toppbanner

Main topics

Study techniques
Religion and view of life
Denominations and church history
Ethics and Philosophy
Pedagogy
ICT
Math, technology and science
CV and publications
Miscellaneous

Search in this website:

Choose articles by genre:

V Essays, papers
A Other papers
U Education, lectures
O Tables or summaries
S Citations
F Readers fruits
K Textbook summaries
T Speaches, sermons
L Links
P Web portal
D Miscellaneous
G Thoughts
All articles, cronological
All articles, alphabetical

My websites:

Non Aliud professional
Semaphore railway Viaduct model railroad

Menneskesyn og frelse i kristen tro

av Svein Sando

Et kristent menneskesyn

Skal man forstå hva kristendommen snakker om når man bruker ordet frelse, må man først ha tak på det kristne menneskesynet: Hva er mennesket? Hvem er det i forhold til Gud og verden? Hvilke gode og dårlige kvaliteter har mennesket?

Jeg vil her prøve å gi en kort redegjørelse på hvordan jeg oppfatter det kristne menneskesynet. Det er opplagt preget av luthersk kristendom, som er en av mine kulturelle røtter, men forhåpentligvis også av det bildet Bibelen selv gir meg gjennom å være bibelleser. Selv om denne framstillingen slik sett er personlig, er den forhåpentligvis ikke privat. Denne framstillingen er nemlig ment å være så representativ som mulig for store deler av i det minste norsk luthersk kristendomsform. Jeg velger derfor i fortsettelsen å bruke betegnelsen det kristne menneskesynet, selv om jeg saklig sett kanskje burde kalt det mitt kristne menneskesyn, men så beskjeden er jeg ikke.

Det lyse og det mørke på en gang

Det kristne menneskesynet favner vidt. På en side er mennesket skapt som Guds øyenstein. "Du gjorde ham lite ringere enn Gud", sier en av Salmene i Bibelen (Salme 8.6). Og skapelsesberetningen taler om at mennesket er skapt i Guds bilde (1Mos 1.26). Det er ikke umiddelbart lett å skjønne hva det skal bety, men at det har noe med menneskets storhet å gjøre, synes klart. I samme beretning gir mennesket oppdrag i å forvalte og dyrke jorden (resten av skaperverket) (1Mos 1.28-30, 2.15). Mennesket gis altså høy status og gis en funksjon på jorden som forvalter og medskaper. Mennesket er derfor i stand til en masse positive ting. Det har evner og anlegg, og dette skal brukes både til forvalteroppdraget, men også til nyskapelse og kreativitet. (Det siste er en tolkning av hva det vil si å være skapt i Guds bilde: Siden det viktigste vi kan si om Gud Fader, er at han er skaper, så er det rimelig å tro at denne viktigste siden ved skaperguden også "smitter" over på de som er skapt i Guds bilde.)

På den annen side er mennesket i stand til å ødelegge og rote til forholdet til Gud, til medmennesker, til den øvrige naturen og til seg selv. Som skapt i Gud bilde, har nemlig mennesket en frihet til å velge hva det vil gjøre. Da kan det velge å la være å følge oppdraget som forvaltere, dvs tjene Gud og fellesskapet, og i stedet, i større eller mindre grad, kun tjene kortsiktige egeninteresser, ja til og med tjene ondskapen på en slik måte at det også skader en selv.

Så langt beskriver ikke det kristne menneskesynet noe annet enn det vi alle kan se rundt oss, enten vi tror på kristendommens Gud eller ikke. En hver ærlig menneskebeskrivelse vil si nettopp disse to tingene om menneskene: Det er samtidig en skapning med fantastiske muligheter og evner, samtidig som det er i stand til å rive ned på kort tid det som det har tatt masse tid å bygge opp, det være seg fellesskap med andre mennesker, troverdighet, tillit, vennskap o.l., og materielle ting.

Syndefallet

Det kristne menneskesynet gjør imidlertid noe mer enn bare å beskrive det vi alle kan se. Det prøver å forklare også. Det er her syndefallsberetningen i 1Mos 3 kommer inn. Beretningen om Adam og Eva i paradisets have og slangen som fristet dem, tør være blant det bibelstoffet som er kjent langt utover tradisjonelle kirkelige kretser. La oss lese den i sin helhet. Først litt om forhistorien, om hvilke oppgaver, muligheter og begrensinger mennesket var gitt:

15) Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen. 16) Og Herren Gud gav mannen dette påbud: "Du kan spise av alle trærne i hagen. 17) Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø." (1Mos 2.15-17)

Så selve syndefallsberetningen:

1) Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: "Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?" 2) Kvinnen svarte slangen: "Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. 3) Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!" 4) Da sa slangen til kvinnen: "Dere kommer slett ikke til å dø! 5) Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt." 6) Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med henne, og han spiste. 7) Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. 8) Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. 9) Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: "Hvor er du?" 10) Han svarte: "Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg." 11) Da sa han: "Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?" 12) Adam svarte: "Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste." 13) Herren Gud sa til kvinnen: "Hva er det du har gjort?" Kvinnen svarte: "Slangen lokket meg, og jeg spiste." 14) Da sa Herren Gud til slangen: "Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og alle ville dyr. På buken skal du krype, og mold skal du ete alle dine dager. 15) Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen." 16) Til kvinnen sa han: "Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn; med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg." 17) Og til Adam sa han: "Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. 18) Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster. 19) Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli." 20) Adam kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever. 21) Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. 22) Herren Gud sa: "Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!" 23) Så viste Herren Gud dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av. 24) Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre. (1Mos 3)

Min tolkning av denne teksten er slik

Slangen (djevelen, Guds motstander) griper fatt i Guds bud til menneskene, men sår tvil om to ting: 1) om Eva virkelig har forstått Gud rett. 2) om Gud virkelig mener det han har sagt.

Slangen forklarer hva den forbudne frukt gir: bli som Gud og få kunnskap om godt og ondt. Gud fremstilles dermed som den gjerrige som underkuer menneskene med forbud for å hindre at andre skal true hans guddommelig majestet.

Slangen frister altså med å "bli som Gud" - dette er menneskets ursynd og veldig mye menneskers ugjerninger i dag kan også forstås i dette lyset, nemlig ønsket om totalt å bli herre over seg selv og sin situasjon, dvs mennesket vil være sin egen lykkesmed.

Slangen hadde rett i en ting: de lære ondskapen å kjenne og fikk en viss innsikt om det gode og onde som var dem ukjente før. Men at det ikke skulle dø, tok ha feil i. De ble heller ikke som Gud - i alle fall ikke fordi døden hermed kom inn i den menneskelige virkeligheten (v.22).

Mennesket viser sin tilbøyelighet til ikke å ta ansvar for egne handlinger, men ved å skyve skylda over på andre (v.12-13).

Mennesket straffes ikke umiddelbart med døden, men med at døden kommer inn i menneskelivet som en realitet. Mennesket synes imidlertid å ha unngått døden så langt ved å spise av livets tre. Døden inntrer derved som følge av nektet adgang til den livgivende frukt.

Det umiddelbare fellesskapet med Gud i Edens hage, paradiset, brytes når mennesket

Teksten forklarer en rekke ting forhold i menneskelivet: den smertelige barnefødsel, at man må slite for føden, bluferdigheten og døden.

Arvesynd

Ut fra denne beretningen har man innen kristendommen laget en lære om arvesynden, dvs en tanke om at alle mennesker i kraft av å være mennesker har arvet dette gudsopprøret og slik sett både er født som fiender av Gud og at dette gudsopprør stadig vekk gir seg konkrete og praktiske utslag gjennom hele menneskelivet. Noen tenker dette nærmest genetisk overført fra slekt til slekt. Da blir det viktig at Adam og Eva er virkelige, historiske personer som virkelig er det første menneskepar som alle andre mennesker har som felles stamforeldre. Andre igjen tenker såkalt eksistensielt, dvs at dette er en grunnfortelling som forteller noe om menneskelige grunnvilkår til alle tider.

Det teologiske poeng er at mennesket dermed starter livet på en måte med ryggen mot Gud - vi har ved grunnleggende egenskaper i vår menneskelige natur satt oss i opposisjon til Gud ved å kreve full handlefrihet, ved å ville være absolutt autonome. Videre er denne opposisjon mot Gud så grunnleggende at den ikke kan avlæres eller utryddes, selv om den til en viss grad kan dempes og skjules ved sosialisering og god oppdragelse.

"Arme syndige, fortapte og fordømte menneske"

I kristne tekster kan man komme over menneskebeskrivelser av typen i overskriften her. I Luther lille katekisme i forklaringen til andre trosartikkel står det blant annet "fortapte og fordømte menneske". Dette må ikke forstås som en totalbeskrivelse av mennesket som om alt dermed var sagt om det å være menneske. Slike utsagn må forstås nettopp i relasjon til syndefallsberetningen: I seg selv er mennesket fortapt og fordømt fordi det som Adam og Eva i seg selv er ved en dom utstengt fra Edens hage, paradiset, og slik sett tapt for Guds daglige omgang med mennesket.

At mennesket er syndig betyr at det har denne uomgjengelige tilbøyelighet at det opprinnelige gudsopprør gir seg opprørske utslag på forskjellige måter. Samtidig er det mye mer å si om mennesket, nemlig dets storhet og skaperevner. I praktisk handling kan det enkelte menneske i de enkelte situasjoner opptre som syndere og forbrytere eller som syndfrie og rene. Uansett sosialisering og god oppdragelse kan mennesket aldri helt fri seg fra gudsopprøret. Arvesynden setter dermed en merkelapp på mennesket uten å gradere mennesket. Her skjelnes ikke mellom store eller små syndere, men en fastslåing at mennesket i kraft av å være menneske er fiender av Gud.

Arvesyndslæren og frelsen

Menneskeslektens utestenging fra gudsfellesskapet er bakgrunnen for frelsen. Selv om mennesket har masse gode kvaliteter, så har det pådratt seg skyld i forhold til Gud i kraft av gudsopprøret. Skal mennesket igjen komme inn i "varmen" hos Gud, må skyldproblemet løses. Frelse blir da å løse dette skyldproblemet. En måte å se Jesu død på korset på, er derfor å se det som en stedfortredende straffedød der menneskehetens skyld blir godtgjort ved at en skyldfri (gud-mennesket Jesus) dør andres død. Denne måten å tenke frelsen på er utviklet i den vestlige delen av den eldste kristne kirken, nemlig i et miljø som var preget av en juridisk måte å tenke på, der man brukte bilder fra rettsvesenet. Da blir ord som skuld og straff og soning viktige. Slik tenker den romersk-katolske kirke, og slik man oftest innen lutherske kirker også.

Et alternativt syn

I den østlige delen av den eldste kristne kirken, tenkte man imidlertid litt annerledes. Der var man ikke så opptatt av jus og rettsvesen, men av helse og helbredelse. Da er man ikke så opptatt av den skyld som Adam og Eva opparbeider seg og sine etterkommere, men av den tilstand av å være dødelige som menneskeheten dermed ble brakt opp i. Problemet er ikke så mye skylden, som døden. Mennesket blir ikke dermed først og fremst gudsopprøreren, men at mennesket er forgjengelig. Frelsen blir da å overvinne døden. Var vest-kirken opptatt av Jesus soningsdød på Langfredag, så er øst-kirken opptatt av Jesus som dødens overvinner ved sin oppstandelse på Påskedag.

Nå må ikke forskjellene overdrives heller. I begge syn betyr Jesus alt når det gjelder frelsen, og det endelige målet er det samme: evig liv. For vest-kirken er det evige liv mulig på grunn av Jesus som stedfortredende soner alle troendes synder. For øst-kirken er Jesu død og oppstandelse en overvinnelse av døden og dermed en etablering av det evige liv som mulig framtidig eksistensform for de troende.

Frelse eller fortapelse

Vi har allerede nevnt det vanskelige ordet "fortapelse". Dette er i mange forestillinger ensbetydende med "helvete". De gjengse helvetes-forestillingene er helst farvet av middelalderens fysiske utmaling av dette som djevelens straffested av mennesker. Dette er en ubibelsk forestilling. I den grad helvete omtales i det hele tatt, er det et sted der djevelen selv skal straffes og plages.

Begrepet "fortapt" er derimot mer et mer sentralt begrep. Man snakker gjerne om livets to utganger som følge av at mennesket skal står til regnskap med sine liv. De to utganger er fullbyrdet frelse eller fortapelse. Begge deler kan bare beskrives gjennom bilder. Det ene er et godt sted, det andre et ondt sted. Hva ondskapen (eller vondskapen) består i, er imidlertid svært uklart. Domsgrunnlaget er menneskets forhold til Gud og hans tilbud om frelse og forsoning gjennom Jesu gjerning på jorden. De som har avvist dette tilbud, blir også avvist i dommen. Domsgrunnlaget er dermed for så vidt ikke gjerningene, men troen. Hva slags krav det så stilles til troen for at den skal være en frelsende tro, er det ikke opp til noe menneske å avgjøre. Hva som skjer med de som aldri fikk høre om frelsestilbudet i Jesus, svarer Bibelen egentlig aldri på. Samtidig er Jesu oppdrag til kirken svært klar: Alle mennesker må få møte budskapet om frelsestilbudet i Jesus (Matt 28.19 - "misjonsbefalingen"). Om Gud så har andre måter å gi disse tilbudet, er kirken uvedkommende så lenge den har sitt oppdrag.

Kirken

Troen på Jesus Kristus som frelsesveien er derfor kjernepunktet i kristendommen. Jesus er Gud som er kommet ned blant menneskene for å bringe fred og forsoning mellom Gud og mennesker, og mennesker i mellom. Budskapet om Jesus som frelser må spres til flest mulig, holdes levende blant de som allerede har hørt og tatt i mot budskapet og det må veiledes og oppmuntres til de praktiske konsekvenser budskapet bør få i forhold til både Gud og mennesker. Dette er kirkens oppgave. Vi kan samle dette i tre funksjoner: spredningen kalles misjon, det å holde troen levende og oppmuntre og veilede kan vi kalle forkynnelsen, og når kirken selv tar praktisk ansvar for konsekvensene av budskapet, da snakker vi om diakoni. I praksis glir imidlertid disse tingene over i hverandre.

Kirken er derfor ikke først og fremst en ytre organisasjon med kirkehus og et presteskap. Kirken er forsamlingen av de mennesker som tror budskapet om frelse i Jesus Kristus og som sørger for misjon, forkynnelse og diakoni.


This article is shown 6502 times

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e3719.jpg

I dag 99 treff på nonaliud, og 1954403 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 367 treff ·

© Svein Sando, PhD, Associate Professor at Queen Maud's College of Early Childhood Education (QMC), Trondheim, Norway
Phone +47 73 80 52 26 - fax: +47 73 80 52 52 - e-mail: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Start page (Eng.) · Startside (Norw.) · · Display modes: Standard · Without menus: Arial · Times · Times spacious · Large ·    

The content of this webpage is subject to Norwegian legislation about copyright, which gives the author all publications wrights. Any further publication of this text and its pictures, completely or partly, can only be done after being authorized to do so by the author. Shorter citation in papers, students essays and so forth can be done if referring to the source. APA style reference to this webpage:

Sando, S. (2000). Menneskesyn og frelse i kristen troslære. Dronning Mauds Minne Høgskole. Downloaded 13.11.2018 from http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=70&nid=1&eng=1


Valid HTML 4.01!