toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Teknologi og naturvitenskap

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Jesus som historisk person og kirkens Kristus

av Svein Sando, DMMH, 5.12.2001
En forelesning med gruppearbeid tilpasset førskolelærerutdanningen på DMMH, grunnutdanningen. Se fagplanen kullet 2000-2003 punkt 3.3.
Det er knyttet noen bilder og illustrasjoner som finnes på Internett til denne teksten. De kan du se på ved å klikke på ordet ILL: billedtekst. Lenker til bibeltekstene er til Det Norske Bibelselskaps www.bibelen.no.

Verdens mest utbredte religion, kristendommen, er uløselig knyttet til personen Jesus Kristus som også dannet utgangspunktet for vår tidsregning. Vi står med andre ord over for en person med enorm påvirkningskraft - enten man er tilhenger av han eller ikke.

Vår oppgave er å studere ham både som historisk person og som den kristne kirke framstiller ham. Å skjelne mellom disse to tingene er en henimot uløselig oppgave fordi hovedkilden til hvem Jesus var, er nettopp kirkens hellige skrifter, Bibelen. Hovedkilden er derfor verken nøytral eller objektiv, selv om den selv mener å tegne et sant bilde av Jesus. Vi vil derfor endre litt på oppdelingen, nemlig å ta for oss Jesu liv først, og så se på hva kirken lærer om Jesus etterpå.

Kildene til Jesu liv

ILL: Golgata

Som sagt er Bibelen hovedkilden til det vi vet om Jesus, og da først og fremst de fire evangeliene, dvs de fire Jesusberetningene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Evangeliene utgjør de fire første bøkene i Det nye testamente - NT. Andre bibelske tekster som omhandler Jesus liv er disse: Paulus' første brev til korinterne, kap 11, vers 23-25 (forkortes 1.Kor.11.23-25), 1.Kor.15.3-5, Apg.2.22-24, 2.36, 3.13-14, 4.10, 4.27-28, 5.30-31, 10.37-42, 13.23-25.

Det finnes visse utenombibelske kilder til Jesus liv, men de er enten svært sparsommelige eller kan være påvirket av de bibelske tekster selv, slik at det er vanskelig å si hvilken selvstendig historisk vekt de kan tillegges. Likevel er det svært få som i dag benekter at Jesus virkelig har eksistert. Virkningshistorien er så kraftig, og den er helt fra starten knyttet så sterkt til eksistensen av en historisk Jesus, at det er nesten helt umulig å tenke seg kirkens tilblivelse uten Jesus som en historisk person. Bibelen legger selv vekt på det historiske vedrørende Jesus, og oppfordrer direkte (Luk.1.1-4) og indirekte selv til å undersøke saken (f.eks. 1.Kor.15.6).

De siste par århundrer har evangelienes Jesus-bildet vært utsatt for kritikk fra andre vitenskaper, blant annet ut fra de mange beretninger om Jesus som har overnaturlig karakter - han gjøre undre og undre skjer med ham, ikke minst hans påståtte oppstandelse fra de døde. Det er har derfor innenfor teologien vært gjort en rekke forsøk på å avdekke hva som virkelig er det sanne Jesus-bildet i evangeliene - den såkalte "historiske Jesus". Det har imidlertid vist seg at denne type forskning har vært styrt av sine egne forutsetninger som ikke alltid kan kalles vitenskapelige. Slike forsøk på å avdekke den "virkelige" Jesus har derfor hatt mindre betydning i senere tid, rett og slett fordi oppgaven antagelig er umulig. 

Uansett står man nemlig overfor et trosspørsmål også i forhold til de bibelske tekster som forteller om Jesus. Evangelienes tekster er neppe blitt til for at man derav skulle destillere ut den "historiske Jesus", men for at mennesker skulle ta en trosmessig stilling til denne personen. Det betyr ikke at evangelienes fortellinger om Jesus er skrevet for å lure folk til tro, men samtidig er de en tolkning av Jesu faktiske liv ved at noe legges vekt på og annet utelates. Dette kommer også til uttrykk i det forhold at vi har fire evangelier som hver på sin måte legger vekt på ulike ting.

Når vi derfor skal beskrive Jesu liv, er det evangelieberetningenes Jesus vi har å forholde seg til. Så får hver enkelt ta stilling til personen Jesus nettopp ut fra hvordan han framstilles av de som møtte ham første gang. De som fortalte beretningene opplevde dette som sannhet på en eller annen måte siden de var villig til å satse livet sitt på dette budskapet. 11 av 12 av Jesu nærmeste venner, de vi kaller disipler (og senere apostler) måtte da også gi sitt liv fordi de holdt fast på dette budskapet. Det var de ikke alene om. I hele kirkens historie har mennesker blitt forfulgt for sin tros skyld. Og, må vi også legge til, noen har dessverre også misforstått at dette budskapet er så sant at folk må tvinges til å tro det. De forfølgelse som er gjort av annerledes troende i Jesu navn er, så langt jeg kan skjønne det, milevidt fra Jesu egen holdning til saken, bare så det er sagt. Overgrep er gjort i nær sagt alle religioners navn - kristendommen ikke unntatt.

Bakgrunn

La oss se litt på de ytre ting om Jesus.

Han vokser opp og virker i Palestina, innerst i Middelhavet, og tilhører jødefolket, eller israelittene som de også kalles.

Kortfattet om Israels historie

Jødene er et eldgammelt kulturfolk som har lagt stor vekt på å bevare egen identitet og kultur. Deres daterbare historie går tilbake til ca 1800 f.Kr. knyttet til patriarken Abraham og hans umiddelbare etterkommere, Isak og hans sønn igjen, Jakob, som fikk navnet Israel. Jakob fikk 12 sønner, som hver gav opphavet til 12 stammer som senere befolket Kanaans land, dvs Palestina. Abrahams gud er først og fremst en stammegud, men som samtidig gis ansvar for hele universets tilblivelse. Guden, som kalles El eller Jahwe, hadde allerede på denne tid klare trekk av det religionsforskerne kaller en universell høygud, selv om han lenge går under den mer lokale betegnelsen "Abraham, Isaks og Jakobs gud". Selv den franske filosofen Pascal bruker denne betegnelsen med positiv tilknytning. Abraham har fått et løfte av Gud, nemlig at han skal få et folk som like stort som antall stjerner på himmelen.

12-stammefolket ble boende i Egypt ca 450 år, men led etter hvert nød, og ble i følge det Gamle Testamente ved Guds underfulle inngripen utfridd fra dette slaveriet av Moses. Han førte de gjennom ørkenen tilbake til Kanaan omtrent i år 1250 f.Kr. På grunn av diverse ugjerninger, ble folket dømt av Gud til å vandre omkring i Sinai-ørkenen i hele 40 år. Det er til denne perioden at det berettes om Moses som fikk de 10 bud overgitt av Gud på fjellet Sinai.

12-stammefolket måtte gjenerobre Kanaan fordi det hadde flyttet inn nye folk der i deres 450 årige fravær. Slaget om Jeriko der de vandret rundt byen i 7 dager og blåste i horn, hører til første fasen av dette såkalte landnåmet. Denne første tiden ble folket ledet av dommere, men de ble misunnelige på nabofolkene som hadde konger, og ba om å få konge de også. Dommeren Samuel utplukket derfor Saul til den første konge over de 12 stammene, antagelig i år 1020 f.Kr. Kongene i Israel blir salvet til sitt embete. Å være salvet heter på hebraisk "meshiach". De israelske kongene var derfor alle "messiaser".

De hadde mye prakk med filisterfolket i denne perioden, og det er herfra beretningen om David og Goliat stammer. Goliat var en svært velvokst filister som ingen kunne måle seg med i kamp. Det er da David dukker opp med sin gjeterslynge og feller Goliat med en velrettet stein i pannebrasken. Slik blir gjetergutten David en helt i Israel, noe Saul misliker. Det danner seg partier blant israelerne og det hele ender med at noen dreper Saul for å få David til konge. Han blir konge, men misliker sterkt måten Saul er ryddet av veien på, og dreper selv Sauls banemann. David har en stor plass i Israels historie og regnes som en rettskaffen konge som aktivt prøver å fremme dyrkelse av Jahwe som deres gud, i motsetning til alle andre småguder som nabofolkene dyrket og som mange israelere også hadde et ganske frynsete forhold til. Til tross for dette, berettes det om Davids moralske overtramp, særlig det indirekte mordet på soldaten Uria fordi David hadde satt barn på Urias hustru. Dette avstedkommer en ganske dyptgripende teologisk refleksjon som kirken senere knytter an til.

David blir etterfulgt av Salomo - han med visdommen. Han bygger et stort og prektig tempel for Jahwe i Jerusalem som da var blitt etablert som den viktigste av byene og ble kongssete. Ved Salomos død i 926 f.Kr. deles imidlertid riket i to deler - et Nordrike og et Sørrike. Sørriket består av stammene Juda og Benjamin, og Nordriket av de resterende 10 stammene. Sørriket blir også kalt Juda etter den største stammen, mens Nordriket beholder navnet Israel. Sørriket var altså befolket av blant annet judeerne, som dermed gir opphav til navnet "jøder" som en senere fellesbetegnelse på etterkommerne etter Sørrikets israelitter.

Den politiske og religiøse storhetstiden med 12-stammefolket er med dette stort sett over. De påfølgende kongene i begge rikene er mer eller mindre dyktige i å styre sine folk og forholdet til Jahwe er tidvis svært frynsete. I dette miljøet oppstår det derfor en rekke store profeter som dels refser kongene og de styrende, dels profeterer om undergang, men også renselse og bedre tider, dersom de vender om fra sin onde ferd, og vender seg til Gud. Dette er tidene for profeten Elia, Elisja, Amos, Hosea og Mika - de fleste har sin historie og profetier samlet i GT. Flere av disse og senere profeter gir bud om en kommende frelserkonge, en messias, som er en helt annen kaliber enn de nåværende troløse kongene.

Nordriket gikk virkelig undergangen i møte. I år 722 f.Kr. kommer Sargon II, konge i Assyria, og erobrer hovedstaden Samaria og bortfører hele det øvre skikt av befolkningen. I dets tomrom flytter assyrerne andre folkeslag som så blander seg med restene av de 10 stammene. Dette blandingsfolket er det som man Jesu tid kaller samaritanene, som altså er et halvjødisk folk som var utsatt en viss forakt blant jødene.

Sørriket holder stand enda noen år, men i 587 f.Kr. må også de gi tapt for en stormakt fra øst, men denne gangen er det babylonerkongen Nebukadnesar som erobrer Jerusalem, raserer byen og tempelet, og bortfører store deler av befolkningen til Babylon. Jødene fikk imidlertid beholde sin kulturelle egenart i Babylon, og oppnådde faktisk etter 50 år å få vende tilbake til Palestina og fikk også lov til å gjenreise tempelet i årene 520-515 f.Kr.

Dette faller sammen med at perserne overtar herredømme over området. Perserstyret varer fram til 322 f.Kr. da Alexander Stores erobring av området innleder den hellenistiske tid. I år 63 f:Kr. blir dette avløst av romersk styre som varer til henimot år 500 e.Kr. Til tross for romersk okkupasjon, tillates et visst indre selvstyre, som blir ivaretatt av ulike lokale konger, hvorav flere heter Herodes.

Det er Herodes den store som er konge når den romerske keiser Octavianus Augustus (31 f.Kr - 14 e.Kr) foretar en folketelling i det romerske imperium. Dermed er vi kommet fram til Jesu egen tid. Han blir altså født i et land med en jødisk befolkning, dvs etterfølgere etter to av de opprinnelige 12 stammene.

Jesu Liv i hovedtrekk

Fødselsfortellingen

To beretninger: Matteus 1 og Lukas 1-2

Det er kun to av evangeliene som forteller om Jesus fødsel. Det gjør det på en ganske ulik måte som om de har ulike kilder for sine beretninger. Det er beretningen i Lukas 2.1-4 som inneholder det mange forbinder med selve Juleevangeliet.

Jesu fødsel forberedes: Elisabeth og Maria

Underfulle eller spesielle barnefødsler er ikke noe nytt i religionshistorien. Også i Bibelen er det flere slike. De det angår blir gjerne forberedt av Guds sendebud, englene, på at det barnet de skal få vil få en særskilt plass i Guds plan med verden.

Elisabeth og presten Sakarja får i et syn i tempelet beskjed om at de i sin godt modne alder endelig skal få et barn, sønnen Johannes som skal være forløperen for den ventede Messias.

Elisabeth er gravid i sjette måned da den langt yngre slektningen Maria får beskjed av engelen Gabriel om at hun skal føde Jesus (= Gud frelser) uten å befruktes på normal måte. Dermed introduseres temaet jomfrufødsel som kirken så på som en oppfyllelse av en profeti i det gamle testamente (Jes.7.14). Jomfrufødselen har vært et omstridt tema i nyere teologisk debatt pga det påståtte underets svært spesielle karakter. Mange mener at kirken gir avkall på noe vesentlig hvis jomfrufødselen som historisk hendelse oppgis. Begrunnelsene for et slikt standpunkt er at hvis Gud kunne skape universet, så er vel ikke en jomfrufødsel umulig heller. Det man "sikrer" ved å holde fast på en jomfrufødsel er Jesus guddommelig opphav og dermed en konkret-sanselig og ikke bare åndelig forbindelse mellom Gud Fader og Guds Sønn. En aksept av jomfrufødselen betyr slett at man mener å kunne forklare eller forstå dette, men at man stiller seg åpen og positivt undrende overfor denne siden av juleberetningen.

Folketellingen førte de til Betlehem

Ved å fortelle om folketellingen i Romerriket, plasserer Lukas fødselsberetningen inn i den konkrete historiske virkelighet og dermed sier han at Jesus ikke er en mytisk person som har levd en eller annen gang i "gamle dager". Jesus-fortellingen gis dermed en konkret forankring i tid og rom. 

Tilbedelse av engler, gjetere og vise menn

Engler er som sagt Guds sendebud (angelos). De opptrer når Gud skal utføre noe særskilt blant menneskene eller formidle noe på en særlig sterk måte. I dette tilfellet plukkes gjeterne (hyrdene) på Betlehemsmarken ut som representanter for menneskeheten. Typisk for Lukas lar han engeler opptre overfor de som sosialt sett sto lavt i samfunnet: jentungen Maria og gjetere.

De vise menn, astrologene og magikerne, som i stjernene har "sett" at en spesiell kongesønn skal fødes, følger derimot god skikk og bruk og leter på slottet først etter gutten, men også de ledes videre til stall og krybbe, altså til det som er lavtstående i menneskers øyne.

Vismennene gir Jesus tre symbolske gaver: gull og røkelse, som tegn på kongeverdighet og myrra, en salve som blant annet ble brukt til å balsamere lik, dvs et varsel om Jesus død.

Herodes vil drepe barnet

Jesus som konge uttrykkes på flere måter i fødselsfortellingene. Romernes lydige kong Herodes opplever vismennenes opplysninger om at en konge skal fødes i hans rike som en trussel, og starter en forfølgelse av alle nyfødte guttebarn.

Flukten til Egypt

Av denne grunn må Maria og Josef flykte med Jesus til Egypt og bo der så lenge Herodes lever. Deretter drar de tilbake til Nasareth som blir Jesu oppvekststed, derav det senere navnet "Jesus fra Nasareth". 

12 år gammel i Tempelet (ILL: 12 år i tempelet)

Bibelberetningene om Jesu fødsel er mange, som vi har sett, mens ellers er det svært sparsomt med opplysninger om ham fram til han fremstår i det offentlige lys i 30 årsalderen. Kun en beretning finnes, og det er den om da han 12 år gammel skulle besøke tempelet i Jerusalem for første gang. Beretningen viser hans selvbevissthet som en med et spesielt oppdrag og nærhet til Gud i det han svarer når foreldrene refser ham for å blitt igjen i tempelet: "Skjønte dere ikke at jeg måtte være i min fars hus?" (Luk.2.49)

3 års offentlig virke

Når ting skjedde (kronologien) i Jesus liv synes noe uklar ut fra evangeliene. De såkalte synoptikerne har en beretning der Jesus gjør en stor reise fra Galilea til Jerusalem. Evangeligsten Johannes, derimot, sier at Jesus foretok tre reiser til Jerusalem. De fleste mener Johannes ligger nærmest de historisk korrekte når det er unighet mellom evangelistene. Eller er det også andre variasjoner i når hvilke hendelse skjer.

Hovedelementene i Jesu voksne liv er disse:

  • Jesus døpes av Døperen Johannes (ILL.)
  • Jesus fristes av Djevelen (ILL.)
  • Jesus kaller disiplene
  • Jesus taler og underviser: Bergprekenen, lignelser, eksempelfortellinger
  • Jesus helbreder (Bartimeus, den lamme ved Kapernaum )
  • Jesus vekker opp fra døde (Lasarus, Enkens sønn i Nain, Peters svigermor.)
  • Jesus gjør andre undre (Vinunderet i Kana, metter 5000, går på vannet)
  • Jesus forutsier sin voldsomme død
  • Påskehendelsen:
    • Planer om å drepe Jesus
    • Jesu inntog i Jerusalem
    • Jesus innstifter nattverden
    • Jesus blir forrådt av Judas og Peter fornekter Jesus (ILL. Peterskysset. (Giotti))
    • Rettergangen. Dømt formelt som politisk oppvigler (jødenes konge)
    • Jesus korsfestes og dør. (ILL.)
    • Jesus begraves
    • Jesus står opp på den tredje dag
    • Jesus møter disiplene og gir dem oppdrag om å utbre evangeliet
    • Jesu himmelfart

Jesu budskap

”Han har sendt meg for å kunngjøre at

  • fanger skal få frihet og
  • blinde få synet igjen, for
  • å sette undertrykte fri og
  • rope ut et nådens år fra Herren” (Lk.4.18f

Slik åpner Jesus sin offentlige virksomhet i følge Lukas. Hans program har tre elementer: frihet, helse og fred fra Gud. Alt dette, når det er knyttet til Jesu gjerning overfor mennesker, kaller vi gjerne "frelse".

Frelsesbegrepet

Det norske ordet "frelse" kommer av "frihalse", dvs det som skjedde med straffangene som ble satt fri ved at halsjernet ble fjernet. Det latinske ordet er "salvus" som vi jo kjenner fra norsk som salve, dvs noe som gjør oss frisk. Også når vi ser på kirkehistorien, ser vi at frelse tolkes ut fra to ulike vinklinger: den juridiske og den medisinske.

Den juridiske forståelsen handler om rett og galt, om straff og frikjøping, om skyld og soning. Geografisk er den særlig knyttet til det vi kaller Vestkirken med historisk utgangspunkt i Roma (de gamle romere var jo dyktige som jurister). I den tradisjonen står også en lutherske kirke. Det vi frelses fra er i denne tankegangen våre lovbrudd.

Den medisinske forståelsen handler om å bli frisk og å bli hel. Den har sitt geografiske utgangspunkt i Østkirken, men sentrum innerst i Middelhavet. Der var man mer opptatt av at Gud har en motstander, djevelen, som ville ha makt og herredømme over menneskene, både åndelig og kroppslig. Da blir Jesus som frelser en som setter fanger fri fra djevelens maktgrep og som helbreder mennesker for sykdommer og åndsbesettelser. Jesu undre må sees i dette lyset og som tegn på at han har makt over den onde. Når Jesus metter 5000 i ørkenen, oppvekker døde og helbreder, så viser han at han er sterkere enn de demoniske nedbrytingskreftene.

Disse to forståelsen av Jesus frelser må imidlertid ikke spilles ut mot hverandre. Kirkehistorisk var de i motsetninger, men de ulike kirkedelen la ulik tyngde og fokus på de. Men det juridiske aspekt er til stede også i Østkirken, og det medisinske også til stede i Vestkirken.

Frelse i denne dobbelte betydning framsår i Jesu liv på ulike måter:

  • innbydelse til Guds Rike, Himmelriket, der synd og ondskap ikke skal ha plass
  • ved å bli ”som barn” 
  • ved å bli ”født på nytt”
  • ved å tro på Jesus
  • ved å demonstrere Guds kjærlighet (agape) gjennom helbredende og hjelpende undre og først og fremst gjennom korsfestelsen som en stedfortredende handling.

Jesu etikk

Jesus stiller svært høye etiske krav til sine etterfølgere, så høye at de ikke lar seg forstå bokstavelig, mener de aller fleste. Dette gjelder særlig Bergprekenen (Matt 5-7) og Sletteprekenen (Luk 6.20-49). En noe mer etterlevelig etikk finner vi i den berømte eksempelfortellingen om Den barmhjertige samaritan (Luk 10-25-37) som svarer på spørsmålet om hvem man har ansvar for (min neste), ved å si at det er alle som kommer i ens vei som trenger meg. 

Jesu etikk kalles ofte for en avkallsetikk fordi den setter andres ve og vel høyere enn ens egne rettigheter. Man gir avkall på egne retter. Men hvis de fleste tenker på andre, er sjansen stor for at noen også tenker på meg. Slik sett er det i dette systemet ikke farlig å gi avkall på seg selv, for en blir ivaretatt likevel - av andre. Dette blir altså en etikk der vi utleveres til hverandre og der vi får ansvar for hverandre. Dette er derfor også en fellesskapsetikk.

Jesus demonstrerte denne type etikk i sitt liv ved sin omsorg for de utstøtte i samfunnet og ved sine helbredende undre. Derfor kalles Jesu etikk også for en etterfølgelsesetikk.

Jesu selvbilde

Jesus omtaler seg selv helst som Menneskesønnen. I senjødiske tekster (dvs slike som forelå blant jødene på Jesu tid), er menneskesønnen en himmelsk frelserskikkelse som ved tidenes ende skal komme for dømme verden og herske over jødene. Se Daniels bok, 7.13ff.

Andre steder omtaler Jesus seg som ett med Gud Fader. Vi har også de såkalte "jeg-er" stedene der Jesus bruker ord og vendinger som en jøde oppfattet som blasfemiske ved at han satte seg i Guds sted. "Jeg-er" er nemlig et av navnene på Gud i det Gamle Testamente. Dette navnet er så hellig at ingen jøde kunne ta det i sin munn, men omskrev det med uttrykk som "den høyeste gud" o.l. Et avsnitt i NT som viser denne Jesu sjokkerende bruk av "jeg er" (eller varianten "det er meg"), finner vi fortellingen om da han ble tatt til fange i Getsemane-hagen i Joh.18.1-11. Særlig vers 6 blir først forståelig på denne bakgrunn.

Kirkens lære om Jesus

Kirken er i følge luthersk definisjon der hvor de som tror evangeliet om Jesus samles om den rette evangelieforkynnelse og den rette forvaltning av sakramentene (dåp og nattverd) (ref. Augsburgske bekjennelse art. 7 og 8). Kirkens Jesus-bilde finner vi allerede i evangeliene, selv om disse (særlig de tre første) i større eller mindre grad prøver å gi et "ytre" referat av Jesu liv. I valg av hendelser og måten å plassere de på i teksten leverer de likevel en kirkelig tolkning av Jesus-hendelsen. Den kirkelige refleksjon om Jesus ( = teologi) er mer påtagelig i Johannes evangelium og i brevlitteraturen, særlig Paulus sine 12 brev.

I de første 500 år av kirkens historie var spørsmålet om hvem Jesus var et brennaktuelt tema. Var han et vanlig menneske? En gud? Noe midt i mellom? Eller begge deler? Kirken ble stående ved det siste ut fra en forståelse av hva de ulike bibeltekster samlet sa om Jesus. Dette uttrykte de gjennom flere trosbekjennelser som er blitt stående som felles trosgrunnlag for nær sagt samtlige kirkesamfunn over hele verden i dag. En av de brukes hver søndag i gudstjenesten i Den norske kirke, nemlig den såkalte apostoliske trosbekjennelse:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, Født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet. For ned til dødsriket. Stod opp fra de døde tredje dag. Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Eldre enn denne er sannsynligvis den bekjennelsen som er knyttet til kirkemøtet i Nikea i 325. Etter en mindre bearbeiding på kirkemøtet i Konstantinopel i 381 fikk artikkelen om Jesus nedenstående utforming, som også kan brukes ved gudstjenesten i Den norske kirke. For korthets skyld kalles denne ofte for "Den nikænske trosbekjennelse", mens den egentlige betegnelse er "den nikænokonstantinopolitanske trosbekjennelse".

Vi tror på … én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tidsaldre, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, og ved hvem alt er blitt til, som for oss mennesker og for vår frelse steg ned fra himmelen og ble kjød av den Hellige Ånd og Jomfru Maria, og som ble menneske, som også ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, stod opp på tredje dag i samsvar med Skriftene, og for opp til himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd, og skal komme tilbake i herlighet for å dømme levende og døde, og på hvis rike det ikke skal være ende.

Noen årstall

  • Jesu fødsel: en gang mellom år 7 og 4 før vår tidsregning.
  • Jesu offentlige virke (dåp-død): ca 30-33
  • Kirkens startpunkt: pinsedag samme år Jesus døde, dvs antg år 33.
  • Antagelig tidspunkt for evangelienes fullførelse: Matteus (ca 68, evt 75-100), Markus (ca 58), Lukas (60, evt på 70-tallet), Johannes (ca 100)
  • Eldste skrift i NT: 1.Tessalonikerbrev en gang på 50-tallet.
  • Paulus som misjonær (virketid): ca 46 - 64(67?)

Oppgaver

Nedenfor gis noen utvalgte bibeltekster. Til hver av tekstene gjelder følgende oppgave:

Les teksten, lag et kort sammendrag av den der de viktigste, besvar disse spørsmålene:

  • Hvilket bilde får du av Jesus her? 
  • Er det ting i teksten som du mener også sier noe om kirkens bilde av hvem Jesus er? 
  • Hva av dette kan brukes overfor førskolebarn? I tilfelle på hvilken måte?
  1. Jesu barndom: Lukas kap.1 og 2.
  2. Bergprekenen: Lukas kap 6 vers 20-29.
  3. Fra Jesu lignelser mm: Lukas kap 18 til og med kap 19 vers 10
  4. Jesu siste påske 1: Lukas kap 19 vers 28-40 og kap.22
  5. Jesu siste påske 2: Lukas kap.23 og 24
  6. Jesus ifølge apostelen Johannes: Johannes kap.1
  7. Jesus ifølge apostelen Paulus: Filipperbrevet kap.2 vers 5-11; Kolosserbrevet kap.1 vers 15-20.

De skriftforkortelser som brukes i Bibelen framgår gjerne av innholdsfortegnelse i Bibelen. Vær klar over at Den gamle testamente (GT) og Det nye testamente (NT) - bibelens to deler - ofte har hver sine innholdsfortegnelser og slik at NT og dens innholdsfortegelse er plassert etter GT.


Denne artikkelen er vist 8107 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e1317.jpg

I dag 102 treff på nonaliud, og 1809873 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 358 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (2001). Jesus som historisk person og kirkens Kristus. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 24.02.2018 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=67&nid=1


Valid HTML 4.01!