Johannes Åpenbaring - en lesehjelp

av Svein Sando, cand.theol

Innledning

Johannes Åpenbaring, Åpenbaringsboken, Apokalypsen (en bok med mange navn) er ingen lett tilgjengelig bok, derfor kommer du heller ikke gratis til en forståelse av den. Mange kvier seg for å lese i den, i redsel for å lese noe ubehagelig. Andre gransker den for å finne bevis for at Jesu gjenkomst er nær forestående.

Mitt ønske er at alle kristne skal forholde seg edruelig og bevisst til Bibelens siste bok. Vi kan ikke klare oss uten den, men vi må klare oss uten villedende konsekvenser av den. Poenget med boken er å være beredt til enhver tid (Mt.24.44), framfor å beregne nøyaktig når enden måtte komme. Når selv Jesus ikke vet når hans gjenkomst skal skje (Mt.24.44), er det da rimelig å tro at vi kan vite timen?

Det er på en måte uviktig å vite timen for Jesu gjenkomst, men det er viktig å vite hvordan vi skal bevare troen i en verden som misliker Guds Ord, i en verden som i følge Kirkens tro er gjenstand for Guds dom - og fornyelse. Derfor er Åpenbaringsboken viktig. Den er viktig for de som vil bli stående som kristne til enhver tid, men mest har den nok å si kristne som lever i tider der kristentroen foraktes eller de troende til og med er gjenstand for forfølgelse, og for en tid der de åpenbare endetidstegnene er så klare at håpløsheten rår. Åpenbaringsboken forkynner nemlig et håp når det ser som håpløsts ut. Men håpet gjelder ikke alle. Det gjelder de troende som er Åpenbaringsbokens adressater, de som leser og hører Åpenbaringsbokens innhold og tar lærdom av det. Derfor er Åpenbaringsboken også en misjonsbok; det vil si en bok som oppfordrer oss til å ta ansvar for andre menneskers forhold til Den Hellige Gud, han som var og som er og som kommer.

Mer om Åpenbaringsboken

(Nedenstående er et så godt som uendret utdrag av et bibelstudieopplegg om Johannes Åpenbaring jeg laget i 1988 for Trondheim Kristelige Studentlag)

Apokalyptisk litteratur

Johannes Åpenbaring er for mange en fremmedartet bok i det Nye Testamente (NT). Derfor er den for mange bibellesere i dag også en lukket bok. Men for samtiden var det annerledes. Datiden kjente en rekke skrifter av lignende karakter. Vi kaller dette for apokalypser fordi de prøver å avdekke (gresk: apo-kalyps-ein = å avdekke) maktkampen mellom onde og gode krefter i tilværelsen.

For de kristne på 100-tallet fantes det minst et drøyt dusin med apokalyptiske bøker med jødisk bakgrunn. En av disse har vi i vårt Gamle Testamente (GT), nemlig Daniels bok. Ellers kan vi nevne Henoks bøker, Jubileerboka, Sibyllinske orakler, Mosesapokalypsen, 2.Baruk, 4.Esra og Abrahamsapokalypsen. Alle disse oppsto i perioden fra litt før år 200 f.Kr. og fram til ca år 150 e.Kr.

Poenget med disse bøkene synes å være å tolke samtiden i lys av kampen mellom Gud og Satan om maktherredømmet på jorden. Utgangspunktet var det ondes problem i lys av et utvalgt folks lidelseshistorie: "Hvorfor går det de ugudelige godt, mens de fromme må lide?"; eller i mer almen fasong: "Hvordan kan Gud tillate at ondskapen rammer så mange uskyldige mennesker?"

Svaret er at det foregår en kamp på liv og død utenfor det som er synlig for mennesker. Visst merker vi konsekvensene, men store deler av kampen er i og for seg skjult. For å beskrive en ekstraordinær virkelighet må det brukes et ekstraoridnræt språk: billedspråket, metaforer.

Johannes Åpenbaring, eller "Jesu Kristi apokalypse", slik det står i 1.1, kan sees på som et kristent alternativ til de nevnte jødiske apokalypser, som selvfølgelig manglet et kristent syn på Jesu rolle i maktkampen mellom Gud og Satan. At det fantes åpenbaringer av ymse slag i menighetene, er det all grunn til å tro (se f.eks. 1.Kor.14.26 og 30). 1.Joh.4.1-3 advarer mot falske ånder. Det er derfor ikke gitt at enhver åpenbaring er fra Gud. De må prøves! Derfor angir Johannes kriteriet:

Den som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. (1.Joh.4.2)

Det gjør Johannes Åpenbaring, men ikke de jødiske apokalypser. Derfor var det betimelig med en "Jesu Kristi Apokalypse."

Vi har derfor grunn til å tro at Johannes Åpenbaring var en bok som var lettere å forstå for folk på 100-tallet enn for oss. Skal vi trenge inn i dette stoffet, må vi gjøre et større stykke arbeid enn når vi skal forstå en annen tekst fra NT. Vi må bl.a. sette oss i billedspråkets betydning ut fra datidens referansebakgrunn.

Tallsymbolikken

Bruk av tall i symbolsk betydning er et utbredt fenomen i menneskers kultur. I bibelsk sammenheng finner vi det allerede i skapelsesberetningen. Tallenes betydning er disse:

• 3-tallet er Guds tall.
• 4-tallet er skapningens tall.
• 7-tallet er det hellige tall. Hellig er både Gud (3) og det av skaperverket (4) som Gud har utskilt for seg. 7 = 3 + 4. Gud hvilte den 7.dag som følgelig kalles helligdag.
• 10-tallet er fullkommenhetens tall.
• 12-tallet er menighetens tall. Menigheten er Guds (3), men består av skapninger (4). 12 = 3 * 4.

Den profetiske horisont

Endetidens tidsperspektiv kan man grovt dele inn i to synspunkter.

Det ene synspunktet går ut på at endetidsbegivenhetene skal skje over et kort tidsrom. "Enden" er da en punktuell hendelse. Slik virker mange av de profetiske tekster og mange av Jesu utsagn (f.eks. Mt.24.14,44).

Det andre synspunktet tolker endetiden som en lengre periode med en rekke begivenheter som skjer over år, kanskje århundrer. For å komme til rette med de tekster som omtaler enden som en punktuell hendelse, svarer man to ting:

a. Når man ser på en rekke fjelltopper langt borte i horisonten, vil de synes å ligge tett ved hverandre, mens de i virkeligheten godt kan ligge med stor innbyrdes avstand. Slik er det også med profetiene. Fra en fjern fortid, kan endetidens hendelser synes å opptre samtidig, mens de egentlig skjer over et lengre tidsrom.

b. Ord som "nær", "snart", "kort", og "lang" er alle tøyelige begreper. Et kort tidsrom kan for en geolog være et par tusen år, mens noen minutters pine i tannlegestolen kan oppleves som en evighet. Se også 2.Peter.3.8: "For Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag."

Forholdet mellom bokstavelig og billedlig tolkning

Åpenbaringsboken er proppfull med bilder. Disse har åpenbart en dypere mening enn den bokstavelige. Likevel er det etter mitt syn nødvendig å holde på en likefram tolkning av teksten dersom ikke teksten selv gir signal om noe annet. Et viktig spørsmål i møte med Åpenbaringsboken må derfor være å bestemme når vi skal forlate den likeframme tolkning. Når et slikt valg er tatt, står man overfor det vanskeligere spørsmål å si hva bildet betyr.

Men grunnene for å forlate den likeframme tolkning må ikke være at vi ikke liker det vi leser, men at teksten selv sier at det er et bilde eller symbol vi står overfor, eller at en billedlig tolkning gir mer mening ut fra helheten, enn en bokstavelig tolkning.

Dvs. hvis vi ikke skjønner det vi leser, da kan vi undersøke om vi står overfor et billedspråk. Men hvis vi skjønner, men ikke liker det vi leser, da er det all grunn til å være på vakt mot en billedlig tolkning.

Som et eksempel kan vi henvise til tallene, som er omtalt tidligere. Jeg vil mene at en rekke av tallbetegnelsene i Åpenbaringsboken er symbolske, fordi tallsymbolikken som sådan er så utbygget i dette verket. De fleste tall skal derfor ikke forstås kvantitativt, men kvalitativt. Dvs. at det i en tallbetegnelsen også ligger en kvalitetsbeskrivelse av det som omtales.

Når det tales om 7 menigheter, og vi vet at 7 betyr hellig, da sies det samtidig at det er en hellig menighet. Når "Dyret" i 13.18 får tallet 666 så kan det oppfattes som anti-treenighet som ikke nådde opp til 7-tallet. Dyret etterlignet Gud, men klarte bare å nå opp til 666 i stedet for 777 (=hellig treenighet).

Åpenbaringsbokens struktur

I århundrer har man forgjeves forsøkt å finne Åpenbaringsbokens indre form og struktur. Mange har oppfattet boken som et nærmeste kaotisk skrift bestående av en rekke isolerte elementer av dels høyverdig poetisk stoff, dels grovhuggede profetier; der symboler og realiteter står side om side osv. I 1972 leverte franskmannen Jacques Ellul en studie over Åpenbaringsboken ("L'Apocalypse. Structure en Mouvement") som synes å finne en nøkkel til Åpenbaringsbokens oppbygging.

Han påpeker at verket har et opphøyet sentrumsparti i avsnittet 11.15-19 der Gud sitter på sin trone i himmelen. Dette er det matematiske midtpunkt i verket regnet etter antall ord i den greske grunntekst. Dette midterste himmelsyn skal forstås som en akse gjennom verket som det andre speiler seg om.

Verket har 5 avsnitt som hver inneholder en 7-het:

I - 7 menighetsbrev (kp.2-3)

II - 7 segl (kp.5-7)

III - 7 basuner (kp.8-12(14?))

IV - 7 vredesskåler (kp.15-18)

V - 7 endetidssyn (kp.19-20)

Handlingen i disse synene foregår for det meste på jorden.

Mellom eller i disse avsnitt er det plassert 5 overganger med himmelsyn. Det midterste og 3 synet er det overnevnte sentrumspartiet. Himmelsynene (benevnt 1-5) og 7-hets-gruppene (benevnt I-V) kan grupperes slik:

I: 7 menighetsbrev (kp.2-3)

1: "Stig opp og se hva som skal skje!" (kap.4)

II: 7 segl (kap.5-7)

2: Martyrenes førstegrøde (kap.7)

III: 7 basuner, del 1 (kap.8-11.14)

---akse------------- 3: Guds tempel i himmelen (kap.11.15-19) --------

III: 7 basuner, del 2 (kap.12-13)

4: Den siste høst (kap.14)

IV: 7 vredesskåler (kap.15-18)

5: "Seieren er vunnet!" (kap.19.1-10)

V: 7 endetidssyn (kap.19-20)

Tematisk forholder delene seg speilvendt om aksen til hverandre. Del I må sees mot del V, syn 1 mot 5, del II mot IV osv.

Ved å sammenligne denne Elluske arkitektur med Platons dialog "Parmenides", ser Platonforskeren Egil Wyller en påfallende likhet. Ut fra Platon kan man snakke om en oppstigning mot et enhetspunkt, som her altså er det tredje himmelsyn der Gud sitter på sin trone, uberørt av Satans herjinger. For Platon var "Den ene" en slags øverste guddom. Her er Den ene Gud Fader i sin majestet. Fra de syv menighetsbrev, kirkens nåtidssituasjon, starter det en oppstigning mot Gud, men den skjer ved at ondskapen avdekkes (7 segl og 6 basuner). Oppe hos Gud i 11.15-19, får vi høre om hvordan avslutningskampen mot Satan forberedes og proklameres ("ødelegge dem som ødelegger jorden"). Nedstigningen mot jorden skjer ved at ødeleggerene selv blir ødelagt (20.14-15).

Wyller mener at Johannes godt kan hatt kjennskap til Platons dialoger, og brukt den litterære form derfra, til å få orden på sitt overveldende materiale.

Hovedbudskap

Jeg tror Åpenbaringsbokens budskap kan sammenfattes i følgende punkter:

1. Det kommer en tid/tidsrom da Gud skal sette en sluttstrek for den nåværende tidsalder, der godt og ondt lever side om side i en verden som dels viser seg fra sin beste side som Guds gode skaperverk, dels som en jammerdal med grenseløs lidelse.

2. "Tiden er nær" (1.3) da Gud skal sette denne sluttstrek.

3. Endetidstrekkene er flere:

1. Tiltagende lovløshet
2. Tiltagende frafall fra Gud
3. Tiltagende forfølgelse av de troenede
4. Tiltagende skade på skaperverket (økokatastrofer, jordskjelv o.l.)

4. Til en viss grad rammer endetidstrekkene alle mennesker, troende som vantro.

5. Men de endetidstegn som Åpenbaringsboken viser, er trekk som passer på mange tider og situasjoner. Hensikten med å gjenkjenne sin tid som en mulig "siste tid", er tofoldig:

1. Å være beredt slik at vi ikke overrumples
2. Å ikke ta lidelse for Kristi skyld som et tegn på at man har mistet Guds nåde - snarere tvert imot: martyrene skal få en særlig framskutt plass i Guds Rike.

6. Når endetiden virkelig bryter på, vil det til en viss grad føre til beskyttelse av de troende.

7. Endetidens plager vil ikke gjøre at flertallet av mennesker angrer og vender om.

8. Endetidens dom er Guds endelige og totale avskaffelse av det onde. Det onde skal med vondt fordrives. Det onde synes ikke å bli tilintetgjort, men til å holdes innesperret i seg selv.

9. Vi kalles til å velge side i denne maktkamp før det er for sent, før frafallet blir så stort at det ikke er noen til å forkynne lengre.

10. Alle skal gjennomgå en legemlig oppstandelse, der Jesu oppstandelse er forbildet.

11. Alle mennesker skal dømmes etter tro og trosgjerninger.

12. De sanne Kristus-troende skal gå fri i dommen og bli evige borgere av Guds Rike.

13. De som ikke frifinnes i dommen går fortapt. Hva fortapelse virkelig er, avsløres ikke i Åpenbaringsboken, men at det "bare" er tilintetgjørelse, synes vanskelig å fastholde.

14. Guds Rike opprettes nå "i kraft". Himmel og jord nyskapes, men slik at det likevel er en kontinuitet mellom det oprinnelige gode skaperverk og det nye.

15. Det betyr at vi ikke skal til himmelen, men at himmelen skal til oss. Guds bolig skal være blant menneskene.

Forfatter, tid og sted

Åp.1.1, 4.9 og 22.8 sier at "Johannes" er forfatter eller nedskriver av Åpenbaringsboken. Det oldkirkelige tradisjon sier bestemt at det er apostelen Johannes det er tale om. Det er mange gode grunner for å holde fast ved dette. Blant annet kan Johannes' evangelium, Johannes' brev og Johannes' Åpenbaring betraktes som en triade som forholder seg til den bibelske triade tro-håp-kjærlighet (1.Kor.13.13) der evangeliet er trosboken, brevene kjærlighetsbøkene og Åpenbaringen håpsboken.

Åp.1.9 sier at boken ble til på egeerhavsøya Patmos. Oldkirkelige kilder hevder at apostelen Johannes var biskop i Efesos og skal ha vært forvist til øya Patmos av keiser Domitian i sin alderdom. Hvis dette er riktig, er det også rimelig å tidfeste Åpenbaringsboken tilblivelse til 90-tallet, kanskje nettopp år 94 som kirkefaderen Eusebius sier.

Litteratur

Denne artikkelen er vist 7788 ganger