K. E. Løgstrups etikk

Svein Sando

Opprinnelig hold som forelesning/undervisning for KRL2 HiNT/HiST/DMMH 11.9.2003. Noe utvidet og revider 26.4.2007.

Biografi og forfatterskap

Knud Ejler Løgstrup ble født 2. september 1905 i København. Som 15-åring ble han opptatt i Vesterbros KFUM og forble medlem der gjennom sin studietid ved Københavns Universitet fra 1923 til 1930. Han studerte teologi men fulgte også undervisningen i filosofi. Etter embetseksamenen i 1930 foretok han en rekke studiereiser i Europa og foretok da forarbeider til doktoravhandlingen. I 1934 konkurrerte han om å få en dosentstilling i systematisk teologi i København, men "tapte" overfor N.H.Søe. Han ble ordinert til prest var fra 1936 sogneprest Sandager og Holevad på Vestfyn. Han arbeidet samtidig videre med sin doktoravhandling og disputerte endelig i 1943 ved København Universitet, etter at han hadde forøkt tre ganger tidligere å få lov til å disputere (1933, 1938 og 1940). Avhandlingens tittel er Den erkendelsesteoretiske konflikt mellem den transcendentalfilosofiske idealisme og teologien. Samme år ble han utnevnt til professor i etikk og religionsfilosofi ved den nye teologiske fakultet ved Aarhus Universitet. Den stillingen hadde han til han ble pensjonert i 1975, men fortsatte på studentenes oppfordring å forelese inntil sin uventede død 20. november 1981.

Løgstrup har et stort forfatterskap som dekker over ulike sjangre, slik som vitenskapelig arbeider innenfor etikk, filosofi og teologi, prekener fra hans prestetid, en rekke artikler og essays i ulike tidsskrifter, ikke bare rene fagtidsskrifter. Hans bøker har hatt en stor leserkrets og mange av de er utgitt i flere utgaver, for interessen for Løgstrup har heller tiltatt enn avtatt etter hans død. Noen av de er også oversatt til utenlandske språk. Det er ikke vanskelig å få tak i bøker av Løgstrup hvis du går til en av de større fagbokhandlene i Norge. Man kan vel si at det var sykepleievitenskapen i Norge som tok han i bruk her til lands utenfor de fagteologiske miljøene. Grunnen til at sykepleierne fant han interessant, var at hans etikk viste seg særlig anvendelig for sykepleierprofesjonen som et omsorgsyrke. Løgstrups etikk kalles ofte for nærhetsetikk, og det er den siden av hans etikk vi i dag særlig skal beskjeftige oss, samtidig som det er viktig å presisere at Løgstrup også leverer viktige bidrag til forståelsen av samfunnet, til politikk og til det vi kan kalle natur- og teknologietikk. Løgstrupkjenneren prof. Svend Andersen, som i dag sitter i Løgstrups gamle professorat, mener derfor at å betegne Løgstrups etikk som sådan som nærhetsetikk, er for snevert.

Løgstrups viktigste bøker om etikk er disse:

Hans filosofiske verker er først og fremst samlet i hans metafysikk i fire bind, de to siste utgitt posthumt:

Dertil kommer en interessant essaysamling som også inneholder mye spennende etikk:

Ontologisk etikk

I boken Etiske Begreber og problemer (1971/1996) omtaler han sitt eget etiske prosjekt, til forskjellighet fra den teleologiske og den deontologiske tradisjon, slik:

Den ontologiske tradition

Der findes også et tredje grundsyn, der kunne kaldes ontologisk. fra det grundvilkår, vi lever under, og som det ikke står til os at ændre, nemlig at den enes liv er forviklet med den andens, får den etiske fordring sit indhold, idet den går du på at drage omsorg for det af den andens liv, som forviklingen prisgiver een."Naturen (at forstå som de uforanderlige grundvilkår) lærer, hvad kærligheden gør" (Luther). Den etiske fordring brydes som gennem prismer af alle de forskjellige og egenartede relationer, hvori vi står til hinanden, som ægtefæller, forældre og børn, lærere og elever, arbejdsgiver og arbejdere, eftersom de alle er former for det grundvilkår, hvoraf den etiske fordring får sit indhold. (Løgstrup, 1971, s.20)

Ontologi er betraktninger om det værende, om det som er, dvs om de mest fundamentale ting ved vår tilværelse som kommer forut for undersøkelse av den eksisterende og konkrete natur eller fenomener. Når Løgstrup kaller sin etikk for ontologisk, så plasserer han den på et mer fundamentalt plan enn teleologisk- og deontologisk etikk. Man kan nesten snakke om en slags pre-etikk eller i hvert fall en a-moral i den betydning at han beskriver det som kommer forut for de konkrete moralske anvisninger som de tradisjonelle etiske tilnærmingsmåtene / teoriene / modellene beskjeftiger seg med.

Løgstrup snakker da også i sitatet om grunnvilkår som vi lever under og som vi ikke kan endre. Det som ikke lar seg endre, og som tilhører de fellesmenneskelig fenomener, er den fordring som vi utsettes for i møtet med andre mennesker. Denne ontologiske, eller fenomenologiske etikk som den også kan kalles, studerer hva som skjer i møtet mellom mennesker. Det som ligger før moralen er i dette tilfellet de etiske grunnfenomener. I sin første store etikkbok, Den etiske fordring, er dette grunnfenomenet identifisert som tillit, og mye av boken går med til å analysere fenomenet tillit.

Men før vi går inn på den boken, vil jeg bare avslutningsvis si i forhold til sitatet over, at han her i 1971 konkretiserer fordringen et stykke på vei som "omsorg for den andens liv". Likevel er ikke det å forstå som en konkret kulturell overført moralnorm. Det viser Luthersitatet der det henvises til hva naturen lærer. Han gir eksempler på hvor grunnvilkåret utspiller seg, der "hvor vi står til hinanden", som i ekteskapet, foreldre-barn, klasserommet og arbeidsplassen. Det er altså i møtet eller i det man tidvis kan se omtalt som det "interpersonale", dvs i det som skjer mellom enkeltmennesker. Og etikkens første sted og det første stedet der vi møter de etiske utfordringer, er nettopp i møtet med hverandre. Det er der vi først og fremst lykkes eller mislykkes. Det først og fremst overfor hverandre at vi begår overtramp. Det kristne syndsbegrepet har for eksempel først og fremst sitt sted i dette umiddelbare nære møtet mellom mennesker. Det betyr altså ikke at sosialetikk og andre relasjoner av mindre nærhet ikke er viktige, men kanskje er det slik at våre primære moralske erfaringer skjer i det nære, og at de også er en basis for det vi antitetisk kunne kalle fjernetikk. Det er da også i disse eksistensielle møtene mellom personer at Løgstrup mener at grunnvilkårene viser seg, og slik sett er dette en grunnlagsetikk i dobbel forstand.

Den etiske fordring

Løgstrup starter sin bok "Den etiske fordring" slik:

Det hører vort menneskeliv til, at vi normalt mødes med en naturlig tillid til hinanden. … det gælder også, når vi møder en vildtfremmed. … Under normale omstændigheder … tror vi den fremmedes ord og begynder først at tvivle, når vi får særlige grunde dertil. På forhånd tror vi aldrig, et menneske lyver. Det gør vi først efter at have grebet ham i løgn. ... På forhånd tror vi hindandens ord, på forhånd har vi tillid til hinanden. ... Det ville være livsfjendsk at bære sig anderledes an. Vi kunne simpelthen ikke leve, vort liv ville visne, det ville blive forkrøblet, om vi på forhånd mødte hinanden med mistillid, tiltroede den anden at stjæle og lyve, forstille sig og føre os bag lyset.

Men at vise tillid betyder at udlevere sig selv. (Løgstrup, 1956, s.17-18)

Se litt på denne her. Er dette en beskrivelse av virkeligheten som dere kan være enig i? Er vår første oppfatning av en fremmed at vi tror på vedkommende, eller har vårt samfunn endret seg slik at vi tvert i mot er skeptiske til de vi møter inntil det motsatte er bevist? Og hvilke konsekvenser har i tilfelle det? Kanskje vi skulle våge å ta dette spørsmålet inn over oss på en dag med et nytt politisk drap på åpen gate i Stockholm der åpenheten nok en gang har vist seg å være svært sårbar.

Noe av det Løgstrup vil ha fram, er at tilliten (eller generelt det vi regner som grunnleggende goder) ikke trenger noen begrunnelse, mens mistilliten gjør det. Det onde har ingen eksistens i seg selv, kun som motstykke til det gode, mens det gode står på egne ben. Prøv å tenk deg et samfunn eller tilværelse bygget opp på det motsatte av tillit. Det fungerer ikke uten et minstemål av sin motsats. Selv tyranner og forbrytere må kreve en viss porsjon av tillit og sannhet for at ikke deres terrorvelde også skal bryte sammen, for eksempel kreves et minstemål av lojalitet overfor tyrannen ellers vil denne selv styres.

Motsatt kan du meget vel tenke deg et samfunn utelukkende bygget opp på den gylne regel. For selv om jeg utelukkende tenker på den andres ve og vel, og aldri på meg selv, så vil likevel jeg ivaretas av noen andre som tenker på mitt ve og vel. Altså er den gjensidige tillit tilstrekkelig også for et velfungerende samfunn, fordi da vil nestekjærlighetens oppfinnsomhet bevirke at ingen led nød, tvert i mot. Det er utopisk selvfølgelig, fordi vi stadig vekk bryter med denne grunnforutsetning, denne etiske fordring som er der forut for alt annet. Og det er da vi har behov for moral, dvs for praktiske normer for å regulere atferd for de situasjoner vi ikke drar omsorg for de vi møter. Men hadde vi ikke hatt tilbøyeligheten til å tross fordringen kunne vi ha klart oss uten de konkrete formaningene eller reglene for hvordan vi skal leve.

Den etiske fordring er taus, sier Løgstrup:

Fordringen . . . er imidlertid uudtalt og ikke ensbetydende med det andet menneskes udtalte ønske eller forlangende. Den får ikke mund og mæle i de forventniger til mig, som den anden udtaler eller betyder mig. Det er tilfældigt, om de falder sammen, ofte gør de det ikke. Eet er nemlig det andet menneskes egen tolkning af, hvad den tillid, han viser eller begærer, går du på, noget andet er den fordring, der er givet med tilliden som en så at sige skabt kendsgerning, og som det er min sag at tolke. (Løgstrup, 1956, s.31)

Hva sier vi til dette? Er det snakk om bedrevitende å overta styringen av den andre, som formynder?

Vi skal straks se hva Løgstrup sier videre om dette:

Thi gjaldt det blot om at svare til den andens forventning og efterkomme hans ønske, ville vort liv sammen blot gå ud på - ansvarsløst - at gøre sig til den andens redskab. Der ville ikke længer være nogen udfordring i vore indbyrdes forhold, men de ville blot bestå i at lefle for hinanden. Men nu er der tale om en fordring om kærlighed og ikke og en fordring om eftergivenhed, konflikten er derfor til enhver tid mulig og gør det hele risikabelt. (Løgstrup, 1956, s.31)

Nå er møtet mellom to mennesker en symmetrisk møte i den forstand at på samme måte som jeg i utgangspunktet møter den andre med tillit og møtes med fordringen om å dra omsorg for den jeg møter, så gjelder det den motsatte veien også. Nå kan det selvfølgelig hende at kun den ene part følger fordringen slik at det oppstår en asymmetri. Men etisk sett likevel gjelder fordringen. Man blir ikke løst fra den ved at den ene part ikke følger fordringen. Dette passer nøye sammen med det vi finner hos Jesus i Bergprekenen om å vende det andre kinn til, og å gå den anden mil, osv. Men nettopp da er det viktig å understreke at fordringen ikke er et krav om å underkaste seg den andens forventning. Ivaretakelsens konkrete innhold er det opp til deg selv å bestemme, men da ut fra den tanke at det er den andens ve og vel som er i fokus, ikke din.

Et møte mellom mennesker innebærer derfor både et krav og en oppgave, og viser man tillit og åpner seg, så viser man seg også sårbar, men det er først når man viser seg sårbar at man også følger den etiske fordring. For lukker man seg og viser sitt forsvarsverk, så er det mistilliten og fiendskapet som råder. Det er derfor et gode å vise seg sårbar. Men noen ganger er vi gjort sårbare og da kaller det i særlig grad på dem vi møter sin omsorgsevne. Den etiske fordring er således en dynamisk fordring som retter seg etter situasjonen.

Det er dette som Jesus vil vise i sin berømte eksempelfortelling om den barmhjertige samaritan. Den sårede jøden, brutalt slått ned av røvere, ligger der bokstavelig talt som en etisk fordring overfor alle som kommer i hans nærhet. Og to lukker seg til for fordringen, presten og levitten. Men samaritanen, den jødene ikke hadde noen kulturelt-moralske forventinger til at skulle hjelpe, denne er det som tar inn over seg fordringen, bl.a. fordi jøden i dette tilfellet også fysisk ligger der såret og roper om barmhjertighet med sin også visuelt påviselige åpenbarte sårbarhet. Samaritanen utfører da spontant det som den etiske situasjon fordrer av ham, nemlig ivaretakelse av den skadde. Han spør ikke om hva han skal gjøre, men ha handler ut fra eget forgodtbefinnende positivt forstått. Et lite poeng i denne teksten: Det står ingen ting om at samaritanen gjorde dette ut fra et etisk resonnement eller ut fra et bud eller regel eller norm, men ut fra en kroppslig sansbar spontant reaksjon i sin skapte natur: "han synes inderlig synd på" eller "han ynkedes inderlig" slik det stod i den gamle oversettelsen fra 1930. Denne medfølelsen eller empatien er knyttet til et førmoralsk etisk sanseapparat som har med vår skapte natur å gjøre, og knytter således til det som Løgstrup gjør når han henviser til Luther:

Naturen (at forstå som de uforanderlige grundvilkår) lærer, hvad kærligheden gør. (Løgstrup, 1971, s.20)

Fordringen er ikke bare taus, den er også radikal:

Fordringer er - netop fordi den er uudtalt - radikal, selv om det i den givne situation er en uhyre ringe ting, der skal gøres. Hvorfor? Fordi den enkelte, stillet ind under den uudtalte fordring, selv skal afgøre, hvordan han skal tage vare på den andens liv. Skal det nemlig føre til et heldigt resultat for den anden, må den enkelte tænke og handle uselvisk. Uanset hvor stort eller ringe udvortes set det er, der skal gøres, er fordringen radikal, fordi den enkelte ifølge sagens natur ikke af nogen anden, men kun af sin egen uselviskhed kan få at vide, hvad der tjener den anden best. (Løgstrup, 1956, s.56)

Her følger han altså opp tanken om at fordringen ikke bestemmes av Den andre, men av det uselviske handlende etiske subjekt. Det er som Den andres uselviske neste, at fordringen ivaretas best, for da skjaltes egoismen ut, både egosimen hos etisk subjekt, som ved uselviskheten nettopp ikke tenker på seg selv, og hos etisk objekt som ikke er den som skal gi fordringen innhold, ved å kunne komme til å tenke egotisk på hva man mener seg selv best tjent med.

Det Løgstrup her kaller "de sociale normer" er heller ikke det som skal gi fordringen innhold. For var fordringen bestemt av de sosiale normer, sedvanen, kulturen, ville fordringen kunne oppfylles ved å agere i tråd med normen.

Den uudtalte fordring går derimod ud på, at alt, hvad det indbyrdes forhold giver anledning til, at den enkelte siger og gør, skal siges og gøres ikke for den enkeltes egen, men for den andens skyld, hvis liv er i den enkeltes hånd. (Løgstrup, 1956, s.56)

De spontane livsytringer

Etter noen år, og særlig fra 1971 utvider Løgstrup de etiske grunnbegreper til ikke bare å omfatte tillit, men også den han kaller "de suverene og spontane livsytringer". Eksempler på slike er forruten tillit, barmhjertighet, talens åpenhet, kjærlighet, oppriktighet, troskap, medlidenhet, medfølelse og håp. Livsytringene er spontane i den forstand at de er foranlediget av en overveielse eller beslutning. De er altså førmoralske. De er suverene i den forstand at de har overtaket på vår eventuelle motvilje mot å agere i tråd med fordringen. (Andersen 67)Det betyr ikke at vi ikke klarer å handle mot dem, men da blir det altså en indre kamp mellom den ytre fordring og vårt indre selvsentrerte ego, og inntil overveielsen eller beslutningen skyver de til side og dreper deres spontanitet, så har livsytringene overtaket.

Løgstrup sier også at livsytringene er skjulte på samme måte som språket skjuler seg til fordel for det emnet som språket omtaler:

Medlidenheden vil overses til gunst for den handling, der i den givne situation er bedst egnet til at lindre den andens smerte. . . . Latent til stede distraherer den spontane livsytring ikke fra det som situationen lægger op til skal gøres. (Løgstrup, 1982, s.113)

Livsytringenes skjulthet viser seg først når de er blitt borte. Talens åpenhet har med å si sin mening på utildekket vis. Men det kan være forbundet med omkostninger å gjøre det, for vi kan risikere at den vi snakker utildekket til ikke liker det vi sier og slår hånden av oss. Menneskefrykt kan få budets krakter og således komme inn i stedet for talens åpenhet. Her vil sikkert noen reagere og si at det kan være forbundet med kjærlighet og ikke alltid å si sannheten. Vi skal da ikke såre mennesker heller. For Løgstrup handler dette imidlertid grunnleggende ting i vårt mellomvære. Han skjelner mellom "fjendskabskrise" og "grundlagskrise". Se på følgende tekst og se hva dere synes om dette:

En skelnen er nødvendig mellem hvad man kunne kalde en fjendskabskrise og en grundlagskrise. Man kunne også give distinktionen andre navne, men hva jeg mener er følgende: Folk kan komme i totterne på hinanden, blive rasende på hinanden, den ene part kan synes at den anden er stædig og umedgørlig, og de kan give sig til at bekæmpe hinanden, forbitret og hårdnakket. Men selv om det går så vidt, at man bliver hinandens fjender, kan det god være at man i fjendskabet ved hvor man har hinanden. Man spiller ikke fordækt. Der foreligger en fjendskabskrise, ikke en grundlagskrise.
En grundlagskrise foreligger der derimod, når det hører ens standpunkt og fremgangsmåde til at forstille sig og føre den anden bag lyset. Man kan ikke stole på noget som helst af det de folk siger og gør, som har rottet sig sammen. Ikke alene deres ord er uvederhæftige, men selve den åbenhed, der er konstitutiv for al tale, er vendt til uvederhæftighed.
Det ubehagelig ved grundlagskrisen er, at det ikke er til at få den til at udvirke sig i fjendskab, det er det paradoksale ved den. Men det er klart nok hvorfor. Befinder vi os i en grundlagskrise, er der kun een ting der kan rense luften, og det er at tage opgørets pinlighed på sig. Men akkurat det vil de ikke. I så fald ville det nemlig komme ud i dagens lys, at uvederhæftigheden er indbygget i deres standpunkt og fremgangsmåde. Deres politik står og falder med grundlagskrisen, og derfor må fjendskabskrise undgås. (Løgstrup, 1982, s.114-115)

Løgstrup eksemplifiserer som sagt de spontane livsytringer som tillit, barmhjertighet, talens åpenhet, kjærlighet, oppriktighet, troskap, medlidenhet, medfølelse og håp. Dette kan minne veldig om dyder eller karaktertrekk slik vi finner de i dydsetikken. Men Løgstrup mener at selv om det er likheter, så er det likevel vesentlige forskjeller. Den ene forskjell er at "karakteren er til at løse opgaver, og at den bliver til under løsningen av dem. De spontane livsytringer er til for at samliv og samvær kan bestå og udfolde sig." (Løgstrup, 1982, s.115) Karaktertrekk er dessuten noe som man oppøves i, dvs et resultatet av dannelse, mens livsytringene er spontane og førmoralske. Livsytringene bare melder seg, men dydene er noe man oppnår etter trening og pleie.

Livsytringene trenger heller ingen begrunnelse eller rettferdiggjørelse:

Barmhjertigheden består i en tilskyndelse til at befri et andet menneske fra dets lidelser. Tjener den et andet formål, for eksempel en stabilisering av samfundet, er den erstattet af ligegyldighed over det andet menneskes lidelser. Bagtanken [dvs begrunnelsen] forvandler barmhjertidheden til det modsatte af den selv. (Løgstrup, 1982, s.116)

Derfor er livsytringene opprinnelige, mens de konkrete kulturelle normer er avledet.

Kan så livsytringene ikke settes side? Hva med det vi kaller etiske konflikter? Det virker som om Løgstrup er langt mindre villig til å gi åpning for at det finnes virkelige reelle etiske dilemmaer, enn det andre etikere er. Men så har da heller ikke Løgstrup et normsett eller et verdisett som siste instans, men de suverene livsytringer. Men i System og symbol gir han eksempler på det han kaller "suspension af livsytringen", dvs at den settes til side.

Livsytringen kan altså suspenderes, og det kan være nødvendig, ja pligt at gøre det. I et diktatur er det utilstedelig at være opriktig overfor det hemmelige statspoliti. . . . Hva der skal gives en begrundelse for er, at vi suspenderer oprigtigheden. Vi skal kunne aflægge regnskab for, at vi befinder os i en undtagelsestilstand, og det begrunder vi akkurat med, at vi har at gøre med et individ, der er ude i et destruktivt ærinde, og at det har magten. (Løgstrup, 1982, s.120)

Livsytringene i seg selv trenger ingen begrunnelse, så vi over. Men når de for enkelttilfellers skyld må skyves til side, så må det begrunnes. Men dette er en nødssituasjon og det er farlig. Derfor må dette altså kun bli nødveier i en unormal situasjon. For samfunn kan ikke bestå hvis livsytringene til stadighet settes til side.

Kristendom og etikk hos Løgstrup

Løgstrup skriver sin etikk ikke egentlig for et kristelig publikum, men har allmennheten som målgruppe. Like fullt skjer dette på en kristen basis, og dette skinner gjennom stadig vekk gjennom. Likevel prøver han å begrunne sin etikk allment og ikke ved å henvise til Bibelen som norm. Kristendom oppfattes av folk flest ofte primært som et moralsystem. Løgstrup står i en luthersk tradisjon og har et synspunkt på forholdet mellom tro og moral som etter min mening er genuint luthersk:

Hvortil har man det i alle de religiøse kulturer? Svaret er: med kultiske former, … med en bestemt moralsk adfærd … sikrer man sig, at den enkeltes og folkets forhold til det guddommelige er i orden.

Men den funktion falder bort i kristendommen. Der findes intet, ingen kult, ingen ceremoni, ingen moralsk adfærd, ingen politisk orden, hvormed mennesket i kristendommen skal sikre sig guddommens velbehag. Kristendommen begynder med Guds velbehag, den skal ikke først fortjenes, og det betyder, at den enkeltes gerninger ikke skal stige op til Gud for at hente hans velbehag ned, men de skal gå udad mod det andet menneske. Den moralske og politiske orden bliver givet fri. Det er alene et spørgsmål om, hvordan vi bedst kan indrette os med hinanden. Vi må bruge vor fornuft og selv se til, hvordan vi bedst kan give vort indbyrdes liv og vort samfundsliv en moralsk og politisk skikkelse. Vort ansvar er det at give verden dens - stadig vekselende - skikkelse. Det betyder ikke, at vi kan skalte og valte med moralen og politikken som vi vil. Tværtimod, netop bortfaldet af den religiøse begrundelse af den moralske og politiske orden radikaliserer vort ansvar for den. (Løgstrup, 1971 s.48)

Annen litteratur

Denne artikkelen er vist 7212 ganger