toppbanner

Main topics

Study techniques
Religion and view of life
Denominations and church history
Ethics and Philosophy
Pedagogy
ICT
Math, technology and science
CV and publications
Miscellaneous

Search in this website:

Choose articles by genre:

V Essays, papers
A Other papers
U Education, lectures
O Tables or summaries
S Citations
F Readers fruits
K Textbook summaries
T Speaches, sermons
L Links
P Web portal
D Miscellaneous
G Thoughts
All articles, cronological
All articles, alphabetical

My websites:

Non Aliud professional
Semaphore railway Viaduct model railroad

Sveins tre m-er, eller:

Mestring, miniatyrer og miming

Kåseri holdt 28.8.2009 for kolleger på Dronning Mauds Minne Høgskole, på faglig-sosial samling hjemme hos rektor Elin Alvestrand.

av Svein Sando

Et av de ytterst få bildene av meg selv ved egen modelljernbane. Her i 1967. Det var Elin som utfordret meg på å si noe her i kveld med utgangpunkt i en forlengelse av en kronikk jeg hadde i Adresseavisen påskeaften, den som het Modelljernbane som allmenndannelse. Så ?modelljernbane? kunne være en av m?ene, men det er det bare nesten. Nå kunne det godt ha vært en av m-ene, og kanskje er den en slags grunnmur under det hele. Derfor litt om denne basis-m?en først.

For dere som ikke er kjent med en av mine mange interesser, så skal jeg bare gi en kort introduksjon. Så lenge jeg kan huske har jeg vært interessert i tog, både store og i modell. Min mor sier at det første ordet jeg klarte å si var ?tog?, så det er har på en måte fulgt meg videre. Nå var det slik på 1950-tallet at alle gutter ønsket seg det vi kalte ?elektrisk tog?, så slik sett var jeg helt normal. Modelltog var ansett som unødvendig luksus i etterkrigstidens oppbyggingstid, så man måtte utenlands for å få tak i slikt utstyr. Mitt ble kjøpt i Uddevalla i Sverige sommeren 1959 og gitt meg som bursdagsgave 29.8.1958, dvs. det er nøyaktig 50 år i morgen siden denne galskapen startet.

50 år etter har jeg fortsatt den gule Shell-vogna og de fleste skinnene som ble kjøpt i Uddevalla. Lokomotivet, en Märklin 3000, er dessverre ombygget til å passe på Brio-bane, så et katalogoppslag får holde som illustrasjon.

Galskap eller kunnskap, eller skal vi si mestring, for å hente ned den første m-en. Det var hovedpoenget i kronikken, MJ som allmenndannelse. Hvordan kan en teknisk leke ha noe med mestring og allmenndannelse å gjøre? Svært mye. Her er de fagområder som denne hobbyen har tilskyndet meg for å sette meg inn og mestre på et eller annet nivå, opplistet omtrent i kronologisk rekkefølge:

Gipsing, elektrisitetslære, snekring, modellering, maling, iscenesetting, tysk, tegning, fotografering, matematikk, engelsk, metallbehandling, grafisk virksomhet, elektronikk, dataprogrammering, historie, formidling, støping, og så vidt litt drama også.

Hvorfor alle disse ferdighetene? Jo, fordi modelljernbane er mer enn jernbane. Det er et helt samfunn og tilhørende natur man modellerer, og for å få det til, trenger man både ferdigheter fra en rekke områder som brukes i samfunnet generelt, men også kunnskap om både samfunn og natur for å gjengi den på beste måten. Hvorfor ønsker man å mestre noe? For mestringens egen skyld? Det skjer nok, men er vel ikke hovedårsaken. Vi har vel oftest et formål med ting vi gjør som får oss til å skaffe oss middel som bringer oss til målet. Slik er det med kunnskaps- og ferdighetstilegnelse også. Fordi selve treningen og øvingen ofte i seg selv er kjedelig og strevsom, er det målet som er drivkraften.

Da jeg hadde tegning på folkeskolen, hadde jeg en tendens til bare å tegne tog. Læreren synes det ble vel ensidig, og lurte på om jeg ikke kunne tegne noe annet? Var det bra pedagogikk av henne? Jeg tror ikke det. Hun stod i fare for å fjerne det målet for aktiviteten som jeg hadde satt meg selv, og dermed også min egen motivasjon for selv tegningen. Ok, jeg kunne nok finne interesse nok i andre mål, men selve fenomenet med å ha bestemt målet selv, er jeg helt sikker på øker læringsutbyttet og hvor fort man kan oppnå mestring.

Jeg er så gammel at jeg gikk realskolen. Vi startet med tysk i første real, altså fra omtrent 14 års alderen. På den tiden gikk min modelljernbaneinteresse i retning av tyske jernbaner, siden det var tog fra det tyske firmaet Märklin jeg fikk i 1959. Märklin utgav et månedlig magasin som var til salgs noen steder i hobbyforetninger i Oslo. Dere skjønner tegningen. Jeg så vitsen med å lære meg tysk, for da kunne jeg forstå hva som stod i magasinet. Det var også en serie i magasinet der leserne presenterte sitt egne modelljernbaneanlegg med bilder og tekst. På slutten av 1. real var jeg konfirmant, og jeg brukte en del av pengene jeg fikk til å kjøpe fotografiapparat. Litt ute i 2. Real prøvde jeg derfor å skrive om min egen modelljernbane, på tysk, og med egne bilder, framkalt på eget mørkerom. Artikkelen ble aldri antatt, men det var visstnok på grunn av billedkvaliteten. Uansett lærte jeg meg både tysk bedre enn jeg ellers sikkert ville ha orket, og jeg lærte meg fotografering og mørkeromsarbeid, alt på grunn av modelljernbaneinteressen som lå i bunnen.

Hva er det med modelljernbane som fascinerer noen? Sikkert flere ting. Her er et par spredte forsøk på en analyse.

Se på barns leker. Er det noe fellestrekk ved de? Jo, de er miniatyrer (m nummer to) av ting i voksenverdenen. Dukker er forminskede mennesker, biler og fly og båter og tog er også miniatyrer eller modeller av store bilder og fly osv. Legoklosser brukes oftest til å bygge miniatyrer av hus og biler og hele samfunn. Det lages miniatyrdyr og miniatyrtrær osv. Jeg vil tro at om lag 90 % av alle barneleker er miniatyrer. Hvorfor? Kunne man ikke laget barneleker som noe som er noe i seg selv, slik som en rangle eller bitering og slike ting vi gir de aller minste barna? Hvorfor skifter dette ganske fort til miniatyrer, til modeller? Hvorfor velger unger å ta kongler og steiner og pinner og si at dette liksom er en ku eller en pistol eller hva som helst annet enn det som det faktisk er?

En innfallsvinkel til svaret kan være at det har å gjøre med å etterligne, mime voksenverden. Ved å forminske voksenverdenens ting, kan barn lettere få kontroll over det, og barnet kan ved å bruke disse miniatyrene selv bestemme hva som skal skje med disse tingene, som de ellers overhodet ikke har kontroll med. Miming er læring. Miming er den tredje m-en.

Jeg reparerte en forstøtningsmur hjemme for et par uker siden. Den var i ferd med å gli ut. Grunnen til at det måtte repareres var at betongblokkene som den besto av var lagt rett over hverandre, uten såkalt forband. Jeg hadde lenge sett på den muren, og ant at den før eller senere måtte bygges opp helt på nytt siden det ikke var benyttet forband. Fra min erfaring som legobygger som barn visste jeg at byggverket ble mye sterkere hvis man lot en kloss dekke over skjøten mellom to klosser under. Forband, altså. Årsaken til at det ikke var benyttet forband på min mur, antar jeg var av mangel på murblokker av halv lengde slik at det var umulig å få til forband siden muren startet inntil en betongvegg som dermed umuliggjorde forband uten at man enten jukset eller hadde noen halve lengder. Min erfaring som legobygger gav meg analysen og viste meg hva problemet bestod i. Min erfaring med støping fra modelljernbanebyggingen gav meg den praktiske løsningen på problemet: jeg måtte skaffe meg noen halve blokker, og siden de var gått ut av produksjon for mange år siden, måtte jeg lage de selv. Jeg tok en blokk som modell, og laget en forskaling rundt den, og støpte fire nye blokker i halv lengde. Muren ble pelt ned, og lagt opp igjen med fire ekstra blokker og forband. Barnelærdom og hobbylærdom kom virkelig til nytte i voksenverdenen også.

På Tyholt har universitetet en skipsmodelltank. Nettopp ved hjelp av modeller og miniatyrer, forskes fram planer for hvordan bygge enorme tekniske konstruksjoner. Med modeller har man kontroll fordi de er små. Går det noe galt, så er skadene tilsvarende små. Derfor er det viktig å gjøre feilene mens man ennå er på modellplanet. Voksne mimer i dette tilfellet barns lek med miniatyrer. Ikke fordi de er barn, men fordi omgang med miniatyrer innebærer en veldig effektiv måte å skaffe seg kunnskap og mestring på.

Men det er mer å si, og nå skifter jeg faglig ståsted. Både barns og voksnes omgang med miniatyrer kan også se på som en miming av Gud. Dette er særlig synlig for de av oss som driver med modelljernbane. De som tar modelljernbanehobbyen helt ut, er allmektige i forhold til sitt miniatyrunivers. Man skaper alt! Landskapet, omgivelsene, husene, togene, trærne, og alle reglene for hva som skal skje på banen og hvordan. Mange av oss synes at det er et mål i seg å kopiere bestemte steder eller bestemte tider, men prinsipielt kan man gjøre hva som helst, hvis man vil. Full kontroll, og man ser bokstavelig talt at det vokser fram ting gjennom hendende på en. Jeg har sittet mang en gang etter en økt med modellbygging, og bare sett utover banen min med fornøyd mine. Dette har jeg gjort i dag. Dette er mitt skaperverk. Og det er såre godt ? nesten i hvert fall.

Så dukker teologen opp i hodet mitt. Er ikke det blasfemi? Er ikke dette å gå Gud for nære. Ursynden i følge skapelsesberetningen er nettopp at Adam og Eva ville bli som Gud, når de spiste av kunnskapens tre (1.Mos.3). Menneskene i Babel bygde seg et tårn like opp til himmelen for å skape seg et navn i verden og ikke bli glemt, slik det står (1.Mos.11). Så tittet Gud ned på dem og forvirret språket slik at den ene ikke skjønte den andre, og byggearbeidet stoppet helt opp. Men det er forskjell på hybris og mimis. Hybris er overmot. Mimis er ok, og hele det menneskelig prosjekt går ut på å mime, og bringe kulturen litt videre. Det har Gud selv lært oss ? gjennom leken, nemlig.

Det er en underlig bibeltekst i Salomos Ordspråk (Ordspr. 8), der vi får høre om den personifiserte Visdommen, Sofia, som er den som egentlig skaper universet. Skapelsen skjer ved at Visdommen leker framfor Gud. For hva er lek? Jo det er blant annet å tenke seg det som ikke er, som om det er. Det er barn eksperter på. ?Liksom at jeg nå er en krokodille og du er en katt, og så spiser jeg deg.? Matematikeren Alan Bishop har skrevet at denne evnen til å tenke seg det som ikke er, som om det er, som en helt avgjørende egenskap å ha for en fagmatematiker. Den som glemmer å leke som voksen, glemmer viktige sider av hva det vil si å være et menneske, for et menneske er nesten gud, i følge en av de bibelske salmene. Mennesket lever på randen av tilværelsen, sier den danske filosofen K. E. Løgstrup. På godt og ondt. Randtilværelsen gir utvikling og en rekke spennende aktiviteter der vi bryter grenser. Men randtilværelsen er også farlig, for det er kort vei fra sunn skapelse og utvikling, til hybris der vi står i fare for å undertrykke hverandre og til å misbruke naturen og det fysiske livsgrunnlaget. Derfor har vi fått ansvar som mennesker og stilles til ansvar. Frihet gir både muligheter og ansvar. Du kan ikke ha frihet uten ansvar. Regler og lover gir til en viss grad ansvarsfrihet ved at man kan skyve ansvaret over på lovgiverne. Uten regler er imidlertid ansvaret 100 % ditt. På godt og ondt. Derfor er randtilværelsen så spennende - og så farlig. Men der lever mennesket. Mellom å være styrt og være fri. Og kanskje er det leken som er den mest sakssvarende handlemåten der. Barna kan det. Voksne må ikke glemme det.

Bibelen starter med at Gud skaper ved å ytre ord, som så blir til realiteter, skaperordet (1.Mos.1). Bibelen fortsetter med Visdommen som skaper ved sin lekende fantasi. De første kristne tenkte seg at denne Visdommen er Guds Sønn før han ble født julenatt av Maria, den såkalte pre-eksistente Kristus for å bruke en faglig term. Vi finner formuleringer i det Nye testamente om at det er ?ved Ham [Guds sønn] og til Ham? at hele skaperverket er blitt til (Koll.1). Bibelens forfatter tegner altså et bilde av Gud som den lekne gud som skaper nettopp ved selv å leke. Barn leker også. Jesus sier noe om at ingen kan komme inn i Guds rike uten å bli som barn (Mark.10). Barna er forbildet. Leken er forbildet. Jesus lekte så kraftig at universet blir til, er budskapet i Bibelen.

Barns omgang med miniatyrer kan man derfor tenke seg skyldes en guddommelig impuls. Leken er en øvelse i klare å leve i randtilværelsen mellom mulighet og ansvar. Også mennesker tenker tanker som blir til saker og ting. Vi ytrer ordrer som setter spor, både på det fysiske og psykiske planet mange ganger. Så gjelder det at vi ikke tipper over i hybris og skader hverandre eller naturen utover det den klarer å takle selv ved selvfornyelse. Modellbygging som voksen er en snill måte leke på, samtidig som leken også kan vise seg å gi mestring på såkalte seriøse og nyttige områder.

Ikke glem leken, kjære kollega, selv om du har passert både 30 eller 50. Så får man finne sitt sted der motivasjonens kilde er å finne. Jeg fant mint som barn, og har beholdt den siden.

Modelljernbanehobbyen kan være en utmerket sosial hobby også, som når 50 personer setter hverandre stevne for en helg i en eller annen idrettshall, på et bedehus [sic!] eller på et museum. Man stiller med sine anleggsdeler som passer sammen, og kjører tog i to hele dager etter nøye planlagte ruter og med realistiske kjøreoppdrag. Så pakker man sammen, og treffes på nytt et annet sted noen måneder senere, kanskje i et annet land også.
Les mer om et slikt såkalt Fremo-treff her (Fremo = Freundkreis Europäischer Modelleisenbahner)


This article is shown 6322 times

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e1317.jpg

I dag 884 treff på nonaliud, og 2160452 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 380 treff ·

© Svein Sando, PhD, Associate Professor at Queen Maud's College of Early Childhood Education (QMC), Trondheim, Norway
Phone +47 73 80 52 26 - fax: +47 73 80 52 52 - e-mail: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Start page (Eng.) · Startside (Norw.) · · Display modes: Standard · Without menus: Arial · Times · Times spacious · Large ·    

The content of this webpage is subject to Norwegian legislation about copyright, which gives the author all publications wrights. Any further publication of this text and its pictures, completely or partly, can only be done after being authorized to do so by the author. Shorter citation in papers, students essays and so forth can be done if referring to the source. APA style reference to this webpage:

Sando, S. (2009). Mestring, miniatyrer og miming. Dronning Mauds Minne Høgskole. Downloaded 15.11.2019 from http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=280&nid=1&eng=1