toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Teknologi og naturvitenskap

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Barn og naturopplevelser

Her følger litt ubeskyttet høyttenkning som jeg godt kan tenke meg respons på.

Svein Sando opr. 26.9.97, revidert 30.10.00 og 5.4.05

Jeg har gjort følgende observasjoner / snappet opp følgende:

  1. De aller fleste voksne jeg har møtt fascineres av vakre solnedganger, flotte utsikter og maleriske landskap (kalt landskapsfascinasjon heretter).
  2. Mine egne barn (6, 8 og 12) fascineres lite eller ikke noe av noe av dette.
  3. Turismen i Norge ble visstnok ikke startet av nordmenn men av engelskmenn i siste halvdel av 1800-tallet.

Dersom mine barn er representative for barn i sin allminnelighet, har jeg følgende spørsmål:

  1. Har dere på fys.fos, natur & miljø eller ped. noe teori eller synspunkter på hvorfor barn ikke har denne landskapsfascinasjonen på den måten vi voksne gjør det?
  2. Er landskapsfascinasjonen et tillært, kulturelt fenomen som barn rett og slett er for unge til å lære?
  3. Hvorfor er dette i tilfelle kun et voksen-fenomen? Hva er det med barns forhold til omgivelsene som gjør at de ikke fascineres av dette når de ellers synes å ha mer kontakt med sansene sine enn mange voksne?

La meg prøve på litt teoridannelse selv:

La oss anta at landskapsfascinasjonen kun er et voksen-fenomen. Jeg har tenk i to forskjellig baner:

1. Barn er detaljopptatt og mangler evnen eller interessen til å se større helheter

Barn (les: mine barn) synes å være veldig detaljopptatt. Horisonten er både bokstavelig talt og i overført betydning snever. Av og til virker det som om de går med skylapper. Når de beretter om hendelser så er det oftest detaljene de vil ha frem, og ikke den store helhet. Dette synes jeg også preger 11-åringen min som er svært så omstendelig i referater fra hva som skjer i fotballkamper. Det å få med seg fascinasjonen i et større landskap krever bokstavelig talt en videre horisont, en evne til å se helheter, noe som barna i det minste ikke synes å ha interesse for.

2. En teknologisk tidsalder gir oss en tørst etter naturens skjønnhet uberørt av teknologi

Siden turismen i Norge ble tilført oss utenfra (punkt 3 øverst) lurer jeg på om dette har med teknologi å gjøre. Utgangspunktet er ordtaket om at vi ikke ser skogen for bare trær. Den danske filosofen og teologen K.E.Løgstrup sier det på en mer avansert måte i essaysamlingen "Solidaritet og kærlighed" (1972, utg.1993:)

Hva der går for sig under vor bevidsheds tærskel regner vi ikke med. Rigtigt er det, at vi ikke bemærker indtrykkene. Men når påvirkningen er ubemærket er det ikke, fordi den er lille, men fordi den er stor. Ikke fordi den kun finder sted i ny og næ, men fordi den finder sted altid og alle vegne. Ikke fordi kun de kyndige og sensible er modtagelige for den, men fordi alle og enhver enten oplades af den eller ligger under for den. (s.89)

I den førindustrialiserte perioden i Norge antar jeg at nordmenn forholdt seg til naturen som en slags selvfølgelighet. Den hadde alltid vært der så langt slekts minne gikk. Man måtte forholde seg til den på godt og ondt. Den gav grunnlag for livnæring gjennom fangst, fiske og jordbruk. Men den kunne også slå seg vrang og bringe større eller mindre katastrofer inn over folk og fe. Uttrykket "temme naturen" henspeiler nettopp til naturens ville og tidvis ødeleggende krefter. Man dro til fjells først og fremst for nødens skyld: matauk eller transport over til dalen på andre siden. Den uberørte natur var dere over alt, så man trengte ikke dra noe sted for å oppleve den. Hvorfor skulle det forresten være et behov for å oppleve det som "finder sted altid og alle vegne", for å sitere Løgstrup.

I England derimot, var industrilaiseringen startet på et mye tidligere tidspunkt og der var ikke den uberørte eller kun mildt temmede natur en selvfølgelighet lenger. Så søkte de ut for å gjenfinne det tapte, og Norge ble et yndet mål. Slik lærte engelskmenn oss at naturopplevelsen og den norske fjellheimen var verdt noe mer enn som et spisskammers. Naturopplevelsen var i seg selv attraktiv.

Dermed kan den voksnes landskapsfascinasjonen sees på som et tillært fenomen som har sin mening i et industrialisert samfunn hvor de naturlige naturopplevelser og nærhet til naturen er utarmet eller vanskeliggjort pga den tekniske kulturs dominans. Landskapsfascinasjonen er dermed en slags øyeblikekts renselse der vi finner tilbake til noe av vårt egentlige opphav og røtter.

La oss prøve å bruke dette til å forklare barns manglende landskapsfascinasjonen.

Det er neppe dristig å anta at barn i større grad enn voksne lever mer i en virkelighet preget av umiddelbare sanseinntrykk, enn i en mer intellektuell abstrakt tolkning av disse sanseinntrykk. Man snakker om en intellektuell utvikling, mens sanseapparatet funksjonerer fra fødselen av (- normalt). Sanseinntrykkene er derfor fullt og helt til stede allerede hos spebarnet. Ja, sanseinntrykkene vil alltid være forut for den intellektuelle bearbeiding av disse som i sin tur gir stoff til abstraksjon osv. For barn er derfor sanseinntrykkene - som inneholder "stoff" i spennvidden mellom svært "naturlig" (uberørt natur) og svært kunstig karkater - de primære og selvsagte at et vakkert landskap eller rød solnedgang ikke i og for seg framstår som noe ekstraordonært eller noe som har spesiell status. Det skjer først når den mer modne refleksjon kommer til. Da kan man reflektere over at "slik burde omgivelsene våre vært i mye større grad, enn den astfaltjungelen vi lever i til daglig". Det er når ettertanken setter inn at vi i landskapet (og naturoppleveler på mikroplanet også selvfølgelig) gjenkjenenr våre naturlige røtter som en slags opposisjon mot den kunstige virkelighet vi har skapt oss. Uten at vi kanskje er villige til å innrømme det, så føler vi oss fremmedgjorte i en hyperteknologisk kultur. Landskapsfascinasjonen framstår dermed som et slags luftehull der vi igjen kommer i genuin kontakt med vårt naturlige opphav. I forhold til barn er poenget altså at det skal modning og tid til å erkjenne denne lengsel etter det opprinnelige.

Hva så med barn som vokser opp i en utpreget teknisk kultur med video, dataspill, industriporudserte leker, ferdigmat og som oppholder mest mulig innendørs? De vil jo i liten grad få sanseinntrykk fra den uberørte naturvirkelighet. Ja, og det er skremmende med tanke deres evne til når de så kommer til skjels år og alder og blir i stand til å reflektere, at de da kanskje ikke ser at landskapene knytter en forbindelse til den umiddelbare naturopplevelsen de ellers burde hatt som barn. Er da fremmedgjøringen komplett og det teknologiske mennesket blitt ute av stand til å føle slektskap med naturen som opphav? Vil disse se noe poeng i naturvern og miljøarbeid ut over en ren egositisk overlevelsesstrategi?

Innkommet reaksjon

Jeg mottok 3. mars 2005 følgende reaksjon på ovenstående som jeg har fått tillatelse til å publisere her:

Der er en øvre grense for hvor mange sanseinntrykk en er i stand til å motta. Vi kan vel forutsette at barns "åpne sinn" mottar en hel rekke sanseinntrykk, som vi voksne ikke lenger er i stand til å registrere. Barn har så og si nok med alle de sanseinntrykk de mottar fra de nære omgivelsene, i våre knehøyder, fra bakken, fra plantene, insektene, luktene vi voksne ikke kjenner lenger, lydene vi ikke hører. Gjennom bevegelser i nye landskaper vil barn motta en mengde signaler som vi voksne ikke registrerer, og barn er derfor ikke mottakelig for nye fokus som ligger fjernt for dem, der og da.

Frode Svane
Barnas Landskap
http://home.c2i.net/swan


Denne artikkelen er vist 6124 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e3719.jpg

I dag 92 treff på nonaliud, og 1809863 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 358 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (1997). Barn og landskapet. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 24.02.2018 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=75&nid=1


Valid HTML 4.01!