|
Teknologi og samfunn
Kort historisk riss av bakgrunnen for vår tids teknologiske samfunn
av Svein Sando
Nedenstående er bearbeidet fra et forelesningsmanuskript
jeg brukte i faget "Samfunn og miljø" i 1995-96 på HiST avd. for teknologi.
Begrepet "teknikk" og "teknologi"
Techne (gr.)
Vårt utrykk "teknikk" stammer fra klassisk gresk techne
(TEXNH). Der betyr det evne (dyd) til å kunne produsere noe.
Aristoteles bruker det både om håndverk og kunst. Techne
adskiller seg fra rene matematisk/logiske/rasjonelle evner (episteme),
og vurderinger med hensyn til godt/ondt, rett/galt (phronesis).
Disse tre begrepene hos Aristoteles, techne, episteme og phronesis
tilsvarer egentlig praktisk håndverk, teoretisk kunnen og praktisk
livsførsel. Den tradisjonelle todeling mellom teori og praksis får
altså her en tredje følgesvenn som vi ofte glemmer eller underforstår:
etikken. Dvs. egentlig er jo etikk her forstått som en praktisk ferdighet,
dvs det er ikke en teoretisk refleksjon over rett og galt, men praktisk
handling - levd liv.
Teknikk
Kunnskapsforlagets leksikon definerer teknikk på to måter:
1. En praktisk ferdighet hos utøvere av håndverk, dvs som
Techne hos Aristoteles.
2. En metode som brukes og den virksomhet som drives for å lage og
anvende maskiner og apparater.
Teknologi
Dette ordet betyr egentlig læren om teknikk, da i betydning 2
ovenfor, dvs læren om de metoder som brukes osv for å lage
og bruke maskiner. I senere tid har teknologi fått en videre betydning
også, nemlig både læren om metoder, produktet av metodene
(maskinene) og til en viss grad også bruken og anvendelsen av disse
maskiner. Av og til hører man teknologi også brukt om anvendelse
av ikke-materielle produkter. Teknologi brukes også som synonym for
teknikk. Når man sier "gen-teknologi", så menes det
sannsynligvis "teknikken å spleise gener", framfor "læren
om teknikken å spleise gener". Teknologi brukes også som
et samlebegrep for "det som har med tenikk å gjøre"
- i vid forstand. Med "datateknologi" tenker vi vel først
og fremst slik, framfor det mer korrekte "læren om hvordan man
lager datamaskiner og utvikler dataprogrammer".
Fra enkel redskapskultur til høyteknologi-kultur (teknologihistorie)
Primitive redksapskulturer
Jegere
Redskaper og våpen ble utviklet for å kunne fange byttet
lettere og for å kunne nyttegjøre seg det.
Teknologiske produkter (artefakter[1]):
Stikkevåpen, kastevåpen, oppsamlingsredskap, parteringsredskap,
redskap for koking/steking (ildsted, koke-/stekekar).
Gjetere
Redskaper for å holde flokken samlet: oppdrett av hunder, stav
for å samle inn dyr/jage udyr bort, forsvarsvåpen (f.eks. slynge)
Jordbruk
Redskaper for å bearbeide jorda slik at den gir grøde:
F.eks. plog, treskeredskaper, mølle. Oppdrett og hold av husdyr
både som mat og energi.
Teknologi forstått som formidling mellom natur og menneske
Allerede de overfor nevnte eksempler på tidlig teknologi, har
som endelig formål å få "mer ut av naturen"
enn man ellers ville ha fått. Slik sett er den et formidlingsmedium
mellom den ofte ugjestmilde naturen og menneskene. Artefaktene er imidlertid
ennå svært enkle og selve bearbeidingen av "natur"
er i alt vesentlig overlatt redskapsbrukeren. Mennesket må kjenne
naturen svært godt for å kunne nyttiggjøre seg redskapet
fullt ut.
Bysamfunn en egen form for teknologi
Bysamfunnene var tidlig en opphopning av andre typer "teknologer"
enn de ovenfor nevnte, eller leverandører av redskaper til slike.
Dertil kommer teknikker vedrørende handel og økonomi, samt
forsvar. Typisk er også en økende grad av spesialisering og
arbeidsdeling. Det å holde et bysamfunn sammen er i seg selv en teknikk.
Her ser vi en bruk av ordet "teknikk" som går utover den
tradisjonelle artefakt-forestillingen. Her er mennesket selv objekt for
teknikken. Bysamfunnets komplekse sammensetning gjør at avstanden
mellom menneske og natur øker. Spesialiseringen gjør at byborgerne
i mindre grad trenger å kjenne naturen. I den grad de nyttiggjør
seg andres produkter, kan behovet for "å kjenne naturen"
innskrenkes tilsvarende. Idealet for den greske bystats frie borger var
å heve seg over vanlig arbeid, og hengi seg til administrasjon og
andre mentale sysler. Ønsket om å skyve naturens råskap[2]
kom tidlig inn i den menneskelige idealverden. Vi kan altså snakke
om en fremmedgjøring fra naturen pga teknologi allerede for over
2000 år siden - i alle fall for en privilgert gruppe i samfunnet.
Dette greske ideal var imidlertid ut fra et fritt valg. Valget ble tatt
ut fra den forestilling at materien er noe mindreverdig i forhold til den
rene tanke. Sjelen står over kroppen, ja noen kunne bent fram snakke
om materien som noe ondt.
Teknikk, naturvitenskap og filosofi inntil 1800
Det er en misforståelse å tro at teknikk først og
fremst er anvendt naturvitenskap - i alle fall i et historisk lys. Inntil
siste verdenskrig var det visstnok unntaket at en naturvitenskapelig ble
omsatt i en ny teknologi. Teknikk begynte som rent håndverk, og fortsatte
å være hovedsakelig det gjennom lang, lang tid. Naturvitenskap
derimot ble lenge betegnet "natural philosophy", dvs tenkning
om naturen ut fra filosofiske prinsipper. Derfor vil selv i dag en naturviter
som tar doktorgrad kunne smykke seg med tittelen dr.philos. Hvis vi igjen
går tilbake til de gamle grekere, så husker kanskje noen av
dere at vi har noe som heter "Arkimedes' skrue". Arkimedes var
imidlertid en filosof som altså mente at tanken var overlegen materien,
og at dette stofflige egentlig var noe man ikke brude besudle seg med.
Den skruen han "fant opp" ble gjort under tvang, og var ikke
noe han var stolt over. Matematikk og fysikk var noe man beskjeftiget seg
med for tankens skyld, ikke for det praktiske livs skyld. Den teknologiske
utvikling ble derfor gjennom tusner av år derfor drevet fram av håndverkere,
ikke av teoretiske vitenskapsfolk. På den andre siden kan man si
at fordi teknologi bare ble bedrevet av håndverkere, skjedde endringene
langsommer enn det ellers ville ha gjort. På en måte kan vi
kanskje være glad for det, ellers ville vi kanskje ha levet på
en jord som i dag ville hatt enda større preg av teknikkens naturødeleggende
effekter.
Endringen i naturviternes forhold til naturen starter omtrent med rennesansen,
dvs på 14-1500-tallet. Smått om senn ble interessen hos de
intelektuelle vridd fra spekulasjon til undersøkelse av naturen.
Årsakene til dette er det uenighet om, og vil skal ikke dvele ved
dette her. Forholdet mellom naturvitere og teknikkere i århundrene
som fulgte, er det også uenighet om. Samtidig som denne utvikling
pågikk, forsatte håndverkne å forfine sine metoder og
det skjedde tross alt en utvikling. Innen år 1500 hadde vi fått
både boktrykkerkunst og krutt, for å nevne noe. Det oppstod
altså etterhvert en større forbindelse mellom tenkere og oppfinnere,
men retningen var helst slik at et teknikkerne satte dagsorden som bl.a.
naturviterne forsøkte å gi et bidrag til løsning på.
Vi må imidlertid ikke si at vitenskapen bare var en hjelper for teknikerne.
Det var en vekselvirkning mellom de, og det ble i århundrende etter
1500 gitt betydelig filosofiske bidrag som muliggjorde dagens teknologi.
La oss se på noen av disse bidragene:
Galileo Galilei (1564-1642)
Galilei er kanskje mest kjent for å ha kranglet med kirken om
jorda gikk rundt sola eller omvendt. Legenden sier at han måtte frasverge
seg sitt heliosentriske verdensbilde (jorden går rundt sola) etter
å ha blitt torturert, for så viske "men allikevel går
jorden rundt sola". Mye av dette er historieforfalskning. Striden
mellom Galilei og kirken var egentlig en lengre strid mellom Galilei og
noen jesuittiske vitenskapsmenn, hvorav en av dem i mellomtiden hadde rukket
å bli pave! Denne pave Urban var omtrent like forfengelig som Galilei
selv. Forskjellen var bare at Urban ikke kunne stå for fristelsen
å bruke pave-kirkens verdslige makt til sin fordel, mens Galilei
altså ikke hadde den muligheten. Striden gjaldt heller ikke det at
kirken mente at sola gikk rundt jorda, og Galilei det omvendte. Kirken
var ikke mot naturvitenskap. Paven selv hadde jo en nær fortid som
naturviter. Urban var tilhenger av en bestemt vitenskapelig skole i datiden,
med støtte i de såkalte Ptolemeere og Tycho Brahe. Det Galilei
ble angrepet for var at prøvde å opphøye sin hypotese
til å bli en bevist sannhet (se nedenfor), samt at han samtidig ved
det ville la naturvitenskapen bestemme over religionen. Når Galilei
i debattens hete indirekte kalte Urban for en "åndspygme"
o.l., er det ikke rart om paven følte seg tråkka på
tærne. Mer om dette kan du lese i Alf Modvar: Slaget om solen.
Gyldendal 1970.
Den hypotetisk-deduktive metode
(HDM)
Det vi skal stoppe opp for av Galileis arbeider her, er innførelsen
av den hypotetisk-deduktive metode, som selv i vår tid regnes som
Metoden med stor M for all forskning. Metoden går ut på at
man starer med en hypotese eller teori T, en antagelse som man vil sjekke
holdbarheten av. Ut fra hypotesen deduserer man en eller helst flere mulige
konsekvenser: Dersom T er riktig, da følger med logisk nødvendighet
K. For å sannsynliggjøre T skal man nå innhente data
for sjekke om K virkelig fins. Dersom K finnes, da bestyrker det terorien
T. Dersom K ikke finnes, svekker eller endog forkaster det teorien T. Dersom
K finnes i 60% av tilfellene, mens den uteblir i de resternede 40%, bør
man forsøke å forandre T til T1 slik at nye konsekvenser K1
av T1 fanger opp flere av de 40% som falt utenfor forutsigelsene tidligere.
Slik forsetter man å endre T til antall ikke-forekomst av K blir
redusert mest mulig. I prinsippet kan en teori aldri bevises på denne
måten, for man kan aldri gardere seg mot at det en eller gang i framtiden
vil komme en observasjon som ikke stemmer med K. I praksis kaller vi T
likevel for en "lov" dersom sannsynligheten er tilstrekkelig
stor for teorien T. men strengt tatt er det bare snakk om en mere eller
mindre verifisert teori. Det er bare i logikk og matematikk at det gis
bevis i streng forstand. I naturen gjøres det ikke!
Rene Descartes (1596-1650)
Mekanistisk verdensbilde
Descartes står som en viktig person i utvikling av det vi kaller
det mekanistiske verdensbilde. Et mekanistisk verdensbilde vil si at forklaring
av fenomener i naturen kan forklares ene og alene ut fra lovmessigheter
i naturen selv. Lovmessigheten er dessuten entydig, dvs. at et gitt komplett
oversiktlig sett med posisjoner av partikler og deres bevegelsesretning,
gir en og bare en følge. "Gi meg materie og bevegelse, så
skal jeg rekonstruere verden", sa Descartes.
Matematikk som forbilde for alt annet
Matematikkens strenge regler og gjennomførte logikk ble et forbilde
for all annen vitenskapelig metode. Dersom matematikkens bevis også
kunne brukes resten av universet, var det mulig å finne en vitenskap
som kunne forutsi alt. søken etter sannhet ble dermed en søken
etter bevis i matematisk forstand.
Metodelærens fire regler [3]
- Aldri akseptere noe for sant som man ikke tydelig vet at er det. Da
må man omhyggelig omgå forhastede slutninger, og aldri legge
mer i en påstand enn det som er klart og tydelig. Dette førte
til en såkalt metodisk tvil, som førte han inn i en tankerekke
der han tvilte på alt. Til slutt kom han til et punkt der han ikke
kunne tvile lenger, nemlig på det at han tvilte. Den tanken å
tvile, ble stående som et fast punkt. Og tvilte han, da tenkte han
også. Fra det punktet bygget han opp sin nye filosofi, og formulerte
den kjente satsen: Jeg tenker, derfor er jeg. (Cogito, ergo sum)
- Dele opp alle kompliserte saksforhold i så små deler som
mulig og som er nødvendige for å finne en rett løsning.
- Tenke i en fast rekkefølge. Starte med den enkleste og letteste
gjenkjennelige objekter og fortsette skritt for skritt mot mer sammensatte
former, idet en gir en viss tankeorden også til de objektene som
ikke står i noe logisk forhold til hverandre.
- Gjøre en så fullstendig oppregning som mulig av alle faktorer,
slik at man er sikker på at ikke noe er glemt.
Oppdelingen etter punkt 2 har kommet til å få avgjørende
innflytelse på ettertidens vitenskap og teknologi. Det å analysere
et objekt slik at man først og fremst er interessert i enkeltdelene
("atomer") har vist seg å være svert effektiv for
å finne årsaksammenhenger, men den har en stor ulempe: helheten
går lett tapt. Når økologi og helhetstenkning igjen
er kommet på dagsorden, er det allerede i seneste laget, og det hele
er en reparasjonsprosess vis a vis denne atomiserende tendens hos Descartes
og hans etterkommere - kalt den kartesiske oppdeling.
En verden uten farger, lukt, lyd og smak
Descartes tanke om matematikken som modell for all annen erkjennelse
førte til at naturen (og virkeligheten) ble forsøkt beskrevet
i målbare størrelser (kvantiteter). Det kom til å få
den sjebnesvangre følge at de såkalte sekundære sansekvaliteter:
farge, lukt, lyd og smak fikk mindre objektiv betydning enn de burde
ha hatt. I neste omgang fører dette til at enda mer flyktige begreper
som "mening" og "verdi" helt faller utenfor det man
kan skaffe seg objektiv (=sann) kunnskap om. Siden matematikken var det
store forbildet, førte det i stor grad til at slike ikke-kvantifiserbare
fenomener enten ble skjøvet ut i ikke-vitenskapelig mørke,
eller at de bare hadde gyldighet i den grad man klarte å kvantifisere
de. Dette har vært til stor ulykke for de "myke" fag som
enten er blitt satt på sidelinjen eller har forsøkt å
tvinge seg inn under en naturvitenskapelig tvangstrøye. I beste
fall har det ført til at den kunnskap som forskningen i disse fagene
har avdekket, har vært forsåvidt korrekte men at det bare utgjøre
en mindre del av virkeligheten. I verste fall er denne falskt kvantifiserte
virkeligheten en gal beskrivelse av virkeligheten.
Isaac Newton (1642-1727)
Med Newton tar fysikken virkelig form som en moderne naturvitenskap.
De grunnleggende bevegelseslovene formuleres. Newtons klassiske mekanikk
blir stående som et viktigk spesialtilfelle selv etter at Einsteins
relativitetsteori rystet de naturvitenskapelige grunnvoller 200 år
senere.
1687: Philosophiae Naturalis Principia Matemathica, av mange
ment som starten på Opplysningtiden. Boken omhandler absolutt og
relativ rom, tid, materie, vekt, tyngdekraft, bevelgelse og tiltrekking.
Det nye er nøyaktige matematiske beregninger av empiriske forhold.
Dette var et gjennombrudd for den eksperimentelle-matematiske metoden i
all(?!) forskning. Ideen om et mekanisk verdensbilde blir forsterket. Fornuften
får mindre plass enn hos Descartes. Tilbake står eksperimentet
og erfaringen ( "erfaringsvitenskap".
Den eksperimentelle metoden sammen med HDM
prøvdes med hell i en rekke andre vitenskaper, og blir nesten regnet
som Metoden med stor M for lang tid framover (tildels ennå). I sosio-vitenskpene
er det først de siste tiårene at metoden for alvor er utfordret.
Opplysningstiden stilte et fundamentalt spørsmål
ut fra Newton: "Hva kommer det av at (f.eks.) himmellegemene har akkurat
den formen og bevegelsen de har?" Man svarte: enten tilfeldig eller
nødvendig. Kant og Laplace svarte "med mekanisk nødvendighet"
fordi universet er formet etter de samme mekaniske lovene som man kan observere
i dag. Dette er deterministisk evolusjon. Dette er et newtonsk svar
på et ikke-newtonsk spørsmål, for Newton selv forkastet
problemstillingen tilfeldig/nødvendig. Han svarte (sammen med Copernicus,
Kepler og Galilei) at Gud, i betydning arkitekt, stod for formingen av
universet. Newton har også Gud med som opprettholder av naturlovene,
en slags virkelightens garant. Dette gir opphavet til det som vi kaller
deisme, som hørte med til opplysningtidens 3 grunnforestillinger:
Gud, dyd og udødelighet. For erfaringvitenskapen var Newtons gud
egentlig unødvendig. Laplace tok derfor det logiske(?) skritt ved
å si at "hypotesen Gud har jeg ikke behov for."
1704: Optics. Om lyset og lysbrytning. Newto klarte å spalte
lyset ved prisme, og "matematiserte" således lyset. Ideen
om den totale matematisering av naturerkjennelsen lå ikke langt unna.
Mekanisering av andre vitenskaper
William Harvey: blodsirkulasjonen 1628.
Robert Boyle (1627-1691): Luft som livgivende element
Antoine Lavoisier: Element i kjemien (1789): 24 grunnstoffer
Carl Linné: 1735: planteklassifikasjon etter formeringsmåten.
John Dalton: 1808: en atomteori
David Hume (1711-76): Psykologisk kunnskapsteori etter modell av mekanistiske
naturlover.
Charles Darwin 1859: Origin of Species... (se eget avsnitt)
Charles Darwin
On the Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation
of Favoured Races in the Struggle for Life. (1859):
- Alle nålevende arter av organismer stammer fra et lite antall
svært ulike arter i en fjern fortid gjennom en lang kontinuerlig
serie av endringer.
- Hovedårsaken til at artene endrer seg, er naturlig utvalg. Miljøet
favoriserer arter og individer med visse egenskaper i deres eksistenskamp.
"The Survival of the Fittest"
- Naturlig utvalg forklarer vordan organismene tilpasser seg helt ulike
livsvilkår. Dårlig tilpassede individer bukker under.
Darwin søkte med dette å bekrefte utviklingsteorier hos
Lyell, Cuvier og Lamarck. Darwins egne bidrag er det store forskningsmaterialet
han la fram som støttet teorien (på HMS "Beagle"
1831-1836). Utviklingstanken fikk et godt push framover, og ble overtatt
av andre vitenskaper. Når dette ble brukt på det mellommenneskelige
området, fikk vi sosialdarwinistene. Her var feilskjær
lette. Rasismen lå på lur: bare de beste rasene overlever
- og bør gjøre det. Å hindre døden til en folkegruppe
som ikke har livets rett, er å handle mot naturen.
Den industrielle revolusjon
Den teknologiske og samfunnsmessige utvikling som starter på 1700-tallet
i England, har en rekke forutsetninger. De to første avdemper revolusjonsfaren.
Dernest teknologiske og økonomiske forutsetninger
- Parlamentarisme som tar hånd om mye politisk misnøye
- Det konstitusjonelle monarki tar vare på behovet for pomp og
prakt, samtidig som ulempen med eneveldige monarkers ymse evner og laster
minimaliseres.
- God tilgang på jern og kull
- Utvikling av en varmekraftmaskin som omdanner kull til arbeid (J.Watt
1763)
- Utvikling av transportsystemer for tungt gods over større avstander
(1825 Manchester-Liverpool Ry, den første egentlige jernbane)
- British Empire under utvikling som medførte stor handel
- Det kapitalistiske systemet (Adam Smith)
Vår tids teknologiske basis
- En hypotetisk deduktive metode på jakt etter lovmessigheter.
(Galilei)
- Ny kunnskap erverves ved analyse av enkeltdelene (atomisme) (Descartes)
- De sekundære sansekvaliteter avskrives (Descartes)
- Mekanisering av naturen og samfunnet (Newton)
- Matematisering av alt, om mulig (Newton, Opplysningtid)
- Utviklingsoptimisme (Darwin)
- En industriell revolusjon som befester suksessen til overstående.
Utviklingsoptimismen fikk alvorlige knekk i og med 1.verdenskrig, depresejonene
i 30-åra, Hiroshima, Auschwich (sosialdarwinismens død), Seveso,
Tjernobyl. Likevel er den en dominerende kraft!
Fotonoter:
1) av ars (kunst) og facere (gjøre). sml. eng:
artificial (kunstig)
2) "rå" i betydning ubehandlet.
3) Eriksen, Tranøy og Fløistad: Filosofi
og vitskap, Oslo 1987. s. 363
Sist oppdatert 13.9.96
Denne artikkelen er vist 9372 ganger |