toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Realfag

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Lek og bønn

En tale/foredrag i Trondheim Kristelig Studentlag 12.2.99

av Svein Sando, høgskolelektor DMMH, Trondheim

[Stoff plassert i klammerparenteser og med grønn tekst slik som her, er kommentarer til stoffet og ble ikke framført i foredraget - i alle fall ikke på det stedet de her står. I det hele ble ikke manuset fulgt til punkt og prikke, men hva som ble sagt og ikke lar seg ikke helt gjenskape nå noen dager senere.]


Jeg er bedt om å si noe om forbønn. Jeg velger å gjøre det ved å si noe om bønn i sin allminnelighet, men på en sikkert ganske uventet måte. Jeg vil bringe dere inn i et landskap som jeg antar dere ikke har gått inn med bønn som utgangspunkt. Hvis dere har vært i det landskapet jeg skal skissere for dere, taler det til deres fordel og er antagelig et tegn på at den generasjonen dere tilhører har et bedre utgangspunkt for å bruke bønnen enn det min generasjon har. Men jeg advarer dere, noe av dette kan tilsynelatende virke helt på jordet, men vent til slutt med å dømme, så skal vi dra det hele sammen til å være midt i vårt tema.

Fest og lek versus nytte og seriøsitet

Min måte å gjøre det på her i kveld har med hvor jeg er for tiden ellers, og det jeg driver med om dagen er et meget interessant studium i forholdet mellom lek og teologi. Jeg har blant annet lest i en bok fra 1970 som heter "Feast of the Fools" av en amerikaner som heter Harvey Cox. Han har satt meg på sporet av ting i Bibelen som jeg aldri har lagt merke til før, bundet som jeg er av min moderne snusfornuftige og vitenskapspositivistiske bakgrunn. Harvey Cox tilhører de såkalte sekulærteologene fra 60- og 70-tallet som jeg ikke har for vane å identifisere meg med, men nye ståsteder kan også gi inspirasjon til nytenkning selv om man har et ganske annet utgangspunkt. Jeg skal prøve å signalisere når jeg referer Cox, for det gjør jeg slett ikke hele tiden. De fleste anvendelsene og refleksjonene i forlengelse av de bibelsteder jeg vil bringe fram står for egen regning.

Harveys budskap er kort fortalt å gjeninnføre festen, komikken, klovneriet, leken og dansen i kirkens aller innerste rom.

Han sier gjeninnføre, fordi han mener festen var der fra begynnelsen av - helt tilbake i GT-lig tid og gjennom hele NT og framover til omtrent midt på 300-tallet. Da skjedde det nemlig to viktig i kirkehistorien:

  1. Kristendommen ble offisiell statsreligion i Romerriket, og dermed måtte den bli anstendig og ta seg selv høytidelig.
  2. Brytningen og leflingen med den skapelsesfiendtlige nyreligiøse retningen gnostisismen påførte kirken et syn på naturen og det skapte som noe suspekt og mindreverdig.

Dette har medført at det åndelige mer og mer blir sett på som en prinsipiell motsetning til det kroppslige og sanselige. Dermed har kirken ansett mye av det som skjedde i den konkrete verden for underordnet eller uviktig i forhold til enkeltmenneskes gudsforhold, bortsett fra å slå ned på en viss type livsførsel som kirka anså som uforenlig med et kristent liv. Utover dette ble store deler av livsutfoldelsen i dagliglivet ble overlatt fornuften. Etterhvert som fornuften fra renessansen og utover frigjorde seg fra troen, ble vårt vesterlandske samfunn gjennomsyret av tre dyder:

kalkulasjon - kravet om å kunne kvantifisere på objektivt vis (Descartes, Newton)

nytte og flid - den handling er god som er til mest nytte (overlevelsesstrategi med hensyn på naturens minstekrav) for flest mulige (Mill, Bentham; utilitarisme)

seriøsitet - en følge av de to over. Det 'virkelige' kan med sikkerhet kun knyttes til det objektive, empiriske slik naturvitenskapen forstår det. Dermed mister de såkalte sekundære sansekvaliteter som smak, lukt og hørsel sin status, for ikke å snakke om slike totalt umålelige og flyktige ting som intuisjon og fantasi og tro.

[Jeg er ikke mot disse dydene i og for seg, men dersom dette blir alt eller det vesentligste, dvs at de får paradigmatisk karakter, da blir det feil.]

Harvey Cox mener å se at "Gud er død"-teologien og en generell avkristning faller tidsmessig sammen med framveksten av disse dyder samtidig som festen og leken mistenkeliggjøres ennå mer innen kirken, særlig i kjølvannet av "the great awakeing" på 1850-tallet i USA. I Norge finnes helt tilsvarende paralleller i ulike vekkelsesretningers konsentrasjon om "det ene nødvendige". Kirken er barn av sin tid. For at kirken skal beholde status i et samfunn under avkristning kan en av strategiene være å ta opp i seg samtidens dyder.

Striden om darwinismen den gang og nå (kreasjonistene) kan sees under stikkordet 'kalkulasjon' og hvordan man forholdt seg til det i kirka. [Dette har noe med at skapelsesberetningen ble utfordret på naturvitenskapelige kvantifiserbare premisser og kreasjonistene svarer nettopp ut fra de samme premissene, dvs at de tar opp i seg denne akristelige dyden og ser ikke at kristen tro på Gud som skaper ikke lar seg beskrive kun innen for et slikt paradigme.]

At nytte og flid og seriøsitet er et vesenstrekk med store deler av protestantisk kristendom de siste par hundre år sier seg selv.

Mot dette framhever Cox det lekne og jøglende ved kristendommen, ja ved Jesus selv:

He [Christ] is the spirit of play in a world of calculated utilitarian seriousness. (s.145)

Lek og fantasi

Lek har med fantasi å gjøre. Den gode lek er utfoldelse av fantasi. Tenk hvordan barn kan leke seg ut av denne verden og inn i sin lekverden ved å få alt til å bli nærmest hva som helst. "Lissom dette er en drage!" Cox mener at fantasi er en form for dagdrømmeri som går ut over vanlige drømmer i sovende tilstand. De inneholder kunstneriske elementer og en bevisst kreativitet. Mens det i drømmene altså er mer det ubevisste som dukker opp, skjer dagdrømmene og fantasiene under full bevissthet og kontroll. Fantasien prøver ut ting i tanken før den gjøres i empirien, ja kanskje kan den ikke prøves ut i empirien i det hele tatt. Fantasien er nemlig grenseoverskridende. Den har ingen skranker for hva som er mulig. I fantasien kan vi virkelig leke skapergud - uten at det er blasfemisk. [Med empiri mener jeg her og i fortsettelsen den type virkelighet som lar seg beskrive og måle med naturvitenskapelige metoder og beslektede metoder fra andre fagfelt, dvs særlig det som faller innenfor det som dyden 'kalkulasjon' kan forholde seg positivt til. Jeg har dermed ikke sagt noe om hvilken ontologisk status verken 'empirien' eller 'fantasien' har ved bruk av disse begrepene.]

Fantasi som stedet for grenseoverskridelser har også en etisk side. Siden grensene som kan brytes også er moralske grenser, blir spørsmålet hva det gjør med oss. Vil umoralske handlinger i fantasien påvirke også våre handlinger i det konkrete rom? I tilfelle i hvilken retning? Vil man kunne avreagere i fantasien slik at man ikke lever de ut i empirien, eller vil de rett og slett stimulere til slike handlinger? Tradisjonelt har man vel sett faren for det siste som avgjort til stede. Våre handlinger planlegges i tankelivet, dvs på det "sted" som også er helt eller delvis sammenfallende med fantasiens sted. Bevisst, planlagt umoral starter derfor i fantasiens sted. Men selv om dette skulle være sant, så betyr ikke det uten videre at all fantasi leves ut, med nødvendighet. Kanskje kan et drap i fantasien avverge et drap i empirien? Med dette beveger jeg meg langt inn på psykologiens område, og bør slutte spekulasjonen (fantasien?) om hvorvidt en slik avreagering kan skje.

Fantasiens status

Det er imidlertid en interessant teologisk side ved dette. Jesus advarer i Bergprekenen (Mt. 5.28) mot ekteskapsbrudd i hjertet ved å se med begjær etter en (antagelig gift) kvinne. Jesus likestiller synd i empirien med synd i fantasien. Det må bety at han gir fantasien moralsk status på lik linje med empiren. Dermed har han også gitt status til fantasien som sådan.

Spørsmålet om fantasien kan være et sted å avreagere farlige følelser for å hindre at de skjer i empirien kan derfor i første omgang synes å være stengt av Jesus. - og kanskje er den nettopp det. Det er vel ut fra en slik tankegang at man i kirken ber i syndsbekjennelsen om tilgivelse for synd i "tanker, ord og gjerninger". Hvis man derimot mener at ugjerninger i fantasien kan avverge ugjerninger i empirien, vil man kunne si at det da er valg mellom to onder, hvorav man velger den minste, som opplagt må være ugjerning i fantasien fordi den ikke involverer andre mennesker, vel og merke så lenge handlingen og dens følger forblir i fantasiens rom. Dette kan man si uten oppgi fantasiens status vis a vis empirien.

Lek i Bibelen

La oss se litt på lek o.l. i Bibelen. Visst dere at navnet Isaak har med latter å gjøre? Se 1Mos.21.6f. Gud er en spøkefugl som lar Sara få barn i høy ufruktbar alder. Det samme er for eksempel profeten Elia også når han utkjemper sin duell med baals-presten på Karmelfjellet og spør om ikke gudene deres er opptatt på do siden de ikke svarer. 1.Kongebok 18.27.

I NT har vi et viktig sted i 1.Kor.1.17-31 som taler om Guds dårskap vs menneskenes visdom. Vi blir frelst gjennom Guds dårskap som var ukjent for menneskenes visdom. Og vi har bildet med skatten i leirkar (2.Kor.4.7-9) som oppviser en dobbelthet mellom motsetninger som altså forenes i en enhet som man bare kan klare under komikkens skjær.

Lek viser seg også å være en av basisegenskapene ved den preeksistente Kristus [Guds Sønn før han ble inkarnert julaften]. I Ordspråkene kap. 8 står det om visdommen, som ut fra annet skriftmateriale må forstås som identisk med den preeksistente Sønn:

Ordspr.8.30f: … (v.30) da jeg [Visdommen, Logos] var bygningsmann hos ham [Gud]. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. (v31). Jeg lekte på hele hans vide jord og hadde min fryd i menneskebarna.

Leken er altså helt sentralt til stede i skapelsen og den fortsatte skapelse. Det kan se ut som om skapelse rett og slett er lek. Når den preeksistente Kristus' virksomhet i skaperverket betegnes som lek, må man trygt si at leken har enorm status ut fra en guddommelig synsvinkel. Leken er også knyttet til fryd i forhold til menneskebarna. Hvorvidt det menes barn i konkret aldersmessig betydning eller om det er barn av menneskeslekten, vites ikke, men 'barn' brukes i alle fall her enten som en positiv metafor eller som noe positivt konkret noe. Uansett har barna forbildekarakter slik som fortellingen om Jesus og barna også har (Mt 19.14).

Lek og dans er beslektede begreper. Dans har imidlertid en ambivalent status i kirka. Den har helt tydelig vært tilstede i kirkerommet i hvert fall fram til 300-tallet, antagelig mye lenger, for det er først på 1200-tallet at den helt bevisst stenges ute, dvs den flyttes ut på kirkebakken og til byen i form av jøglere, karnevalsprosjeoner o.l. Kirkens problematiske forhold til dans kan vi si ved å sammenligne noen steder i de norske bibeloversettelsene av 1930 (NO30) og 1985 (NO85). Flere steder som NO85 oversetter med "dans" oversetter NO30 med det antatt mindre sensuelle "lek" (se 2Mos 32.6, 2Sam 6.5. 1Krøn 13.8, MT 11.17, 1Kor 10.7). La oss se på det kanskje mest oppsiktsvekkende stedet, nemlig Davids dans/lek for Herrens åsyn i 2Sam 6.

I 6.5 står det at "David og hele Israels folk danset av all kraft for Herrens åsyn, og de sang til toner fra lyrer og harper, trommer, bjeller og cymbler." Se så 2Sam 6.21f. Der kritiseres David av Mikal for å ha danset naken til Guds ære slik at tjenestefolkene har sett ham utildekket, som det står. [Andre skriftsteder tyder imidlertid på at han ikke var kliss naken, men antagelig likevel så lite påkledd at Mikal skjemmes nok til å kalle det for "naken".] Da sier David: "For Herrens åsyn vil jeg danse selv om jeg gjør meg enda ringere enn jeg nå har gjort." (v.22)

Dette kan kanskje sees som klovnen som utfolder seg overfor Gud, men som høster vanære blant mennesker. Jfr. 1.Kor.1.17-31, særlig v.27f. Kan det tenkes at Davids "nakne" dans for Herrens åsyn er et uttrykk for trosfortrøstningen overfor Gud? Hans konkrete nakenhet demonstrerte også nødvendigheten av å være naken overfor Gud i overført betydning, som nettopp den tilstanden Gud ønsker seg av oss. Ingen fromhet eller gode gjerninger skal skyves mellom Gud og meg.

Ingen kan se Gud ansikt til ansikt uten å dø av det pga synd, sier GT. På den annen side er det nettopp nakenheten innfor Guds åsyn som gjør at Gud kan la oss leve fortsatt. Når David sto naken med sitt liv i Batseba-saken og sa det slik det var, uinnhyllet, da fikk han livet tilbake av Gud, formidlet ved profeten Natan. 2Sam 12.13.

Driver ikke beretningen om Jesus og barna (Mk 10.13-16) i samme retning også? Ingen skal se Guds rike uten å bli som barn. Og barn har intet livsverk å vise til. Deres nakne opptreden sees heller ikke på som frivolt eller upassende. David opptrådte for Herrens åsyn på barnevis ved både å være naken og å danse, og vanæren i andre voksnes øyne betydde faktisk ingen ting i forhold til Gud.

Cox sier at noen kulturer vil løsne litt på seksuelle omgangsformer under fester (Cox s.23), for eksempel Sør-Amerikansk karneval. Det passer på David her i den forstand at hans nakenhet ellers, og tydeligvis av Mikal, sees på som upassende. Men Davids opptreden er bare upassende for den som tolker hans handling ut fra situasjoner utenfor dansen til Herrens ære, som for eksempel en erotisk eggende dans. Men settingen for David er ikke erotikk eller kobleri, men å prise Gud med den kropp han er skapt med, dvs henvendelsesretningen er mot Gud og ikke mot mennesker. Derfor er det ikke et opptrinn til beskuelse, men en deltagelse i en rite. Riten krever ikke tilskuere. Tvert i mot - den skal helst ikke ha tilskuere, bare deltagere. Det var jo ikke bare David som danset, men hele Israels folk (6.5) - men tydeligvis ikke Mikal.

Leken og dansen og fantasien har altså status og verdi for Gud, både fordi Guds Sønn i preeksistensen gjør det selv, og fordi David kunne danse for Herrens åsyn. Mikal som kritiserte ble straffet av Gud ved å forbli barnløs.

Bønn, lek og fantasi

Hva med bønnen? Jo, den er mer beslektet med leken og fantasien enn det meste annet. Bønn og lek er nemlig beslektet i det at de må begge gjøre seg bruk av fantasiens skapende og grensesprengende mulighet. De må begge trosse "Den kalkulerende utilitaristiske seriøsitet".

Bønn og lek er begge handlinger ut fra disiplinert fantasi. Begge deler handler også om en slags magi. Verken bønn eller lek lar seg stoppe av det ubehagelige fakta som empirien forer oss med, men overskrider de.

I teologien har man ofte grupperte bønn i fire former: trygling, forbønn, takkebønn og anger. Alle kan sees på som en slag lek:

  • Trygling (supplication): I fantasien plasserer bederen seg i den situasjon at han har oppnådd noe han lengter etter eller ønsker å fri seg fra.
  • Forbønn (intercessory): Her setter man seg i andres sted. Det krever dobbelt nivå med fantasi. Man må identifiseres seg emosjonelt med den andre personen og må også tenke seg inn i en framtid der ønsket for denne andre blir oppfylt, dvs som "trygling".
  • Takkebønn (thanksgiving): Slik som lek kan være galla og fest, så kan også bønnen uttrykke takknemlighet, glede osv.
  • Anger (penitence): Fantasielementet må absolutt være til stede. Å be om tilgivelse er å se seg selv i perspektiv og å søke etter en ny rolle. Det er å handle "som om" man ikke var bundet av fortiden men fri fra den. Den objektive siden ved begrepet anger i kristen teologi er at framtiden IKKE bare er en uavbrutt følge av fortiden. Det uventede kan hende. Man er ikke bundet til en tragisk skjebne men settes fri til å starte på nytt igjen. Dette er ikke mulig i en verden av uavendelig nødvendighet Det er bare mulig i en åpen verden av ubegrensede muligheter.

Bønn er ikke en flukt fra verden, men det først skritt i retning av dens nyskapelse.

Hvis bønn og lek er nær beslektet, kan det være et svar på hvorfor det er lettere å be med barn enn med voksne. Barn er vant med å leke, med å fantasere, med å sprenge "the calculated utilitarian seriousness". Derfor er bønnens vandring med fantasiens hjelp til et ønske-seg-land noe helt forståelig og dagligdags. Kanskje er det også derfor at bønnen blant større barn og ungdom sees på som noe barnslig, noe man legger av seg. Kanskje er det også derfor at Jesus setter barna fram som det religiøse forbildet: om dere ikke blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Er himmelriket rett og slett bønnens og lekens verden? En fantasiens verden som ikke er mindre "virkelig" enn "the calculated utilitarian seriousness", men som faktisk er det stedet der det virkelige livet leves, hevet over det snusfornuftige og kalkulerbare. Jeg snakker da ikke om en slags flukt fra virkeligheten, men som et (nødvendig) tillegg til den lek-løse virkelighet. Hva er det som gir livet mening og driv? Ikke det snusfornuftige, men det grensesprengende som vi gjør utover det kalkulerbare og bundne.

[Misforstå meg ikke. Jeg mener ikke at lek kan erstatte tradisjonell bønn, enn at nå må vi som kristne begynne å leke mer (Cox kan nok synes å mene dette). Her er det snakk om holdning til hva bønn er og hvordan vi ber. Dere får ikke fordi dere ber galt, står det i Jakob 4.3. Dette sies kanskje fordi vår holdning ikke er preget av den grensesprengdende, men setter begrensinger for Guds mulighet for å oppfylle bønnen ut fra hva vi tror er mulig preget av kalkulerbar utlitaristisk seriøsitetstekning.]

Vår kultur har som aldri før hatt mulighetene til å "virkeliggjøre" drømmene og fantasiene og slik sett trodd at drømmene og fantasiene først blir virkelige når de blir empiriske, dvs håndfaste og kalkulerbare og erfarbare i naturvitenskapelig forstand. Det kan ha bidratt til at det transcendente (som både bønn og lek er) har fått mindre status enn det hadde i tidligere tider og i andre kulturer. På en måte har Marx rett i at religionen kan fungere som opium for folket, men poenget her er at det ikke er en verdensflukt som behøver å undertrykke våre berettigede krav til å forbedre vår ytre sosiale status. Det er opium i den forstand at det transcenderer og bryter "the calculated utilitarian seriousness", men den er ikke vanedannende, men legger til – erstatter ikke "virkeligheten".

Forbønn

Hva så med forbønnen?

Noe av problemet med forbønnen tror jeg er at vi tar den alt for alvorlig og tar oss selv alt for alvorlig. Vi sitter i benkene og ser på de få som går fram for å søke forbønn og tenker kanskje at de dummer seg ut, eller at de må ha det skikkelig ille siden de må ta slike virkemidler i bruk når alt annet dennesidig håp er ute liksom.

Men da tenker vi ut fra det snusfornuftige paradigmet med dydene nytte, kalkulasjon og seriøsitet. Ikke bare har vi behov for å overskride de snusfornuftige og nærsynte grenser i bønnen, men vi oppfordres til å være dårer for Guds åsyn. Hvis du opplever deg å dumme deg ut ved å gå de skrittene fram til Herrens alter, så skal du vite at du da er en salig dåre. David danset naken for Herrens åsyn. Det er vel et stykke igjen før du gjør det i et norsk kirkerom?

Men ta med deg den åndelig nakenheten som jeg sa David viser. Det er viktig for at Gud kan gjøre noe i ditt liv. Ikke forstill deg og gjør deg bedre enn du er eller verre enn du er. Si det slik det er. Om du ikke gjør det med ord til forbederne, så gjør det i ditt hjerte til Gud.

Hva gjør vi under en forbønnshandling der te personer er samlet om den enes behov, lengsler, angst, smerter, gleder eller hva det er? Jo, vi leker for Herrens åsyn og tar i bruk all den fantasi vi kan. Og det gjør vi med den fortrøstning at det er Jesus som inviterer, han som i preeksistensen lekte seg til et skaperverk som også "the calculated utilitarian seriousness" er dømt til å befinne seg innenfor. Bønnens verdens er en større verden enn den empiriske. Derfor kan den også utrette mer enn det dagligdagse makter. Forbønn er derfor et stykke samlek sammen med Jesus der vi forbereder i fantasien den virkelighet vi også trygler om skal skje i empirien.

A M E N (et ord som forutsetter fantasi …)


Denne artikkelen er vist 6680 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e2597.jpg

I dag 317 treff på nonaliud, og 1895447 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 362 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (1999). Bønn og lek. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 21.08.2018 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=73&nid=1


Valid HTML 4.01!