Inngår i:
Kirkesamfunnene - et kompendium.
11. Pinsebevegelsen
Forelesninger av Svein Sando avholdt på NTNU 1998-2003 i
KRL 104 på Institutt for Religionsvitenskap.
Historisk riss
Vil du gjøre dette til ditt daglige
bønneemne inntil svaret kommer: "Herre, send oss vekkelse,
og la den begynne hos meg selv. I Jesu navn, amen."
Løfter: Mt.21.22, Sak.10.1. Resultat: Joel 3.1-2, Apgj
4.31
(Molland 1976:278)
Dette stod å lese på et kort som var spredt i
hundretusener i England og Amerika omkring århundreskiftet.
Dette var uttrykk for en lengsel om hellighet hos en rekke
kristne på den tiden. Metodistiske predikanter var med
å spilte en rolle i denne lengselen. John Wesley snakket jo
om to tyngdepunkter i en kristens liv: rettferdiggjørelsen
og helliggjørelsen.
Amerikanske predikanter som Charles Finney og R.A.Torrey
fornyet slike tanker. De la vekt på to ting. For det
første skulle omvendelsen være en
viljesavgjørelse som svar på evangeliets innbydelse
til å "komme som du er". For det andre skulle
åndsdåpen (baptism in the Holy Spirit) gi den troende
en fullkommen seier over synden, den såkalte "second
blessing" (Wisløff s.150).
Vekkelsen kom. Molland (1976:278f) beretter om hvordan den
grep om seg i Wales i 1904-05:
Den hadde ekstatiske former. En krets som kom
sammen hver kveld i tre uker til felles bønn, opplevde
plutselig at alle de tilstedeværende begynte å prise
Gud med høy røst og under tårer, mens de
kjente en vidunderlig henrykkelse.
(Molland s.278)
Man regner med 100 000 omvendelser i denne vekkelsen. Folk ble
totalt forandret. Stjålne ting ble levert tilbake, vertshus
stengt pga mangel på alkoholdrikkende kunder, hestene
skjønte ikke lenger kommandoordene for kjørerne
hadde sluttet å banne. Denne vekkelsen ble kjent over store
deler av verden og mange dro til Wales for å la seg
inspirere. Blant dem var baptistpresten Joseph Smale fra L.A. som
ble åndsdøpt i Wales, og dro tilbake til Amerika med
overbevisning om at en ny pinse sto for tur. Der møtte han
negerpredikanten W.J.Seymour. De samarbeidet om virksomheten i
Los Angeles, og den 9.april 1906, i Azusa Street falt Ånden
på en 8 år gammel negergutt som begynte å tale
i tunger under et bønnemøte. Dette regnes som
pinsebevegelsens fødselsdag.
Vekkelsen spredte seg raskt og ble kjent over store
områder. Aviser skrev om den på en måte som
bidro til vekkelsens spredning. Det var særlig baptister og
metodister som ble berørt av vekkelsen, selv om ingen av
disse kirkesamfunnene vedkjente seg den offisielt. Det ble derfor
etterhvert dannet egne fri menigheter av åndsdøpte
mennesker. De fikk sit egen organ, The Apostolic Faith som ble
finansiert utelukkende ved innsamlede midler.
Det var dette bladet den engelskfødte norske
metodistpastoren Thomas Ball Barratt kom over på en
pengeinnsamlingsreise i USA blant norskamerikanere i 1906.
Pengeinnsamlingen til et bygg, Håkonsborgen, for
"Kristiania Bymission" gikk trått. Selv hadde han i 20
år lengtet enn hjertets renselse og åndsdåpen.
Så leste han i The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra
New York kontaktet han de åndsdøpte i L.A: og fikk
som svar at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig. Han
ofret alt, også sine kristelige ambisjoner og planer for
Håkonsborgen. Den 7.oktober 1906 kom han "gjennom" og ble
åndsdøpt. Natten mellom 14. og 15. november fikk han
tungetalen (note 1).
Barratt reiste snart tilbake til Norge og frasa seg ledelsen
av Kristiania bymisjon. I stedet begynte han å holde
møter. Barratt betrådte podiet i Turnhallen i
Kristiania 23.12.1906 og skulle fortelle om sin
åndsdåp. "Så stod han der og gråt",
forteller en tilhører. Det hele satt imidlertid raskt mye
i gang. 2.juledag opplevde flere lignende opplevelser, og innen
nyttår 1907 var 10 personer åndsdøpt i
Kristiania. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen
i Norge.
Delvis fra Norge og Barratt spredte det seg utover Europa.
Barratt var både i Sverige, Danmark og England hvor han
satte ting i gang. I Sverige og Finland fikk pinsevekkelsen god
inngang, mindre Danmark. I England bredte den om seg, men mange
som ble grepet forble i sine kirkesamfunn. Likevel ble det dannet
to store sammenslutninger av pinsemenigheter i England: Elim
Foursquare Gospel Alliance (1915) og Assemblies of God
(stiftet 1924). I 1970 utgjorde disse noe over 125000 medlemmer.
Det er omtrent like mange pinsevenner i Italia (Molland
1976:282).
I USA er det en rekke, store pinsesamfunn. De
største av disse er Church of God in
Christ, Assemblies of
God og International Church of the
Foursquare Gospel, dvs omtrent med samme navn som de
engelske.
Navnet "forusquare" i det sistnevnte samfunnet henspeiler
på fire viktige temaer i pinseforkynnelsen: frelse,
åndsdåp, helbredelse og Kristi snarlige gjenkomst.
Denne kirken ble faktisk stiftet av en kvinnelig forkynner, Aimee Semple
McPherson. Hun startet sin forkynnervirksomhet i 1915 etter
å ha blitt åndsdøpt på pinsevennleir i
Ontario. Hun samlet store skarer der hun kjørte rundt i
Nord Amerika med sin 1912 Packard touring car, også kalt
"Gospel Car". Den hadde påskriften "Jesus is coming soon -
get ready" på den ene siden, og "Where will you spend
eternity?" på den andre. I 1919 slo hun seg ned i L.A. og
fikk i løpet av tre år samlet inn $1,2 mill til et
forsamlingslokale, Angelus Temple, som rommet 5000 mennesker.
Dette var starten på The Internatinal Church og Foursquare
Gospel. Aimee likte rampelyset og livet ble noget turbulent
deretter. Til å begynne med elsket presse og media henne,
senere vendte de seg mot henne og pådro henne en del onde
rykter; noe var hun nok skyld i selv. Ektemann nr.2 gikk fra
henne, og hun giftet seg på nytt uten å være
enke. Det falt mange tungt for brystet, uten at hun mistet sin
posisjon likevel (Taylor 1998). Det er egentlig bemerkelsesverdig
at en bibelsk konservativ kristen forsamling så tidlig som
på 1920-tallet lot en kvinne stå helt i bresjen. Det
viser seg da også at pinsevenner i dag stort sett godtar
både kvinner som forkynnere, forstandere og eldste. Debatt
har det vært, men ikke på den opprivende måte
som i kirker med et klarere syn på det kirkelige embetet
enn det pinsevennene har.
Barratt lot seg ikke døpe med vanndåpen
før i 1913. Det var da heller ikke noe krav om at man
skulle vært døpt med troendes dåp for å
være med i en pinsemenighet, mente Barratt. For det har han
fått en del kjeft av senere norske pinsevenner.
På samme måte som baptistene heller ikke har
troendes dåp som sitt fremste kjennetegn, har heller ikke
pinsebevegelsen det, selv om dette punktet er ofte det som folk
flest oppfatter som den store forskjellen på pinsevenner og
for eksempel lutheranere. Derimot er Åndsdåpen
viktig, og tungetalen som tegnet på at man er døpt
med den Hellige Ånd.
Poenget var i og for seg ikke å danne nye menigheter.
Poenget var at noen var grepet av det de opplevde som Guds sterke
inngripen i deres liv, og at noe de anså som tapte
åndelige ytringer i urmenigheten nå var kommet til
anvendelse igjen. Vekkelsen var i gang!
Men de etablerte menigheter likte lite det nye. De ble
motarbeidet, gjort til latter og stedvis anklaget for å
være religiøse fanatikere. Den første
pinsemenighet så derfor dagens lys allerede 24. april 1908
i Skien, som utbrytermenighet fra baptistkirken. I Kristiania ble
det pussig nok ikke dannet egen pinsemenighet før Barratt
stiftet Filadelfia i 1916. De hadde imidlertid holdt møter
i leide lokaler helt siden 1910. I Trondheim regner man starten
på Betel pinsemenighet til 18.1.1920 (Eikin).
Til tross for latterliggjøring og motstand, vokste
pinsebevegelsen raskt i årene fram mot Krigen. Dette var
imidlertid en generell vekstperiode som hele kristenheten til
gode. Vekkelsene på 30-tallet påvirket en rekke
menigheter og kirkesamfunn.
Etter Krigen har veksten stagnert noe, og pinsevennene kaller
selv denne periode for "sønderknuselsesvekkelsen" fordi
den rettet seg innover mot en dypere og mer personlig innvielse i
bønn og faste. Perioden var imidlertid også preget
av indre motsetninger. Det er i denne tiden at Åge
Samuelsen bryter ut og danner menigheten Maran-Ata i Oslo. Det
skjedde på slutten av 1950-tallet. Noe senere kom
splittelsen med Aril Edvardsen og Troens Bevis i Kvinesdal.
Hovedproblemet der var nok uenigheter om organisasjonsform idet
Aril Edvardsen ville sentralisere alt og bygde opp en helt
parallell struktur til hva menighetene ellers hadde, mens
pinsebevegelsens kirkesynet ellers er svært desentralisert,
dvs de har et kongregasjonalistisk kirkesyn. I de seneste
tiårene kom nye konflikter på grunn av
trosforkynnelsen, selv om det i det aller siste der har skjedd
sammenslåing mellom pinsemenigheter og trosmenigheter,
bl.a. her i Trondheim.
Lære
For å se litt på hva pinsebevgelsen lærer,
tar vi utgangspunkt i en form for trosbekjennelse jeg har funnet
på nettet hos Menigheten Filadelfia på Sola ved
Stavanger (URL: http://home.c2i.net/hheimark/hvavitro.htm).
Det er all grunn til å tro at dette er identisk med en slik
liste som pinsebevegelsens pastorkonferansen utarbeidet for noen
år siden, i følge den pastoren jeg har konsultert.
Jeg vil også stedvis trekke inn lignende formuleringer fra
noen av de større amerikanske kirkene, nemlig Church of
God (URL: http://www.mindspring.com/~cog/decfaith.htm
) og The Foursquare Church. Nedenfor skal vi se på teksten
ved å sitere fra den. Så skal vi kommentere de ulike
punktene. Jeg sammenligner dette med en tilsvarende tekster fra
Santa Cruz Chapel og Bellevue, to av menighetene innen the
Foursquare Church (URL: http://www.santacruzchapel.org/believe.html
og http://www.foursquare.org/believes.html
).
1. Vi tror at Bibelen er Guds inspirerte ord. Den er vår eneste rettesnor
for tro, liv og lære. Alt må derfor prøves
på den Hellige skrift som den absolutte autoritet.
Det starter med bibelsynet. Det er uklart av dette
utsagnet om man tenker seg en verbalinspirasjon av typen
diktatteorien, dvs at hvert enkelt ord i Bibelen er blitt til ved
den Hellige ånds inspirasjon. Church of God taler rett ut
om "verbal inspiration of the Bible". Foursquare Church har en
form som ligner mer på de norske pinsevenner, nemlig kun
"The Bible is God-inspired" og henviser til 2.Tim.3.16f som er
vanlig å henvise til hvis man har et sterkt bibelsyn.
Dette er et viktig punkt for pinsebevegelsen. Bibelens
autoritet er urokkelig. Molland (1976:284) nøler ikke med
å kalle bibelsynet fundamentalistisk. Det er
påfallende at C.Fr.Wisløff overhodet ikke
nevner pinsevennens bibelsyn, antagelig fordi han er helt enig
med dem. Om navnet "fundamentalistisk" er riktig eller treffende,
er egentlig underordnet, og ordet er blitt vanskelig å
bruke i vår tid. uansett har de en sterk tro på
Bibelens ufeilbarlighet, og det får konsekvenser for elt
annet. For det første blir alt annet underordnet Bibelen.
Trosbekjennelser får en mye mer underordnet betydning enn
det har i en del eldre trossamfunn. Det betyr imidlertid ikke at
de avviser innholdet i f.eks. den oldkirkelige dogmedannelse. De
fleste pinsevenner framhever treenigheten som en sannhet, hvilket
vi straks skal se. Bibelen blir en rettesnor for alle forhold,
noe slikt vi så var tilfelle i den reformerte tradisjonen.
I det hele blir bibelhenvisninger svært viktig i
begrunnelsen for ulike lærepunkter. Det vil for så
vidt være viktig for ethvert kristent kirkesamfunn, men her
er det til stede i særlig stor grad. På alle de
internettstedene jeg har sett gjennom til nå, er det uten
tvil sidene hos pinsevennene som har vært mest spekket med
bibelhenvisninger. Deres sterke syn på Bibelen har da
også vært en av grunnene til at de har stort sett
vært avvisende overfor Kirkenes Verdensråd fordi de
mener denne økumeniske bevegelsen er for liberale i bl.a.
bibelsyn. Vi står her altså overfor et trossamfunn
som uten tvil må karakteriseres som konservativt.
2. Vi tror på Bibelens åpenbaring av
Gud som en hellig treenighet, at det er tre personer i Guddommen:
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
Trenighetslæren stadfestes. Dette gjelder
nær sagt alle pinsekirker. United Pentecostal Church
International, mener derimot noe annet. Først litt om
dette kirkesamfunnet (Clabaugh 1997).
Den sier om seg selv at den er blant de raskest voksende
menighetsgrupperinger (denominations) i Nord-Amerika. Den oppstod
som en sammenslåing av diverse pinsekirker i 1945 og besto
da av 617 menigheter, mens den i dag består av 3764
menigheter (churches). De har misjonsarbeid i 131 land, 10000
lisenserte pastorer og regner med at de omfatter 2,3 millioner
deltagere verden over. De knytter sine røtter til
pinsebevegelsens start i Topeka, Kansas i 1901. De skilte seg
imidlertid fra en del andre pinseretninger i 1916 på grunn
av to lærestridigheter, nemlig i synet på
treenigheten og synet på vanndåpen. De
legger veldig vekt på at man skal døpes i Jesu navn,
og ikke i treenighetens navn. Ja, det viser seg at de i synes
på Gud faktisk er unitarer, dvs at de avviser hele
treenigheten. Dermed har de satt seg selv i randen av hele
kristenheten. Retningen er omtalt i noen av
lærebøkene i konfesjonskunnskap
(Borgen/Haraldsø s.249, Molland 1976:285), dels som en
gruppering de andre pinsevennene avviser som vranglærere,
dels som en svært biblisistisk form for pinsebevegelse, i
følge Mollands karakteristikk.
6. Vi tror at bare de som har kommet til
personlig tro og omvendelse, skal døpes. Dåpen skal
utføres som i apostlenes dager, med full neddykking i
vann, og etter Jesu egen befaling i Faderens, Sønnens og
den Hellige ånds navn. De troende døpte skal
tillegges en nytestamentlig ordnet menighet hvor de undervises,
oppbygges og settes i stand for den store oppgaven å vinne
andre mennesker for Gud.
I synet på vanndåpen overtar pinsevennene,
så langt jeg kan se det, baptistenes dåpslære.
Men som vanndåpen heller ikke var det mest sentrale i
baptismen, til tross for navnet, så er troendes dåp
heller ikke sentrum i pinsebevegelsen, selv om det nettopp er
dette som blir det mest hete tema i en samtale mellom pinsevenner
og f.x. lutheranere. Det er åndsdåpen og
nådegaveutrustningen som følger som viser oss
pinsebevegelsens særpreg, ikke at de avvise
spebarnsdåpen.
Dåpsformelen er som vi ser trinitarisk, akkurat slik som
resten av kirkesamfunnene. Selv katolikkene godkjenner
pinsevennenes vanndåp, så lenge den er gjort i
trinitetens navn. Vi nevnte imidlertid over, at et større
samfunn, United Pentecostal Church International kun døper
i Jesu navn. (Det siste forklarer noe jeg stusset på i min
egen studietid. Det var enten Wisløff eller Bernt Oftestad
som sa at katolikkene likevel ofte døpte konverterte
pinsevenner på nytt, fordi man var usikker på om de
var døpt i treenighetens navn.)
Selv om Barratt altså ikke i utgangspunktet var
døpt med troendes dåp, så er ikke desto mindre
dette kravet gjengs blant pinsevenner i dag. De velsigner barna.
For norske pinsevenner synes dåpen å være en
symbolhandling. Det er ikke frelse i dåpen, men "man
døper seg fordi man er frelst", sier man. En
pinsevennpastor jeg snakket med la vekt på at
vanndåpen ikke bare skjer som en lydighetshandling, men
fordi det skjer en begravelse og oppreising med Kristus (Rom.6.4)
og slik sett er med i et menneskes frelse. Han ville ikke si at
det frelse i dåpen, slik en lutheraner kan uttrykke det,
men sa at det er "dåp i frelsen".
7. Vi tror på de grunnleggende prinsipper
i det nye testamentet for den lokale menighets ordning, og at de
lokale menigheter skal være suverene med full
selvbestemmelsesrett. Den lokale menighet kan derfor bestemme seg
for og søke å gjennomføre en hvilken som
helst virkeplan som den tror er forenlig med Kristi Ånd og
vilje. Kristus er menighetens hode.
Her kommer den kongregasjonalistiske kirkesynet klart
fram. De er helt selvstyrte. Derfor er det vanskelig å
snakke om en pinsekirke i mer overordnet betydning. Her er det
imidlertid litt forskjeller rundt i verden. Noen menigheter har
mer tro på en tettere organisatorisk sammenkobling enn
andre. I Norge holder man altså på den sterkt
desentraliserte linjen. Foursquare-menigheten synes f.eks å
legge større vekt på organisasjonen. De har et punkt
som heter Church relationship som lyder slik: "We believe it is
our sacred duty to identify ourselves with the visible Body of
Christ."
8. Vi tror at nattverden skal ha sin sentrale
plass i menighetens gudstjenesteliv til minne og forkynnelse om
Kristi soningsdød. Nattverden er bare for de troende og
viser til en dyp forening mellom Kristus og hans menighet.
Her plasserer man nattverden midt i menighetens
sentrum. Når det gjelder natverdforståelsen
får vi, typisk nok, ikke vite mer enn man kan lese ut av et
par bibelsteder. Foursquare-menighetene sier at nattverden er en
symbolhandling. Molland (1976:286) sier: "Når pinsevennene
formulerer en nattverdlære, pleier den å være
zwingliansk. Men når nattverden feires – og den er
sentret i menighetens gudstjenesteliv – lyder andre toner i
sanger og bønner: pasjonsmystikk, opplevelse av Kristi
nærvær og foregripelse av det himmelske
måltid." Dette tror jeg bekreftes i læreboka der
Andersen og Årdal snakker om brødsbrytelsen som "et
eksatologisk måltid som foregriper fellesskapet eller
samfunnet i det fullendte Guds rike", … at elementene
riktignok er symboler - zwingliansk altså, men så
sier de: "Men nattverden er samtidig noe langt mer enn bare en
symbolhandling. Jesu nærvær, i henhold til hans eget
løfte, og det reelle samfunn med ham understrekes
sterkt." (Borgen/Haraldsø s.252). Kanskje ser vi her noen
av fordelen med bibelsynet til pinsevennene. På dette
punktet lager de ikke teologisk spekulasjon av det vanskelig
punkt, slik som man vel må si at både katolikker,
lutheranere, kalvinister og zwinglianere har gjort, men leser
Bibelen og tar det til seg: "i henhold til eget løfte",
hørte vi Andersen og Årdal si, i det de kom ut med
noe som ligner det en lutheraner vil kalle en realpresens.
9. Vi tror at enhver troende kan få
oppleve Faderens løfte om dåpen i den Hellige
Ånd, slik som de kristne opplevde i den første tid.
Alle troende bør søke den kraft til liv og
tjeneste, og søke den i tro, bønn og
hjerterenselse.
Åndsdåpen anbefales på det sterkeste
- "kan få" og "bør søke", men det sies ingen
ting om at åndsdåpen er en nødvendighet for
frelsen eller som et absolutt tegn på frelsen.
10. Vi tror at de åndelige tjenester som Det Nye
Testamentet viser oss, skal fungere i Guds menighet på
jorden, inntil Jesus Kristus kommer for å hente de sanne
troende. Vi tror også at alle de nådegaver som
omtales i Det Nye Testamentet, skal være virksomme i
menigheten inntil Jesus kommer tilbake.
Det sies ikke direkte, men tradisjonelt har tungetalen
vært sett på som den første eller viktigste
nådegaven. Church of God sier rett ut at etter
Åndsdåpen følger tungetalen som et
første bevis derpå (initial evidence). Santa Cruz er
adskilling mindre spesifikk på hvilken nådegave som
utdeles, ja om den må utleveres i det hele tatt: "The
contemporary availability of the gifts of the Spirit as outlined
in 1 Corinthians 12:1-11": At noe er tilgjengelig er adskillig
mindre krevende enn at det er et bevis. I læreboka kommer
det også fram at det er nyanser i synet på
tungetalens nødvendighetskarakter. "Barratt så
på tungetale som det normale ledsagende tegn, men
innrømmet muligheten for unntak. … Lewi Pethrus,
sier at tunger som tegn aldri har vært gjort til et
lærespørsmål." (Borgen/Haraldsø s.249).
Det siste må da gjelde i den svenske pingtskyran, for vi
ser altså at det på amerikansk mark er variasjoner
her. Bellevue kirken har i sin trosformulering en lignende vag
formulering som Santa Cruz der det snakkes mer generelt om
nådegavene. I en nærmere utlegning om "The Baptism in
the Holy Spirit" (URL:
http://www.bellevue4square.org/Principle%2011.htm) sies det
imidlertid rett ut på spørsmålet "Must I speak
in tongues?": "Yes, it is important!".
Til tross for variasjoner omkring tungetalens
nødvendighet, er tungetalen likevel det fremste
karakteristikum ved pinsebevegelsen, selv om denne ytringen i
senere tid også finnes i en rekke andre kirkesamfunn. Man
knytter til bibelsteder som Rom.8.26 der det tales om Ånden
som går i forbønn for oss, når tungetalen skal
begrunnes bibelsk. Et annet viktig sted er beretningen om den
første pinse:
"Tungetalen opplevde man første gang på pinsedag
i Jerusalem (Apg. 2)", sier den norske pinsebevegelsen (URL: http://www.pinsebevegelsen.no/hvem.html)
Det er da viktig å være klar over at tungetale
ikke bare en uforståelig tale som krever tydning, men
åndsfylt tale. Pinseunderet slik beskrevet i Apg.2
inneholder nemlig ikke noe om tungetale som uforståelig
tale, men som å tale på et for taleren fremmed
språk med for noen hørere et forståelig
språk. De tilreisende tilhørere i Jerusalem
hørte nemlig evangeliet på sitt eget morsmål.
Likevel er det først og fremst den uforståelige tale
som må tydes som normalt regnes til tungetalen, og denne
omtales andre steder i NT, fx 1.Kor.12.
11. Vi tror at menigheten hovedoppgave, i
følge Jesu misjonsbefaling,
er å lede andre mennesker til tro på Jesus og
gjøre dem til hans disipler. Det skjer ved aktiv
evangelisering på menighetens eget hjemmefelt og ved
utsendelse av misjonærer.
Her er vi tilbake til kristelig fellesstoff, i alle fall slik
mange innen de andre kirkesamfunnene ser på sin
oppgave.
12. Vi tror på Kristi komme for å
bortrykke de troende til himmelen, deretter hans gjenkomst for
å opprette et tusenårig fredsrike på jorden, og
så den endelige dom: en evig fortapelse for de vantro og en
evig herlighet for de troende.
Her er vi ved annet særpreg ved pinsebevegelsen, nemlig
vekten på de siste ting, på eskjatologien.
Ikke så at andre kirker ikke snakker om dette, men her
tillegges det større vekt enn i mange andre samfunn, selv
om det også finnes samfunn som legger enda mer vekt
på det, slik som adventistene.
Læren om tusenårsriket har vært gjenstand
for mye debatt i kirkens historie. Church of God-kirken snakker
om "the premillennial second coming fo Jesus". Ordet
"premillennial" antyder at det også kan finnes noen
postmillenister. Noen mener nemlig at Jesu annet kommet vil skje
etter tusenårsriket som da forstås som en slags
gullalder på jorden. Begge disse forståelsene, som vi
med et fellesord kalles millenisme (mille = 1000 på latin)
eller chillianisme (kilo = 1000 på gresk), beror på
en bokstavelig forståelsen av oppfyllelsen av Åp.20
(A.Morgan Derham i: Douglas s.659). Innen Den norske kirke har
millenismen vært lite utbredt, men fremtredende personer
som prof. Ole Hallesby og biskop emeritus Erling Utnem er
millenister (Utnem 163).
Når det gjelder dommen, er pinsebevegelsen på
linje med de fleste andre kirkesamfunn. Church of God har
på dette punktet: "bodily resurrection; eternal life for
the righteous, and eternal punishment for the wicked." Legg merke
til at de følger 3.artikkel i Apostolicum i de to
første leddene, men tilføyer så den negative
variant: evig straff for de onde. Santa Cruz og Bellevue snakker
her om helvete: "We believe in … lieteral … hell"
(Santa Cruz) og "Hell - … place of eternal tornment for
all who reject Christ as Saviour" (Bellevue), mens altså
våre norske pinsevenner ikke maler ut hva fortapelse er for
noe. Tro nå ikke at pinsevennene er de eneste som er
spesielt klarttalende på dette med fortapelsen. I CA XVII
står det noe helt tilsvarende: "men de ugudelige mennesker
og djevlene skal han fordømme til å pines uten
ende."
Møteform
Pinsebevegelsen legger vekt på at de har en åpen
møteform som både er tilpasset målgruppene og
er fri for liturgi og fast møteform. Likevel sier de at
hovedinnholdet er "sang, bønn og tale" (Hvem..) Graden av
frihet kan sikkert diskuteres og vil sikkert også variere,
men all erfaring tyder på at dersom man ikke vil dyrke
tilfeldighetene og den planløse, utmeisler det seg etter
hvert en erfart god møteform som i praksis fungerer som en
ramme som i praksis likevel er en liturgi, - en ledelse. De har
nettopp en ledelse og orden, men er åpne for personlige
uttrykk som bønn og tilbedelse.S
øndagsmøtene retter seg til to grupper. Formiddagen
retter seg mot den indre menighet og skal fungere
trosoppbyggende. Kveldsmøtene retter seg utad og
ønsker å utfordre til å ta personlig
standpunkt til Jesus.
Utadrettet virksomhet
I kanskje større grad enn de fleste andre kirkesamfunn,
legger de vekt på utadrettet virksomhet, både av
evangeliserende og diakonal karakter. Som eksempel på det
siste, kan vi nevne Ludvig Karlsens Evangeliesentre for
rusmisbrukere.
Pinsevennene har en betydelig misjonsvirksomhet i en rekke
land, særlig i den tredje verden. Dette er en av grunnene
til den betydelige vekst på vedensplan som pinsebevegelsen
opplever.
Forholdet til trosmenighetene
Senere har det skjedd andre avskallinger og stridigheter rundt
i forbindelse med trosbevegelsen. Av alle de menigheter som har
måttet "avgi" folk til trosmenighetene, har det nok i
særlig grad "gått ut over" pinsebevegelsen, nettopp
fordi de allerede i utgangspunktet har et sterkt syn på
åndens gaver og ekstraordinære religiøse
ytringer. Den viktigste forskjellen på pinsebevegelsen og
trosmenigheten er, så langt jeg kan skjønne, er i og
for seg ikke disse religiøse ytringsformer, men
organisasjonsformen.
Pinsemenighetene er nemlig selvstyrte, autonome
størrelser. De har altså et kongregasjonalistisk
kirkesyn. Dertil er de internt synodale og presbyterianske. Dvs
at de oftest har et eldsteråd, men dette er kun for et
råd å regne. Menighetsmøtet, demokratisk satt
sammen, er nemlig øverste organ. Det finnes kontakt mellom
pinsemenighetene, men dette er bare for å samordne felles
oppgaver, som for eksempel misjonsarbeidet. I Norge er det PYM
som organiserer dette.
Nettopp den demokratiske struktur tror jeg er en viktig
grenseoppgang mot trosmenighetene som i betydelig grad er styrt
av den karismatiske leder, dvs hyrden har stor innflytelse. Hvor
vidt hyrden er innsatt av menigheten eller hyrden har innsatt seg
selv, kan vel være så ymse innenfor
trosmenighetene.
En pinsebevegelse er mer enn et kirkesamfunn
Spør du en informert pinsevenn hvor mange som
tilhører pinsebevegelsen på verdensplan, sier hun en
halv milliard, og at tallet er stadig økende. Men da
regner de med alle de som har en pinsebevegelseslignende
forståelse av åndsdåpen og de karismatiske
gaver. Da regner de bl.a. med 20 millioner karismatiske
katolikker.
Pinsebevegelsen er nemlig først og fremst nettopp en
bevegelse, en visjon som man ønsket for hele Guds folk,
uansett konfesjon. Nå var ikke tiden moden for 90 år
siden at de ulike kirkene skulle ta inn over seg denne
strømningen uten å avvise den. Derfor måtte de
danne egne menigheter. Men når den karismatiske vekkelse
slo inn over kirkesamfunnene fra 70-tallet hva Norge angår,
så var dette i bunn og grunn en svært beslektet
strømning, men som da lot seg innordne innenfor
kirkesamfunnene, selv den katolske kirke. Til dette tallet 550
000 000 som jeg har sett et sted, regner man derfor alle de
karismatiske kristne verden over, selv om nok majorteten av disse
er "rene" pinsevenner, for å bruke et slikt uttrykk.
Pinsebevegelsen er derfor mer en åndsstrømning innen
Kirken enn det er et bestemt kirkesamfunn.
Til slutt et raskt stopp ved mine kategorier for tilblivelse
av kirkesamfunnene. Er det snakk om restaurasjon eller
modernisering? Opplagt restaurasjon. Pinsebevegelsens ånd
er til de grader å gjenskape den nytestamentlige menighet
og dens strukturer, som de mener ble undertrykt i
århundrer. Samtidig ønsker de ikke å
være restaurerende i større grad enn
nødvendig. Hos Bellevue Forusquare Gospel Church sine
internettside (URL: http://www.bellevue4square.org/belief.htm
) fant jeg følgende megetsigende slagord som sier litt om
hvordan de ønsker å praktisere sin restauratoriske
tro:
In Essentials - Unity, In Non-essentials -
Liberty, In All Things - Charity
Fotnoter
1) Datoene for åndsdåp
(7.10.1906) og tungetale (14.11.06) følger Molland 1976
s.280. Andersen og Årdal i Borgen/Haraldsø s.246
legger åndsdåpen og tungetalen til 15.11.06.
Usikkerheten om det var 14. eller 15.nov lar seg forklare ut fra
at Barratts gjennombrudd som tungetaler begynte rett før
midnatt. Barratts datter, Solveig, skriver nemlig slik om denne
hendelsen: ""Guds Ånd var merkbart til stede. Barratt
følte hvordan Ånden tok tak i taleorganene, men det
kom ikke en lyd. Like før midnatt ba han en nordmann som
ofte hadde vært med på vekkelsesmøtene i Los
Angeles, om å legge sine hender på hans hode. -
Prøv å tale, sa nordmannen, men Barratt mente at Gud
selv måtte drive talen frem. Det skulle ikke være noe
humbug eller menneskelig hjelp i dette. Plutselig så de som
var til stede, en krone av ild over hans hode og en ildtunge
foran den. I samme nå begynte ilden å brenne i
Barratts bryst, og han brøt ut i tunger. Det var mange som
så dette røde, sterke lys, men Barratt så det
ikke selv." (etter Haddal, s.126)
Denne artikkelen er vist 11917 ganger |