Risiko 0

Sammenstilt av Svein Sando

Ulrich Beck (1992) sier at vi har beveget oss fra et industrielt velferdssamfunn som gir oss goder, til et risikosamfunn som gir oss onder (globale og ofte usynlige farer).

Hva er risiko?

«Risiko» brukes på mange måter, ettersom hvilken sammenheng det brukes:

1. I dagligtale: sannsynligheten for at skade kan skje. Risiko er mulig skade, dvs noe annet enn en faktisk skade. Det oppfattes gjerne som mindre betenkelig å sette en person i en risikoutsatt posisjon enn å skade vedkommende.
2. I den såkalte Bayesiske beslutningsteori, er risiko en tallstørrelse som angir sannsynligheten for et uønsket utkomme. Dette er et matematisk mål for risiko, der 1 er topp risiko, dvs at skade skjer i hvert tilfelle, mens 0 er uten risiko, dvs at skade aldri kan skje.
3. I Kvantitativ risikovurdering (QRA = Quantitative Risk Assessment) er risiko sannsynligheten for at noe vil skje. Dette er en statistisk størrelse angitt f.eks. i gjennomsnittlig årlige tilfeller av dødelighet i forhold til en gitt populasjon.
4. I Risiko-nytteanalayser (RBA = Risk-Benefit Analysis) er risiko en pengeverdi angitt for en mulig negativ følge, slik som tap av liv.
5. I forsikringssammenheng, er risiko sjansen for finansielt tap.

Individuell, frivillig risiko og kollektiv, ufrivillig risiko

Vi skal i det følgende for det meste konsentrere oss risiko slik vi bruker det i dagligtalen, dvs 1 over. Særlig vil vi fokusere den kollektivt påførte risiko. Det skjelnes også mellom individuell frivillig påtatt risiko, og kollektiv ufrivillig påført risiko. En sivil fallskjermhopper utsetter seg frivillig for risiko. Alle påføres vi risiko ved å leve i et samfunn med en rekke kjente og ukjente miljøgifter, og det er ufrivillig for vi har intet valg hvis vi først skal leve. Det finnes selvfølgelig glidende overganger mellom disse to former.

Hvem definerer hva som er risikofylt?

Ingeniører og naturvitere uttrykker risikoen ofte som en statistisk sannsynlighet for at noe farlig kan skje. Samfunnsvitere og filosofer mener dette er for smalt, da risiko også handler om kvalitative komponenter slik som samtykke i å gå inn under en økt risiko, og grad av tillit til informasjon om risiko. Noen etikere (f.x. Schrader-Frechette 1985) kritiserer også naturvitenskapelig uttrykte risiko beregninger for å gå i «er-bør»-fella [1] fordi man reduserer en egentlig etisk problemstilling til bare å være en teknisk/naturvitenskapelig sak.

Ingeniører og naturvitere har tendens til å se på risikovurderinger som «sitt» område, som de vil holde lekfolk utenfor. Filosofer og etikere hevder på sin side at siden risiko har med den offentlige velferd å gjøre, og fordi slike naturvitenskapelige risikovurderinger i mange tilfeller har vist seg å være fullstendig villedende, er det all grunn til å trekke inn et deltagende demokrati her. Det finnes dessuten ikke naturvitenskapelig basert erfaringsmateriale som kan gi opphav til også naturvitenskapelig sett «sikre» risikoprognoser for ny teknologi. I mange tilfeller går det tiår før vi kan oppdage eventuelle skadevirkninger av teknologisk aktivitet. Flere økologisk uheldige senvirkninger har oppstått på tvers av naturvitenskapelig baserte prognoser.

Etikk og risikoevaluering

Valg mellom bayesisk beslutningsteori eller maximin-regelen

Skal risikoen vurderes ut fra bayesisk beslutningsteori eller ut fra maximin-regelen?

Bayesisk risikovurdering

Beskrivelse

Man søker å maksimere gjennomsnittlig forventet nytte (‘utils’), der «forventet nytte» er definert som den subjektive sannsynlighet for en tilstand multiplisert med dets nytte.

Kritikk av maximin-regelen

Utilitarister som Harsanyi argumenterer for Bayesisk vurdering fordi det verst tenkelige («worst case») (se: maximin-regelen) av teknologisk risiko sjelden inntreffer. Maximin-regelen kritiseres for å være konservativ, at den hindrer samfunnsutviklingen og at den overfokuserer situasjoner og teknologien med ekstrem liten risiko.

Maximin-regelen

Beskrivelse

Her søker man å minimalisere sannsynligheten for det verst tenkelige.

Kontraktfilosofen John Rawls anvender maximin-regelen på sosial status og sier at et samfunn er rettferdig i den grad det er villig til å forbedre tilstanden til de sosialt dårligst stilte. Han tilstreber altså et egalitært samfunn.

Kritikk av bayesisk beslutningsteori

Subjektive sannsynligheter er vanskelig å bestemme. Folk har ulike oppfatninger om hva som er risikofylt og kommer i skyggen av potensielle katastrofer slik som global oppvarming, giftspredning og kjernefysiske katastrofer.

Type I og type II-feil

Definisjoner

Type-I feil er at man avviser en sann nullhypotese. En nullhypotese er en hypotese som sier at noe ikke er tilfelle. En nullhypotese kan være: «Melk er ikke kreftfremkallende». Hvis det er sant at melk ikke er kreftfremkallende, er det en type-I feil at man avviser eller drar i tvil at «melk ikke er kreftfremkallende». Legg merke til at dette ikke er det samme som å si at «melk er kreftfremkallende». Vi står ikke overfor en dobbel nekting som opphever hverandre.

Type-II feil er at man ikke avviser en falsk nullhypotese. «Nikkel er ikke allergifremkallende» er en falsk nullhypotese, fordi det gis mange eksempler på at nikkel faktisk er allergifremkallende. Type-II feil er da at man ikke avviser påstanden at «nikkel er kreftfremkallende».

Tilstander der det er usikkerhet om risikoen

I de tilfeller hvor risikoen som hefter ved en handling/tilstand/teknologi er usikker, f.eks. at man ikke vet om et stoff er helsefarlig, skal man da minimaliserer type-I feil eller type-II feil?

Tradisjonelt har man fra vitenskapelig og teknologisk hold gått inn for å minimalisere type-I feil fordi man da ikke står i fare for å avvise ting som viser seg å være ufarlig. Bevisbyrden legges over på de som vil vise at noe er farlig. Så lenge vi ikke har bevis for at noe er farlig, må vi kunne bruke det, er tankegangen her.

Motsatt hevdes det at rene naturvitenskapelige normer for å beregne risiko ikke er tilstrekkelig i spørsmål om risiko på samfunnsnivå fordi det har med folks velferd å gjøre. Her argumenteres det for å minimalisere type-II feil fordi det gir større sikkerhet for offentlig helse og plasserer bevisbyrden hos de som vil innføre stoffet eller hva det er som diskusjonen gjelder. Man argumenterer her også for at risikopådytterne må bære bevisbyrden (om liten risiko) fordi årsakssammenhengen kan være vanskelig å bevise og fordi de som utsettes for risikoen vil være mindre i stand til å bære omkostningene ved feil risikovurdering enn risikopådytterne.

Vi kjenner denne problemstillingen kanskje bedre under slagordet «den omvendte bevisbyrde». Det henspeiler nettopp på det forhold at å ta hensyn til type-I feil har vært den tradisjonelle måten å løse dette på, mens det nå, fra for eksempel miljøhold, forlanges at saken skal snus, at det er industrien som pådytter oss mulig risikofylte produkter som må bevise sin uskyld.

Falsifikasjon av en hypotese lettere å oppnå enn bekreftelse

Det er imidlertid en forskjell i muligheten til å nå igjennom her. Det er mye enklere å vise at en hypotese er feil enn at den er sann. Det skal bare et lite antall eksempler til å vise at en teori er falsk. Men man kan underbygge en teori med positive data til man blir blå i ansiktet. Og likevel kan man aldri med sikkerhet vite at det vil komme data en gang i framtiden som vil falsifisere den. Denne innsikten har da også ført til det krav, at en god teori bør inneholde en beskrivelse av hva som skal til for at teorien er gal.

I forhold til type-I og type-II feil, er det da en epistemologisk fordel å legge bevisbyrden på de som vil avkrefte en teori, f.eks. vise at «amalgamfyllinger er helsefarlige», enn at man positivt skal vise at «amalgamfyllinger er ikke helsefarlige».

Det er som sagt normalt fra naturvitenskapelig og teknologisk hold å ville minimalisere type-I feil, dvs de synes ikke man bør bruke tid på å prøve å avkrefte antatt sanne påstander om at noe er uten risiko.

Fra et samfunnssynspunkt er det derimot viktig at man avviser antatt falske hypoteser om risikofrihet slik at man ikke bygger samfunnet på falsk trygghet. Epistemologisk er det også mye enklere å avvise en falsk hypotese enn å begrunne en sann hypotese.

Det etiske aspekt

Beskytter vi produsentene eller samfunnet? Siden naturvitenskapene og produsentene stort sett mener at ulemper må påvises før noe merkes som farlig eller tas bort fra markedet, kalles type-I risiko ofte for "utviklers risiko" (risikoen for å forkastet et harmløst produkt), mens type-II risiko benevnes "samfunnets risiko" (risikoen for ikke å avvise en skadelig utvikling).

Det er altså en motsetning mellom hva som er risikofylt for en produsent eller utvikler, enn for samfunnet. Minimaliserer vi produsentrisikoen så øker samfunnets risiko, og omvendt.

Mange vitenskapsfolk minimaliserer utviklers risiko fordi det er konsistent med å begrense falske positive teorier, fordi det er konsistent med bevis som kreves i kriminalsaker (tvilen kommer den tiltalte til gode) og fordi det samsvarer med bayesisk beslutningsteori.

Den teknologiske vitenskapen og deres produsenter burde minimalisert samfunnsrisikoen i spørsmålet om anvendt teknologi ut fra følgende premisser:

1. Vi burde beskytte oss mot farer, før vi øker velferden.
2. Enkeltmennesker trenger mer beskyttelse enn produsenter
3. Samfunnsrisiko er ofte umulig å kompensere for.
4. Samfunnsrisiko er sjelden godtatt ved at allmennheten har samtykket
5. Produsenters rett til å tjene penger må veie mindre enn allmennhetens rett til sikkerhet

Påført risiko

Når er det etisk legitimt å påføre noen en risiko? To viktige spørsmål knyttet til distribusjonen av risiko må da avklares:

• Hvordan er ulempene av påført risiko fordelt?
• Hvordan er nytten av påført risiko fordelt?

D.Parfit argumenterer for at påført risiko er lite akseptabelt hvis nytten tilfaller denne generasjon, mens kommende generasjoner må bære ulempene. Dette er problemstillingen ved en rekke miljøskader, særlig i tilknytning til kjerneenergi.

Litteratur:

Beck, Ulrich (1992): Risk Society. Sage, London.

Harsanyi, J: (1975): "Can the Maximin Principle Serve as a Basis for Morality?" in  American Political Science Review 69: pp.594-605.

Parfit, D. (1983): "The Further Future: The Discount Rate" in D.MacLean and P.Brown (eds.) Energy and the Future, Totowa, NJ: Rowman and Littlefield, pp.31-37.

Shrader-Frechette, Kristin (1995): "Risk" in New Encyclopedia of Philosophy, Ed. Routledge,

Shrader-Frechette, Kristin (1985): Science Policy, Ethics, and Economical Methodology. Kluwer. Boston

Fotnoter:

0) Artikkelen her er for en stor del et resyme av Shrader-Frechette 1995.

1) Det samme som naturalismens feilslutning. Denne hevder, mer eller mindre bevisst, at det er en enkel overgang fra «er» til »bør». Den er lett å kritisere: At det finnes krig, er intet argument for at det bør være krig. At det finnes sult, er intet argument for at det bør finnes sultne mennesker. Men likevel bygges mye av samfunnet opp på er-bør strategier: Vi foretar en rekke meningsmålinger for å finne ut hva folk mener om dette og hint moralske spørsmål, og hvis flertallet mener noe, da må det også være moralsk rett. Tenk også på unnskyldningen vi så lett tyr til: «Men det er jo så mange som gjør det.» Men om så 95% snøt på skatten, blir det jo ikke noe mer rett å gjøre det. En annen sak er det at i en samfunn der man ikke kan enes om normer og livsfundamenter, der synes dette som den eneste måten å komme ut av uføret med hva vi gjør når vi mener forskjellig. Men har flertallet alltid rett? Pr.def?

Svein Sando, opr. versjon 20.11.96.

Denne artikkelen er vist 9632 ganger