|
Mottakerorientert fordelingsteorier (recipient oriented theories)
av Svein Sando
I politisk etikk har man i mange år diskutert
spørsmål om hvordan goder og velferd skal fordeles
på rettferdig vis. Det er særlig boken "Theory of
Justice" fra 1971 av den amerikanske filosofen John Rawls, som
har vært banebrytende for en moderne tenkning omkring dette
tema. Tidligere var spørsmålet besvart særlig
ved utilitaristiske teorier som i sin klassiske utgave vil
maksimere den totale velferd. Dvs at man søker
å oppnå den største netto balanse av
tilfredstillelse/velferd summert over alle deltagere (Rawls
1973:22). Velferdsstaten er for en stor grad bygget på
slike utilitaristiske teorier, der målet kan sies å
være størst mulig velferd til flest mulige.
John Rawls 1971 og utilitarismen: likhet mhp
primærgoder eller velferd
John Rawls fant utilitarismen usmakelig på to
punkter.
Det første var det Rawls med Cohens ord kalte
"aggregative character", dvs at man bare var opptatt av at
velferden skulle øke, i mindre grad hvordan den var
fordelt mennesker i mellom (Rawls 1973:91). Denne kritikken
rammer nok det amerikanske samfunn i større grad enn de
skandinaviske som i store deler av etterkrigstiden har strebet
etter å være egalitære, dvs med et mål
å fordele byrder og goder på en rimelig jevn
måte. Som vi straks skal se, kritiserer Rawls den variant
av denne fordelingsteorien som han kaller velferdsliket (equality
of welfare) (EW) eller velferdisme (welfareism).
Det andre punktet Rawls fant betenkelig, var nemlig
utilitarismens antagelse at det nettopp er velferd som man
må fokusere på i jakten etter det gode liv. Velferden
til en person regnes som så fundamental del av
personligheten, mener utilitarismen, at den må gis normativ
funksjon.
Nå er begrepet 'velferd' i seg selv mangetydig. La oss
her nevne to varianter som vi kan gjenfinne hos Rawls. Den ene
typen er en først og fremst subjektiv opplevelse, en slags
lykkefølelse -- også kalt hedonistisk
velferd. Den andre er noe mer objektiv fordi en person kan
få del i visse goder (som å være velnært,
ha bolig, arbeid osv) enten vedkommende opplever det som velferd
eller ikke - også kalt preferansevelferd (Cohen
1993:11, jfr Arneson 82). En begrunnelse Rawls gir mot å gi
velferden normativ karakter, er at noen kan ha glede av å
diskriminere andre. Oppfyllelse av slike gleder vil for en
utilitarist, mener Rawls, måtte inngå i
totalregnskapet av velferd selv om det kan skade andre personer
(Rawls 1973:30).
Rawls vil erstatte den utilitaristiske modell ved to krav,
nemlig ved å erstatte opphopning (aggregation) med likhet
(equality), og velferd (welfare) med primærgoder (primary
goods) (G). Rawls mente riktignok med 'likhet', ikke en flat
fordeling av objektive goder, men fordeling etter det
såkalte maximinprinsippet (Rawls kaller det
differensprinsippet) som tillater ulikhet dersom det gagner de
dårligst stilte i et samfunn (Rawls 1973:75ff). Kritikere
av Rawls mener det gjenstår å vise at det finnes
slike ulikheter som faktisk gagner de dårligst stilte
(Cohen 1997:6).
Velferdismen har, som vi skjønner, allerede oppfylt
Rawls første krav, nemlig overgang fra opphopning til
likhet, men ikke Rawls's andre krav fordi de fastholder at det er
velferden som skal fordeles likt. Rawls går i stedet inn
for likhet med hensyn på primærgoder (equality
of primary goods) (EG). Det som skal fordeles rettferdig er de
objektive goder, og ikke den subjektive opplevelsen av hva disse
godene gjør for meg (hedonistisk velferd) (Rawls
1973:90-95).
Nå kunne man kanskje tro at Rawls dermed går inn
for lik lønn til alle og lik fordeling av alle eiendommer
til alle. Det gjør han ikke (Beauchamp s.373). Derimot
flytter Rawls hele fokus bort fra enkeltsaker og til samfunnets
grunnstruktur, det han kaller "basic structure" (BS) (Rawls
1996:257ff). Det er noe uklart hva han inkluderer i
grunnstrukturene, men det synes først og fremst å
gjelde lovgivning og skattesystem. Noen ganger inkluderer han
familien også i grunnprinsippene.
De prinsipper som gjelder for grunnstrukturene er først
Likhetsprinsippet, dernest Differensprinsippet (se Johansen
s.148f). Likhetsprinsippet går ut på at enhver
står likt i å kreve tilgang på et sett
grunnleggende rettigheter og friheter som er slik at ulike sett
er innbyrdes forenlige, og at det bare er disse friheter som er
[av staten] garantert (Rawls 1996:5). Differensprinsippet
går ut på at sosiale og økonomiske ulikheter
må tilfredsstille to krav: For det første må
ulikhetene knyttes til posisjoner og stillinger som er åpne
for alle under betingelser av rettferdig lik tilgang (fair
equality of opportunity). For det andre må
maximinprinsippet følges (se over). (Rawls 1996:6).
"Fair-opportunity"-prinsippet og skal egentlig kompensere for
ulemper man måtte ha som følge av ting man ikke kan
hjelpe for, slik som rase, kjønn, naturlig utrustning,
fødested o.l. (Beauchamp s.372)
Rawls kaller dette selv for en "egalitær form for
liberalisme" (Rawls 1996:6). Den er egalitær i den grad at
maximinprinsippet kun tillater ulikheter som er det beste for de
verst stilte. Den er liberal i den forstand at staten bare sikrer
grunnleggende friheter og rettigheter, men for øvrig
overlater til den enkelte å etterstrebe sin
forståelse av det gode liv såfremt dette ikke hindrer
andres tilsvarende etterstrebelse. En liberalistisk teori er
nemlig prinsipielt pluralistisk i den forstand at innholdet i det
gode liv ikke defineres, men overlates til den enkelte å
fylles med innhold. Ikke-liberale teorier har derimot i sin
grunnstruktur ideer om hva det gode liv er, og vil søke
å virkeliggjøre dette for sine innbyggere. Marxisme
og kristen etikk vil være eksempler på ikke-liberale
teorier fordi det gode liv, i alle fall til en viss grad, er
definert som det klasseløse samfunn eller et liv i samsvar
med Guds vilje.
Amartya Sen 1979: likhet mhp evner
Vi hår så langt presentert to ganske ulike
vinklinger på spørsmålet om hva som skal
fordeles, nemlig enten den subjektive velferdsopplevelsen
(utilitarismen) eller den objektive primærgoder (Rawls).
Ikke uventet finnes det mellomløsninger. Vi skal he se
på tre innspill til slike, som dels kritiserer Rawls og
utilitarismen, dels drøfter hverandres forslag. Det dreier
seg om Amatyra Sen, RIchar Arneson og Gerald Cohen som vi skal
presentere i den rekkefølge de har gitt sine bidrag.
Amatyra Sen innført med sin Tanner Lecture i 1979
begrepet 'capabilities' (kapabilitet, evne). Det skal si noe om
hva man kan få ut av sine ressurser (naturgaver eller
tilført). Poenget er ikke maten i og for seg, men hva man
kan bruke maten til. Sen plasserer seg dermed mellom Rawls og
utilitarismen. Mens Rawls er opptatt av primærressursene,
dvs oftest ting, og utilitaristene av opplevd velferd,
altså en mental sak, så spør Sen hva
primærrressursene kan gjøre med eller for et
menneske (Sen 1980:218). I stedet for å se på
fordeling av grunnleggende ressurser, vil ha se på
fordeling av grunnleggende kapasitet (basic capability). Han
mener det kan sees på som en forlengelse av Rawls's
primærgoder ved en forskyvning fra goder (goods) til hva
godene gjør med mennesker. I det hele kritiserer han Rawls
fordi han er mer opptatt av det som bevirker noe i stedet for
dette 'noe' selv. Sen innrømmer imidlertid at det kan
være vanskelig å måle grunnleggende kapasitet
på en måte slik at man kan foreta rettferdige
sammenligninger mennesker i mellom (jfr Arneson 91). I forhold
til Rawls oppnår man imidlertid den fordel at fetisjismen
(ting-opptattheten) fjernes fordi man flytter fokus bort fra
tingene og godene i og for seg og over på hva disse
bevirker (Sen 1980:219).
Sens bidrag fra 1993 der han imøtegår noen av
kritikken mot ham, blir presentert lenger ned.
Richard Arneson 1988: likhet mhp mulighet for
velferd
Richard J. Arneson leverte i 1988 artikkelen "Equality
and equal opportunity for welfare". Han er en av talsmennene for
en lik fordeling av muligheten for velferden, det han som
tittelen sier, kaller "opportunity for welfare" (OW). Med
'opportunity' mener han en mulighet til å få det man
søker (a change of getting a good if one seeks it)
(Arneson 85). Hvordan kan man så måle likhet mhp
mulighet for velferd? Ideelt sett tenker Arneson seg at hvert
menneske i den gruppen man skal sørge for likhet mellom,
lager seg et beslutningstre over livsønsker (velferd).
Øverst i treet settes det mest ønskede
livsmål og det angis en sannsynlighet for at dette kan
oppnås. Så setter man opp nestbeste ønske med
tilhørende oppnåelsessannsynlighet, osv nedover i
treet. Ulike personer kan imidlertid ha ulik evne til å
forfølge et livsmål selv om man objektivt sett har
samme mulighet. Arneson mener det er likhet i effekt i
å oppnå livsmål som må fordeles likt.
Kriteriet for lik mulighet for velferd er derfor når "alle
personer står overfor effektivt like rekker med muligheter"
(face effectively equivalent arrays of options) (Arneson 86).
Arneson medgir at det i en politisk virkelighet til en viss
grad både er praktisk vanskelig (technically unfeasible),
tidvis også fysisk umulig og dertil delvis uønsket
å innhente opplysninger om alle slike beslutningstrær
med tanke på å tilrettelegge for like muligheter for
velferd. I praksis kan det godt hende at både ressurslikhet
eller velferdslikhet kan være gode tilnærminger til
velferdsmulighetlikhet. I de tilfeller der man derimot har god
tilgang på folks preferanser mhp velferd (livsmål
(life choices)), kan man teste samfunnets fordelingspraksis mot
dette idealet (Arneson 87).
Arneson argumenter for at man ved å fokusere på
mulighetsaspektet gir personer ansvar for konsekvensene av det
som skjer når man forfølger valgte livsmål.
Særlig gjelder det de konsekvenser som involverer folks
"egen anskaffelse av velferd eller gevinst eller tap av
ressurser" (their own achievement of welfare or gain or loss of
resources) (Arneson 88). Dette synspunkt mener han kan deles av
alle egalitarianere, enten man ønsker å fordele
ressurser eller velferd likt.
Innvendinger som føres mot ressurslikhet er at
mennesker med handikap vil trenge mere ressurser for å
komme like godt ut i effekt. For å kompensere for denne
skjevhet foreslo for eksempel Ronald Dworkin (1981) at
individuelle talenter må tas med i det ressursgrunnlaget
som skal fordeles likt. Svakheten med denne måten å
se det på er at det er en ulempe å ha talenter. Man
blir altså straffet for å ha slike ressurser som
samfunnet som helhet trenger. Arneson mener at denne ulempen ikke
løses selv om man flytter fokus fra ressurslikhet (EG) til
mulighet for ressurslikhet (EOG) (Arneson 89f). Derimot blir
dette problemet borte dersom man i stedet fokuserer på
velferdsmulighetlikhet (EOW). Da er det nemlig ikke de ytre ting
eller de gitte talenter som inngår i fordelingsgrunnlaget,
men effekten av måten alt dette brukes på sammen med
andre ikke-materielle verdier som personen velger å ville
foretrekke.
Arneson ser det hele fra mottakerens side. Han er opptatt av
å gi hver enkelt ansvar for å utnytte de muligheter
som tilbys. Men fordi han legger vekt på at det er
muligheten for velferd som skal gjøre lik, og ikke
mulighet for ressurser, tar han høyde for de ulike evner
og behov den enkelte har. Det er derfor ikke liberalisme i
klassisk forstand Arneson hevder. Samfunnet skal sørge for
like muligheter til opplevelse av den gode liv. Enkeltmennesket
er ikke overlatt helt til seg selv å sørge for egen
velferd. Man kan også snu ansvarsvinklingen rundt, og si at
ved å fokusere på muligheter og tilgang til ting,
så gis man også ansvar for hvordan denne tilgangen
brukes. Forvaltningsaspektets sosiale side bringes altså
inn. Det vanskeliggjøres mer dersom samfunnet fordeler
ressurser eller velferd ovenfra. Ved å flytte fokus over
på muligheter og tilgang, framfor direkte fordeling, tar
man et skritt i liberal retning, som gir større valgfrihet
for den enkelte, men følgelig også større
delaktighet og ansvar i helheten.
Arneson har ved å innføre mulighetsaspektet gitt
fire områder man kan fokusere på (Arneson 88), slik
beskrevet ovenfor. Skjematisk ser hans modell slik ut:
Tabell 1
|
ressurser (G-kolonne) |
velferd (W-kolonne) |
direkte likhet (straight
equality)
Lite ansvar |
ressursfordeling (equality of
resources, EG) |
velferdsfordeling (equality of
welfare, EW) |
lik mulighet (equal opportunity)
Stort ansvar |
ressurstilgangsfordeling (equality
of opportunity of resources, EOG) |
velferdstilgangsfordeling (equality
of opportunity of welfare, EOW) |
Arneson sier at hans begrep 'equality opportunity of welfare'
(EOW) et stykke på vei faller sammen med Sens
'capabilities' (Arneson 90). I begrepet 'capabilities' ligger det
latente. Å ha kapasitet til noe sier mer om hva man kan
få til, enn hva man faktisk har oppnådd. Arneson sier
derfor at:
Equality of capability is the a notion within the
family of equality views, a family that also includes the idea of
equal opportunity for welfare… (Arneson 91)
Likevel mener Arneson at Sen legger for stor vekt på det
man er i stand til å utføre ('capabilities') fordi
han ikke samtidig tar hensyn til hvilke av disse kapasiteter som
personen faktisk ønsker å bruke (preferences
regarding those capabilitis) (Arneson 92). Preferanser er en
subjektiv størrelser og peker i retning av velferd. Ut fra
begrepet 'capability' er det naturlig å tolke dette som
'mulighet for velferd' (OW). Arneson sier da også til sist
i samme avsnitt at "equal opportunity for welfare" (EOW) synes
for ham å være en attraktiv tolkning av
fordelingslikhet (Arneson 92)'.
Cohen 1993: likhet mhp dekking av basale
livsbehov
Cohen og Sen leverer hver sitt bidrag til debatten i boka "The
Quality of Life" fra 1993. Cohen drøfter både
Rawls's kritikk av 'equality of welfare' (EW)
Cohen synes å ha sterke sympatier for Arnesons 'equal
opportunity for welfare' (EOW) og kaller hans artikkel for "an
elegant exposition and defence of " EOW. Cohen bruker også
begrepet "fortrinnlighet" (eligibility) om EOW (Cohen 1993:13).
Han mener også Rawls's kritikk av EW ikke rammer EOW (Cohen
1993:10).
Slik sett skulle man tro at Cohen plasserte seg selv i
EOW-rubrikken i Arnesons skjema (Tabell 1). I sin drøfting
av Sens 'capabilities' virker det imidlertid som Cohen plasserer
sitt bidrag et sted mellom goder og velferd. Cohen kaller sin
konstruksjon da også "midfare". Thomas Pogge gav rom for
dette i sine Oslo-forelsninger i 1999 der han utvidet Arensons
skjema til tre kolonner:
Tabell 2
|
obj. |
|
subj.
|
Acquaintance of
|
resources (G)
|
midfare (M)
|
welfare (W)
|
Access to
|
access to resources (OG)
|
capabilities (OM)
|
opportunity of welfare (OW)
|
(Etter forelesningsnotat 28.4.99. Forkortelsene er delvis mine
egne.)
Når Cohen beskriver "midfare", er han, i likhet med Sen,
opptatt av hva goder kan gjøre for mennesker, men mener at
det må utvides i forhold til Sens 'capabilities' som Cohen
tolker "atletisk" (Cohen 1993:24). Han mener at det 'goods'
gjør for mennesker, kan deles i ulike kategorier:
- De skjenker en muligheter som man kan bruke eller la
være.
- Ved å bruke disse mulighetene ("capability (properly so
called)") kan 'goods' bidra til utførelsen av verdifulle
aktiviteter og for å oppnå en ønsket
tilstand.
- 'Goods' kan være direkte årsak til andre
ønskverdige tilstander. Eksempel: Ting som
ødelegger malariamyggen som igjen fører til
fravær av malaria. (Cohen 1993:18)
Har Rawls snakket om 'basic goods', så taler Cohen her
om 'basic midfare' som "the first priority of justice" (Cohen
1993:27). Cohen danner dette begrepet ut av en fokusering
på levestandard i fattige land eller blant fattige i rike
land. Til forskjell fra rawlslianerne som vil fokusere på
de ressurser man trenger for å sikre en viss
levestandard, er Cohen opptatt av selve levestandarden som
sådan, mer enn de forsåvidt nødvendige
ressursene som skal bevirke levestandarden. Dette kaller han
'midfare' fordi han verken vil legge ensidig vekt på de
objektive varene eller den subjektive velferd.
Cohen har også det valgfrie inne som vi så Arneson
la vekt på. Det Cohen vil fordele likt er derfor det han
kaller "access to advantage" (Cohen 1993:28). 'Advantage'
må ikke forstås som en diskriminerende term, men som
uttrykk for en samling ønskede gode tilstander (desirable
states). Dette synes å ligge nært opp til Arnesons
"opportunity of welfare" pga den innholdsmessige likheten med
'desirable states'. Arnesons posisjon er en avsvekking av
velferdismen, men har likevel en affinitet til den. Dette synes
å passe med det Pogge sier i Oslo-forelesningene om "the
midfare camp", at den er ustabil og driver i retning av
'welfare'. Cohen tar imidlertid selv avstand fra velferdismen ved
å si at disse "desirable states" ikke kan reduseres til
verken "resource bundles nor to his welfare level" (Cohen
1993:28).
Cohen legger mindre vekt på frihet enn Sen når det
gjelder spørsmålet om rettferdig fordeling, og
tolker samtidig 'basic midfare' som behov, når han
konkluderer med å si: "No serious inequality obtains when
everyone has everything she needs, even if she did not have to
lift a finger to get it." (Cohen 1993:28)
Sen 1993: likhet mhp frihet til å kunne
gjøre og være
Cohen kritiserte begrepet 'capabilities' som Sen lanserte i
1979. Kritikken gikk ut på at han brukte 'capabilities'
på to motsatte (orthogonal) måter, nemlig både
om skiftet fra det å faktiske ha noe - til å kunne
få noe, og skiftet fra goder (evt. velferd) - til
funksjonering ('functionings') (Cohen 1993:10). Ser vi på
Tabell 2 betyr det en forflytting av oppmerksomhet fra G til M,
og fra M til OM, og at 'capabilities' betegner både M og OM
i tabellen. Sen innrømmer at 'capabilities' kanskje ikke
så veldig godt ord for det han prøver å
få fram (Sen 1993:30). Sen er enig i den distinksjonen som
i Tabell 2 er forskjellen på M og OM, altså i å
skjelne mellom faktisk tilstand og muligheten til samme. Han sier
videre at Cohens "midfare" korresponderer med sitt eget
'functionings' og ikke med 'capabilities' (Sen 1993:43). Det
må bety at 'functionings' og 'capabilities' heller ikke er
identiske. Man kan derfor tro at midfare og 'functionings'
hører hjemme i M-boksen og 'capabilities' i OM-boksen. Men
da har man snevret Sens 'capabilities' for mye inn. Sen
fastholder at 'capabilities' også har noe med
'functionings' og midfare å gjøre. Sen lar nemlig
'capabilities' være et videre begrep enn 'functionings'
eller 'midfare' (Sen 1993:46).
La oss se på et par utsagn Sen har om 'capabilities'
:
The capability of a person reflects the alternative
combinations of functionings the person can achieve, and from
which he or she can choose one collection. The approach is based
on a view of living as a combination of various 'doings and
beings', with quality of life to be assessed in terms of the
capability to achieve valuable functionings. (Sen 1993:31)
The capability is a set of such functioning
n-tuples, representing the various alternative combinations of
being and doings any one (combination) of which the person can
chose. (Sen 1993:38)
Jeg forstår derfor 'capabilities' hos Sen slik:
- Et menneske er i stand til ('able to' / 'can achieve')
å gjøre eller være en rekke "ting"
('functionings'), men det er høyst sannsynlig at en rekke
av disse 'functionings' utelukker hverandre, i det minste i
tid.
- En 'capability' er da en samling slike 'functionings' som
ikke utelukker hverandre.
- 'Capabilities' (eller 'capability set' som han sier andre
steder, for eksempel i note 4 side 31) er da alle slike valgbare
samlinger med innbyrdes ikke-utelukkende 'functionings', hvorav
det bare er mulig å velge en om gangen.
- Livskvaliteten kan bedømmes ut fra kvaliteten på
hvilke 'capabilities' som er valgbare for en person.
Sen legger vekt på valgmuligheten, men det som skal
velges må være innen rekkevidde både av indre
og ytre grunner. Både må de ytre forhold ligge til
rette, og personen må ha evner (vidt forstått) til
å nyttiggjøre seg det rammebetingelsene legger til
rette for. Sett i forhold til skjemaet i Tabell 2 er vi da i den
midterste kolonnen, og så snart det tales om valg befinner
vi oss også i nederste rad på
mulighets-nivået. Når jeg sier "også" mener jeg
med det at en mulighet slutter ikke å være en
mulighet selv om den er blitt realisert. Faktisitet er jo det
beste beviset på at det sanne ved muligheten som pekte
på faktisiteten. Derfor vil begreper på
mulighetsnivået også (alltid?) kunne inkludere det
tilhørende faktisitetsnivå som en undermengde.
Når Cohen derfor kritiserer Sen for at 'capabilities' er
tvetydig fordi det både sier noe om 'functionings' og det
Cohen kaller "capability (properly so called)" (Cohen 1993:18),
så er analysen for såvidt rett, men det er ikke
kritikkverdig. Begrepet 'opportunity' oppleves som å ha
mindre evne til inkludere faktisitetsnivået, og
'ønske' i enda mindre grad. 'Access', derimot, som Cohen
selv bruker, synes å ligge ganske nær 'capabilities'
i så måte.
Sen drøfter 'capabilities' i forbindelse med et skjema
('classification') han angir som skal hjelpe til å kunne
identifisere områder som er viktig å evaluere med
hensyn på fordeler. Han angir to ortogonale distinksjoner
som, når de møter, gir opphav til fire
områder. Man kan skjelne mellom (1.1) det som fremmer en
persons velvære (well-being), og (1.2) forfølgelsen
av personens handlingsmål (person's overall agency goals).
Man kan også skjelne mellom (2.1) oppnåelse
(achievement) og (2.2) frihet til å kunne oppnå
(freedom to achieve). Denne kontrasten kan anvendes på
både velvære perspektivet og på
handlingsmålet: (1) velværeoppnåelse
(well-being achievement), (2) handlingsmålsoppnåelse
(agency achievement), (3) velværefrihet (well-being
freedom) og (4) handlingsmålsfrihet (agency freedom). Disse
er ikke upåvirkelige av hverandre, men er heller ikke
nødvendigvis identiske. (Sen 1993:35). Dette kan stilles
opp i en tabell slik:
Tabell 3
|
1.1 person's well-being
|
1.2 person's overall agency goals
|
2.1 achievement
|
1 - well-being achievement
|
2 - agency achievement
|
2.2 freedom to achieve
|
3 - well-being freedom
|
4 - agency freedom
|
oversatt:
|
1.1 velvære
|
1.2 handlingsmål
|
2.1 oppnåelse (achievement)
|
1 - velværeoppnåelse
|
2 - handlingsmålsoppnåelse
|
2.2 frihet (freedom)
|
3 - velværefrihet
|
4 - handlingsmålsfrihet
|
Jeg mener at dette skjema lar seg innpasse i den midterste
kolonnen i Pogges skjema, Tabell 2. Oppnåelse (1,2)
går på faktisitet og tilsvarer 'acquaitance
of"-nivået hos Pogge. Tilsvarende vil frihet tilsvarer
'access to'-nivået hos Pogge fordi i frihet ligger
valgmuligheter, dvs tilgang til noe. Jeg vil derfor utvide Pogges
skjema slik:
Tabell 4
|
obj. |
|
subj.
|
Acquaintance of
|
resources (G)
|
midfare (M)
|
welfare (W)
|
1 - well-being achievement
|
2 - agency achievement
|
Access to
|
access to resources (OG)
|
3 - well-being freedom
|
4 - agency freedom
|
opportunity of welfare (OW)
|
capabilities (OM)
|
Sen tar opp Cohens kritikk om tvetydig bruk av 'capability' og
Cohens alternative uttrykk 'midfare'. (Sen 1993:42) Sen gir Cohen
rett i at Sen legger noe vekt på "the state of the person"
[og altså ikke bare 'functionings' i aktiv handlende
forstand]. Sen svarer at Cohens 'midfare' kun korresponderer med
Sens 'functionings' og ikke med 'capability'. De har med
hverandre å gjøre, men er ikke identiske.
Forskjellen er faktisk en grunnleggende sak ved hele
'capability'-tilnærmingen. Det er en åpenbar
sammenheng mellom velvære og 'functionings' ('midfare' hos
Cohen). Sens spørsmål er på hvilken måte
'capabilities' kan brukes i å analyser velvære. (Sen
1993:43)
Det mest interessante spørsmål i forholdet til
Cohen er ikke om 'equality of access to advantage' (Cohen
1993:28) sammenfaller med 'capabilities' i sin allminnelighet,
siden 'capabilities' er et mer videre begrep, og særlig
fordi 'capabilities' er utviklet først og fremst for
vurderingsformål. Men hvis 'advantage' forstås
på linje med velvære, vil Cohens ' equality of access
to advantage' være svært lik 'equality of well-being
freedom' (Sen 1993:46).
Det synes som om Sens 'capabilities' blir å plassere i
midfare-gruppen og i mulighets-nivået. 'Capabilities' lar
seg imidlertid ikke gripe helt av et slikt skjema for Sen sier
følgende om det han kaller "capability approach":
The capability approach does have considerable
'cutting power'. … lies in what it denies. It differs from
the standard utility-based approaches in not insisting that we
must value only happiness (and sees, instead, the state of being
happy as one among several objects of value), or only desire
fulfilment. … It differs also from other - non-utilitarian
- approaches in not placing among value-objects primary goods as
such ... or resources as such. (Sen 1993:48)
Sen avgrenser altså ved å si at den skiller seg
fra utilitarismen, dvs fra velferds-gruppen. Men avgrensingen er
mot dennes ensidige fokus på lykke og tilfredsstillelse.
Sen sier rett ut at han ønsker å inkludere dette som
en blant flere interessante områder som må
undersøkes når et menneskes livsvilkår skal
vurderes. Man kan imidlertid anse hele midfare-gruppen som en
forlengelse av welfare-gruppen i retning av goods og resources.
Å sette streker mellom boksen er derfor kanskje mer
villedende enn avklarende. Vi skal i Tabell 4 markere dette med
forskjell i strektypene. Avgrensingen av midfare mot venstre er
imidlertid skarpere. Her sier han rett ut at han ikke er
interessert i å plassere primærgoder og ressurser som
sådan blant de interessante objekter. Slik vi så med
Arneson, er det også en tendens hos Sen til å drive i
retning av velferdismen, dog uten å gå helt opp i
den.
Sammenfatning om mottakerorienterte teorier
Hvis vi sammenfatter alle forfattere vi har berørt og
plasserer dem i et oppdatert skjema i forhold til Tabell 4:
|
obj.
Goods & resources camp
|
Midfare camp
|
subj.
Welfare & utilities camp
|
Acquaintance of,
Actual state,
Achievement
|
G
resources,
Primary Goods (Rawls),
fetishism,
(Equality of) resources (Dworkin)
|
M
midfare (Cohen),
functionings (Sen)
|
W
welfare, utility (utilitarianism)
|
BA
well-being achievement (Sen)
|
AA
agency achievement (Sen)
|
Access to,
Opportunity,
Freedom,
Responsibility
|
OG
access to, resources
|
BF
well-being freedom (Sen),
Access to advantage (Cohen)
|
AF
agency freedom (Sen)
|
OW
opportunity of welfare,
preferred capability (Arneson)
|
capabilities (Sen),
OM
|
Sen's capability-tilnærming synes å dekke mere
eller mindre hele det skraverte feltet.
Skjemaene har tilsynelatende ikke fokusert på hva man ut
fra en egalitær tenkemåte skal strebe mot å
fordele likt mellom mennesker, men bare på hva de ulike
teoretikere ønsker å ta med i et vurderingsgrunnlag
når situasjonen for et menneske skal vurderes. Dette
gjelder særlig Sen som synes å ville legge fokus
på flere steder enn de andre. I diskusjonen ligger det
imidlertid under hele tiden, enten det er klart uttalt eller
ikke, at der man legger fokus, det er også de ting som
bør fordeles likt. Skjemaet kan forenkles (og fornorskes)
slik:
Tabell 5
EG
Likhet med hensyn på goder
|
EM
Likhet med hensyn på hva goder gjør
for og med en
|
EW
Likhet med hensyn på opplevelse av
velferd
|
EOG
Likhet med hensyn på tilgang på
goder
|
EOM
Likhet med hensyn på tilgang på
kapabilitet
|
EOW
Likhet med hensyn på tilgang til opplevelse
av velferd
|
Sen behandlet i sin Tanner forelesning i 1979 det
metodologiske med hensyn til hvordan disse ulike kriterier for
likhet kunne vurderes. Han angir to metoder. Den første
kaller han "case-implication critique" fordi man der kan sjekke
implikasjonene av en teori ved å teste de på et
spesielt case ved å appellere til "moral intuition" (Sen
1980:197). Den andre metoden er å gå i motsatt
retning, nemlig ved å se om teorien er konsistent i forhold
til en overordnet teori.
Litteratur
Arneson, Richard J. (1989) |
"Equality and Equal Opportunity for welfare" i:
Philosophical Studies. An International Journal for Philosophy
In the Analytic Tradition, s.77-93. Kluwer Academic
Publishers. Dordrecht, Boston, London |
Beauchamp, Tom L. (1991) |
Philosophical Ethics. An Introduction to
Moral Philosophy. McGraw-Hill, Inc.. New York etc |
Cohen, Gerald (1993) |
"Equality of What? On Welfare, Goods, and
Capabilities" i: The Quality of Life, s.9-29. Claredon
Press. Oxford |
Cohen, Gerald (1997) |
"Where the Action Is: On the Site of
Distributive Justice" i: Philosophy and Public Affairs,
s.3-30. Princeton University Press. Princeton, New Jersey |
Dworkin, Ronald (1981) |
"What Is Equality?" i: Philosophy and Public
Affairs 10. Princeton University Press. Princeton, New
Jersey |
Johansen, Kjell Eyvind (1994) |
Etikk, En innføring. J.W.Cappelens
forlag AS |
Korsgaard, Christine M (1993) |
"G.A.Cohen: Equality of What? On Welfare, Goods
and Capabilities. Amartya Sen: Capability and Well-Being.
Commentary" i: The Quality of Life side 54-61. Claredon
Press. Oxford |
Rawls, John (1973) |
A Theory of Justice. Oxford University
Press. Oxford; New York etc. 1.utgave 1971. |
Rawls, John (1996) |
Political Liberalism. Columbia University
Press. New York. 1.utgave 1993 |
Sen, Amartya (1980) |
"Equality of What?" i: The Tanner Lectures on
Human Values 1980. University of Utah Press. Salt Lake
City. |
Sen, Amartya (1985) |
"Well-Being, Agency and Freedom: The Dewey
Lectures 1984" i: Journal og Philosophy, 82. |
Sen, Amartya (1993) |
"Capability and Well-Being" i: The Quality of
Life, s.30-53. Claredon Press. Oxford |
Skirbekk, Sigrud (1999) |
Ideologi, myte og tro ved slutten av et
århundre. Sosiologisk kulturteori og funksjonsanalyse..
Tano-Aschehoug. Oslo |
Denne artikkelen er vist 7832 ganger |