toppbanner

Main topics

Study techniques
Religion and view of life
Denominations and church history
Ethics and Philosophy
Pedagogy
ICT
Math, technology and science
CV and publications
Miscellaneous

Search in this website:

Choose articles by genre:

V Essays, papers
A Other papers
U Education, lectures
O Tables or summaries
S Citations
F Readers fruits
K Textbook summaries
T Speaches, sermons
L Links
P Web portal
D Miscellaneous
G Thoughts
All articles, cronological
All articles, alphabetical

My websites:

Non Aliud professional
Semaphore railway Viaduct model railroad

Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

4. Den ortodokse kirke

Svein Sando, forelesninger NTNU Rel.vit. HFKRL101, 1998-2003. Justert 3.3.2004

Ortho-doxi - om rett-lovprisende/lærende kirker

Η ορθοδοξος ανατολικη εκκλησια (hæ ortodoksos anatolikæ ekklæsia) eller "Den ortodokse østlige kirke" er det offisielle navnet på det vi kaller Den ortodokse kirke.

Ordet "ortho-dox" betyr egentlig "rett lovprisning". Innen lutherdommen snakker man også om "ortodoksien", som spiller på det samme ordet men i mer i betydning "rett tro", men betegner da en epoke i lutherdommens historie der man i særlig grad var opptatt av læren og at den skulle være den korrekte, ut fra slik man så det selv. Nå vil vel alle i større eller mindre grad tenke om seg selv at nettopp vi besitter den rette tolkning, ellers ville vi jo ikke kjempet for den eller tilhørt denne utgave av kristendom. Slik sett er ordnet litt underlig å bruke om et kirkesamfunn. Hvis vi skal knytte det til våre modeller for drivkrefter bak opprettelse av kirkesamfunn, så kan vi derimot si at ordet ortodoks peker i retning av et konserverende kirkesamfunn, dvs der man ønsker å beholde det bestående, og motsette seg endringer. Når den ortodokse kirke derfor er ortodoks, så betyr det at den ser på seg selv som den rette bevarer av den opprinnelige rette kristendomsform både når det gjelder lære og tilbedelse (jfr Borgen etc. s.150). I forhold til den romersk-katolske kirken er den også konserverende i og med at filioque-striden som endte i skismaet i 1054, som formelt dreide seg om dette ordet "filioque" ("og sønnen") skulle tillates som et tillegg eller ikke til Den nikenske trosbekjennelse. Når den ortodokse kirke avviste dette, så var det nettopp uttrykk for en konservatisme og en bevaring av den opprinnelige, rette (= ortodokse) tekst.

Selv om denne kirken dermed har en selvforståelse og selvbevissthet grunnet i en henimot 2000 år lang tradisjon, viser den seg i dagens utgave flere steder å innse at også andre kirker har sett vesentlige anliggender. Betegnende i så måte er en uttalelse jeg kom over på nettsiden til The Western Orthodox Church in America. De har en uttalelse om forholdet til romersk katolske og reformasjonskirkene:

Great, indeed, is the number of people who are well and truly served by their chosen active membership within the Roman Catholic and ethnic Orthodox Churches. God blesses them in a most special way.

But great, also, is the number of people who are drawn to liturgical, Apostolic and historically continuous Christianity who are honestly unable to find a spiritual home within those churches. We exist to serve their very special needs.

Og overfor protestantiske kirker sier de;

Considerable, indeed, is the number of those people who find the expression and experience of God's love and mercy within the Churches, which descend from the Reformation tradition, and there can be no question that they truly participate in His care and blessing.

But considerable, also, is the number of those who honestly feel obliged to seek the expression of their personal faith within the framework of liturgical, Apostolic and historically continuous Christianity existing outside of those churches, without in any way denying the value and importance of those elements that the Reformers rightly sought to preserve.

(Hvor representative for den ortodokse kirke i sin alminnelighet disse utsagnene er, kan man imidlertid lure på.)

Her ser vi to ting: en økumenisk åpenhet mot resten av kristenhetens to store blokker i og med at man her anerkjenner at Guds kjærlighet og nåde gis innenfor disse andre kirkene, samtidig som det poengteres den ortodokse kirkes egenart: liturgisk, apostolisk og historisk kontinuitet, dvs med urkirken. Her møter vi et kirkesamfunn som er seg meget bevisst på å ha bevart den opprinnelige oldkirkelige kristendom på en uforfalsket, dvs ortodoks måte. Vi har sett at mange av reformasjonskirkene nettopp har ønsket å komme tilbake til den opprinnelige kristendom gjennom en restaurasjon. Her har vi en kirke som mener seg å ha bevart denne opprinnelige kristendom hele tiden. Spørsmålet blir derfor: hvorfor ble ikke reformasjonskirkene rett og slett ortodokse kirker?

Nei, det ble de ikke fordi det er ikke så lett å si hva som var opprinnelige, uforfalsket kristendom. Når baptistene for eksempel, hevdet at de fant tilbake til det opprinnelige baptistiske menighetsideal, så hevdet de samtidig at dette ideal var gått tapt svært tidlig i kirkens historie, altså før den ortodokse kirkes form var blitt etablert. Altså er det andre kirkesamfunn som har et selvbilde som er virkelig ultraortodokst, mens den ortodokse kirke i et slikt syn må betraktes som en frafallen kirke.

Utbredelse

Under betegnelsen Den ortodokse kirke menes de kirkesamfunn som framgått av den bysantinske rikskirken og dens avleggere. Nå består kirken av flere selvstyrete kirker, auto-kefale, som likevel har samme lære, liturgi og kirkerett. De ulike kirkene er oftest nasjonalkirker. Noen kirker er eller var viktigere enn andre, særlig de som det er knyttet patriarkater til. De fire oldkirkelige patriarkatene var Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Etter Konstantinopels fall i 1453 ble den russiske gren av den ortodokse kirke selvstendig og i 1589 ble metropolitten i Moskva opphøyet til det femte patriarkat. I dag er det dette patriarkat som har noenlunde størrelse, mens de fire oldkirkelig er skrumpet inn til minoriteter i sine områder på grunn av islamsk invasjon som har gjort det meste av befolkningen om til muslimer. Man snakker også om visse nyere patriarkater i Beograd, Sofia, Bucaresti og Tiblisi, samt om autokefalekirker i Hellas, Kypros, Polen, Tsjekkoslovakia og Albania.

Kirken er altså først og fremst utbredt i Øst-Europa og det er rester i det eldste kristne kjerneområdet rundt Palestina og Øst-Middelhavet. Senere har emigranter fra disse områdene tatt med seg sin kirke til sitt nye hjemland, særlig Nord-Amerika.

Egenart

Til tross for ordet "ortodoks", legger man ikke utelukkende vekt på den rette lære som om dette skulle være et velavgrenset system slik som hos katolikker og lutheranere. Det er stort rom for individuelt spillerom. Tradisjonen, som de ortodokse verdsetter høyt, er nemlig en levende strøm, og ikke et fasttømret logisk system. Likevel er det en fast grunn, nemlig de lærevedtak som er gjort ved de syv økumeniske konsiler i Nikea 325, Konstantinopel 381, Efesus 431, Kalkedon 451, Konstantinopel 553, Konstantinopel 680 og Nikea 787.

Troen er for en ortodoks kristen en mystisk sak som tilegnes ved hjertet i en innlevelse i den religiøse sannhet. Fordi det altså er snakk om troens innlevelse, spiller de estetiske uttrykk en viktig rolle, nemlig liturgien og ikonene. Liturgien skal vi ta for oss lenger ned. Om ikonene kan vi nevne at de oppfattes som sansevinduer der den troende kan få et glimt inn i en guddommelig realitet.

Det legges veldig stor vekt på inkarnasjonen, det at Sønnen som preeksistent Gud blir menneske i Jesus Kristus. Men virkningen er mer enn bare tømmermannens sønn, den gjelder menneskelighet som sådan. Denne guddommeliggjøring av menneskenaturen ligger der som en mulighet for den troende. Denne utvidede oppfatningen av inkarnasjonens guddommeligjørende effekt får flere utslag.

Bl.a. er kirkeforfatningen guddommelig og oppfattes derfor som en umistelig del av tradisjonen. Kirken er derfor et guddommelig samfunn på jorden med sine bestemte utforminger i sine embeter og kirkejus, samtidig som denne kirkejus ikke er så utbygget og rigid som den katolske. Kirken kan nemlig ikke defineres på jordisk vis; den er først og fremst en åndelig, spirituell realitet. Kirken omfatter alle som er i Kristus (Ef.1.23). Dette kan gi motivasjon for betydelig økumenisk åpenhet.

Kirkelæren

Troen øser av to kilder: Den Hellige Skrift (Bibelens kanoniske bøker + apokryfene) og Den Hellige Tradisjon (russisk: sobornost). Kirken er ufeilbarlig. Det betyr at troen bevares intakt mellom generasjonene. Kirken er her å forstå som både presteskap og lekfolk. Hele kirken har ansvaret for ufeilbarligheten.

Ufeilbarligheten kommer til uttrykk i de nevnte syv økumeniske konsilers vedtak. Fremst av disses vedtak er den Nikenokonstantinopolitanske trosbekjennelse som spiller en stor rolle. Den var nettopp kluss med denne som førte til splittelsen med vestkirken. Av underordnet rang har noen læreskrifter fra 1600-tallet med den hensikt å avgrense seg fra protestantisk teologi som på den tiden påvirket den ortodokse kirke. Confessio orthodoxa ble skrevet i 1640 av metropolitten av Kiev, Petrus Mogilas. Den ble allment godtatt av de andre patriarkene i 1643. Patriarken av Jerusalem, Dositheos skrev Confesio Dosithei som ble godkjent på en synode i 1672.

Den viktigste læren er imidlertid ikke nedfelt i disse bekjennelsesskrifter, men i liturgien:

Liturgien, gudstjenesten og gudstjenesterommet

Fader Johannes Johansen i læreboka skriver at "å tilbe den treenige Gud på rett vis er kjennetegnet på den rette tro" (Borgen/Haraldsø s.152). Han sier videre at Sofia kirken i Konstantinopel, Hagia Sofia, dvs. den hellige visdommens kirke, er den ortodokse idealkirke. La meg derfor på dette punktet si litt om kirkebygg i den ortodokse kirke og om Hagia Sofia spesielt:

Hagia Sofia og Østkirkens kirkearkitektur

[Skissen viser Hagia Sofia med markeringer av sirkulære bygningselementer samt korsformen i det store rektangel. Tegningsgrunnlag: Sæther 1990:27]

I Øst-Romerriket anvendte man den såkalte sentralkirken som viktigste form. I en sentralkirke er alteret trukket mer inn mot midten av bygget, og ikke beliggende i en halvsirkelformet apsis helt i enden av bygget slik som var vanlig i Vest-kirkens basilikakirker. Etter litt prøving og feiling, ble standardformen en slags korskirke med kuppel over korsets skjæringspunkt. Større bygg kunne i tillegg få fire mindre kupler som omkranset den store i midten.

I en særklasse finner vi Hagia Sofia (Den hellig visdom) i Konstantinopel. Denne spesielle sentralkirken ble innviet 27.des. 537 etter at keiser Justinian hadde beordret den oppført etter at en tidligere Hagia Sofia brant ned i 532 under det såkalte Nike-opprøret. Bygningen er spektakulær på mange måter og forble kristenhetens største kirke gjennom flere hundre år. Byggverket består av en sentral baldakin med kuppel på 30 m i diameter. På hver side er det to halvkupler som ligger lavere. Den ene av disse er ytterlig forlenget med en apse (midt på bildet). I de fire "hjørnene" mellom sentralkuppelen og de to halvkuplene er det også plassert kupler slik at bygget i alt har åtte kupler eller halvkupler til hovedhallen. Grunnplanen består av et 71 x 77 meter stort rektangel. Sentralkuppelens sentrum er der rektangelets diagonaler skjærer hverandre. Innvendig er det i lengderetningen basilika-lignende søylevegger som ikke har andre konstruktive funksjoner enn å bære seg selv og de gallerier som naturlig blir dannet i tverrskipene. Kuppelen holdes opp av baldakinens søyler og hvelv.

Det fortelles at det var bare keiseren og presteskapet som hadde adgang til hovedskipet. Andre ble henvist til galleriene og sideskip. Etter tyrkernes innmarsj i 1453 ble bygget tatt i bruk som moské. Man antar at dette bygget står som modell til en rekke lignende kuppelformede moskéer. Minaretene i ytterhjørnene er en islamsk påbygging. Siden mellomkrigstiden har Hagia Sofia vært museum.

Gudstjenesterom og liturgi

ortodoks.jpgKirkerommet består av tre deler. Man kommer inn i kirken gjennom forhallen (narthéx), det vi kaller våpenhus. Hovedrommet er skipet (naós). Døpefonten står ved inngangen fordi dåpen er inngangen til menighetsfellesskapet. Den innerste deler heter koret (ádython) og er skilt fra skipet med en høy vegg, en ikonostas. Denne har tre dører eller porter. Den midterste heter kongeporten (hæ basiliké pylé).

Veggen er utstyrt med bilder (ikoner). Disse spiller stor rolle og dyrkelsen av de er begrunnet teologisk ved at de er synlige tegn på at Kristus, Maria, helgenene og englene er usynlig til stede. Ikonene innvies før bruk. tredimensjonale avbildninger er imidlertid forbudt.

Gudstjenestespråket er en alderdommelig utgave av folkespårket, i praksis gresk fra tidlig middelalder eller kirkeslavisk. Det er mye sang, men ingen instrumenter og knapt menighetssang.

Gudstjenestetypene er tidebønn og messe.

Messen (kalt "liturgien") er hjertet i kirkens liv. De er kompliserte og svært lange etter vår målestokk. De som brukes er St. Johannes Krysostomos liturgi (fra Konstantinopel 900-tallet) og St. Basilius' liturgi (4. årh.) som brukes ved visse dager. Dertil kommer "de forutinnviede gavers liturgi" som brukes med tidligere innviede nattverdelementer på hverdager i fastetiden.

Messen etter St. Krysostomos er i tre deler:

  1. Forberedelsesakten (proskomidí)
  2. Katekumenmessen (lat: missa catechumenorum)
  3. De troendes messe (lat: missa fidelium)

Forberedelsesakten

Denne delen inneholder syndsbekjennelse, bønner, prestens og diakonens iføring av messeklær, tilberedelse av nattverdelementene og røking av kirken med røkelse.

Katekumenmessen

Leddene er som følger:

  • Lovprisning
  • Store kirkebønn (hé megálé ekténeia), bedt av diakonen. Bønnen avbrytes stadig av menighetssvaret "Kyrie eleison" som synges av koret.
  • Gammeltestamentlige salmer og flere bønner
  • Saligprisningene fra Bergprekenen, sunget av koret.
  • "Den lille inngang" (hé mikrà eídos), markert med rute 1 på tegningen. Presten bærer evangelieboken fra alteret, ut gjennom nordre port, gjennom kirkens skip sammen med lysbærere og røkelseskar. Diakonen løfter boken midt i skipet og sier "Visdom stå opp!" (Sophía, orthoí). Prosesjonen fortsetter så gjennom kongeporten tilbake til alteret med boken.
  • "Trisagion", sunget av koret. Ordet "hagios", som betyr hellig, gjentas tre ganger.
  • Lesingen av dagens lektie eller epistel, enten av diakonen eller en lekmann.
  • Røking av kor og kirkeskip.
  • Lesingen av dagens evangelium. Diakonen bærer evangelieboken ut gjennom midtre port, leser evangeliet, gir boken til presten som bærer den tilbake gjennom midtre port tilbake til alteret.
  • Bønner for mage grupper, katekumenene til slutt. Diakonen gjør dette.
  • Slutten på katekumenmessen markeres ved at diakonen roper ut at de botferdige og katekumenene skal forlate kirken.

De troendes messe

Leddene er som følger:

  • Bønn om fred og velsignelse, besvares av koret med "Kyrie eleison". Diakonen gjør dette.
  • Prestens bønner om Kristus som ofrer og ofres. Dette skjer samtidig med diakonens bønner.
  • "Den store inngang", rute 2 på tegningen. Det uinnviede brød bæres gjennom nordporten ut i skipet. De troende bøyer seg dypt og slår korsets tegn (gjør reverens).
  • Den nikenske trosbekjennelse
  • Prefasjonen. Nattverden innledes
  • Den store nattverdbønnen (anaphorá), leses av presten med lav stemme.
  • Sanctus (Jes. 6.3) synges av koret.
  • Benedictus qui venit (Mk. 11.9) synges av koret
  • Innstiftelsen av elementene, ved presten
  • Anamnesen (til minne om Jesus)
  • Epiklesen (påkallelse av Den hellige ånd)
  • Commemoratio defunctorum - en bønn for levende og døde som dette offer (nattverden) bæres frem for.
  • Ektenie (kommunionen). Nattverdelementene deles ut, til prest og diakon først, bak ikonostasen. Prest og diakon kommer så ut av kongeporten (rute 3 på skissen) og gir de innviede elementene til menigheten. Brødet ligger i vinen og hentes opp med en skje. Kommunikantene kommer fram i det ber stille ferdigformulerte bønner. Kommunikanten åpner munnen, sier sitt navn og mottar brødet mens presten gjentar navnet. Kommunikanten kysser nederste del av kanten som om det var Kristi side, går så til siden og får en bit velsignet, men ikke innviet, brød (antídõron = gjengave).
  • Takke-ektenien. Utsendelse og velsignelse. Salme 34 leses.

Lenker vedrørende ortodoks gudstjeneste

Mer om troslæren

Salighetens egentlige innhold er å skue Gud - det var det mennesket ble skapt til. Syndefallet svekket evnen til gjøre det gode, men den frie vilje gikk ikke helt tapt. Generelt har arvesyndslæren liten betydning i den ortodokse kirke. Problemet er nemlig ikke først og fremst synd og skyld, slik som i vestkirken, men liv og død. Kristus er den som overvinner døden. Frelsen er derfor livet. Derfor legges vekten på inkarnasjon og oppstandelse. Den største messen i den ortodokse kirke er derfor påskenattsmessen der Jesu seier over djevelen og demonene blir feiret.

Siden Jesus som dødens overvinner står så sentralt, preges også frelsesgaven av dette. Frelse blir dermed guddommeliggjøring av menneskenaturen. Mennesket blir dermed bindeleddet mellom den synlige og usynlige natur. Slik var det fra skapelsen av, men ved syndefallet mistet mennesket uforgjengelighet (aftharsia), udødelighet (athanasia) og frihet fra lidenskaper (apatheia). Syndefallets følger er død og forgjengelighet, som altså Jesu frelse bringer tilbake igjen. "Han ble menneske for at vi skulle guddommeliggjøres", sier kirkefaderen Athanasius.

Rettferdiggjørelseslæren er utformet på 1600-tallet i motsetning til de protestantiske kirker, og der sies det rett ut at man frelses ved tro og gjerninger, dvs det samme som de romersk katolske. Likevel kan den russiske ortodokse kirke tale som om det til syvende og sist bare er Guds nåde som kan frelse mennesket.

Maria, Jesu mor, har en om mulig enda mer sentral plass i den ortodokse kirke enn i den romersk katolske, mener Wisløff. Hun var fylt med Den hellige Ånd før hun ble født og gjorde seg aldri skyldig i synd. Hun ble opptatt til himmelen med legeme og sjel. I de liturgiske bønner har Maria en fremskutt stilling, og blir kalt "Livets moder"; "verdens redder", "paradisets port" og "nøkkel til Kristi rike", sier Wisløff (s.42)

Sakramentene er 7, akkurat som hos katolikkene: dåp, konfirmasjon, bot, nattverd, ordinasjon, ekteskap og den siste olje.

Den ortodokse kirke i Norge

Den ortodokse kirke i Norge (Hellige Nikolai Menighet) var opprinnelig en russisk-ortodoks emigrantkirke, med utgangspunkt i ca 1000 immigranter som følge av den russiske revolusjon. I dag rommer den ortodokse med bakgrunn i en rekke ortodokse "land", men også vanlige norske konvertitter. I Norge finnes det gresk-ortodokse, russisk-ortodokse, serbisk-ortodokse og rumensk-ortodokse kristne. Administrativt hører den ortodokse kirke i Norge inn under erkebiskopen for russiske menigheter i Vest-Europa som er stasjonert i Paris. Denne hører inn under det Økumeniske Patriarkat i Konstantinopel.

Det kan synes pussig at en menighet som i utgangspunktet er russisk-ortodoks ikke skal høre inn under den russisk-ortodokse patriark i Moskva. Årsaken må være å finne i at under borgerkrigen i Russland kom kirken til å ligge på begge sider av frontlinjen. Patriarken i Moskva, Thikon, utnevnte da en metropolitt, Eulogij, for de som lå på den andre siden av fronten som en midlertidig kirkeledelse. Eulogij slo seg etter hvert ned i Paris som leder for russisk-ortodokse i Vest-Europa. Siden patriarken i Konstantinopel har hevd på å være øverste leder for ortodokse som ikke hører hjemme i en nasjonalkirke, ble Eulogijs bispedømme fra 1931 overført til Konstantinopelpatriarkatet. [ mer å lese...]

Menigheten i Oslo er den eldste i Norge i nyere tid. Den ble formelt opprettet i 1931 som egen størrelse med egne statutter, men virksomheten startet tidligere. Fra 1940 fikk den tilhold i krypten (kjelleren) i daværende Prestenes kirke (nå Majorstuen kirke) i Oslo. Lørdag 6. september 2003 innviet erkebiskop Gabriel den ortodokse menighets nye kirke i Tvetenveien 13 på Helsfyr i Oslo. Menigheten holder gudstjenester hver helg på norsk og kirkeslavisk. Men da da de fleste i menigheten er etterkommere etter de opprinnelige immigrantene fra 1920-årene, arbeider man nå med å fornorske liturgien siden norsk er morsmålet til immigrantetterkommerne og de nyere konvertittene. Man beholder imidlertid den julianske kalenderen slik det er vanlig innenfor den ortodokse kirke. Denne ligger 13 dager etter den "vanlige" kalenderen, dvs. den gregorianske. [ ]

Det er også blitt filialer av Oslo-menigheten i Bergen (Kirkeforeningen til ære for Jomfru Marias Bebudelse), Stavanger (Kirkeforeningen til ære for Kristi Forklaring), Neiden og København [sic!] (Kirkeforeningen Den Allhellige Gudsmoders beskyttelse) (som altså hører inn under Oslo i denne sammenheng). Menigheten i Neiden i Sør-Varanger (Kirkeforeningen ved St. Georgs Kapell) har tradisjoner langt tilbake og kan på sett og vis sies å være eldre enn Oslo-menigheten. Østsamene ble kristnet østfra allerede på 1500-tallet.

Om aktiviteten i Bergen sier de selv:

Menigheten har en aktiv og ekspanderende filial i Bergen, hvor gudstjeneste forrettes ganske hyppig. Etter en tid med ambulerende tilværelse, først i Nonneseter kapell, så i Markus-kirken, har vi nå lenge hatt Sta-Sunniva-kapellet ved Florida sykehus som fast gudstjeneste-sted. Gudstjenestene foregår her primært på norsk, men har også innslag av slavisk og gresk når det er naturlig. [Kirkeforeningen til ære for Jomfru Marias Bebudelse, nedlastet 3.3.04]

Menigheten i Stavanger holder til i Bispekapellet ved Stavanger Domkirke siden 9.11.2003, og har altså et visst samarbeid med Den norske kirke. I det hele er de ortodokse i Norge preget av samarbeid og åpenhet mot andre kristne kirkesamfunn så langt deres trosuttrykk og kirkeordning tillater.

På Toten er det opprettet et ortodoks kloster, Den Hellige Trifons Skita. De driver en mangfoldig virksomhet, også utadrettet mot lekfolk. De utgir et tidskrift, Tabor, som de omtaler slik:

Skitaen utgir tidsskriftet ”Tabor” som skal formidle den monastiske kultur og visjon som vi befinner oss i. Vi legger vekt på bønn som en vandring på ”veien mot lyset fra Tabor”. Den hesykhastiske tradisjonen angir rammene for dette og gir oss kontemplasjon som etterlengtet mål Det dreier seg om en mystisk vei mot enhet med Gud som Lyset.

Dette tror vi ikke er forbeholdt en elite, men at det er tilgjengelig for alle i de sakramentale mysteriene. Ingen kan med egen anstrengelse oppnå noe større enn enheten med Kristus i den eukaristiske kommunionen ingen kan oppnå mer av Guds Ånd enn det som allerede er gitt, men gjennom arbeide på seg selv, askese, i form av bønn og åndelig konsentrasjon kan vi benytte oss er av disse gaver, og slik vokse mot ”aldersmålet for Kristi fylde” , som apostelen sier. Derfor tror vi at de monastiske verdier og visjoner er av interesse også for dem som lever ”i verden” , at disse skatter kan berike og anspore alle mennesker, ”tenne en ild” og gi lengsel etter fullkommenhet og hellighet i Kristi kjærlighets Ånd slik vi er kalt til, alle uten unntak. [ Les mer...]

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"

Internettkilder uten forfatter

Den ortodokse Kirke i Norge: URL: http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/index.htm Nedlastet 3.3.04

Ortodoks Kristendom.ru. Index for ortodokse ressurser på nettet

 


This article is shown 14466 times

Ett tilfeldig blant 12 av mine antatt bedre bilder jeg har tatt selv:
menyadm/pix1/galleri/e0857.jpg

I dag 131 treff på nonaliud, og 1954435 totalt siden 20.04.2004 08:25. Dagsgjennomsnitt: 367 treff ·

© Svein Sando, PhD, Associate Professor at Queen Maud's College of Early Childhood Education (QMC), Trondheim, Norway
Phone +47 73 80 52 26 - fax: +47 73 80 52 52 - e-mail: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Start page (Eng.) · Startside (Norw.) · · Display modes: Standard · Without menus: Arial · Times · Times spacious · Large ·    

The content of this webpage is subject to Norwegian legislation about copyright, which gives the author all publications wrights. Any further publication of this text and its pictures, completely or partly, can only be done after being authorized to do so by the author. Shorter citation in papers, students essays and so forth can be done if referring to the source. APA style reference to this webpage:

Sando, S. (2004). 4. Den ortodokse kirke. Dronning Mauds Minne Høgskole. Downloaded 13.11.2018 from http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=94&nid=1&eng=1


Valid HTML 4.01!