toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Realfag

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Refleksjoner rundt det nye kristendomsfaget i grunnskolen

av Svein Sando, 9.1.98

Innledning

Vi har fått et nytt religionsfag i grunnskolen: Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, forkortet til KRL. Det gamle kristendomsfaget var etter manges mening beheftet med en del svakheter. Det var mulig å få helt fritak fra faget for barn av foreldre som ikke tilhørte Den norske kirke. Disse skulle da "så langt som råd er … få tilbud om annen religions- eller livssynsundervisning" (M87:303). I 1993 var 24650 av elevene (omlag 5%) fritatt for kristendomsundervisning, 20417 hadde livssynsundervisning i stedet og 4233 stod uten noe tilbud (NOU 1995:9:39).

Mange ønsket seg et fag som samlet alle elever, uansett kulturell eller livssynsmessig bakgrunn. KUF nedsatte derfor i august 1994 et utvalg (det såkalte "Pettersen-utvalget") som skulle "vurdere innhold i og organisering av fagene kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religionsundervisning i grunnskole, videregående opplæring og lærerutdanning" (NOU 1995:9:3). De avga en enstemmig innstilling i mai 1995 med NOU 1995:9 "Identitet og dialog". Dette ble lagt til grunn for et nytt fag i den nye læreplanen L97 - det allerede nevnte KRL-faget.

Faget er utvidet i forhold til det gamle kristendomsfaget i M87 ved at fortellinger fra de ulike religionene er tatt med i småskolen. En systematisk gjennomgang av de store verdensreligioner og verdslike livssyn møter elevene på mellomtrinnet, og på ungdomstrinnet er filosofi et av hovedemnene. De etiske emnene er også mer omfattende enn for M87. Det kirkehistoriske stoffet er fornyet ved at man ser på enkeltpersoners (særlig helgeners) religiøse liv: St.Nikoalus, Frans av Assisi, jomfru Maria, Benedikt av Nursia, Mor Teresa, Annie Skau, St Sunniva, St Halvard. (Birkedal s.107)

Faget skal favne alle elever (L97:93). Det skal "… være åpent og bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser." (L97:89)

Arbeidsmåtene er flere. Det skal ikke bare være et teoretisk fag, men både ta i bruk estetikk, fortelling, argumentasjon og kritikk (ungdomstrinnet). Dette inviterer til tverrfaglig samarbeid med de praktisk-estetiske fagene, samfunnsfag, norsk og naturfag og teknologi.

KUF oppsummerer fagets funksjon selv slik:

å formidle tradisjon, å ivareta identitet og å bygge broer som gir innsikt og fremmer samtale. (L97:90)

I min smule forsvar for et felles livssyns- og etikkfag, vil jeg reflektere litt om ett av ordene fra KUF intensjon med faget, nemlig at det skal ivareta identitet:

Hovedinspirasjonen til nedenstående er Otto Krogseths artikkel "Religion og identitet" i Prismet 3-96. Jeg trekker også tungt på Nils Giljes to artikler om sekularisering (se litteraturlisten eller denne link).

Et identitetsskapende fag?

Hva er religionens situasjon og status i den vestlige verden i dag?

Jeg tror jeg vil si det slik: Helt fra renessansen på 1500-tallet, men særlig fra opplysningstiden på 1700-tallet har det pågått en såkalt sekularisering. Det betyr at den tette kobling mellom religion (in casu kristendom) og samfunn vi fant i den Europeiske middelalder, gradvis er blitt løsere og løser når det gjelder de politiske og økonomiske anliggender. Mange vil også si at denne løsrivelse gjelder det menneskelige sinn og kulturen. De som hevder en sekularisering av både politikken, økonomien, sinnet og kulturen, sier vi støtter seg til den såkalte klassiske sekulariseringstese. I følge dette synet betyr det at religionens plass og innflytelse i samfunnet blir mindre og mindre, for til slutt antagelig (noen vil si forhåpentlig) å dø helt bort. Sekularisering betyr derfor det samme som religionenes død. Noen vil kanskje erindre at Karl Marx sto for et slikt syn. Religionen hadde i hans tenkning kun funksjon som krykker for en undertrykt klasse som måtte ha noe hinsidig å trøste seg med siden dagliglivet ellers var så traurig.

Men selv det tilsynelatende gjennomsekulariserte og ateistiske sovjetregimet klarte ikke å utrydde religionen. I Kina overlevde og vokste de spinkle kinesiske kirkene i perioden 1950 (da kristne misjonærer var tvunget til å forlate Kina) og fram til i dag til tross for forfølgelser og kulturrevolusjon. Vår vestlige verden oppviser i de seneste tiårene en ny religiøs interesse med både klar kristen profil men også av det vi kaller nyreligiøs, gjerne østlig inspirert religiøsitet. Det er derfor mange forskere som bestrider den klassiske sekulariseringstest og vil i beste fall bare tillegge den gyldighet på området politikk og økonomi.

Man snakker heller om sekulariseringens dialektikk. Det betyr av en påvirkning i retning av avkristning, ofte vil bli møtt med mottiltak som er med på enten å blåse nytt liv i eksisterende religiøse samfunn eller medføre nydannelser - sekter. Disse kan anta tre hovedformer:

  1. Tilpassing til den moderne kulturen - integrasjon eller akkommodasjon
  2. Motstand mot den moderne kulturen - motkultur
  3. Utskillelse fra kulturen - ghetto, isolasjon

La oss se på noen eksempler på alle disse tre formene. Jeg tror det går an å forstå visse sider av de mediafokuserte saker som har ridd Dnk de senere tiårene som en kamp mellom de som vil tilpasse kirken til den moderne kultur, og de som aktivt vil holde på det gamle synet som dermed blir en kritikk av den dagsaktuelle kulturen. Ved å bli stående stille når omgivelsene endres, så blir man etter hvert en motkultur. Jeg tenker da på debatten om homofile og kvinnelige prester.

Et eldre eksempel som faktisk på en gang antok alle tre hovedformer, var den haugianske vekkelse på første halvdel av 1800-tallet. Hans Nielsen Hauge vandret land og strand rundt, bokstavelig talt. Hvor han traff folk som var villig til å høre på ham gjorde han to ting: han forkynte Jesus som en frigjørende kraft i den enkeltes liv, og han hjalp de med praktiske ting som kunne gjøre dagliglivet bedre. Han hadde en evne til omskape det meste han tok i til økonomisk gode foretak. Han fikk bl.a. startet en rekke saltkokerier i en periode hvor det var mangelvare på grunn av blokaden under Napoleonskrigene. Slik sett framsto den haugianske kultur som samfunnstilpasset ved at de la vekt på å skaffe fellesskapet et levelig økonomisk utkomme. De tok samfunnsansvar. Samtidig samlet de seg sammen til vennesamfunn. Den isolerte forsamling som holdt ved sine skikker og idealer. Men de utgjorde også en sterk motkultur bl.a. i og med sine krav om opphevelse av den såkalte "konventikkelplakaten". Denne forbød andre enn presten (eller den han bemyndiget) til å forkynne, preke Guds Ord for folk. Hauge ble selv dømt og fengslet etter denne forordningen, noe som knekket han helsemessig.

Moderne eksempler på religiøse motkulturer, som også kanskje har sterke innslag av isolasjon, tilbyr gjerne et annerledesland som dekker nær sagt alle behov. De er selvforsynt med det meste og lever i tett indre samkvem (kommunitarisk) med stor avhengighet av hverandre. Children of God er en typisk slik bevegelse, likeledes Jonestowns jungel (People’s Temple) som vi kanskje husker begikk kollektivt selvmord for noen år tilbake. De har gjerne meget sterke førere som holder det hele sammen. De blir mobile, sekteriske og eksklusive. Byråkratiserende tendenser lukes ut. De krever ofte et radikalt brudd med omgivelsene, noe som ofte fører til såre brudd mellom (eldre) foreldre og (voksne) barn o.l. Slike ting gjør at disse bevegelser ofte blir sterkt fordømt av omverdenen. Vi må vel si at Jehovas vitner hører hjemme i denne kategori. For øvrig synes disse bevegelser å ha hatt sin glansperiode i perioden 1965-75.

Moderne, ikke-kirkelige eksempler på tilpassning til kulturen finner vi i bevegelser som det er uklart om vi kan kalle religiøse eller ikke. Mange av de ønsker selv ikke å ble kalt det. Meditasjonsbevegelsene ACEM og TM er slike. Her siktes det ofte mot menneskets selvrealisering i denne verden. Den personlige suksess skal sikres ved det disse bevegelser kan tilby. Det henvises ofte til teknikker, terapier, meditasjon o.l. som kan frembringe egne krefter. Kanskje står vi her overfor en moderne form for magi: Ved å manipulere skjulte eller okkulte krefter kan vi oppnå personlige, dvs det vi også kan kalle "narsissistiske" fordeler.

I motsetning til motkulturene som gjerne tilbyr et indre annerledesfellesskap, tilbys her kurs, forelesninger og terapeutiske samlinger som er bekreftende i forhold til moderniteten. Stedvis ser vi en slags guddommeliggjøring av mennesket. En menneskekult oppstår på ruinene av en gudskult. De er også tilpassende og integrerende i og med at de bruker moderne markedsføring og mye teknologi for å nå ut. Det er heller ikke snakk om en nostalgisk lengsel etter fortidens religiøsitet, men et tilbud om å utnytte det moderne samfunns muligheter til fulle. De henvender seg derfor vel så mye til de vellykkede som til de mistilpassede.

Hvorfor oppstår slik motsekulariserende trekk? Betydde ikke opplysningstid og framveksten av vitenskapene og deres teknologiske frukter et fundamentalt oppgjør med overtro og behov for metafysiske krykker? Det var det Marx ventet, og egentlig mener vel livssynshumanismen det også. For å svare på dette, skal vi stoppe opp litt ved den berømte religionssosiologen Max Weber som levde for om lag 100 år siden.

Webers tanker om religionens plass i samfunnet har gitt opphav til det vi kan kalle "weberianske" perspektiver på sekularisering. Et allment akseptert synspunkt er at «mette aktører» har mindre behov for frelse fra denne verdens jammerdal enn «sultne aktører». Dette ligger til grunn for Marx’ tese om at religionen ville dø ut av seg selv når den kommunistiske idealstat kommer med det klasseløse samfunn der alle har tilstrekkelig med timelige goder. Men da har man sett bort fra at det også finnes en indre nød, dvs at folk ikke bare har kroppslige behov men også åndelige og psykiske.

Weber sier at «Entzauberung der Welt» (avtryllelsen av verden) oppleves av mange som et enormt tap av mening med tilværelsen. Vitenskapen har konsekvent avvist «enhver betraktningsmåte som overhodet spør etter mening med det som skjer i verden» (Weber). Men å avvise et spørsmål fjerner ikke spørsmålet, det bare etterlater det ubesvart. Siden vitenskapen avviser det religiøse i enkeltdelene (vitenskap er oftest detaljorientert) øker kravet til at helheten må være ordnet på en meningsfull måte. Sekulariseringsprosessen medfører derfor at folk begynner å lete etter meningen med tilværelsen. Det åpner for nyreligiøse bevegelser, antagelig fordi de tradisjonelle religiøse institusjonene synes forfalle fordi de ikke har klart å avvise vitenskapens «Entzauberung».

Hva har dette med identitet å gjøre? Jo. I det vi kan kalle det før-moderne samfunn, det gamle bondesamfunnet, så var det innebygget tradisjoner i familien, klassen, kjønnet og religionen som var identitetsskapende. Man visste hva ens plass i livet var ut fra familietilhørighet, klassetilhørighet, kjønn og kirketilhørighet. Både tradisjonene rundt disse rollene var relativt stabile, og mulighetene for å skifte tilhørighet var små. "Skomaker, bli ved din lest." Man kan si mye negativt ved et slikt statisk samfunn, men det hadde den fordel at folk visste hvem de var ut fra disse tilhørigheter. Samfunnet og omgivelsene definerte folk. De hadde en identitet og en tilhørighet.

Hvordan er det i så måte i dag? Nesten stikk motsatt. De fleste synes å være øyeblikksfikserte, historieløse, tradisjonsløse, frie i forhold til den familie man kommer fra, fri til å skifte klasse eller sosial status ettersom vi har evner og lyster, fri til å skifte partner hvis vi ikke tilfredsstilles, fri til å skifte jobb og yrke hvis vi ikke synes vi realiserer oss selv, fri til å skifte religiøs tilhørighet eller endog velge religionen helt bort, fri til å skifte bosted i verden, fri til å velge hvilken identitet man vil når man går inn i det virtuelle rom på internett og deltar i virtuelle samtaler med andre virtuelle identitetsflimrende personer via et tastatur. Kort sagt, vi er frie - tror vi.

Problemet med denne kjerneløse frihet er at den nettopp er uten et fast midtpunkt, uten standhaftig identitet. Vi er blitt flyktige og skjøre med hensyn på identitet. Dette er postmodernismens menneske, for hvilken det ikke eksisterer en objektiv virkelighet. I middelalderen kunne man si "Jeg tror, altså er jeg". Descartes sa på 1600-tallet: "Jeg tenker, altså er jeg." Det postmoderne menneske synes å si: "Jeg shopper, altså er jeg". Vi er blitt konsumenter og vår verdi og identitet måles på hva vi eier eller har eller kler oss med. Se på reklamen. Hva slags identitetsformidling er det vi utsettes for der? Lykken eller stilen eller identiteten sitter i å ha eller bruke visse produkter, eller i å identifisere seg med visse trendskapere. Nettopp "identifisere", dvs at vi former vår identitet etter noen andre. Og slik som idolene skifter, så skifter også identitetene.

Sosiologen Christoffer Lasch har kalt vår tid for narsissistisk. Et "jeg" preget av indre strukturløshet. Det meste skjer på fritidslivets premisser. Impulser, identifikasjonsfigurer, myter og modeller fra en kommersialisert medie- og billedkultur gir identitetsforbilder som er forrvirrende mangfoldig. (Krogseth s.101). Narisissme innebærer nedbygde grenser mellom jeget og verden utenfor.

Prisen for denne grenseløse frihet er at vi er blitt ekstremt manipulerbare. Hvis vi har løsnet alle våre bånd til de moderne og førmoderne verdier, idealer og levesett, betyr ikke det at vi endelig er blitt frie, men at vi knapt har noe å stå i mot når nye ting påvirker oss. Hvis ikke noe er hellig eller absolutt for deg, hva skal du da stå i mot med når trykket øker? Og trykket er stort i dag. Vi må ikke tro at vi er upåvirkelig av mediapresset. Særlig billedmediene er utrolig manipulerende fordi de er så dyktig laget at vi suges fast foran de. De appellerer til noe i oss, og de tar grep om oss så vi vanskelig kan gjøre noe annet samtidig fordi de krever både syn og hørsel av oss. Hva taper vi når vi bruker tid foran TV-en? Samvær med andre mennesker som står oss nær, som burde være de vi formet vår identitet i møte med, fordi våre nærmeste nettopp har mest til felles med oss. Og er det noe som binder folk sammen, så er det felles verdier og felles grunnsyn på de vesentlige tingene i livet. Det må jo være mye bedre å la meg identitetsdanne i møte med en person som vil meg vel og som er glad i meg, enn av et upersonlig etermedium som dypest sett har ett formål med sin påvirkning: loppe meg for penger.

Hva har så dette med det nye KRL-faget å gjøre? Mye! -- La meg få tenke litt høyt - noe ubeskyttet kanskje, og en smule forkynnende også (jeg er ikke i skolestua nå!) … :

Faget vil presentere for oss kultur og tradisjon, verdiunivers og etikk, livsriter og verdensbilder som har stått livets prøve gjennom århundrer. Og da tenker jeg ikke snevert på den evangelisk lutherske kirke, men på alle de religioner og livssyn som vil gi menneskers en tolkningsramme for både liv og død. For flertallet av elevene vil det være den kristen-humanistiske tradisjon som utgjør den bredeste basis. Siden 1500-tallet har disse to retninger påvirket hverandre i vår del av verden, og den utgjør derfor våre røtter. Det er på denne basis samfunnet har vokset fram. At vi nå snakker om post-modernisme betyr at vi ser at denne tradisjon forvitrer som meningsbærende for hele samfunnet - og det anser jeg for en ulykke. Ikke så at moderniteten og kirken ikke har begått sine overtramp. Økokrisen er et resultat av humanismens overmot med hensyn på intellektets evner og moral, og kirkens unfallenhet på naturetikkens område. Men en markedsliberal post-modernistisk narsissist som kun er opptatt av sine egne opplevelser og egen lykke, har jeg ikke noe tro på kan redde kloden.

Da er det desto mer viktig å finne fram til det beste av det "gamle" som en basis for å se framover. Vi må ha et fundament som gjør at vi kan stå når det blåser. Og vinden vil antagelig ikke avta i den informasjonsflimrende tid vi synes å gå i møte. Jo mer felles den plattform er, jo større er mulighetene for at vi drar i samme lei. Derfor er det viktig med maksimal deltagelse i KRL-faget. Samhandling krever samsyn eller i det minste kunnskap om hverandres grunnsyn.

KRL-faget inviterer til å dele de gamle fortellingene med barna. De som har gitt tilhørighet og identitet i århundrer. Slik kan vi forstå får forgjengere. Slik kan vi tilegne oss denne livsvisdommen som tidligere tider fant overleveringsverdig. Og vi kjenner oss jo igjen! Det er levende, dampende mennesker som de bibelske fortellinger møter oss med. De har følelser og lengsler og sinne og tårer og glede og lykke akkurat som oss. De slås av sorg og vantro, av undring og fortvilelse, av rop til en skapergud om at alt er så urettferdig. De møtes av en vandrepredikant som sier han er Guds sønn men som ikke ber om underkastelse eller fordeler på grunn av rang, men som deler det lille han har å leve av med sine venner, som hører på folks ofte trasige livshistorie uten å støte bort, som har som livsprogram å sette fanger fri, og som er raus og romslig, samtidig som han setter krav og standarder. I det minste et ideal, en modell for et menneskeverdig liv. For noen også noe mer, noe som har med evighet og det uetterprøvbare å gjøre, noe som gir mening med tilværelsen. Og noe lignende søker andre religioners tekster og beretninger å gjøre. På sin måte søker de ikke-religiøse livssyn også å legge et fundament for det gode liv.

Og her kan vi spise av hverandres bord. Noen ganger lar ikke de ulike retter seg kombinere. Men da vet vi om det - med forståelse og respekt for det vi må sette til side. Andre ganger passer det godt sammen og utfyller hverandre. Kristendommen har lært mye av den allmenne humanisme. Begrepene toleranse og likestilling er i sin nåværende framtoning vel primært formet og båret fram av andre tradisjoner enn kirken, men tiden har vist at kristendommen ikke bare kan istemme disse demokratiske idealer, men gi sin begrunnelse og utdypelse av de. Men uten at man møtes kan ikke slik utveksling skje. Derfor bør ikke barna læres opp til at man ikke kan snakke sammen om livsspørsmålene. La oss ikke lære barna opp til isolasjon og ghettovirksomhet når vi trenger det motsatte. Dette mener jeg begrunner både et vidt identitetsskapende fag som alle elever bør delta i. At man så i visse situasjoner der religion og livssyn utøves på en måte som blir for intim for noen av elevene, må gi fritak eller alternativ undervisning, får vi da heller leve med.

Litteratur, kilder

Birkedal, Erling (1996) "Grunnskolens nye kristendomsfag. Status etter avsluttet stortingsbehandling" i: Prismet. Pedagogisk tidsskrift. 3-96. s.105-113. Universitetsforlaget AS, Oslo, ISSN 0032-8847
Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement (KUF) (1996) (L97)

Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. KUF, Oslo

Gilje, Nils (1995a) Haugebevegelsen og sekulariseringens dialektikk. Utdelt manus på Norges Forskningsråds etikkurs om sekularisering i Trondheim, oktober 1995.
Gilje, Nils (1995b) Sekulariseringstesen og dens kritikere. Utdelt manus på Norges Forskningsråds etikkurs om sekularisering i Trondheim, oktober 1995.
Kirke- og undervisningsdepartement (KUD) (1987) (M87) Mønsterplan for grunnskolen (bokmål) M87. Aschehoug & Co. Oslo
Krogseth, Otto (1996)

"Religion og identitet" i: Prismet. Pedagogisk tidsskrift. 3-96. s.99-104. Universitetsforlaget AS, Oslo, ISSN 0032-8847

Norges Offentlige Utredninger (1995:9) Identitet og dialog. Kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religionsundervisning. Statens forvaltningstjeneste, Oslo 1995. ISBN 82-583-0336-8

Denne teksten ble opprinnelig utformet som forelesning for videreutdanningstudenter i småskolepedagogikk på DMMH i januar 1998.


Denne artikkelen er vist 6404 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e3349.jpg

I dag 129 treff på nonaliud, og 1847629 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 359 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (1998). Refleksjoner rundt det nye kristendomsfaget i grunnskolen. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 21.05.2018 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=9&nid=1


Valid HTML 4.01!