Moral som ferdighet

Kan læringsteorien til Dreyfus & Dreyfus anvendes på moralsk ferdighet?

Av Svein Sando, sist justert 22.4.04

Kan moral ansees som en ferdighet? La oss prøve ut den tanken ved å anvende brødrene Dreyfus sin teori om fem nivåer av ferdighetsmestring. Men først må vi si litt om moralbegrepets tvetydighet i dagligspråket.

A: moral som det etiske ved adferden

Jeg bruker det her om den etiske kvalitet ved menneskelivet eller deler av det. Å snakke om det moralske vil si at det kan bedømmes etisk. Motsetningen er da ikke-moralsk. (Begrepet 'amoralsk' er ikke det samme som 'ikke-moralsk', da amoralsk mer brukes om en person ikke er nådd særlig langt i moralsk utvikling eller som mangler vesentlige forestillinger om hva som er moralsk.)

B: moral som den etisk høyverdige adferd

Men det kan også brukes som kvalitetsmerke ved en bestemt adferd. Da betyr moralsk at det er i positivt samsvar med en bestemt etisk vurdering. Motsetningen er da umoralsk. Begrepet amoralsk skal egentlig bety det som ikke har med moral å gjøre.

Det er bare av sammenhengen vi kan se om "moralsk" betyr en etisk positiv kvalitet (B) eller om det bare betyr at det kan bedømmes etisk (A).

Ferdighet i å handle etisk høyverdig

Når jeg kaller moral en ferdighet, så snakker jeg om evnen til en adferd som bedømmes som etisk god eller rett, dvs som moralsk i motsetning til umoralsk. Hvordan denne ferdighet har oppstått er som sagt noe omstridt, selv om mange altså vil si at den både bruker medfødte kvaliteter som empati, og må tilegnes og øves ved oppdragelse og refleksjon. Lawrence Kohlberg nevner i sin utviklingsteori en rekke trekk i utvikling av denne ferdigheten som han tilordner ulike nivåer. Det spenner seg fra betinget læring ved straff og lydighet, til adferd styrt av abstrakte etiske prinsipper. Kohlbergs stadieteori er imidlertid kritisert bl.a. fordi han ensidig legger vekt på den kognitive siden ved utviklingen.

Moral som ferdighet er av en litt annen karakter enn andre ferdigheter som er rettet mot kunnskaper eller teknikk (vidt forstått). Dette er en ferdigheter bl.a. i å vite hvilke, når og hvordan andre ferdigheter skal brukes. Slik sett er det en basal ferdighet, men som ofte oversees som egen ferdighet fordi fokus ligger på den mer tekniske og kunnskapsmessige mer håndfaste ferdighet.

Moral er ferdigheten i bruk av andre ferdigheter.

Jeg mener vi nå har godtgjort at moral kan ansees som en ferdighet. Jeg vil derfor prøve å bruke en teori om utvikling av ferdigheter også på det etiske området.

Dreyfusskjemaet

Brødrene Herbert Dreyfus og Stuart Dreyfus er professorer i matematikk og filosofi. De drev en tid med voksenopplæring for det amerikanske forsvaret. Da fant de ut at tilegnelsen av en ferdighet skjer på en annen måte enn man tradisjonelt hadde tenkt seg. Siden vi antar at moral er en type ferdighet, vil vi se om Dreyfus sin ferdighetsteori kan anvendes på moralområdet. Men la oss først beskrive brødrenes teori slik de har framstilt den først og fremst i forbindelse med opplæring av voksne. De beskrev ferdighetsutvikling gjennom fem faser (Dreyfus 1986 s.21-35):

1. Nybegynneren ("novice")

Nybegynneren er helt avhengig av å følge visse få regler eller å få en detaljert instruksjon for å utføre ferdigheten. De relevante omstendighetene ved bruken av ferdigheten må angis klart og være lett gjenkjennelige i seg selv uten å behøve å ta hensyn til de omliggende omstendigheter. Vi sier at instruksjonen eller regelen gjelder uten hensyn til konteksten, dvs. at regelen er kontekstfri og de(n) gjelder helt universelt.

Dreyfusbrødrene henter sine eksempler fra flere områder: slik som opplæring i bilkjøring, sykepleierutdannelse, økonomisk utdannelse og sjakkspill. Som eksempel på nybegynner stadiet nevner de bilkjøreren som lærer å ikke komme nærmere bilen foran enn et visst antall meter. Denne regelen er kontekstfri og universell fordi den gjelder under alle forhold uansett hastighet, veigrep o.l. 

2. Avansert begynner ("advanced beginner")

Etter hvert som nybegynneren får mer erfaring i ferdigheten kan kontekstavhengige elementer supplere den kontekstfrie regel. Regelen om minsteavstand til bilen foran kan modifiseres ut fra fart, sjansen for bråstopp på grunn av tettbygd strøk eller ikke, værforhold osv.

3. Kompetent utøver ("competence")

Ved dette nivået kommer, i tillegg til enda mer erfaring, bevisst planlegging inn som et viktig element. Sjakkspilleren følger ikke bare innlærte regler for både flytting av brikker og lure trekkombinasjoner, men legger også en plan for mange trekk framover. Alternative trekkombinasjoner kan vurderes i hodet før man velger å gå for en av de. De som har analytiske evner vil like seg på dette nivået fordi man her får full uttelling for planlegging og strategi. Bilføreren vil ikke lenger bare følge skiltingen i en by, men på grunn av lang erfaring med veiene i byen kan hun legge opp i hodet den antatt raskest mulige ruten fram til bestemmelsesstedet, og så følge den og til og med bryte en del tidligere innlærte regler, for eksempel fartsgrenser, dersom det antas å bringe en enda raskere til målet. Utøveren av ferdigheten er på dette nivået begynt å bli personlig engasjert i resultatene av utøvelsen av ferdigheten.

Mange tror at dette er det øverste nivået i å mestre en ferdighet.

4. Kyndig utøver ("proficiency")

De to siste nivåene får større og større preg av intuisjon. Igjen foretas det valg mellom mulige alternativer, men valget tas ikke først og fremst på grunnlag av planlegging og analyse, men ut fra en intuisjon som er formet av massiv erfaring med lignende situasjoner. Vi bruker av og til begrepet "magefølelse". Det hører hjemme på dette nivået, vel og merke hvis magefølelsen er knyttet til et område man virkelig har betydelig erfaring med. Intuisjonen utmerker seg også med at den gir svar umiddelbart, ikke først etter lang refleksjon - det tilhører den kun kompetente utøver.

Intuisjon må verken forveksles med noe overnaturlig eller med gjetning:

Intuition or know-how … is neither wild guessing nor supernatural inspiration, but the sort of ability we all use all the time as we go about our everyday tasks, an ability that our tradition has acknowledged only in women, usually in interpersonal situations, and has adjudged inferior to masculine rationality. (Dreyfus s.29)

På det kyndige nivået vil imidlertid analyse og planlegging gå hånd i hånd med intuisjon. Blant annet kan de intuitive valg vurderes analytisk for å se om de bør følges.

Den kyndige bilføreren vil intuitivt merke om hun kjører for fort på en sleip veibane og bevisst sakne farte farten.

5. Ekspert ("expert")

Hovedforskjellen på eksperten og den kyndige utøver er at den analytiske og bevisst rest hos den kyndige utøver hos eksperten blir helt borte. Tilbake står kun intuisjonen som styrer handlingen på en nærmest bevisstløs måte, dvs uten at man bevisst tenker på hvordan man skal utføre handlingen. Det hele skjer i øyeblikket uten tap av tid til å tenke over hva og hvordan ting skal gjøres. På en synkron måte oppfattes problemet som skal løses, målet man skal fram til, beslutning om valg av strategi og utførelse av handlingen. Det hele skjer flytende og utvungent uten avbrudd for analyse og overveielser.

De fleste av oss blir slik eksperter på en rekke områder: skrive, gå, spise og lignende dagligdagse ferdigheter. Noen ytterst få blir eksperter på andre områder, for eksempel i sjakk.

Alle stadiene sett under ett

Hvis vi samler sammen intuisjon, erfaringsbasert, situasjonsbetingethet, skjønn, intuisjon og flyt, vil vi se at disse får større og større plass jo mer man nærmer seg ekspertstadiet. Motsatt vil regelbundethet, universalitet og kontekstuavhengighet være sterkest representert på de tidlige stadiene for så å helt å bli borte i de øverste stadiene. Fenomenet problemløsning og analyse har derimot sin topp på det midterste, kompetente nivået, og er helt fraværende i laveste og øverste nivå.

Det må også sies at en ekspert i et område kun handler ut fra intuisjon og skjønn og aldri ut fra for eksempel analyse. Møter en ekspert en ny situasjon som ikke ligner tilstrekkelig på noen som er erfart tidligere, må også eksperten ta i bruk metoder fra lavere stadier. Men jo flere forskjellige situasjoner som er erfart, jo større områder er vedkommende ekspert på. Stadiebetegnelsene sier derfor først og fremst noe om hvilket øverste nivå en person kan operere på innefor en ferdighet, ikke at hun nødvendigvis i alle situasjoner vil operere på dette nivået.

Anvendelse

For å anvende dette på moral og etikk, må vi anse moral som en ferdighet som kan oppøves. Ut fra hva vi har sagt tidligere, er det en antagelse som de fleste nok vil bifalle, i alle fall et stykke på vei. Nå er moral som sagt ferdighet i bruk av andre ferdigheter, så det kan ligge ulikheter inne her som gjør at overføringsverdien kan være begrenset. Men la oss prøve å se hvor det fører oss hen.

For mange er moral det samme som å tilegne seg noen regler og bud for god oppførsel, og for øvrig kan man gjøre hva man vil. En mer reflektert og avansert fasong av det samme er de som mener at etikken bygges opp ut fra noen få universelle prinsipper, for eksempel den gyllne regel. Det er dette vi kaller for regeletikk eller pliktetikk. Sett i lys av Dreyfusteoriens avtagende betydning av regelen og universaliteten oppover i stadiene, framtrer regeletikken i et underlig lys, nemlig som kun nybegynnerens etikk. Men, og dette er et viktig men, Dreyfusteoriens stadier er ikke slik at de kan hoppes over på vei mot ekspertstatus. Derfor vil den moralske ferdighet som styres av bud, regler og universelle prinsipper være et nødvendig stadium der man skaffer seg erfaring med livet.

Tenk også over hvordan man oppdrar barn i moralsk henseende, nettopp ved å gi dem instruksjoner om hva man skal gjøre og ikke gjøre. Du må ikke lyve! Du må ikke slå! Ikke kom for sent til maten! Hør når jeg snakker til deg! Dette er Dreyfusteoriens nybegynnernivå.

Den etikken som legger vekt på konsekvensene av handling, mer enn handling selv, har vi nevnt kalles nettopp konsekvensetikk. Den må vi kunne si tilsvarer Dreyfusteoriens 3. nivå - den kompetente. I konsekvensetikken må man nemlig se for seg hva en konkret handling fører til. Man må planlegge sin adferd og analysere hele handlingssettet før man kan ta en etisk avgjørelse om det er moralsk forsvarlig. Erfaringen kommer sterkt inn her. Det er ut fra erfaringer med lignende adferd at man kan si noe om hvilke konsekvenser man tror vi skje.

Hvordan skal man oppnå moralsk ekspertstatus? Ved bruk av Dreyfusteorien synes ingen av de to mest anvendte etikkvariantene, regel- og konsekvensetikk, å medføre dette. Betyr det at Dreyfusteorien ikke passer særlig likevel? Kanskje. Men nå viser det seg at det finnes etiske teorityper som faktisk passer til ekspertstadiet, nemlig de som legger vekt på menneskets moralske karakter eller holdninger. Her snakker man nemlig om iboende eller internaliserte ting som trigger en bestemt adferd, gitt av situasjonen og som skjer spontant og uten lange analytiske overveielser over hva man bør gjøre og uten å tenke på om det finnes en regel for hva jeg bør gjøre nå. Man handler ut fra en slags moralsk intuisjon. En viktig komponent synes her å være empatien. Og dermed sprenges Dreyfusteorien dersom, slik vi har hevdet tidligere, at empatien er medfødt og ikke tillært. Nå kan vi kanskje redde Dreyfusteorien litt ved å si at det typiske ved eksperten er at hun lar empatien være avgjørende i situasjonen, sammen med den livserfaring som er ervervet gjennom årene.

Kritikk av Dreyfusteoriens anvendelse på etikk

Prof Jan-Olav Henriksen har i likhet med meg sett muligheten for å anvende Dreyfusteorien på etikk. Han mener også at den har mye for seg ut fra lignende betraktninger av de etiske teorityper. Han har imidlertid et par innvendinger. Det han særlig slår ned på er at den etiske teori og analyse av en situasjon kan bli overprøvet av "den etiske ekspert" som har "grepet på situasjonen" ved å ha det "i blodet" (Henriksen 1997, s.190-191). Han sier også at vi "i etiske spørsmål" ikke kan "regne med å bli eksperter på alle områder." Eksperten kan, i følge Henriksen, "ikke så lett gi begrunnelser for det hun gjør." Han mener at Dreyfusteorien "ikke alltid vil være en nødvendig forutsetning for enhver moralsk handling." (Henriksen s.190).

Jeg tror Henriksen misforstår Dreyfus litt på dette punktet. Som sagt ovenfor, er alle stadier nødvendige stadier. Dermed vil analysen på kompetent stadium være en nødvendig forutsetning for å skaffe seg erfaring som brukes på ekspertnivå. Den etiske refleksjon hører hjemme på kompetent nivå der analysen har sin plass. Men først tenkt gjennom, så prøvd ut i livet og gitt erfaringer med hvordan  konsekvensene ble, er dette med på å danne en viktig livserfaring som kan brukes når lignende situasjoner oppstår. Dreyfusteorien må ikke tolkes statisk slik at man utelukkende handler "ekspertlig" innenfor ferdighetsområdet, dvs. kun intuitivt osv, når man er "ekspert". Man må tenke mer dynamisk fordi nye situasjoner kan stadig vekk oppstå som krever at metoder fra lavere nivåer tas i bruk - også for en "ekspert". Eksperten vil antagelig komme raskere til en løsning fordi ens opparbeidede erfaring (intuisjon hos Dreyfus) vil fungere som en kreativ kilde til løsningsforslag. At dette er en rimelig tolkning av Dreyfusteorien mener jeg følgende sitat godtgjør, selv om siste setning at refleksjonen gjelder kun ens intuisjon ikke helt tar bort kritikken.

… it might seem that experts never think and are always right. Of course, in reality things are otherwise. While most expert performance is ongoing and nonreflective, when time permits and outcomes are crucial, an expert will (s.31) deliberate before acting. But … this deliberation does not require calculative problem solving, but rather involves critically reflecting on one's intuition. (Dreyfus s.32)

En mer fundamental kritikk av Dreyfusskjemaet kommer fra kunnskapsfilosofen Bengt Molander. Det er særlig ekspertnivået som angripes fordi han mener at tenkningen i Dreyfusskjemaet blir borte fra det øverste nivået:

I normala fall, skriver Dreyfus, "resonerar en expert inte. Han ägnar sig inte år problemlösning. Han tänker inte. Det är det som gör honom till expert. ..." (Molander s.46)

Opp mot dette setter Molander Gilbert Ryle (Concept of Mind, 1973) som mener at til den intelligente praksis hører at man forsetter å lære. Dette er et aspekt Molander mener ikke er inne hos Dreyfus i det hele tatt, og at det ikke lar seg innpasse i Dreyfusskjemaet uten "att det havarerar" (Molander s.48).

Jeg mener fremdeles at Dreyfus til en viss grad garderer seg mot denne tolkning av dem, ved sitatet over, men bare til en viss grad. Det er klart at når Dreyfus selv skriver at det er det at han ikke tenker som gjør han til en ekspert, så legger de opp til å bli tatt for nettopp det. Deres egen nyansering virker derfor litt selvmotsigende. Det er mulig at Dreyfusskjemaet havarerer ved å ta inn at også eksperter lærer og de gjør det ved å reflektere over mer enn ens egen intuisjon. Det hindrer imidlertid ikke min bruk av Dreyfus her, som er eklektisk. Poenget mitt er nettopp å reflektere over om visse sider av Dreyfusskjemaet kan gi ny innsikt om moralsk ferdighet.

Den moralske ekspert

Det kan være problemer med den moralske ekspert (ikke "etiske", slik Henriksen sier) slik Dreyfusteorien legger opp til. Ekspertens intuisjon og skjønn kan lett få for stor autoritet og kan bli for selvstyrt hvis den løsrives for mye fra refleksiv tenkning fra et lavere nivå. Denne refleksjonen er nemlig selv et stykke kollektiv erfaring som er opparbeidet gjennom vår kultur gjennom århundrer og som må tas med i det erfaringstilfang som eksperten må besitte. Særlig i etisk henseende er det ikke særlig nytt under solen. De fleste etiske dilemma er nemlig berørt tidligere i kulturen. På det etiske området har menneskeheten forandret seg forbausende lite. De slet med de samme grunnleggende moralske problemer for 2-3000 år siden som vi gjør. Men hvis den moralske ekspert har med i sitt intuisjonsgrunnlag også denne felles erfaring og gjør seg bruk av den, vil eksperten kunne unngå å bli kritisert for å sette seg ut over en felles etisk følelse av hva moralsk rett og god atferd er.

Hvordan er så en atferd som kvalifiserer en til å være moralsk ekspert? Den må være preget av å ta situasjonen på alvor (kontekstnær), ikke i og for seg være styrt av regler og bud, heller ikke av tidkrevende overveielser av konsekvensene av ens handlinger, men ved at man vet hva som er den rette etiske handling på en spontan og direkte måte. En moralsk ekspert oppnås først etter mange år med variert livserfaring, men også etter å reflektert over hva som er rett og galt i gitte situasjoner.

Beskrivelsen er ideell. Det som forkludrer er at mennesket ikke alltid gjør det rette selv om det vet hva det rette er. Den moralske ekspert er derfor ikke identisk med et dydsmønster eller moralist. Dydsmønsteret og moralisten kan heller være en person som står på et av de laveste nivåene. Det er fullt mulig å framstå som temmelig ulastelig ved bare å følger regler og bud. Jesus advarte mot dette. Han avskrev fariseeren i tempelet som fulgte budene til punkt og prikke og skrøt av det, framfor tolleren som innså sin tilkortkommenhet overfor reglene, men som synes å ha holdningen til dette mer på plass enn fariseeren.

Konklusjon

Dreyfusteorien synes å gi støtte til den tanke at både regeletikk og konsekvensetikk ikke er tilstrekkelige som etiske modeller, men at de er nødvendige brikker for å etablere en fullstendig etisk teori. I tillegg må det nemlig legges vekt på livserfaring i bruk av disse teoriers moralsyn slik at bruken av de skjer på en måte også involvere ikke-kalkulerende og delvis ikke-rasjonelle evner slik som empati, skjønn og intuisjon.

Litteratur

Denne artikkelen er vist 7680 ganger