Toleranse og kristendom i barnehagene

I en kommentar i Adresseavisen for 13.april mener Tor Nordeng at kristendommen splitter barna i barnehagene. Han bygger sine synspunkter rundt erfaringer fra Saksvik barnehage i Malvik. Det er mangt man kunne kommentert til det som angivelig skjer i og ved denne barnehagen av kristnes "fanatiske virksomhet", men en slik lokal debatt hører vel bedre hjemme i lokalavisa enn her i Adresseavisen.

Det mer allmenne spørsmål som Nordeng derimot reiser, er om barn i det hele tatt bør få høre noe om religion og livssyn i barnehagen. Lovgiverne har tydeligvis ment at det bør de. Dette er heller ingen levning fra fortiden, slik Nordeng hevder. Den kristne formålsparagrafen kom inn før første gang i lovverket så sent som i 1984 og ble bekreftet med den nåværende barnehageloven av 1995. Nå skal det ikke stikkes under en stol at dette har vært et omstridt emne under Stortingets behandlinger av lovene, men dette er antagelig mindre omstridt nå enn i 1975 da den første barnehageloven så dagens lys, den gang uten konkret verdiforankring. På 1970-tallet trodde man da også i langt større grad enn i dag at det var mulig å drive en verdinøytral oppdragelse.

Ut fra erfaring mener jeg at verdinøytralitet nok kan være velment, men er umulig å gjennomføre i praksis. Ingen av oss møter nemlig barna uten et verdifundament som preger våre handlinger, enten vi tror det eller ei. I nettopp vår tid med økende uklarhet med hensyn til hvilke verdier som råder, må det være mest redelig å si klart fra om hvilken verditilknytning man vil ha i barnehagene, framfor å la det hele flyte og være gjenstand for tilfeldig påvirkning. I rammeplanen for barnehagen (1996) begrunnes formålsparagrafens understrekning av kristne og humanistiske verdier, med å si at disse verdier "forutsettes å ha bred tilslutning i det norske folk". Egen erfaring fra 90-årene med både å ha arbeidet med førskolelærerstudenter i flere år og fra foreldreutvalg ved nettopp Saksvik barnehage, har overbevist meg at denne forutsetningen om den brede tilslutning synes å holde stikk.

For Saksvik barnehages vedkommende begrenset formidlingen av kristne elementer seg til syv samlingsstunder, eller 3,5 time i løpet av et barnehageår. Jeg vil tro at denne mengden er rimelig representativ for barnehager i sin allminnelighet. Dette er hva barna får høre om bakgrunnen for vår kulturs to veletablerte høytider, jul og påske. Er dette skadelig kunnskap for førskolebarn? Denne formidlingen skal skje åpent og varslet slik at foreldre kan ta ungene ut av den om de ønsker det. Barnehagen bør i slike tilfeller sørge for et alternativt pedagogisk opplegg som er av samme kvalitet som resten av ungene får.

Det er påfallende at det er omtrent bare når det er snakk om kristen påvirkning at noen roper opp og hevder at dette er farlig. Antagelig bunner dette i at det dreier seg om et uttalt livssyn som noen foreldre ikke deler og derfor, naturlig nok, heller ikke ønsker at barna skal anta. Men ropes det slik opp mot alt det andre barna påvirkes av, også i barnehagene, som former våre mer eller mindre reflekterte livssyn? Dette er gjerne påvirkning som ikke framstår som uttalte livssyn, men som likevel former oss. Jeg tenker da særlig på alt det som har med kjøpepress og materialisme å gjøre. Den posisjonen handelstandens Coca-cola-julenisse har fått i både barnehage og skole i adventstiden er adskillig mer påtrengende enn Jesus-barnet i krybben. Mon tro hvem som er mest skadelig for barna og vår kultur ….

Det springende punktet i Nordengs bekymring synes å være at ungene splittes ved at noen må få fritak fra å høre om Jesus. Selvfølgelig er dette en ulempe. Det er imidlertid uunngåelig så lenge vi ikke lever i et livssynsmessig og kulturelt enhetssamfunn. Foreldrenes primat i oppdragelsesspørsmål skal ivaretas i barnehagen. Derfor gis det valg! Nordengs løsning synes imidlertid å være at ingen skal få høre om Jesus, for da slipper flokken å deles opp. Men da oppstår det jo en tvangssituasjon, nemlig at selv om flertallet i dette tilfellet hadde ønsket en viss informasjon (ikke forkynnelse!) noen få timer i året, så skal det være forbudt. Flertallet av barna frarøves dermed muligheten for en type ønsket informasjon som har med forståelsen av hele vår 1000-årige kultur å gjøre. Dette mener jeg har med toleranse å gjøre. Å tillate valgfrihet må være bedre enn å tvinge kun en løsning på barna, enten den ene løsningen er at alle tvinges til å høre om Jesus eller at ingen får gjøre det. Toleranse er å tillate at andre får ytre sine meninger selv om man er dypt uenig i disse meningers innhold. Nordengs prosjekt er i dette lys intolerant fordi barn nektes kunnskap som i dette tilfellet både er fastsatt ved departemental forskrift og som flertallet av foreldrenes dessuten ønsker. Å si som Nordeng gjør til slutt, at formålsparagraf og forskrift "må tas med en klype salt", vil for en førskolelærer derfor være yrkesetisk umulig fordi man da er illojal overfor både flertallet av foreldrene og mot arbeidsgiver.

Svein Sando, høgskolelektor i religion og etikk ved Dronning Maud Minne Høgskole for førskolelærerutdanning.

Ovenstående stod som innlegg i Adresseavisen 27.4.1999 som svar på et utspill 13.4.1999 av Tor Nordeng der en rekke forhold ved Saksvik barnehage ble kritisert.

Denne artikkelen er vist 7372 ganger