Mottakerorientert fordelingsteorier (recipient oriented theories)

av Svein Sando

I politisk etikk har man i mange år diskutert spørsmål om hvordan goder og velferd skal fordeles på rettferdig vis. Det er særlig boken "Theory of Justice" fra 1971 av den amerikanske filosofen John Rawls, som har vært banebrytende for en moderne tenkning omkring dette tema. Tidligere var spørsmålet besvart særlig ved utilitaristiske teorier som i sin klassiske utgave vil maksimere den totale velferd. Dvs at man søker å oppnå den største netto balanse av tilfredstillelse/velferd summert over alle deltagere (Rawls 1973:22). Velferdsstaten er for en stor grad bygget på slike utilitaristiske teorier, der målet kan sies å være størst mulig velferd til flest mulige.

John Rawls 1971 og utilitarismen: likhet mhp primærgoder eller velferd

John Rawls fant utilitarismen usmakelig på to punkter.

Det første var det Rawls med Cohens ord kalte "aggregative character", dvs at man bare var opptatt av at velferden skulle øke, i mindre grad hvordan den var fordelt mennesker i mellom (Rawls 1973:91). Denne kritikken rammer nok det amerikanske samfunn i større grad enn de skandinaviske som i store deler av etterkrigstiden har strebet etter å være egalitære, dvs med et mål å fordele byrder og goder på en rimelig jevn måte. Som vi straks skal se, kritiserer Rawls den variant av denne fordelingsteorien som han kaller velferdsliket (equality of welfare) (EW) eller velferdisme (welfareism).

Det andre punktet Rawls fant betenkelig, var nemlig utilitarismens antagelse at det nettopp er velferd som man må fokusere på i jakten etter det gode liv. Velferden til en person regnes som så fundamental del av personligheten, mener utilitarismen, at den må gis normativ funksjon.

Nå er begrepet 'velferd' i seg selv mangetydig. La oss her nevne to varianter som vi kan gjenfinne hos Rawls. Den ene typen er en først og fremst subjektiv opplevelse, en slags lykkefølelse -- også kalt hedonistisk velferd. Den andre er noe mer objektiv fordi en person kan få del i visse goder (som å være velnært, ha bolig, arbeid osv) enten vedkommende opplever det som velferd eller ikke - også kalt preferansevelferd (Cohen 1993:11, jfr Arneson 82). En begrunnelse Rawls gir mot å gi velferden normativ karakter, er at noen kan ha glede av å diskriminere andre. Oppfyllelse av slike gleder vil for en utilitarist, mener Rawls, måtte inngå i totalregnskapet av velferd selv om det kan skade andre personer (Rawls 1973:30).

Rawls vil erstatte den utilitaristiske modell ved to krav, nemlig ved å erstatte opphopning (aggregation) med likhet (equality), og velferd (welfare) med primærgoder (primary goods) (G). Rawls mente riktignok med 'likhet', ikke en flat fordeling av objektive goder, men fordeling etter det såkalte maximinprinsippet (Rawls kaller det differensprinsippet) som tillater ulikhet dersom det gagner de dårligst stilte i et samfunn (Rawls 1973:75ff). Kritikere av Rawls mener det gjenstår å vise at det finnes slike ulikheter som faktisk gagner de dårligst stilte (Cohen 1997:6).

Velferdismen har, som vi skjønner, allerede oppfylt Rawls første krav, nemlig overgang fra opphopning til likhet, men ikke Rawls's andre krav fordi de fastholder at det er velferden som skal fordeles likt. Rawls går i stedet inn for likhet med hensyn på primærgoder (equality of primary goods) (EG). Det som skal fordeles rettferdig er de objektive goder, og ikke den subjektive opplevelsen av hva disse godene gjør for meg (hedonistisk velferd) (Rawls 1973:90-95).

Nå kunne man kanskje tro at Rawls dermed går inn for lik lønn til alle og lik fordeling av alle eiendommer til alle. Det gjør han ikke (Beauchamp s.373). Derimot flytter Rawls hele fokus bort fra enkeltsaker og til samfunnets grunnstruktur, det han kaller "basic structure" (BS) (Rawls 1996:257ff). Det er noe uklart hva han inkluderer i grunnstrukturene, men det synes først og fremst å gjelde lovgivning og skattesystem. Noen ganger inkluderer han familien også i grunnprinsippene.

De prinsipper som gjelder for grunnstrukturene er først Likhetsprinsippet, dernest Differensprinsippet (se Johansen s.148f). Likhetsprinsippet går ut på at enhver står likt i å kreve tilgang på et sett grunnleggende rettigheter og friheter som er slik at ulike sett er innbyrdes forenlige, og at det bare er disse friheter som er [av staten] garantert (Rawls 1996:5). Differensprinsippet går ut på at sosiale og økonomiske ulikheter må tilfredsstille to krav: For det første må ulikhetene knyttes til posisjoner og stillinger som er åpne for alle under betingelser av rettferdig lik tilgang (fair equality of opportunity). For det andre må maximinprinsippet følges (se over). (Rawls 1996:6). "Fair-opportunity"-prinsippet og skal egentlig kompensere for ulemper man måtte ha som følge av ting man ikke kan hjelpe for, slik som rase, kjønn, naturlig utrustning, fødested o.l. (Beauchamp s.372)

Rawls kaller dette selv for en "egalitær form for liberalisme" (Rawls 1996:6). Den er egalitær i den grad at maximinprinsippet kun tillater ulikheter som er det beste for de verst stilte. Den er liberal i den forstand at staten bare sikrer grunnleggende friheter og rettigheter, men for øvrig overlater til den enkelte å etterstrebe sin forståelse av det gode liv såfremt dette ikke hindrer andres tilsvarende etterstrebelse. En liberalistisk teori er nemlig prinsipielt pluralistisk i den forstand at innholdet i det gode liv ikke defineres, men overlates til den enkelte å fylles med innhold. Ikke-liberale teorier har derimot i sin grunnstruktur ideer om hva det gode liv er, og vil søke å virkeliggjøre dette for sine innbyggere. Marxisme og kristen etikk vil være eksempler på ikke-liberale teorier fordi det gode liv, i alle fall til en viss grad, er definert som det klasseløse samfunn eller et liv i samsvar med Guds vilje.

Amartya Sen 1979: likhet mhp evner

Vi hår så langt presentert to ganske ulike vinklinger på spørsmålet om hva som skal fordeles, nemlig enten den subjektive velferdsopplevelsen (utilitarismen) eller den objektive primærgoder (Rawls). Ikke uventet finnes det mellomløsninger. Vi skal he se på tre innspill til slike, som dels kritiserer Rawls og utilitarismen, dels drøfter hverandres forslag. Det dreier seg om Amatyra Sen, RIchar Arneson og Gerald Cohen som vi skal presentere i den rekkefølge de har gitt sine bidrag.

Amatyra Sen innført med sin Tanner Lecture i 1979 begrepet 'capabilities' (kapabilitet, evne). Det skal si noe om hva man kan få ut av sine ressurser (naturgaver eller tilført). Poenget er ikke maten i og for seg, men hva man kan bruke maten til. Sen plasserer seg dermed mellom Rawls og utilitarismen. Mens Rawls er opptatt av primærressursene, dvs oftest ting, og utilitaristene av opplevd velferd, altså en mental sak, så spør Sen hva primærrressursene kan gjøre med eller for et menneske (Sen 1980:218). I stedet for å se på fordeling av grunnleggende ressurser, vil ha se på fordeling av grunnleggende kapasitet (basic capability). Han mener det kan sees på som en forlengelse av Rawls's primærgoder ved en forskyvning fra goder (goods) til hva godene gjør med mennesker. I det hele kritiserer han Rawls fordi han er mer opptatt av det som bevirker noe i stedet for dette 'noe' selv. Sen innrømmer imidlertid at det kan være vanskelig å måle grunnleggende kapasitet på en måte slik at man kan foreta rettferdige sammenligninger mennesker i mellom (jfr Arneson 91). I forhold til Rawls oppnår man imidlertid den fordel at fetisjismen (ting-opptattheten) fjernes fordi man flytter fokus bort fra tingene og godene i og for seg og over på hva disse bevirker (Sen 1980:219).

Sens bidrag fra 1993 der han imøtegår noen av kritikken mot ham, blir presentert lenger ned.

Richard Arneson 1988: likhet mhp mulighet for velferd

Richard J. Arneson leverte i 1988 artikkelen "Equality and equal opportunity for welfare". Han er en av talsmennene for en lik fordeling av muligheten for velferden, det han som tittelen sier, kaller "opportunity for welfare" (OW). Med 'opportunity' mener han en mulighet til å få det man søker (a change of getting a good if one seeks it) (Arneson 85). Hvordan kan man så måle likhet mhp mulighet for velferd? Ideelt sett tenker Arneson seg at hvert menneske i den gruppen man skal sørge for likhet mellom, lager seg et beslutningstre over livsønsker (velferd). Øverst i treet settes det mest ønskede livsmål og det angis en sannsynlighet for at dette kan oppnås. Så setter man opp nestbeste ønske med tilhørende oppnåelsessannsynlighet, osv nedover i treet. Ulike personer kan imidlertid ha ulik evne til å forfølge et livsmål selv om man objektivt sett har samme mulighet. Arneson mener det er likhet i effekt i å oppnå livsmål som må fordeles likt. Kriteriet for lik mulighet for velferd er derfor når "alle personer står overfor effektivt like rekker med muligheter" (face effectively equivalent arrays of options) (Arneson 86).

Arneson medgir at det i en politisk virkelighet til en viss grad både er praktisk vanskelig (technically unfeasible), tidvis også fysisk umulig og dertil delvis uønsket å innhente opplysninger om alle slike beslutningstrær med tanke på å tilrettelegge for like muligheter for velferd. I praksis kan det godt hende at både ressurslikhet eller velferdslikhet kan være gode tilnærminger til velferdsmulighetlikhet. I de tilfeller der man derimot har god tilgang på folks preferanser mhp velferd (livsmål (life choices)), kan man teste samfunnets fordelingspraksis mot dette idealet (Arneson 87).

Arneson argumenter for at man ved å fokusere på mulighetsaspektet gir personer ansvar for konsekvensene av det som skjer når man forfølger valgte livsmål. Særlig gjelder det de konsekvenser som involverer folks "egen anskaffelse av velferd eller gevinst eller tap av ressurser" (their own achievement of welfare or gain or loss of resources) (Arneson 88). Dette synspunkt mener han kan deles av alle egalitarianere, enten man ønsker å fordele ressurser eller velferd likt.

Innvendinger som føres mot ressurslikhet er at mennesker med handikap vil trenge mere ressurser for å komme like godt ut i effekt. For å kompensere for denne skjevhet foreslo for eksempel Ronald Dworkin (1981) at individuelle talenter må tas med i det ressursgrunnlaget som skal fordeles likt. Svakheten med denne måten å se det på er at det er en ulempe å ha talenter. Man blir altså straffet for å ha slike ressurser som samfunnet som helhet trenger. Arneson mener at denne ulempen ikke løses selv om man flytter fokus fra ressurslikhet (EG) til mulighet for ressurslikhet (EOG) (Arneson 89f). Derimot blir dette problemet borte dersom man i stedet fokuserer på velferdsmulighetlikhet (EOW). Da er det nemlig ikke de ytre ting eller de gitte talenter som inngår i fordelingsgrunnlaget, men effekten av måten alt dette brukes på sammen med andre ikke-materielle verdier som personen velger å ville foretrekke.

Arneson ser det hele fra mottakerens side. Han er opptatt av å gi hver enkelt ansvar for å utnytte de muligheter som tilbys. Men fordi han legger vekt på at det er muligheten for velferd som skal gjøre lik, og ikke mulighet for ressurser, tar han høyde for de ulike evner og behov den enkelte har. Det er derfor ikke liberalisme i klassisk forstand Arneson hevder. Samfunnet skal sørge for like muligheter til opplevelse av den gode liv. Enkeltmennesket er ikke overlatt helt til seg selv å sørge for egen velferd. Man kan også snu ansvarsvinklingen rundt, og si at ved å fokusere på muligheter og tilgang til ting, så gis man også ansvar for hvordan denne tilgangen brukes. Forvaltningsaspektets sosiale side bringes altså inn. Det vanskeliggjøres mer dersom samfunnet fordeler ressurser eller velferd ovenfra. Ved å flytte fokus over på muligheter og tilgang, framfor direkte fordeling, tar man et skritt i liberal retning, som gir større valgfrihet for den enkelte, men følgelig også større delaktighet og ansvar i helheten.

Arneson har ved å innføre mulighetsaspektet gitt fire områder man kan fokusere på (Arneson 88), slik beskrevet ovenfor. Skjematisk ser hans modell slik ut:

Tabell 1

Arneson sier at hans begrep 'equality opportunity of welfare' (EOW) et stykke på vei faller sammen med Sens 'capabilities' (Arneson 90). I begrepet 'capabilities' ligger det latente. Å ha kapasitet til noe sier mer om hva man kan få til, enn hva man faktisk har oppnådd. Arneson sier derfor at:

Equality of capability is the a notion within the family of equality views, a family that also includes the idea of equal opportunity for welfare… (Arneson 91)

Likevel mener Arneson at Sen legger for stor vekt på det man er i stand til å utføre ('capabilities') fordi han ikke samtidig tar hensyn til hvilke av disse kapasiteter som personen faktisk ønsker å bruke (preferences regarding those capabilitis) (Arneson 92). Preferanser er en subjektiv størrelser og peker i retning av velferd. Ut fra begrepet 'capability' er det naturlig å tolke dette som 'mulighet for velferd' (OW). Arneson sier da også til sist i samme avsnitt at "equal opportunity for welfare" (EOW) synes for ham å være en attraktiv tolkning av fordelingslikhet (Arneson 92)'.

Cohen 1993: likhet mhp dekking av basale livsbehov

Cohen og Sen leverer hver sitt bidrag til debatten i boka "The Quality of Life" fra 1993. Cohen drøfter både Rawls's kritikk av 'equality of welfare' (EW)

Cohen synes å ha sterke sympatier for Arnesons 'equal opportunity for welfare' (EOW) og kaller hans artikkel for "an elegant exposition and defence of " EOW. Cohen bruker også begrepet "fortrinnlighet" (eligibility) om EOW (Cohen 1993:13). Han mener også Rawls's kritikk av EW ikke rammer EOW (Cohen 1993:10).

Slik sett skulle man tro at Cohen plasserte seg selv i EOW-rubrikken i Arnesons skjema (Tabell 1). I sin drøfting av Sens 'capabilities' virker det imidlertid som Cohen plasserer sitt bidrag et sted mellom goder og velferd. Cohen kaller sin konstruksjon da også "midfare". Thomas Pogge gav rom for dette i sine Oslo-forelsninger i 1999 der han utvidet Arensons skjema til tre kolonner:

Tabell 2

(Etter forelesningsnotat 28.4.99. Forkortelsene er delvis mine egne.)

Når Cohen beskriver "midfare", er han, i likhet med Sen, opptatt av hva goder kan gjøre for mennesker, men mener at det må utvides i forhold til Sens 'capabilities' som Cohen tolker "atletisk" (Cohen 1993:24). Han mener at det 'goods' gjør for mennesker, kan deles i ulike kategorier:

1. De skjenker en muligheter som man kan bruke eller la være.
2. Ved å bruke disse mulighetene ("capability (properly so called)") kan 'goods' bidra til utførelsen av verdifulle aktiviteter og for å oppnå en ønsket tilstand.
3. 'Goods' kan være direkte årsak til andre ønskverdige tilstander. Eksempel: Ting som ødelegger malariamyggen som igjen fører til fravær av malaria. (Cohen 1993:18)

Har Rawls snakket om 'basic goods', så taler Cohen her om 'basic midfare' som "the first priority of justice" (Cohen 1993:27). Cohen danner dette begrepet ut av en fokusering på levestandard i fattige land eller blant fattige i rike land. Til forskjell fra rawlslianerne som vil fokusere på de ressurser man trenger for å sikre en viss levestandard, er Cohen opptatt av selve levestandarden som sådan, mer enn de forsåvidt nødvendige ressursene som skal bevirke levestandarden. Dette kaller han 'midfare' fordi han verken vil legge ensidig vekt på de objektive varene eller den subjektive velferd.

Cohen har også det valgfrie inne som vi så Arneson la vekt på. Det Cohen vil fordele likt er derfor det han kaller "access to advantage" (Cohen 1993:28). 'Advantage' må ikke forstås som en diskriminerende term, men som uttrykk for en samling ønskede gode tilstander (desirable states). Dette synes å ligge nært opp til Arnesons "opportunity of welfare" pga den innholdsmessige likheten med 'desirable states'. Arnesons posisjon er en avsvekking av velferdismen, men har likevel en affinitet til den. Dette synes å passe med det Pogge sier i Oslo-forelesningene om "the midfare camp", at den er ustabil og driver i retning av 'welfare'. Cohen tar imidlertid selv avstand fra velferdismen ved å si at disse "desirable states" ikke kan reduseres til verken "resource bundles nor to his welfare level" (Cohen 1993:28).

Cohen legger mindre vekt på frihet enn Sen når det gjelder spørsmålet om rettferdig fordeling, og tolker samtidig 'basic midfare' som behov, når han konkluderer med å si: "No serious inequality obtains when everyone has everything she needs, even if she did not have to lift a finger to get it." (Cohen 1993:28)

Sen 1993: likhet mhp frihet til å kunne gjøre og være

Cohen kritiserte begrepet 'capabilities' som Sen lanserte i 1979. Kritikken gikk ut på at han brukte 'capabilities' på to motsatte (orthogonal) måter, nemlig både om skiftet fra det å faktiske ha noe - til å kunne få noe, og skiftet fra goder (evt. velferd) - til funksjonering ('functionings') (Cohen 1993:10). Ser vi på Tabell 2 betyr det en forflytting av oppmerksomhet fra G til M, og fra M til OM, og at 'capabilities' betegner både M og OM i tabellen. Sen innrømmer at 'capabilities' kanskje ikke så veldig godt ord for det han prøver å få fram (Sen 1993:30). Sen er enig i den distinksjonen som i Tabell 2 er forskjellen på M og OM, altså i å skjelne mellom faktisk tilstand og muligheten til samme. Han sier videre at Cohens "midfare" korresponderer med sitt eget 'functionings' og ikke med 'capabilities' (Sen 1993:43). Det må bety at 'functionings' og 'capabilities' heller ikke er identiske. Man kan derfor tro at midfare og 'functionings' hører hjemme i M-boksen og 'capabilities' i OM-boksen. Men da har man snevret Sens 'capabilities' for mye inn. Sen fastholder at 'capabilities' også har noe med 'functionings' og midfare å gjøre. Sen lar nemlig 'capabilities' være et videre begrep enn 'functionings' eller 'midfare' (Sen 1993:46).

La oss se på et par utsagn Sen har om 'capabilities' :

The capability of a person reflects the alternative combinations of functionings the person can achieve, and from which he or she can choose one collection. The approach is based on a view of living as a combination of various 'doings and beings', with quality of life to be assessed in terms of the capability to achieve valuable functionings. (Sen 1993:31)

The capability is a set of such functioning n-tuples, representing the various alternative combinations of being and doings any one (combination) of which the person can chose. (Sen 1993:38)

Jeg forstår derfor 'capabilities' hos Sen slik:

• Et menneske er i stand til ('able to' / 'can achieve') å gjøre eller være en rekke "ting" ('functionings'), men det er høyst sannsynlig at en rekke av disse 'functionings' utelukker hverandre, i det minste i tid.
• En 'capability' er da en samling slike 'functionings' som ikke utelukker hverandre.
• 'Capabilities' (eller 'capability set' som han sier andre steder, for eksempel i note 4 side 31) er da alle slike valgbare samlinger med innbyrdes ikke-utelukkende 'functionings', hvorav det bare er mulig å velge en om gangen.
• Livskvaliteten kan bedømmes ut fra kvaliteten på hvilke 'capabilities' som er valgbare for en person.

Sen legger vekt på valgmuligheten, men det som skal velges må være innen rekkevidde både av indre og ytre grunner. Både må de ytre forhold ligge til rette, og personen må ha evner (vidt forstått) til å nyttiggjøre seg det rammebetingelsene legger til rette for. Sett i forhold til skjemaet i Tabell 2 er vi da i den midterste kolonnen, og så snart det tales om valg befinner vi oss også i nederste rad på mulighets-nivået. Når jeg sier "også" mener jeg med det at en mulighet slutter ikke å være en mulighet selv om den er blitt realisert. Faktisitet er jo det beste beviset på at det sanne ved muligheten som pekte på faktisiteten. Derfor vil begreper på mulighetsnivået også (alltid?) kunne inkludere det tilhørende faktisitetsnivå som en undermengde. Når Cohen derfor kritiserer Sen for at 'capabilities' er tvetydig fordi det både sier noe om 'functionings' og det Cohen kaller "capability (properly so called)" (Cohen 1993:18), så er analysen for såvidt rett, men det er ikke kritikkverdig. Begrepet 'opportunity' oppleves som å ha mindre evne til inkludere faktisitetsnivået, og 'ønske' i enda mindre grad. 'Access', derimot, som Cohen selv bruker, synes å ligge ganske nær 'capabilities' i så måte.

Sen drøfter 'capabilities' i forbindelse med et skjema ('classification') han angir som skal hjelpe til å kunne identifisere områder som er viktig å evaluere med hensyn på fordeler. Han angir to ortogonale distinksjoner som, når de møter, gir opphav til fire områder. Man kan skjelne mellom (1.1) det som fremmer en persons velvære (well-being), og (1.2) forfølgelsen av personens handlingsmål (person's overall agency goals). Man kan også skjelne mellom (2.1) oppnåelse (achievement) og (2.2) frihet til å kunne oppnå (freedom to achieve). Denne kontrasten kan anvendes på både velvære perspektivet og på handlingsmålet: (1) velværeoppnåelse (well-being achievement), (2) handlingsmålsoppnåelse (agency achievement), (3) velværefrihet (well-being freedom) og (4) handlingsmålsfrihet (agency freedom). Disse er ikke upåvirkelige av hverandre, men er heller ikke nødvendigvis identiske. (Sen 1993:35). Dette kan stilles opp i en tabell slik:

Tabell 3

oversatt:

Jeg mener at dette skjema lar seg innpasse i den midterste kolonnen i Pogges skjema, Tabell 2. Oppnåelse (1,2) går på faktisitet og tilsvarer 'acquaitance of"-nivået hos Pogge. Tilsvarende vil frihet tilsvarer 'access to'-nivået hos Pogge fordi i frihet ligger valgmuligheter, dvs tilgang til noe. Jeg vil derfor utvide Pogges skjema slik:

Tabell 4

Sen tar opp Cohens kritikk om tvetydig bruk av 'capability' og Cohens alternative uttrykk 'midfare'. (Sen 1993:42) Sen gir Cohen rett i at Sen legger noe vekt på "the state of the person" [og altså ikke bare 'functionings' i aktiv handlende forstand]. Sen svarer at Cohens 'midfare' kun korresponderer med Sens 'functionings' og ikke med 'capability'. De har med hverandre å gjøre, men er ikke identiske. Forskjellen er faktisk en grunnleggende sak ved hele 'capability'-tilnærmingen. Det er en åpenbar sammenheng mellom velvære og 'functionings' ('midfare' hos Cohen). Sens spørsmål er på hvilken måte 'capabilities' kan brukes i å analyser velvære. (Sen 1993:43)

Det mest interessante spørsmål i forholdet til Cohen er ikke om 'equality of access to advantage' (Cohen 1993:28) sammenfaller med 'capabilities' i sin allminnelighet, siden 'capabilities' er et mer videre begrep, og særlig fordi 'capabilities' er utviklet først og fremst for vurderingsformål. Men hvis 'advantage' forstås på linje med velvære, vil Cohens ' equality of access to advantage' være svært lik 'equality of well-being freedom' (Sen 1993:46).

Det synes som om Sens 'capabilities' blir å plassere i midfare-gruppen og i mulighets-nivået. 'Capabilities' lar seg imidlertid ikke gripe helt av et slikt skjema for Sen sier følgende om det han kaller "capability approach":

The capability approach does have considerable 'cutting power'. … lies in what it denies. It differs from the standard utility-based approaches in not insisting that we must value only happiness (and sees, instead, the state of being happy as one among several objects of value), or only desire fulfilment. … It differs also from other - non-utilitarian - approaches in not placing among value-objects primary goods as such ... or resources as such. (Sen 1993:48)

Sen avgrenser altså ved å si at den skiller seg fra utilitarismen, dvs fra velferds-gruppen. Men avgrensingen er mot dennes ensidige fokus på lykke og tilfredsstillelse. Sen sier rett ut at han ønsker å inkludere dette som en blant flere interessante områder som må undersøkes når et menneskes livsvilkår skal vurderes. Man kan imidlertid anse hele midfare-gruppen som en forlengelse av welfare-gruppen i retning av goods og resources. Å sette streker mellom boksen er derfor kanskje mer villedende enn avklarende. Vi skal i Tabell 4 markere dette med forskjell i strektypene. Avgrensingen av midfare mot venstre er imidlertid skarpere. Her sier han rett ut at han ikke er interessert i å plassere primærgoder og ressurser som sådan blant de interessante objekter. Slik vi så med Arneson, er det også en tendens hos Sen til å drive i retning av velferdismen, dog uten å gå helt opp i den.

Sammenfatning om mottakerorienterte teorier

Hvis vi sammenfatter alle forfattere vi har berørt og plasserer dem i et oppdatert skjema i forhold til Tabell 4:

Sen's capability-tilnærming synes å dekke mere eller mindre hele det skraverte feltet.

Skjemaene har tilsynelatende ikke fokusert på hva man ut fra en egalitær tenkemåte skal strebe mot å fordele likt mellom mennesker, men bare på hva de ulike teoretikere ønsker å ta med i et vurderingsgrunnlag når situasjonen for et menneske skal vurderes. Dette gjelder særlig Sen som synes å ville legge fokus på flere steder enn de andre. I diskusjonen ligger det imidlertid under hele tiden, enten det er klart uttalt eller ikke, at der man legger fokus, det er også de ting som bør fordeles likt. Skjemaet kan forenkles (og fornorskes) slik:

Tabell 5

Sen behandlet i sin Tanner forelesning i 1979 det metodologiske med hensyn til hvordan disse ulike kriterier for likhet kunne vurderes. Han angir to metoder. Den første kaller han "case-implication critique" fordi man der kan sjekke implikasjonene av en teori ved å teste de på et spesielt case ved å appellere til "moral intuition" (Sen 1980:197). Den andre metoden er å gå i motsatt retning, nemlig ved å se om teorien er konsistent i forhold til en overordnet teori.

Litteratur

Denne artikkelen er vist 7499 ganger