Inngår i:
Kirkesamfunnene - et kompendium.
5. Den romersk katolske kirke
Forholdet til andre kirker
Av alder er den romersk katolske kirke like gammel på
som den ortodokse kirke. Til å begynne med var det mer
snakk om en geografisk plassering i Romerriket, nemlig en
skjelning mellom Østkirken med fire kirkelige sentra
(Jerusalem, Antiokia, Alexandria og etter hvert Konstantinopel,
den sen-antikke keiserhovedstad), og Vestkirken med ett kirkelig
senter, nemlig i Rom, den opprinnelige keiserhovedstad i
Romerriket.
Begge disse to store kirkers påstand om ubrutt
kontinuitet tilbake til urkirken må man godta,
skjønt de er begge den mest opprinnelige på hver sin
måte, hvis vi skal tro tradisjonen.
Østkirken er mest opprinnelig i den forstand at den
faktisk ligger i det området der apostelmenighet
uomtvistelig hadde sitt utgangspunkt, nemlig i Jerusalem og i
Palestina. Antiokia nord for Jerusalem var i følge
Apgj.11.19-26 det første sted der en ikke-jøde ble
kristen, og som i følge samme skriftsted er det
første sted navnet "kristen" ble tatt i bruk.
Vestkirken står i en særstilling i den forstand at
den regner paven som en direkte arvtager av det oppdrag Peter ble
overdratt av Jesus, da han som den fremste blant de 12 disipler
ble overgitt den såkalte binde- og løsemakten og ble
utpekt til å være den som Jesus skulle bygge sin
kirke på, i følge Matt 16.18f.
Disse to deler av oldkirken kom til å utvikle to
forskjellige teologiske tyngdepunkt. Mens Østkirken var
opptatt av det kristologiske mysterium og treenighetsdogmet, var
Vestkirken opptatt av skyld, synd og
nådespørsmålet. Dette gjorde seg også
utslag i de to med avgjørende kirkesplittelser i
historien. Ved det store skisma i 1054 forlot Østkirken
Vestkirken på grunn av det man i Vestkirken lett vil se
på som en kristologisk detalj, nemlig
filioque-spørsmålet. Ved reformasjonen som splittet
Vestkirken ytterlig opp, var det nettopp spørsmålet
om synd og nåde som ble brennbart.
Det er derfor umulig å snakke om årsaker og
drivkrefter til dannelsen av den romersk katolske kirke. Den og
den ortodokse kirke er aldri dannet i motsetning til andre
kirker. Den har vært der fra starten av, selv om den
gradvis har utviklet seg forskjellen. Derfor er nok forskjellen
på katolikker og ortodokse mindre enn mellom katolikker og
protestantiske kirkesamfunn, muligens unntatt den mest
høykirkelige delen av den anglikanske kirke.
Nå er det selvfølgelig vanskelig å graderer
forskjeller, så slike karakteristikker er egentlig ganske
tøvete. Det avhenger av situasjon og vinkling og hva man
legger vekt på. Mange har opplevd at man står
nærmere et annet kirkesamfunn enn deler av sitt eget dersom
mangfoldet i eget samfunn er tilstrekkelig stort. Følgende
erfaring utdyper dette:
Jeg var med på en medarbeidersamling innen en
statskirkemenighet. Man hadde invitert en katolsk pater og bedt
han om å holde et foredrag om hvordan man bygger en
menighet. Han la fram sine synspunkter, og syntes selv han var
nødt til å si noe om sitt katolske kirkesyn som han
profilerte mot ulike kirkeforståelser innen Den norske
kirke. Denne pater var det vi kaller konvertitt, dvs en som har
skiftet kirkesamfunn. Han hadde først vært luthersk
prest, før han ble omskolert i Italia. Han kjente
altså godt til forholdene innen Den norske kirke. Flere av
tilhørerne følte åpenbar stor avstand til det
katolske kirkesyn han presenterte, særlig når han ut
fra sitt ståsted hadde en sterk kritikk av en variant av
den lutherske folkekirkeforståelse som definerer kirken som
en kirke av folket, der dåpen er eneste kriterium
for å tilhøre menigheten eller ikke. Jeg snakket
etter foredraget med ei reflektert dame som opprinnelig var
metodist, men altså gått over til Den norske kirke i
voksen alder. Hun hadde et annet syn på folkekirken, nemlig
at den skal være en kirke for folket, og der det
å være kristen må innebære noe om et
personlig forhold til Jesus. Hun tok meg i armen etter paterens
innlegg, og sa: "Du, en kunne nesten få lyst til å
bli katolikk etter dette her!" Når pluralismen innen et
kirkesamfunn blir stor, kan man, i alle fall på
delområder, føle større slektskap med andre
kirker som tradisjonelt sett regnes som å tilhøre en
vesensforskjellig kirketype, enn ens egne. Og det er vel nettopp
den type frustrasjoner over ting i egen kirke som får folk
til å skifte kirkesamfunn.
Katolsk tro og fromhetsliv
Vi må si litt om katolsk troslære. Jeg har valgt
å gjøre det på den måten at jeg tar for
meg en informasjonsfolder utgitt av Informasjonstjenesten i Oslo
Katolske Bispedømme med tittelen "Den romersk-katolske
kirke. Hva er det?". Deler av teksten gjengis her som sitat
(markert med Arial skrifttype). Noen steder kommenteres innholdet
- ofte ved å sammenligning med vår
referansekonfesjon, den lutherske. Dette er historisk viktig all
den stund reformasjonskirkene nettopp gikk ut av denne
romersk-katolske kirke. På den måten lar vi den
katolske kirke selv komme til orde først, og det er deres
valg av emner som blir vårt utvalg også, blant den
enorme mengde av temaer det hadde vært mulig å ta opp
angående denne verdens største kirke med noe over 1
milliard tilhørende [Katolske
nyheter].
Her følger utdrag av informasjonsfolderens tekst, med kommentarer fra et
luthersk ståsted i høyre kolonne.
"Den
Romersk-katolske kirke - hva er det?"
|
Kommentarer |
Kirkens
tro
I likhet med alle andre kristne kirker utgjør den
lære vi finner i Den Hellige Skrift - Bibelen - selve
fundamentet for kirkens tro. Dessuten er den kirkelige
tradisjon slik den er formulert ved kirkefedrene gjennom
århundrene også - sammen med Bibelen -
grunnlaget for hva kirken tror og praktiserer idag.
|
Her nevnes det som er en av de viktigste forskjellene på
katolsk og ortodoks lære på den ene siden, og
protestantisk på den andre siden, nemlig at i tillegg til
Bibelen som norm, så anføres også den
kirkelige tradisjonen, som sideordnet norm. |
Paven innehar kirkens øverste læreembede, som han
utøver i nært samarbeide med sine rådgivere - kardinalene - og alle kirkens biskoper. Det nære
samarbeidet mellom paven og de øvrige biskoper ble styrket
etter det
2. Vatikankonsil som fant sted fra 1962-1965. Når en
pave dør, er det kardinalkollegiet som trer sammen og
velger en ny pave. Det er alltid en kardinal som velges til
pave. |
Paveinstitusjonen blir behandlet grundigere lengre ned. |
Hvis man ønsker en tilnærmet fullstendig oversikt
over hva den katolske kirke lærer i de ulike teologiske,
etiske og moralske spørsmål, er den nye
verdenskatekismen (Den Katolske Kirkes Katekisme) et utmerket
hjelpemiddel. Den er oversiktlig, klar og konsis, og ikke minst
lett å finne frem i. I en brosjyre som denne kan vi ikke
komme inn på alle de ulike aspekter i den katolske
lære, men noen hovedpunkter må vi likefullt
nevne: |
|
- Det finnes bare en Gud, som er treenig som Fader, Sønn
og Hellig Ånd.
- Gud har skapt verden.
- Verden og mennesket ble skapt perfekt og uten synd, men
menneskene falt i synd og vek dermed bort fra Gud.
- Synd fører til atskillelse fra Gud, og syndens
konsekvens er døden (evig fortapelse). (Romerbrevet
6,23)
- Menneskets synd gjorde det nødvendig for Gud å gi
menneskene en ny sjanse til å få et evig liv i fullt
samkvem med seg selv.
- Derfor sendte Gud sin sønn, Jesus Kristus, til verden
for å ta på seg menneskenes skyld og dom.
- Jesus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og født
av Jomfru Maria. Jesus er 100% Gud og 100% menneske.
- Jesu død og oppstandelse gjorde det mulig for mennesket
å på nytt komme i et direkte forhold til Gud.
- Jesus grunnla kirken på jorden og innsatte apostelen
Peter som leder for denne.
|
Omtrent så langt vil man ut fra luthersk teologi
være enig, skjønt understrekningen av Peter som
leder for kirken vil man legge liten vekt på, og i alle
fall ikke trekke så vidtrekkende konklusjoner av som den
romersk katolske kirke gjør. Det er jo nettopp her den
katolske kirke blir synlig som pavekirke. |
- Kirken er Guds redskap på jorden. Den er et "sakrament"
i den forstand at den synliggjør det usynlige (Guds
frelse).
|
Understrekningen av den synlige kirke er noe man på
luthersk hold nok kan ha noe ulike vurderinger av. På en
side er den sanne kirke usynlig i og med at det er troen som
konstituerer (har som basis, former på fundamentalt vis)
kirken, ikke den ytre organisasjon, samtidig som den ytre kirke
er viktig som redskap for at denne tro skal komme i stand.
Kirkehistorikeren Einar Molland sier det slik om den katolske
kirkes ytre form: "Den romersk-katolske kirke har gjort krav
på å være det synlige gudsrike på jorden.
Den er innstiftet av Kristus selv, og altså av guddommelig
opprinnelse. Selve dens ytre form, dens hierarkiske organisasjon,
er en del av den guddommelige åpenbaring." (Molland
1979:51). På grunn av den ytre kirkes sakramentale form,
blir også kirkeretten guddommelig og derfor viktig. |
- Kirken meddeler menneskene Guds vilje og frelsesplan gjennom
forkynnelsen av Guds Ord (bygget på Bibelen og
tradisjonen), og meddelingen av sakramentene.
|
Luthersk teologi vil også snakke om de såkalte
nådens midler, dvs de redskaper som Gud frelser mennesker
med. Nådemidlene er i luthersk teologi Ord (=Bibelen) og
sakrament. Forskjellen er at sakramentene er i lutherdommen
redusert til to: dåp og nattverd. Det har riktignok
vært drøftet hvorvidt skriftemålet er å
regne som sakrament. Kriteriet for å være et
sakrament i luthersk tenkning er at det formidler frelsen og at
det er knyttet et ytre konkret tegn til. Det ytre tegnet finner
man ikke i skriftemålet, mens nådemeddelelsen
så absolutt er til stede. |
- Den katolske kirke har 7 sakramenter. Disse er:
Dåpen
Fermingen (Konfirmasjonen)
Eukaristien (Nattverden)
Botens sakrament (skriftemålet)
De sykes salving
Ordinasjon (av diakoner, prester og biskoper).
Ekteskapet
|
|
Som vi ser av det ovenstående er svært mye av det
katolske trosgrunnlaget felles med hva de andre kristne kirker
har. Men det finnes selvfølgelig også en del ting i
katolsk tro og praksis som skiller seg fra andre kirker. Vi skal
her se kort på noen av disse: |
|
Kirkesynet
For en protestant består kirken av de troende som lever
her og nå i tiden. For en katolikk består kirken ikke
bare av disse, men også av alle avdøde troende som
er gått hjem til Gud.
|
Innen luthersk teologi har man vært ganske tilbakeholdne
om å snakke om hva som skjer med mennesket etter
døden og før Jesu gjenkomst, den såkalte
mellomtilstanden, fordi det Bibelske materialet er for knapt til
å utlede noe bastant lære om dette. |
Jomfru Maria og helgener
Som en følge av det katolske
kirkesynet, er det helt
naturlig og logisk at vi som kristne ikke bare har fellesskap med
dem vi lever sammen og samtidig med, men at vi også er i
fellesskap med de hellige menn og kvinner som har gått
foran oss til herligheten. Dette fører bl.a. til at det
for en katolikk er like naturlig å be en helgen (f.eks.
Jomfru Maria) om forbønn, som det er å be en god
venn e.l. om det samme. Vi ber helgnene om å gå i
forbønn for oss. Deres forbønn ansees for å
være særdeles viktig siden de på en annen
måte enn oss allerede befinner seg i Guds nærhet. Men
her er det viktig å presisere at helgnene er vanlige
mennesker. De er hverken feilfrie eller syndfrie. Men de har levd
et særlig hellig liv i tjeneste for Gud og er derfor
forbilder for oss. (Her må vi gjøre et unntak for
Jomfru Maria, som kirken tror ble unnfanget uten arvesyndens
konsekvens for at hun skulle være verdig og i stand til
å være Jesu mor. Hun omtales ofte som Guds Mor siden
Jesus ikke bare var et vanlig menneske, men også fullt ut
Gud.)
|
Luthersk teologi avviser ikke at helgenene (man bruker sjelden
ordet "helgen") kan fungere som gode forbilder, men
avviser at man kan be til dem eller la de opptre som mellommenn
mellom mennesket og Gud (se Augsburgske konfesjon art. XXI). |
Paven og pavedømmet
Paven er som allerede nevnt Peters etterfølger som
biskop av Roma, og dermed også leder for hele den
romersk-katolske kirke. Paven blir valgt av kardinalkollegiet
på livstid. I tillegg til å være kirkens
øverste leder, er han også statsleder for
Vatikanstaten som er verdens minste, selvstendige stat. Paven har
den øverste læremyndighet i kirken, og hans ord
anses som ufeilbarlig når han uttaler seg spesifikt (ex.
cathedra) i viktige lærespørsmål. Dette betyr IKKE at alt paven sier og skriver er ufeilbarlig. Det er
tvert imot svært sjelden at paven uttaler seg "ex
cathedra". Når dette skrives (1996) er det ca. 40 år
siden sist en pave uttalte seg "ex cathedra".
|
Problemet med en lære om ufeilbarlig tale under visse
høve, er at slik tale ikke kan trekkes tilbake senere. Er
den ufeilbarlig, så er den ufeilbarlig. Det låser den
Romersk katolske kirke til alltid å måtte forsvare
tidligere fastsatte dogmer og læreuttalelser. Kanskje
innsikt i dette er en av grunnene til at pavestolen sjelden uttaler seg "ex cathedra"? |
Eukaristien - Nattverden
I motsetning til f.eks. alle protestantiske kirker, tror den
katolske kirke at brødet og vinen som brukes ved
nattverden, konkret blir forvandlet til Jesu legeme og blod,
når presten ber den eukaristiske bønn. Dette kalles
transubstantiasjon. Nattverden er derfor usedvanlig viktig i en
katolikks liv. Når nattverdselementene (brødet og
vinen) forvandles under messen, blir de til Kristi legeme og blod
- "substansen" forvandles: Brødet/vinen opphører
å være brød/vin, og blir Kristi legeme/blod.
Når hostien (brødet) (og eventuelt kalken) rekkes
til de troende under messen, tar de altså konkret imot Jesu
legeme og blod. De forvandlede nattverdselementer tilbes
også i messen siden de ER Jesu legeme og Jesu blod.
Dette nattverdssynet skiller seg såpass mye fra det vi
f.eks. finner i lutherske og andre protestantiske kirkesamfunn,
at en ikke-katolikk ikke kan motta nattverden i en katolsk messe.
På samme måte kan heller ikke en katolikk motta
nattverden i et ikke-katolsk kirkesamfunn.
|
Det med at en katolikk ikke kan motta
nattverden i et ikke-katolsk kirkesamfunn er sett fra den katolske kirkes syn. Dersom en
katolikk går til nattverd i en luthersk kirke vil presten normalt ikke nekte katolikken nattverd. En annen sak er at noen vil
oppfatte det å gå til nattverd i et kirkesamfunn man
ikke tilhører, som en måte å avlegge falsk
vitnesbyrd på, fordi nattverdfeiringen regnes som noe av
det "innerste" i et kirkesamfunn. I oldkirken ble
nattverdfeiringen til de grader forbeholdt de døpte
troende, at alle som ikke var døpt ble sendt ut
(missio på latin, som betyr utsendelse, derav navnet
'messe' på en gudstjeneste der det feires
nattverd).
Når det gjelder det lutherske nattverdsynet i
forhold til det katolske, så er det ikke bare
forvandlingslæren som skiller, men også den
såkalte messeofferlæren til katolikkene. Her snakkes
det om en ublodig gjentagelse av det offer Jesus brakte ved sin
korsdød på Golgata overfor Gud Fader. Lutheranere
avviser gjentagelsen. (Se
http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1982.htm#h9 for de norske
katolsk-lutherske læresamtaler i 1982 om dette emnet). Men
i synes på Jesu reelle nærvær i
nattverdelementene, når man se bort fra selve
forvandlingslæren, så er de enige om dette. På
dette punktet skiller lutheranere seg fra de fleste andre
protestantiske kirkesamfunn, med unntak av den anglikanske
kirke.
|
Det forhold at ikke alle troende kristne kan motta nattverdens
sakrament i fellesskap, er en stor smerte for kirken, men er
samtidig også et bevis på at det er svært
nødvendig med økumeniske kontakter mellom de ulike
kirker for å oppnå størst og best mulig
fellesskap mellom kristne. |
Her er det påpekt fire områder der den katolske
kirke skiller seg fra den lutherske: kirkesynet og forholdet til
de døde troende, helgenene og Maria, pavedømmet og
nattverden. Det er nok flere ting man kunne ha tatt opp, ikke
minst synet på rettferdiggjørelsen (hvordan
mennesket kan anses som rettferdig sett fra Guds side). Siden
1979 har det imidlertid vært en offisiell norsk
katolsk-luthersk samtalegruppe i gang med formål å
avklare likheter og forskjeller mellom de to kirkesamfunn. I
løpet av disse årene har den tatt opp tre emner:
Slike samtaler kirkesamfunnene i mellom kaller vi
økumenikk.
|
Den totale sum av alt som kirken lærer, tror og
praktiserer, kan vi kalle Kirkens mysterium. Uansett hvor
mye vi forklarer de ulike elementer som utgjør den
katolske kirke, er det et faktum at Guds nærvær i
verden gjennom sin kirke, ikke er fullt ut begripelig for
vår menneskelige intelligens og forstand. Den ene og sanne
Gud, som ikke fullt ut kan fattes med våre sanser, er
likevel synlig og høyst nærværende i og
gjennom kirken. Det ubegripelige mysterium er blitt til liv for
skarer av mennesker over hele verden gjennom generasjoner fra de
første år etter Jesu død og oppstandelse og
frem til i dag. Det er dette som er den Katolske Kirke. |
|
Katolsk-lutherske økumeniske samtaler i Norge
Jeg vil innledningsvis si at jeg anbefaler dere å lese disse tre dokumentene
selv og i sin helhet. Det gir en veldig god innføring i både katolsk og
luthersk teologi på tre sentrale punkter, og i økumenikk. De finnes på
internett på disse adressene:
Nattverden: http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1982.htm
Embetet: http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1986.htm
Rettferdiggjørelsen: http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1991.htm
Nattverden
Uengiheten om nattverden var stor på reformasjonstiden, samtidig som disse
to kirker var enige om avvisningen av spiritualistiske tendenser og i vern om
Kristi virkelige nærvær i elementene, selv om nærværet ble forstått
forskjellig: katolsk forvandlingslære ble av Luther avvist til kun å gjelde
realpresens. Forvandlingslæren har den konsekvens at elementene forblir Kristi
legme og blod og følgelig kan de tilbes. Dette avviser fremdeles lutheranere,
men samtalegruppen understeker viktigheten av at begge kirker fastholder Kristi
reelle nærvær i brød og vin.
Tradisjonelt har det bestått en uenighet om nattverdens messeofferkarakter,
slik katolikkene hevder. Det vil si at nattverden sees på som en ublodig
framstilling (ikke "gjentakelse" slik den lutherske kritikk ofte har vært)
av Golgataofferet. Fordi Kristus er den nye Adam (Rom.5.12-21) ofrer Kristus seg
som en representent slik at alle troende er inkludert i Kristi offer. Dermed er
det et virkelig sonoffer som frembæres i en katolsk nattverd. Lutheranere vil
kun snakke om nattverden som takkoffer. Samtalegruppen konkluderer slik på
dette punktet:
"Disse meningsforskjellene bør likevel ikke skygge
for den grunnleggende enighet som består i at både katolikker og lutheranere
i fellesskap bekjenner at det ikke er noen annen soning for våre synder enn
den som Jesus har fullbrakt i vårt sted, og at det bare er ved troen på ham
at vi får del i forsoningen."
Ulikt syns på det kirkelige embete, presten, medfører også, som brosjyren
sier ovenfor, at katolikker ikke anerkjenner luthersk nattverd som fullverdig:
"Hvis ikke nattverden forvaltes av en prest som er
ordinert med en ordinasjon som godkjennes av den katolske kirke, har den ifølge
katolsk syn ikke bevart sitt opprinnelige og hele innhold."
Samtalegruppen påpeker at det på to punkter har skjedd tilnærming fra
begge parter i løpet av de seneste årene. Det ene er at nattverden på katolsk
hold etterhvert, og noen steder, nå utdeles under det som kalles "to
skikkelser", dvs at lekfolket får både brød og vin. Dette var et av de
punkter CA kritiserte den katolske kirke for i 1530. Det andre er at en fra
luthersk hold nå har tillatt barnekommunion, dvs at det ikke lenger er krav om
konfirmasjon for nattverdgang.
Kirkens
embete
Synet på presteembete henger nøye sammen med synet på kirken. Lutheranere
identifiserer ikke Kristi sanne kirke med den ytre kirke, mens det er nettopp
hva det katolske kirke siden oldkirken har gjort. Her har det imidlertid inntrått
en endring:
Fra og med Det Annet Vatikankonsil har den katolske kirke
åpnet for muligheten for også å regne andre kirkesamfunn som kirker. I
dette ligger en betydningsfull økumenisk tilnærming som har skapt et nytt
utgangspunkt for samtaler om kirkens embete.
Et punkt der kirkene nærmer seg hverandre, er synet på lekfolkets oppgaver,
som etter 2. Vatikankonsil er tillagt større betydning i den katolske kirke enn
tidligere.
Embetets funksjoner er ulikt framstilt i de to kirker. Katolikkene har
tradisjonelt lagt tyngdepunktet på sakramentsforvaltningen og hyrdefunksjonen,
men også der dreier 2. Vatikankonsil embetet noe i luthersk retning i og med at
Ordets forkynnelse sies eksplisitt å være embetets oppgave. Lutheranere vil på
sin side gjerne legge mer vekt på presten som hyrde. I innholdet i disse tre
deler: sakramentsforvaltningen, hyrdefunksjonen og Ordets forkynnelse, består
det imidlertid ganske store forskjeller.
For lutheranere utgjør de syv sakramenter et vanskelig punkt, likeså tanken
om at kriken i seg selv er et slags "ursakrament".
Forskjell er det også i synet på embetsbæreren og lekfolket. Den katolske
kirke legger bl.a. vekt på at det en vesensforskjell mellom kirkens embete og
det allmenne prestedømme (lekfolket).
Dette henger sammen med den katolske kirkes tanke om et kirkelig hierarki med
paven øverst, dernest biskopene, prestene, diakonene og lekfolket nederst. Også
den lutherske kirke har biskoper, men biskop og prest er uttrykk for det ene
kirkelig embete, mens de to embeter i katolsk teologi er tillagt
vesensforskjellige oppgaver fordi biskopene er apostlenes etterfølger i kraft
av fullmaktsoverdragelse ved ordinasjonen. Det såkalte Peters-embetet er også
spesielt for den katolske kirke. Om dette sier teksten:
Biskopen av Roma har ifølge katolsk syn fått overdratt en
helt spesiell oppgave i enhetens tjeneste. Med Sitt embete skal han synliggjøre
den universale kirkes enhet. Dette syn er det som ligger til grunn for den lære
at paven, når han, i den hensikt å forplikte hele kirken, høytidelig
uttaler hva som er kirkens tro, ved Den Hellige Ånd er bevart fra å ta feil.
Denne lære er fastholdt også av Det Annet Vatikankonsil, men er her satt inn
i en omfattende kirkelig sammenheng som ikke var klargjort da læren ble
vedtatt på Det Første Vatikankonsil. På en ny måte understrekes nå at de
pavelige fullmakter må utøves innefor rammen av et kollegialt fellesskap av
alle kirkens biskoper.
I luthersk teologi er embetet kun en menneskelig ordningssak og er dermed
ikke konstitutiv for kirken; det er bare samlingen om Ord og sakrament. Fra
katolsk hold forstår man absolutt kirkens hierarkiske struktur som nødvendig,
skjønt 2. Vatikankonsils vekt på kollegialt fellesskap nedtoner hierarkiet
noe.
I spørsmålet om et felleskirkelig konsil, kom gruppen fram til at veien dit
var lang pga uenighet i avgjørelsesmyndighet og avgjørelsesgrunnlag. Problemet
for lutheranere er pavens primat i læresaker og at tradisjonen er sideordnet
Skriften.
Synet på ordinasjonen er følgelig også helt ulikt i de to kirker. Mens den
hos katolikkene er nødvendig og må skje med apostolisk suksesjon, er den for
lutheranere kun et praktisk ordningsspørsmål. En rekke lutherske kirker
mangler denne suksesjonen og innehar derfor de facto ikke prester med myndighet
til å forvalte sakramentene, selv om de rent praktisk er innsatt i en
ordinasjon som i sin ytre form kan ligne mye på en katolsk ordinasjonshandling.
Den lutherske sakramentsforvaltning har derfor "ikke bevart sitt
opprinnelige og hele innhold".
Rettferdiggjørelsen
Mens de to foregående samtaletemaene for det meste hadde som resultat en
respektfull stadfestelse av gamle uenigheter, har man i spørsmålet om
rettferdiggjørelsen nok kommet lenger i å nå fram til enighet, selv om man
heller ikke her har nådd helt fram. Det ser særlig ut som katolikkene har
orientert seg i luthersk retning på dette punktet i det de i teksten sier følgende:
… Katolikkene medgir at det teologiske arbeid - især i
og med Det annet Vatikankonsil - har ført til økt forståelse for Luthers
teologiske anliggende, og er i dag enige i Luthers kritikk mot misbruk i den
daværende bot- og avlatspraksis. Også Tridentinerkonsilets fordømmelse av
den lutherske rettferdiggjørelseslære er tilbakelagt et stykke på vei, for
så vidt som konsilet ikke fullt ut forsto den lutherske lære om «troen
alene» i sammenheng med rettferdiggjørelsen. … (§78)
Det som gjenstår er, ikke uventet, knyttet til kirkesyn og nattverdsyn, samt
til en del områder som samtalegruppen ikke har maktet å gjennomdrøfte:
… slike spørsmål som menneskets syndighet og viljens
frihet, den kristne som samtidig synder og rettferdig, den troendes aktive
medvirkning i frelsesverket, jomfru Marias og helgenenes forbønn og
fortjeneste, forholdet mellom lov og evangelium og visse sider ved botsforståelsen
(bl.a. satisfaksjonen)… (§80)
At det synes som om katolikkene har "gitt" mest her, har å gjøre
med det forhold at rettferdiggjørelseslæren er et kjernepunkt innen luthersk
teologi, mens dette emnet ikke har så sentral plass katolsk teologi.
Disse samtalene på norsk plan ble avsluttet i 1991. Senere er spørsmålet
blitt fulgt opp på internasjonalt plan mellom "Vatikanets råd for fremme
av kristen enhet" og "Det Lutherske Verdensforbund". De avga i
1997 "Katolsk/luthersk felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren",
noe som gav store forventninger til en virkelig konsensus på dette området.
31.10.1999 ble felleserklæringen om retteferdiggjørelsen mellom den romersk katolske kirke og det lutherske
verdensforbund signert under stor høytidelighet i Augsburg. [DnK
pressemelding. Tysk nettsted om
felleserklæringen. Felleserklæringen
(Joint declaration). Katolsk
stoff om felleserklæringen.]
Fromhetsliv
Når det gjelder katolsk fromhetsliv og hvordan dette
relateres til en del av de ting som vi nå har nevnt som er
typisk for katolsk tro, så henviser jeg til en
internett-artikkel skrevet av pater Olav Müller til
Trondheims 1000-års jubileum med tittelen: "Hvordan det opplevdes
å være katolikk i Trondhjem i århundret som
fulgte reformasjonen" (se litteraturlista). Her prøver
han å sette seg inn i hvordan det må ha vært
å være troende katolikk i Trondheim etter at den
lutherske reformasjon ble påtvunget byen og landet, og at
norske katolikker måtte "gå under
jorden".
Den
katolske kirke i Norge
Middelalderen
Kristningen av Norge pågikk over en 2-300 års
periode. Slaget ved Stiklestad i 1030 regnes i dag mer som
avslutningen av denne perioden, enn at det skulle være et
uttrykk for en avgjørende kamp mellom hedenskap og
kristendom. Den kristendom som nordmennene møtte på
sine ferder utenlands og den som irske og tyske munker og diverse
kongemisjoner sto for, var alle av romersk katolsk
støpning. Et markert trekk i denne første fase av
norsk etablert kirkeliv, var kulten rundt kong Olav Haraldsson.
Han ble erklært for helgen kort tid etter sin død
på grunn av de mirakler som skjedde i forbindelse med hans
døde kropp. Valfarten til Olav grav og Olavsskrinet i
Nidaros antok snart ganske store dimensjoner, hvilket
Nidarosdomen er et håndfast indisium på.
Wisløff (1966:136) mener at Olavsskrinet var et etablert
valfartsmål også for utlendinger før 1070.
Nidaros var derfor det naturlige sted for et nordlig
erkebispesete. Det ser ut til å blitt etablert i 1153. Det
hadde følgende underliggende bispeseter: Bergen,
Stavanger, Hamar, Oslo, Peel (Isle of Man), Kirkvåg
(Orknøyene), Kirkjubø (Færøyene),
Skàlholt (Island), Holar (Island) og Gardar
(Grønland). Det opprinnelige navnet på
erkebispesetet var archiepiscopus Thrudensis, men ble
omkring 1190 endret til archiepiscopus Nidarosiensis
(Wisløff 1996:140). I alt satt det 27 erkebiskoper
på Nidaros bispestol mellom 1153 og 1537. Jon Birgisson var
den første, Olav Engelbrektsson den siste.
Det ble opprettet en rekke klostre i Norge: 8 klostre i Bergen
bispedømme, 1 i Hamar, 9 i Nidaros, 12 i Oslo og 1 i
Stavanger (på to steder). Fire av Oslos klostre lå i
det som i dag svensk land. Kirkehistorikeren Oddvar Jensen
kommenterer middelalderens kirke og klosterliv slik:
"Det er vanskelig for oss å forestille oss hvor strekt
grep kirken hadde på folk i middelalderen. Et anslag
på 400 000 mennesker fordelt på 2000 geistlige
omkring år 1300 gir 200 personer pr. geistlig. Munkeordene
var dessuten internasjonale organisasjoner og dannet slik et
sterkt nettverk av religiøse og kulturelle bånd til
resten av Europa." (Jensen)
Reformasjonstid
Så kom reformasjonen til Danmark-Norge. Sett fra norsk
side må man si at den ble oss påtvunget fra Danmark
der religionsskiftet var kommet stand i en sann blanding med
politiske intriger, den såkalte Grevefeiden. I 1536/37 ble
de katolske biskopene avsatt. I Danmark ble de fengslet, anklaget
for medvirkning til borgerkrigen. I Norge ble de bare avsatt. I
Danmark var "lutheriene" etter hvert blitt ganske utbredt,
særlig i de største byene og blant borgerskapet.
Så var ikke tilfelle i Norge. Kun i Bergen hadde folk i
noen grad møtt lutherske tanker. Administrativt ble alt
kirkegods lagt under kronen. Det betydde at klostrene ble stengt.
Trosskiftet ellers rettet seg i første omgang mot
biskopene som ble avsatt, og nye lutherske eller
reformhumanistiske superintendenter overtok gradvis tilsynet i
stedet. I Nidaros gikk det f.eks 10 år før den
luthersk superintendenten Thorbjørn Bratt var på
plass etter at erkebiskop Olav Engelbrektson hadde flyktet 1.
april 1537. Men når det gjaldt de katolske prestene, forble
de stort sett i sine embeter, men selvfølgelig med
pålegg om å preke "evangelisk" (et annet
ord for protestantisk). Man antar likevel at det på
grasrotplan gikk minst 100 år før den lutherske
lære hadde fått fotfestet og preget også
sæd og skikk. Underveis fikk man beskjed om å fare
lempelig fram og ikke avskaffe sær-katolske skikker
på en brå måte, men selvfølgelig:
katolsk lære og skikker skulle avvikles i kongeriket
Danmark-Norge.
De som likevel ville holde på sin katolske tro,
måtte derfor etter hvert mer og mer leve med den i det
skjulte. Den katolske kirke i Norge ble derfor en
undergrunnskirke. Det må dog tilføyes at utlendinger
som fikk adgang til riket, kunne praktisere sin eventuelle
medbrakte katolske tro dersom de ikke drev agitasjonsvirksomhet
overfor nordmenn. Av den grunn så man helst at katolske
messer ikke ble holdt på norsk/dansk. (Aarflot s.498;
Hadland) Norske lutheranere hadde ikke adgang til å
overvære slike messer (Molland 1979:178).
Spørsmålet om fri
religionsutøvelse i Norge - konventikkelplakat og
disenterlov.
Statsmaktens angst for religionsutøvelse utenfor
statskirken gav seg to utslag.
Det ene var grunnet i reformasjonens historie som nettopp
etablerte kirkestyret som et statlig embetsstyre. Dermed
måtte ønsker om å vende tilbake til pavekirken
kveles. "Papisteri" ble forbudt.
Det andre gjaldt det krav pietismen på 1700-tallet kom
med at lekfolket selv måtte kunne stå for forkynnelse
og tolkning av Guds Ord. Dette ble sett på som oppviglersk
og problematisk med tanke på å sikre ro og stabilitet
i riket. Presten var jo ikke bare forvalter av Ord og sakrament.
Han var også kongens embetsmann og dermed en form for lokal
kongelig utsendt kontrollør.
Dermed fikk vi konventikkelplakaten av 1741 som søkte
å regulere, men ikke forby, private oppbyggelsessamlinger.
Reguleringen skjedde ved at den lokale prest helst skulle
være til stede ved oppbyggelsesmøter i hjemmene.
Klarte han ikke det, måtte han sende en i sitt sted.
Derimot la plakaten ned forbud mot omreisende predikanter. Det
var altså den delen av plakaten som senere ble brukt mot
vandrepredikanten Hans Nielsen Hauge.
Av en eller annen grunn vedtok ikke Eidsvollsfedrene full
religionsfrihet i 1814 til tross for at dette både var
tilstede i forfatningsforbildene: den amerikanske fra 1776 og den
franske fra 1789, og at den var inne i grunnlovsversjonen
så sent som 4.mai 1814. Noen eidsvollsmenn ønsket
uinnskrenket religionsfrihet for "endog den blinde hedning", mens
andre nøyde seg med frihet for "alle christelige
Religions-Secter" dog ikke jesuitter og munkeordener. I
sluttredigeringen falt imidlertid religionsfrihetspassusen bort,
uten at noen av de 112 representantene etterlyste den da
Grunnloven i sin helhet ble lest opp (Molland 1979:15f). Tilbake
sto §2 med dens ordlyd:
"Den evangelisk lutherske Religion bør forblive Statens
offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere
forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuiter og
Munke-Ordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles
udelukkede fra Adgang til Riget."
Men vi kan i denne paragraf se rester etter en generell
religionsfrihetstenkning. Det står nemlig "De indvaanere
der bekjenne sig til den", dvs det antas at det finnes
noen som ikke bekjenner seg til den, men som altså ikke er
jesuitter, munker eller jøder. Katolikkene var
representert her ved jesuitter og munkeordener. Når
religionsfriheten likevel ikke var uttrykt positivt, kom det til
å skape problemer de ganger Konventikkelplakaten ble
anvendt i rettssalene. Som oftest ble det kun brukt til å
true legpredikantene med, og ved en anledning der en sak havnet
på kirkeminister Treschows bord, ble saken henlagt fordi
man "ved Sagtmodighed og Klogskab fra vedkommende Præsts
Side" heller burde løse saken "end ved Tvangsmidler". De
som fikk straffer etter denne lov, ble likevel dømt
svært mildt i forhold til hva loven åpnet for.
På 1830-tallet var det derfor stadig forsøk
overfor Stortinget for å få innført fri
religionsutøvelse. I 1836 besluttet da også
Stortinget å fjerne konventikkelplakaten - men Kongen, dvs
kirkedepartementet nektet sanksjon. Embetsverket var i mot
opphevelse. Bare en av biskopene gikk inn for opphevelse. I 1839
(det var Storting hvert tredje år den gang) kom saken
på nytt opp, der presten G.A.Lammers var en av talsmennene.
Han skulle senere komme til å danne en frimenighet. Igjen
nektet Kongen. Hvis saken ble fremmet for tredje gang, dvs i
1842, ville Stortingets vedtak gjelde uansett hva Kongen mente
på grunn av innskrenket vetorett (2 ganger). For å
unngå dette prøvde departementet å styre saken
selv ved å sende ut et lovforslag til høring, bl.a.
til de nydannede formannskapene rundt i landet. Utkastet var
skrevet av professor i rettsvitenskap, Claus Winter Hjelm, og var
i realiteten en skjerpelse av konventikkelplakaten. "Den som
driver propaganda for en tro som avviker fra den
evangelisk-lutherske, trues med straffearbeid, og i gjentatte
tilfelle med landsforvisning" (Molland 1979:172). Halvparten av
kommunene og prestene avviste forslaget. Stortingets
komité skrev om lovutkastet, men det hjalp ikke.
Stortinget holdt på full opphevelse av konventikkelplakaten
og vedtok det 5. juli 1842. 27. juli gav departementet seg og
Kongen skrev under.
Men dermed var bare den lutherske lekmannsforkynnelse fjernet
fra politiets og rettsapparatets synsfelt. Alminnelig
religionsfrihet var ennå ikke innført. Det var
kvekerne som skulle bli brekkstangen for denne saken. Allerede i
1814 var det etablert en kvekerforsamling i Christiania som
følge av sjømenn som hadde blitt kvekere i engelsk
krigsfangenskap under Napoleonskrigene. Saken ble akutt i 1816 da
to kvekere inngikk ekteskap uten prest. Regjeringen foreslo en
lov med begrenset religionsfrihet for kvekere, blant annet
tilhold i visse byer og med visse rettigheter der. Odelstinget
avviste lovforslaget i 1818 med knapp margin. Denne og noen
senere lignende konkrete saker ble imidlertid løst ved at
enkeltpersoner ble gitt tillatelse til presteløs
ekteskapsinngåelse, fritak fra dåpstvang og fritak
fra prestebegravelse i viet jord. I andre tilfelle endte
konfliktene imidlertid med fengsel. I 1833 foreslo derfor noen
stortingsrepresentanter fri religionsutøvelse. Forslaget
fikk ikke flertall, bl.a. med den begrunnelse at den gjaldt
så få at det derfor ikke var behov for den.
Dissentere, dvs medlemmer av religionssamfunn utenfor
statskirken, kom så litt i skyggen av det overfor nevnte
arbeidet med opphevelse av konventikkelplakaten. I mellomtiden
fortsatte departementet med sine dispensasjoner i enkeltsaker. I
1842 ble det gitt dispensasjon for en anglikansk menighet i Alta
og den 6. mars 1843 "innvilget søknad fra 37 (Molland
1979:178) (33?, så Aarflot s.498) romerske katolikker i
Christiania om fri religionsutøvelse" (Molland 1979:178).
Antagelig var disse 37 alle innvandrede utlendinger. De fikk
holde offentlig gudstjeneste, men ikke prosesjon i gatene.
I juni 1842, var det imidlertid gitt dispensasjon for katolsk
gudstjeneste i byen. Den franske generalkonsul i Norge, de
Pellane ønsket å få døpt sitt barn av
en katolsk prest og henvendte seg til den apostoliske vikar i
Sverige. Den svenske kronprins Oscar, som hadde katolsk hustru,
sørget for tillatelse til at en svensk katolsk prest ble
sendt til Christiania for å forrette dåp og en
katolsk messe for 60 katolikker i omegnen. Det var på grunn
av myndighetenes imøtekommenhet i denne saken at de 37
søkte om opprettelse av en særskilt katolsk menighet
i hovedstaden. Den 9.april 1843 ble dermed St.Olavs katolske
menighet dannet (Aarflot s.498).
Samme år, 1843, oppnevnte Kongen en
dissenterlovskommisjon som utarbeidet et liberalt lovutkast: fri
offentlig religionsutøvelse for alle kristne trossamfunn,
borgerlig innstiftelse av ekteskap når begge ektefeller var
dissentere, fritagelse fra skolens religionsundervisning for barn
som ikke tilhørte statskirken, samt fritak fra visse
økonomiske forpliktelser som var knyttet til
statskirkemedlemskapet. Lovutkastet ble behandlet i Stortinget og
ble, med noen endringer, vedtatt og fikk kongelig sanksjon 16.
juli 1845. Av endringer vedtok man å kreve at gudstjenester
i dissentersamfunnene ikke måtte holdes for lukkede
dører og frihet for foreldre til å velge
religionstilhørighet for barn av blandede ekteskap. Loven
var for sin tid ganske så liberal. Den gav til og med
adgang til ikke å tilhøre noe som helst
kirkesamfunn, men det var bare de kristne trossamfunn som var
gitt propaganda- og organisasjonsrett. (Molland 1979:175-182)
Katolske
menigheter i ly av dissenterloven
9. april 1843 ble som nevnt St.Olavs katolske menighet dannet
i Christiania. De startet i provisoriske lokaler i et hus i
Storgaten. I 1856 kunne imidlertid St.Olavs kirke innvies,
vesentlig bygget for midler innsamlet i utlandet, blant annet fra
keiser Napoleon III av Frankrike og den katolske dronning
Josephine av Sverige.
Et katolsk misjonsframstøt i nordkalottområdene
startet i 1855 med sete i Alta, ledet av apostolisk prefekt Paul
M. E. Djunkowsky. Det ble startet skolevirksomhet. I 1859 tok man
opp virksomhet i Tromsø. Resultatet av denne satsingen
synes å ha vært magert. Prefekturet ble nedlagt i
1869, men samme året ble det opprettet et apostolisk
prefektur for hele Norge, med sentrum i Christiania. I 1892 ble
dette opphøyet til apostolisk vikariat og ledet av en
biskop. Den første katolske biskop i Norge siden 1537 med
sete i Norge ble dermed Johannes Olaf Fallize, opprinnelig fra
Luxemburg. I 1931 ble den kirkelige forvaltning omstrukturert
slik at man fikk tre innbyrdes uavhengige distrikter i Norge
direkte underlagt Propagandakongregasjonen i Roma: Nord-Norge
kirkedistrikt, Mellom-Norge kirkedistrikt og Oslo apostoliske
vikariat. I 1953 ble Oslo apostoliske vikariat opphøyet
til ordinært bispedømme med Jacob Mangers som
biskop. Han ble etterfulgt av Johannes Rüth samme år,
av nordmannen Johan Wilhelm Gran i 1962 og av Gerhard Schwenzer i
1983.
I 1865 begynte St.Josephs-søstrene sin virksomhet i
hovedstaden, der de særlig arbeidet for å få
reist et sykehus. Hospitalsvirksomheten startet i 1883. I 1920
begynte dominikanerne sin virksomhet, og fra 1933 kom også
fransiskanerne.
Holdningen til den katolske kirke i det norske samfunnet var
lenge ganske kjølig, til tross for at flere store
kulturpersonligheter konverterte. Den mest markerte av disse var
Sigrid Undset som konverterte i 1924, fire år før
hun fikk Nobelprisen i litteratur. I senere tid har
personligheter som Halvard Rieber-Mohn og Kjell-Arild Pollestad
gjort mye for å gjøre katolisismen stueren i Norge.
Mye av den kjølige holdningen blant folk flest før
siste krig, skyldes nok en generell skarp polemisk tone mellom
representanter for både den katolske kirke og lutheranere.
Mye av debatten gikk på hvilket kirkesamfunn som var det
mest moralske. Etter krigen endret holdningen seg i tråd
med den generelle økumeniske åpenhet som bredte seg.
I 1956 ble forbudet mot jesuitter opphevet. Den var forresten
nær ved blitt opphevet i 1897.
Den katolske kirke i Norge siden 1843 har alltid primært
vært en innvandrerkirke. I St.Olavs menighet i Oslo er 110
nasjonaliteter representert i menigheten. Om lag 2/3 av norske
katolikker er født utenfor landet. Veksten har vært
stor de siste tiårene, fra 6000 i 1960 til hen i mot 40000
i dag. Vietnamflyktninger utgjør en markant del av disse.
Til tross for vekst, klager kirken over stort frafall, dog i det
stille. Man regner med at kun omtrent 1/4 av den ungdommen som
konfirmeres vil fortsette som troende, praktiserende katolikker
resten av livet.
Litteratur, kilder
Internettartikler
Denne artikkelen er vist 19642 ganger |