Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

5. Den romersk katolske kirke

• Forholdet til andre kirker
• Katolsk tro og fromhetsliv
• Kirkens tro
• Kirkesynet
• Jomfru Maria og helgener
• Paven og pavedømmet
• Eukaristien - nattverden
• Katolsk-lutherske økumeniske samtaler i Norge
  • Nattverden
  • Kirkens embete
  • Rettfediggjørelsen
• Fromhetsliv
• Den katolske kirke i Norge
  • Middelalderen
  • Norske klostre
  • Reformasjonstid
  • Fri religionsutøvelse
  • Katolske menigheter i lys av dissenterloven
• Litteratur

Forholdet til andre kirker

Av alder er den romersk katolske kirke like gammel på som den ortodokse kirke. Til å begynne med var det mer snakk om en geografisk plassering i Romerriket, nemlig en skjelning mellom Østkirken med fire kirkelige sentra (Jerusalem, Antiokia, Alexandria og etter hvert Konstantinopel, den sen-antikke keiserhovedstad), og Vestkirken med ett kirkelig senter, nemlig i Rom, den opprinnelige keiserhovedstad i Romerriket.

Begge disse to store kirkers påstand om ubrutt kontinuitet tilbake til urkirken må man godta, skjønt de er begge den mest opprinnelige på hver sin måte, hvis vi skal tro tradisjonen.

Østkirken er mest opprinnelig i den forstand at den faktisk ligger i det området der apostelmenighet uomtvistelig hadde sitt utgangspunkt, nemlig i Jerusalem og i Palestina. Antiokia nord for Jerusalem var i følge Apgj.11.19-26 det første sted der en ikke-jøde ble kristen, og som i følge samme skriftsted er det første sted navnet "kristen" ble tatt i bruk.

Vestkirken står i en særstilling i den forstand at den regner paven som en direkte arvtager av det oppdrag Peter ble overdratt av Jesus, da han som den fremste blant de 12 disipler ble overgitt den såkalte binde- og løsemakten og ble utpekt til å være den som Jesus skulle bygge sin kirke på, i følge Matt 16.18f.

Disse to deler av oldkirken kom til å utvikle to forskjellige teologiske tyngdepunkt. Mens Østkirken var opptatt av det kristologiske mysterium og treenighetsdogmet, var Vestkirken opptatt av skyld, synd og nådespørsmålet. Dette gjorde seg også utslag i de to med avgjørende kirkesplittelser i historien. Ved det store skisma i 1054 forlot Østkirken Vestkirken på grunn av det man i Vestkirken lett vil se på som en kristologisk detalj, nemlig filioque-spørsmålet. Ved reformasjonen som splittet Vestkirken ytterlig opp, var det nettopp spørsmålet om synd og nåde som ble brennbart.

Det er derfor umulig å snakke om årsaker og drivkrefter til dannelsen av den romersk katolske kirke. Den og den ortodokse kirke er aldri dannet i motsetning til andre kirker. Den har vært der fra starten av, selv om den gradvis har utviklet seg forskjellen. Derfor er nok forskjellen på katolikker og ortodokse mindre enn mellom katolikker og protestantiske kirkesamfunn, muligens unntatt den mest høykirkelige delen av den anglikanske kirke.

Nå er det selvfølgelig vanskelig å graderer forskjeller, så slike karakteristikker er egentlig ganske tøvete. Det avhenger av situasjon og vinkling og hva man legger vekt på. Mange har opplevd at man står nærmere et annet kirkesamfunn enn deler av sitt eget dersom mangfoldet i eget samfunn er tilstrekkelig stort. Følgende erfaring utdyper dette:

Jeg var med på en medarbeidersamling innen en statskirkemenighet. Man hadde invitert en katolsk pater og bedt han om å holde et foredrag om hvordan man bygger en menighet. Han la fram sine synspunkter, og syntes selv han var nødt til å si noe om sitt katolske kirkesyn som han profilerte mot ulike kirkeforståelser innen Den norske kirke. Denne pater var det vi kaller konvertitt, dvs en som har skiftet kirkesamfunn. Han hadde først vært luthersk prest, før han ble omskolert i Italia. Han kjente altså godt til forholdene innen Den norske kirke. Flere av tilhørerne følte åpenbar stor avstand til det katolske kirkesyn han presenterte, særlig når han ut fra sitt ståsted hadde en sterk kritikk av en variant av den lutherske folkekirkeforståelse som definerer kirken som en kirke av folket, der dåpen er eneste kriterium for å tilhøre menigheten eller ikke. Jeg snakket etter foredraget med ei reflektert dame som opprinnelig var metodist, men altså gått over til Den norske kirke i voksen alder. Hun hadde et annet syn på folkekirken, nemlig at den skal være en kirke for folket, og der det å være kristen må innebære noe om et personlig forhold til Jesus. Hun tok meg i armen etter paterens innlegg, og sa: "Du, en kunne nesten få lyst til å bli katolikk etter dette her!" Når pluralismen innen et kirkesamfunn blir stor, kan man, i alle fall på delområder, føle større slektskap med andre kirker som tradisjonelt sett regnes som å tilhøre en vesensforskjellig kirketype, enn ens egne. Og det er vel nettopp den type frustrasjoner over ting i egen kirke som får folk til å skifte kirkesamfunn.

Katolsk tro og fromhetsliv

Vi må si litt om katolsk troslære. Jeg har valgt å gjøre det på den måten at jeg tar for meg en informasjonsfolder utgitt av Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme med tittelen "Den romersk-katolske kirke. Hva er det?". Deler av teksten gjengis her som sitat (markert med Arial skrifttype). Noen steder kommenteres innholdet - ofte ved å sammenligning med vår referansekonfesjon, den lutherske. Dette er historisk viktig all den stund reformasjonskirkene nettopp gikk ut av denne romersk-katolske kirke. På den måten lar vi den katolske kirke selv komme til orde først, og det er deres valg av emner som blir vårt utvalg også, blant den enorme mengde av temaer det hadde vært mulig å ta opp angående denne verdens største kirke med noe over 1 milliard tilhørende [Katolske nyheter].

Her følger utdrag av informasjonsfolderens tekst, med kommentarer fra et luthersk ståsted i høyre kolonne. 

Katolsk-lutherske økumeniske samtaler i Norge

Jeg vil innledningsvis si at jeg anbefaler dere å lese disse tre dokumentene selv og i sin helhet. Det gir en veldig god innføring i både katolsk og luthersk teologi på tre sentrale punkter, og i økumenikk. De finnes på internett på disse adressene:

Nattverden: http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1982.htm
Embetet: http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1986.htm
Rettferdiggjørelsen: http://www.katolsk.no/info/nbk/kls-1991.htm

Nattverden

Uengiheten om nattverden var stor på reformasjonstiden, samtidig som disse to kirker var enige om avvisningen av spiritualistiske tendenser og i vern om Kristi virkelige nærvær i elementene, selv om nærværet ble forstått forskjellig: katolsk forvandlingslære ble av Luther avvist til kun å gjelde realpresens. Forvandlingslæren har den konsekvens at elementene forblir Kristi legme og blod og følgelig kan de tilbes. Dette avviser fremdeles lutheranere, men samtalegruppen understeker viktigheten av at begge kirker fastholder Kristi reelle nærvær i brød og vin.

Tradisjonelt har det bestått en uenighet om nattverdens messeofferkarakter, slik katolikkene hevder. Det vil si at nattverden sees på som en ublodig framstilling (ikke "gjentakelse" slik den lutherske kritikk ofte har vært) av Golgataofferet. Fordi Kristus er den nye Adam (Rom.5.12-21) ofrer Kristus seg som en representent slik at alle troende er inkludert i Kristi offer. Dermed er det et virkelig sonoffer som frembæres i en katolsk nattverd. Lutheranere vil kun snakke om nattverden som takkoffer. Samtalegruppen konkluderer slik på dette punktet:

"Disse meningsforskjellene bør likevel ikke skygge for den grunnleggende enighet som består i at både katolikker og lutheranere i fellesskap bekjenner at det ikke er noen annen soning for våre synder enn den som Jesus har fullbrakt i vårt sted, og at det bare er ved troen på ham at vi får del i forsoningen."

Ulikt syns på det kirkelige embete, presten, medfører også, som brosjyren sier ovenfor, at katolikker ikke anerkjenner luthersk nattverd som fullverdig:

"Hvis ikke nattverden forvaltes av en prest som er ordinert med en ordinasjon som godkjennes av den katolske kirke, har den ifølge katolsk syn ikke bevart sitt opprinnelige og hele innhold."

Samtalegruppen påpeker at det på to punkter har skjedd tilnærming fra begge parter i løpet av de seneste årene. Det ene er at nattverden på katolsk hold etterhvert, og noen steder, nå utdeles under det som kalles "to skikkelser", dvs at lekfolket får både brød og vin. Dette var et av de punkter CA kritiserte den katolske kirke for i 1530. Det andre er at en fra luthersk hold nå har tillatt barnekommunion, dvs at det ikke lenger er krav om konfirmasjon for nattverdgang.

Kirkens embete

Synet på presteembete henger nøye sammen med synet på kirken. Lutheranere identifiserer ikke Kristi sanne kirke med den ytre kirke, mens det er nettopp hva det katolske kirke siden oldkirken har gjort. Her har det imidlertid inntrått en endring:

Fra og med Det Annet Vatikankonsil har den katolske kirke åpnet for muligheten for også å regne andre kirkesamfunn som kirker. I dette ligger en betydningsfull økumenisk tilnærming som har skapt et nytt utgangspunkt for samtaler om kirkens embete.

Et punkt der kirkene nærmer seg hverandre, er synet på lekfolkets oppgaver, som etter 2. Vatikankonsil er tillagt større betydning i den katolske kirke enn tidligere.

Embetets funksjoner er ulikt framstilt i de to kirker. Katolikkene har tradisjonelt lagt tyngdepunktet på sakramentsforvaltningen og hyrdefunksjonen, men også der dreier 2. Vatikankonsil embetet noe i luthersk retning i og med at Ordets forkynnelse sies eksplisitt å være embetets oppgave. Lutheranere vil på sin side gjerne legge mer vekt på presten som hyrde. I innholdet i disse tre deler: sakramentsforvaltningen, hyrdefunksjonen og Ordets forkynnelse, består det imidlertid ganske store forskjeller.

For lutheranere utgjør de syv sakramenter et vanskelig punkt, likeså tanken om at kriken i seg selv er et slags "ursakrament".

Forskjell er det også i synet på embetsbæreren og lekfolket. Den katolske kirke legger bl.a. vekt på at det en vesensforskjell mellom kirkens embete og det allmenne prestedømme (lekfolket).

Dette henger sammen med den katolske kirkes tanke om et kirkelig hierarki med paven øverst, dernest biskopene, prestene, diakonene og lekfolket nederst. Også den lutherske kirke har biskoper, men biskop og prest er uttrykk for det ene kirkelig embete, mens de to embeter i katolsk teologi er tillagt vesensforskjellige oppgaver fordi biskopene er apostlenes etterfølger i kraft av fullmaktsoverdragelse ved ordinasjonen. Det såkalte Peters-embetet er også spesielt for den katolske kirke. Om dette sier teksten:

Biskopen av Roma har ifølge katolsk syn fått overdratt en helt spesiell oppgave i enhetens tjeneste. Med Sitt embete skal han synliggjøre den universale kirkes enhet. Dette syn er det som ligger til grunn for den lære at paven, når han, i den hensikt å forplikte hele kirken, høytidelig uttaler hva som er kirkens tro, ved Den Hellige Ånd er bevart fra å ta feil. Denne lære er fastholdt også av Det Annet Vatikankonsil, men er her satt inn i en omfattende kirkelig sammenheng som ikke var klargjort da læren ble vedtatt på Det Første Vatikankonsil. På en ny måte understrekes nå at de pavelige fullmakter må utøves innefor rammen av et kollegialt fellesskap av alle kirkens biskoper.

I luthersk teologi er embetet kun en menneskelig ordningssak og er dermed ikke konstitutiv for kirken; det er bare samlingen om Ord og sakrament. Fra katolsk hold forstår man absolutt kirkens hierarkiske struktur som nødvendig, skjønt 2. Vatikankonsils vekt på kollegialt fellesskap nedtoner hierarkiet noe.

I spørsmålet om et felleskirkelig konsil, kom gruppen fram til at veien dit var lang pga uenighet i avgjørelsesmyndighet og avgjørelsesgrunnlag. Problemet for lutheranere er pavens primat i læresaker og at tradisjonen er sideordnet Skriften.

Synet på ordinasjonen er følgelig også helt ulikt i de to kirker. Mens den hos katolikkene er nødvendig og må skje med apostolisk suksesjon, er den for lutheranere kun et praktisk ordningsspørsmål. En rekke lutherske kirker mangler denne suksesjonen og innehar derfor de facto ikke prester med myndighet til å forvalte sakramentene, selv om de rent praktisk er innsatt i en ordinasjon som i sin ytre form kan ligne mye på en katolsk ordinasjonshandling. Den lutherske sakramentsforvaltning har derfor "ikke bevart sitt opprinnelige og hele innhold".

Rettferdiggjørelsen

Mens de to foregående samtaletemaene for det meste hadde som resultat en respektfull stadfestelse av gamle uenigheter, har man i spørsmålet om rettferdiggjørelsen nok kommet lenger i å nå fram til enighet, selv om man heller ikke her har nådd helt fram. Det ser særlig ut som katolikkene har orientert seg i luthersk retning på dette punktet i det de i teksten sier følgende:

… Katolikkene medgir at det teologiske arbeid - især i og med Det annet Vatikankonsil - har ført til økt forståelse for Luthers teologiske anliggende, og er i dag enige i Luthers kritikk mot misbruk i den daværende bot- og avlatspraksis. Også Tridentinerkonsilets fordømmelse av den lutherske rettferdiggjørelseslære er tilbakelagt et stykke på vei, for så vidt som konsilet ikke fullt ut forsto den lutherske lære om «troen alene» i sammenheng med rettferdiggjørelsen. … (§78)

Det som gjenstår er, ikke uventet, knyttet til kirkesyn og nattverdsyn, samt til en del områder som samtalegruppen ikke har maktet å gjennomdrøfte:

… slike spørsmål som menneskets syndighet og viljens frihet, den kristne som samtidig synder og rettferdig, den troendes aktive medvirkning i frelsesverket, jomfru Marias og helgenenes forbønn og fortjeneste, forholdet mellom lov og evangelium og visse sider ved botsforståelsen (bl.a. satisfaksjonen)… (§80)

At det synes som om katolikkene har "gitt" mest her, har å gjøre med det forhold at rettferdiggjørelseslæren er et kjernepunkt innen luthersk teologi, mens dette emnet ikke har så sentral plass katolsk teologi.

Disse samtalene på norsk plan ble avsluttet i 1991. Senere er spørsmålet blitt fulgt opp på internasjonalt plan mellom "Vatikanets råd for fremme av kristen enhet" og "Det Lutherske Verdensforbund". De avga i 1997 "Katolsk/luthersk felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren", noe som gav store forventninger til en virkelig konsensus på dette området. 31.10.1999 ble felleserklæringen om retteferdiggjørelsen mellom den romersk katolske kirke og det lutherske verdensforbund signert under stor høytidelighet i Augsburg.  [DnK pressemelding. Tysk nettsted om felleserklæringen. Felleserklæringen (Joint declaration). Katolsk stoff om felleserklæringen.]

Fromhetsliv

Når det gjelder katolsk fromhetsliv og hvordan dette relateres til en del av de ting som vi nå har nevnt som er typisk for katolsk tro, så henviser jeg til en internett-artikkel skrevet av pater Olav Müller til Trondheims 1000-års jubileum med tittelen: "Hvordan det opplevdes å være katolikk i Trondhjem i århundret som fulgte reformasjonen" (se litteraturlista). Her prøver han å sette seg inn i hvordan det må ha vært å være troende katolikk i Trondheim etter at den lutherske reformasjon ble påtvunget byen og landet, og at norske katolikker måtte "gå under jorden".

Den katolske kirke i Norge

Middelalderen

Kristningen av Norge pågikk over en 2-300 års periode. Slaget ved Stiklestad i 1030 regnes i dag mer som avslutningen av denne perioden, enn at det skulle være et uttrykk for en avgjørende kamp mellom hedenskap og kristendom. Den kristendom som nordmennene møtte på sine ferder utenlands og den som irske og tyske munker og diverse kongemisjoner sto for, var alle av romersk katolsk støpning. Et markert trekk i denne første fase av norsk etablert kirkeliv, var kulten rundt kong Olav Haraldsson. Han ble erklært for helgen kort tid etter sin død på grunn av de mirakler som skjedde i forbindelse med hans døde kropp. Valfarten til Olav grav og Olavsskrinet i Nidaros antok snart ganske store dimensjoner, hvilket Nidarosdomen er et håndfast indisium på. Wisløff (1966:136) mener at Olavsskrinet var et etablert valfartsmål også for utlendinger før 1070.

Nidaros var derfor det naturlige sted for et nordlig erkebispesete. Det ser ut til å blitt etablert i 1153. Det hadde følgende underliggende bispeseter: Bergen, Stavanger, Hamar, Oslo, Peel (Isle of Man), Kirkvåg (Orknøyene), Kirkjubø (Færøyene), Skàlholt (Island), Holar (Island) og Gardar (Grønland). Det opprinnelige navnet på erkebispesetet var archiepiscopus Thrudensis, men ble omkring 1190 endret til archiepiscopus Nidarosiensis (Wisløff 1996:140). I alt satt det 27 erkebiskoper på Nidaros bispestol mellom 1153 og 1537. Jon Birgisson var den første, Olav Engelbrektsson den siste.

Det ble opprettet en rekke klostre i Norge: 8 klostre i Bergen bispedømme, 1 i Hamar, 9 i Nidaros, 12 i Oslo og 1 i Stavanger (på to steder). Fire av Oslos klostre lå i det som i dag svensk land. Kirkehistorikeren Oddvar Jensen kommenterer middelalderens kirke og klosterliv slik:

"Det er vanskelig for oss å forestille oss hvor strekt grep kirken hadde på folk i middelalderen. Et anslag på 400 000 mennesker fordelt på 2000 geistlige omkring år 1300 gir 200 personer pr. geistlig. Munkeordene var dessuten internasjonale organisasjoner og dannet slik et sterkt nettverk av religiøse og kulturelle bånd til resten av Europa." (Jensen)

Reformasjonstid

Så kom reformasjonen til Danmark-Norge. Sett fra norsk side må man si at den ble oss påtvunget fra Danmark der religionsskiftet var kommet stand i en sann blanding med politiske intriger, den såkalte Grevefeiden. I 1536/37 ble de katolske biskopene avsatt. I Danmark ble de fengslet, anklaget for medvirkning til borgerkrigen. I Norge ble de bare avsatt. I Danmark var "lutheriene" etter hvert blitt ganske utbredt, særlig i de største byene og blant borgerskapet. Så var ikke tilfelle i Norge. Kun i Bergen hadde folk i noen grad møtt lutherske tanker. Administrativt ble alt kirkegods lagt under kronen. Det betydde at klostrene ble stengt. Trosskiftet ellers rettet seg i første omgang mot biskopene som ble avsatt, og nye lutherske eller reformhumanistiske superintendenter overtok gradvis tilsynet i stedet. I Nidaros gikk det f.eks 10 år før den luthersk superintendenten Thorbjørn Bratt var på plass etter at erkebiskop Olav Engelbrektson hadde flyktet 1. april 1537. Men når det gjaldt de katolske prestene, forble de stort sett i sine embeter, men selvfølgelig med pålegg om å preke "evangelisk" (et annet ord for protestantisk). Man antar likevel at det på grasrotplan gikk minst 100 år før den lutherske lære hadde fått fotfestet og preget også sæd og skikk. Underveis fikk man beskjed om å fare lempelig fram og ikke avskaffe sær-katolske skikker på en brå måte, men selvfølgelig: katolsk lære og skikker skulle avvikles i kongeriket Danmark-Norge.

De som likevel ville holde på sin katolske tro, måtte derfor etter hvert mer og mer leve med den i det skjulte. Den katolske kirke i Norge ble derfor en undergrunnskirke. Det må dog tilføyes at utlendinger som fikk adgang til riket, kunne praktisere sin eventuelle medbrakte katolske tro dersom de ikke drev agitasjonsvirksomhet overfor nordmenn. Av den grunn så man helst at katolske messer ikke ble holdt på norsk/dansk. (Aarflot s.498; Hadland) Norske lutheranere hadde ikke adgang til å overvære slike messer (Molland 1979:178).

Spørsmålet om fri religionsutøvelse i Norge - konventikkelplakat og disenterlov.

Statsmaktens angst for religionsutøvelse utenfor statskirken gav seg to utslag.

Det ene var grunnet i reformasjonens historie som nettopp etablerte kirkestyret som et statlig embetsstyre. Dermed måtte ønsker om å vende tilbake til pavekirken kveles. "Papisteri" ble forbudt.

Det andre gjaldt det krav pietismen på 1700-tallet kom med at lekfolket selv måtte kunne stå for forkynnelse og tolkning av Guds Ord. Dette ble sett på som oppviglersk og problematisk med tanke på å sikre ro og stabilitet i riket. Presten var jo ikke bare forvalter av Ord og sakrament. Han var også kongens embetsmann og dermed en form for lokal kongelig utsendt kontrollør.

Dermed fikk vi konventikkelplakaten av 1741 som søkte å regulere, men ikke forby, private oppbyggelsessamlinger. Reguleringen skjedde ved at den lokale prest helst skulle være til stede ved oppbyggelsesmøter i hjemmene. Klarte han ikke det, måtte han sende en i sitt sted. Derimot la plakaten ned forbud mot omreisende predikanter. Det var altså den delen av plakaten som senere ble brukt mot vandrepredikanten Hans Nielsen Hauge.

Av en eller annen grunn vedtok ikke Eidsvollsfedrene full religionsfrihet i 1814 til tross for at dette både var tilstede i forfatningsforbildene: den amerikanske fra 1776 og den franske fra 1789, og at den var inne i grunnlovsversjonen så sent som 4.mai 1814. Noen eidsvollsmenn ønsket uinnskrenket religionsfrihet for "endog den blinde hedning", mens andre nøyde seg med frihet for "alle christelige Religions-Secter" dog ikke jesuitter og munkeordener. I sluttredigeringen falt imidlertid religionsfrihetspassusen bort, uten at noen av de 112 representantene etterlyste den da Grunnloven i sin helhet ble lest opp (Molland 1979:15f). Tilbake sto §2 med dens ordlyd:

"Den evangelisk lutherske Religion bør forblive Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuiter og Munke-Ordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Men vi kan i denne paragraf se rester etter en generell religionsfrihetstenkning. Det står nemlig "De indvaanere der bekjenne sig til den", dvs det antas at det finnes noen som ikke bekjenner seg til den, men som altså ikke er jesuitter, munker eller jøder. Katolikkene var representert her ved jesuitter og munkeordener. Når religionsfriheten likevel ikke var uttrykt positivt, kom det til å skape problemer de ganger Konventikkelplakaten ble anvendt i rettssalene. Som oftest ble det kun brukt til å true legpredikantene med, og ved en anledning der en sak havnet på kirkeminister Treschows bord, ble saken henlagt fordi man "ved Sagtmodighed og Klogskab fra vedkommende Præsts Side" heller burde løse saken "end ved Tvangsmidler". De som fikk straffer etter denne lov, ble likevel dømt svært mildt i forhold til hva loven åpnet for.

På 1830-tallet var det derfor stadig forsøk overfor Stortinget for å få innført fri religionsutøvelse. I 1836 besluttet da også Stortinget å fjerne konventikkelplakaten - men Kongen, dvs kirkedepartementet nektet sanksjon. Embetsverket var i mot opphevelse. Bare en av biskopene gikk inn for opphevelse. I 1839 (det var Storting hvert tredje år den gang) kom saken på nytt opp, der presten G.A.Lammers var en av talsmennene. Han skulle senere komme til å danne en frimenighet. Igjen nektet Kongen. Hvis saken ble fremmet for tredje gang, dvs i 1842, ville Stortingets vedtak gjelde uansett hva Kongen mente på grunn av innskrenket vetorett (2 ganger). For å unngå dette prøvde departementet å styre saken selv ved å sende ut et lovforslag til høring, bl.a. til de nydannede formannskapene rundt i landet. Utkastet var skrevet av professor i rettsvitenskap, Claus Winter Hjelm, og var i realiteten en skjerpelse av konventikkelplakaten. "Den som driver propaganda for en tro som avviker fra den evangelisk-lutherske, trues med straffearbeid, og i gjentatte tilfelle med landsforvisning" (Molland 1979:172). Halvparten av kommunene og prestene avviste forslaget. Stortingets komité skrev om lovutkastet, men det hjalp ikke. Stortinget holdt på full opphevelse av konventikkelplakaten og vedtok det 5. juli 1842. 27. juli gav departementet seg og Kongen skrev under.

Men dermed var bare den lutherske lekmannsforkynnelse fjernet fra politiets og rettsapparatets synsfelt. Alminnelig religionsfrihet var ennå ikke innført. Det var kvekerne som skulle bli brekkstangen for denne saken. Allerede i 1814 var det etablert en kvekerforsamling i Christiania som følge av sjømenn som hadde blitt kvekere i engelsk krigsfangenskap under Napoleonskrigene. Saken ble akutt i 1816 da to kvekere inngikk ekteskap uten prest. Regjeringen foreslo en lov med begrenset religionsfrihet for kvekere, blant annet tilhold i visse byer og med visse rettigheter der. Odelstinget avviste lovforslaget i 1818 med knapp margin. Denne og noen senere lignende konkrete saker ble imidlertid løst ved at enkeltpersoner ble gitt tillatelse til presteløs ekteskapsinngåelse, fritak fra dåpstvang og fritak fra prestebegravelse i viet jord. I andre tilfelle endte konfliktene imidlertid med fengsel. I 1833 foreslo derfor noen stortingsrepresentanter fri religionsutøvelse. Forslaget fikk ikke flertall, bl.a. med den begrunnelse at den gjaldt så få at det derfor ikke var behov for den.

Dissentere, dvs medlemmer av religionssamfunn utenfor statskirken, kom så litt i skyggen av det overfor nevnte arbeidet med opphevelse av konventikkelplakaten. I mellomtiden fortsatte departementet med sine dispensasjoner i enkeltsaker. I 1842 ble det gitt dispensasjon for en anglikansk menighet i Alta og den 6. mars 1843 "innvilget søknad fra 37 (Molland 1979:178) (33?, så Aarflot s.498) romerske katolikker i Christiania om fri religionsutøvelse" (Molland 1979:178). Antagelig var disse 37 alle innvandrede utlendinger. De fikk holde offentlig gudstjeneste, men ikke prosesjon i gatene.

I juni 1842, var det imidlertid gitt dispensasjon for katolsk gudstjeneste i byen. Den franske generalkonsul i Norge, de Pellane ønsket å få døpt sitt barn av en katolsk prest og henvendte seg til den apostoliske vikar i Sverige. Den svenske kronprins Oscar, som hadde katolsk hustru, sørget for tillatelse til at en svensk katolsk prest ble sendt til Christiania for å forrette dåp og en katolsk messe for 60 katolikker i omegnen. Det var på grunn av myndighetenes imøtekommenhet i denne saken at de 37 søkte om opprettelse av en særskilt katolsk menighet i hovedstaden. Den 9.april 1843 ble dermed St.Olavs katolske menighet dannet (Aarflot s.498).

Samme år, 1843, oppnevnte Kongen en dissenterlovskommisjon som utarbeidet et liberalt lovutkast: fri offentlig religionsutøvelse for alle kristne trossamfunn, borgerlig innstiftelse av ekteskap når begge ektefeller var dissentere, fritagelse fra skolens religionsundervisning for barn som ikke tilhørte statskirken, samt fritak fra visse økonomiske forpliktelser som var knyttet til statskirkemedlemskapet. Lovutkastet ble behandlet i Stortinget og ble, med noen endringer, vedtatt og fikk kongelig sanksjon 16. juli 1845. Av endringer vedtok man å kreve at gudstjenester i dissentersamfunnene ikke måtte holdes for lukkede dører og frihet for foreldre til å velge religionstilhørighet for barn av blandede ekteskap. Loven var for sin tid ganske så liberal. Den gav til og med adgang til ikke å tilhøre noe som helst kirkesamfunn, men det var bare de kristne trossamfunn som var gitt propaganda- og organisasjonsrett. (Molland 1979:175-182)

Katolske menigheter i ly av dissenterloven

9. april 1843 ble som nevnt St.Olavs katolske menighet dannet i Christiania. De startet i provisoriske lokaler i et hus i Storgaten. I 1856 kunne imidlertid St.Olavs kirke innvies, vesentlig bygget for midler innsamlet i utlandet, blant annet fra keiser Napoleon III av Frankrike og den katolske dronning Josephine av Sverige.

Et katolsk misjonsframstøt i nordkalottområdene startet i 1855 med sete i Alta, ledet av apostolisk prefekt Paul M. E. Djunkowsky. Det ble startet skolevirksomhet. I 1859 tok man opp virksomhet i Tromsø. Resultatet av denne satsingen synes å ha vært magert. Prefekturet ble nedlagt i 1869, men samme året ble det opprettet et apostolisk prefektur for hele Norge, med sentrum i Christiania. I 1892 ble dette opphøyet til apostolisk vikariat og ledet av en biskop. Den første katolske biskop i Norge siden 1537 med sete i Norge ble dermed Johannes Olaf Fallize, opprinnelig fra Luxemburg. I 1931 ble den kirkelige forvaltning omstrukturert slik at man fikk tre innbyrdes uavhengige distrikter i Norge direkte underlagt Propagandakongregasjonen i Roma: Nord-Norge kirkedistrikt, Mellom-Norge kirkedistrikt og Oslo apostoliske vikariat. I 1953 ble Oslo apostoliske vikariat opphøyet til ordinært bispedømme med Jacob Mangers som biskop. Han ble etterfulgt av Johannes Rüth samme år, av nordmannen Johan Wilhelm Gran i 1962 og av Gerhard Schwenzer i 1983.

I 1865 begynte St.Josephs-søstrene sin virksomhet i hovedstaden, der de særlig arbeidet for å få reist et sykehus. Hospitalsvirksomheten startet i 1883. I 1920 begynte dominikanerne sin virksomhet, og fra 1933 kom også fransiskanerne.

Holdningen til den katolske kirke i det norske samfunnet var lenge ganske kjølig, til tross for at flere store kulturpersonligheter konverterte. Den mest markerte av disse var Sigrid Undset som konverterte i 1924, fire år før hun fikk Nobelprisen i litteratur. I senere tid har personligheter som Halvard Rieber-Mohn og Kjell-Arild Pollestad gjort mye for å gjøre katolisismen stueren i Norge. Mye av den kjølige holdningen blant folk flest før siste krig, skyldes nok en generell skarp polemisk tone mellom representanter for både den katolske kirke og lutheranere. Mye av debatten gikk på hvilket kirkesamfunn som var det mest moralske. Etter krigen endret holdningen seg i tråd med den generelle økumeniske åpenhet som bredte seg. I 1956 ble forbudet mot jesuitter opphevet. Den var forresten nær ved blitt opphevet i 1897.

Den katolske kirke i Norge siden 1843 har alltid primært vært en innvandrerkirke. I St.Olavs menighet i Oslo er 110 nasjonaliteter representert i menigheten. Om lag 2/3 av norske katolikker er født utenfor landet. Veksten har vært stor de siste tiårene, fra 6000 i 1960 til hen i mot 40000 i dag. Vietnamflyktninger utgjør en markant del av disse. Til tross for vekst, klager kirken over stort frafall, dog i det stille. Man regner med at kun omtrent 1/4 av den ungdommen som konfirmeres vil fortsette som troende, praktiserende katolikker resten av livet.

Litteratur, kilder

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"

Internettartikler

Denne artikkelen er vist 19642 ganger