Radikal kjønnskvotering – vurdert som etisk case

av høgskolelektor i etikk Svein Sando

Bakgrunn

Studentrådet ved DMMH (SR) skal våren 2003 behandle spørsmålet om radikal kjønnskvotering ved opptak til studiet. Det ble laget et diskusjonsnotat som de ulike klassene kunne ta stilling til og gi tilbakemelding til SR før behandling av saken. I den anledning ble jeg av min klasse 1G bedt om å anvende den etiske analysen som vi har brukt mye tid på i undervisningen, på dette som et case, dels for å få belyst selve saken fra en litt annen vinkel enn man antok at det vil skje ved SR-behandlingen, dels som et case i en repetisjon av etisk analyse.

Beskrivelse av problemet

Skal radikal kjønnskvotering innføres ved opptak til førskolelærerutdanningen?

Begrepsavklaring

Man snakker om både moderat og radikal kjønnskvotering.

Moderat kjønnskvotering vil si at dersom de faglige kvalifikasjoner til to eller flere søkere er tilnærmet like, skal det kvoterte kjønn rangeres foran det andre. (Mile 2000)

Med radikal kjønnskvotering forstår jeg en eller annen form for forfordeling av plasser til et bestemt kjønn.

Foranalyse

Andelen menn blant førskolelærere er svært lav. Det er et ønske om å høyne andelen. Et foreslått virkemiddel er å innføre radikal kjønnskvotering ved opptak til føreskolelærerutdanningene.

Det kan anføres flere typer argumenter mot en slik ordning:

• At det bryter med likestillingsprinsippet
• At det kvoterte kjønn får en plass på tross av egne kvalifikasjoner og ikke på grunn av, med de følger det kan få for både anseelse fra det ukvoterte kjønns side og for eget selvbilde.

Argumenter for radikal kvotering kan være av typen:

• Det blir bedre studiemiljø med bedre balanse mellom kjønnene
• Barnehagen er i for stor grad dominert av kvinner og feminine verdier, noe som er uheldig for guttene i barnhagen.

Handlingsalternativer

I en slik etisk analyse vil det være vanlig å stille opp en del ulike handlingsalternativer. Det er fullt mulig å gjøre her også, men de blir av en spesiell art, nemlig hvilken grad av kjønnskvotering man skal ha. Det er derfor ikke radikalt ulike alternativer som stilles opp mot hverandre, men løsninger på en glideskala. Skal man likevel gi den visse trinn, kan det for eksempel gjøres slik:

1. Ingen radikal kjønnskvotering
2. Moderat kjønnskvotering
3. Menn tildeles tilleggspoeng ved opptak.
4. En viss prosent av studieplassene forbeholdes menn dersom gjennomsnittsverdien av opptakspoengene ikke ligger under en bestemt prosent av det den som hadde lavest opptakspoeng på ordinært inntak .
5. En viss prosent av studieplassene forbeholdes menn uten krav til nivå.

Faktapremisser

Antall menn i som starter førskolelærerutdanningen synes å være synkende, både i absolutte og relative tall:

Kilde: KUD

Frafallet underveis synes å være noe større enn kvinner, så andelen menn er antagelig enda lavere.

Normpremisser

Hvilke verdier og prinsipper vil være aktuelle for å vurdere radikal kjønnskvotering? Foranalysen antyder allerede noen slike, som vi senere vil måtte stille opp mot hverandre.

Menneskeverdet

Likestillingsprinsippet er anført som argument. Det kan utledes av menneskeverdet, dvs at alle mennesker er skapt like, har samme verdi og har samme rettigheter, uansett kjønn, rase, livssyn osv. Menneskeverdet er vanskelig å begrunne på allment vis, men det regnes i vår kulturkrets som rimelig udiskutabelt. FNs menneskerettighetserklæring av 1948 bare fastslår prinsippet, mens man i konstitusjonen til Amerikas Forente Stater fra 1776 knytter det til at man er skapt av Gud:

We hold these truths to be self-evident; that all men are created equal, that they are endowed by their creator with certain unalienable rights, that among these are life, liberty and the pursuit of happiness. (Second Continental Congress 1776)

I det hele er det ikke vanskelig å gi en kristen begrunnelse for menneskeverdet og likeverd. Mennesket er skapt i Guds bilde (1.Mos.1.26). Selv Paulus, som anses som kvinnefiendtlig av mange i vår tid, har dette utsagnet som for sin tid var radikalt: "Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Der er alle én, i Kristus Jesus" (Gal.3.28). ^[1]

Oppdragelsesprinsipper

Her beveger vi oss over på psykologisk/pedagogiske faglige begrunnelser for hva som er gunstige oppvekstvilkår for barn. Et forsøk på å gjøre slike til generelle prinsipper som er aktuelt her, kan man tenke seg et slikt prinsipp:

• Det er godt for et barn å ha rollemodeller av begge kjønn rundt seg.
• Særlig viktig er det at gutter har mannlige rollemodeller rundt seg.

Hvorvidt dette er allment aksepterte og godt begrunnede prinsipper, vet jeg ikke fordi dette er først og fremst et faglig spørsmål som ligger utenfor min kompetanse. Men prisnippet synes verken å være urimelig eller særlig kontroversielt, så la oss gå ut fra at det er gode grunner for å holde på et slikt prinsipp.  Ot.prp. 77/00/01 7.2.6 nevner dette som en av eksemplene på hvor lovgiveren kan tenke seg å kjønnskvotere menn.

Kjønn og fellesskap

Et prinsipp som allerede er nevnt i foranalysen, er tanken om det er godt for en gruppe at det finnes en rimelig kjønnsmessig balanse der. Særlig vil grupper der balansen er svært skjev anses som uheldig. På den andre siden hevdes det at enkjønnede grupper har sine fordeler, ikke minst at jentene kan ha grupper og fellesskap alene, uten å bli tilsidesatt på forskjellig vis av gutter. Hvor vidt man kan lage et etisk prinsipp av noe av dette er uklart. I alle fall må det begrunnes med forskning som påviser hva som er ulemper og fordeler med enkjønnede eller flerkjønnede grupper. Uansett er det ikke klare indikasjoner på at et flerkjønnet miljø er å foretrekke. Det er også vanskelig å finne etiske begrunnelser for et slikt prinsipp. Slike argumenter må derfor tillegges liten tyngde i den etiske drøftingen. På grunn av denne vagheten vil dette ikke tas med i den videre behandling her. 

Lovverk

Likestillingsloven av 14. juni 2002 er et relevant dokument. Den regulerer forholdet mellom kjønnene på en måte som enten fremmer likebehandling eller går i kvinners favør, og i noen få tilfeller også i menns favør. Nedenfor følger relevante utdrag av loven. Stoff som synes særlig relevant for denne analysen er markert med rød tekst.

§ 1. Lovens formål

Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling.
Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.

§ 3. Generalklausul

Direkte eller indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn er ikke tillatt.

Med direkte forskjellsbehandling menes handlinger som

1) stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn,

2) setter en kvinne i en dårligere stilling enn hun ellers ville ha vært på grunn av graviditet eller fødsel, eller setter en kvinne eller en mann i en dårligere stilling enn vedkommende ellers ville ha vært på grunn av utnyttelse av permisjonsrettigheter som er forbeholdt det ene kjønn.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende kjønnsnøytral handling som faktisk virker slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det annet.

I særlige tilfeller er indirekte forskjellsbehandling likevel tillatt dersom handlingen har et saklig formål uavhengig av kjønn, og det middel som er valgt er egnet, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende i forhold til formålet.

§ 3a. Særbehandling av det ene kjønn

Ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling mellom kjønnene, er ikke i strid med § 3. Det samme gjelder særlige rettigheter og regler om tiltak som skal beskytte kvinner i forbindelse med graviditet, fødsel og amming.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hvilke former for ulik behandling som tillates i medhold av denne lov, herunder bestemmelser om særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn.

§ 6. Lik rett til utdanning

Kvinner og menn har samme rett til utdanning.

Arbeidsgiver skal likestille kvinner og menn når det gjelder opplæring, videreutdanning og permisjon i forbindelse med utdanning o.l.

Det første man kan legge merke til er at lovens hovedhensikt er å "bedre kvinners stilling" (§1). Å anvende den for å kjønnskvotere menn, kan derfor være noe vanskelig, hvis begrunnelsen da ikke er å bedre kvinners stilling i siste instans likevel. 

§3 om at både direkte og indirekte forskjellsbehandling ikke er tillatt, synes i første omgang å avvise enhver for for kjønsskvotering. 

§3 nest siste ledd legger imidlertid en konsekvensetisk betraktning til grunn når den snakker om hvordan en handling "faktisk virker". En korrekt lovanvendelse her vil altså være å se på effekten av en handling og ikke handlingen isolert sett, som i pliktetikken. I forarbeidene til denne loven sier Ot.prp. 77 00/01 7.2.6 at hensikten med å særbehandle menn må være for å bedre kvinners stilling, jfr §1.

§3 siste leddåpner for forskjellbehandling med "et saklig formål uavhengig av kjønn". Jeg forstår dette slik at formålet ved forskjellsbehandling må være at formålet som dermed oppnås ikke sikter inn mot å forskjellsbehandle kjønnene. Dvs at man ved å behandle kjønnene ulikt som et middel, oppnår en effekt som kommer begge kjønn like godt til gode. For å oppnå et gode som ikke skiller mellom kjønn, kan man altså forskjellsbehandle kjønnene som et middel på vei mot dette kjønnsuavhengige godet.

§3a siste ledd er direkte anvendelig for vår analyse. Menn kan særbehandles for å oppnå omsorg av barn. Dette kan ses i lys av §3 siste ledd og er en konkretisering eller klargjøring av den noe ullne §3 siste ledd. Dette rimer også godt med lovens forarbeid som sier dette:

I St.meld. nr. 70 (1991-92) foreslo Regjeringen at likestillingsloven skulle endres slik at den åpnet for positiv særbehandling av menn. Dette skulle være et incitament for menn til å bryte det kjønnsdelte mønsteret på arbeidsmarkedet. Flertallet i Forbruker- og administrasjonskomitéen gikk imidlertid mot forslaget om en allmenn adgang til positiv særbehandling av menn. De aksepterte likevel å innføre en adgang til positiv særbehandling i form av særtiltak for å få flere menn inn i barnehager, grunnskolen og i barneverninstitusjoner. [6 I overensstemmelse med flertallets syn ble det i 1995 vedtatt en lovhjemmel for å gi nærmere forskrifter om adgangen til positiv særbehandling av menn, jf. likestillingsloven § 3 fjerde ledd. Lovendringen var et resultat av et politisk ønske om å bruke positiv særbehandling for å styrke menns posisjon i relasjon til omsorg for barn. Målsettingen var at dette på sikt ville øke likestillingen mellom kjønnene. Forskrift om særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av, og omsorg for, barn ble gitt ved kgl. res. av 17. juli 1998. I medhold av forskriften kan menn foretrekkes ved ansettelser i stillinger der hovedoppgaven er undervisning av, eller omsorg for, små barn. Forutsetningen er at den mannlige søkeren vurderes å være like godt eller tilnærmet like godt kvalifisert som den kvinnelige søkeren. Likeledes er det adgang til å benytte moderat kvotering av menn ved opptak til utdanning til yrker rettet mot omsorg for, og undervisning av, barn  [min utheving] (jf. forskriftens § 2).  ( Ot.prp 77 00/01 7.2.6)

Her ser vi at hensikten med å kvotere menn er for på sikt å oppnå bedre likestilling i samfunnet. Likestillingsloven er altså et ledd i samfunnsprosjekt først og fremst, i mindre grad i å sikre individuelle rettigheter.

Normanvendelse

Siden de anførte handlingsalternativene er grader av kjønnskvotering på en glideskala, er det ikke så hensiktsmessig å vurdere de en for en, men jeg velger i stedet å vurdere de mer eller mindre under ett, da det ofte vil være de samme betraktningene som vil måtte gjøre seg gjeldende. En strukturering hovedsaklig ut fra de ulike aktuelle normene, vil brukes i stedet.

Likestilling og menneskeverd

I utgangspunktet vil et likestillingsprinsipp antagelig best bli ivaretatt dersom det ikke skjer noen kjønnskvotering. Da behandles kjønnene likt rent formelt. Dette vil være i tråd med en pliktetisk tenkning som ser på om prinsippet om formell lik behandling etterleves. (Se Mile 2002)

Om de behandles likt reelt, kan likevel drøftes, og med det anlegger vi en mer konsekvensetisk synsvinkel. Man kan oppfatte likestilling ikke bare som en handlingsregel, men også som en mer langsiktig verdi, et mål som bør oppnås. Man kan nemlig hevde at dersom likestilling i praksis skal skje, må man også se på om rammevilkårene gir det ene kjønn en fordel. En kvotering kan da være et virkemiddel for å utjevne denne fordel slik at den reelle eller praktiske likestilling blir sluttresultatet. Normalt vil det være kvinner som slik sett bør kvoteres for å kompensere for for eksempel menns mer brautende og selvsikre adferd, som i en del sammenhenger kan sette kvinnelige kolleger til siden. I vårt tilfellet er det imidlertid snakk om å kvotere menn fordi kvinneandelen er så overveldende. 

Antagelig er det å være i flertall et maktmiddel i seg selv, i hvert fall hvis flertallet er betydelig. Det er det ofte i klasser i førskolelærerutdanningen. Når man setter sammen klasser vil man normalt samle de få mennene som er, i få klasser, framfor å spre de tynt utover. Nå er det forskjell også på menn, og noen vil sikkert takle greit det å være eneste eller en av to menn i en klasse som ellers er full av kvinner. I andre tilfeller vil derimot menn kunne oppleve dette som en uholdbar situasjon der ens maskuline verdier må tones ned.

Menneskerettigheter og menneskeverd må først og fremst forstås som en individuell rettighet. Hensikten er å verne individet mot flertallets eller statens eller samfunnets mer kollektive betraktninger som ellers kunne komme til å ofre enkeltindivider på fellesskapets alter. I et moderne demokrati vil menneskerettigheter av pliktetisk karakter være nødvendig som balanse mot en mer utilitaristisk konsekvensetikk som oftest i praksis er rettesnoren for samfunnsplanleggere og politikere. 

At lovgiverne ofte tenker langsiktig nytte så vi over av Likestillingsloven som tillater kjønskvotering av menn dersom det fremmer kvinners likestilling. Forskjellsbehandling er altså ikke begrunnet i å verne individet som tilsynelatende har rettigheten (den kjønnskvoterte) men andre kvinner som på sikt måtte nye godt av effekten av en mann i omsorgsarbeid. Med en viss rett kan man derfor hevde at kjønnskvoterte menn kun er midler for et annet mål, og ikke en ordning som skal sikre menn tilgang qua menn til et kvinnedominert studium og yrke. På den annen side vil den kjønnskvotert likevel få et opplevd gode, for det kan selv velge hvordan det vil bruke utdannelsen sin, og det skjer ikke med nødvendighet at en ny mann i barnehagen bare vil ha som effekt å bedre likestillingssituasjonen for en annen part, kvinnene. Man kan si at lovgivers hensikt og håp er at kjønnskvoterte menn i omsorgsyrker er at det skal bedre kvinners kår, samtidig som det vil være andre effekter av tiltaket som kan komme den individuelle mann i førskolelærerutdanningen og -yrket til gode. Vil vi derfor i fortsettelsen drøfte dette som en positiv verdi for den kjønnskvoterte.

Ut fra en pliktetisk vinkling med utgangspunkt i menneskerettigheter og et likeverdsprinsipp kan man for eksempel lage denne handlingsregel:

Den handling [her: forskjellsbehandling pga kjønn] er god som bringer et menneskes anseelse og muligheter opp på samme nivå som de det er naturlig å sammenligne seg med.

Det springende punkt er da om en kvotering bringer en person om på dette nivå. For å avgjøre det, er pliktetiske betraktninger ikke tilstrekkelige fordi konsekvensen av handlingen ikke er i fokus. La oss derfor se på en konsekvensetisk vinkling, dvs en vinkling der man fokuserer på effektene av kvotering.

Ved Historisk Filosofisk fakultet ved UiO i 2000 øremerket man noen vitenskapelige stillinger for kvinner. Det skapte en livlig debatt:

Radikal kjønnskvotering reflekterer samtidig også et svært negativt kvinnesyn. Det er en insinuering av at kvinner ikke klarer å nå opp ved annet enn spesielle tiltak. De som får disse stillingene, må leve med stempelet «kjønnskvotert inn» resten av livet. Radikal kjønnskvotering gir også alle menn en forsikring om at de er blitt diskriminert bort - fullstendig uavhengig av hvor fjernt de eventuelt stod i utgangspunktet fra målet om en akademisk ansettelse. Dette vil lede til økt bitterhet mellom kjønnene og ikke til større forståelse for målet om likestilling. (Endsjø og Falkeid 2000)

Førsteamanuensis Arne Pedersen ved Filosofisk institutt ved UiO tok imidlertid et oppgjør med denne type tankegang:

Egentlig bør man bekjempe radikal kjønnskvotering for kvinnenes egen skyld. Kvinner som blir ansatt etter dette prinsippet, vil nemlig bli gående rundt med et merke i pannen som gjør at de ikke vil få faglig respekt fra sine kolleger. Alle vil tenke: Hun er her ikke i kraft av egne kvalifikasjoner. Slik vil hun også selv tenke. All hennes selvrespekt vil forsvinne. Hennes isolasjon vil øke. Kanskje drives hun til selvmord. I sitt avskjedsbrev forbanner hun Kollegiet som lurte henne inn i dette helvetet.

Han sa om dette:

Scenariet beskrevet ovenfor er nå så godt kjent at en må forvente motsatt: Kvinner som søker og får stillinger gjennom radikal kjønnskvotering, må tvert imot forventes å være sterke og selvstendige mennesker, kanskje langt sterkere enn mange menn som har fått stillinger på regulær måte ved å produsere konformistisk forskning i forhold til vanlige ansettelseskomiteer. Kanskje finnes det til og med kvinner som er så skamløst grådige at de tar det de får uten anger og som gir blaffen i hva andre tenker. (Pedersen 2000)

Argumentasjonen går her på effektene av å kjønnskvotere, og det går åpenbart an å trekke to vidt forskjellige konklusjoner eller spådommer av samme tiltak. Konsekvensetisk er det interessant, men ikke som spådom. Hvis effekten av kjønnskvotering blir tapt anseelse osv, er det klart et etisk blindspor å gjøre dette. Sett i dette lys er de to debattanter faktisk på samme linje var normen, dvs målet angår, men de er uenige om at det er det som blir målet eller resultatet av tiltaket. Hvorvidt effektene ble det ene eller annet, er antagelig varierende, avhengig av hva slags personlighetstype man er og hvordan kolleger o.l. betrakter og behandler den kjønnskvoterte i hverdagen.

I vårt case må spørsmålet være om kvotering av mannlige studenter i førskolelærerutdanningen bidrar til studentens anseelse og muligheter. Antagelig vil den det dersom antall mannlige studenter er stort nok til at de kan oppleve å bli respektert av medstudenter og lærere som menn og med maskuline idealer og vinklinger for både studiehverdagen og den framtidige yrkesutøvelsen. 

Oppdragelsesprinsipper

Vi antar som premiss at barn og i sær gutter har godt av å møte menn som omsorgspersoner og oppdragere. Da er det lett å se at fravær av menn i barnehagen er et problem av en eller annen størrelsesorden. Kjønnskvotering av menn i førskolelærerutdanningen ses da på som et virkemiddel for å få flere menn inn i yrket. Dette synes helt legitimt og må ansees etisk sett som et gode. Men begrunnelsen er her en annen enn i avsnittet foran, der begrunnelsen var individorientert med tanke på den kjønnskvoterte. Her er begrunnelsen barnets behov. Man må da legge en konsekvensetisk vinkling til grunn, der målet er å la flere barn møte menn i barnehagen, og som et middel for å få til det kan radikal kjønnskvotering av utdanningen være et langsiktig middel.

Lovverket

Vi har allerede drøftet lovverket på generelt grunnlag. Vi ser også at menn i omsorgsyrker er et særskilt område som lovgiveren nevner som kan være aktuelt for å kjønnskvotere menn. Slik sett har man lovverket på sin side, men som det også ble påtalt lenger opp, så synes den primære hensikten å være at man dermed på sikt sikrer kvinners likestilling:

Adgangen til å forskjellsbehandle når dette kan fremme likestilling skal i første rekke benyttes til å fremme kvinners stilling. [mine uthevinger] ( Ot.Prp. 77/00/01 7.2.5.  Se også §1 i Likestillingsloven)

Når det er sagt, skal man ikke underslå at lovgiveren antagelig også har et positivt syn på at menn i omsorgsyrker er et gode for de som møter disse menn, enten det er pasienten på sykehuset eller barna og barnehagen. Men selv der de omtaler menns omsorg overfor barn, så gjøres det under henvisning til likestilling som det endelige mål:

Lovendringen var et resultat av et politisk ønske om å bruke positiv særbehandling for å styrke menns posisjon i relasjon til omsorg for barn. Målsettingen var at dette på sikt ville øke likestillingen mellom kjønnene. ( Ot.Prp. 77/00/01 7.2.6.)

Sammenfatning og konklusjon

Vi har anvendt tre normer og kommet fram til at alle, med varierende tyngde og varierende motiver kan anbefale radikal kjønnskvotering av menn i førskolelærerutdanningen:

Sett snevert fra et likeverdsprinsipp bør man ikke kjønnskvotere, men argumentene for synes tyngre og flere idet tre ulike normsett peker i samme retning, dog med ulik begrunnelse. Det tyngste synes for meg å være barnas behov. Det er ingen menneskerett å bli førskolelærer, men det burde være en menneskerett for et barn å møte så gode oppvekstvilkår som mulig. I en normalt fungerende familie er både mor og far til stede, med hver sine måter å forholde seg til barnet på. Denne kjønnspolariteten må det være gunstig å beholde i barnehagen også all den stund barna tilbringer stor del av dagen der. Dette er derfor et gode som samfunnet bør etterstrebe for barnas skyld. Allerede for dette argumentet mener jeg at et likeverdsprisnipp med lik rett til utdanning for begge kjønn kun basert på formelle kvalifikasjoner må vike. I tillegg kan man altså føre de andre argumentene nevnt i tabellen over.

Kjønnskvotering har kun mening dersom det er overskudd av søkere til en utdanning. Kvotering i seg selv gir ikke flere menn i barnehagen. Dertil må det skje en holdningskampanje for å få menn til å søke utdanningen. Men når slike mannlige søkere først foreligger, da har vi sett at det gis flere god grunner for å gi de særbehandling. Sett at dette overskuddet av søkere finnes slik at kjønnskvotering gir praktisk mening, hvordan skal den så praktiseres? Hovedbegrunnelsen for å kjønnskvotere i dette tilfellet er hensynet til barna. Da må også dette hensynet telle i forhold til hva slags menn de møter i barnehagen. Det er ikke nok å være mann. Det må være en mann som er i stand til å utøve den omsorg som vi forventer av en førskolelærer og må ivareta de positive egenskapene, holdningene eller vinklingene som vi antar av kvinner i mindre grad bidrar til. Først da vil kvoteringen ha etisk berettigelse fordi det ellers bryter med et likhetsprinsipp. Det betyr at det må stilles krav til de menn som tas inn. Jeg er ikke i stand til å si hvor lista skal ligge, men bare antyde at den den på en gang skal åpne for søkere som ellers ikke villet komme inn ved vanlige opptakskriterier og samtidig ikke være så lave at man får inn studentmateriale som vi ikke tror vil kunne fylle de oppgaver vi forventer av menn i barnehagen. Hvorvidt man da legger seg handlingsnivå 2, 3 eller 4 må finne sin praktiske løsning, men løsning 5 vil jeg ikke anbefale fordi den ikke stiller krav i det hele tatt, annet enn å ha generell studiekompetanse eller realkompetanse.

Noter

1) Fra teologisk konservativt hold har man tradisjonelt skjelnet mellom likestilling og likeverd, og ment at likeverd ikke nødvendigvis medfører at mann og kvinne skal ha samme funksjon. Argumentene for dette har dels vært tradisjonsbundet, dels grunnet seg i den funksjonsdifferens som den biologiske kjønnsforskjell utgjør (kvinner føder, og er dermed fra naturens side mer egnet til omsorgsoppgaver enn menn), samt på noen bibelsteder. Dette syn har imidlertid mindre og mindre støtte i Norge selv blant konservative kristne grupperinger fordi man ser det som kulturelt begrunnet mer enn teologisk begrunnet. Den grunnleggende norm om likeverd slik man finner det i Bibelen har fått gjennomslag også som begrunnelse for en likestilling.

Litteratur

Denne artikkelen er vist 7345 ganger