toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Realfag

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Røkelse og tungetale

En innføring i konfesjonskunnskap med nærmere blikk på Den romersk katolske kirke og pinsebevegelsen

av høgskolelektor Svein Sando

Versjon 3.02, 14.11.00

Innledning
Riss av kirkesamfunnenes tilblivelseshistorie
Den romersk katolske kirke
Pinsebevegelsen
Litteratur og kilder


Innledning

Ordet 'konfesjonskunnskap' betyr kunnskapen om konfesjonene, dvs om hva de ulike kirkesamfunnene bekjenner (jfr engelsk "confess"). Konfesjonskunnskap er tradisjonelt en gren av både kirkehistorien og den kristne troslære. Kirkesamfunnene kan både studeres historisk, dvs hvordan de ble til, utviklet seg og eventuelt forsvant. Men de kan også studeres ut fra hva de tror, deres lære. Da sammenligner man ofte kirkesamfunn med hverandre for se på hva som skiller og hva som forener. Vi skal straks se at det går an anlegge andre synsvinkler også.

Vi har så langt brukt ordet "kirkesamfunn". Man kan i denne sammenheng også se ord som "menighet", "forsamling" og "trossamfunn". De siste ordene er imidlertid mer allmenne fordi de kan brukes om slike størrelser utenfor den kristne kirke også; ja selv ordet "kirke" er ikke nødvendigvis reservert kristne kirker. I denne artikkelen vil vi forutsette at det er kristne trossamfunn, kirker osv vi snakker dersom annet ikke nevnes uttrykkelig. Ordene "menighet" og "forsamling" brukes dessuten gjerne om lokale enheter innenfor et større kirkesamfunn.

Vi har sagt at kirkesamfunnene kan studeres historisk eller læremessig. Synsvinklene eller dimensjonene kan utvides. Religionshistorikeren Ninian Smart har laget et skjema for ulike vinklinger eller dimensjoner i studiet av religionene. Dette kan selvfølgelig brukes på de ulike retningene innen en religion også. Jeg har tilpasset og utvidet Smarts skjema slik:

Dimensjoner

Nærmere forklaring og eksempler

Bakgrunn, tilblivelse og forandring

Kirkesamfunnets historiske tilblivelses- og endringsprosess.

Praktisk og rituelt mm

Gudstjenester, preken, bønn, meditasjon, formelle og utformelle ritualer, liturgi.

Religiøse erfaringer og følelser

Religiøse erfaringer og følelser knyttet til utøvelse eller møte med religionen, slik som omvendelse, åpenbaring, syn, opplevelse av det hellige, frelsesvisshet, følelser utløst av og i en religiøs setting f.eks knyttet til religiøs musikk, gudsfrykt, mm

Fortelling og myte
(det narrative)

Religionens fortellinger av både mytisk og historisk karakter. Bibelen. Kristne legender. Danner ofte grunnlaget for både ritualer og doktriner.

Teologi

Tankemessig framstilling av læreinnholdet i det narrative stoffet, eller som egne doktriner men da gjerne med utgangspunkt i dette narrative stoffet. Intellektuelle uttrykk for troens innhold og utfordringer. Troslære, trosbekjennelser, eksegese (tekstfortolkning), religionsfilosofi.

Etikk

Både de faktiske lover og regler som regulerer livsførselen og deres ofte mer teoretiske begrunnelse ut fra Bibel, tradisjon mm. Fromhetsliv.

Sosiologisk og organisatorisk

Kirkesamfunnet slik det framtrer i form av mennesker, dvs som menighet eller forsamling, gjerne med en formell organisasjon. Ekklesiologi (læren om hvordan kirken skal forstås og organiseres). Kirkerett. Kirken slik den framstår av og blant folk. Religionssosiologi. Troen i folket. Kirkeordninger. Kirkeledere og ledelse. Grupperinger og fraksjoner. Organisatoriske undergrupper eller hierarkier. Utbredelse geografisk og kvantitativt.

Materiell framtoning

Kirkesamfunnet slik det framstår i form av materielle ting slik som byggverk, eiendom, kunst, symboler, ikoner, valfartssteder, relikvier.

Forholdet til det eksterne

Forholdet til de ikke-troende (misjon), til de nødstedte (diakoni), til andre kirkesamfunn (økumenikk). Forholdet til samtidskulturen; heri både representert ved styresmakter, grupperinger og enkeltpersoner. Kirkesamfunnets måte å forholde seg til sekulariseringen (avkristning formelt og uformelt) på (der den finnes). Forholdet til teknologi og vitenskap, til politiske forhold og dagsaktuelle tema i kulturen.

I det følgende vil vi imidlertid av bl.a. plasshensyn vinkle de kirkesamfunnene vi skal studere primært ut fra den tradisjonelle vinkling med historie og lære. Andre vinklinger er fullt legitime og må også tas med hvis man ønsker å få med et mest mulig komplett bilde av et kirkesamfunn.

Vi vil også i stor grad bruke det kirkesamfunn som ligger de fleste av oss nærmest, nemlig den evangelisk lutherske ("statskirka"), som et slags referansesamfunn som vi til en viss grad sammenligner "de andre" med.

Riss av kirkesamfunnenes tilblivelse

Kristne (de som slutter seg til eller praktiserer en utgave av kristen religion) har til alle tider vært uenige om hva som er sann kristendom. Noen ganger har denne uenighet vært så stor at det har medført også organisatoriske endringer med kirkeorganisasjonen. Endringen består gjerne i at en gruppe kristne er kritiske til det bestående kirkesamfunn og går sammen om å opprette en ny kirke. Vi kan også kalle dette for en kirkesplittelse.

Nye kirkesamfunn har sjeldent oppstått som et klart ønske om lage en ny kirke. Oftest har man hatt klare ønsker om å fornye den kirke man står i, men har erfart at det ikke lot seg gjøre og derfor sett at de ikke har vært noen annen utvei enn å "starte for seg selv", eller man er rett og slett kastet ut. De fleste kirkelige nydannelser starter derfor som et ønske om reform og fornyelse, men når denne reform mislykkes oppstår noe nytt som en protest eller fortvilelse over det bestående. Slik sett har framveksten av nye kirkesamfunn et viss drag av radikalitet over seg, samtidig som så godt som alle slike nydannelser er uttrykk for en lengsel tilbake til den opprinnelig kirke slik man mener Jesus Kristus ønsket den. Derfor vil de fleste reformer innebære en god porsjon restaurering, dvs oppussing slik at det opprinnelig kommer til sin rett igjen - håper man.

Oldkirkens to hovedretninger

Med oldkirken mener vi først og fremst perioden fra år 30 til ca 550, men perioden kan også strekkes et par hundreår utover som en glidende overgang mot middelalderkirken som varer fram til reformasjonen på 1500-tallet.

De første kristne dannet menigheter ut fra geografi. I Den nye testamente (NT) finnes flere brev til menigheter på bestemte steder. Etter hvert ble det behov for en kirkestruktur. Biskopene var tilsynsmenn over mange menigheter innenfor et større geografisk område. Biskopene i noen få viktige byer ble ansett som å være erkebiskoper. Disse byene var Jerusalem (der kristendommen startet), Antiokia (dit de første kristne flyktet pga forfølgelser i Jerusalem), Alexandria og Rom. Biskopene kom til å få en svært sentral stilling i kirken. Kirkemøtene (konsiler) var møter der biskopene var samlet for å avgjøre ting i kirka, gjerne spørsmål som har med lære og liturgi å gjøre.

Kirken kom til å utvikle seg litt forskjellig i den østlige og vestlige delen av Romerriket. Kirken i øst (ofte kalt Østkirken) var knyttet til erkebispesetene i Jerusalem, Alexandria og Antiokia (og senere også Konstantinopel/Bysants). De la avgjørende vekt på gudstjenesten og dens liturgi. De var på en måte mer innadvendte enn i vest og var opptatt av hvem Gud og hvem Jesus er. Veldig forenklet kan man si at Østkirken var mest opptatt av tilbedelse av guddommen.

Kirken i vest (kalt Vestkirken) hadde sitt sentrum i Rom. De var mer opptatt av mennesket og dets forhold til Gud, enn av hvem Gud er. Frelsesspørsmålet og menneskets syndighet ble debattert og man kom fram til en slags juridisk forståelse. Det syndige mennesket opparbeider seg skyld i forhold til Gud, og dette må godtgjøres, og det gjør Jesus. Jesus blir derfor stedfortrederen og mellommannen mellom Gud Fader og mennesket. Veldig forenklet kan vi si at Vestkirken var mest opptatt av frelsen.

Vestkirken og Østkirken kan vi si til sammen utgjør Storkirken eller Moderkirken. Vestkirken utviklet seg til det vi i dag kaller Den romersk katolske kirke (kortform: "Romerkirken"), mens Østkirken ble til Den ortodokse kirke. De gled mer og mer fra hverandre og formelt skilte de lag i 1054 etter 500 års uenighet.

Oldkirkelige splittelser

De første kirkesplittelser var imidlertid mer preget av direkte uenighet om hvordan man skulle forstå visse teologiske lærepunkter, enn av dette restaurasjonsønsket vi nevnte lenger opp. Kirken var ennå ung og i en oppbyggingsfase rent læremessig. Striden gjaldt hvem Jesus er i forhold til Gud Fader. Var Jesus Kristus Gud eller  menneske? Hadde Jesus en guddommelig natur eller en menneskelig natur? Var Jesus Kristus en person eller to personer (en som Gud og en som menneske)? Begrepene 'person' og 'natur' var sentrale i denne debatten. Dette var først og fremst en debatt innen Østkirken, men Vestkirken støttet flertallet i Østkirken.

Storkirken sa at Jesus var både Gud og mann, dvs at han har to naturer men er én person. Dette lærepunktet ble utviklet samtidig med treenighetslæren (Gud er både Skaper, Frelser og Ånd; tre personer men én Gud). Noe grupper la imidlertid mest vekt på Jesus som menneske, andre som Jesus som Gud. Menigheter med ulikt syn på Jesus ble dannet som følge av dette, men de fleste som var på siden av det Storkirken sto for forsvant etter hvert. Skulle man være innenfor Storkirken, måtte man i en eller annen forstand fastholde at Jesus var både Gud og mann. Som vern mot utglidninger her ble det utformet flere trosbekjennelser som kirkemøtene mellom 325 og 451 fastslår skal være forpliktende lære for kristne. Trosbekjennelsen som framsies i hver høymesse søndag formiddag i Den norske kirke (Dnk) stammer fra oldkirken.

Debatten utover på 400-tallet bestod derfor av nyanser i forhold til disse trosbekjennelsen. To retninger som hver på sin fløy prøvde å overbetone en av Jesus personssider (Gud eller mann) innenfor den da gjeldende trosbekjennelse, var nestorianerne og monfysittene. Nestorianismen hevdet at Jesus Kristus egentlig var to personer med to naturer. Monofysittene hevdet motsatt at Jesus Kristus var én person med én natur (mono-fysis = én natur). Disse retningene ble utestengt ved kirkemøtene på 400-tallet, særlig det siste i Kalkedon i 451. Rester av denne kirkesplittelsen finnes den dag i dag i de såkalte orientalske kirkesamfunn som for det meste er (eller helst var) monofysittiske: den etiopiske kirke, den armenske kirke, den koptiske kirke og den Vestsyriske kirke. Den Østsyriske kirke er nestoriansk. I dag er det bestrebelser på å gjenforene disse kirkene med den ortodokse kirke.

Det store skisma

Uenigheten mellom Østkirken og Vestkirken er særlig knyttet til en formulering i den Nikenske trosbekjennelse fra 325 (justert i 381). Striden gjaldt hvor Den Hellige Ånd kommer fra. I den østlige teksten står det at Den Hellige Ånd "utgår fra Faderen". Vestkirken ville imidlertid fra 589 at det også skulle stå at Ånden også utgår fra Sønnen (latin: filioque (=og Sønnen), derav navnet "filioque-striden" om denne uenighet). Det ble gjort mange forsøk på å forene disse motsetningene, men etter et forsøk i 1054 som mislyktes, endte det hele i gjensidig bannlysning. Dette kalles det store skisma.

Det var også andre ting som skilte de to store kirkeavdelingene, slik som synes på presteekteskap, kirkespråket (latin eller gresk) og ikke minst synet på biskopen i Rom. Vestkirken mente han var den øverste biskop (pave) fordi han var Peters etterfølger som biskop i Rom, og Peter var den som Jesus gav nøklene til himmelriket. Østkirken fant seg ikke i dette, og ville ha sideordning mellom erkebiskopene. I tillegg var det politiske forskjeller i det Vestromerriket gikk under allerede i 476, mens Østromerriket med hovedstad i Bysants besto helt til 1453.

Reformasjonsårhundret

Romerkirken forfalt på mange måter i de siste århundrene fram mot reformasjonen. Samtidig kom renessansen med mennesket i sentrum, slagordet "tilbake til kildene" og boktrykkerkunsten som muliggjorde rask spreding av tanker og ideer. Bibelen ble gitt til folket (de som kunne lese latin i det minste) og det satte i gang et bredt rop om at kirken måtte ta en opprydding i sitt hus fra kjeller til loft.

Til en viss grad prøvde Romerkirken å rydde opp noe selv (motreformasjonen). Tidligere hadde Romerkirken til en viss grad kunnet kanalisert uenighet og fromme menneskers kall til handling inn i det som kalles ordenslivet, det vil si at det ble opprettet munke- eller nonneordener.

Kritikken var imidlertid så kraftig og viljen til å innrømme feil og rette på de var så liten at det hele sprakk. Første utbryter var Martin Luther som kritiserte Romerkirken på en rekke punkter knyttet til frelsen og menneskets delaktighet i den. Avlatshandelen var den utløsende årsak, og reformasjonen startet med at han slo opp 95 setninger på slottskirkedøra i Wittenberg i 1517 der han inviterte til en akademisk disputas om avlatshandelen. Det endte i første omgang med at han måtte møte for riksdagens i Worms i 1521 og trekke tilbake sin kritikk eller bli lyst i bann. Han trakk ingen ting tilbake, ble lyst i bann, men ble "bortført" av venner og slik sett brakt i sikkerhet. Den lutherske reformasjon lot seg gjennomføre fordi han hadde støtte blant en rekke tyske fyrster. Det hele utviklet seg også til å bli en politisk kamp mellom katolske og lutherske fyrster og deres forhold til den tysk-romerske keiser. Politisk endte det med freden i Augsburg i 1555 der fyrstene fritt kunne velge om de ville være lutherske eller katolske. Folket i fyrstedømmene måtte imidlertid tro som fyrsten eller flytte til et annet fyrstedømme.

Luthers teologi kan samles i noen slagord som er rettet mot Romerkirken: "Troen alene, Bibelen alene, Kristus alene", det som gjerne kalles de reformatoriske hovedprinsipper som deles av alle protestantiske kirkesamfunn. Med protestantisk kirkesamfunn menes de kirker som springer ut av reformasjonskirkene eller ut av disse igjen. Forenklet kan vi si at den protestantiske kritikken av Romerkirken gikk ut på at denne i stedet for de reformatorisk grunnprinsipper lærte om troen og gjerningene, Bibelen og tradisjonen, Kristus og kirken.

Mange mente imidlertid at Luther ikke gikk langt nok i sitt oppgjør med Romerkirken. Reformatorene Ulrich Zwingli og Jean Calvin i Sveits var grunnleggerne av det som senere kallese den reformerte kirke. Mens Luther endret så lite som mulig, forbød for eksempel Calvin all kirkekunst. Luther avviste at nattverdens elementer brød og vin ble forvandlet til Jesus legeme og blod (katolsk transsubstansiasjonslære). Luther holdt derimot fast på at Jesus likevel reelt var til stede i brød og vin, men spekulerte ikke i at dette måtte medføre en forvandling av elementene. Det fant han ikke beskrevet i Bibelen. Zwingli hevdet imidlertid at nattverden var å betrakte som et rent symbolsk måltid der man mintes Jesus død, og kom dermed i strid med Luther om dette.

Enda lenger enn de reformerte gikk de såkalte gjendøpere. De mente at barnedåpen var forkastelig og at det bare var de som hadde tatt en personlig avgjørelse for Kristus som kunne døpes. Disse lot seg derfor døpe som voksne troende. En annen gruppe var de såkalte spiritualister som hevdet at man kunne få Den Hellige Ånd uten gjennom Bibelen (som Luther fastholdt) og dermed oppleve et indre lys (ikke bare et ytre lys: Bibelen). Disse retningene ble kraftig forfulgt av samtiden, både av katolikker, lutheranere og reformerte. Hvorvidt det er direkte linje framover eller om det bare er ideene som overlevde er litt usikkert, men baptister og pinsevenner er på sett og vis arvtagere av deler av disse retningenes teologi.

Et sted mellom Romerkirken, lutheranere og reformerte befinner den Anglikanske kirke seg. Dette var opprinnelig det samme som den Engelske kirke, men med det senere britiske kolonivelde bredte den seg ut over hele verden. Den startet som katolsk statskirke løsrevet fra paven fordi kong Henrik VIII ville gifte seg med hoffdamen Anne Boleyn til tross for at han allerede var katolsk gift. Paven godtok ikke skilsmisse, og dermed måtte Henrik ta skjeen i egen hånd. Dette åpnet for reformatoriske strømninger i England selv om Henrik selv ellers var en god katolikk. Henriks tre overlevende barn, Edvard, Mary og Elizabeth overtok en etter en tronen. Ettersom deres legitimitet som tronarving avhang av kritikk av eller støtte til skilsmissen som forårsaket  bruddet med paven, svingte det om det var de reformatoriske eller katolske krefter som fikk best livsvilkår innen den engelske statskirken. De reformatoriske vant omsider, men det ble gitt stort rom for flere retninger slik at den anglikanske kirke ble bredkirkelig. Den dag i dag finner man retninger som nesten er katolske eller som har en ren reformert teologi. De forpliktende tekstene (De 39 artikler og Book of Common Prayer) kan man si utgjør en blanding av luthersk og reformert teologi.

1600- og 1700-tallet

To kirkesamfunn oppstår i denne mellomperioden. Først kom baptistene i 1609 da de såkalte engelske separatistene flyktet til Amsterdam og begynte å praktisere baptistisk tro og menighetsliv. De forkastet barnedåpen slik gjendøperne hadde gjort. Dertil hadde de et såkalt kongregasjonalistisk kirkesyn. Det vil si at det er kongregasjonen (menigheten) som bestemmer alt i menigheten. Kirkesamfunnet er dermed ikke overordnet menighetene, men summen av enkeltmenighetene. Noe forpliktende bispeembete eller autoritativt kirkemøte har man ikke. Enkeltmenighetene er selvstendige i alle spørsmål. Baptistene fikk etter hvert stor betydning for amerikansk kirkeliv.

Metodismen har også sitt utgangspunkt i England og er uløselig knyttet til den anglikanske presten John Wesley. Han var opptatt av menneskets mulighet til å bli hellig, dvs leve et ulastelig liv. Wesley kombinerte Luthers lære om rettferdiggjørelsen ved tro alene, med en hellighetslengsel. Hva man tror må altså få betydning for hvordan man lever blant sine medmennesker. Wesley mente at metodismen skulle være en fornyelsesretning innen den anglikanske kirke, men mot slutten av 1700-tallet skjer det en formell splittelse også.

1800- og 1900-tallet

Kravet om toleranse har ofte vært drevet fram av religiøse mennesker som ikke har funnet rom for sin oppfattelse av hva tro og liv er for noe innenfor den rådende religion. Det gjaldt Luther, anabaptistene, baptistene og de nyere frikirkelige retningene. Toleransekravet ble i opplysningstiden utvidet til også å gjelde frihet til å kunne tro at religion og kristendom er usant. Uansett medførte dette at det etter hvert ble gitt et visst rom for kirkelig variasjon innenfor kirkesamfunnene. Metodismen var ment å være en slik, men de valgte selv å danne egne menigheter. Pietismen var en parallell strømning innen de lutherske kirkene i Nord-Europa. I de fleste tilfellene forble den innenfor lutherdommen. Flertallet av de frivillige organisasjonen innen Den norske kirke i dag er frukter av denne pietistiske strømning som har forblitt tro mot den kirkelige ordning, selv om de i praksis ofte kan være svært skeptiske til ting som skjer innen kirken.

Noen ganger brøt det imidlertid så mye på, at noen nye kirkesamfunn ble danne også i Norge: Jarlsbergianerne (1872), den Evangelisk lutherske frikirke (1877), Misjonsforbundet (1884), Guds menighet på Vegårdsheia (1889), Den frie evangeliske forsamling (1893) og pinsebevegelsen (1906). Den siste skal vi behandle i et eget avsnitt. Den utgår heller ikke direkte fra lutherske menigheter.

I fortsettelsen skal vi se på to kirkesamfunn som i mangt står for to forskjellige typer kristendom. Vi har valgt den evangelisk lutherske kirke som referansekonfesjon. Den romersk katolske kirke kan vi si står til høyre for denne, mens pinsebevegelsen står til venstre. Teksten nedenfor vil by på noen gjentagelser av ting som allerede er nevnt.


Den romersk katolske kirke

Forholdet til andre kirker

Av alder er den romersk katolske kirke like gammel på som den ortodokse kirke. Til å begynne med var det mer snakk om en geografisk plassering i Romerriket, nemlig en skjelning mellom Østkirken med fire kirkelige sentra (Jerusalem, Antiokia, Alexandria og etter hvert Konstantinopel, den sen-antikke keiserhovedstad), og Vestkirken med ett kirkelig senter, nemlig i Rom, den opprinnelige keiserhovedstad i Romerriket.

Begge disse to store kirkers påstand om ubrutt kontinuitet tilbake til urkirken må man godta, skjønt de er begge den mest opprinnelige på hver sin måte, hvis vi skal tro tradisjonen.

Østkirken er mest opprinnelig i den forstand at den faktisk ligger i det området der apostelmenighet uomtvistelig hadde sitt utgangspunkt, nemlig i Jerusalem og i Palestina. Antiokia nord for Jerusalem var i følge Apgj.11.19-26 det første sted der en ikke-jøde ble kristen, og som i følge samme skriftsted er det første sted navnet "kristen" ble tatt i bruk.

Vestkirken står i en særstilling i den forstand at den regner paven som en direkte arvtager av det oppdrag Peter ble overdratt av Jesus, da han som den fremste blant de 12 disipler ble overgitt den såkalte binde- og løsemakten og ble utpekt til å være den som Jesus skulle bygge sin kirke på, i følge Matt 16.18f.

Disse to deler av oldkirken kom til å utvikle to forskjellige teologiske tyngdepunkt. Mens Østkirken var opptatt av det kristologiske mysterium og treenighetsdogmet, var Vestkirken opptatt av skyld, synd og nådespørsmålet. Dette gjorde seg også utslag i de to med avgjørende kirkesplittelser i historien. Ved det store skisma i 1054 forlot Østkirken Vestkirken på grunn av det man i Vestkirken lett vil se på som en kristologisk detalj, nemlig filioque-spørsmålet. Ved reformasjonen som splittet Vestkirken ytterlig opp, var det nettopp spørsmålet om synd og nåde som ble brennbart.

Det er derfor umulig å snakke om årsaker og drivkrefter til dannelsen av den romersk katolske kirke. Den og den ortodokse kirke er aldri dannet i motsetning til andre kirker. Den har vært der fra starten av, selv om den gradvis har utviklet seg forskjellen. Derfor er nok forskjellen på katolikker og ortodokse mindre enn mellom katolikker og protestantiske kirkesamfunn, muligens unntatt den mest høykirkelige delen av den anglikanske kirke.

Nå er det selvfølgelig vanskelig å graderer forskjeller, så slike karakteristikker er egentlig ganske tøvete. Det avhenger av situasjon og vinkling og hva man legger vekt på. Mange har opplevd at man står nærmere et annet kirkesamfunn enn deler av sitt eget dersom mangfoldet i eget samfunn er tilstrekkelig stort. Følgende erfaring utdyper dette:

Jeg var med på en medarbeidersamling innen en statskirkemenighet. Man hadde invitert en katolsk pater og bedt han om å holde et foredrag om hvordan man bygger en menighet. Han la fram sine synspunkter, og syntes selv han var nødt til å si noe om sitt katolske kirkesyn som han profilerte mot ulike kirkeforståelser innen Den norske kirke. Denne pater var det vi kaller konvertitt, dvs en som har skiftet kirkesamfunn. Han hadde først vært luthersk prest, før han ble omskolert i Italia. Han kjente altså godt til forholdene innen Den norske kirke. Flere av tilhørerne følte åpenbar stor avstand til det katolske kirkesyn han presenterte, særlig når han ut fra sitt ståsted hadde en sterk kritikk av en variant av den lutherske folkekirkeforståelse som definerer kirken som en kirke av folket, der dåpen er eneste kriterium for å tilhøre menigheten eller ikke. Jeg snakket etter foredraget med ei reflektert dame som opprinnelig var metodist, men altså gått over til Den norske kirke i voksen alder. Hun hadde et annet syn på folkekirken, nemlig at den skal være en kirke for folket, og der det å være kristen må innebære noe om et personlig forhold til Jesus. Hun tok meg i armen etter paterens innlegg, og sa: "Du, en kunne nesten få lyst til å bli katolikk etter dette her!" Når pluralismen innen et kirkesamfunn blir stor, kan man, i alle fall på delområder, føle større slektskap med andre kirker som tradisjonelt sett regnes som å tilhøre en vesensforskjellig kirketype, enn ens egne. Og det er vel nettopp den type frustrasjoner over ting i egen kirke som får folk til å skifte kirkesamfunn.

Katolsk tro og fromhetsliv

Vi må si litt om katolsk troslære. Jeg har valgt å gjøre det på den måten at jeg tar for meg en informasjonsfolder utgitt av Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme med tittelen "Den romersk-katolske kirke. Hva er det?". Deler av teksten gjengis her som sitat (markert med Arial skrifttype). Noen steder kommenteres innholdet - ofte ved å sammenligning med vår referansekonfesjon, den lutherske. Dette er historisk viktig all den stund reformasjonskirkene nettopp gikk ut av denne romersk-katolske kirke. På den måten lar vi den katolske kirke selv komme til orde først, og det er deres valg av emner som blir vårt utvalg også, blant den enorme mengde av temaer det hadde vært mulig å ta opp angående denne verdens største kirke med noe over 1 milliard tilhørende.

Så til utdrag av teksten:

"Den Romersk-Katolske kirke - hva er det?"

Kommentarer

Kirkens tro

I likhet med alle andre kristne kirker utgjør den lære vi finner i Den Hellige Skrift - Bibelen - selve fundamentet for kirkens tro. Dessuten er den kirkelige tradisjon slik den er formulert ved kirkefedrene gjennom århundrene også - sammen med Bibelen - grunnlaget for hva kirken tror og praktiserer idag.

Her nevnes det som er en av de viktigste forskjellene på katolsk og ortodoks lære på den ene siden, og protestantisk på den andre siden, nemlig at i tillegg til Bibelen som norm, så anføres også den kirkelige tradisjonen, som sideordnet norm.
Paven innehar kirkens øverste læreembede, som han utøver i nært samarbeide med sine rådgivere -kardinalene - og alle kirkens biskoper. Det nære samarbeidet mellom paven og de øvrige biskoper ble styrket etter det 2. Vatikankonsil som fant sted fra 1962-1965. Når en pave dør, er det kardinalkollegiet som trer sammen og velger en ny pave. Det er alltid en kardinal som velges til pave. Paveinstitusjonen blir behandlet grundigere lengre ned.
Hvis man ønsker en tilnærmet fullstendig oversikt over hva den katolske kirke lærer i de ulike teologiske, etiske og moralske spørsmål, er den nye verdenskatekismen (Den Katolske Kirkes Katekisme) et utmerket hjelpemiddel. Den er oversiktlig, klar og konsis, og ikke minst lett å finne frem i. I en brosjyre som denne kan vi ikke komme inn på alle de ulike aspekter i den katolske lære, men noen hovedpunkter må vi likefullt nevne:  
  • Det finnes bare en Gud, som er treenig som Fader, Sønn og Hellig Ånd.
  • Gud har skapt verden.
  • Verden og mennesket ble skapt perfekt og uten synd, men menneskene falt i synd og vek dermed bort fra Gud.
  • Synd fører til atskillelse fra Gud, og syndens konsekvens er døden (evig fortapelse). (Romerbrevet 6,23)
  • Menneskets synd gjorde det nødvendig for Gud å gi menneskene en ny sjanse til å få et evig liv i fullt samkvem med seg selv.
  • Derfor sendte Gud sin sønn, Jesus Kristus, til verden for å ta på seg menneskenes skyld og dom.
  • Jesus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria. Jesus er 100% Gud og 100% menneske.
  • Jesu død og oppstandelse gjorde det mulig for mennesket å på nytt komme i et direkte forhold til Gud.
  • Jesus grunnla kirken på jorden og innsatte apostelen Peter som leder for denne.
Omtrent så langt vil man ut fra luthersk teologi være enig, skjønt understrekningen av Peter som leder for kirken vil man legge liten vekt på, og i alle fall ikke trekke så vidtrekkende konklusjoner av som den romersk katolske kirke gjør. Det er jo nettopp her den katolske kirke blir synlig som pavekirke.
  • Kirken er Guds redskap på jorden. Den er et "sakrament" i den forstand at den synliggjør det usynlige (Guds frelse).
Understrekningen av den synlige kirke er noe man på luthersk hold nok kan ha noe ulike vurderinger av. På en side er den sanne kirke usynlig i og med at det er troen som konstituerer (har som basis, former på fundamentalt vis) kirken, ikke den ytre organisasjon, samtidig som den ytre kirke er viktig som redskap for at denne tro skal komme i stand. Kirkehistorikeren Einar Molland sier det slik om den katolske kirkes ytre form: "Den romersk-katolske kirke har gjort krav på å være det synlige gudsrike på jorden. Den er innstiftet av Kristus selv, og altså av guddommelig opprinnelse. Selve dens ytre form, dens hierarkiske organisasjon, er en del av den guddommelige åpenbaring." (Molland 1979:51). På grunn av den ytre kirkes sakramentale form, blir også kirkeretten guddommelig og derfor viktig.
  • Kirken meddeler menneskene Guds vilje og frelsesplan gjennom forkynnelsen av Guds Ord (bygget på Bibelen og tradisjonen), og meddelingen av sakramentene.
Luthersk teologi vil også snakke om de såkalte nådens midler, dvs de redskaper som Gud frelser mennesker med. Nådemidlene er i luthersk teologi  Ord (=Bibelen) og sakrament. Forskjellen er at sakramentene er i lutherdommen redusert til to: dåp og nattverd. Det har riktignok vært drøftet hvorvidt skriftemålet er å regne som sakrament. Kriteriet for å være et sakrament i luthersk tenkning er at det formidler frelsen og at det er knyttet et ytre konkret tegn til. Det ytre tegnet finner man ikke i skriftemålet, mens nådemeddelelsen så absolutt er til stede.
  • Den katolske kirke har 7 sakramenter. Disse er:

    Dåpen
    Fermingen (Konfirmasjonen)
    Eukaristien (Nattverden)
    Botens sakrament (skriftemålet)
    De sykes salving
    Ordinasjon (av diakoner, prester og biskoper).
    Ekteskapet
 
Som vi ser av det ovenstående er svært mye av det katolske trosgrunnlaget felles med hva de andre kristne kirker har. Men det finnes selvfølgelig også en del ting i katolsk tro og praksis som skiller seg fra andre kirker. Vi skal her se kort på noen av disse:  

Kirkesynet

For en protestant består kirken av de troende som lever her og nå i tiden. For en katolikk består kirken ikke bare av disse, men også av alle avdøde troende som er gått hjem til Gud.

Innen luthersk teologi har man vært ganske tilbakeholdne om å snakke om hva som skjer med mennesket etter døden og før Jesu gjenkomst, den såkalte mellomtilstanden, fordi det Bibelske materialet er for knapt til å utlede noe bastant lære om dette.

Jomfru Maria og helgener

Som en følge av det katolske kirkesynet, er det helt naturlig og logisk at vi som kristne ikke bare har fellesskap med dem vi lever sammen og samtidig med, men at vi også er i fellesskap med de hellige menn og kvinner som har gått foran oss til herligheten. Dette fører bl.a. til at det for en katolikk er like naturlig å be en helgen (f.eks. Jomfru Maria) om forbønn, som det er å be en god venn e.l. om det samme. Vi ber helgnene om å gå i forbønn for oss. Deres forbønn ansees for å være særdeles viktig siden de på en annen måte enn oss allerede befinner seg i Guds nærhet. Men her er det viktig å presisere at helgnene er vanlige mennesker. De er hverken feilfrie eller syndfrie. Men de har levd et særlig hellig liv i tjeneste for Gud og er derfor forbilder for oss. (Her må vi gjøre et unntak for Jomfru Maria, som kirken tror ble unnfanget uten arvesyndens konsekvens for at hun skulle være verdig og i stand til å være Jesu mor. Hun omtales ofte som Guds Mor siden Jesus ikke bare var et vanlig menneske, men også fullt ut Gud.)

Luthersk teologi avviser ikke at helgenene (man bruker sjelden ordet "helgen") kan fungere som gode forbilder, men avviser at man kan be til dem eller la de opptre som mellommenn mellom mennesket og Gud (se Augsburgske konfesjon art. XXI).

Paven og pavedømmet

Paven er som allerede nevnt Peters etterfølger som biskop av Roma, og dermed også leder for hele den romersk-katolske kirke. Paven blir valgt av kardinalkollegiet på livstid. I tillegg til å være kirkens øverste leder, er han også statsleder for Vatikanstaten som er verdens minste, selvstendige stat. Paven har den øverste læremyndighet i kirken, og hans ord anses som ufeilbarlig når han uttaler seg spesifikt (ex. cathedra) i viktige lærespørsmål. Dette betyr IKKE at alt paven sier og skriver er ufeilbarlig. Det er tvert imot svært sjelden at paven uttaler seg "ex cathedra". Når dette skrives (1996) er det ca. 40 år siden sist en pave uttalte seg "ex cathedra".

Problemet med en lære om ufeilbarlig tale under visse høve, er at slik tale ikke kan trekkes tilbake senere. Er den ufeilbarlig, så er den ufeilbarlig. Det låser den Romersk katolske kirke til alltid å måtte forsvare tidligere fastsatte dogmer og læreuttalelser. Kanskje innsikt i dette er en av grunnene til at pavestolen sjelden uttaler seg "ex cathedra"?

Eukaristien - Nattverden

I motsetning til f.eks. alle protestantiske kirker, tror den katolske kirke at brødet og vinen som brukes ved nattverden, konkret blir forvandlet til Jesu legeme og blod, når presten ber den eukaristiske bønn. Dette kalles transubstantiasjon. Nattverden er derfor usedvanlig viktig i en katolikks liv. Når nattverdselementene (brødet og vinen) forvandles under messen, blir de til Kristi legeme og blod - "substansen" forvandles: Brødet/vinen opphører å være brød/vin, og blir Kristi legeme/blod. Når hostien (brødet) (og eventuelt kalken) rekkes til de troende under messen, tar de altså konkret imot Jesu legeme og blod. De forvandlede nattverdselementer tilbes også i messen siden de ER Jesu legeme og Jesu blod. Dette nattverdssynet skiller seg såpass mye fra det vi f.eks. finner i lutherske og andre protestantiske kirkesamfunn, at en ikke-katolikk ikke kan motta nattverden i en katolsk messe. På samme måte kan heller ikke en katolikk motta nattverden i et ikke-katolsk kirkesamfunn.

Det med at en katolikk ikke kan motta nattverden i et ikke-katolsk kirkesamfunn er sett fra den katolske kirkes syn. Dersom en katolikk går til nattverd i en luthersk kirke vil presten normalt ikke nekte katolikken nattverd. En annen sak er at noen vil oppfatte det å gå til nattverd i et kirkesamfunn man ikke tilhører, som en måte å avlegge falsk vitnesbyrd på, fordi nattverdfeiringen regnes som noe av det "innerste" i et kirkesamfunn. I oldkirken ble nattverdfeiringen til de grader forbeholdt de døpte troende, at alle som ikke var døpt ble sendt ut (missio på latin, som betyr utsendelse, derav navnet 'messe' på en gudstjeneste der det feires nattverd).

    Når det gjelder det lutherske nattverdsynet i forhold til det katolske, så er det ikke bare forvandlingslæren som skiller, men også den såkalte messeofferlæren til katolikkene. Her snakkes det om en ublodig gjentagelse av det offer Jesus brakte ved sin korsdød på Golgata overfor Gud Fader. Lutheranere avviser gjentagelsen. (Se http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1982.htm#h9 for de norske katolsk-lutherske læresamtaler i 1982 om dette emnet). Men i synes på Jesu reelle nærvær i nattverdelementene, når man se bort fra selve forvandlingslæren, så er de enige om dette. På dette punktet skiller lutheranere seg fra de fleste andre protestantiske kirkesamfunn, med unntak av den anglikanske kirke.

Det forhold at ikke alle troende kristne kan motta nattverdens sakrament i fellesskap, er en stor smerte for kirken, men er samtidig også et bevis på at det er svært nødvendig med økumeniske kontakter mellom de ulike kirker for å oppnå størst og best mulig fellesskap mellom kristne.

Her er det påpekt fire områder der den katolske kirke skiller seg fra den lutherske: kirkesynet og forholdet til de døde troende, helgenene og Maria, pavedømmet og nattverden. Det er nok flere ting man kunne ha tatt opp, ikke minst synet på rettferdiggjørelsen (hvordan mennesket kan anses som rettferdig sett fra Guds side). Siden 1979 har det imidlertid vært en offisiell norsk katolsk-luthersk samtalegruppe i gang med formål å avklare likheter og forskjeller mellom de to kirkesamfunn. I løpet av disse årene har den tatt opp tre emner:

Rettferdiggjørelsen (januar 1991, se http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1991.htm . Se også den samtale om det samme på overnasjonalt plan som førte til "Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen" (Joint Declaration), undertegnet 30.10.1999 i Augsburg:  http://www.katolsk.no/info/jp2/19990618.htm )

Kirkens embete (august 1986) (se http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1986.htm )

Nattverden - Herrens måltid (29. mars 1982) (se http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1982.htm )

Slike samtaler kirkesamfunnene i mellom kaller vi økumenikk.

Den totale sum av alt som kirken lærer, tror og praktiserer, kan vi kalle Kirkens mysterium. Uansett hvor mye vi forklarer de ulike elementer som utgjør den katolske kirke, er det et faktum at Guds nærvær i verden gjennom sin kirke, ikke er fullt ut begripelig for vår menneskelige intelligens og forstand. Den ene og sanne Gud, som ikke fullt ut kan fattes med våre sanser, er likevel synlig og høyst nærværende i og gjennom kirken. Det ubegripelige mysterium er blitt til liv for skarer av mennesker over hele verden gjennom generasjoner fra de første år etter Jesu død og oppstandelse og frem til i dag. Det er dette som er den Katolske Kirke.  

Felleskirkelig arbeid (økumenikk)

Var forholdet mellom kirkesamfunnene i mange hundre år preget av mistenksomhet og nye splittelser, har det i vårt århundre, og særlig etter 2. verdenskrig vært igangsatt et arbeid for forsoning og samarbeid. Dette kalles økumenisk arbeid.

Den romersk katolske kirke inntar en slags dobbeltrolle her. På den ene siden ser den på seg som Moderkirken som alle bør vende tilbake til. Romerkirken er for eksempel ikke formelt medlem i Kirkenes Verdensråd (KV), men har observatørstatus der.

På den andre siden har den økumeniske samtaler med en rekke kirkesamfunn. Her skal vi nevne det gjennombrudd som skjedde i 30.10.1999 på selve reformasjonsdagen i Augsburg. Da underskrev nemlig erkebiskop E.Cassidy på vegne av den katolske kirke dokumentet "Katolsk/luthersk felleserklæring om rettferdiggjørelsen". Dette var et av de store stridspunktene under reformasjonen som man nå har kommet til vesentlig tilnærming på. Veien har imidlertid vært lang og vanskelig, og Cassidy har måttet tåle mye kritikk innad i Den romersk katolske kirke, men fikk altså til slutt klarsignal til å underskrive, ca to år etter at forhandlerne var enige om dokumentet. I følge det Lutherske Verdensforbund (LVF) er dette første gangen den katolske kirke trekker tilbake en tidligere fordømmelse av et lærepunkt knyttet til striden under reformasjonen.

Fromhetsliv

Når det gjelder katolsk fromhetsliv og hvordan dette relateres til en del av de ting som vi nå har nevnt som er typisk for katolsk tro, så henviser jeg til en internett-artikkel skrevet av pater Olav Müller til Trondheims 1000-års jubileum med tittelen: "Hvordan det opplevdes å være katolikk i Trondhjem i århundret som fulgte reformasjonen" (se litteraturlista). Her prøver han å sette seg inn i hvordan det må ha vært å være troende katolikk i Trondheim etter at den lutherske reformasjon ble påtvunget byen og landet, og at norske katolikker måtte "gå under jorden".

Den katolske kirke i Norge

Middelalderen

Kristningen av Norge pågikk over en 2-300 års periode. Slaget ved Stiklestad i 1030 regnes i dag mer som avslutningen av denne perioden, enn at det skulle være et uttrykk for en avgjørende kamp mellom hedenskap og kristendom. Den kristendom som nordmennene møtte på sine ferder utenlands og den som irske og tyske munker og diverse kongemisjoner sto for, var alle av romersk katolsk støpning. Et markert trekk i denne første fase av norsk etablert kirkeliv, var kulten rundt kong Olav Haraldsson. Han ble erklært for helgen kort tid etter sin død på grunn av de mirakler som skjedde i forbindelse med hans døde kropp. Valfarten til Olav grav og Olavsskrinet i Nidaros antok snart ganske store dimensjoner, hvilket Nidarosdomen er et håndfast indisium på. Wisløff (1966:136) mener at Olavsskrinet var et etablert valfartsmål også for utlendinger før 1070.

Nidaros var derfor det naturlige sted for et nordlig erkebispesete. Det ser ut til å blitt etablert i 1153. Det hadde følgende underliggende bispeseter: Bergen, Stavanger, Hamar, Oslo, Peel (Isle of Man), Kirkvåg (Orknøyene), Kirkjubø (Færøyene), Skàlholt (Island), Holar (Island) og Gardar (Grønland). Det opprinnelige navnet på erkebispesetet var archiepiscopus Thrudensis, men ble omkring 1190 endret til archiepiscopus Nidarosiensis (Wisløff 1996:140). I alt satt det 27 erkebiskoper på Nidaros bispestol mellom 1153 og 1537. Jon Birgisson var den første, Olav Engelbrektsson den siste.

Det ble opprettet en rekke klostre i Norge: 8 klostre i Bergen bispedømme, 1 i Hamar, 9 i Nidaros, 12 i Oslo og 1 i Stavanger (på to steder). Fire av Oslos klostre lå i det som i dag svensk land. Kirkehistorikeren Oddvar Jensen kommenterer middelalderens kirke og klosterliv slik:

"Det er vanskelig for oss å forestille oss hvor strekt grep kirken hadde på folk i middelalderen. Et anslag på 400 000 mennesker fordelt på 2000 geistlige omkring år 1300 gir 200 personer pr. geistlig. Munkeordene var dessuten internasjonale organisasjoner og dannet slik et sterkt nettverk av religiøse og kulturelle bånd til resten av Europa." (Jensen)

Reformasjonstid

Så kom reformasjonen til Danmark-Norge. Sett fra norsk side må man si at den ble oss påtvunget fra Danmark der religionsskiftet var kommet stand i en sann blanding med politiske intriger, den såkalte Grevefeiden. I 1536/37 ble de katolske biskopene avsatt. I Danmark ble de fengslet, anklaget for medvirkning til borgerkrigen. I Norge ble de bare avsatt. I Danmark var "lutheriene" etter hvert blitt ganske utbredt, særlig i de største byene og blant borgerskapet. Så var ikke tilfelle i Norge. Kun i Bergen hadde folk i noen grad møtt lutherske tanker. Administrativt ble alt kirkegods lagt under kronen. Det betydde at klostrene ble stengt. Trosskiftet ellers rettet seg i første omgang mot biskopene som ble avsatt, og nye lutherske eller reformhumanistiske superintendenter overtok gradvis tilsynet i stedet. I Nidaros gikk det f.eks 10 år før den luthersk superintendenten Thorbjørn Bratt var på plass etter at erkebiskop Olav Engelbrektson hadde flyktet 1. april 1537. Men når det gjaldt de katolske prestene, forble de stort sett i sine embeter, men selvfølgelig med pålegg om å preke "evangelisk" (et annet ord for protestantisk). Man antar likevel at det på grasrotplan gikk minst 100 år før den lutherske lære hadde fått fotfestet og preget også sæd og skikk. Underveis fikk man beskjed om å fare lempelig fram og ikke avskaffe sær-katolske skikker på en brå måte, men selvfølgelig: katolsk lære og skikker skulle avvikles i kongeriket Danmark-Norge.

De som likevel ville holde på sin katolske tro, måtte derfor etter hvert mer og mer leve med den i det skjulte. Den katolske kirke i Norge ble derfor en undergrunnskirke. Det må dog tilføyes at utlendinger som fikk adgang til riket, kunne praktisere sin eventuelle medbrakte katolske tro dersom de ikke drev agitasjonsvirksomhet overfor nordmenn. Av den grunn så man helst at katolske messer ikke ble holdt på norsk/dansk. (Aarflot s.498; Hadland) Norske lutheranere hadde ikke adgang til å overvære slike messer (Molland 1979:178).

Spørsmålet om fri religionsutøvelse i Norge - konventikkelplakat og disenterlov.

Statsmaktens angst for religionsutøvelse utenfor statskirken gav seg to utslag.

Det ene var grunnet i reformasjonens historie som nettopp etablerte kirkestyret som et statlig embetsstyre. Dermed måtte ønsker om å vende tilbake til pavekirken kveles. "Papisteri" ble forbudt.

Det andre gjaldt det krav pietismen på 1700-tallet kom med at lekfolket selv måtte kunne stå for forkynnelse og tolkning av Guds Ord. Dette ble sett på som oppviglersk og problematisk med tanke på å sikre ro og stabilitet i riket. Presten var jo ikke bare forvalter av Ord og sakrament. Han var også kongens embetsmann og dermed en form for lokal kongelig utsendt kontrollør.

Dermed fikk vi konventikkelplakaten av 1741 som søkte å regulere, men ikke forby, private oppbyggelsessamlinger. Reguleringen skjedde ved at den lokale prest helst skulle være til stede ved oppbyggelsesmøter i hjemmene. Klarte han ikke det, måtte han sende en i sitt sted. Derimot la plakaten ned forbud mot omreisende predikanter. Det var altså den delen av plakaten som senere ble brukt mot vandrepredikanten Hans Nielsen Hauge.

Av en eller annen grunn vedtok ikke Eidsvollsfedrene full religionsfrihet i 1814 til tross for at dette både var tilstede i forfatningsforbildene: den amerikanske fra 1776 og den franske fra 1789, og at den var inne i grunnlovsversjonen så sent som 4.mai 1814. Noen eidsvollsmenn ønsket uinnskrenket religionsfrihet for "endog den blinde hedning", mens andre nøyde seg med frihet for "alle christelige Religions-Secter" dog ikke jesuitter og munkeordener. I sluttredigeringen falt imidlertid religionsfrihetspassusen bort, uten at noen av de 112 representantene etterlyste den da Grunnloven i sin helhet ble lest opp (Molland 1979:15f). Tilbake sto §2 med dens ordlyd:

"Den evangelisk lutherske Religion bør forblive Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuiter og Munke-Ordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Men vi kan i denne paragraf se rester etter en generell religionsfrihetstenkning. Det står nemlig "De indvaanere der bekjenne sig til den", dvs det antas at det finnes noen som ikke bekjenner seg til den, men som altså ikke er jesuitter, munker eller jøder. Katolikkene var representert her ved jesuitter og munkeordener. Når religionsfriheten likevel ikke var uttrykt positivt, kom det til å skape problemer de ganger Konventikkelplakaten ble anvendt i rettssalene. Som oftest ble det kun brukt til å true legpredikantene med, og ved en anledning der en sak havnet på kirkeminister Treschows bord, ble saken henlagt fordi man "ved Sagtmodighed og Klogskab fra vedkommende Præsts Side" heller burde løse saken "end ved Tvangsmidler". De som fikk straffer etter denne lov, ble likevel dømt svært mildt i forhold til hva loven åpnet for.

På 1830-tallet var det derfor stadig forsøk overfor Stortinget for å få innført fri religionsutøvelse. I 1836 besluttet da også Stortinget å fjerne konventikkelplakaten - men Kongen, dvs kirkedepartementet nektet sanksjon. Embetsverket var i mot opphevelse. Bare en av biskopene gikk inn for opphevelse. I 1839 (det var Storting hvert tredje år den gang) kom saken på nytt opp, der presten G.A.Lammers var en av talsmennene. Han skulle senere komme til å danne en frimenighet. Igjen nektet Kongen. Hvis saken ble fremmet for tredje gang, dvs i 1842, ville Stortingets vedtak gjelde uansett hva Kongen mente på grunn av innskrenket vetorett (2 ganger). For å unngå dette prøvde departementet å styre saken selv ved å sende ut et lovforslag til høring, bl.a. til de nydannede formannskapene rundt i landet. Utkastet var skrevet av professor i rettsvitenskap, Claus Winter Hjelm, og var i realiteten en skjerpelse av konventikkelplakaten. "Den som driver propaganda for en tro som avviker fra den evangelisk-lutherske, trues med straffearbeid, og i gjentatte tilfelle med landsforvisning" (Molland 1979:172). Halvparten av kommunene og prestene avviste forslaget. Stortingets komité skrev om lovutkastet, men det hjalp ikke. Stortinget holdt på full opphevelse av konventikkelplakaten og vedtok det 5. juli 1842. 27. juli gav departementet seg og Kongen skrev under.

Men dermed var bare den lutherske lekmannsforkynnelse fjernet fra politiets og rettsapparatets synsfelt. Alminnelig religionsfrihet var ennå ikke innført. Det var kvekerne som skulle bli brekkstangen for denne saken. Allerede i 1814 var det etablert en kvekerforsamling i Christiania som følge av sjømenn som hadde blitt kvekere i engelsk krigsfangenskap under Napoleonskrigene. Saken ble akutt i 1816 da to kvekere inngikk ekteskap uten prest. Regjeringen foreslo en lov med begrenset religionsfrihet for kvekere, blant annet tilhold i visse byer og med visse rettigheter der. Odelstinget avviste lovforslaget i 1818 med knapp margin. Denne og noen senere lignende konkrete saker ble imidlertid løst ved at enkeltpersoner ble gitt tillatelse til presteløs ekteskapsinngåelse, fritak fra dåpstvang og fritak fra prestebegravelse i viet jord. I andre tilfelle endte konfliktene imidlertid med fengsel. I 1833 foreslo derfor noen stortingsrepresentanter fri religionsutøvelse. Forslaget fikk ikke flertall, bl.a. med den begrunnelse at den gjaldt så få at det derfor ikke var behov for den.

Dissentere, dvs medlemmer av religionssamfunn utenfor statskirken, kom så litt i skyggen av det overfor nevnte arbeidet med opphevelse av konventikkelplakaten. I mellomtiden fortsatte departementet med sine dispensasjoner i enkeltsaker. I 1842 ble det gitt dispensasjon for en anglikansk menighet i Alta og den 6. mars 1843 "innvilget søknad fra 37 (Molland 1979:178) (33?, så Aarflot s.498) romerske katolikker i Christiania om fri religionsutøvelse" (Molland 1979:178). Antagelig var disse 37 alle innvandrede utlendinger. De fikk holde offentlig gudstjeneste, men ikke prosesjon i gatene.

I juni 1842, var det imidlertid gitt dispensasjon for katolsk gudstjeneste i byen. Den franske generalkonsul i Norge, de Pellane ønsket å få døpt sitt barn av en katolsk prest og henvendte seg til den apostoliske vikar i Sverige. Den svenske kronprins Oscar, som hadde katolsk hustru, sørget for tillatelse til at en svensk katolsk prest ble sendt til Christiania for å forrette dåp og en katolsk messe for 60 katolikker i omegnen. Det var på grunn av myndighetenes imøtekommenhet i denne saken at de 37 søkte om opprettelse av en særskilt katolsk menighet i hovedstaden. Den 9.april 1843 ble dermed St.Olavs katolske menighet dannet (Aarflot s.498).

Samme år, 1843, oppnevnte Kongen en dissenterlovskommisjon som utarbeidet et liberalt lovutkast: fri offentlig religionsutøvelse for alle kristne trossamfunn, borgerlig innstiftelse av ekteskap når begge ektefeller var dissentere, fritagelse fra skolens religionsundervisning for barn som ikke tilhørte statskirken, samt fritak fra visse økonomiske forpliktelser som var knyttet til statskirkemedlemskapet. Lovutkastet ble behandlet i Stortinget og ble, med noen endringer, vedtatt og fikk kongelig sanksjon 16. juli 1845. Av endringer vedtok man å kreve at gudstjenester i dissentersamfunnene ikke måtte holdes for lukkede dører og frihet for foreldre til å velge religionstilhørighet for barn av blandede ekteskap. Loven var for sin tid ganske så liberal. Den gav til og med adgang til ikke å tilhøre noe som helst kirkesamfunn, men det var bare de kristne trossamfunn som var gitt propaganda- og organisasjonsrett. (Molland 1979:175-182)

Katolske menigheter i ly av dissenterloven

9. april 1843 ble som nevnt St.Olavs katolske menighet dannet i Christiania. De startet i provisoriske lokaler i et hus i Storgaten. I 1856 kunne imidlertid St.Olavs kirke innvies, vesentlig bygget for midler innsamlet i utlandet, blant annet fra keiser Napoleon III av Frankrike og den katolske dronning Josephine av Sverige.

Et katolsk misjonsframstøt i nordkalottområdene startet i 1855 med sete i Alta, ledet av apostolisk prefekt Paul M. E. Djunkowsky. Det ble startet skolevirksomhet. I 1859 tok man opp virksomhet i Tromsø. Resultatet av denne satsingen synes å ha vært magert. Prefekturet ble nedlagt i 1869, men samme året ble det opprettet et apostolisk prefektur for hele Norge, med sentrum i Christiania. I 1892 ble dette opphøyet til apostolisk vikariat og ledet av en biskop. Den første katolske biskop i Norge siden 1537 med sete i Norge ble dermed Johannes Olaf Fallize, opprinnelig fra Luxemburg. I 1931 ble den kirkelige forvaltning omstrukturert slik at man fikk tre innbyrdes uavhengige distrikter i Norge direkte underlagt Propagandakongregasjonen i Roma: Nord-Norge kirkedistrikt, Mellom-Norge kirkedistrikt og Oslo apostoliske vikariat. I 1953 ble Oslo apostoliske vikariat opphøyet til ordinært bispedømme med Jacob Mangers som biskop. Han ble etterfulgt av Johannes Rüth samme år, av nordmannen Johan Wilhelm Gran i 1962 og av Gerhard Schwenzer i 1983.

I 1865 begynte St.Josephs-søstrene sin virksomhet i hovedstaden, der de særlig arbeidet for å få reist et sykehus. Hospitalsvirksomheten startet i 1883. I 1920 begynte dominikanerne sin virksomhet, og fra 1933 kom også fransiskanerne.

Holdningen til den katolske kirke i det norske samfunnet var lenge ganske kjølig, til tross for at flere store kulturpersonligheter konverterte. Den mest markerte av disse var Sigrid Undset som konverterte i 1924, fire år før hun fikk Nobelprisen i litteratur. I senere tid har personligheter som Halvard Rieber-Mohn og Kjell-Arild Pollestad gjort mye for å gjøre katolisismen stueren i Norge. Mye av den kjølige holdningen blant folk flest før siste krig, skyldes nok en generell skarp polemisk tone mellom representanter for både den katolske kirke og lutheranere. Mye av debatten gikk på hvilket kirkesamfunn som var det mest moralske. Etter krigen endret holdningen seg i tråd med den generelle økumeniske åpenhet som bredte seg. I 1956 ble forbudet mot jesuitter opphevet. Den var forresten nær ved blitt opphevet i 1897.

Den katolske kirke i Norge siden 1843 har alltid primært vært en innvandrerkirke. I St.Olavs menighet i Oslo er 110 nasjonaliteter representert i menigheten. Om lag 2/3 av norske katolikker er født utenfor landet. Veksten har vært stor de siste tiårene, fra 6000 i 1960 til hen i mot 40000 i dag. Vietnamflyktninger utgjør en markant del av disse. Til tross for vekst, klager kirken over stort frafall, dog i det stille. Man regner med at kun omtrent 1/4 av den ungdommen som konfirmeres vil fortsette som troende, praktiserende katolikker resten av livet.


Pinsebevegelsen

Historisk riss mm

"Vil du gjøre dette til ditt daglige bønneemne inntil svaret kommer: "Herre, send oss vekkelse, og la den begynne hos meg selv. I Jesu navn, amen." Løfter: Mt.21.22, Sak.10.1. Resultat: Joel 3.1-2, Apgj 4.31"
(Molland 1976:278)

Dette stod å lese på et kort som var spredt i hundretusener i England og Amerika omkring århundreskiftet. Dette var uttrykk for en lengsel om hellighet hos en rekke kristne på den tiden. Metodistiske predikanter var med å spilte en rolle i denne lengselen. John Wesley snakket 150 år tidligere om to tyngdepunkter i en kristens liv: rettferdiggjørelsen (godtatt av Gud pga Jesu død og oppstandelse) og helliggjørelsen (endret livsførsel i retning det ideal Bibelen setter opp).

Amerikanske predikanter som Charles Finney og R.A.Torrey fornyet slike tanker. De la vekt på to ting. For det første skulle omvendelsen (at man "overgir" seg til Jesus) være en viljesavgjørelse som svar på evangeliets innbydelse til å "komme som du er". For det andre skulle åndsdåpen (baptism in the Holy Spirit) gi den troende en fullkommen seier over synden, den såkalte "second blessing" (Wisløff s.150).

Vekkelsen kom. Molland (1976:278f) beretter om hvordan den grep om seg i Wales i 1904-05:

Den hadde ekstatiske former. En krets som kom sammen hver kveld i tre uker til felles bønn, opplevde plutselig at alle de tilstedeværende begynte å prise Gud med høy røst og under tårer, mens de kjente en vidunderlig henrykkelse." (Molland s.278)

Man regner med 100 000 omvendelser i denne vekkelsen. Folk ble totalt forandret. Stjålne ting ble levert tilbake, vertshus stengt pga mangel på alkoholdrikkende kunder, hestene skjønte ikke lenger kommandoordene for kjørerne hadde sluttet å banne. Denne vekkelsen ble kjent over store deler av verden og mange dro til Wales for å la seg inspirere. Blant dem var baptistpresten Joseph Smale fra Los Angeles. som ble åndsdøpt i Wales, og dro tilbake til Amerika med overbevisning om at en ny pinse sto for tur. Der møtte han den fargede predikanten W.J.Seymour. De samarbeidet om virksomheten i Los Angeles, og den 9.april 1906, i Azusa Street falt Ånden på en 8 år gammel gutt som begynte å tale i tunger (tale på et språk som er fremmed for den som taler) under et bønnemøte. Dette regnes som pinsebevegelsens fødselsdag.

Vekkelsen spredte seg raskt og ble kjent over store områder. Aviser skrev om den på en måte som bidro til vekkelsens spredning. Det var særlig baptister og metodister som ble berørt av vekkelsen, selv om ingen av disse kirkesamfunnene vedkjente seg den offisielt. Det ble derfor etterhvert dannet egne frie menigheter av åndsdøpte mennesker. De fikk sitt eget organ, The Apostolic Faith, som ble finansiert utelukkende ved innsamlede midler.

Det var dette bladet den engelskfødte norske metodistpastoren Thomas Ball Barratt kom over på en pengeinnsamlingsreise i USA blant norskamerikanere i 1906. Pengeinnsamlingen til et bygg, Håkonsborgen, for "Kristiania Bymission" gikk trått. Selv hadde han i 20 år lengtet enn hjertets renselse og åndsdåpen. Så leste han i The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra New York kontaktet han de åndsdøpte i Los Angeles og fikk som svar at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig. Han ofret alt, også sine kristelige ambisjoner og planer for Håkonsborgen. Den 7.oktober 1906 kom han "gjennom" og ble åndsdøpt. Natten mellom 14. og 15. november fikk han tungetalens evne (note 1).

Barratt reiste snart tilbake til Norge og frasa seg ledelsen av Kristiania bymisjon. I stedet begynte han å holde møter. Barratt betrådte podiet i Turnhallen i Kristiania lillejulaften 1906 og skulle fortelle om sin åndsdåp. "Så stod han der og gråt", forteller en tilhører. Det hele satt imidlertid raskt mye i gang. 2. juledag opplevde flere lignende opplevelser, og innen nyttår 1907 var 10 personer åndsdøpt i Kristiania. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge.

Delvis fra Norge og Barratt spredte det seg utover Europa. Barratt var både i Sverige, Danmark og England hvor han satte ting i gang. I Sverige og Finland fikk pinsevekkelsen god inngang, mindre i Danmark. I England bredte den om seg, men mange som ble grepet forble i sine kirkesamfunn. Likevel ble det dannet to store sammenslutninger av pinsemenigheter i England: Elim Foursquare Gospel Alliance (1915) og Assemblies of God (stiftet 1924). I 1970 utgjorde disse noe over 125000 medlemmer. Det er omtrent like mange pinsevenner i Italia (Molland 1976:282).

I USA er det en rekke store pinsesamfunn. De største av disse er Church of God in Christ, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel, dvs omtrent med samme navn som de engelske. Navnet "forusquare" henspeiler på fire viktige temaer i pinseforkynnelsen: frelse, åndsdåp, helbredelse og Kristi snarlige gjenkomst. Den kirken ble faktisk stiftet av en kvinnelig forkynner, Amiee Semple McPherson. Hun startet sin forkynnervirksomhet i 1915 etter å ha blitt åndsdøpt på pinsevennleir i Ontario. Hun samlet store skarer der hun kjørte rundt i Nord Amerika med sin 1912 Packard Touring Car, også kalt "Gospel Car". Den hadde påskriften "Jesus is coming soon - get ready" på den ene siden, og "Where will you spend eternity?" på den andre. I 1919 slo hun seg ned i L.A. og fikk i løpet av tre år samlet inn $1,2 mill til et forsamlingslokale, Angelus Temple, som rommet 5000 mennesker. Dette var starten på The International Church of Foursquare Gospel. Aimee likte rampelyset og livet ble noe turbulent som følge av det. Til å begynne med elsket presse og media henne, senere vendte de seg mot henne og pådro henne en del onde rykter; noe var hun nok skyld i selv. Ektemann nummer to gikk fra henne, og hun giftet seg på nytt uten å være enke. Det falt mange tungt for brystet, uten at hun mistet sin posisjon likevel (Taylor 1998). Det er egentlig bemerkelsesverdig at en bibelsk konservativ kristen forsamling så tidlig som på 1920-tallet lot en kvinne stå helt i bresjen. Det viser seg da også at pinsevenner i dag stort sett godtar både kvinner som forkynnere, forstandere og eldste. Debatt har det vært, men ikke på den opprivende måte som i kirker med et klarere syn på det kirkelige embetet enn det pinsevennene har.

Barratt lot seg ikke døpe med vanndåpen før i 1913. Det var da heller ikke noe krav om at man skulle vært døpt med troendes dåp (det korrekte navnet på de som ikke praktiserer barnedåp) for å være med i en pinsemenighet, mente Barratt. For det har han fått kritikk av senere norske pinsevenner.

I likhet med baptistene, har heller ikke pinsebevegelsen troendes dåp som sitt fremste kjennetegn, selv om dette punktet er ofte det som folk flest oppfatter som den store forskjellen på pinsevenner og for eksempel lutheranere. Derimot er åndsdåpen viktig, og tungetalen er tegnet på at man er døpt med Den Hellige Ånd.

Poenget var i og for seg ikke å danne nye menigheter. Poenget var at noen var grepet av det de opplevde som Guds sterke inngripen i deres liv, og at noe de anså som tapte åndelige ytringer i urmenigheten nå var kommet til anvendelse igjen. Vekkelsen var i gang!

Men de etablerte menigheter likte lite dette nye. De ble motarbeidet, gjort til latter og stedvis anklaget for å være religiøse fanatikere. Den første pinsemenighet så derfor dagens lys allerede 24. april 1908 i Skien, som utbrytermenighet fra baptistkirken. I Kristiania ble det pussig nok ikke dannet egen pinsemenighet før Barratt stiftet Filadelfia i 1916. De hadde imidlertid holdt møter i leide lokaler helt siden 1910. I Trondheim regner man starten på Betel pinsemenighet til 18.1.1920 (Eikin).

Til tross for latterliggjøring og motstand, vokste pinsebevegelsen raskt i årene fram mot Krigen. Dette var imidlertid en generell vekstperiode som kom hele kristenheten til gode. Vekkelsene på 1930-tallet påvirket en rekke menigheter og kirkesamfunn.

Etter Krigen har veksten stagnert noe, og pinsevennene kaller selv denne periode for "sønderknuselsesvekkelsen" fordi den rettet seg innover mot en dypere og mer personlig innvielse i bønn og faste. Perioden var imidlertid også preget av indre motsetninger. Det var på denne tiden at Åge Samuelsen brøt ut og dannet menigheten Maran-Ata i Oslo. Det skjedde på slutten av 1950-tallet. Noe senere kom splittelsen med Aril Edvardsen og Troens Bevis i Kvinesdal. Hovedproblemet der var nok uenigheter om organisasjonsform idet Aril Edvardsen ville sentralisere alt og bygde opp en helt parallell struktur til hva menighetene ellers hadde, mens pinsebevegelsens kirkesynet ellers er svært desentralisert, dvs de har et kongregasjonalistisk kirkesyn der hver menighet er selvstyrt. I de seneste tiårene kom nye konflikter på grunn av trosforkynnelsen, selv om det i det aller siste der har skjedd sammenslåing mellom pinsemenigheter og trosmenigheter, bl.a. i Trondheim.

Lære

I vår gjennomgang av pinsebevegelsens lære, tar vi utgangspunkt i en formulering av troen (læren) som finnes hos menigheten Filadelfia på Sola ved Stavanger (referert til "Sola" nedenfor). Jeg vil også sammenligne denne litt med noen tilsvarende formuleringer fra amerikanske menigheter innen pinsebevegelsen.

Bibelen øverste autoritet

Bibelen har en svært sentral plass i pinsebevegelsen. Den er "Guds inspirerte ord" som er den "eneste rettesnor for tro, liv og lære", og som derfor alt annet må prøves på. Bibelen er den øverste autoritet i pinsebevegelsen. Her skiller den seg fra de eldre kirkesamfunnene som i tillegg til Bibelen kan legge avgjørende vekt på slike ting som tradisjonen (Den romersk katolske kirke) eller på formulerte bekjennelsesskrifter (for eksempel lutherske kirker). At Bibelen er inspirert vil nok si at pinsebevegelsen står for en teori om Bibelens tilblivelse der Den Hellig Ånd mer eller mindre direkte har diktert hva de bibelske forfattere skulle skrive. Bibelen er derfor Guds Ord til menneskene og ikke menneskers ord om Gud.

Gud er treenig

I likhet med alle andre kirkesamfunn lærer pinsebevegelsen at Gud er en treenig gud som åpenbarer seg som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Trossamfunn som ikke mener dette, regnes normalt ikke som kristne trossamfunn.

Synd og omvendelse

"Vi tror at alle mennesker har syndet, og må komme til sann omvendelse, som viser seg i sinnsforandring, brudd med synden og verdslig livsførsel." (Sola). At alle mennesker har syndet er felleskirkelig stoff. At de poengterer omvendelsen, viser at vi her har å gjøre med det vi kaller vekkelseskristendom. Det vil si at man legger avgjørende vekt på at enkeltmennesket selv må ta et bevisst valg der man tar avstand fra en livsførsel og tro der Jesus ikke har noen plass, til at man vil tro på ham og følge hans etiske anvisninger. Troen må vise seg i et levesett som er i samsvar med Bibelen.

Rettferdiggjørelse og helbredelse

Helt i tråd med andre protestantiske kirker, poengterer pinsebevegelsen at Jesus er stedfortreder og forsoner, dvs at Jesus er den eneste mellommann mellom Gud og mennesker. Jesu liv, død og oppstandelse, i tillegg til at han også er Guds Sønn, gjør at han kan frelse mennesker fra syndene ved å gå i mellom å ta den straff som ellers burde tildeles synderen som bryter Guds livslov. De går imidlertid lenger enn andre kirkesamfunn ved at de i forlengelsen av dette, også poengterer at Jesu frelsesverk omfatter både ånd, sjel og kropp: "Derfor tror vi på guddommelig helbredelse" (Sola). Pinsebevegelsen legger derfor vekt for bønn for syke, ja noen menigheter kan snakke om at evnen til å helbrede er en nådegave (særskilt evne eller utrustning gitt av Den hellige ånd) som skal være tilgjengelig for "de salvede".

Helliggjørelse

Pinsebevegelsen legger stor vekt på det vi kaller helliggjørelsen, dvs en endring i livsførsel slik at den blir i tråd med den etikk man finner i Bibelen. Dette er for så vidt noe alle kirkesamfunn legger vekt på, men her sees denne helliggjørelse enten som et tegn på at man er kristen eller som noe som må skje med en i kraft av å ha være kristen. Hos noen amerikanske pinsemenigheter beskrives helliggjørelsen som en etisk standard for Guds folk. Santa Cruz Chapel uttrykker det slik: "Obedience to God's commands as evidence of salvation". Lydigheten er rett og slett beviset på at man er frelst. Dette punktet fungerer opplagt som motiverende for å gjøre noe med livsførselen. Vi så da også i beretningen om vekkelsen i Wales i 1904/05 at folks levesett ble radikalt forandret når de var omvendt.

Her er vi imidlertid ved et punkt som mange fra andre kirkesamfunn vil ha innvendinger av sjelesørgeriske grunner. Ved å knytte det faktiske liv så tett opp til frelsen og troen, så kan man komme til å ta troen fra folk. Likevel må man fra et ståsted utenfor pinsebevegelsen stusse når man ser at dette tydeligvis må fungere for de fleste, ellers hadde ikke pinsebevegelsen hatt den sterke oppslutning som den har. Vi så at dette nettopp var noe av appellen ved den hellighetslengsel som fantes ved overgangen til 1900-tallet. Hvis man virkelig vil få skikk på livet sitt, så forkynnes det her en kraft som kan klare dette, ikke ved å ta seg sammen, men ved å "komme gjennom" med en såkalt åndsdåp, kan man få tilgang på åndelige krefter man ikke hadde fra før.

Vanndåpen

"Vi tror at bare de som har kommet til personlig tro og omvendelse, skal døpes. Dåpen skal utføres som i apostlenes dager, med full neddykking i vann, og etter Jesu egen befaling i Faderens, Sønnens og den Hellige ånds navn. De troende døpte skal tillegges en nytestamentlig ordnet menighet hvor de undervises, oppbygges og settes i stand for den store oppgaven å vinne andre mennesker for Gud." (Sola)

I synet på vanndåpen overtar pinsevennene baptistenes dåpslære. Men som vanndåpen heller ikke er det mest sentrale i baptismen, til tross for navnet, så er troendes dåp (utført som vanndåp) heller ikke sentrum i pinsebevegelsen, selv om det nettopp er dette som lett blir det mest hete tema i en samtale mellom pinsevenner og lutheranere. Det er åndsdåpen og nådegaveutrustningen som følger som viser oss pinsebevegelsens særpreg, ikke at de avviser spedbarnsdåpen. Dåpsformelen er det vi kaller trinitarisk, dvs utført i den treenige Guds navn. Dette har pinsebevegelsen helt til felles med resten av kirkesamfunnene. Selv katolikkene godkjenner pinsevennenes vanndåp, så lenge den er trinitarisk.

Selv om Barratt altså ikke i utgangspunktet var døpt med troendes dåp, så er ikke desto mindre dette kravet gjengs blant pinsevenner i dag. De velsigner barna. For norske pinsevenner synes vanndåpen å være en symbolhandling. Det er ikke frelse i vanndåpen slik bl.a. lutheranere mener, men "man døper seg fordi man er frelst", sier man. En pinsevennpastor jeg snakket med la vekt på at vanndåpen ikke bare skjer som en lydighetshandling, men fordi det skjer en begravelse og oppreising med Kristus (Rom.6.4) og slik sett er med i et menneskes frelse. Han ville ikke si at det frelse i dåpen slik en lutheraner kan uttrykke det, men sa at det er "dåp i frelsen".

Nattverden

Ofte tillegger man pinsebevegelsen en såkalt symbolsk nattverdforståelse (såkalt zwingliansk etter reformatoren U. Zwingli), i tråd med deres syn på vanndåpen. Hos katolikker og lutheranere (m.fl.) er vanndåp og nattverd såkalte sakramenter, dvs handlinger menigheten utfører men som Gud handler gjennom til beste for menneskers frelse. Vanndåpen i pinsebevegelsen er derimot en lydighetshandling som den troende selv utfører sammen med pastoren. Tilsvarende skal nattverden også hos pinsebevegelsen være tømt for det sakramentale innhold man for eksempel finner hos lutheranere. Går man nærmere etter, ligger i imidlertid praksis pinsebevegelsens syn på nattverden ganske tett opp til en sakramental forståelse. Molland skriver slik (1976 s.286): "Når pinsevenner formulerer en nattverdlære, pleier den å være zwingliansk. Men når nattverden feires - og den er sentret i menighetens gudstjenesteliv - lyder andre toner i sanger og bønner: pasjonsmystikk, opplevelse av Kristi nærvær og foregripelse av det himmelske måltid." Dette tror jeg bekreftes i en lærebok i konfesjonskunnskap der pinsevennene Andersen og Årdal snakker om brødsbrytelsen som "et eskatologisk måltid som foregriper fellesskapet eller samfunnet i det fullendte Guds rike", at elementene riktignok er symboler - zwingliansk altså, men så sier de: "Men nattverden er samtidig noe langt mer enn bare en symbolhandling. Jesu nærvær, i henhold til hans eget løfte, og det reelle samfunn med ham understrekes sterkt." (Borgen/Haraldsø s.252). Kanskje ser vi her et utslag av bibelsynet til pinsevennene. På dette tradisjonelle stridspunktet lager de ikke teologisk spekulasjon, slik man vel må si at både katolikker, lutheranere, kalvinister og zwinglianere har gjort, men leser Bibelen og tar det til seg: "i henhold til eget løfte", hørte vi Andersen og Årdal si. I praksis kommer de dermed ut med noe som ligner det en lutheraner vil kalle en realpresens (at Jesus i nattverdfeiringene er til stede på mystisk, reelt vis).

Tungetalen

"Vi tror at enhver troende kan få oppleve Faderens løfte om dåpen i den Hellige Ånd, slik som de kristne opplevde i den første tid. Alle troende bør søke den kraft til liv og tjeneste, og søke den i tro, bønn og hjerterenselse. Vi tror at de åndelige tjenester som Det Nye Testamentet viser oss, skal fungere i Guds menighet på jorden, inntil Jesus Kristus kommer for å hente de sanne troende. Vi tror også at alle de nådegaver som omtales i Det Nye Testamentet, skal være virksomme i menigheten inntil Jesus kommer tilbake."(Sola)

Det sies ikke direkte, men tradisjonelt har tungetalen vært sett på som den første eller viktigste nådegaven. Pinsemenigheten Church of God sier rett ut at etter Åndsdåpen følger tungetalen som et første bevis på den (initial evidence). Menigheten Santa Cruz Chapel er atskilling mindre spesifikk på hvilken nådegave som utdeles, ja om den må utleveres i det hele tatt: "The contemporary availability of the gifts of the Spirit as outlined in 1 Corinthians 12:1-11": At noe er tilgjengelig er mindre bastant enn at dette er et bevis for troens tilstedeværelse. Det er nyanser innen pinsebevegelsen om synet på tungetalens nødvendighetskarakter. "Barratt så på tungetale som det normale ledsagende tegn, men innrømmet muligheten for unntak. Lewi Pethrus, sier at tunger som tegn aldri har vært gjort til et lærespørsmål." (Borgen/Haraldsø s.249). Lewi Pethrus var en leder innen den svenske pingtskyran. I en nærmere utlegning om "The Baptism in the Holy Spirit" sies det i den amerikanske Bellevue-menigheten imidlertid rett ut på spørsmålet "Must I speak in tongues?": "Yes, it is important!".

Til tross for variasjoner omkring tungetalens nødvendighet, er tungetalen likevel det fremste ytre kjennetegn ved pinsebevegelsen, selv om denne ytringen i senere tid også finnes i en rekke andre kirkesamfunn. Man knytter til bibelsteder som Rom.8.26 der det tales om Ånden som går i forbønn for oss, når tungetalen skal begrunnes bibelsk. Et annet viktig sted er beretningen om den første pinse:

"Tungetalen opplevde man første gang på pinsedag i Jerusalem (Apg. 2)", sier den norske pinsebevegelsen (URL: http://www.pinsebevegelsen.no/hvem.html)

Det er da viktig å være klar over at tungetale ikke bare en uforståelig tale som krever tydning, men åndsfylt tale. Pinseunderet slik beskrevet i Apg.2 inneholder nemlig ikke noe om tungetale som uforståelig tale, men som å tale på et for taleren fremmed språk med for noen hørere et forståelig språk. De tilreisende tilhørere i Jerusalem hørte nemlig evangeliet på sitt eget morsmål. Likevel er det først og fremst den uforståelige tale som må tydes som normalt regnes til tungetalen, og denne omtales andre steder i NT, for eksempel 1.Kor.12.

De siste ting (eksjatologi)

"Vi tror på Kristi komme for å bortrykke de troende til himmelen, deretter hans gjenkomst for å opprette et tusenårig fredsrike på jorden, og så den endelige dom: en evig fortapelse for de vantro og en evig herlighet for de troende." (Sola)

Her er vi ved annet særpreg ved pinsebevegelsen, nemlig vekten på de siste ting, på eskjatologien. Ikke så at andre kirker ikke snakker om dette, men her tillegges det større vekt enn i mange andre samfunn, selv om det også finnes samfunn som legger enda mer vekt på det, slik som adventistene.

Læren om tusenårsriket (millenisme) har vært gjenstand for mye debatt i kirkens historie. Church of God-kirken snakker om"the premillennial second coming of Jesus". Ordet "premillennial" antyder at det også kan finnes noen postmillenister. Noen mener nemlig at Jesu annet kommet vil skje etter tusenårsriket som da forstås som en slags gullalder på jorden. Begge disse forståelsene, som vi med et fellesord kalles millenisme (mille = 1000 på latin) eller chillianisme (kilo = 1000 på gresk), beror på en bokstavelig forståelsen av oppfyllelsen av Åp.20 (A.Morgan Derham i: Douglas s.659). Innen Den norske kirke har millenisme vært lite utbredt, men fremtredende personer som prof. Ole Hallesby og biskop emeritus Erling Utnem er millenister (Utnem 163).

Når det gjelder dommen, er pinsebevegelsen på linje med de fleste andre kirkesamfunn. Church of God-kirken har på dette punktet: "bodily resurrection; eternal life for the righteous, and eternal punishment for the wicked." Legg merke til at de følger Den apostoliske trosbekjennelse i de to første leddene, men tilføyer så den negative variant: "evig straff for de onde". Santa Cruz og Bellevue snakker her om helvete: "We believe in literal hell" (Santa Cruz) og "Hell - place of eternal tornment for all who reject Christ as Saviour" (Bellevue), mens altså de norske pinsevenner ikke maler ut hva fortapelse er for noe. Tro nå ikke at pinsevennene er de eneste som er spesielt klarttalende på dette med fortapelsen. I Augustana artikkel XVII fra 1530, som er bekjennelsesskrift i Den norske kirke, står det noe helt tilsvarende: "men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende."

Møteform

Pinsebevegelsen legger vekt på at de har en åpen møteform som både er tilpasset målgruppene og er fri for liturgi og fast møteform. Likevel sier de at hovedinnholdet er "sang, bønn og tale" (Hvem..) Graden av frihet kan sikkert diskuteres og vil sikkert også variere, men all erfaring tyder på at dersom man ikke vil dyrke tilfeldighetene og det planløse, utmeisler det seg etter hvert en erfart god møteform som i praksis fungerer som en ramme som i praksis likevel er en liturgi, - en ledelse. De har nettopp en ledelse og orden, men er åpne for personlige uttrykk som bønn og tilbedelse.

Utadrettet virksomhet

I kanskje større grad enn de fleste andre kirkesamfunn, legger de vekt på utadrettet virksomhet, både av evangeliserende og diakonal karakter. Som eksempel på det siste, kan vi nevne Ludvig Karlsens Evangeliesentre for rusmisbrukere. Søndagsmøtene retter seg til to grupper. Formiddagsmøtene retter seg mot den indre menighet og skal fungere trosoppbyggende. Kveldsmøtene retter seg utad og ønsker å utfordre til å ta personlig standpunkt til Jesus.

Forholdet til trosbevegelsen

Senere har det skjedd andre avskallinger og stridigheter rundt i forbindelse med den såkalte trosbevegelsen, som synes å legge enda større vekt på helbredelse og andre karismatiske ytringer. Av alle de menigheter som har måttet "avgi" folk til disse trosmenighetene, har det nok i særlig grad "gått ut over" pinsebevegelsen, nettopp fordi de allerede i utgangspunktet har et sterkt syn på åndens gaver og ekstraordinære religiøse ytringer. Mange vil si at det ikke bare er forskjell i form, men at det er forskjellig teologi som ligger under. Trosbevegelsen har lagt stor vekt på alt det Gud kan gjøre gjennom troende mennesker bare han får slippe til, og hvor godt det skal gå de som lar seg bruke på denne måten. I den grad denne teologi har underkjent lidelsen i tilværelsen, har den fått navnet "herlighetsteologi". Luthersk teologi, er som svar på tiltale ofte fått merkelappen "elendighetsteologi" fordi man dveler så alt for mye med hva det syndige mennesket ikke får til. Pinsebevegelsen har ofte blitt plassert mellom herlighetsteologien og elendighetsteologien.

En annen viktig forskjell på pinsebevegelsen og trosmenigheten er, så langt jeg kan skjønne, forskjellig organisasjonsform. Pinsemenighetene er nemlig selvstyrte, autonome størrelser. De har altså et kongregasjonalistisk kirkesyn. Dertil er de internt synodale og presbyterianske. Dvs at de oftest har et eldsteråd, men dette er kun for et råd å regne. Menighetsmøtet, demokratisk satt sammen, er nemlig øverste organ. Det finnes kontakt mellom pinsemenighetene, men dette er bare for å samordne felles oppgaver, som for eksempel misjonsarbeidet. I Norge er det PYM som organiserer dette.

Nettopp den demokratiske struktur tror jeg er en viktig grenseoppgang mot trosmenighetene som i betydelig grad er styrt av den karismatiske leder, dvs hyrden har stor innflytelse. Hvor vidt hyrden er innsatt av menigheten eller hyrden har innsatt seg selv, kan vel være så ymse innenfor trosmenighetene.

En pinsebevegelse er mer enn et kirkesamfunn

Spør du en informert pinsevenn hvor mange som tilhører pinsebevegelsen på verdensplan, sier hun en halv milliard, og at tallet er stadig økende. Men da regner de med alle de som har en pinsebevegelseslignende forståelse av åndsdåpen og de karismatiske gaver. Da regner de bl.a. med 20 millioner karismatiske katolikker.

Pinsebevegelsen er nemlig først og fremst nettopp en bevegelse, en visjon som man ønsket for hele Guds folk, uansett kirketilhørighet. Nå var ikke tiden moden nok for 90 år siden til at de ulike kirkene klarte å ta inn over seg denne strømningen uten å avvise den. Derfor måtte de danne egne menigheter. Men når den karismatiske vekkelse slo inn over kirkesamfunnene fra 1970-tallet hva Norge angår, så var dette i bunn og grunn en svært beslektet strømning, men som da lot seg innordne innenfor kirkesamfunnene, selv i den katolske kirke. Til dette tallet 550 000 000 som jeg har sett et sted, regner man derfor alle de karismatiske kristne verden over, selv om nok majorteten av disse er "rene" pinsevenner, for å bruke et slikt uttrykk. Pinsebevegelsen er derfor mer en åndsstrømning innen Kirken enn det er et bestemt kirkesamfunn.

Noter

1) Datoene for åndsdåp (7.10.1906) og tungetale (14.11.06) følger Molland 1976 s.280. Andersen og Årdal i Borgen/Haraldsø s.246 legger åndsdåpen og tungetalen til 15.11.06. Usikkerheten om det var 14. eller 15.nov lar seg forklare ut fra at Barratts gjennombrudd som tungetaler begynte rett før midnatt. Barratts datter, Solveig, skriver nemlig slik om denne hendelsen: ""Guds Ånd var merkbart til stede. Barratt følte hvordan Ånden tok tak i taleorganene, men det kom ikke en lyd. Like før midnatt ba han en nordmann som ofte hadde vært med på vekkelsesmøtene i Los Angeles, om å legge sine hender på hans hode. - Prøv å tale, sa nordmannen, men Barratt mente at Gud selv måtte drive talen frem. Det skulle ikke være noe humbug eller menneskelig hjelp i dette. Plutselig så de som var til stede, en krone av ild over hans hode og en ildtunge foran den. I samme nå begynte ilden å brenne i Barratts bryst, og han brøt ut i tunger. Det var mange som så dette røde, sterke lys, men Barratt så det ikke selv." (eller Haddal, s.126)


Litteratur, kilder

Aarflot, Andreas (1967)

Norsk kirkehistorie. Bind II. Lutherstiftelsen, Oslo

Bellevue Foursquare Church (udatert)

What Foursquare Gospel Churches Believe [Online]. Tilgjengelig URL: http://www.bellevue4square.org/belief.htm  [Hentet 24.3.00]

Borgen, Peder og Brynjar Haraldsø (red.) (1993)

Kristne kirker og trossamfunn. Tapir, Trondheim

Catholic World News (1998)

Mer enn en milliard katolikker. Datert 10.mai 1998. [Online] Tilgjengelig URL: http://www.katolsk.no/nyheter/1998/05/n980517h.htm [Hentet 23.3.00]

Church of God (udatert)

Declaration of Faith [Online] Tilgjengelig URL: http://www.mindspring.com/~cog/decfaith.htm  [Hentet 23.10.98]

Det annet Vatikankonsil (1997)

De Eccelsia - Kirken. (Den dogmatiske konstitusjon "de ecclesia" vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 21. november 1964) St.Olavs Forlag, Oslo, 4. opplag

Douglas, J.D. (ed.) (1978)

The New International Dictionary of the Christian Church.   Zondervan Publishing House, Grand Rapids MI

Eikin, Terje (udatert)

Slik startet det Historieside for Betel Trondheim [Online]. Tilgjengelig URL: http://www.stud.ntnu.no/~eikin/hist.html . [Hentet 24.3.00]

Haddal, Ingvar (1973)

Dette tror de. Holdninger og retninger i norsk kristenliv. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

Informasjonstjenesten Oslo Katolske Bispedømme (1998)

Den Romersk-Katolske kirke - hva er det? [Online] Tilgjengelig URL: http://www.katolsk.no/info/hvaerdet.htm [Hentet 23.3.00]

International Church of Foursquare Gospel (udatert)

Denominational Statements [Online]. Tilgjengelig URL: http://www.foursquare.org/abouticfg/believes.cfm  [Hentet 24.3.00]

Jensen, Oddvar J (udatert)

Middelalderkloster i Norge. [Online] Tilgjengelig URL: http://www.nla.no/ojj/kirkehistorie/tabell/kloster.htm

Menigheten Filadeflia Sola (1998)

Hva vi tror [Online]. Tilgjengelig URL: http://home.c2i.net/hheimark/hvavitro.htm  [Hentet 26.10.98. Utilgjengelig 23.3.00]

Molland, Einar (1976)

Kristenhetens kirker og trossamfunn, Gyldendal Norsk forlag, Oslo

Molland, Einar (1976)

Kristenhetens kirker og trossamfunn, Gyldendal Norsk forlag, Oslo

Molland, Einar (1979)

Norges kirkehistorie i det 19. århundre. Bind 1. Gyldendal norsk forlag, Oslo. Utgitt posthumt.

Müller, Olav (1997)

Katolikk etter reformasjonen. Hvordan det opplevdes å være katolikk i Trondhjem i århundret som fulgte reformasjonen. [Online] Tilgjengelig URL: http://www.katolsk.no/artikler/trhjem.htm [Hentet 23.3.00]

Pinsebevegelsen i Norge (udatert)

Historie [Online]. Tilgjengelig URL: http://www.pinsebevegelsen.no/historie.html  [Hentet 24.3.00]

Santa Cruz Chapel (udatert)

SCC We believe in. [Online]. Tilgjengelig URL: http://www.santacruzchapel.org/believe.html [hentet 24.3.00]

Taylor, Don (1998)

Aimee: A Short Biography [Online]. Liberty Harbor Foursquare Church. Tilgjengelig URL: http://www.libertyharbor.org/aimee.htm . [Hentet 24.3.00]

Utnem, Erling (1987)

Visst skal jorden bli ny! Luther forlag, Oslo

Vatikanet (1994)

Den katolske kirkes katekisme.   St.Olavs Forlag, Oslo. (Oversettelse av latinsk originalutgave 1992)

Wisløff, Carl Fr. (1966)

Norsk kirkehistorie. Bind I. Lutherstiftelsen, Oslo

World Aflame Press (1997)

The Apostles' Doctrine [Online]. United Pentecostal Church International. Tilgjengelig URL: http://www.upci.org/tracts/doctrine.htm  [Hentet 24.3.00]


Denne artikkelen er vist 25329 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e3143.jpg

I dag 360 treff på nonaliud, og 2149092 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 378 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (2000). Røkelse og tungetale. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 11.11.2019 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=39&nid=1


Valid HTML 4.01!