|
Fra ensretting til mangfold og
enhetsbestrebelser
Varianter av kristen tro og livstolkning,
historisk og i Norge
Forelesning for KRL2 4.3.04, Svein Sando,
høgskolelektor DMMH
Oldtiden
Kirken blir til på pinsedag ca år 33
Ti dager etter Jesu himmelfart var disiplene til Jesus samlet
i Jerusalem. Plutselig kom det et brus fra himmelen og tunger som
ild satte seg på hver enkelt av de og de begynte å
snakke i språk de selv ikke forstod, men som andre
tilreisende tilhørere forsto. Den fremste blant
tilhengerne, en jøde med navn Simon Peter, tok ordet og
forklarte folkemengden hva som skjedde, og sa at dette var Guds
Ånd som kom, helt i tråd med slik det var lovt i
deres gamle religion, jødedommen. Han sa videre:
22 Israelitter, hør disse ord! Jesus
fra Nasaret var en mann Gud utpekte for dere gjennom de mektige
gjerninger, under og tegn som Gud lot ham gjøre blant
dere, og som dere selv kjenner til. 23 Han ble utlevert til dere
slik Gud på forhånd hadde bestemt og visste om, og
ved hjelp av menn som ikke kjenner Guds lov, naglet dere ham til
korset og drepte ham. 24 Men Gud reiste ham opp og løste
ham fra dødens veer. Det var jo ikke mulig for
døden å holde ham fast. (Apgj.2.22-24)
Her starter kirkens historie. På pinsedag, antagelig
år 33, stod Peter fram med det budskapet om Jesus fra
Nasaret, som kirken til alle tider har samlet seg om:
- at Jesus kommer fra Gud
- at Jesus døde på korset
- at Jesus overvant døden
Resultatet av denne første pinsen beskriver Lukas slik i
sin beretning i Apostlenes Gjerninger:
41 De som tok imot hans budskap, ble
døpt, og den dagen ble rundt tre tusen lagt til
menigheten. 42 Trofast holdt de seg til apostlenes lære og
samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Det
kom frykt over hver og en, og mange under og tegn ble gjort av
apostlene. 44 Alle som var blitt troende, holdt sammen og hadde
alt felles. 45 De solgte sine eiendommer og annet gods og delte
ut til alle etter som enhver trengte det. 46 De holdt sammen, og
hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene
brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig
og inderlig glede. 47 De lovet Gud, og alle satte pris på
dem. Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til
menigheten.
Antagelig er dette en ganske stillistisk og ideell beskrivelse
av de første kristne. Eiendomsfellesskapet som vi
hører om her, er av noen blitt kalt den første kommunisme.
Det står også at de holdt sammen, det vil si at alt
dette gir inntrykk at det råder en indre fred og
fordragelig. Men man skal ikke lese mye annet i Det nye
testamentet for å se at dette glansbildet egentlig ikke var
så veldig representativt for forholdet mellom
Jesus-tilhengerne. Disiplene kranglet allerede mens Jesus gikk
blant dem om hvem som var den gjeveste. Og både Apostlenes
Gjerninger og brevlitteraturen i NT er full av beretninger om
strid og uenighet, både på det praktiske og
organisatoriske plan, og om hva skulle gjelde for riktig lære om Gud, Jesus og frelsen, det vi kaller teologi. Allerede fra kirkens
første stund finner vi derfor varianter av hva man
anså for å være rett kristendom. Noen kaller
det uenighet, andre vil kalle det mangfold.
Det vi skal se videre på her er hvordan dette
mangfoldet fikk organisatoriske konsekvenser i form av
kirkesamfunn; hvordan de oppstod, hva slags nedslag dette har
fått i Norge og hvordan disse mange kirkesamfunnene igjen i
det siste hundretåret og særlig det siste
tiåret igjen har begynt å finne sammen. Det som lenge
var bitter strid mellom kirkesamfunnene er i vår tid i ferd
med å bli et fargerikt mangfold der man i større
grad enn på lenge lytter til hverandre.
Fra 12 til 3000
Etter denne første pinsedagen begynte ballen å
rulle. 12 disipler startet Jesus med. Bibelen forteller at de 12
ble til 3000 i løpet av denne første pinsedagen. I
løpet av kort tid skjønte de at det budskapet de
ville få ut til folk, ikke bare gjaldt jøder.
Budskapet gjaldt alle mennesker. Til å begynne med ble de
imidlertid sett på som en jødisk sekt. Det var
gunstig den første tiden. Hele Middelhavsområdet,
Midt-Østen inkludert, var under romersk herredømme
på den tiden. Keisertiden var begynt og Pax Romana, Den
store romerske freden, rådet. Handel og samferdsel kunne foregå
rimelig trygt. Alle veier fører som kjent til Rom, og det
var mer enn et ordspill. Jødene bodde ikke bare i
Palestina, men pga hendelser tidligere, bodde de også i den
såkalte diasporaen, dvs adspredelsen. I en rekke av de
romerske provinser, og særlig i byene, var det
jødiske kolonier. Når de første kristne
misjonærene dro ut, dro de til først til jødene
fordi de hadde Det gamle testamente, og der mente de kristne at
de så forutsigelser (profetier) om det som skulle skje med
Jesus. Dette medførte at de kristne nærmeste fulgte
i jødenes spor i Romerriket. Slik sett startet
kristendommen som en byreligion båret fram av tidens gode
kommunikasjoner innen Romerriket. Helt fra starten ser vi
altså at kirken har visst å ta tidens
kommunikasjonsmidler i bruk, enten det var for å frakte
misjonærer og predikanter ut til folk, eller som i
vår tid der man vist å ta i bruk massemedia.
Nettkirker og tv-menigheter begynner faktisk å bli å
gammelt nytt.
Krav om å ofre til keiserens bilde
Romerriket bestod av en rekke ulike folkeslag med sine egne
religioner. Jødedommen var en blant mange, men nøt
en viss status blant romerne som en ”gammel og
ærverdig religion”. Derfor slapp de det kravet som de
andre folkene måtte underkaste seg, nemlig å ofre til
keiserens genus (bilde) én gang i året. Fordi jødene
har en streng tro på den ene Gud, monoteismen, var det
å ofre til keiserens bilde avgudsdyrkelse. Dette godtok
romerne, så de slapp å delta i denne keiserkultusen.
Så lenge de kristne i overveiende grad også var
jøder, kom de under dette amnestiet. Men etter hvert fikk
myndighetene øynene opp for at de kristne var noe for seg
selv. Dermed ble det krevd at de skulle delta i den årlige
keiserdyrkelse. Men det ville ikke de kristne. De var like mye
monoteister som jødene. Men nå ville ikke
Romermakten gis amnesti. Kristendommen var ingen gammel religion,
og de så sikkert med skepsis på dette nye som bredte
om seg i alle samfunnslag, helt inn til keiserens nærmeste
sirkel. Dermed startet forfølgelsene av de kristne. Ville
man ikke ofre til keiseren, ble man lett mat for ville dyr
på Circus.
Forfølgelser mellom 64 og 325
De første tilløp til forfølgelser skjedde
allerede under keiser Nero som gav de kristne skylden for en
bybrann i Roma i år 64. Det er gode grunner for å tro
at begge apostelne Peter og Paulus mistet livet ved denne
anledningen. Forfølgelsene var spredte og gikk i
bølger. Men i stedet for å utrydde de kristne,
skjedde det motsatte. Kirkens martyrer er blitt dens sæd,
sa man i samtiden. Fordi livet hos Kristus i saligheten var mer
verdt enn livet her, valgte irriterende mange å dø
som martyrer framfor å avsverge seg kristentroen og ofre til
keiseren.
Den siste store forfølgelsen startet fordi keiser
Diokletian (keiser 284-305) og hans tre medkeisere grunnet sin
makt på den gamle romerske religionen ved å si at
gudene Jupiter og Hercules stod bak de fire regenter. Dette ble
gjort blant annet for å motvirke den indre
oppløsning av Romerriket man stod overfor. Ved å
forankre styret i den romerske religionen, må det ha
vært provoserende og farlig at kirken med sin avvikende
tro, kultus og velorganiserthet stedvis utgjorde flertallet av
befolkningen. De første 20 årene gjorde Diokletian
ingen ting med kirken. Men i 303 og 304 utstedte han på
tradisjonelt vis kunngjøringer som forbød kristne
gudstjenester, påbød at kirkehus skulle rives,
hellige skrifter skulle utleveres, alle kristne ble fjernet fra
administrasjonen og de kristne som var borgere tapte sine
borgerrettigheter, samt det vanlige kravet om å ofre til
keiserens bilde. Straffen for ikke å etterkomme kravene var
fengsel, tortur og dødsstraff. Dette ble den hardeste
forfølgelsen og den varte mer eller mindre i tjue
år. Keiser Galerius utstedte imidlertid i 311 et
såkalt toleranseedikt som opphevet forfølgelsene og
gjorde kristendommen til tillatt religion, men stedvis fortsatte
forfølgelsene. 313 bestemte keiser Konstantin at
kristendommen skal være likestilt andre religioner og
borgerrettighetene ble gitt tilbake. Men det var først
når Konstantin ble alenekeiser i 325 at
forfølgelsene opphøte helt.
En ny tid for kirken
Dermed begynte en helt ny tid for kirken. Den ble lovlig.
Folk kunne fritt slutte seg til den, og man kunne igjen samles i
frihet og begynne å oppføre kirker der man samlet seg
til lovprisning, bønn og felles oppbyggelse. Keisermakten
ville imidlertid ha et ord med i laget, for
Konstantin var en realpolitiker. Den gamle romerske religionen
feilet i å være det lim som skulle binde dette store
riket sammen av ulike kulturer og etnisiteter. Så i stedet
for å slåss mot den religionen som spredde seg over
hele Romerriket, så var det lurere å slå seg
sammen med dem. Kristendommen kunne bli det nye limet som man
trengte, og som den gamle religionen ikke maktet.
Hvem var Jesus?
Men de kristne var heller ikke enige seg i mellom i alt.
På den tiden gikk det høye diskusjoner om hvem Jesus
egentlig var i forhold til Gud Fader. Var han kun et helt
alminnelig menneske som gjennom sitt liv og virke hadde arbeidet
seg opp til guddommelig rang? Eller var han en gud som bare
tilsynelatende var et menneske? Denne såkalte kristologiske
striden ville keiseren har slutt på, og forordnet derfor i
325 et allment kirkemøte – et konsil - i den lille
byen Nicea i nærheten av keiserhovedstaden Konstantinopel
(Istanbul i dag). Han sa til biskopene at nå fikk de se
å komme til en avgjørelse i denne saken. Helt enige
ble de nå ikke, men de kom fram med en
flertallsbekjennelse, den såkalte Nikenske trosbekjennelse,
som etter en revisjon på et senere kirkemøte i
Konstantinopel i 381, den dag i dag har stått seg som
felles læregrunnlag for alle kristne kirker, og som
framsies fremdeles i gudstjenestene. I Norge gjøres det
ved spesielle høytidsgudstjenester, i andre kirker daglig.
Litt forenklet kan vi si at tilslutningen til denne
Nicaeonokonstantinopolitanske trosbekjennelse er blitt testen
på om et kirkesamfunn regnes som kristent eller ikke.
Statskirken
Forholdet mellom kirke og stat ble etter 325 stadig tettere.
På godt og ondt. Kirken fikk større armslag og ble
ikke motarbeidet lenger av myndighetene, men en tettere kobling
gjorde også at kirken fikk innflytelse over verdslige saker
som for skrøpelige mennesker lett kunne bli en fristelse
til maktmisbruk. I alle fall gikk den kristne kirke gjennom det
fjerde århundre fra å være en forfulgt kirke
fra til 311, til å bli tillatt, så likestilt med
andre religioner, til endelig å bli eneste tillatte
religion i Romerriket i 390 under keiser Theodosius den store.
Dermed var kirken blitt statskirke. Noen vil mene at
dette var noe av det verste som kunne hende, mens andre vil si at
dermed var kirken endelig blitt en kirke for hele folket.
Middelalderen og de to største kirkesamfunnene
Kristendommen som tung kulturell faktor i Europa gjennom 1700
år
Dermed var kristendommen etablert i de toneangivende
områdene i Europa, dvs i vår kulturkrets, for om lag
1700 år siden. Etter dette fulgte en naturlig ekspansjon
nordover, men hindret noe av at man på samme tid som kirken
fikk politisk makt og ble gjennomorganisert, så begynte
Romerriket å vakle, delvis på grunn av
folkevandringene. Vestromerriket gikk i oppløsning
på 400- tallet, Østromerriket med sete i
Konstantinopel holdt ut faktisk i tusen år til, til 1456,
rett nok stadig mer redusert i omfang. Men kirken bestod
gjennom hele folkevandringstiden, og ekspanderte i de
områdene der islam ikke hadde fått fotfeste.
Konkurranse fra islam
For på 600-tallet dukket det opp en ny universell religion
på arenaen: islam. Dette er også en bokreligion
som bygger på profetene i jødenes hellige skrifter
og på kristendommen, men som altså kommer med en
endelig autoritativ åpenbaring gjennom profeten Muhammed.
Monoteismen rendyrkes, og kristendommen ses på som en
frafallsreligion som tillater at man tilber Jesus på lik
linje med Gud. Det tok 350 år før kristendommen
menget seg med den politiske makt. I islam skjedde det omtrent med
en gang. Derfor ekspanderte islam i mye større grad i
kjølvannet av arabiske feltherrers landevindinger, og
på restene av det gamle Romerriket, særlig i
øst og sør etablerte det seg dermed et politisk
regime som er fiendtlig, men ikke like undertrykkende som de
førkonstantiske romerske keiserne, til den kristne kirke.
Men områder øst og sør for Palestina som ble
kristnet før islam kom på banen, får nå
trangere kår, men ikke helt ulevelig, for islam godtok at
jøder og kristne kan fortsette sin gudsdyrkelse fordi de
tross alt tilhører bokens religion. Kirkens tyngdepunkt
forskøv seg imidlertid med dette noe bort fra Midtøsten
der den oppstod, til Vest-Europa, og i første omgang til
Rom.
Kirken splittes i Østkirken og en Vestkirken
Kirken ble delt i to gjennom en 500 år lang prosess, i
en østkirke og en vestkirke. Det endelige bruddet skjedde
i 1054.
Østkirken (den ortodokse)
Østkirken hadde sine ledere, patriarker sittende i
Jerusalem, Antiokia, Alexandria og ikke minst i Konstantinopel.
Det er det vi i dag kaller den ortodokse kirke, hvis navn
egentlig betyr den rettlovprisende kirke. De legger stor vekt
på liturgi, dvs på hva som skjer i gudstjenesten.
Rett gudsdyrkelse er knyttet til hva som skjer i gudstjenesten.
Denne delen av kirken ekspanderte også nordover, til
Østeuropa og ikke minst Russland. Biskopen i Moskva, ble
etter hvert titulert patriark han også, og det er den
russisk-ortodokse kirke som i vår tid utgjør den
store kirken blant de ortodokse. Men de finnes i Norge
også, den Hellige Nikolais menighet er i Oslo. Den oppsto i
sin tid som følge av russiske flyktninger som følge
av den russiske revolusjonen. Og i USA er det mange ortodokse
kristne, for mange utvandret fra østeuropeiske land dit
også.
Vestkirken (den romersk katolske)
Den andre delen av kirken er Vestkirken, med sin patriark i
Rom. Han kalte seg far, papa, pave, og mente at han burde ha
forrang framfor de andre patriarkene i øst fordi han satt
på apostelen Peters stol, og Peter var den fremste blant
Jesus disipler. I NT kan vi lese om at Jesus sa til Peter at han
ville bygge sin kirke på ham, og gi ham løse- og
bindemakten, senere symbolisert ved nøkler. Forestillingen
om Peter som vokter av perleporten går nok tilbake på
dette. De andre patriarkene var ikke enige i at biskopen i Rom
skulle ha noe forrang. Dette var en av årsakene til at
kirkene i øst og vest skilte lag, men den politiske
situasjonen med vestromerrikets fall bidro også til at
kontakten mellom Rom og de i øst ble dårligere. De
var dessuten opptatt av ulike teologiske spørsmål ut
fra den kulturen de satt i. I øst var de delvis mer
filosofisk opptatt ut fra sin nærhet til gresk kultur, og
de funderte mer på hvem Jesus var, på hans grad av
guddommelighet og lignende. I vest var de mer opptatt av jus og
rettsvesen. Det smittet over på teologien også,
så i vest har vi vært mer opp tatt av
skyldspørsmål og frifinnelse i vår
framstilling av hva som er tyngdepunktet i kristendom. Kirken med
utgangspunkt i paven i Rom er den delen av kirken vi i dag kaller
den romersk katolske.
Den katolske kirke er verdens størst kirkesamfunn med
over 1 milliard medlemmer. Det utgjør omtrent halvparten
av alle kristne på jorda. De befinner seg i alle
kontinenter og er bokstavelig talt en verdensvid kirke, ledet
fremdeles av biskopen av Rom, som for tiden bekles av polakken
Karol Josef Wojtyla, eller Johannes Paul II som er hans kirkelige
navn.
Etter reformasjonen i Danmark-Norge, ble katolisismen
forbudt i Norge. Først i 1843 ble det igjen tillatt
å utøve katolsk kristendom i Norge, og St. Olavs
menighet ble dannet i Kristiania det året. I dag er den
katolske kirke i Norge en typisk imigrantkirke. I St. Olavs
menighet Oslo er 110 nasjonaliteter representert. Også her
i Trondheim er imigrantandelen stor, ikke minst med mange fra
Sør-Amerika, men også fra det fjerne Østen.
St. Olavs katolske kirke ligger rett ved Prinsen kinosenter,
bortenfor Synagogen og Frelsesarmeen og Baptiskirken, og ved
siden av Adventistene. Den katolske kirke er derfor et
møtested mellom kulturer, dog innenfor samme religion.
3 x 500 år
Vi går tilbake til den historiske tråden. Det vi
har beskrevet så langt er at kirken brukte henimot 500
år på å utvikle seg fra en liten sekt, til
å bli enerådende religion i Romerriket. Så
brukte øst- og vestkiren 500 år på å
finne ut at de ville skille lag.
I løpet av de samme 500
årene fikk kristendommen fotfeste i hele Europa, mens
gamle kristne områder som Nord-Afrika, delvis også
Spania, Midt-Østen og videre østover mot India,
ble invadert av muslimer som la lokk på videre kristen
ekspansjon den veien.
De neste 500 år, fra 1000 til 1500 var
en sammensatt tid med utbygging av klostervesenet, utvikling av
kirkekunst og byggverk. De store katedralene i hele Europa er fra
denne perioden, ofte som mål for pilegrimer. Det er hevdet
at vår egen Nidarosdom var den tredje i rang som
pilegrimsmål, nest etter Roma og Santiago de Compostela.
Men det skjedde også et moralsk forfall i kirken, noe som
gjorde at misnøyen med mye av det som skjedde var
økende. Når nytiden inntraff med renessansen rundt
år 1500, inntrådte en meget urolig og vanskelig tid for
kirken i Europa, med varige virkninger: Reformasjonen.
Reformasjonen
Renessansen og reformasjonen er egentlig to sider av samme
sak, nemlig et ønske om å vende tilbake til kildene
og et ønske om sette mennesket i sentrum på
bekostning av nedarvede hierarkiske strukturer. Renessansen i
Sør-Europa artets seg særlig som studier av gresk og
romerske antikk kunst og arkitektur, mens den i nord for Alpene
artet seg som et studium i de bibelske røtter. Man begynte
å lese Bibelen på dens originalspråk gresk og
hebraisk, og man laget oversettelser av Bibelen eller bibeldeler
til folkespråkene. Dermed kunne de lærde komme
bakenfor den latinske autoritativ tekst, og se om oversettelsen
til latin stemte, og en mye større del av folk flest kunne
lese Bibelen på morsmålet, uten å behøve
å kunne latin – kirkespråket. Det falt sammen i
tid med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten (Gutenberg 1450) som
gjorde det mulig å spre trykksaker på en mye enklere
og billigere måte enn tidligere da de måtte drive
avskrift for hånd. Uttrykk for misnøyen med
Romerkirken kunne dermed spres på en mye mer effektiv
måte enn tidligere.
Farlig å opponere mot kirken
Det hadde vært flere forsøk på å ta
opp forhold i kirken som man mente var feil, men de ble stort
sett slått ned på med hard hånd. Kirkens
maktmiddel mot avvikere var å stenge de ute fra kirkelige
handlinger som nattverd. I datidens homogene kristne samfunn, var
en slik utestengning alvorlig. Det betydde i praksis også
en utestengning fra samfunnet og man mistet ofte rettbeskyttelse
også. Men Romerkirkens lange juridiske tradisjon gjorde at
slike saker mot avvikere, kjetterne, ble ført med
høy grad av juridisk korrekthet. Rettsprotokollene finnes
ofte den dag i dag i arkivene etter inkvisisjonsdomstolene. Det
som gjorde at det til slutt ble en reformasjon av kirken, er at
Martin Luther fikk politisk støtte av lokale fyrster som
så seg tjent med et løsere forhold til den
tysk-romerske keisermakt, i tillegg til at mange av disse
fyrstene også var genuint opptatt av religiøse
spørsmål.
Men Luther klarte det med livet i behold
Det var altså den tyske munken og teologiprofessoren
Martin Luther som klarte å starte et opprør mot
paven og romerkirken som ikke førte ham på
bålet og som førte til omgripende endringer i
kirken. Historien er lang og komplisert. Kort fortalt startet det
hele i 1517 med et ønske fra Luther om å diskutere
den såkalte avlatspraksisen, dvs innkreving av en
kirkeskatt mot at kirken bad for de som betalte for at sjelens
renselse etter døden i skjærsilden skulle forkortes.
Luther mente dette var en ubibelsk praksis, og appellerte til
paven som ha trodde ikke var klar over den. Men der tok han feil.
Tvert i mot ble Peterskirken i Rom stort sett bygget for
inntektene av avlatshandelen i Europa. Dermed begynte ballen å
rulle, og det ene kirkekritiske skriftet etter det andre
strømmet ut fra Luthers hånd og ble spredt over
store deler av Tyskland og andre land også. Paven ble etter
hvert hovedmålet for kirkekritikken, og paven svarte med
å lyse Luther i bann. Men Luther brente bannbullen og ble
brakt i sikkerhet et års tid av mektige venner, mens andre
fortsatte det praktiske reformasjonsverket med å endre
kirkeordningen i de fyrstedømmene i Tyskland som
støttet ham. Den tysk-romerske keiser prøvde flere
ganger å straffe fyrstene som trosset Rom, men pga en
felles ytre fiende, tyrkerne, måtte de først
konsentrere seg om å bekjempe disse. I ly av dette vokste
den lutherske kirken seg sterk, og til slutt var det for sent
å overvinne disse fyrstene med militær makt. Det
endte med freden i Westfalen i 1555, der begrepet toleranse
første gang dukker opp, men da som statstoleranse.
Fyrstene fikk selv velge hva slags kirkevariant som skulle gjelde
i fyrstedømmet, romersk katolsk eller luthersk. De som da
var uenig i fyrstens kirkevalg, fikk amnesti til å flytte
til et annet fyrstedømme. For ennå var det utenkelig
at et samfunn kunne bestå dersom man var uenig om
religionsform. Men denne statstoleransen gjaldt kun for
lutheranere. Andre varianter av reformasjonskirkene, slik som
calvinister og zwinglianere, måtte vente. Først
etter 30-årskrigen, i freden i Westfalen i 1648,
altså 130 år etter at reformasjonen startet, ble
calvinistiske stater også gitt trosfrihet.
Katolsk motreformasjon
Reformasjonsstriden førte til at romerkirken faktisk
ryddet opp i eget bo også. De startet en såkalt
motreformasjon som dels hadde som sikte å bekjempe
lutheranere og andre kjettere, men som dels også var en
skjerping på eget ståsted og opprydding i forhold som
var galt etter eget teologisk syn.
Luther ikke radikal nok
Luther var ikke alene om å lede en
reformasjon. I Sveits sto Uldrich Zwingli fram og i Genève
franskmannen Jean Calvin. De mente at Luther gikk for kort i sin
kritikk av Rom, og kom sammen med skotten John Knox til å
stå som grunneleggere av et nytt kirkesamfunn som kalles de
reformerte. De reformerte er i dag særlig lokalisert i
Sveits, Nederland, Skottland, USA og noe i Frankrike og
Storbritannia. Lutheranere bredte seg mest i
Tyskland, men størst prosentvis dekning fikk den likevel i
Skandinavia der man innførte lutherske statskirker som
tidvis omfattet nesten 100% av befolkningen.
Man hadde også enda mer radikale reformatorer enn Calvin
og Zwingli. Disse forkastet barnedåpen og døpte seg
på nytt som voksne, og fikk derfor navnet
”gjendøperne”. De var imidlertid historisk
sett for tidlig ute, og ble forfulgt, også av de lutherske
fyrstene og denne bevegelsen døde ut. Tidlig på
1600-tallet gjenoppsto de på nytt i Nederland og
Storbritannia som det krikesamfunnet vi i dag kaller baptister.
De utfordret på nytt enhetssamfunnet som tidligere ikke
kunne forstå at religiøst mangfold var mulig å
leve med. Men på denne tiden begynte ting å snu seg.
Pietismen begynte å bre seg på,
særlig i de lutherske områdene, og denne bevegelsen
flyttet fokus bort fra ytre kirketilhørighet til
enkeltmenneskets indre forhold til Gud. Pietismens framvekst
skjedde samtidig med opplysningstiden, en retning som også
kjempet for individuell toleranse og de i dag selvsagte
rettighetene: trosfrihet og ytringsfrihet.
Reformasjonens kjernespørsmål
Det sentrale spørsmål som opptok Luther, var
hvordan man blir frelst. La oss først se på det bibelverset som ble
avgjørende for Luther. Som professor i bibelfortolkning
foreleste han over Paulus brev til romerne, et av de mest
sentrale bøker i Bibelen. Men han strevde veldig med
forståelsen av dette verset:
16 For jeg skammer meg ikke over
evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror,
jøde først og så greker. 17 For i det
åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det
står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.
(Rom.1.16-17)
Men sammenstilt med disse versene litt lenger ut i Romerbrevet
begynte ting å falle på plass:
21 Men nå er Guds rettferdighet blitt
åpenbart uavhengig av loven. Om den vitner loven og
profetene. 22 Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen
på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen
forskjell, 23 for alle har syndet, og de har ingen del i Guds
herlighet. 24 Men ufortjent og av hans nåde blir de
erklært rettferdige på grunn av forløsningen i
Kristus Jesus. 25 Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved
sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som
tror. Slik ville Gud vise sin rettferdighet. For tidligere hadde
han i sitt tålmod båret over med de syndene som var
begått. 26 Men i vår tid ville han vise sin
rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han
erklærer den rettferdig som tror på Jesus.
For Luther falt det hele på plass i den såkalte
tårnopplevelsen som han flere ganger omtaler. La oss se om
dere får en slags tårnopplevelse. Forskjellen er
selvfølgelig at hans kulturbakgrunn og deres er veldig
forskjellig, men likevel:
[Samtalespørsmål til studentene:] Hvordan vil
dere ut fra disse versene forklare ordet ”tro” i
denne sammenhengen? Hva vil det si å ha en kristen tro?
Hvordan oppfatter dere denne oppfordringen om å tro? Hva
gjør man eventuelt da?
Reformasjonens mål var å rense ut en del
skjevheter som man mente hadde oppstått i den katolske
kirke i løpet av 1500 år. I tråd med
renessansen ideal om gå tilbake til kildene/røttene,
fant man i Bibelen og i kirkefedrene (særlig Augustin) et
annet fokus enn det den katolske kirke stod for. Kort oppsummert
skjedde disse endringene:
- Alle troende kristne tilhører det alminnelige
presteskap. Man trenger intet kirkelig presteskap for å
formidle kontakt med Gud.
- Presten avskaffes som offerprest (nattverden var en ublodig
gjentakelse av Jesu offer på Golgata i katolsk tenkning),
men opprettholdes som en som skal formidle Guds ord til folk av
praktiske grunner. Pavedømmet avskaffes, men biskoper
beholdes av praktiske grunner som det de egentlig skal
være: tilsynsmenn (epi-skopus).
- Antallet sakramenter reduseres fra 7 til 2, og slutter
å være maktmidler som kirken forvalter for å
holde folk innenfor eller utenfor kirken (”utenfor (den
katolske) kirken er den ingen frelse”), og blir i stedet
Guds gaver til de troende der nåden formidles, via
dåp (troen plantes i barnet) og nattverd (troen
opprettholdes).
- Bibelen blir eneste autoritet i trosspørsmål,
mens den kirkelig tradisjon sideordnes med Bibelen i katolsk
tenkning. Slagord: ”Skriften alene”
- Jesus er det eneste frelsesgrunnlaget, ikke også
gjerninger. Slagord: ”Kristus alene”
- Troen blir løftestro (å stase på at Guds
løfter om frelse i Kristus holder), og ikke en prestasjon.
Slagord: ”Troene alene”.
Etter reformasjonen
Økende toleranse på 1800-tallet
Ut på 1800-tallet medføte pietismen og opplysningstiden at
det ble åpnet gradvis for religiøse minoriteter; kristne
minoriteter i første omgang. Fra Norge kan jeg minne om at
Henrik Wergeland kjempet for jødenes adgang til Riket
på den tiden. Katolikker fikk
adgang til å danne menigheter i 1843. To år etter kom
den såkalte Dissenterloven som gav enhver nordmann fri rett
til å velge trossamfunn, også til å velge
å ikke tilhøre noe trossamfunn. Dermed var det
frihet til å danne nye menigheter, og det ble også
gjort.
Nye kristne menigheter og trossamfunn
Den viktigste nydannelsen skjedde i starten av 1900-tallet,
nemlig med pinsebevegelsen. Pinsevennene, som tilhengerne kalles,
legger vekt på at Den Hellige Ånd skal ta bolig i den
enkelte kristne på en synlig måte ved den
såkalte åndsdåpen, som da kommer i tillegg til
den tradisjonelle vanndåpen. Åndsdåpens
fremste kjennetegn er den såkalte tungetalen, dvs at en person
framsier et budskap i et språk vedkommende ikke kan selv.
Ofte er det da en annen i forsamlingen som har evnen til å
tyde dette tungebudskapet, og vedkommende står da fram og
forklarer betydningen for menigheten. Her legges altså vekt
på særegne åndelige evner, de såkalte
nådegaver. Dette er ting som er omtalt i NT, som
pinsebevegelsen har hentet fram igjen og begynt å
praktisere. Thomas Barratt og de andre første
pinsevennlederne ønsket egentlig ikke å danne et
eget kirkesamfunn, men ville være en fornyelsesbevegelse innen
de etablerte menighetene. Men tiden var ikke moden for det tidlig
på 1900-tallet, og det ble derfor stiftet egne pinsemenigheter,
gjerne på bekostning av baptistene som stod dem nære
i synet på vanndåpen, nemlig at den skulle kun tas av
bevisste kristne som tror på Jesus som sin frelser. Dette
kalles troendes dåp, og vil i praksis si at
barnedåpen avvises. Pinsebevegelsen er i Norge det
største kristne trossamfunnet nest etter Den norske kirke.
Den karismatiske vekkelsen
Pinsevennes vekt på de ekstraordinære
nådegavene som tungetale med tydning og helbredelse ved
håndspålegging og forbønn fikk ny aktualitet
for en rekke andre kirkesamfunn fra 1970-tallet og utover i den
såkalte karismatiske vekkelsen. Da skjedde det som
pinsevennene opprinnelig ikke fikk til, nemlig at det skulle
være en tverrkirkelig bevegelse som ikke første til
kirkesplittelse, men til indre fornyelse. Det har da også
skjedd, selv om det er uenig om ønskelighet av dette innen menighetene.
I dag regner man med at det er ca 550 millioner
pinsekristne verden over, og da regnes det med 20 mill.
karismatiske katolikker, et kirkesamfunn som ellers står
svært så fjernt fra pinsebevegelsens
uttrykksmåter og vektlegging.
Fra splittelse til samarbeid - økumenikk
Til tross for at mangfoldet av ulike typer kristendom har
eksplodert de siste 100-150 årene, har det også
skjedd en merkbar tilnærming mellom kirkesamfunnene
også, for første gang faktisk. Dette såkalte
økumeniske arbeidet, dvs. felleskirkelig, startet på
et møte i Edinburgh i 1910, men fikk organisatorisk
nedslag og tyngde først med dannelsen av Kirkenes
Verdensråd i 1947. De fleste kirkesamfunn er medlem der,
men ikke den Romersk katolske kirke for den ser på seg
selv som alle kirkers mor, og da er økumenisk arbeid for
dem at de andre finner tilbake til folden. Men om de ikke er
medlem, så har de faste observatører til stede,
så i praksis er de derfor med i dette arbeidet likevel.
I de aller
siste årene har dette arbeidet ført til flere
felleserklæringer der man prøver å dempe
motsetningene og viser vilje til å finne og uttrykke felles
plattform der det er mulig. Mest oppsiktsvekkende i så
måte er den såkalte ”Felleserklæringen om
rettferdiggjørelsen ved tro”, som ble underskrevet
av den romersk katolske kirke og lutherske kirkesamfunn i Augsburg i 1999.
Spørsmålet om mennesket frelses ved tro alene, som
var Luther poengterte standpunkt, eller om det må et
samarbeid til mellom Gud og mennesker, var et av
stridsspørsmålene for 500 år siden.
Erklæringen fra 1999 uttrykker ikke at man er blitt enige
på alle punkter om dette, men den viser en vilje til
å prøve å forstå hverandre. En annen ny
avtale er den såkalte Porvoo-avtalen fra 1996 som
åpner for fullt prestesamarbeid mellom de lutherske kirker
og den anglikanske kirke. Det vil si at en luthersk prest kan
tjenestegjøre i en anglikansk menighet med fulle
rettigheter, og omvendt.
2000 år i tre punkter
Hvor har kristendommens fokus ligget i disse 2000 årene
den har eksistert? La meg prøve på en svært
forenklet framstilling eller sammenfatning av hva vi har
vært gjennom:
- De første 5-600 årene var fokus på
”Hvem er Jesus?”
- I tiden rundt år 1500: ”Hvordan blir mennesket
frelst?”
- I de siste 300 år: ”Hva gjør Den Hellig
Ånd i mennesket?”
Denne artikkelen er vist 8451 ganger |