Johannes Åpenbaring - en lesehjelp
av Svein Sando, cand.theol
Innledning
Johannes Åpenbaring, Åpenbaringsboken, Apokalypsen (en bok med mange
navn) er ingen lett tilgjengelig bok, derfor kommer du heller ikke gratis til en
forståelse av den. Mange kvier seg for å lese i den, i redsel for å lese noe
ubehagelig. Andre gransker den for å finne bevis for at Jesu gjenkomst er nær
forestående.
Mitt ønske er at alle kristne skal forholde seg edruelig og bevisst
til Bibelens siste bok. Vi kan ikke klare oss uten den, men vi må klare oss uten
villedende konsekvenser av den. Poenget med boken er å være beredt til enhver tid
(Mt.24.44), framfor å beregne nøyaktig når enden måtte komme. Når selv Jesus ikke vet
når hans gjenkomst skal skje (Mt.24.44), er det da rimelig å tro at vi kan vite timen?
Det er på en måte uviktig å vite timen for Jesu gjenkomst, men det
er viktig å vite hvordan vi skal bevare troen i en verden som misliker Guds Ord,
i en verden som i følge Kirkens tro er gjenstand for Guds dom - og fornyelse.
Derfor er Åpenbaringsboken viktig. Den er viktig for de som vil bli stående som kristne
til enhver tid, men mest har den nok å si kristne som lever i tider der kristentroen
foraktes eller de troende til og med er gjenstand for forfølgelse, og for en tid der de
åpenbare endetidstegnene er så klare at håpløsheten rår. Åpenbaringsboken forkynner
nemlig et håp når det ser som håpløsts ut. Men håpet gjelder ikke alle. Det
gjelder de troende som er Åpenbaringsbokens adressater, de som leser og hører
Åpenbaringsbokens innhold og tar lærdom av det. Derfor er Åpenbaringsboken også en
misjonsbok; det vil si en bok som oppfordrer oss til å ta ansvar for andre menneskers
forhold til Den Hellige Gud, han som var og som er og som kommer.
Mer om Åpenbaringsboken
(Nedenstående er et så godt som uendret utdrag av et
bibelstudieopplegg om Johannes Åpenbaring jeg laget i 1988 for Trondheim Kristelige
Studentlag)
Apokalyptisk litteratur
Johannes Åpenbaring er for mange en fremmedartet bok i det Nye
Testamente (NT). Derfor er den for mange bibellesere i dag også en lukket bok. Men for
samtiden var det annerledes. Datiden kjente en rekke skrifter av lignende karakter. Vi
kaller dette for apokalypser fordi de prøver å avdekke (gresk: apo-kalyps-ein = å
avdekke) maktkampen mellom onde og gode krefter i tilværelsen.
For de kristne på 100-tallet fantes det minst et drøyt dusin med
apokalyptiske bøker med jødisk bakgrunn. En av disse har vi i vårt Gamle Testamente
(GT), nemlig Daniels bok. Ellers kan vi nevne Henoks bøker, Jubileerboka, Sibyllinske
orakler, Mosesapokalypsen, 2.Baruk, 4.Esra og Abrahamsapokalypsen. Alle disse oppsto i
perioden fra litt før år 200 f.Kr. og fram til ca år 150 e.Kr.
Poenget med disse bøkene synes å være å tolke samtiden i lys av
kampen mellom Gud og Satan om maktherredømmet på jorden. Utgangspunktet var det ondes
problem i lys av et utvalgt folks lidelseshistorie: "Hvorfor går det de ugudelige
godt, mens de fromme må lide?"; eller i mer almen fasong: "Hvordan kan Gud
tillate at ondskapen rammer så mange uskyldige mennesker?"
Svaret er at det foregår en kamp på liv og død utenfor det som er
synlig for mennesker. Visst merker vi konsekvensene, men store deler av kampen er i og for
seg skjult. For å beskrive en ekstraordinær virkelighet må det brukes et
ekstraoridnræt språk: billedspråket, metaforer.
Johannes Åpenbaring, eller "Jesu Kristi apokalypse", slik
det står i 1.1, kan sees på som et kristent alternativ til de nevnte jødiske
apokalypser, som selvfølgelig manglet et kristent syn på Jesu rolle i maktkampen mellom
Gud og Satan. At det fantes åpenbaringer av ymse slag i menighetene, er det all grunn til
å tro (se f.eks. 1.Kor.14.26 og 30). 1.Joh.4.1-3 advarer mot falske ånder. Det er derfor
ikke gitt at enhver åpenbaring er fra Gud. De må prøves! Derfor angir Johannes
kriteriet:
Den som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og
blod, er av Gud. (1.Joh.4.2)
Det gjør Johannes Åpenbaring, men ikke de jødiske apokalypser.
Derfor var det betimelig med en "Jesu Kristi Apokalypse."
Vi har derfor grunn til å tro at Johannes Åpenbaring var en bok som
var lettere å forstå for folk på 100-tallet enn for oss. Skal vi trenge inn i dette
stoffet, må vi gjøre et større stykke arbeid enn når vi skal forstå en annen tekst
fra NT. Vi må bl.a. sette oss i billedspråkets betydning ut fra datidens
referansebakgrunn.
Tallsymbolikken
Bruk av tall i symbolsk betydning er et utbredt fenomen i menneskers
kultur. I bibelsk sammenheng finner vi det allerede i skapelsesberetningen. Tallenes
betydning er disse:
- 3-tallet er Guds tall.
- 4-tallet er skapningens tall.
- 7-tallet er det hellige tall. Hellig er både Gud (3) og det av
skaperverket (4) som Gud har utskilt for seg. 7 = 3 + 4. Gud hvilte den 7.dag som
følgelig kalles helligdag.
- 10-tallet er fullkommenhetens tall.
- 12-tallet er menighetens tall. Menigheten er Guds (3), men består av
skapninger (4). 12 = 3 * 4.
Den profetiske horisont
Endetidens tidsperspektiv kan man grovt dele inn i to synspunkter.
Det ene synspunktet går ut på at endetidsbegivenhetene skal skje over
et kort tidsrom. "Enden" er da en punktuell hendelse. Slik virker mange av de
profetiske tekster og mange av Jesu utsagn (f.eks. Mt.24.14,44).
Det andre synspunktet tolker endetiden som en lengre periode med en
rekke begivenheter som skjer over år, kanskje århundrer. For å komme til rette med de
tekster som omtaler enden som en punktuell hendelse, svarer man to ting:
a. Når man ser på en rekke fjelltopper langt borte i horisonten, vil
de synes å ligge tett ved hverandre, mens de i virkeligheten godt kan ligge med stor
innbyrdes avstand. Slik er det også med profetiene. Fra en fjern fortid, kan endetidens
hendelser synes å opptre samtidig, mens de egentlig skjer over et lengre tidsrom.
b. Ord som "nær", "snart", "kort", og
"lang" er alle tøyelige begreper. Et kort tidsrom kan for en geolog være et
par tusen år, mens noen minutters pine i tannlegestolen kan oppleves som en evighet. Se
også 2.Peter.3.8: "For Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en
dag."
Forholdet mellom bokstavelig og billedlig tolkning
Åpenbaringsboken er proppfull med bilder. Disse har åpenbart en
dypere mening enn den bokstavelige. Likevel er det etter mitt syn nødvendig å holde på
en likefram tolkning av teksten dersom ikke teksten selv gir signal om noe annet. Et
viktig spørsmål i møte med Åpenbaringsboken må derfor være å bestemme når vi skal
forlate den likeframme tolkning. Når et slikt valg er tatt, står man overfor det
vanskeligere spørsmål å si hva bildet betyr.
Men grunnene for å forlate den likeframme tolkning må ikke være at
vi ikke liker det vi leser, men at teksten selv sier at det er et bilde eller symbol vi
står overfor, eller at en billedlig tolkning gir mer mening ut fra helheten, enn en
bokstavelig tolkning.
Dvs. hvis vi ikke skjønner det vi leser, da kan vi undersøke om vi
står overfor et billedspråk. Men hvis vi skjønner, men ikke liker det vi leser, da er
det all grunn til å være på vakt mot en billedlig tolkning.
Som et eksempel kan vi henvise til tallene, som er omtalt tidligere.
Jeg vil mene at en rekke av tallbetegnelsene i Åpenbaringsboken er symbolske, fordi
tallsymbolikken som sådan er så utbygget i dette verket. De fleste tall skal derfor ikke
forstås kvantitativt, men kvalitativt. Dvs. at det i en tallbetegnelsen også ligger en
kvalitetsbeskrivelse av det som omtales.
Når det tales om 7 menigheter, og vi vet at 7 betyr hellig, da sies
det samtidig at det er en hellig menighet. Når "Dyret" i 13.18 får tallet 666
så kan det oppfattes som anti-treenighet som ikke nådde opp til 7-tallet. Dyret
etterlignet Gud, men klarte bare å nå opp til 666 i stedet for 777 (=hellig treenighet).
Åpenbaringsbokens struktur
I århundrer har man forgjeves forsøkt å finne Åpenbaringsbokens
indre form og struktur. Mange har oppfattet boken som et nærmeste kaotisk skrift
bestående av en rekke isolerte elementer av dels høyverdig poetisk stoff, dels
grovhuggede profetier; der symboler og realiteter står side om side osv. I 1972 leverte
franskmannen Jacques Ellul en studie over Åpenbaringsboken ("L'Apocalypse. Structure
en Mouvement") som synes å finne en nøkkel til Åpenbaringsbokens oppbygging.
Han påpeker at verket har et opphøyet sentrumsparti i avsnittet
11.15-19 der Gud sitter på sin trone i himmelen. Dette er det matematiske midtpunkt i
verket regnet etter antall ord i den greske grunntekst. Dette midterste himmelsyn skal
forstås som en akse gjennom verket som det andre speiler seg om.
Verket har 5 avsnitt som hver inneholder en 7-het:
I - 7 menighetsbrev (kp.2-3)
II - 7 segl (kp.5-7)
III - 7 basuner (kp.8-12(14?))
IV - 7 vredesskåler (kp.15-18)
V - 7 endetidssyn (kp.19-20)
Handlingen i disse synene foregår for det meste på jorden.
Mellom eller i disse avsnitt er det plassert 5 overganger med
himmelsyn. Det midterste og 3 synet er det overnevnte sentrumspartiet. Himmelsynene
(benevnt 1-5) og 7-hets-gruppene (benevnt I-V) kan grupperes slik:
I: 7 menighetsbrev (kp.2-3)
1: "Stig opp og se hva som skal skje!" (kap.4)
II: 7 segl (kap.5-7)
2: Martyrenes førstegrøde (kap.7)
III: 7 basuner, del 1 (kap.8-11.14)
---akse------------- 3:
Guds tempel i himmelen (kap.11.15-19) --------
III: 7 basuner, del 2 (kap.12-13)
4: Den siste høst (kap.14)
IV: 7 vredesskåler (kap.15-18)
5: "Seieren er vunnet!" (kap.19.1-10)
V: 7 endetidssyn (kap.19-20)
Tematisk forholder delene seg speilvendt om aksen til hverandre. Del I
må sees mot del V, syn 1 mot 5, del II mot IV osv.
Ved å sammenligne denne Elluske arkitektur med Platons dialog
"Parmenides", ser Platonforskeren Egil Wyller en påfallende likhet. Ut fra
Platon kan man snakke om en oppstigning mot et enhetspunkt, som her altså er det tredje
himmelsyn der Gud sitter på sin trone, uberørt av Satans herjinger. For Platon var
"Den ene" en slags øverste guddom. Her er Den ene Gud Fader i sin majestet. Fra
de syv menighetsbrev, kirkens nåtidssituasjon, starter det en oppstigning mot Gud, men
den skjer ved at ondskapen avdekkes (7 segl og 6 basuner). Oppe hos Gud i 11.15-19, får
vi høre om hvordan avslutningskampen mot Satan forberedes og proklameres ("ødelegge
dem som ødelegger jorden"). Nedstigningen mot jorden skjer ved at ødeleggerene selv
blir ødelagt (20.14-15).
Wyller mener at Johannes godt kan hatt kjennskap til Platons dialoger,
og brukt den litterære form derfra, til å få orden på sitt overveldende materiale.
Hovedbudskap
Jeg tror Åpenbaringsbokens budskap kan sammenfattes i følgende
punkter:
1. Det kommer en tid/tidsrom da Gud skal sette en sluttstrek for den
nåværende tidsalder, der godt og ondt lever side om side i en verden som dels viser seg
fra sin beste side som Guds gode skaperverk, dels som en jammerdal med grenseløs lidelse.
2. "Tiden er nær" (1.3) da Gud skal sette denne sluttstrek.
3. Endetidstrekkene er flere:
- Tiltagende lovløshet
- Tiltagende frafall fra Gud
- Tiltagende forfølgelse av de troenede
- Tiltagende skade på skaperverket (økokatastrofer, jordskjelv o.l.)
4. Til en viss grad rammer endetidstrekkene alle mennesker, troende som
vantro.
5. Men de endetidstegn som Åpenbaringsboken viser, er trekk som passer
på mange tider og situasjoner. Hensikten med å gjenkjenne sin tid som en mulig
"siste tid", er tofoldig:
- Å være beredt slik at vi ikke overrumples
- Å ikke ta lidelse for Kristi skyld som et tegn på at man har
mistet Guds nåde - snarere tvert imot: martyrene skal få en særlig framskutt plass i
Guds Rike.
6. Når endetiden virkelig bryter på, vil det til en viss grad føre
til beskyttelse av de troende.
7. Endetidens plager vil ikke gjøre at flertallet av mennesker angrer
og vender om.
8. Endetidens dom er Guds endelige og totale avskaffelse av det onde.
Det onde skal med vondt fordrives. Det onde synes ikke å bli tilintetgjort, men til å
holdes innesperret i seg selv.
9. Vi kalles til å velge side i denne maktkamp før det er for sent,
før frafallet blir så stort at det ikke er noen til å forkynne lengre.
10. Alle skal gjennomgå en legemlig oppstandelse, der Jesu
oppstandelse er forbildet.
11. Alle mennesker skal dømmes etter tro og trosgjerninger.
12. De sanne Kristus-troende skal gå fri i dommen og bli evige borgere
av Guds Rike.
13. De som ikke frifinnes i dommen går fortapt. Hva fortapelse
virkelig er, avsløres ikke i Åpenbaringsboken, men at det "bare" er
tilintetgjørelse, synes vanskelig å fastholde.
14. Guds Rike opprettes nå "i kraft". Himmel og jord
nyskapes, men slik at det likevel er en kontinuitet mellom det oprinnelige gode skaperverk
og det nye.
15. Det betyr at vi ikke skal til himmelen, men at himmelen skal til
oss. Guds bolig skal være blant menneskene.
Forfatter, tid og sted
Åp.1.1, 4.9 og 22.8 sier at "Johannes" er forfatter eller
nedskriver av Åpenbaringsboken. Det oldkirkelige tradisjon sier bestemt at det er
apostelen Johannes det er tale om. Det er mange gode grunner for å holde fast ved dette.
Blant annet kan Johannes' evangelium, Johannes' brev og Johannes' Åpenbaring betraktes
som en triade som forholder seg til den bibelske triade tro-håp-kjærlighet (1.Kor.13.13)
der evangeliet er trosboken, brevene kjærlighetsbøkene og Åpenbaringen håpsboken.
Åp.1.9 sier at boken ble til på egeerhavsøya Patmos. Oldkirkelige
kilder hevder at apostelen Johannes var biskop i Efesos og skal ha vært forvist til øya
Patmos av keiser Domitian i sin alderdom. Hvis dette er riktig, er det også rimelig å
tidfeste Åpenbaringsboken tilblivelse til 90-tallet, kanskje nettopp år 94 som
kirkefaderen Eusebius sier.
Litteratur
Eritsland, Lars (1978) |
Fortolkning til Johannes Åpenbaring, (i Bibelverket): Luther/Lunde
forlag, Oslo 1978 |
Morland, Kjell Arne (1985) |
Ingen kjenner dagen! Dyret fra Åpenbaringen 13 og vår tid: Credo
Forlag 1985 |
Utnem, Erling (1987) |
Visst skal jorden bli ny! Det bibelske framtidshåp: Luther forlag
1987 |
Wyller, Egil A. (1986) |
Johannes Åpenbaring, oversatt fra gresk og tolket: J. W. Cappelens
forlag A/S 1986 |
Denne artikkelen er vist 8241 ganger |