|
K. E. Løgstrups etikk
Svein Sando
Opprinnelig hold som forelesning/undervisning for KRL2 HiNT/HiST/DMMH
11.9.2003. Noe utvidet og revider 26.4.2007.
Biografi og forfatterskap
Knud Ejler Løgstrup ble født 2. september 1905 i
København. Som 15-åring ble han opptatt i Vesterbros
KFUM og forble medlem der gjennom sin studietid ved
Københavns Universitet fra 1923 til 1930. Han studerte
teologi men fulgte også undervisningen i filosofi. Etter
embetseksamenen i 1930 foretok han en rekke studiereiser i Europa
og foretok da forarbeider til doktoravhandlingen. I 1934
konkurrerte han om å få en dosentstilling i
systematisk teologi i København, men "tapte" overfor
N.H.Søe. Han ble ordinert til prest var fra 1936
sogneprest Sandager og Holevad på Vestfyn. Han arbeidet
samtidig videre med sin doktoravhandling og disputerte endelig i
1943 ved København Universitet, etter at han hadde
forøkt tre ganger tidligere å få lov til
å disputere (1933, 1938 og 1940). Avhandlingens tittel er
Den erkendelsesteoretiske konflikt mellem den
transcendentalfilosofiske idealisme og teologien. Samme
år ble han utnevnt til professor i etikk og
religionsfilosofi ved den nye teologiske fakultet ved Aarhus
Universitet. Den stillingen hadde han til han ble pensjonert i
1975, men fortsatte på studentenes oppfordring å
forelese inntil sin uventede død 20. november 1981.
Løgstrup har et stort forfatterskap som dekker over
ulike sjangre, slik som vitenskapelig arbeider innenfor etikk,
filosofi og teologi, prekener fra hans prestetid, en rekke
artikler og essays i ulike tidsskrifter, ikke bare rene
fagtidsskrifter. Hans bøker har hatt en stor leserkrets og
mange av de er utgitt i flere utgaver, for interessen for
Løgstrup har heller tiltatt enn avtatt etter hans
død. Noen av de er også oversatt til utenlandske
språk. Det er ikke vanskelig å få tak i
bøker av Løgstrup hvis du går til en av de
større fagbokhandlene i Norge. Man kan vel si at det var
sykepleievitenskapen i Norge som tok han i bruk her til lands
utenfor de fagteologiske miljøene. Grunnen til at
sykepleierne fant han interessant, var at hans etikk viste seg
særlig anvendelig for sykepleierprofesjonen som et
omsorgsyrke. Løgstrups etikk kalles ofte for
nærhetsetikk, og det er den siden av hans etikk vi i dag
særlig skal beskjeftige oss, samtidig som det er viktig
å presisere at Løgstrup også leverer viktige
bidrag til forståelsen av samfunnet, til politikk og til
det vi kan kalle natur- og teknologietikk.
Løgstrupkjenneren prof. Svend Andersen, som i dag sitter i
Løgstrups gamle professorat, mener derfor at å
betegne Løgstrups etikk som sådan som
nærhetsetikk, er for snevert.
Løgstrups viktigste bøker om etikk er disse:
Løgstrup, K.E. (1956,1991)
|
Den etiske fordring. København: Gyldendal
|
Løgstrup, K.E. (1971,1996)
|
Etiske begreber og problemer. København: Gyldendal (utgitt første gang i 1971 som en
artikkel i Gustav Wingren (red.) Etik och kristen tro.
Lund, s.207-286)
|
Løgstrup, K.E. (1972,1993)
|
Norm og spontaneitet. Etik og politik mellem teknokrati og
dilettantokrati. København: Gyldendal
|
Hans filosofiske verker er først og fremst samlet i
hans metafysikk i fire bind, de to siste utgitt posthumt:
Løgstrup, K.E. (1976)
|
Vidde og prægnans. Sprogfilosofiske betragtninger.
Metafysik I. København: Gyldendal
|
Løgstrup, K.E. (1978)
|
Skabelse og tilintetgørelse, Religionsfilosofiske
betragtninger. Metafysik IV. København: Gyldendal
|
Løgstrup, K.E. (1983)
|
Kunst og erkendelse. Kunstfilosofiske betragtninger.
Metafysik II. København: Gyldendal
|
Løgstrup, K.E. (1984)
|
Ophav og omgivelse. Betragtninger over historie og natur.
Metafysik III. København: Gyldendal
|
Dertil kommer en interessant essaysamling som også
inneholder mye spennende etikk:
Løgstrup, K.E. (1982)
|
System og symbol, Essays. København: Gyldendal
|
Ontologisk etikk
I boken Etiske Begreber og problemer (1971/1996)
omtaler han sitt eget etiske prosjekt, til forskjellighet fra den
teleologiske og den deontologiske tradisjon, slik:
Den ontologiske tradition
Der findes også et tredje grundsyn, der kunne kaldes
ontologisk. fra det grundvilkår, vi lever under, og som det
ikke står til os at ændre, nemlig at den enes liv er
forviklet med den andens, får den etiske fordring sit
indhold, idet den går du på at drage omsorg for det
af den andens liv, som forviklingen prisgiver een."Naturen (at
forstå som de uforanderlige grundvilkår) lærer,
hvad kærligheden gør" (Luther). Den etiske fordring
brydes som gennem prismer af alle de forskjellige og egenartede
relationer, hvori vi står til hinanden, som
ægtefæller, forældre og børn,
lærere og elever, arbejdsgiver og arbejdere, eftersom de
alle er former for det grundvilkår, hvoraf den etiske
fordring får sit indhold. (Løgstrup, 1971, s.20)
Ontologi er betraktninger om det værende, om det
som er, dvs om de mest fundamentale ting ved vår
tilværelse som kommer forut for undersøkelse
av den eksisterende og konkrete natur eller fenomener. Når
Løgstrup kaller sin etikk for ontologisk, så
plasserer han den på et mer fundamentalt plan enn
teleologisk- og deontologisk etikk. Man kan nesten snakke om en
slags pre-etikk eller i hvert fall en a-moral i den betydning at
han beskriver det som kommer forut for de konkrete moralske
anvisninger som de tradisjonelle etiske
tilnærmingsmåtene / teoriene / modellene beskjeftiger
seg med.
Løgstrup snakker da også i sitatet om
grunnvilkår som vi lever under og som vi ikke kan endre.
Det som ikke lar seg endre, og som tilhører de
fellesmenneskelig fenomener, er den fordring som vi utsettes for
i møtet med andre mennesker. Denne ontologiske, eller
fenomenologiske etikk som den også kan kalles, studerer hva
som skjer i møtet mellom mennesker. Det som ligger
før moralen er i dette tilfellet de etiske grunnfenomener.
I sin første store etikkbok, Den etiske fordring,
er dette grunnfenomenet identifisert som tillit, og mye av boken
går med til å analysere fenomenet tillit.
Men før vi går inn på den boken, vil jeg
bare avslutningsvis si i forhold til sitatet over, at han her i
1971 konkretiserer fordringen et stykke på vei som "omsorg
for den andens liv". Likevel er ikke det å forstå som
en konkret kulturell overført moralnorm. Det viser
Luthersitatet der det henvises til hva naturen lærer. Han
gir eksempler på hvor grunnvilkåret utspiller seg,
der "hvor vi står til hinanden", som i ekteskapet,
foreldre-barn, klasserommet og arbeidsplassen. Det er altså
i møtet eller i det man tidvis kan se omtalt som det
"interpersonale", dvs i det som skjer mellom enkeltmennesker. Og
etikkens første sted og det første stedet der vi
møter de etiske utfordringer, er nettopp i møtet
med hverandre. Det er der vi først og fremst lykkes eller
mislykkes. Det først og fremst overfor hverandre at vi
begår overtramp. Det kristne syndsbegrepet har for eksempel
først og fremst sitt sted i dette umiddelbare nære
møtet mellom mennesker. Det betyr altså ikke at
sosialetikk og andre relasjoner av mindre nærhet ikke er
viktige, men kanskje er det slik at våre primære
moralske erfaringer skjer i det nære, og at de også
er en basis for det vi antitetisk kunne kalle fjernetikk. Det er
da også i disse eksistensielle møtene mellom
personer at Løgstrup mener at grunnvilkårene viser
seg, og slik sett er dette en grunnlagsetikk i dobbel
forstand.
Den etiske fordring
Løgstrup starter sin bok "Den etiske fordring"
slik:
Det hører vort menneskeliv til, at vi
normalt mødes med en naturlig tillid til hinanden.
… det gælder også, når vi møder
en vildtfremmed. … Under normale omstændigheder
… tror vi den fremmedes ord og begynder først at
tvivle, når vi får særlige grunde dertil.
På forhånd tror vi aldrig, et menneske lyver. Det
gør vi først efter at have grebet ham i
løgn. ... På forhånd tror vi hindandens ord,
på forhånd har vi tillid til hinanden. ... Det ville
være livsfjendsk at bære sig anderledes an. Vi kunne
simpelthen ikke leve, vort liv ville visne, det ville blive
forkrøblet, om vi på forhånd mødte
hinanden med mistillid, tiltroede den anden at stjæle og
lyve, forstille sig og føre os bag lyset.
Men at vise tillid betyder at udlevere sig selv.
(Løgstrup, 1956, s.17-18)
Se litt på denne her. Er dette en beskrivelse av
virkeligheten som dere kan være enig i? Er vår
første oppfatning av en fremmed at vi tror på
vedkommende, eller har vårt samfunn endret seg slik at vi
tvert i mot er skeptiske til de vi møter inntil det
motsatte er bevist? Og hvilke konsekvenser har i tilfelle det?
Kanskje vi skulle våge å ta dette
spørsmålet inn over oss på en dag med et nytt
politisk drap på åpen gate i Stockholm der
åpenheten nok en gang har vist seg å være
svært sårbar.
Noe av det Løgstrup vil ha fram, er at tilliten (eller
generelt det vi regner som grunnleggende goder) ikke trenger noen
begrunnelse, mens mistilliten gjør det. Det onde har ingen
eksistens i seg selv, kun som motstykke til det gode, mens det
gode står på egne ben. Prøv å tenk deg
et samfunn eller tilværelse bygget opp på det
motsatte av tillit. Det fungerer ikke uten et minstemål av
sin motsats. Selv tyranner og forbrytere må kreve en viss
porsjon av tillit og sannhet for at ikke deres terrorvelde
også skal bryte sammen, for eksempel kreves et
minstemål av lojalitet overfor tyrannen ellers vil denne
selv styres.
Motsatt kan du meget vel tenke deg et samfunn utelukkende
bygget opp på den gylne regel. For selv om jeg utelukkende
tenker på den andres ve og vel, og aldri på meg selv,
så vil likevel jeg ivaretas av noen andre som tenker
på mitt ve og vel. Altså er den gjensidige tillit
tilstrekkelig også for et velfungerende samfunn, fordi da
vil nestekjærlighetens oppfinnsomhet bevirke at ingen led
nød, tvert i mot. Det er utopisk selvfølgelig,
fordi vi stadig vekk bryter med denne grunnforutsetning, denne
etiske fordring som er der forut for alt annet. Og det er da vi
har behov for moral, dvs for praktiske normer for å
regulere atferd for de situasjoner vi ikke drar omsorg for de vi
møter. Men hadde vi ikke hatt tilbøyeligheten til
å tross fordringen kunne vi ha klart oss uten de konkrete
formaningene eller reglene for hvordan vi skal leve.
Den etiske fordring er taus, sier Løgstrup:
Fordringen . . . er imidlertid uudtalt og ikke
ensbetydende med det andet menneskes udtalte ønske eller
forlangende. Den får ikke mund og mæle i de
forventniger til mig, som den anden udtaler eller betyder mig.
Det er tilfældigt, om de falder sammen, ofte gør de
det ikke. Eet er nemlig det andet menneskes egen tolkning af,
hvad den tillid, han viser eller begærer, går du
på, noget andet er den fordring, der er givet med tilliden
som en så at sige skabt kendsgerning, og som det er min sag
at tolke. (Løgstrup, 1956, s.31)
Hva sier vi til dette? Er det snakk om bedrevitende å
overta styringen av den andre, som formynder?
Vi skal straks se hva Løgstrup sier videre om
dette:
Thi gjaldt det blot om at svare til den andens
forventning og efterkomme hans ønske, ville vort liv
sammen blot gå ud på - ansvarsløst - at
gøre sig til den andens redskab. Der ville ikke
længer være nogen udfordring i vore indbyrdes
forhold, men de ville blot bestå i at lefle for hinanden.
Men nu er der tale om en fordring om kærlighed og ikke og
en fordring om eftergivenhed, konflikten er derfor til enhver tid
mulig og gør det hele risikabelt. (Løgstrup, 1956, s.31)
Nå er møtet mellom to mennesker en symmetrisk
møte i den forstand at på samme måte som jeg i
utgangspunktet møter den andre med tillit og møtes
med fordringen om å dra omsorg for den jeg møter,
så gjelder det den motsatte veien også. Nå kan
det selvfølgelig hende at kun den ene part følger
fordringen slik at det oppstår en asymmetri. Men etisk sett
likevel gjelder fordringen. Man blir ikke løst fra den ved
at den ene part ikke følger fordringen. Dette passer
nøye sammen med det vi finner hos Jesus i Bergprekenen om
å vende det andre kinn til, og å gå den anden
mil, osv. Men nettopp da er det viktig å understreke at
fordringen ikke er et krav om å underkaste seg den andens
forventning. Ivaretakelsens konkrete innhold er det opp til deg
selv å bestemme, men da ut fra den tanke at det er den
andens ve og vel som er i fokus, ikke din.
Et møte mellom mennesker innebærer derfor
både et krav og en oppgave, og viser man tillit og
åpner seg, så viser man seg også sårbar,
men det er først når man viser seg sårbar at
man også følger den etiske fordring. For lukker man
seg og viser sitt forsvarsverk, så er det mistilliten og
fiendskapet som råder. Det er derfor et gode å vise
seg sårbar. Men noen ganger er vi gjort sårbare og da
kaller det i særlig grad på dem vi møter sin
omsorgsevne. Den etiske fordring er således en dynamisk
fordring som retter seg etter situasjonen.
Det er dette som Jesus vil vise i sin berømte
eksempelfortelling om den barmhjertige samaritan. Den
sårede jøden, brutalt slått ned av
røvere, ligger der bokstavelig talt som en etisk fordring
overfor alle som kommer i hans nærhet. Og to lukker seg til
for fordringen, presten og levitten. Men samaritanen, den
jødene ikke hadde noen kulturelt-moralske forventinger til
at skulle hjelpe, denne er det som tar inn over seg fordringen,
bl.a. fordi jøden i dette tilfellet også fysisk
ligger der såret og roper om barmhjertighet med sin
også visuelt påviselige åpenbarte
sårbarhet. Samaritanen utfører da spontant det som
den etiske situasjon fordrer av ham, nemlig ivaretakelse av den
skadde. Han spør ikke om hva han skal gjøre, men ha
handler ut fra eget forgodtbefinnende positivt forstått. Et
lite poeng i denne teksten: Det står ingen ting om at
samaritanen gjorde dette ut fra et etisk resonnement eller ut fra
et bud eller regel eller norm, men ut fra en kroppslig sansbar
spontant reaksjon i sin skapte natur: "han synes inderlig synd
på" eller "han ynkedes inderlig" slik det stod i den gamle
oversettelsen fra 1930. Denne medfølelsen eller empatien
er knyttet til et førmoralsk etisk sanseapparat som har
med vår skapte natur å gjøre, og knytter
således til det som Løgstrup gjør når
han henviser til Luther:
Naturen (at forstå som de
uforanderlige grundvilkår) lærer, hvad
kærligheden gør. (Løgstrup, 1971, s.20)
Fordringen er ikke bare taus, den er også radikal:
Fordringer er - netop fordi den er uudtalt - radikal, selv om
det i den givne situation er en uhyre ringe ting, der skal gøres.
Hvorfor? Fordi den enkelte, stillet ind under den uudtalte
fordring, selv skal afgøre, hvordan han skal tage vare på den
andens liv. Skal det nemlig føre til et heldigt resultat for den
anden, må den enkelte tænke og handle uselvisk. Uanset hvor
stort eller ringe udvortes set det er, der skal gøres, er fordringen
radikal, fordi den enkelte ifølge sagens natur ikke af nogen
anden, men kun af sin egen uselviskhed kan få at vide,
hvad der tjener den anden best. (Løgstrup, 1956, s.56)
Her følger han altså opp tanken om at fordringen ikke
bestemmes av Den andre, men av det uselviske handlende etiske subjekt.
Det er som Den andres uselviske neste, at fordringen ivaretas best, for
da skjaltes egoismen ut, både egosimen hos etisk subjekt, som ved
uselviskheten nettopp ikke tenker på seg selv, og hos etisk objekt
som ikke er den som skal gi fordringen innhold, ved å kunne komme til
å tenke egotisk på hva man mener seg selv best tjent med.
Det Løgstrup her kaller "de sociale normer" er heller ikke det
som skal gi fordringen innhold. For var fordringen bestemt av de
sosiale normer, sedvanen, kulturen, ville fordringen kunne oppfylles
ved å agere i tråd med normen.
Den uudtalte fordring går derimod
ud på, at alt, hvad det indbyrdes forhold giver anledning til,
at den enkelte siger og gør, skal siges og gøres ikke for den
enkeltes egen, men for den andens skyld, hvis liv er i den enkeltes hånd.
(Løgstrup, 1956, s.56)
De spontane livsytringer
Etter noen år, og særlig fra 1971 utvider
Løgstrup de etiske grunnbegreper til ikke bare å
omfatte tillit, men også den han kaller "de suverene og
spontane livsytringer". Eksempler på slike er forruten
tillit, barmhjertighet, talens åpenhet, kjærlighet,
oppriktighet, troskap, medlidenhet, medfølelse og
håp. Livsytringene er spontane i den forstand at de
er foranlediget av en overveielse eller beslutning. De er
altså førmoralske. De er suverene i den forstand at
de har overtaket på vår eventuelle motvilje mot
å agere i tråd med fordringen. (Andersen 67)Det betyr
ikke at vi ikke klarer å handle mot dem, men da blir det
altså en indre kamp mellom den ytre fordring og vårt
indre selvsentrerte ego, og inntil overveielsen eller
beslutningen skyver de til side og dreper deres spontanitet,
så har livsytringene overtaket.
Løgstrup sier også at livsytringene er skjulte
på samme måte som språket skjuler seg til
fordel for det emnet som språket omtaler:
Medlidenheden vil overses til gunst for den
handling, der i den givne situation er bedst egnet til at lindre
den andens smerte. . . . Latent til stede distraherer den
spontane livsytring ikke fra det som situationen lægger op
til skal gøres. (Løgstrup, 1982, s.113)
Livsytringenes skjulthet viser seg først når de
er blitt borte. Talens åpenhet har med å si sin
mening på utildekket vis. Men det kan være forbundet
med omkostninger å gjøre det, for vi kan risikere at
den vi snakker utildekket til ikke liker det vi sier og
slår hånden av oss. Menneskefrykt kan få budets
krakter og således komme inn i stedet for talens
åpenhet. Her vil sikkert noen reagere og si at det kan
være forbundet med kjærlighet og ikke alltid å
si sannheten. Vi skal da ikke såre mennesker heller. For
Løgstrup handler dette imidlertid grunnleggende ting i
vårt mellomvære. Han skjelner mellom
"fjendskabskrise" og "grundlagskrise". Se på
følgende tekst og se hva dere synes om dette:
En skelnen er nødvendig mellem hvad man
kunne kalde en fjendskabskrise og en grundlagskrise. Man kunne
også give distinktionen andre navne, men hva jeg mener er
følgende: Folk kan komme i totterne på hinanden,
blive rasende på hinanden, den ene part kan synes at den
anden er stædig og umedgørlig, og de kan give sig
til at bekæmpe hinanden, forbitret og hårdnakket. Men
selv om det går så vidt, at man bliver hinandens
fjender, kan det god være at man i fjendskabet ved hvor man
har hinanden. Man spiller ikke fordækt. Der foreligger en
fjendskabskrise, ikke en grundlagskrise.
En grundlagskrise foreligger der derimod, når det
hører ens standpunkt og fremgangsmåde til at
forstille sig og føre den anden bag lyset. Man kan ikke
stole på noget som helst af det de folk siger og
gør, som har rottet sig sammen. Ikke alene deres ord er
uvederhæftige, men selve den åbenhed, der er
konstitutiv for al tale, er vendt til uvederhæftighed.
Det ubehagelig ved grundlagskrisen er, at det ikke er til at
få den til at udvirke sig i fjendskab, det er det
paradoksale ved den. Men det er klart nok hvorfor. Befinder vi os
i en grundlagskrise, er der kun een ting der kan rense luften, og
det er at tage opgørets pinlighed på sig. Men
akkurat det vil de ikke. I så fald ville det nemlig komme
ud i dagens lys, at uvederhæftigheden er indbygget i deres
standpunkt og fremgangsmåde. Deres politik står og
falder med grundlagskrisen, og derfor må fjendskabskrise
undgås. (Løgstrup, 1982, s.114-115)
Løgstrup eksemplifiserer som sagt de spontane
livsytringer som tillit, barmhjertighet, talens åpenhet,
kjærlighet, oppriktighet, troskap, medlidenhet,
medfølelse og håp. Dette kan minne veldig om dyder
eller karaktertrekk slik vi finner de i dydsetikken. Men
Løgstrup mener at selv om det er likheter, så er det
likevel vesentlige forskjeller. Den ene forskjell er at
"karakteren er til at løse opgaver, og at den bliver til
under løsningen av dem. De spontane livsytringer er til
for at samliv og samvær kan bestå og udfolde sig."
(Løgstrup, 1982, s.115) Karaktertrekk er dessuten noe som man oppøves
i, dvs et resultatet av dannelse, mens livsytringene er spontane
og førmoralske. Livsytringene bare melder seg, men dydene
er noe man oppnår etter trening og pleie.
Livsytringene trenger heller ingen begrunnelse eller
rettferdiggjørelse:
Barmhjertigheden består i en tilskyndelse til
at befri et andet menneske fra dets lidelser. Tjener den et andet
formål, for eksempel en stabilisering av samfundet, er den
erstattet af ligegyldighed over det andet menneskes lidelser.
Bagtanken [dvs begrunnelsen] forvandler barmhjertidheden til det
modsatte af den selv. (Løgstrup, 1982, s.116)
Derfor er livsytringene opprinnelige, mens de konkrete
kulturelle normer er avledet.
Kan så livsytringene ikke settes side? Hva med det vi
kaller etiske konflikter? Det virker som om Løgstrup er
langt mindre villig til å gi åpning for at det finnes
virkelige reelle etiske dilemmaer, enn det andre etikere er. Men
så har da heller ikke Løgstrup et normsett eller et
verdisett som siste instans, men de suverene livsytringer. Men i
System og symbol gir han eksempler på det han kaller
"suspension af livsytringen", dvs at den settes til side.
Livsytringen kan altså suspenderes, og det kan
være nødvendig, ja pligt at gøre det. I et
diktatur er det utilstedelig at være opriktig overfor det
hemmelige statspoliti. . . . Hva der skal gives en begrundelse
for er, at vi suspenderer oprigtigheden. Vi skal kunne
aflægge regnskab for, at vi befinder os i en
undtagelsestilstand, og det begrunder vi akkurat med, at vi har
at gøre med et individ, der er ude i et destruktivt
ærinde, og at det har magten. (Løgstrup, 1982, s.120)
Livsytringene i seg selv trenger ingen begrunnelse, så
vi over. Men når de for enkelttilfellers skyld må
skyves til side, så må det begrunnes. Men dette er en
nødssituasjon og det er farlig. Derfor må dette
altså kun bli nødveier i en unormal situasjon. For
samfunn kan ikke bestå hvis livsytringene til stadighet
settes til side.
Kristendom og etikk hos Løgstrup
Løgstrup skriver sin etikk ikke egentlig for et
kristelig publikum, men har allmennheten som målgruppe.
Like fullt skjer dette på en kristen basis, og dette
skinner gjennom stadig vekk gjennom. Likevel prøver han
å begrunne sin etikk allment og ikke ved å henvise
til Bibelen som norm. Kristendom oppfattes av folk flest ofte
primært som et moralsystem. Løgstrup står i en
luthersk tradisjon og har et synspunkt på forholdet mellom
tro og moral som etter min mening er genuint luthersk:
Hvortil har man det i alle de religiøse
kulturer? Svaret er: med kultiske former, … med en bestemt
moralsk adfærd … sikrer man sig, at den enkeltes og
folkets forhold til det guddommelige er i orden.
Men den funktion falder bort i kristendommen. Der findes
intet, ingen kult, ingen ceremoni, ingen moralsk adfærd,
ingen politisk orden, hvormed mennesket i kristendommen skal
sikre sig guddommens velbehag. Kristendommen begynder med Guds
velbehag, den skal ikke først fortjenes, og det betyder,
at den enkeltes gerninger ikke skal stige op til Gud for at hente
hans velbehag ned, men de skal gå udad mod det andet
menneske. Den moralske og politiske orden bliver givet fri. Det
er alene et spørgsmål om, hvordan vi bedst kan
indrette os med hinanden. Vi må bruge vor fornuft og selv
se til, hvordan vi bedst kan give vort indbyrdes liv og vort
samfundsliv en moralsk og politisk skikkelse. Vort ansvar er det
at give verden dens - stadig vekselende - skikkelse. Det betyder
ikke, at vi kan skalte og valte med moralen og politikken som vi
vil. Tværtimod, netop bortfaldet af den religiøse
begrundelse af den moralske og politiske orden radikaliserer vort
ansvar for den. (Løgstrup, 1971 s.48)
Annen litteratur
Andersen, S. (1995)
|
Løgstrup. Fredriksberg: Forlaget Anis
|
Denne artikkelen er vist 8762 ganger |