derfor måtte man finne reelle ankepunkter mot Galilei, det var ikke nok å si at han hadde fornærmet pavens person. Anklagepunktet ble løftebruddet. Nå var ikke det heller så lett å få til, så derfor ble det kanskje laget et forfalsket dokument som skulle stamme fra 1616. Galilei skulle der ha gått med på å avstå helt fra å omtale de kopernikanske systemer. Noe slikt kunne Galilei ikke huske, bare at han skulle fremstille systemet som en hypotese eller teori. Hvem som skaffet dette dokumentet til veie er uvisst. Det er ting som tyder på at dommerne selv ikke la alt for stor vekt på dets beviskraft idet de ikke la fram selve dokumentet som bevis, men bare prøvde å få Galilei til å innrømme at han hadde gått med på dokumentets innhold i 1616. Til slutt innrømmer Galilei at han nok har glemt dette dokumentet, og dermed er han felt.

Domsavsigelsen nevner det kopernikanske systemet og fordømmer det som kjetteri. Dette må vi derimot se på som et påskudd for å klare å ramme Galilei. Det er ikke Kirken som griper inn mot Galilei, men det er pave Urban som bruker kirken mot Galilei, derfor var saken avgjort på forhånd. Det er ikke kirkens kamp mot vitenskapen vi møter her, men både kirke og vitenskap gjøres til midler i en prestisjekamp mellom personer: Galilei, pave Urban og en del aristotelikere.

Prof. i kirkehistorie Oskar Skarsaune konkluderte saken slik i 1984:

Prosessen mot Galilei har ikke de dimensjoner den av opplysningstiden ble tillagt. Noe fortettet sinnbilde på kirkens holdning til den fremvoksende naturvitenskap er den ikke på noen måte - det er overhodet ikke mulig å si noe enkelt om hvordan kirken forholdt seg, fordi ulike holdninger var representert i kirken som i den lærde verden forøvrig. Jevnt over var vel holdningen mer åpen på ledende kirkelig hold enn ved universitetenes lærestoler i fysikk. Det som for et moderne menneske kanskje virker mest fremmed i Galileis verden - eksistensen av en institusjon som inkvisisjonen, tanken at det påhviler kirken å vokte sannheten med makt om nødvendig - har idag, paradoksalt nok, sin nærmeste sekulære parallell i øst-statenes ideologiske domstoler som dømmer i saker om politisk heresi. I middelalderen mente man at Sannheten leder til den evige salighet, mens løgn kan føre mennesker i fortapelsen - derfor inngrepet med makt mot løgnen, for å verge sjelene. Om våre dagers ideologiske domstoler handler ut fra bedre begrunnede motiver, tør være et åpent spørsmål.


Fotnoter

1) Etter at dette manus ble skrevet, har Tollefsen, Syse og Nicolaisen i 1996 gitt ut boken "Tenkere og ideer". De omtaler Galileis forhold til kirken på side 306-308. Deres framstilling ligger tett opp til min egen.


Litteratur

Hovedkilde til ovenstående stoff er:

Alf Modvar: Slaget om solen. Fakkel-bok 1970. (Gyldendal, Oslo)
Notater om dette tema fra etterutdanningskurs i apologetikk, Menighetsfakultet, høsten 1984.

Annen litteratur:

En internet-artikkel om samme tema skrevet av Catholic Answers, Inc. i 1996 finnes også i norsk oversettelse.

Julian A. Smith (1992): Galileo and the Church Tilgjengelig on line URL: www.cs.rutgers.edu/pub/soc.religion.christian/faq/galileo. Lastet ned 1.2.2005

Første utgave av denne teksten ble skrevet i 1984/85.


Denne artikkelen er vist 7399 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e0857.jpg

I dag 84 treff på nonaliud, og 1809855 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 358 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (1985). Galileo Galilei og kontroversen med kirken. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 24.02.2018 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=27&nid=1


Valid HTML 4.01!