Tro og natur.

av Svein Sando

Gud har omsorg for våre materielle kår

Et kjent og kjært(?) skriftord er Matt.6.33:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.

Ordet er så kjent at vi tror vi kan det til bunns fordi vi kan det utenat. Vi kan det! Ferdig med det!

Det er skummelt at vi har det slik i forhold til uttrykk i sin alminnelighet, og til Guds Ord i særdeleshet. Vi kan komme til å gå glipp av vesentlige ting, fordi vi så fort blir ferdig med det.

Hva er da vår kristelig, standardiserte, først-innskytelse når vi hører eller leser dette Jesus- ordet? Jo, det er, tror jeg, at vi føler oss avslørt som mest interessert i "alt det andre", men at vi egentlig bare burde vært opptatt av det som har med Gud og Jesus å gjøre. Vi får dårlig samvittighet. Og nærmest for å pine vår såre samvittighet, så ender det med at vi leser ordet mer og slik: "Søk først Guds rike og hans rettferdighet." Punktum.

Noe av det verste vi kan gjøre med et Bibelord det er å miste sammenhengen det står i. Hva er så sammenhengen her? Den er at Jesus lærer oss at Gud bryr seg om vårt materiell ve og vel. Sammenhengen her er ikke at folk dyrker skapningen framfor skaperen. Sammenhengen er at Guds gaver er blitt et problem fordi det avføder den angst for morgendagens praktiske side: Har jeg nok å spise i morgen? Har jeg at hus å bo i om ett år? Og til dette sier Gud at det er hans ansvar. Muligens ligger det et snev av betingelse her: Det er mitt ansvar å sørge for dere materielt, dersom dere vil ha med meg å gjøre. Muligens....

Den gnostiske løgn

Vår kristelige fokusering på første del av Jesus ordet, "Søk først Guds rike", har dessverre en tendens til å føre oss til et galt forhold til skaperverket. Mer eller mindre ubevisst lager vi et falsk skille mellom det åndelige og det fysiske. Noe vi kan kalle "den gnostiske løgn", ligger oss dessverre nærmere enn vi ofte er villig til å innrømme.

Den gnostiske løgn går ut på at det fysiske, det materielet-konkrete er noe suspekt. Det åndelige er hevet over det materielle til de grader at det materielle rett og slett blir ondt. Man identifiserer altså det onde med det tinglige og kroppslige.

Gnostisismen som bevisst religiøst fenomen dukker opp på Jesu tid, muligens noe senere. Noen mener den hadde sitt opphav i visse mysteriereligioner i den nære Orient og kom vestover i ly av Romerrikets imperium. Den blir en slags romersk fellessreligion, gjerne i de dannede klasser, og trives ofte som et tillegg til mer stedlige reliøse uttryk. Gnostiske religioner hadde i seg unververselle trekk som gjorde at den kunne slå rot i ulike miljøer. Den unge kristne kirke møter selvfølgelig gnostisismen, og siden kristendom også er en universell religion blir det dels en kamp mellom dem, men også et forsøk på tilnærming. For Jesu lære om Den Hellige Ånd, og om oppstandelse og evig liv, kan lett tolkes på gnostisk vis hvis man legger all vekt på det åndelige ved kristen tro. Et eksempel på denne tilnærming, har vi i Markions bibel. Markion (2. århundrede) fra Pontos ved Svartehavet brukte saks på bibelteksten, ut fra den gnostiske tankegang at skaperverket er skapt av en ong gud, en demiurg, mens den gode gud er han som sender Jesus som frelser til verden.

Gjennom kirkens første århundrer ble det utkjempet mang en kamp mot gnostisismen. Egentlig er våre trosbekjennelser kampskrifter i så måte. Gjennom disse ville man avgrense seg mot gnostiske tendenser. Tenk bare på første linje i den apostoloske trosbekjennelse: "Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper." Her er det ikke mye plass for en gnostisk demiurg.

Gnostisk fristelse i kirkens liv

Men selv om gnostisismen formelt tapte slaget om kristendommen sånn på 500-tallet, strever vi fremdeles med en gnostisk arv, fordi den altså lar seg parre med en overfokusering på det åndelige. Det går ikke an å benekte at Gud er skaper og at skaperverket i begynnelsen var såre godt, og samtidig si fram trosbekjennelsen med hjertets tilslutning. Men det går an, ubevisst, å forskyve vekten bort fra det konkret-fysiske over på den åndelige så mye, at man får et mer eller mindre negativt forhold til det materielle, når man ser det med åndelige øyne.

Vi leser f.eks. Jesu ord om å være i verden uten å være av verden, som at vi dessverre en stund må være i denne materielle verden, men at det er den åndelige siden ved oss som er det verdifulle, det som skal frelses; og videre at vi en dag skal legge av dette skrøpelige hylster, for så å forlate denne jammerdal, og vekkes opp fra de døde og forsvinne i skyen opp til himmelen, et åndelig sted som i hvert fall ikke lar seg bestemme geografisk.

Samtidig er vi så inderlig opptatt av den dennesidige verden likevel. Det fleste av oss kan jo ikke annet, fordi om vår kropp er et skrøpelig hylster for vår guddommelige ånd, så er kroppes behov så sterk, at trosser vi dem, så blir det ikke mye krefter igjen til å være fokusert på det åndelige. Så kan vi i praksis likevel ikke fornekte det skapte - men det skjer ofte med mer eller mindre dårlig samvittighet.

Og her svinger pendelen fort. Fra forakt for materien til materiell avgudsdyrkelse er veien svært kort. Hus og havesyken kjenner de fleste av oss som en virkelig makt i våre liv: Og så opplever vi oss som åndelige avmektige.

Vi tar nettopp ikke til oss ordene i vår tekst om å la Gud sørge for våre kropslige behov, fordi det er så utenkelig at Gud som er ånd og som bor i et lys der ingen kan nå, virkelig kan besudle seg med noe så uåndelig. Men nettopp fordi vi merker så inderlig vel hvor avhengig vi er av det skapte, konkret-virkelige rundt oss, så mener vi i praksis at vi må ta skjeen i egen hånd og være vår egen lykkessmed; i alle fall sørge for mat, hus, klær, og helst bil, og stereoanlegg, og TV og PC osv. osv.

Tingene eier vår tillit.

Tingene har vår tillit. Det er de som skal skaffe oss livsgrunnlaget på denne jord - så lenge vi er her. På det punktet er kristne ikke et hår bedre enn de havesyke ikke-kristne vi ynder å sammenligne oss med. Vi er fariseere som takker for at vi ikke er som de andre tollerne. Vi tror jo på Gud! Vi tror på Jesus! Men vi har vår tillit i nærværende eller framtidig jobb og alt det penger kan skaffe oss av materielle ting og sikkerhet.

Gudstro og kampen for den fysiske tilværelsen har i praksis skilt lag for de fleste av oss. Pliktsskyldigst kan vi be en bordbønn. Men vår kunstige levemåte der vi som bymennesker har frigjort oss fra naturgrunnlaget, har sammen med den gnostiske fristelse gjort at vi nesten ikke regner med Gud i andre ting enn det spesifikt åndelige. Vi slipper å gå på jakt i naturen for å skaffe oss mat. Vi jakter på supermarkedet i stedet. Å se Gud i supermarkedets hyller er ikke så lett.

Så blir vår gudsdyrkelse noe vi gjør visse tider på døgnet og ved bestemte anledninger i året, og helst på bestemte steder eller sammen med bestemte mennesker. Kommer vi inn i Guds hus, så føler nok mange en slags opphøyethet og at Gud kanskje er oss nærmere nå enn der ute i bymylderet eller på lesesalen. Noen snakker høystemt om å oppleve Gud i naturen, og vi viser lysbilder av skjønn natur sammen med vakker musikk, og snakker om skaperverkets storhet, men tror likevel at det egentlige åndelige liv leves et annet sted.

Alt dette konkrete må vi fikse selv, vi makter det jo så vel med vår teknikk og kløkt - et stykke på vei i alle fall. Og vi stoler på disse tingene for å opprettholde livet. Vi må det, til tross for dystre skyer om global hungersnød og gebrekkelige atomkraftverk i Russland som når som helst kan gi oss et nytt Tsjernobyl osv. Vi har jo ikke noe annet å gi vår tillitt til, for i praksis synes det som om Gud lar denne verden seile sin egen sjø. Men halmstrået er at Gud vil frelse oss på den ytterste dag, men til så lenge må vi greie oss som best vi kan. Derfor gir vi "alt det andre" vår tillit.

Skaperverket er fremdeles Guds

Skillet går altså ikke mellom Ånd og natur. Kirken bekjenner som sagt at Gud skapte himmelen og jorden. Og vi bekjenner at fra den samme Gud har Ånden gått ut, og Sønnen er sendt til soning for våre synder. Vi vet det - men likevel går denne gnostiske anti-fysiske strømning gjennom oss. Og i vår ny-religiøse tid, er det mange røster som fyrer opp under dette.

Skillet går ikke mellom Ånd og natur, men mellom rett og galt; om det er Gud som eier min tillit, eller "alt det andre"?

Det er heller ikke slik at natur og ting er nøytrale saker som enten kan tas i bruk av Gud eller av onder krefter. Naturen er ikke nøytral. Naturen er Guds. Det er hans produkt. Han eier det og bruker etter sitt forsett. Du er også natur. Gud eier deg. Du er hans fra skapelsen av, men gjennom syndefallet har menneskeslekten, og bare den, kommet på avveier ved at vi ikke fant oss i Guds suverenitet. Derfor må vi bringes inn i Guds- fellesskapet igjen. Derfor Jesus. At Gud vedkjenner seg både naturen og det menneskelige i sin egentlige skikkelse, er inkarnasjonen en demonstrasjon på.

Inkarnasjonen, det beste anti-gnostiske bolverk

Gud ble menneske i Jesus. Med kjøtt og blod, med sult, savn og følelser akkurat som oss. Og han døde som oss. Så skjedde det i tillegg noe mer, nemlig at han stod opp igjen. Men fremdeles ikke som en blodfattig ånd, men med en kropp. Og med en kropp fòr han til himmels, som er ventestedet hans inntil han med sin himmel kommer tilbake til denne natur for å nyskapen den - som natur. Himmelen skal komme ned på jorda, står det Åpenbaringsboken. Og jorden skal skapes på nytt - ikke som ånd, men fremdeles som natur.

Og vi skal stå opp med en kropp. Vi skal sitte til bords med Jakob, Isak og Abraham, står det. Og ved et bord, som er materielt nok i seg selv, skal vi gjøre noe så dennesidig som å spise og drikke. Det er naturvesener som har mat-behov og som er i stand til å spise og drikke, for da må vi ha en fordøyelse og en forbrenning.

Det falskt frakoblede må tilkobles

Det vi bør gjøre, er å kristianisere naturen, tingene og det materielle. Det Gud har skapt, må vi holde for å være Guds. Vi må ikke la synden som herjer i den menneskelige vilje, også få invadere det tinglige. Da utvidere vi bare ondskapens virkeområde. Gud har gitt oss kropp og sjel, legeme og ånd. Ikke enten eller. Men både og.

Å søke først Guds rike, betyr å ta Gud på alvor i alt han sier, ikke bare i de deler vi tror er spesielt åndelige. Gud gir ikke bare åndelige velsignelser, men også materielle. Derfor er misjon ikke bare evangelisering, men også diakoni.

Hvis vi kan søke Guds Rike i sin bredde, da kan vi få et mer avslappet forhold til tingene slik at de verken blir noe vi gi falsk tillitt til, eller noe vi får dårlig samvittighet av. Finner du ekte gleder og goder i den skapte verden, og det er ikke vanskelig, så skal du våge deg å takke Gud for det. Klarer du ikke å takke Gud for det, er det enten ikke snakk om virkelige goder, eller du har et stykke vei å gå i å øve deg opp til å se på det skapte og konkrete som også tilhørende Guds positive virkefelt.

Dette er ingen oppfordring til materielt fråtseri eller til en slags panteisme der Gud er identisk med det skapte. Det er ingen oppfordring til å glemme det vi tradisjonelt kaller åndelige aktiviteter. Det er ingen oppfordring til å la pendelen svinge den motsatte veien. Men det er en oppfordring til å ta livet i sin helhet og fylde inn under Guds Ords lupe, inn under synvinkelen at Gud har noe med alt å gjøre. Ikke alt holder mål. Slett ikke. Men skille mellom hva som holder mål og ikke, går ikke etter ting og ånd. Snarere går det mellom god ånd og dårlig ånd, mellom Guds Ånd og mellom Satans ånd. Og da kan det hende at det er mye større grunn til å frykte det guds-fiendlige i ulike typer åndelighet, enn den konkrete virkelighet.

For Gud gir oss et raust løfte: Om først å søke Gud der han er: i sitt rike, dvs ta han på ordet, bl.a. gitt oss gjennom en konkret materiell bok, som fomidler en konkret Gud vist oss i mennesket Jesus Kristus. Dernest sier han at vi skal få alt dette med mat og klær osv i tillegg. Et både og. Det er det bare Gud som kan love oss.

Er kristendom bare for kirkerommet eller bønnestunden eller for lagsmøte eller for evangeliseringsrunden på stuedetbyen? Nei, kristendom har med livet i sin fylde å gjøre. Derfor er den så innpåslitende. Derfor er den så totalt befriende. Våger vi å koble tro og natur sammen?

Fotnote

Denne artikkelen er tidligere publisert i bladet Credo - magasin for tro og tanke, og er en lett bearbeidet tale ved en studentgudstjeneste i Trondheim Kristelige Studentlag høsten 1994.

Denne artikkelen er vist 6701 ganger