Inngår i:
Kirkesamfunnene - et kompendium.
12. Økumenikk
Svein Sando, forelesninger på NTNU Rel.vit. HFKRL104 1998-2003
Økumeniske
bestrebelser siden kirkens morgen
Økumenikk er en teknisk term for de bestrebelser som
gjøres for å bøte på den
kirkesplittelse vi så langt har beskjeftiget oss med.
I første omgang kan det se ut som om økumenikk
er et moderne fenomen med følgende årsaker:
økt toleranse og kommunikasjonsrevolusjonen, særlig
knyttet til etterkrigstiden og opprettelsen av Kirkenes
Verdensråd i 1947.
Bildet er imidlertid langt mer komplisert enn som så.
For et første har vi sett at splittelser eller
splittelsestendenser har vært til stede i kirkens historie
fra starten av. Og er det splittelse og strid, så er det
også noen som sørger over dette og arbeider for
å hele det som er brutt sammen og bygge broer der det er
avstand. Derfor finner vi oppfordringer allerede flere steder i
NT om holde sammen. Jesus oppfordrer disiplene til dette i sin
yppersteprestelige bønn rett før han dør:
"Jeg ber om dere alle må være ett … "
(Joh.17.21.23)
Kort historisk riss
De første 1600
år
Man kan betrakte de første økumeniske konsilene
i oldkirken som forsøk på å hele en kirke som
hadde utviklet ulikheter i synet på Kristi person. Det
førte ikke frem. I stedet oppsto det monofysittiske og
nestorianske kirker. Den store splittelsen i 1054 mellom
østkirken og vestkirken ble også forsøkt
helet igjen, nemlig ved unionskonsilene i 1274 og 1438/39, men
østkirken avviste union. På reformasjonstiden var
det også unionssamtaler mellom lutheranere og zwinglianere
i 1529 og noe senere mellom lutheranere og kalvinister uten at
dette førte til noe. (Molland s.362).
På forskjellig vis sto både pietisme og
opplysningstiden for en dreining i økumenisk retning.
Inntil 1700-tallet kunne man vanskelig tenke seg at et samfunn
kunne bestå som et stabilt samfunn dersom man tillot
divergenser i trosoppfatning. Derfor oppstod prinsippet fra
freden i Augsburg 1555 om frihet for fyrsten til velge konfesjon,
men at folket måtte følge fyrstens valg eller
emigrere til et fyrstedømme der man kunne praktisere sin
konfesjon.
Livet foran
læren
Pietismen flyttet interessefeltet fra ytre
kirketilhørighet til hjertets personlige forhold til Gud.
Dermed ble konfesjonstilhørigheten underordnet det
personlige trosliv. Livet kom foran læren.
Opplysningstidens teologi framholdt det allmennkristelige
og allmennreligiøse på bekostning av det
konfesjonelle. Her gikk også det religiøse liv foran
troslæren, men da forstått først og fremst i
etiske kategorier, mens pietistene forsto det først og
fremst i mer spesifikke troskategorier knyttet til den
religiøse erfaring. Likevel er det et reellt slektskap
mellom pietisme og opplysningstid i og med den sterke
vektleggingen av det praktisk-religiøse på
bekostning av det dogmatisk-konfesjonelle.
Internasjonalisering
Dette medførte dannelsen av interkonfesjonelle misjons-
og bibelselskaper. De gradvis forbedrede kommunikasjonsmidler
på 1800-tallet og senere medførte større
mobilitet, noe som førte til flere internasjonale
foreninger med ulike kristelige formål. Særlig var
ungdommen sterkt representert i disse: Young Men's Christian
Association (1844), Young Women's Christian Association (1855),
World Student Christian Federation (1895) og dennes anti-liberale
motbevegelsen International Fellowship of Evangelical Students
fra 1947.
Kirkenes
Verdensråd
Molland (s.370) sier at den såkalte
Edinburgh-møtet i 1910 er den økumeniske bevegelses
egentlige fødsel. Ut av dette møtet kom det tre
viktige ting. Det ene var Det internasjonale misjonsråd som
ble stiftet i 1921. Det andre var organisasjonen "Faith and
Order" som først og fremst er et resultat av bestrebelser
av biskop Charles Brent i The Protestant Episcopal Church, USA.
Som ordet sier, skulle man her diskutere tro og
forfatningsspørsmål. Den tredje var "Life and work"
som ble drevet fram av den svenske biskop Nathan Söderblom.
Disse to sistnevnte organisasjonene ble i 1947 slått sammen
til Kirkenes Verdensråd (KV).
Grunnlaget for arbeidet i KV var fra starten ganske
enkelt:
"et fellesskap av kirker som anerkjenner vår Herre
Jesus Kristus som Gud og Frelser."
Den norske biskop Eivind Berggrav foreslo av hensyn til de
ortodokse kirkers ønske, en presisering av grunnlaget, som
i 1961 ble vedtatt slik:
"et fellesskap av kirker som bekjenner Herren Jesus
Kristus som Gud og Frelser i samsvar med Skriften, og som derfor
sammen søker å oppfylle sitt felles kall til
ære for den ene Gud, Fader, Sønn og Hellig
Ånd." (Wisløff s.171)
KVs har vært omstridt. Det omfatter heller ikke hele
kristenheten. Den Romersk-katolske kirke har kun
observatører i KV, en rekke konservative kristne
grupperinger står dels utenfor eller er svært
skeptiske fordi man mener grunnlaget er for uklart. Disse ser med
mistro med det de kaller lefling med ikke-kristne religioner og
en alt for ukritisk åpenhet for liberal eller
liberaliserende teologi og etikk. I 1998 så vi tegn til at
den ortodokse kirke synes å ville trekke seg ut av KV,
visstnok pga pågående vestlig innpass i områder
der de ortodokse kirker til nå har vært
enerådende. Kamp for kvinnelige prester og åpning for
homofil praksis i en rekke av de andre KV-kirkene har også
falt de ortodokse tungt for brystet. På den annen side ser
det ut som om de ortodokse satser mye på at samtalene med
Den romersk-katolske kirken skal bære frukter, i
følge en pressemelding 26.10.98 fra patriarken i
Konstantinopel.
Grunnlaget for
økumenikk
På hvilken grunnlag og på hvilken måte kan
man overkomme kirkesplittelsene og deres årsaker? Dette
spørsmålet er selvfølgelig helt fundamentalt
for å drive økumenikk - og spørsmålet
besvares ulikt.
Overvinnelse av
læremessige divergenser
En første betraktning man kan gjøre seg, er at
broen som bygges må stå i et saklig forhold det som
medførte splittelse og strid. Har splittelsen sin
årsak i en læremessig uenighet, og dette vil gjelde
det store flertall av kirkesplittelser, må man enes om
læren igjen. Men dette er selvfølgelig veldig
vanskelig. Følgende veier synes mulige eller har
vært prøvd:
Lærefastsettelse og
kirketukt
Den kanskje vanligste metoden for å sikre enhet er rett
og slett at moderkirken ved ulike midler forsøker å
presse utbryterne tilbake til folden. Det er dette som kalles
kirketukt og middelet har gjerne vært utelukkelse fra det
kirken forvalter av frelsesgoder, gjerne nattverden
(ekskommunikasjon). Bannlysning var egentlig ikke noe annet enn
nattverdnekt, og dermed ment som et kraftig signal til den
bannlyste at man mener vedkommende enkeltperson eller gruppe har
begitt seg ut på så ville veier at man ved
åndelige midler må advare ved å nekte
frelsesgoder. Bak en slik tankegang ligger selvfølgelig
den overbevisning om at utbryterne tar feil på
avgjørende punkter. Dialogen er altså brutt - om den
noen gang har vært der.
De oldkirkelige konsiler og den medfølgende
dogmedannelse kan alle sees i dette lyset. Kirken enhet trues
stadig ved avvikende læreoppfatninger om hvem Jesus er. Det
første man må gjøre er derfor å
definere hva som er rett lære (orto-doks). De som så
hevder avvikende oppfatninger og krever at denne fra det
ortodokse ståsted annerledes lære (hetero-doks), blir
så først advart mot at kirketilhørigheten
står på spill, og dernest utviser, ekskommuniserer
eller lyser i bann de som etter advarselen fremdeles ikke gir
seg.
I et pluralistisk samfunn slik vårt eget og det
førstatskirkelige i oldtiden, ville en slik
ekskommunikasjon ha relativt få sosiale følger
utover den kirkelige siden. I et samfunn der koblingen stat og
kirke var sterk, mye sterkere enn i et moderne statskirke-Norge,
ville utelukkelse av kirkens fellesskap også være
ensbetydende med store generelle sosiale problemer også.
Generell fredlysning og bruk av inkvisisjon i
middelaldersamfunnet er kanskje det mest slående eksempel
på at kirkelig utestengning kunne gå på livet
løs. Dette er sannsynligvis en av de viktigste
årsaken til at man i perioden 451 til reformasjonen knapt
har kirkesplittelser: omkostningene ble for store.
Dette er på en måte et mørkt kapittel i
kirkens historie, men man skal også være klar over at
det i prosessen med å definere hva som er rett lære
virkelig var reelle diskusjoner som i og for seg ikke var avgjort
på forhånd, i alle fall så lenge man ikke
på en utilbørlig måte knyttet verdslig/fysisk
og åndelig makt/autoritet sammen. Samtidig har man i slike
dogmedannelser hatt som ideal ikke å overdefinere
læren, dvs. man diskuterer det som regnes som så
viktig at det verdt å strides om. Det er ikke hva som helst
man skaper konflikt om. Et klart eksempel på dette er det
lutherske læreskriftet Confessio Augusta som først
framholder positivt hva man tror uten i og for seg å
være polemisk overfor paven, for så å ta opp
de, men kun de, punkter man mener det er misbruk i Den
Romersk-katolske kirke.
"Vi forstår
stykkevis "
En helt annen tilnærming til problemene er i tråd
med ovennevnte skriftsted fra 1.Kor.13.9 der man tenker seg at de
ulike kirkesamfunn har sett sin del av sannheten. Dette er
tenkning som er utbredt nettopp innen KV. Læreboka (s.300)
nevner dette under betegnelsene "unity in reconciled diversity"
(enhet i forsonet mangfold) eller "gren-teorien" som jeg så
den ble kalt og polemisert mot av biskopelig vikar Trond Kverno i
Christ Catholic Church International i VL her om dagen. (CCCI er en liten
internasjonal kirkelig nyskapning som forsøker å
restaurere den førskismatiske katolske og ortodokse
kirke.) Dvs at man tenker seg at hvert kirkesamfunn utgjør
en gren på det store kirketreet.
Et godt stykke på vei tror jeg at denne måten
å tenke på har noe for seg. I hvert fall hvis det
medfører mindre skråsikkerhet på egne vegne.
Det er vel slik dette siterte skriftstedet også skal
forstås. Det kan føre en inn i samtaler med andre
kirker med en respekt for at det kan finnes andre måter
å se samme sak på, og så tørre å
gi seg disse synspunkter i vold for å prøve deres
sannhetsverdi.
Når det økumeniske arbeidet som, tross alt har
pågått ganske intenst i vårt århundre,
likevel ikke har ført til særlig mange
kirkesammenslåinger, må det bl.a. bero på at
denne for så vidt prisverdige ydmyke måten å
forholde seg på, likevel i seg selv kun fører et
stykke på vei. Fordi før eller senere kommer man
gjerne til et punkt der man enten er uenig om metoden å
forstå normen for å avgjøre
spørsmål på eller man er uenig om hva som er
normen rett og slett: Skriften alene? Skrift og tradisjon?
Hvilken tradisjon? Livet og virkeligheten selv? Hvilken
virkelighet?
Nå kan man innvende mot dette at det er nettopp disse
normproblemer som samtalene må dreie seg om. Det
gjøres da også. Vi har berørt de
luthersk-katolske samtalene om Det kirkelige embetet nettopp
fordi så mye av den katolske kritikk mot de protestantiske
kirker går på at man der har et uegentlig kirkelig
embete som diskvalifiserer elle reduserer nådegehalten i
det pastorale arbeid som gjøres i reformasjonskirkene.
Foreløpig har imidlertid disse samtalene ikke ført
til mer enn å avklare visse historiske
misforståelser, men for øvrig bare beskrive hva
uenighetene består i. Nå er ikke dette uvesentlig, og
det fører meg raskt over på den tredje modellen for
økumenikk:
Konvergens
Med dette uttrykket menes at man rydder bort mest mulig av
unødige uenighet og misforståelser, men med respekt
for hverandre også synliggjøre hva uenigheten
består i.
"Katolsk/luthersk felleserklæring om
rettferdiggjørelseslæren" fra 1997, signert i 1999,
er et dokument ut fra en slik konvergens tenkning. La oss ta et
par viktige eksempler herfra for å illustrere denne
arbeidsmåten:
4.4 Den rettferdiggjorte som synder
(28) I fellesskap bekjenner vi at Den Hellige Ånd
i dåpen forener mennesket med Kristus,
rettferdiggjør og virkelig fornyer det. Men de
rettferdiggjorte forblir resten av livet avhengig av Guds
betingelsesløse rettferdiggjørende nåde. Selv
ikke de rettferdiggjorte er fri fra syndens angrepsmakt (sml. Rom
6,12-14) og ikke unntatt fra den livslange konflikt mot Guds
vilje gjennom den gamle Adams selviske begjær ...
(29) Dette forstår lutheranerne på den
måten at den kristne er "samtidig rettferdig og synder".
... I disse forhold er de enige med katolikkene, til tross for
ulikhetene når det gjelder forståelsen av den
rettferdiggjortes synder.
(30) Katolikkene er av den oppfatning at den Jesu Kristi
nåde som tilsies i dåpen tar bort alt som er synd "i
egentlig forstand" og som "fortjener fordømmelse" (Rom
8,116 ). ... Siden menneskelig synd i henhold til romersk-katolsk
forståelse alltid omfatter et personlig element og dette
elementet mangler her, ser ikke katolikkene denne dragningen som
synd i egentlig forstand. ...
4.5 Lov og evangelium
(31) Vi bekjenner i fellesskap at mennesker blir
rettferdiggjort ved troen på evangeliet "uavhengig av
lovgjerninger" (Rom 3,28). Kristus har oppfylt loven og gjennom
sin død og oppstandelse avskaffet den som frelsesvei. Vi
bekjenner også at Guds bud forblir gyldige for den
rettferdiggjorte, og at Kristus i sin forkynnelse og ved sitt
eksempel uttrykte Guds vilje, som også er en rettesnor for
hvordan den rettferdiggjorte skal handle.
(32) Lutheranerne fremholder at skillet og den riktige
rangorden mellom lov og evangelium er av vesentlig betydning for
forståelsen av rettferdiggjørelsen. …
(33) Fordi loven som frelsesvei er oppfylt og avskaffet i og
med evangeliet, kan katolikkene si at Kristus ikke er en
lovgiver som Moses. Når katolikker understreker at de
rettferdiggjorte er bundet til å rette seg etter Guds bud,
fornekter de ikke dermed at Gud gjennom Jesus Kristus i
barmhjertighet har lovet sine barn det evige livs nåde.
(Vatikanetes råd…(1997/98), mine understrekninger,
utvalg og uthevinger)
Felleserklæringen ble godkjent av de fleste LVF-kirkene
i 1998. Det offisielle katolske svaret kom 25.juni 1998 og vakte
både undring og bestyrtelse innenfor visse katolske kretser
og på luthersk hold (se fx. Luthersk Kirketidende
nr.14/98). Man hadde nemlig forventinger til katolsk godkjenning
siden det var "Det pavelige råd for fremme av kristen
enhet" som hadde vært samtalepartner. Nå ble svaret
gitt fra dette pavelige råd sammen med "Kongregasjonen for
Troslæren". Noen leste dermed inn i svaret en viss indre
katolsk splittelse der Troskongregasjonen hadde "seiret" over
kardinal Cassidy i rådet for kristen enhet. Pressemeldingen
kan nemlig leses som en reservasjon mot deler av
Felleserklæringen, særlig mot det som på
luthersk hold kalles "samtidig rettferdig og synder":
1. De største vanskelighetene som forhindrer at man kan
tale om en fullstendig samstemmighet mellom partene om temaet
Rettferdiggjørelsen, befinner seg i avsnitt 4.4 Den
rettferdiggjorte som synder (nr. 28-30). Selv etter å tatt
hensyn til de i og for seg legitime forskjeller som skyldes
forskjellige teologiske tilnærmingsmåter til troens
innhold, er for den katolske side allerede overskriften noe som
utløser perpleksitet. I følge katolsk lære
blir nemlig alt det som virkelig er synd tatt bort ved
dåpen, og derfor er det intet hos de som er blitt
født på ny som er hatefullt for Gud. ….
Derfor er formelen "både rettferdiggjort og synder", slik
den forklares i begynnelsen av nr. 29 … uakseptabel for
katolikkene. …
(Det pavelige råd… 1998)
Lederen for Troskongregasjonen, den tyske kardinal Joseph
Ratzinger, mente seg imidlertid både bakvasket og
misforstått. I en ny pressemelding 9.10.98 (URL: http://www.katolsk.no/nyheter/1998/10/n981009c.htm
) sier kardinal Edward Cassidy at erklæringen kan
underskrives "fullstendig og uten utsettelse".
Erklæringen ble imidlertid skrevet
under 31.10.1999 i Augsburg på Allehelgensdag, dvs
samme dag som Luther startet Reformasjonen.
Eksempler på tilnærminger mellom
kirkesamfunnene
Vi har allerede nevnt de luthersk-katolske samtalene om
rettferdiggjørelsen. Det finnes imidlertid ganske mange
slike mellomkirkelige avtaler eller samtaler som
forhåpentligvis er på vei mot en avtale. Her er de
viktigste avtalene
Praktiske
fellestiltak
En helt annet måte å drive økumenikk
på er å la de læremessige uenighetene for
så vidt bestå, og i stedet konsentrere seg om visse
fellestiltak som lar seg gjennomføre på tross av
enighet, eller skal vi heller si ut fra de punkter man er
enige om eller de områder man brenner for. Vi merker
her pietismens og opplysningstidens vektlegging av det praktiske
framfor det læremessige. Vi har allerede nevnt
misjonsframstøt og bibelselskaper som var av denne
art.
Særlig viktig er dannelsen av The British and Foreign
Bible Society i 1804. Dette var en interkonfesjonell organisasjon
som, for å unngå læremessige problemer, bare
utgav bibler eller bibeldeler uten kommentarer. Tilsvarende var
stiftelsen av London Missionary Soceity i 1795 også ment
som en interkonfesjonell bevegelse, men ble etter hvert preget av
kongregasjonalistene. Ut over på 1800-tallet ble
misjonsbevegelsene mer konfesjonelle, mens bibelselskapene holdt
seg stort sett interkonfesjonelle. Det norske bibelselskap
karakteriseres av Engelsviken i læreboka som "det bredest
sammensatte økumeniske samarbeidstiltaket i Norge og
favner alle fra Pinsebevegelsen til Den romersk-katolske kirke."
(Borgen/Haraldsø s.294).
Selv om de fleste misjonsselskaper som sagt ble konfesjonelle,
har likevel misjon og evangelisering fortsatt å være
et møtested for praktisk økumenikk. Et moderne
eksempel på dette er den såkalte Lausanne-bevegelsen
som ble stiftet i 1974 med et evangelisk-konservativt
utgangspunkt. I realiteten ble den til som en slags protest mot
KV som bevegelsen mente var for mye preget av liberalteologi,
katolisisme og kommunisme, i følge Molland (s.380). Det
har imidlertid ikke vært lagt opp til noen konfrontasjon,
og KV tok opprettelsen av Lausanne-bevegelsen som et tegn
på mangler ved egen organisasjon og har forsøkt
å ta opp utfordringen på en positiv måte. KV og
Lausanne-paktens program er heller ikke uoverstigelig
forskjellige, men Lausanne-paktens understrekningen av Skriftens
inspirasjon og nødvendigheten av personlig omvendelse for
å bli frelst, viser at det teologiske grunnlaget er
strammere enn for KV.
Individuelle medlemskap i
interkonfesjonelle tiltak
En siste type økumenikk som vi skal nevne her, er de
organisasjoner av internasjonal konfesjonsløse type som
sikter inn mot enkeltpersoner. Vi har allerede KFUM og KFUK og de
kristne studentbevegelsene. I Norge vil de nasjonale utgavene av
disse likevel har en konfesjonell forankring på topplan,
mens de prøver å favne alle konfesjoner på
grunnplanet.
Denne artikkelen er vist 11648 ganger |