toppbanner

Hovedemner

Kurs, studiemetode

Religion og livssyn

Kirkehistorie og konfesjonskunnskap

Etikk og filosofi

Pedagogikk

IKT

Realfag

CV og publikasjoner

Diverse

Søk i nettstedet:

Velg artikler ut fra sjanger:

V Fagartikkel, essay
A Andre artikler
U Undervisningsmateriell, forelesningsmanus
O Oversikter og tabeller
S Sitater
F Lesefrukter
K Læreboksammendrag
T Tale, preken
L Lenker
P Nettportal
D Diverse
G Grublerier og notater
Alle artikler, kronologisk
Alle artikler, alfabetisk

Mine nettsteder:

Non Aliud faglig
Semaforen jernbane
Viadukten modelljernbane

Administrativt:

Pålogging
Redigering
Red. artikkel

Fra ensretting til mangfold og enhetsbestrebelser

Varianter av kristen tro og livstolkning, historisk og i Norge

Forelesning for KRL2 4.3.04, Svein Sando, høgskolelektor DMMH

Oldtiden

Kirken blir til på pinsedag ca år 33

Ti dager etter Jesu himmelfart var disiplene til Jesus samlet i Jerusalem. Plutselig kom det et brus fra himmelen og tunger som ild satte seg på hver enkelt av de og de begynte å snakke i språk de selv ikke forstod, men som andre tilreisende tilhørere forsto. Den fremste blant tilhengerne, en jøde med navn Simon Peter, tok ordet og forklarte folkemengden hva som skjedde, og sa at dette var Guds Ånd som kom, helt i tråd med slik det var lovt i deres gamle religion, jødedommen. Han sa videre:

22 Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann Gud utpekte for dere gjennom de mektige gjerninger, under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere, og som dere selv kjenner til. 23 Han ble utlevert til dere slik Gud på forhånd hadde bestemt og visste om, og ved hjelp av menn som ikke kjenner Guds lov, naglet dere ham til korset og drepte ham. 24 Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer. Det var jo ikke mulig for døden å holde ham fast. (Apgj.2.22-24)

Her starter kirkens historie. På pinsedag, antagelig år 33, stod Peter fram med det budskapet om Jesus fra Nasaret, som kirken til alle tider har samlet seg om:

  1. at Jesus kommer fra Gud
  2. at Jesus døde på korset
  3. at Jesus overvant døden

Resultatet av denne første pinsen beskriver Lukas slik i sin beretning i Apostlenes Gjerninger:

41 De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble rundt tre tusen lagt til menigheten. 42 Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Det kom frykt over hver og en, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle som var blitt troende, holdt sammen og hadde alt felles. 45 De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det. 46 De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede. 47 De lovet Gud, og alle satte pris på dem. Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.

Antagelig er dette en ganske stillistisk og ideell beskrivelse av de første kristne. Eiendomsfellesskapet som vi hører om her, er av noen blitt kalt den første kommunisme. Det står også at de holdt sammen, det vil si at alt dette gir inntrykk at det råder en indre fred og fordragelig. Men man skal ikke lese mye annet i Det nye testamentet for å se at dette glansbildet egentlig ikke var så veldig representativt for forholdet mellom Jesus-tilhengerne. Disiplene kranglet allerede mens Jesus gikk blant dem om hvem som var den gjeveste. Og både Apostlenes Gjerninger og brevlitteraturen i NT er full av beretninger om strid og uenighet, både på det praktiske og organisatoriske plan, og om hva skulle gjelde for riktig lære om Gud, Jesus og frelsen, det vi kaller teologi. Allerede fra kirkens første stund finner vi derfor varianter av hva man anså for å være rett kristendom. Noen kaller det uenighet, andre vil kalle det mangfold.

Det vi skal se videre på her er hvordan dette mangfoldet fikk organisatoriske konsekvenser i form av kirkesamfunn; hvordan de oppstod, hva slags nedslag dette har fått i Norge og hvordan disse mange kirkesamfunnene igjen i det siste hundretåret og særlig det siste tiåret igjen har begynt å finne sammen. Det som lenge var bitter strid mellom kirkesamfunnene er i vår tid i ferd med å bli et fargerikt mangfold der man i større grad enn på lenge lytter til hverandre.

Fra 12 til 3000

Etter denne første pinsedagen begynte ballen å rulle. 12 disipler startet Jesus med. Bibelen forteller at de 12 ble til 3000 i løpet av denne første pinsedagen. I løpet av kort tid skjønte de at det budskapet de ville få ut til folk, ikke bare gjaldt jøder. Budskapet gjaldt alle mennesker. Til å begynne med ble de imidlertid sett på som en jødisk sekt. Det var gunstig den første tiden. Hele Middelhavsområdet, Midt-Østen inkludert, var under romersk herredømme på den tiden. Keisertiden var begynt og Pax Romana, Den store romerske freden, rådet. Handel og samferdsel kunne foregå rimelig trygt. Alle veier fører som kjent til Rom, og det var mer enn et ordspill. Jødene bodde ikke bare i Palestina, men pga hendelser tidligere, bodde de også i den såkalte diasporaen, dvs adspredelsen. I en rekke av de romerske provinser, og særlig i byene, var det jødiske kolonier. Når de første kristne misjonærene dro ut, dro de til først til jødene fordi de hadde Det gamle testamente, og der mente de kristne at de så forutsigelser (profetier) om det som skulle skje med Jesus. Dette medførte at de kristne nærmeste fulgte i jødenes spor i Romerriket. Slik sett startet kristendommen som en byreligion båret fram av tidens gode kommunikasjoner innen Romerriket. Helt fra starten ser vi altså at kirken har visst å ta tidens kommunikasjonsmidler i bruk, enten det var for å frakte misjonærer og predikanter ut til folk, eller som i vår tid der man vist å ta i bruk massemedia. Nettkirker og tv-menigheter begynner faktisk å bli å gammelt nytt.

Krav om å ofre til keiserens bilde

Romerriket bestod av en rekke ulike folkeslag med sine egne religioner. Jødedommen var en blant mange, men nøt en viss status blant romerne som en ”gammel og ærverdig religion”. Derfor slapp de det kravet som de andre folkene måtte underkaste seg, nemlig å ofre til keiserens genus (bilde) én gang i året. Fordi jødene har en streng tro på den ene Gud, monoteismen, var det å ofre til keiserens bilde avgudsdyrkelse. Dette godtok romerne, så de slapp å delta i denne keiserkultusen. Så lenge de kristne i overveiende grad også var jøder, kom de under dette amnestiet. Men etter hvert fikk myndighetene øynene opp for at de kristne var noe for seg selv. Dermed ble det krevd at de skulle delta i den årlige keiserdyrkelse. Men det ville ikke de kristne. De var like mye monoteister som jødene. Men nå ville ikke Romermakten gis amnesti. Kristendommen var ingen gammel religion, og de så sikkert med skepsis på dette nye som bredte om seg i alle samfunnslag, helt inn til keiserens nærmeste sirkel. Dermed startet forfølgelsene av de kristne. Ville man ikke ofre til keiseren, ble man lett mat for ville dyr på Circus.

Forfølgelser mellom 64 og 325

De første tilløp til forfølgelser skjedde allerede under keiser Nero som gav de kristne skylden for en bybrann i Roma i år 64. Det er gode grunner for å tro at begge apostelne Peter og Paulus mistet livet ved denne anledningen. Forfølgelsene var spredte og gikk i bølger. Men i stedet for å utrydde de kristne, skjedde det motsatte. Kirkens martyrer er blitt dens sæd, sa man i samtiden. Fordi livet hos Kristus i saligheten var mer verdt enn livet her, valgte irriterende mange å dø som martyrer framfor å avsverge seg kristentroen og ofre til keiseren.

Den siste store forfølgelsen startet fordi keiser Diokletian (keiser 284-305) og hans tre medkeisere grunnet sin makt på den gamle romerske religionen ved å si at gudene Jupiter og Hercules stod bak de fire regenter. Dette ble gjort blant annet for å motvirke den indre oppløsning av Romerriket man stod overfor. Ved å forankre styret i den romerske religionen, må det ha vært provoserende og farlig at kirken med sin avvikende tro, kultus og velorganiserthet stedvis utgjorde flertallet av befolkningen. De første 20 årene gjorde Diokletian ingen ting med kirken. Men i 303 og 304 utstedte han på tradisjonelt vis kunngjøringer som forbød kristne gudstjenester, påbød at kirkehus skulle rives, hellige skrifter skulle utleveres, alle kristne ble fjernet fra administrasjonen og de kristne som var borgere tapte sine borgerrettigheter, samt det vanlige kravet om å ofre til keiserens bilde. Straffen for ikke å etterkomme kravene var fengsel, tortur og dødsstraff. Dette ble den hardeste forfølgelsen og den varte mer eller mindre i tjue år. Keiser Galerius utstedte imidlertid i 311 et såkalt toleranseedikt som opphevet forfølgelsene og gjorde kristendommen til tillatt religion, men stedvis fortsatte forfølgelsene. 313 bestemte keiser Konstantin at kristendommen skal være likestilt andre religioner og borgerrettighetene ble gitt tilbake. Men det var først når Konstantin ble alenekeiser i 325 at forfølgelsene opphøte helt.

En ny tid for kirken

Dermed begynte en helt ny tid for kirken. Den ble lovlig. Folk kunne fritt slutte seg til den, og man kunne igjen samles i frihet og begynne å oppføre kirker der man samlet seg til lovprisning, bønn og felles oppbyggelse. Keisermakten ville imidlertid ha et ord med i laget, for Konstantin var en realpolitiker. Den gamle romerske religionen feilet i å være det lim som skulle binde dette store riket sammen av ulike kulturer og etnisiteter. Så i stedet for å slåss mot den religionen som spredde seg over hele Romerriket, så var det lurere å slå seg sammen med dem. Kristendommen kunne bli det nye limet som man trengte, og som den gamle religionen ikke maktet.

Hvem var Jesus?

Men de kristne var heller ikke enige seg i mellom i alt. På den tiden gikk det høye diskusjoner om hvem Jesus egentlig var i forhold til Gud Fader. Var han kun et helt alminnelig menneske som gjennom sitt liv og virke hadde arbeidet seg opp til guddommelig rang? Eller var han en gud som bare tilsynelatende var et menneske? Denne såkalte kristologiske striden ville keiseren har slutt på, og forordnet derfor i 325 et allment kirkemøte – et konsil - i den lille byen Nicea i nærheten av keiserhovedstaden Konstantinopel (Istanbul i dag). Han sa til biskopene at nå fikk de se å komme til en avgjørelse i denne saken. Helt enige ble de nå ikke, men de kom fram med en flertallsbekjennelse, den såkalte Nikenske trosbekjennelse, som etter en revisjon på et senere kirkemøte i Konstantinopel i 381, den dag i dag har stått seg som felles læregrunnlag for alle kristne kirker, og som framsies fremdeles i gudstjenestene. I Norge gjøres det ved spesielle høytidsgudstjenester, i andre kirker daglig. Litt forenklet kan vi si at tilslutningen til denne Nicaeonokonstantinopolitanske trosbekjennelse er blitt testen på om et kirkesamfunn regnes som kristent eller ikke.

Statskirken

Forholdet mellom kirke og stat ble etter 325 stadig tettere. På godt og ondt. Kirken fikk større armslag og ble ikke motarbeidet lenger av myndighetene, men en tettere kobling gjorde også at kirken fikk innflytelse over verdslige saker som for skrøpelige mennesker lett kunne bli en fristelse til maktmisbruk. I alle fall gikk den kristne kirke gjennom det fjerde århundre fra å være en forfulgt kirke fra til 311, til å bli tillatt, så likestilt med andre religioner, til endelig å bli eneste tillatte religion i Romerriket i 390 under keiser Theodosius den store. Dermed var kirken blitt statskirke. Noen vil mene at dette var noe av det verste som kunne hende, mens andre vil si at dermed var kirken endelig blitt en kirke for hele folket.

Middelalderen og de to største kirkesamfunnene

Kristendommen som tung kulturell faktor i Europa gjennom 1700 år

Dermed var kristendommen etablert i de toneangivende områdene i Europa, dvs i vår kulturkrets, for om lag 1700 år siden. Etter dette fulgte en naturlig ekspansjon nordover, men hindret noe av at man på samme tid som kirken fikk politisk makt og ble gjennomorganisert, så begynte Romerriket å vakle, delvis på grunn av folkevandringene. Vestromerriket gikk i oppløsning på 400- tallet, Østromerriket med sete i Konstantinopel holdt ut faktisk i tusen år til, til 1456, rett nok stadig mer redusert i omfang. Men kirken bestod gjennom hele folkevandringstiden, og ekspanderte i de områdene der islam ikke hadde fått fotfeste.

Konkurranse fra islam

For på 600-tallet dukket det opp en ny universell religion på arenaen: islam. Dette er også en bokreligion som bygger på profetene i jødenes hellige skrifter og på kristendommen, men som altså kommer med en endelig autoritativ åpenbaring gjennom profeten Muhammed. Monoteismen rendyrkes, og kristendommen ses på som en frafallsreligion som tillater at man tilber Jesus på lik linje med Gud. Det tok 350 år før kristendommen menget seg med den politiske makt. I islam skjedde det omtrent med en gang. Derfor ekspanderte islam i mye større grad i kjølvannet av arabiske feltherrers landevindinger, og på restene av det gamle Romerriket, særlig i øst og sør etablerte det seg dermed et politisk regime som er fiendtlig, men ikke like undertrykkende som de førkonstantiske romerske keiserne, til den kristne kirke. Men områder øst og sør for Palestina som ble kristnet før islam kom på banen, får nå trangere kår, men ikke helt ulevelig, for islam godtok at jøder og kristne kan fortsette sin gudsdyrkelse fordi de tross alt tilhører bokens religion. Kirkens tyngdepunkt forskøv seg imidlertid med dette noe bort fra Midtøsten der den oppstod, til Vest-Europa, og i første omgang til Rom.

Kirken splittes i Østkirken og en Vestkirken

Kirken ble delt i to gjennom en 500 år lang prosess, i en østkirke og en vestkirke. Det endelige bruddet skjedde i 1054.

Østkirken (den ortodokse)

Østkirken hadde sine ledere, patriarker sittende i Jerusalem, Antiokia, Alexandria og ikke minst i Konstantinopel. Det er det vi i dag kaller den ortodokse kirke, hvis navn egentlig betyr den rettlovprisende kirke. De legger stor vekt på liturgi, dvs på hva som skjer i gudstjenesten. Rett gudsdyrkelse er knyttet til hva som skjer i gudstjenesten. Denne delen av kirken ekspanderte også nordover, til Østeuropa og ikke minst Russland. Biskopen i Moskva, ble etter hvert titulert patriark han også, og det er den russisk-ortodokse kirke som i vår tid utgjør den store kirken blant de ortodokse. Men de finnes i Norge også, den Hellige Nikolais menighet er i Oslo. Den oppsto i sin tid som følge av russiske flyktninger som følge av den russiske revolusjonen. Og i USA er det mange ortodokse kristne, for mange utvandret fra østeuropeiske land dit også.

Vestkirken (den romersk katolske)

Den andre delen av kirken er Vestkirken, med sin patriark i Rom. Han kalte seg far, papa, pave, og mente at han burde ha forrang framfor de andre patriarkene i øst fordi han satt på apostelen Peters stol, og Peter var den fremste blant Jesus disipler. I NT kan vi lese om at Jesus sa til Peter at han ville bygge sin kirke på ham, og gi ham løse- og bindemakten, senere symbolisert ved nøkler. Forestillingen om Peter som vokter av perleporten går nok tilbake på dette. De andre patriarkene var ikke enige i at biskopen i Rom skulle ha noe forrang. Dette var en av årsakene til at kirkene i øst og vest skilte lag, men den politiske situasjonen med vestromerrikets fall bidro også til at kontakten mellom Rom og de i øst ble dårligere. De var dessuten opptatt av ulike teologiske spørsmål ut fra den kulturen de satt i. I øst var de delvis mer filosofisk opptatt ut fra sin nærhet til gresk kultur, og de funderte mer på hvem Jesus var, på hans grad av guddommelighet og lignende. I vest var de mer opptatt av jus og rettsvesen. Det smittet over på teologien også, så i vest har vi vært mer opp tatt av skyldspørsmål og frifinnelse i vår framstilling av hva som er tyngdepunktet i kristendom. Kirken med utgangspunkt i paven i Rom er den delen av kirken vi i dag kaller den romersk katolske.

Den katolske kirke er verdens størst kirkesamfunn med over 1 milliard medlemmer. Det utgjør omtrent halvparten av alle kristne på jorda. De befinner seg i alle kontinenter og er bokstavelig talt en verdensvid kirke, ledet fremdeles av biskopen av Rom, som for tiden bekles av polakken Karol Josef Wojtyla, eller Johannes Paul II som er hans kirkelige navn.

Etter reformasjonen i Danmark-Norge, ble katolisismen forbudt i Norge. Først i 1843 ble det igjen tillatt å utøve katolsk kristendom i Norge, og St. Olavs menighet ble dannet i Kristiania det året. I dag er den katolske kirke i Norge en typisk imigrantkirke. I St. Olavs menighet Oslo er 110 nasjonaliteter representert. Også her i Trondheim er imigrantandelen stor, ikke minst med mange fra Sør-Amerika, men også fra det fjerne Østen. St. Olavs katolske kirke ligger rett ved Prinsen kinosenter, bortenfor Synagogen og Frelsesarmeen og Baptiskirken, og ved siden av Adventistene. Den katolske kirke er derfor et møtested mellom kulturer, dog innenfor samme religion.

3 x 500 år

Vi går tilbake til den historiske tråden. Det vi har beskrevet så langt er at kirken brukte henimot 500 år på å utvikle seg fra en liten sekt, til å bli enerådende religion i Romerriket. Så brukte øst- og vestkiren 500 år på å finne ut at de ville skille lag.

I løpet av de samme 500 årene fikk kristendommen fotfeste i hele Europa, mens gamle kristne områder som Nord-Afrika, delvis også Spania, Midt-Østen og videre østover mot India, ble invadert av muslimer som la lokk på videre kristen ekspansjon den veien.

De neste 500 år, fra 1000 til 1500 var en sammensatt tid med utbygging av klostervesenet, utvikling av kirkekunst og byggverk. De store katedralene i hele Europa er fra denne perioden, ofte som mål for pilegrimer. Det er hevdet at vår egen Nidarosdom var den tredje i rang som pilegrimsmål, nest etter Roma og Santiago de Compostela. Men det skjedde også et moralsk forfall i kirken, noe som gjorde at misnøyen med mye av det som skjedde var økende. Når nytiden inntraff med renessansen rundt år 1500, inntrådte en meget urolig og vanskelig tid for kirken i Europa, med varige virkninger: Reformasjonen.

Reformasjonen

Renessansen og reformasjonen er egentlig to sider av samme sak, nemlig et ønske om å vende tilbake til kildene og et ønske om sette mennesket i sentrum på bekostning av nedarvede hierarkiske strukturer. Renessansen i Sør-Europa artets seg særlig som studier av gresk og romerske antikk kunst og arkitektur, mens den i nord for Alpene artet seg som et studium i de bibelske røtter. Man begynte å lese Bibelen på dens originalspråk gresk og hebraisk, og man laget oversettelser av Bibelen eller bibeldeler til folkespråkene. Dermed kunne de lærde komme bakenfor den latinske autoritativ tekst, og se om oversettelsen til latin stemte, og en mye større del av folk flest kunne lese Bibelen på morsmålet, uten å behøve å kunne latin – kirkespråket. Det falt sammen i tid med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten (Gutenberg 1450) som gjorde det mulig å spre trykksaker på en mye enklere og billigere måte enn tidligere da de måtte drive avskrift for hånd. Uttrykk for misnøyen med Romerkirken kunne dermed spres på en mye mer effektiv måte enn tidligere.

Farlig å opponere mot kirken

Det hadde vært flere forsøk på å ta opp forhold i kirken som man mente var feil, men de ble stort sett slått ned på med hard hånd. Kirkens maktmiddel mot avvikere var å stenge de ute fra kirkelige handlinger som nattverd. I datidens homogene kristne samfunn, var en slik utestengning alvorlig. Det betydde i praksis også en utestengning fra samfunnet og man mistet ofte rettbeskyttelse også. Men Romerkirkens lange juridiske tradisjon gjorde at slike saker mot avvikere, kjetterne, ble ført med høy grad av juridisk korrekthet. Rettsprotokollene finnes ofte den dag i dag i arkivene etter inkvisisjonsdomstolene. Det som gjorde at det til slutt ble en reformasjon av kirken, er at Martin Luther fikk politisk støtte av lokale fyrster som så seg tjent med et løsere forhold til den tysk-romerske keisermakt, i tillegg til at mange av disse fyrstene også var genuint opptatt av religiøse spørsmål.

Men Luther klarte det med livet i behold

Det var altså den tyske munken og teologiprofessoren Martin Luther som klarte å starte et opprør mot paven og romerkirken som ikke førte ham på bålet og som førte til omgripende endringer i kirken. Historien er lang og komplisert. Kort fortalt startet det hele i 1517 med et ønske fra Luther om å diskutere den såkalte avlatspraksisen, dvs innkreving av en kirkeskatt mot at kirken bad for de som betalte for at sjelens renselse etter døden i skjærsilden skulle forkortes. Luther mente dette var en ubibelsk praksis, og appellerte til paven som ha trodde ikke var klar over den. Men der tok han feil. Tvert i mot ble Peterskirken i Rom stort sett bygget for inntektene av avlatshandelen i Europa. Dermed begynte ballen å rulle, og det ene kirkekritiske skriftet etter det andre strømmet ut fra Luthers hånd og ble spredt over store deler av Tyskland og andre land også. Paven ble etter hvert hovedmålet for kirkekritikken, og paven svarte med å lyse Luther i bann. Men Luther brente bannbullen og ble brakt i sikkerhet et års tid av mektige venner, mens andre fortsatte det praktiske reformasjonsverket med å endre kirkeordningen i de fyrstedømmene i Tyskland som støttet ham. Den tysk-romerske keiser prøvde flere ganger å straffe fyrstene som trosset Rom, men pga en felles ytre fiende, tyrkerne, måtte de først konsentrere seg om å bekjempe disse. I ly av dette vokste den lutherske kirken seg sterk, og til slutt var det for sent å overvinne disse fyrstene med militær makt. Det endte med freden i Westfalen i 1555, der begrepet toleranse første gang dukker opp, men da som statstoleranse. Fyrstene fikk selv velge hva slags kirkevariant som skulle gjelde i fyrstedømmet, romersk katolsk eller luthersk. De som da var uenig i fyrstens kirkevalg, fikk amnesti til å flytte til et annet fyrstedømme. For ennå var det utenkelig at et samfunn kunne bestå dersom man var uenig om religionsform. Men denne statstoleransen gjaldt kun for lutheranere. Andre varianter av reformasjonskirkene, slik som calvinister og zwinglianere, måtte vente. Først etter 30-årskrigen, i freden i Westfalen i 1648, altså 130 år etter at reformasjonen startet, ble calvinistiske stater også gitt trosfrihet.

Katolsk motreformasjon

Reformasjonsstriden førte til at romerkirken faktisk ryddet opp i eget bo også. De startet en såkalt motreformasjon som dels hadde som sikte å bekjempe lutheranere og andre kjettere, men som dels også var en skjerping på eget ståsted og opprydding i forhold som var galt etter eget teologisk syn.

Luther ikke radikal nok

Luther var ikke alene om å lede en reformasjon. I Sveits sto Uldrich Zwingli fram og i Genève franskmannen Jean Calvin. De mente at Luther gikk for kort i sin kritikk av Rom, og kom sammen med skotten John Knox til å stå som grunneleggere av et nytt kirkesamfunn som kalles de reformerte. De reformerte er i dag særlig lokalisert i Sveits, Nederland, Skottland, USA og noe i Frankrike og Storbritannia. Lutheranere bredte seg mest i Tyskland, men størst prosentvis dekning fikk den likevel i Skandinavia der man innførte lutherske statskirker som tidvis omfattet nesten 100% av befolkningen.

Man hadde også enda mer radikale reformatorer enn Calvin og Zwingli. Disse forkastet barnedåpen og døpte seg på nytt som voksne, og fikk derfor navnet ”gjendøperne”. De var imidlertid historisk sett for tidlig ute, og ble forfulgt, også av de lutherske fyrstene og denne bevegelsen døde ut. Tidlig på 1600-tallet gjenoppsto de på nytt i Nederland og Storbritannia som det krikesamfunnet vi i dag kaller baptister. De utfordret på nytt enhetssamfunnet som tidligere ikke kunne forstå at religiøst mangfold var mulig å leve med. Men på denne tiden begynte ting å snu seg. Pietismen begynte å bre seg på, særlig i de lutherske områdene, og denne bevegelsen flyttet fokus bort fra ytre kirketilhørighet til enkeltmenneskets indre forhold til Gud. Pietismens framvekst skjedde samtidig med opplysningstiden, en retning som også kjempet for individuell toleranse og de i dag selvsagte rettighetene: trosfrihet og ytringsfrihet.

Reformasjonens kjernespørsmål

Det sentrale spørsmål som opptok Luther, var hvordan man blir frelst. La oss først se på det bibelverset som ble avgjørende for Luther. Som professor i bibelfortolkning foreleste han over Paulus brev til romerne, et av de mest sentrale bøker i Bibelen. Men han strevde veldig med forståelsen av dette verset:

16 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom.1.16-17)

Men sammenstilt med disse versene litt lenger ut i Romerbrevet begynte ting å falle på plass:

21 Men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uavhengig av loven. Om den vitner loven og profetene. 22 Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen forskjell, 23 for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. 24 Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. 25 Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som tror. Slik ville Gud vise sin rettferdighet. For tidligere hadde han i sitt tålmod båret over med de syndene som var begått. 26 Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.

For Luther falt det hele på plass i den såkalte tårnopplevelsen som han flere ganger omtaler. La oss se om dere får en slags tårnopplevelse. Forskjellen er selvfølgelig at hans kulturbakgrunn og deres er veldig forskjellig, men likevel:

[Samtalespørsmål til studentene:] Hvordan vil dere ut fra disse versene forklare ordet ”tro” i denne sammenhengen? Hva vil det si å ha en kristen tro? Hvordan oppfatter dere denne oppfordringen om å tro? Hva gjør man eventuelt da?

Reformasjonens mål var å rense ut en del skjevheter som man mente hadde oppstått i den katolske kirke i løpet av 1500 år. I tråd med renessansen ideal om gå tilbake til kildene/røttene, fant man i Bibelen og i kirkefedrene (særlig Augustin) et annet fokus enn det den katolske kirke stod for. Kort oppsummert skjedde disse endringene:

  • Alle troende kristne tilhører det alminnelige presteskap. Man trenger intet kirkelig presteskap for å formidle kontakt med Gud.
  • Presten avskaffes som offerprest (nattverden var en ublodig gjentakelse av Jesu offer på Golgata i katolsk tenkning), men opprettholdes som en som skal formidle Guds ord til folk av praktiske grunner. Pavedømmet avskaffes, men biskoper beholdes av praktiske grunner som det de egentlig skal være: tilsynsmenn (epi-skopus).
  • Antallet sakramenter reduseres fra 7 til 2, og slutter å være maktmidler som kirken forvalter for å holde folk innenfor eller utenfor kirken (”utenfor (den katolske) kirken er den ingen frelse”), og blir i stedet Guds gaver til de troende der nåden formidles, via dåp (troen plantes i barnet) og nattverd (troen opprettholdes).
  • Bibelen blir eneste autoritet i trosspørsmål, mens den kirkelig tradisjon sideordnes med Bibelen i katolsk tenkning. Slagord: ”Skriften alene”
  • Jesus er det eneste frelsesgrunnlaget, ikke også gjerninger. Slagord: ”Kristus alene”
  • Troen blir løftestro (å stase på at Guds løfter om frelse i Kristus holder), og ikke en prestasjon. Slagord: ”Troene alene”.

Etter reformasjonen

Økende toleranse på 1800-tallet

Ut på 1800-tallet medføte pietismen og opplysningstiden at det ble åpnet gradvis for religiøse minoriteter; kristne minoriteter i første omgang. Fra Norge kan jeg minne om at Henrik Wergeland kjempet for jødenes adgang til Riket på den tiden. Katolikker fikk adgang til å danne menigheter i 1843. To år etter kom den såkalte Dissenterloven som gav enhver nordmann fri rett til å velge trossamfunn, også til å velge å ikke tilhøre noe trossamfunn. Dermed var det frihet til å danne nye menigheter, og det ble også gjort.

Nye kristne menigheter og trossamfunn

Den viktigste nydannelsen skjedde i starten av 1900-tallet, nemlig med pinsebevegelsen. Pinsevennene, som tilhengerne kalles, legger vekt på at Den Hellige Ånd skal ta bolig i den enkelte kristne på en synlig måte ved den såkalte åndsdåpen, som da kommer i tillegg til den tradisjonelle vanndåpen. Åndsdåpens fremste kjennetegn er den såkalte tungetalen, dvs at en person framsier et budskap i et språk vedkommende ikke kan selv. Ofte er det da en annen i forsamlingen som har evnen til å tyde dette tungebudskapet, og vedkommende står da fram og forklarer betydningen for menigheten. Her legges altså vekt på særegne åndelige evner, de såkalte nådegaver. Dette er ting som er omtalt i NT, som pinsebevegelsen har hentet fram igjen og begynt å praktisere. Thomas Barratt og de andre første pinsevennlederne ønsket egentlig ikke å danne et eget kirkesamfunn, men ville være en fornyelsesbevegelse innen de etablerte menighetene. Men tiden var ikke moden for det tidlig på 1900-tallet, og det ble derfor stiftet egne pinsemenigheter, gjerne på bekostning av baptistene som stod dem nære i synet på vanndåpen, nemlig at den skulle kun tas av bevisste kristne som tror på Jesus som sin frelser. Dette kalles troendes dåp, og vil i praksis si at barnedåpen avvises. Pinsebevegelsen er i Norge det største kristne trossamfunnet nest etter Den norske kirke.

Den karismatiske vekkelsen

Pinsevennes vekt på de ekstraordinære nådegavene som tungetale med tydning og helbredelse ved håndspålegging og forbønn fikk ny aktualitet for en rekke andre kirkesamfunn fra 1970-tallet og utover i den såkalte karismatiske vekkelsen. Da skjedde det som pinsevennene opprinnelig ikke fikk til, nemlig at det skulle være en tverrkirkelig bevegelse som ikke første til kirkesplittelse, men til indre fornyelse. Det har da også skjedd, selv om det er uenig om ønskelighet av dette innen menighetene. I dag regner man med at det er ca 550 millioner pinsekristne verden over, og da regnes det med 20 mill. karismatiske katolikker, et kirkesamfunn som ellers står svært så fjernt fra pinsebevegelsens uttrykksmåter og vektlegging.

Fra splittelse til samarbeid - økumenikk

Til tross for at mangfoldet av ulike typer kristendom har eksplodert de siste 100-150 årene, har det også skjedd en merkbar tilnærming mellom kirkesamfunnene også, for første gang faktisk. Dette såkalte økumeniske arbeidet, dvs. felleskirkelig, startet på et møte i Edinburgh i 1910, men fikk organisatorisk nedslag og tyngde først med dannelsen av Kirkenes Verdensråd i 1947. De fleste kirkesamfunn er medlem der, men ikke den Romersk katolske kirke for den ser på seg selv som alle kirkers mor, og da er økumenisk arbeid for dem at de andre finner tilbake til folden. Men om de ikke er medlem, så har de faste observatører til stede, så i praksis er de derfor med i dette arbeidet likevel.

I de aller siste årene har dette arbeidet ført til flere felleserklæringer der man prøver å dempe motsetningene og viser vilje til å finne og uttrykke felles plattform der det er mulig. Mest oppsiktsvekkende i så måte er den såkalte ”Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ved tro”, som ble underskrevet av den romersk katolske kirke og lutherske kirkesamfunn i Augsburg i 1999. Spørsmålet om mennesket frelses ved tro alene, som var Luther poengterte standpunkt, eller om det må et samarbeid til mellom Gud og mennesker, var et av stridsspørsmålene for 500 år siden. Erklæringen fra 1999 uttrykker ikke at man er blitt enige på alle punkter om dette, men den viser en vilje til å prøve å forstå hverandre. En annen ny avtale er den såkalte Porvoo-avtalen fra 1996 som åpner for fullt prestesamarbeid mellom de lutherske kirker og den anglikanske kirke. Det vil si at en luthersk prest kan tjenestegjøre i en anglikansk menighet med fulle rettigheter, og omvendt.

2000 år i tre punkter

Hvor har kristendommens fokus ligget i disse 2000 årene den har eksistert? La meg prøve på en svært forenklet framstilling eller sammenfatning av hva vi har vært gjennom:

  • De første 5-600 årene var fokus på ”Hvem er Jesus?”
  • I tiden rundt år 1500: ”Hvordan blir mennesket frelst?”
  • I de siste 300 år: ”Hva gjør Den Hellig Ånd i mennesket?”

Denne artikkelen er vist 6678 ganger

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e3220.jpg

I dag 337 treff på nonaliud, og 1895467 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 362 treff ·

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (2004). Fra ensretting til mangfold og enhetsbestrebelser. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 21.08.2018 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=90&nid=1


Valid HTML 4.01!