Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

2. Drivkrefter ved kirkeendringer og kirkesplittelser

av Svein Sando

I et studium av kirkesamfunnene kan vi skjelne mellom hvorfor og hvordan de oppsto, og hvordan og hvorfor de har endret seg (om de har endret seg, da). Begge deler innebærer en historisk vinkling, samtidig som de gir oss en ramme å behandle eller berøre de ulike dimensjonene vi presenterte i første del av denne forelesningsrekken.

Jeg tror det er mye av de samme motiver og krefter som fører til både endringer innen et kirkesamfunn og til kirkesplittelse. Endringer fører ofte til at noen misliker dette. Blir denne misnøyen stor nok, kan det føre til kirkesplittelse. Derfor er ofte ønske om endring forstadiet til kirkesplittelse. Noen ganger er det de som ønsker endring som kastes ut av moderkirken, slik som Luther, eller de som ønsker endring går ut frivillig, slik som dannelsen av Den evangelisk lutherske frikirke i Norge. Det finnes andre varianter også.

Jeg velger å behandle kirkesplittelsene i en fortløpende kronologisk historisk gjennomgang, mens endringene for det meste tas under behandlingen av de enkelte kirkesamfunn. Først må vi imidlertid se litt mer på noen av de motiver og krefter som jeg altså mener ligger til grunn for både endringer og splittelse.

Restaurasjonsønsket

Det at det finnes et mylder av ulike kirker og kristne grupperinger, kan fra kirkenes eget ståsted, både sees på som noe negativt og som noe positivt. Negativt, fordi det viser hvor splittet og uenig de kristne til alle tider har vært. Positivt, fordi det viser hvilket mangfold Jesu etterfølgere kan framstå med. Det negative, splittelsen, kan også forstås positiv i den forstand at splittelsen er oppstått som følge av et ønske om blankpusse visse sider av kirken som er gått tapt eller blitt forvrengt. I det ligger et ideal om å finne tilbake til en slags opprinnelig kristendom, til Jesu eget evangelium. Samtidig finnes det en motsatt tendens, nemlig de som ser det som viktigere å finne et tidsmessig og framtidsrettet uttrykk for den kristne tro og ikke stivne eller la seg hemme i fortidens kirkelige uttrykksformer.

Jeg har dermed antydet tre rivaliserende grupperingen i et tradisjonelt venstre - sentrum - høyre skjema. I sentrum de som vil bevare det bestående. Til høyre de som vil tilbake til det antatt opprinnelige. Til venstre: de som vil modernisere. Disse rivninger medfører slett ikke nødvendigvis at det dannes nye kirkesamfunn eller utbrytergrupper, men rett og slett til at et kirkesamfunn endrer seg. Men noen ganger blir altså de indre spenninger så store at noen går ut, eller kastes ut, slik at noe organisatorisk nytt dannes. Noen ganger dør det nye hen etter en tid, andre ganger viser det seg livskraftig. I vårt fag er det imidlertid interessant å bli klar over både de krefter som fører til kirkesplittelse og de som "bare" fører til endringer innen et kirkesamfunn. Begge deler er med på å forklare hvorfor kirkesamfunnene er slik de er og er blitt slik de er blitt.

Det jeg nå har forsøkt å gjøre med svært enkle og foreløpige riss, er å si noe om hvorfor de ulike kirkesamfunnene oppstår og litt om hvorfor de endrer seg. Jeg har så langt antydet tre drivkrefter:

Restaurasjon - gjenopprette "Jesu opprinnelige evangelium" - høyresiden
Konservatisme - beholde det bestående - sentrum
Modernisering - finne et uttrykk for troen som gir mening i samtiden (og nære framtid) - venstresiden

Antagelig er ønsket om å restaurere kirken den hyppigste årsak til kirkesplittelse. Dette henger sammen med kristendommens vekt på Jesus som en historisk person som har handlet endegyldig i tiden med virkning for all etterfølgende tider og generasjoner. En følge av dette er igjen at kristendommens hellige skrifter er en lukket bok, en lukket kanon der det en gang for alle er fastsatt hva som skal stå i den. Det betyr ikke at det ikke har vært og er diskusjon om kanon skal være åpen eller lukket, men de skal argumentere godt for å klare å bryte Bibelens permer. De som har gjort det har da stort sett også blitt betraktet som å falle utenfor kristendommen, slik som mormonerne med Mormons bok og Markion med sin sterkt beskårede bibel - mer om sistnevnte senere.

Skal man få tak i noe av det dynamiske i endringer og splittelser av kirkesamfunn tro jeg det viktigste stedet å lete er i kirkens forhold til verden utenfor, nemlig i den dimensjon jeg mener manglet hos de presenterte lærebøker. Dvs. saken har de nok med, men den er ikke skilt som egen systematisk kategori. Derfor må vi nå se litt mer på denne dimensjonen.

Forholdet til verden - sekularisering

Kirkens forhold til den omliggende kultur, verden, har antatt en rekke former opp gjennom tidene. I de perioder kirken synes å miste grepet på denne kultur, snakker man gjerne om at det skjer en sekularisering, dvs avkristning, for å si det litt forenklet. Fenomenet sekularisering har vært gjenstand for mye teoridannelse. Den såkalte klassiske sekulariseringstese går i korthet ut på at i den moderne tidsalder går avkristningen går kun i en retning - total avkristning. Dette skal blant annet henge sammen med framveksten av moderne naturvitenskap som gir andre forklaringer på naturen og universets gåter enn at det må stå en Gud bak. Den klassiske sosiologen Max Weber kaller dette for "avtryllelse av verden". Vi skal stoppe litt opp ved nettopp ham.

Max Weber om religioner i nytiden

Max Weber er en religionssosiolog som bl.a. er kjent for sin bok fra 1905 om kalvinistisk protestantisme som en av de viktigste årsakene til kapitalismen. I kalvinismens forutbestemmelseslære kan man ikke gjøre seg fortjent til den himmelske salighet, bare utvelges til den. Weber mente at når denne lære ble sammenholdt med tanken om at Gud lønner de utvalgte også i dette livet, ville kalvinistene søke frelsesvisshet i å se om hardt arbeid gav timelig avkastning. Når dette også ble koblet sammen med en ekstrem nøysomhetsetikk, ble inntjeningen i næringsvirksomheten ikke brukt på eget luksus, men tilbakeført til bedriften eller som investering i nye prosjekter. Dette er grunnlaget for kapitalismen i Vesten, mente Weber.

Webers tanker om religionens plass i samfunnet har gitt opphav til det vi kan kalle "weberianske" perspektiver på sekularisering. Et allment akseptert synspunkt er at «mette aktører» har mindre behov for frelse fra denne verdens jammerdal enn «sultne aktører». Dette ligger til grunn for tesen til Karl Marx om at religionen ville dø ut av seg selv når den kommunistiske idealstat kommer med det klasseløse samfunn der alle har tilstrekkelig med timelige goder. Men da har man sett bort fra at det også finnes en indre nød, dvs at folk ikke bare har kroppslige behov men også åndelige og psykiske.

Weber sier at «Entzauberung der Welt» (avtryllelsen av verden) oppleves av mange som et enormt tap av mening med tilværelsen. Vitenskapen har konsekvent avvist «enhver betraktningsmåte som overhodet spør etter mening med det som skjer i verden», sier Weber. Men å avvise et spørsmål fjerner ikke spørsmålet, det bare etterlater det ubesvart. Siden vitenskapen avviser det religiøse i enkeltdelene (vitenskap er oftest detaljorientert) øker kravet til at helheten må være ordnet på en meningsfull måte. Sekulariseringsprosessen medfører derfor at folk begynner å lete etter meningen med tilværelsen. Dette gir åpning for både nyreligiøse bevegelser og endring av etablerte religiøse institusjoner. Her ligger det altså en mulighet for både religiøs innovasjon, reformasjon og restaurasjon i et forsøk på å møte vitenskapens «Entzauberung» på en troverdig måte. Det er derfor ikke tilfeldig at det nettopp er i en sekulariserende tidsalder at det store kirkelig mangfold oppstår. Man kan altså se på de mange kirkesplittelser de siste par hundre år som motsekulariserende tendenser, enten direkte eller indirekte.

Avvisning, tilpassing eller bejaing

Max Weber har utviklet tre idealtyper for å karakterisere religioners forhold til den omgivende kultur (verden): Weltablehnung (verdensavvisning), Weltanpassung (verdenstilpassing) og Weltbejahung (verdensbejaende).

Særlig restaurasjon av kirken kan ofte anta trekk av verdensavvisning i en sekulariserende tidsalder. I stedet for å møte religionskritikken, prøver man i stedet å rendyrke det opprinnelige i håp om å skape en motkultur med et ekte åndelig innhold. Kanskje ser man på sekulariseringen som en slags guddommelig straff fordi kirken selv har vært for infisert av det sekulære, og at en restaurasjon slik sett er en slags botsøvelse. Dersom en slik restaurasjon ikke godtas av deler av kirkesamfunnet, kan et nytt kirkesamfunn oppstå ved splittelse. Det må tilføyes at med verdensavvisning mener man også en tilbaketrekking fra verden; en ghettoisering altså. Man har gitt opp verden. I ekstreme varianter setter man seg bare ned å venter på Jesu gjenkomst eller slikt, slik tilfellet var men montanismen (se lenger ned). De tilfeller av kollektive selvmord blant visse religiøse ekstremgrupper vi har sett den siste tiden hører avgjort med til denne kategori. Hvor vidt disse kan kalles kristne kirkesamfunn er imidlertid heller tvilsomt.

Verdenstilpassing av et kirkesamfunn betyr at man jenker seg i tilstrekkelig grad til at religionskritikken ikke blir helt ødeleggende for kirkesamfunnet dersom man ønsker å ha en viss innflytelse på omverdenen. Dette er særlig viktig for kirkesamfunn som ser på seg selv som kirke for hele folket. I forhold til konfesjonskunnskapen er dette interessant fordi det kan forklare hvorfor et kirkesamfunn endrer seg i løpet av en historien. En slik tilpassing kan også skape indre strid slik at noen bryter ut og danner et nytt kirkesamfunn fordi de betrakter moderkirken som frafallen.

Verdensbejaende kirkesamfunn er slike som ikke bare jenker seg, men tar aktivt del i den moderne kultur og deres ytringer. Mange av disse kan være tilsynelatende rene religiøse nydannelser som henvender seg til et nytt publikum, det moderne mennesket, og i liten grad til gammelreligiøse. Vi snakker altså her først og fremst om de såkalte nyreligiøse bevegelsene, og i mindre grad av kristne kirkesamfunn. Visse framgangsteologiske menigheter, først og fremst i USA, oppviser imidlertid verdensbejaende trekk samtidig som de også er verdensavvisende. Jeg tenker da f.eks. på hvordan noen slike menigheter i stor grad gjør seg bruk av høyteknologi (TV-kirker) og utnytter heller enn å være kritisk til rådende økonomiske systemer. Man kan også se at de har sterke populistiske trekk som gjør at de slett ikke utgjør noen motkultur på viktige områder.

To fenomener Weber ikke fanger opp

Prof. Nils Gilje i Bergen har i et foredrag i 1995 med tittelen "Sekulariseringstesen og dens kritikere" påpekt to fenomener som disse weberianske synsmåter ikke fanger opp. Det ene kaller han pilarisering; det andre er nyfundamentalismen.

Pilarisering

I nyere tid er det gjort flere forsøk på å begrunne sekulariseringstesen uten å dra med seg en ideologisk sekularisme i bunn. Karel Dobbelaere (1981, 1987) forklarer sekularisering ut fra begrepet funksjonell differensiering. Med det mener han den sterke tendens det moderne samfunn oppviser med tanke på å differensiere nær sagt alt i samfunnet. Kunnskapsmengden øker enormt, noe som gjør det mer og mer umulig å være rimelig godt orientert om mer enn noen få smale emner. Yrkene blir følgelig mer og mer spesialiserte; funksjonene vi utfører differensieres. Dette skjer også på institusjonsplan. I denne sammenheng blir kirken og religionen en blant en rekke andre utdifferensierte delfunksjoner som ikke uten videre tillegges helhetsskapende funksjon. Dette er en tendens som har pågått lenge. Den svært innflytelsesrike teologen F. Schleiermacher (1799: Über die Religion: Reden an die Gebildeten unter ihren Verächtern) stod på en måte for noe av det samme når han definerte det religiøse som en blant flere sektorer i erkjennelsen. Når en sektor slik utdifferensieres, dvs. skjelnes fra andre sektorer, blir den lett marginalisert og mister «sitt tak på folk».

Religiøse organisasjoner kan svare ved nettopp å bruke den funksjonelle differensiering som et middel til å erobre tilbake tapte posisjoner. Det gjør den ved det Nils Gilje kaller pilarisering. Det vil si at det dannes alternative institusjoner til de verdslige institusjoner: kristne barnehager, kristne skoler, kristne fagforeninger, kristne sykehus, kristne partier osv. Man ser med bekymring på at viktige samfunnsinstitusjoner tømmes for religiøs forankring eller til og med får en forankring i et konkurrerende livssyn. Et mottrekk vil da være å opprette parallelle kristelig forankrede institusjoner.

"Jarlsbergianerne"

Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, eller "Jarlsbergianerne" som de ofte kalles, er et direkte resultat av en slik pilarisering. I en brytningstid i siste halvdel av 1800-tallet under det som kalles kulturkampen, stod sekulariserende tendenser i norsk skole ofte i opposisjon datidens mange religiøse vekkelser. Det som utløste det hele var en protest mot P.A.Jensens lesebok og skoleloven av 1860. Da det etter en ti års motstand ikke nyttet å stoppe utviklingen i skolen, satte en gruppe foreldre i Ramnes, Andebu, Våle og Botne i Vestfold i gang med privat skoledrift. Senere ble det dannet tilsvarende skoler i Oslo, Horten, Tønsberg og Sandefjord.

Nå vil ikke dannelse av friskoler i seg selv medføre kirkesplittelse. I dette tilfellet gjorde det det fordi prestene på disse stedene ofte var varme forkjempere for skolereformene i den offentlige skolen. Når elevene fra friskolene så møtte disse prestene etter endt skolegang til tvungen konfirmasjonsundervisning, fryktet foreldrene at de ville komme under uheldig påvirkning. Siden det blant vekkelsesfolket allerede på forhånd var en generell skepsis til statskirken, medførte det at disse foreldre så seg best tjent med å gå ut av statskirken og danne sitt eget kirkesamfunn der man hadde hånd om alt.

Legg merke til at det nye kirkesamfunnet forble i sin evangelisk lutherske tradisjon og slik sett ikke hadde noe behov for å bryte med statskirkens offisielle læregrunnlag. Tvert i mot så de på seg selv som genuine bevarere av sann luthersk kristendom som vern mot sekulariserende tendenser også innen Den norske kirke. I dannelsen av dette kirkesamfunnet ser vi altså at både Webers verdensavvisnings type, restaurasjonsønsket og pilarisering spiller inn.

Pilarisering kan dermed sees på både som en frontforkortning i og med at man trekker seg tilbake fra samfunnet, men samtidig er den offensiv i og med at man aktivt forsøker å få hånd om et delaspekt, noe utdifferensiert altså, som storsamfunnet ellers ville hatt eller også tar hånd om.

Jarlsbergianerne har fremdeles sine friskoler og dette er kanskje fremdeles deres mest iøynefallende varemerke. I mangt annet har de nemlig samarbeid med en rekke organisasjoner og lag innen Den norske kirke.

Nyfundamentalisme

Nyfundamentalismen lar seg ikke så godt fange opp av en weberiansk typisering. Den er verken verdensbejaende, verdenstilpassende eller direkte verdensfornektende. Den er beslektet med pilariseringen ved at den vil ofte virke nettopp i verden og søker egentlig å gjeninnsette normer og institusjoner med klar religiøs forankring og gjøre hele samfunnet om til et religiøs betinget samfunn. Det klareste eksempelet finner vi utenfor kristenheten, nemlig i islamsk fundamentalisme der sharia-lover forsøkes gjøres til allmenn lov i et samfunn. Det kristne høyre i USA har lignende ambisjoner og vi ser vel argumentasjon her hjemme også som går i lignende retning. Dette får gjerne politiske utslag i form av nye politiske partier. Kristelig Folkeparti (Krf) er ikke lenger eneste parti med en kristelig forankring i Norge. De utfordres tvert i mot av partigrupperinger som synes Krf nettopp er for lite kristelig. Nå er ikke politiske partier menigheter, men det er sannelig mange likhetstrekk også. Kanskje kan man si at politiske oppsplittinger og nydannelser er en slags sekulær eller moderne variant av kirkesplittelser.

Sammenfatning og utblikk

Så langt har vi sagt at de krefter som virker i retning av å endre et kirkesamfunn er grovt sett motivert ut fra to motsatte grunnholdninger. Enten ønsker man seg tilbake til urmenighetens antatt opprinnelig kristendom, eller så ønsker man å være en moderne kirke som har et adekvat budskap inn i samtiden. For nytidens del, dvs etter renessansen, kan begge disse holdninger betraktes som motsekulariserende tiltak, men da med motsatte strategier. Enten fornekter man verden eller man tilpasser seg den. En verdensavvisende strategi kan imidlertid også innebære såkalt pilarisering for å vinne tilbake deler av de innflytelsessfærer som er gått tapt, f.eks. skoleverket. Det må også bemerkes at mye av den modernisering som foregår, også stedvis foregir selv å være restaurering av Jesu evangelium. For å vinne det etablerte kirkefolkets sympati, er det en styrke å kunne hente argumenter for en modernisering fra Bibelen og urkristendommen. Tilbakevendingen eller restaurasjonen kan ta ulike former. I ekstrem variant snakker man om nyfundamentalisme, som selv kan opptre i ulike grader og i ulike utforminger.

I det følgende vil vi bruke kategoriene restaurasjon og tilpassing som nøkler til å se på hvordan de ulike kirkesamfunnene har oppstått, det vi kan kalle splittelseshistorien. I denne gjennomgangen vil vi også se om disse forklaringsmodellene er tilstrekkelige for å tolke kirkeendringer og kirkesplittelser. Og er de ikke tilstrekkelige, så må våre modeller reformuleres slik at de treffer alle kirkeendringer og kirkesplittelser.

Flere av dere vil sikkert gjenkjenne dette som en variant av den hypotetisk deduktiv forskningsmetode. Det vil si at vi stiller opp en teori som vi så tester på innsamlet data. Stemmer ikke teorien med virkeligheten, dvs med å forklare data, da må teorien justeres for også å kunne forklare de nye data. Ved stadig å konfrontere teorien med nye data, vil man få en stadig bedre teori. Våre data er de ulike historiske hendelser, dvs kirkeendringer og kirkesplittelser. Slik sett blir disse første forelesningene et blikk inn i hvordan man arbeider med vitenskapelige teorier på et historisk materiale. Derfor er de forklaringsmodeller vi på dette tidspunkt presenterer kun foreløpige modeller. Tro meg, de vil bli justert og nyansert etter hvert, men de danner et utgangspunkt, noe å starte vår gjennomgang med. Dette gjør den historiske gjennomgang til noe mer enn en oppramsing av fakta. Forståelse kommer ikke av å reprodusere fakta, men av hvordan vi systematiserer fakta slik at vi kan se mønstre og sammenhenger som går igjen. Til en viss grad har nemlig historien en tendens til å gjenta seg. Mye av min teoridannelse overfor er laget ut fra en refleksjon rundt rimelige nåtidige forhold i kirken. Men hvis det er rett at historien til en viss grad gjentar seg, vil vi også forvente å gjenfinne noe av de samme krefter og motiver når vi går tilbake i tiden. La oss derfor starte med begynnelsen og se hva vi finner.

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"

Denne artikkelen er vist 10142 ganger