toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Realfag

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Minnene om den avdøde

av Svein Sando

Min mormor døde da jeg var 18 år gammel. Jeg husker henne som et godt menneske som det alltid var hyggelig å besøke. God minner er godt å ha for å tåle tapet av en kjær person.

Gode minner kan støttes av hjelpemidler: fotografier, brev, gjenstander, lydbåndopptak, video, film, beskrivelser.

Jeg var på besøk hos mine foreldre her om dagen og vi så igjennom gamle lysbilder fra den tiden mormor ennå levde. Til min glede oppdaget jeg at mine foreldre hadde mange flere bilder av mormor enn det jeg var klar over. Jeg opplevde det som fint, og at det gjorde at mitt minne av mormor kunne utfylles og berikes ved slike støtter for hukommelsen.

Jeg har også bedt min nå snart 90 år gamle far om lese inn på lydbånd sin livshistorie. Han tok saken svært alvorlig og skriver først manus som han så leser inn. Jeg har bedt ham om ikke å kaste manus etter at han har leste det inn, fordi for meg er det viktig å bevare både hans egene skrevne ord om sin egen livshistorie, og hans stemme. For jeg vet at begge deler vil være av stor betydning for meg den dagen han dør - som i hans alder kan skje når som helst.

Jeg beklager at min mor ikke er villig til å gjøre det samme. Hun unnskylder seg med at hun "ikke har opplevd noe spennende». Men det er ikke det spennende livet jeg er ute etter, men en støtte for hukommelsen i hvordan de var. Og det vet jeg vil være en hjelp i sorgen over dem, den dagen de dør. På en måte forlenger vi livet til mennesker ved å ha mange håndgripelige minner etter dem, og da må det være et mål at disse minnene skal være så mangeartede som mulig for og bevare en størst mulig fylde av dem.

Mennesker som vegrer seg for å bli tatt bilde av sine nære, gjør derfor egentlig noe galt. Men kanskje er det viktig å ta bilder av mennesker slik de er på den tiden at man satt pris på nærværet med dem. Bilder av for eksempel aldersdemente mennesker er kanskje ikke noe poeng, for det mennesket har på en måtte allerede begynt å dø, og det er ikke slik vi vil huske dem.

Slike støtter for minnet kan aldri erstatte dem, men de kan være en hjelp til ikke å stå helt ribbet.

Når jeg som voksen tenker slik, så lurer jeg på om dette kan lære oss noe om barns måte å bearbeide sorg på også? Man skulle tro at barn også har behov for å minnes en som er død.

Minnet om den døde er en måte å ikke slippe den døde helt - for det er for brutalt.

Legg merke til at minnetalen er en del av et begravelsesritual. Og et begravelsesritual har tatt opp i seg generasjoners erfaring med hvordan takle dødens brutalitet. Begravelsen kommer om lag en uke etter at døden har inntruffet, dvs. så mange dager etter at den først sjokkfasen har lagt seg. Da kan man konfronteres med dødens realitet, nemlig at den vi var så glad i virkelig er død. Og da kan vi også begynne å ta fram minnene om vedkommende. Derfor er ikke minnetalens funksjon først og fremst å gi avdøde et pent ettermæle. Poenget er å fravriste døden noe av dens bytte: Vel tok den kroppen og sjelen, men minnene beholder vi.

Om døden satte en stopper for livet til den avdøde, så har vedkommende et liv bak seg, et levd liv. Det er det vi husker fra vårt samvær med den avdøde som er det som har knyttet oss til vedkommende.

Disse minnene har imidlertid to sider. Det er minnene som forteller oss at noen har dødd, samtidig som minnene holder den avdøde i live - for vårt indre. Uten minne om noen som var som ikke er lenger, heller ingen sorg over tapet. I boken "Sommerlandet" er det et av poengene for Ingvild som vandrer gjennom Den mørke dalen: Hun husker ikke bakover, og derfor er gråten også noe som er forbi.

Men vi som lever, vi husker. Vi husker i særlig grad de gode samværene. Og døden er noe som setter en sluttstrek for nye gode opplevelser sammen med den avdøde. Og vi sørger.

Barn må få lov til å minnes den døde, og som voksne må vi hjelpe til med dette. Å hjelpe barnet til å fortelle om den døde, kanskje i støtte av fotografier, hjelper barnet til å leve med sorgen.

Mange sier at sorgen er vanskeligst å bære hvis det er uløste konflikter i forhold til den døde. Det er (normalt) ikke slik at jo verre forholdet mellom to personer har vært, jo mer glad er den gjenlevende for at den andre er død. Det gis selvfølgelig tilfeller hvor forholdet har vært så ekstremt at den enes død kan oppleves som en lettelse - i alle fall i første omgang. Ofte vil det nemlig være mye ubearbeidet skyld i et slikt forhold, og døden har dermed satt en endelig stopp for forsoning. Det er ingen der til å gjøre opp med lenger - ingen til å forsones med - og det burde det vært.

Det er ikke sant at tiden leger alle sår. Den leger nok mange, men ikke slike sår. Man kan ikke feie slike ting under teppet og tro at bare de er ute av syne, er de ute av sinn. Vi vet jo at de er der. Og så bruker man tid og krefter på å holde de borte, i stedet for å ta de fram i lyset og gjøre noe med det, nemlig å klare å skjelne rett mellom min og den dødes skyld. Så får min skyld erkjennes som min skyld, og den andre skyld være den andres skyld. Til dette kan man kanskje trenge hjelp fordi mange har en tendens til å dømme seg selv sterkere enn det er grunnlag for.

Barn må særlig hjelpes til ikke å ta andres død inn over seg som sin skyld. Det er ikke fordi du var slem der og da at bestefar er død.

Men kanskje er de vonde minnene etter et menneske også en måte å bearbeide skyldfølelse på. Tenke igjennom hva i det vonde som var mitt ansvar, og hva som ikke var det. Kan du ikke si unnskyld til den døde, så kan du kanskje si det til et annet menneske i dennes sted. Og så kan det andre mennesket på den dødes vegne ta i mot unnskyldningen og si at unnskyldningen er tatt i mot.

Kan dette brukes overfor barn også? Kan barn som lider av skyldfølelse (falsk eller saksvarende) få hjelp på samme måte ved at den andre (førskolelæreren f.eks.) gjennomfører et slags rollespill der den andre trer inn i den dødes sted? Og så kan barnet få sette ord på sin opplevelse av skyld, og den andre svare som om man tror den døde ville ha svart. Men dette er krevende, og den voksne som gir seg ut på dette, må vite hva man gjør. Innsikt og erfaring i rollespill er helt nødvendig.

Innenfor en kristen virkelighetsramme kan man gå et skritt videre ved å si at alle mennesker har en talsmann i Jesus som hører bønner og som kan tilgi, ikke bare på den dødes vegne, men på Guds vegne. Dette henger selvfølgelig på troen av

  1. at bønner faktisk høres av Gud
  2. at Gud og Jesus finnes nå
  3. at Gud har makt til å tilgi og at han gjør det som følge av min bønner om tilgivelse.

Skal dette fungere overfor et menneske, må en slik tro foreligge på forhånd. Den kan ikke etableres i og med et dødsfall med mye ubearbeidet skyld. På den annen side kan man nok tenke seg at et mer slumrende og latent positivt gudsforhold kan få ny mening under slike forhold.

Svein Sando, 16.1.03 (opprinnelig skrevet okt. 1996)


Denne artikkelen er vist 5883 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e1217.jpg

I dag 114 treff på nonaliud, og 1847614 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 359 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (2001). Minner om den avdøde. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 21.05.2018 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=71&nid=1


Valid HTML 4.01!