Den lutherske reformasjon
Sammenstilt av førstelektor Svein Sando
95 teser på en kirkedør 1
Stedet er Wittenberg, en universitetsby i
kurfyrstedømmet Sachsen. Det er en mørk høstkveld - 31
oktober for å være nøyaktig. Dagen etter er
det allehelgensdag. Da skulle deler av slottskirkens 17443 (Chadwick: 42) store relikviesamling stilles
ut. Samlingen var beregnet til å yte 1370 år med
avlat (Schmidt: 328), dvs. lettelse for
pinsler i skjærsilden. Ut fra en gate kommer en kraftig og
grovbygget mann på knapt 34 år. Han er kledd slik at folk skjønner at det
er geistlig, antagelig en professor ved universitetet. Han
kommer med en stor papirrull
under armen. Skrittene er tunge men bestemte og de har
slottskirken som mål.
Men han går ikke inn.
Han stopper ved inngangsdøra og begynner å finne
fram ting til å kunne feste papiret fast til
kirkedøra slik at alle og enhver kan se hva han skriver -
de som kan lese og dertil forstå latin, da. Vi lister oss bort og ser han over
skulderen. Hva er det han skriver? Hm, som ventet på latin.
Vi får prøve å oversette så godt vi
kan:
Disputation pro declaratione osv., dvs. En avhandling til
fastsettelse av hva avlaten innebærer.
Av kjærlighet til sannheten og av interesse for å
få den oppklart, innbys det til en drøfting av
nedenstående setninger i Wittenberg under forsete av den
ærverdige fader Martin Luther, magister i de frie kunster,
doktor i den hellig teologi, og ordinær professor i teologi
samme sted - ja var det
ikke det vi sa, at han var geistlig professor. La oss lese
videre: - Derfor anmodes de som ikke er i stand til å
komme for muntlig å delta i drøftingene sammen med
oss, å gjøre dette skriftlig. I Vår Herre Jesu
Kristi navn. Amen.
Ja, ja dette var da
nokså ordinært. Vi er jo kjent med at de
studerte har disputaser seg i mellom om mer eller mindre
finurlige spissfindigheter. Men
her inviteres tydelig hvem som helst siden han kunngjør
dette er på kirkedøra. Kanskje det kan bli litt liv
av dette her. Avlaten er jo noe fæle greier som kirken
burde holdt seg for god til. Syndstilgivelse mot betaling - det
lyder litt hult. Men bevares. Avlatshandleren Hans Tetzel
i nabofyrstedømmet Brandenburg trekker mange
tilhører. Sans for det enkle budskap har han:
«Straks pengene i kisten klinger, straks sjelen fra
skjærsilden springer.» Men av en eller annen grunn blir
han nektet adgang hit av kurfyrsten (Chadwick: 42). Kanskje det er dette Luther vil si noe om?
La oss lese videre:
1. Da Vår Herre og mester Jesus Kristus sa: Angre
dine synder, tilkjennegav han dermed som sin vilje at de troendes
hele liv skal være under angerens og botens
synsvinkel.
2. Dette ordet kan ikke forstås som botens sakrament,
dvs. skriftemålets og fyllestgjørelsens bot, som det
er prestens embete å forvalte.
Dette ble litt vanskelig for
en lekmann som meg. Det må ha noe med å gjøre
at det er forskjell på det Jesus sier om at vi skal angre
vår synder og få tilgivelse derved på grunn av
hans død, og den syndsforlatelse som presten meddeler i
skriftemålet. Hva står det mer?
3. Han siktet imidlertid heller ikke bare til den indre
bot, ja, den indre bot er ingen bot uten at det i det ytre
medfører forskjellige former for forsakelse av
kjødet.
Ja, her sier han ikke noe
annet enn det kirken alltid har stått for, nemlig at
angeren må vise seg i endret livsførsel.
4. Syndestraffen varer derfor like lenge som hatet mot oss
selv (som er den sanne indre bot): nemlig helt fram til
himmelrikets port.
5. Paven verken vil eller kan ettergi andre syndestraffer enn
dem han selv har pålagt enten ut fra egn avgjørelse
eller med grunnlag i kirkeretten.
6. Paven kan ikke ettergi noen skyld, men kun erklære og
stadfeste at den er ettergitt av Gud. Bare i slike tilfeller som
faktisk er reservert for paven, kan han tilgi; og om man forakter
disse tilfeller, blir ens skyld fullt ut stående ved
lag.
7. Gud ettergir ikke noe menneske dets skyld uten samtidig
å henvise det til i alle ting ydmykt å underkaste seg
presten, Guds stedfortreder.
Ja, dette kan neppe sies
å være revolusjonerende. Både paven og prestene
har myndighet som vi ikke bør sette opp oss mot, mener han
visst.
8. De kirkelige botsreglene er bare pålagt de
levende; de døende kan ikke pålegges noe ut fra
disse reglene.
Hm. Her har han nok avlat
for døde mennesker i tankene. Her ligger det nok
sprengstoff.
9. Derfor handler Den hellige ånd gjennom paven vel
med oss når han i sine dekreter alltid gjør unntak
for døden og for den ytterste nød.
Hm. Nå ser det ut som
det spisser seg til litt ja:
10. Uforstandig og ille handler de prestene som
pålegger døende mennesker kirkerettslige
botsøvelser som skal utføres i
skjærsilden.
11. Den lære at man skulle kunne omgjøre en
kirkerettslig straff til en straff som skal sones i
skjærsilden, er ukrutt som må være sådd
mens biskopene har sovet.
Men den virker som om Luther
mener at avlatshandelen er blitt innført i kirken mot
biskopenes og pavens bedre vitende. Luther prøver
altså å få kirkeledelsen på sin side mot
de som bedriver avlat. Jeg har hørt et rykte om at
Tetzels inntekter av avlatshandelen går til å bygge
den store Peterskirken i Rom og til utgifter ved Albrecht av
Brandenburgs overtakelse av erkebispesetet i Mainz (Luther: 249). Spørs om Luther vet det siden han
appellerer nettopp til biskopene?
12. I gammel tid ble de kirkerettslige straffene
pålagt ikke etter, men før syndsforlatelsen; som
prøver på den sanne anger.
Her må Luther sikte til den offentlige botspraksis i
Oldkirken der syndsforlatelsen først ble tilsagt etter at
man hadde gjennomgått botsøvelsene. (Luther: 279, note 26)
Hm, det begynner å bli
kjølig. Jeg må skumme litt fortere gjennom tesene
hans. La oss se tese 21:
21. De avlatshandlere som sier at mennesket blir
løst og frelst fra all straff gjennom pavens avlat, farer
derfor med vranglære.
24. Derfor må nødvendigvis størstedelen av
folket bli lurt gjennom det uforbeholdne og strålende
løftet om å løses fra straffen.
27. De forkynner menneskelære, de som sier at sjelen
flyr ut av skjærsilden så snart pengestykket klinger
i kista.
28. Det er klart nok at profitt og griskhet kan øke
når pengestykket klinger i kista. Men kirkens
forbønn er ene og alene avhengig av Guds vilje.
Ja, hvis Luther tror han
får Paven med seg mot avlatshandlerne med dette, må
han nok tro om igjen, for her angriper han paven og biskoppene
på det stedet som sårer mest, nemlig på
pengepungen.
43. Man skal lære de kristne at den som gir til den
fattige eller låner til den trengende, handler bedre og
riktigere enn den som løser avlat.
44. For gjennom kjærlighetsgjerninger øker
kjærligheten slik at mennesket blir bedre, mens det gjennom
avlat ikke blir bedre, men bare mer fri fra straff.
50. Man skal lære de kristen at om paven hadde kjent til
hvordan avlatshandlerne driver med pengeutpressing, så
ville han heller at Peterskirken skulle forsvinne i aske, enn
å få den bygd opp av hud, kjøtt og bein fra
sine egne får.
Hm. Han vet tydeligvis om at
det er en sammenheng mellom avlaten og Peterskirkens bygging, men
det synes som om han håper at Paven selv er uvitende om
forbindelsen mellom måten avlatshandelen blir praktisert og
inntektene derav. Jeg er redd Luther her tråkker ut i
vepsebol uten helt å være klar over
konsekvensene.
55. Pavens mening må nødvendigvis være
at dersom avlaten (som er et ytterst lite gode) blir feiret med
en klokke og en enkelt gang med utsmykning og seremonier,
så må evangeliet (som er det største gode)
forkynnes med hundre klokker og med hundre fold av utsmykning og
seremonier.
Igjen antar han pavens
uskyld og henviser til evangeliet som så mye bedre enn
avlaten. Med evangeliet her mener han vel budskapet om at Jesus
har sonet våre synder for all evighet.
Lenger ned ser jeg han snakker om Thesaurus Ecclesiæ,
kirkens skatter dvs. det pavens sier er overskuddet av Kristi og
helgenens gode gjerninger. Luther mener derimot at kirkens
skatter er evangeliet og syndsavløsningen i kraft av Jesu
forsoningsverk, men at denne skatt ikke verdsettes, ja at den
rett og slett er forhatt fordi den slår grunnen under
avlaten som man bruker til å fiske inn mennesker med.
62. Kirkens skatt er likevel Guds æres og
nådens høyhellige evangelium.
Han synes å si at det er blitt en skarp motsetning
mellom avlatshandelen og Kristi evangelium. Hør bare tese
79:
79. Å si at avlatskorset med det pavelige våpen
som stilles opp for alles øyne, kan likestilles med Kristi
kors, er blasfemi.
Ja, det spørs hva det
kommer ut av dette. Har han stukket ild til et ustyrlig
bål?
Avlaten 2
Den vestlige botspraksis i middelalderen besto
opprinnelig av fire deler:
- anger (contritio3/attritio4),
- bekjennelse (confessio) og
- tilgivelsestilsagn (syndsavløsning) (absolutio) samt
påfølgende
- fyllestgjørende botsgjerninger (satisfactio).
Prestens syndsavløsning, absolusjonen,
frigjør fra skyld (culpa) og evig straff. Utover dette
kunne man også pålegges og påføres
dennesidig straff for synder (poena temporalia) for å sikre
at boten ikke skulle være en lettvint måte å
legge fortidens ugjerninger bak seg.
Men man tenkte seg videre at det kunne
være en forskjell mellom slike faktisk påførte
straffer og den straffmengde Gud mente man burde ha ut fra gjort
ugjerning. Denne forskjell måtte utlignes i
skjærsilden (purgatorium) som var en slags sjelens renselse
fra det siste syndeslagg.
Jo mer man påførte seg av straff
i dette livet, jo mindre ville altså straffen i
skjærsilden bli. Fra kirkelig hold tenkte man derfor ut
måter å erstatte deler av den dennesidige straffen
med visse mildere eller lettere former for straff slik at hele
straffebyrden kunne utlignes på denne siden av
dødens grense. Denne erstatning (redemptio) er avlatens
viktigste forutsetning, vi kan kalle den avlatens
konkret-materielle forutsetning.
En annen forutsetning, den åndelige, er
prestens forbønn (deprecatio) til beste for synderen.
Prestens midlerrolle mellom synder og Gud ble etterhvert
formalisert slik at det skulle gis visse motytelser overfor
kirken for at slik forbønn skulle skje.
Avlat har derfor ingen ting med evig liv eller
fortapelse å gjøre. Det hørte til
botssakramentet i dens egentlige form og dermed prestens
myndighet til å tilsi sydenes forlatelse. Men for å
mildne eller redusere den hinsidige rest av den dennesidige
straff, kom avlaten inn. Avlaten ble sentralisert, dvs ikke
knyttet til den enkelt prests embetutøvelse, men ble
utstedt av paven i Rom som forvaltet de såkalte kirkelige
skatter (thesaurus ecclesiæ) som var de overskytende gode
gjerninger etter Kristi og helgenenes lidelser. Disse
overskytende gode gjerninger stod liksom på en
åndelig bankkonto som Paven disponerte. Mot visse ytelser
kunne disse så utdeles til enkeltmennesker. På denne
måten ble avlaten praktisert på Luthers tid. Der var
den blitt særlig kommersialisert i det den bl.a. var
knyttet til finansieringen av byggingen av Peterskirken.
Reformasjonen bredt fortalt
Luther hadde stukket hodet inn i et vepsebol og satt fyrstikk
til en knusktørr høysåte. Han må ha ant
at det var noe slikt han var i ferd med å gjøre.
Samtidig hadde han opplagt intet ønske å splitte
kirken. Han var ikke ute etter paven som han i det lengst
håpet ville rette opp feilene når han fikk dem seg
forklart.
Reformasjonen har en forhistorie. Det har Luther
også.
Kravet om kirkelig reform var gammelt. Men det kom mer enn en
reform. Når 1500-tallet var til ende var Vestkirken delt i
4-5 deler som alle på sett og vist var reformert: Den
Romersk katolske rest, lutherske kirker med utgangspunkt i Martin
Luther, reformerte kirker med utgangspunktet i Zwingli og Calvin,
den Anglikanske kirke og en gruppe mer eller mindre ensartede
spiritualistiske menigheter - kalt svermerne av de andre
kirkesamfunnene.
Disse religiøse endringer medførte kanskje like
store politiske omveltninger i de landene de omfattet, men
stedvis rene religionskriger fordi politikk og religion på
det tidspunktet var så bundet til hverandre, men mer om det
siden.
Bakgrunnen for reformasjonen er komplekse. De tre viktigste
ytre hovedmotivene eller årsakene synes å
være:
- Romerkirkens moralske forfall,
- Nasjonalstatenes tilblivelse,
- Renessansen autonome og individuelle menneskesyn.
Det første førte til moralsk kritikk av
kirken.
Det andre til et ønske om nasjonal styring over kirkene
og ikke være underlagt Rom.
Det tredje innebar en individualiserende tendens som innebar
en status til initiativ fra enkeltpersoner og "nedenfra", dvs et
opprør mot autoriteter. Renessansen hadde også
slagordet "ad fontes" - til kildene som i alle fall nord for
Alpene innebar en interesse for å studere hva som egentlig
sto i Bibelen. Når dette falt sammen med boktrykkerkunstens
tilblivelse, skjønner vi at tiden var moden for både
å spre nye tanker og ideer og et ønske om å
undersøke slik ting på en måte som ikke hadde
vært mulig tidligere.
En kort Luther-biografi fram til 1517
Martin Luther ble født 10. november 1483 i Eisleben i
Tyskland. I 1501, knapt 22 år gammel ble han immatrikulert
på universitetet i Erfurt for å studere jus. 2.juli
1505 kom han ut for et veritabelt tordenvær der han tryglet
St.Anna - helgen for de reisende - om hjelp. Han lovet å
bli munk dersom han overlevde uværet. Det gjorde han, og
17. juli - 15 dager senere - går han i kloster hos
augustinermunkene i Erfurt. Året etter avlegger han
munkeløftet.
I 1502 ble det opprettet et universitet i Wittenberg. I 1507
kalles han til universitet og pendler de påfølgende
årene mellom Wittenberg og klosteret i Erfurt. I 1512 tar
han sin doktorgrad og blir professor i bibelteologi og blir
generalvikar blant augustinermunkene der han nyter stor tillit. I
årene som fulgte holder han en rekke forelesningsserier
over forskjellige skrifter i Bibelen: Salmene i 1513, Romerbrevet
starter april 1515 og holder på til september året
etter. Måneden etter begynner han på Galaterbrevet.
Som forberedelse til dette må han selvsagt for sin egen del
få klarhet i hva disse skriftene egentlig har for budskap.
Dette bibelstudium fører til han gjenoppdagelser av visse
sannheter i Bibelen som synes å ha blitt glemt.
Utdrag av Martin Luthers teologi
Evangeliet som Kirkens Skatt (Thesaurus ecclesiæ)
Vi husker fra gjennomgangen av de 95 teser at f.eks. tese 62
omtalte kirkens skatt som "Guds æres og nådens
høyhellige evangelium". Her vises noen av resultatene
fra flere års intens arbeid med Bibelen. Opprinnelig var
det ikke meningen å offentliggjøre sine personlige
tanker, bl.a. fordi han mente at dette var ting som måtte
være kjent i kirken siden han fant det i Skriften og ikke
noe annet sted, og Skriften hadde kirken hatt i nesten 1500
år.
Hva hadde skjult evangeliet som kirkens skatt? Jo, Luther
mente at det var nettopp den katolske lære om botens
sakrament med oppdelingen anger, bekjennelse, tilgivelse,
godtgjøring eller botsgjerninger. En 1100-talls teolog
hadde sagt at "uten bot har ingen av sakramentene noen virkning
overfor syndere." (Pelikan: 128).
Laterankonsilet i 1215 påla «alle kristen av begge
kjønn som har oppnådd skjells år og alder
å trofast bekjenne sine synder personlig minst en gang i
året overfor sin egen prest, og dertil legge sin flid i,
etter evne, å utføre de botsøvelser som blir
pålagt som følge av syndsbekjennelsen.» (Pelikan: 129) Boten var dermed blitt en
kristenplikt. Boten var et sakrament, og det betyr at det er Gud
som handler nådefullt overfor et menneske. Duns Scotus
(1266-1308) og hans etterfølgere la stor vekt på at
det dermed ikke synderens angerfulle tilstand o.l. som var
avgjørende, men den absolusjon som presten på Guds
vegne tilsa synderen. Dette samsvarer for øvrig med den
utbredte katolske oppfatning tilrettelagt av Thomas Aquinas at
sakramentene virker ved gjort gjerning, nesten magisk (ex opere
operata) (Hägglund: 171).
Den begynnende individualismen og menneskefokuseringen som
slår ut i full blomst i renessansen klarer imidlertid ikke
å holde fast ved en slik objektiv tenkning som en slik
sakramentstenkning forutsetter. På 1400-tallet presser den
subjektive mistanke på: Har jeg den rette anger, den rette
bekjennelse og gjør jeg tilstrekkelige botsøvelser?
«Er en bekjennelse gyldig hvis den er gjort av noen som
ikke er angerfull, som ikke sørger tilstrekkelig over sine
synder eller ikke tenker å avstå fra slike i
framtiden?» spør Antonius Pierozzi i 1490 (Pelikan: 131) Man fant det vanskelig å
avgjøre slik spørsmål. Når var nok
nok?
Det er her Luther skjærer gjennom og trekker den
radikale konklusjon at det aldri er nok. I en av
Salmekommentarene sier han noe om at den guddommelige
rettferdighet er for sterk i sine krav og for transcendent i sin
hellighet til å kunne bli tilfredsstilt med en menneskelig
anger, det være seg attritio eller contritio, eller av noen
annen from eller moralsk menneskelig gjerning (Pelikan: 131).
Med andre ord, Luther får problemer med å
stå oppreis i møte med begrepet «Guds
rettferdighet» (iustitia Dei) som han fant mange steder i
Bibelen. «Hvis [Kristus] skulle dømme mennesker i
forhold til sin rettferdighet og målestokk, hvem kunne da
bli stående foran hans domstol, uansett hvor hellig man
måtte være?», sier han i kommentaren til Salme
9.9. 5
Guds rettferdighet i møte med synderen blir for Luther
dermed Guds vrede (ira Dei). Det er særlig studiet av Salme
90 som gir han dette perspektivet. Her gis Gud ansvaret for
både det gode og det vonde (les Salme 90). Men hvis Gud
virkelig er allmektig og evig, må det være slik, at
Gud på en måte tar ansvar for det vonde også.
Hvis det vonde skjer som et uhell, eller ved at motmakt er for
sterk for Gud, da er jo ikke Gud allmektig lenger, og hvem kan da
stole på ham fullt og helt? Altså tar Gud på
seg ansvaret for ondskapen, men arbeider samtidig på harde
livet med å utrydde den. Dermed oppstår begrepet Guds
vrede, som dypest sett er en vrede over ondskapen - en hellig
vrede, altså.
Hvor er så Guds godhet? Jo, på korset, sier
Luther. Der dør ondskapen. Eller rettere, der dør
ondskapens krav over de som flykter til dette kors i tro at der
er det ly å finne. Ly for hva? For Guds vrede over
ondskapen. Luther sier at Gud har to hender eller to gjerninger,
en fremmed og en egentlig. «Guds egentlig gjerning [med
menneskene] er å trøste og lindre» (Apologien
til Conf.Augustana 12.51). Guds fremmede gjerning er å
ødelegge synden, noe som kan bety å ødelegge
synderen dersom synderen ikke vil skille seg av med synden.
Ettersom hva slags forhold man har til Gud, vil man ha Gud
enten som Gud eller som avgud. Avgud blir han når vi angrer
av frykt for Guds vrede, dvs av kjærlighet til egen skinn
(attritio), dvs når vi søker boten på grunn av
Guds fremmede gjerning. Gud blir han når vi angrer av
kjærlighet til Gud (contritio), dvs når vi
søker boten på grunn av Guds egentlige gjerning.
«Slik man tror, slik har man», sier Luther.
Det var den vrede Gud, den fremmede Gud, den skjulte Gud (Deus
absconditus) som Luther først møtte. Det
førte til stadig tøffere botsøvelser uten at
han fikk fred og opplevde seg tilgitt av den grunn. Snarere tvert
i mot. Han så mer og mer av sin ufullkommenhet, og opplevde
seg mer og mer fordømt.
Det punkt mennesker kommer i kontakt med den vrede Gud, er
gjennom Guds lov, dvs. de 10 bud, Jesu bergpreken osv. Alle
steder der Gud krever noe av deg, der møter du, i alle
fall i første omgang, den vrede Gud: «Du
skal!». Dette hadde han lært i studiet av Romerbrevet
(og senere Galaterbrevet) til Paulus. (F.eks. Rom 7.11:
«For synden benyttet seg av budet, og bedrog og drepte meg
med det.») Guds lov var det ord som viser hva synd er, sier
han. Rett nok er loven et lys og en veiviser, men «et lys
som kaster lys over og viser, ikke Guds nåde eller hans
rettferdighet eller liv», men Guds vrede, synden,
døden, vår fordømmelse når vi ser Gud,
og helvete.» (Kommentar til Gal.3.19), sier han i 1535.
Som sagt var det begrepet Guds rettferdighet som førte
til denne krise i Luthers liv. Men til slutt
«løsnet» det. Guds rettferdighet var nemlig
ikke bare en aktiv rettferdighet, dvs en dømmende
rettferdighet som utøvde en gjerning som skulle sikre
rettferdighet. En slik aktiv rettferdighet ville føre til
utslettelse av urettferdighet, som nettopp ble utført av
mennesker. Men hans bibelstudium viste ham at man også
kunne snakke om Guds passive rettferdighet, slik han leste
Rom.1.17: «Den rettferdige skal leve av tro». og
Rom.3.22: «Guds rettferdighet som gis ved troen på
Kristus Jesus.» Det var altså ikke snakk om en
rettferdighet som Gud krevde av menneskene, men en rettferdighet
som Gud gav til menneskene som ville ha den, dvs som tror
på evangeliet om Jesus død for oss osv.
Derfor er det at Luther i tese 62 kaller evangeliet, dvs
budskapet om den tilregnende rettferdighet for Jesu skyld, for
kirkens skatt. Dermed blir hele avlatsvesenet
meningsløst og gudsbespottelig. Det er «helt klart
og mot den Hellige Skrift og kirkefedrene» å love
«at ved nøklemakten og avlat, at sjelene kan fris
fra skjærsilden», sier Apol. Conf.Augustana
12.16.
I avlatsdisputasen sier Luther at avlat ikke bare er
skandaløst men også farlig fordi «avlaten
bytter ut gudsfrykt med Guds vrede.» (Pelikan: 137), dvs at den sanne gudsfrykt som
kommer av Jesu ord om «å frykte og elske Herren din
Gud», som ikke er grunnet i frykt for straff (attritio) men
kjærlighet til Gud, blir erstattet med noe som er
livsfarlig, nemlig å bli gjenstand for Guds vrede.
Når mennesker i stedet for å tro på evangeliet
om tilregnet rettferdighet, begynner å ordne sin egen
rettferdighet overfor Gud ved botsgjerninger eller ved å
betale seg ut av slike ved avlat, da møter man kun Gud i
sin fremmede gjerning, som den som dømmer og som stadig
krever mer og mer.
Rettferdiggjørelsen ved tro alene
Dermed ble det sentrale spørsmål verken prestens
rette embetsutførelse av sakramentene eller kvaliteten
på synderens angerfullhet, motiver og utførelse av
botsgjerningene, men tro på løftet om en Gud som lar
nåde gå for rett i og med Jesu forsoningsverk
på korset, det vi kaller «rettferdiggjørelsen
ved tro alene».
Utgangspunktet for dette var Luthers egen personlige kamp. Det
kom til å bli reformasjonens kjernetema og var det som ble
felles for alle reformasjonskirkene, i opposisjon mot Rom, om de
ellers ble uenige om mangt annet. Det er dette som skiller
protestantisme fra romersk katolsk kristendom.
Gjerninger og tro
«Tro» blir gjerne stilt opp som motsetning til
«gjerninger». Frelses vi ved å tro eller ved
å gjøre? Det var et diskusjonstema vi finner
allerede i NT. Paulus er en sterk talsmann for troens fortrinn:
«Den rettferdige skal leve av tro», leste vi ovenfor
fra Rom.1. I motsetning til dette finner vi i Jakobs brev
følgende: «Hva hjelper det om noen sier at han har
tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse
ham?» (Jakob 2.14)
Den bundne vilje - i spørsmålet om frelse
Hva kan i det hele tatt et menneske utføre? Kan vi ikke
bare ville det gode men også gjøre det gode? Er vi i
stand til å gjøre det som Gud krever av oss. Til det
svarer Luther nei, og for ham var det faktisk et befriende svar.
Man sier gjerne at Luther har et negativt menneskesyn i så
måte fordi han frakjenner oss all mulighet i utgangspunktet
for å gjøre det gode. Han kom opp i en heftig
diskusjon med humanisten Erasmus fra Rotterdam om dette,
nærmere bestemt om temaet «den frie vilje».
Erasmus starter debatten i 1524 med skriftet "Essay eller
overveielser om den frie vilje". Luther svarer med den meget
omfangsrike boken «Om den trellbundne viljen» i 1525.
Der sier han et sted:
… det skjer med
nødvendighet, alt det vi foretar oss, og at vi ikke
gjør noen ting av fri vilje, ettersom den frie viljens
makt er lik ingenting, ikke gjør og heller ikke er i stand
til å gjøre det gode så fremt nåden er
fraværende. (Luther 1981:157 (De
Servo Arbitrio WA 18:636))
Dette kunne man misforstå dit hen at man må
være troende kristen for å kunne gjøre gode
gjerninger («såfremt nåden er
fraværende») og ellers er vi fastlåst i å
gjøre det onde. Nå må ikke dette forstås
som total determinisme, dvs at alt er bestemt utenfor mennesket
og at vi bare er nikkedukker eller roboter. Det er i
spørsmålet om viljens frihet i
frelsesspørsmålet at Luther pukker på
at vi ingen frihet har til å bestemme oss for å bli
frelst. Men i de vanlige, naturlige ting, der har vi
selvfølgelig viljesfrihet:
Vi vet at den frie viljen av naturen gjør
en del ting, som å spise, drikke, avle, regjere ….
(Luther 1981:302 (De Servo Arbitrio WA
18:752))
Arvesynden
Luthers poeng er at Gud setter så strenge krav for
å regnes som rettferdighet etter hans målestokk, at
det er utenfor rekkevidde for et hvert menneske, rett og slett
fordi vi tilhører arten mennesker. Fordi Gud ikke
tåler synd, vil selv den minste flik av synd være nok
til å infisere hele mennesket. Synd graderes ikke. Enten er
den der, eller ikke. Og for mennesker, så er den der fra
starten av.
Dette begrunnes i arvesyndslæren, nemlig at alle Adams
etterfølgere, dvs alle mennesker, lever under de samme
domsvilkår som Adam, nemlig med døden som straff
fordi Adam og Eva ville bli som Gud.
For skolastikerne (katolske lærde i senmiddelalderen)
var arvesynden bare en delvis brist, og da helst i det de kalte
menneskets lavere sjelsregioner. Gudbilledlikehten (effekten av
at mennesket var skapt i Guds bilde i følge
skapelsesberetningen) fikk en delvis brist, men gikk ikke helt
tapt.
For Luther gikk gudbilledlikehten helt tapt, og vil
først gjenopprettes etter dommens dag, for de som
står seg gjennom den ved den ved tro tilregnede
rettferdighet (Pelikan: 142).
Grunnsynden for Luther er at man vender Gud ryggen, vil
være Gud selv og dermed er ulydig mot Guds vilje. Det er
Adams feil, og dette «nedarves» til etterkommerne.
Dermed er vi som slekt i utgangspunktet født med ryggen
mot Gud. Luther bruker også uttrykket
«Innkrøkt i seg selv». Han beskriver det
navlebeskuende, egosentriske mennesket. Selv det polerte,
veloppdragne mennesket bærer på denne grunnbrist i
seg som bare vil sitt eget beste, som vil være gud i eget
liv, og helst herske over andre også når det tjener
meg selv. Noen ganger slår den ut i onde gjerninger
på det mellommenneskelige plan. Da medfører den tap
av borgerlig rettferdighet. Men allerede i utgangspunktet
frarøver den mennesket enhver tanke på at vi er
rettferdige overfor Gud.
Luthers utgave av arvesyndslæren er
egalitær i den forstand at den stiller alle
mennesker likt. Den er realistisk i den forstand at den
søker å gi en forklaring på den konkrete
ondskapen i verden, nemlig som et utslag av arvesyndens
gudsopprør og hensynsløse selvhevdelse. Den
begrunner hvorfor en frelse gjennom gode gjerninger er et totalt
dødfødt prosjekt fordi mennesket både er ute
av stand til å demme opp for et hvert konkret utslag av
arvesyndens konkrete frukter, og (enda viktigere) fordi mennesket
i utgangspunktet, i kraft av å være menneske, faller
igjennom Guds krav til fullkommen renhet. Vi er urene om ikke
annet, så i kraft av å være under samme dom som
Adam: døden som straff.
Gud alene virker frelsen
Det teologiske poenget både med en slik
arvesyndslære og avvisningen av den frie vilje, var fra
Luthers side å sikre det absolutte behovet for frelse. Det
gis kun en vei til evig frelse, og den går gjennom å
motta frelsen gratis fra Guds hånd, som gave og nåde.
Hvis noen skulle tenke på en tredje vei, gjennom plettfritt
liv eller viljens beslutning, så satte han en stopp for
det. Men i motsetning til Calvin, var det ikke slik for Luther at
frelsen av enkeltpersoner var gjenstand for guddommelig
nødvendig utvelgelse, det vi kalle predestinasjon, men
uttrykk for at når frelse skjer, så er det Gud alene
som handler. Menneskets delaktighet er passiv. Den er
mottagende.
Rent psykologisk kan det selvfølgelig oppleves som en
menneskelig aktivitet. Tenk inn i en misjonssituasjon. Man
hører kanskje budskapet om Jesus død for mine
synder for først gang, finner trøst og mening i det
og «bestemmer» seg for å høre mer om
det. Etter en tid «bestemmer» man seg for å
ville døpes og delta i den kristne menigheten. Luther vil
til dette ikke si at det var forutbestemt at du skulle
høre den forkynnelsen som gav deg trøst, og at det
forutbestemt at du skulle trøstes av den, osv. Men han vil
si at når du ble møtt med budskapet, så er Gud
i det først ute. Han bruker predikanter eller hvem det er
til vise deg evangeliet, kirkens skatt, og slik starter Gud en
frelsende gjerning i deg. Du kan imidlertid avvise budskapet,
lukke døra og låse. Da er det ditt ansvar. Men lar
du budskapet virke på deg, da er det Guds som arbeider og
hans verk alene dersom det fører fram til frelse. Hvis man
skal tale om menneskers bidrag, så er det altså kun
passivt: ikke-motstand mot evangeliet.
Skriftgrunnlaget
Luthers lære om trosrettferdigheten er, som alt annet
han frambærer, ikke noe han først og fremst har
suget av eget bryst, men en gjenoppdagelse av det Bibelen har
sagt hele tiden. I dette tilfellet bygger han særlig
på stoff i Romerbrevet og Galaterbrevet, men også
på evangelisten Johannes. Han kommenterer verset i
Joh.6.47: «Den som tror har evig liv» og sier at
dette er hjørnesteinen i rettferdiggjørelsen.
Rettferdiggjørelse som syndstilgivelse
Han definerer rettferdiggjørelse som syndsforlatelse.
Dette henger sammen med arvesyndens effektive stopper for at
mennesket i egen kraft kan leve et plettfritt liv etter Guds
målestokk. Skal rettferdiggjørelse skje, må
den nettopp gripe fatt i grunnfeilen: arvesynden. Arvesynden er
både en totalbestemmelse av menneskets forhold til Gud, og
årsak til enkeltsynder. Slik er også
rettferdiggjørelsen både et motmiddel mot
arvesyndens totalbestemmelse, det meddeles konkret i dåpen,
og grunnlaget for tilgivelse av enkeltsynder, erkjent eller
oversett, gjennom den konkrete bønn om slik
tilgivelse.
I Luthers to katekismer, bringer han synsforlatelsen fram i
kommentaren til 5.bønn i Fadervår: Forlat oss
vår skyld som vi og forlater våre skyldnere.» I
Store katekisme gjør han et poeng av at også vi skal
forlate våre skyldnere. Dermed får syndsforlatelsen
et meget praktisk sikte også: vi skal tilgi hverandre og
ikke hevne oss o.l. Slik sett har rettferdiggjørelsen som
syndsforlatelse et meget praktisk og positivt sikte også,
mer enn å være en lynavleder for Guds straff, nemlig
ved å gi oppreisning og grunnlag for et åpen og
ryddig liv i møte med medmennesker. Den som har erkjent
sin skyld og fått den gjort opp, kan reise seg opp og
gå framtiden lyst i møte med tanke på skyld.
Den børa er tatt bort. Prøysens vise om å
få en dag i mårrå som rein og ubrukt
står, med blanke ark, er helt i tråd med denne
lutherske tilgivelses og oppreisingstanke.
Tilregnet rettferdighet
For Luther ble rettferdiggjørelse som syndsforlatelse
en brille å lese Bibelen med. Han så syndsforlatelsen
en rekke steder, selv om det ikke var uttrykt eksplisitt (Pelikan: 149). Vi kalle dette for et
hermeneutisk prinsipp.
Rettferdiggjørelsen besto av tre deler, sa han:
«tro, Kristus og tilregnelsen»
(Galaterbrevskommentaren (1535), kap.2 vers 16). Den tilregnede
rettferdighet hadde han funnet i skriftsteder som Salme 31.1-2
(Salig er det menneske Gud ikke tilregner synd) og 2.Kor.5.19 (I
Kristus har Gud forsonet verden med seg selv i det han ikke
tilregner dem deres synder.). «Gud overser synder. Det
skjer ved tilregning» når for Kristi skyld «Gud
regner ufullkommen rettferdighet som fullkommen rettferdighet, og
synd ikke som synd, selv om det i virkeligheten er det.»
(Pelikan: 149) sier Luther i
Galaterbrevskommentaren.
Rettferdiggjørelsen skjedde både gjennom Jesus og
ved tro. Dermed får rettferdiggjørelsen både
et objektivt ankerfeste i Golgata-hendelsen og et
subjektivt feste i menneskets tro. Men denne tro må
da ikke oppfattes som en ny gjerning eller evne hos mennesket,
men som en kapitulasjon av egenrettferdigheten i møte med
den tilregnede rettferdig som tilbys som gave, ut fra Guds gunst
(nåde) og kjærlighet til menneskene.
En sammenfatning av den tilregnede rettferdighet sett i
forbindelse med andre sentrale lærespørsmål,
finner vi i den såkalte Konkordieformelen som ble utgitt i
1577:
Kristus er vår rettferdighet, ikke bare
etter sin guddommelige natur og heller ikke bare etter sin
menneskelige natur, uten etter begge naturer, i det han som Gud
og menneske gjennom sin fullkomne lydighet har frelst oss fra
våre synder, samt gjort oss rettferdige og salige, slik at
også rettferdiggjørelsen ved tro er tilgivelsene for
syndene, forsoning med Gud og at vi blir mottatt som Guds barn,
alene på grunn av Kristi lydighet, som alene gjennom tro,
ut av pur nåde, tilregnes alle rett troende (vere
credentibus/Rechtgläubigen) en rettferdighet som
frikjenner fra all urettferdighet (omni iustitia
absolvantur).
(Oversatt fra:
Die Bekentnisschriften... (1976): 914-916,
S.D.III.4
Nådeforståelsen
At «Kristus er vår rettferdighet» (Luthers
tolkning av Jer.23.6) må primært forstås
såkalt forensisk, dvs. ut fra rettssalens setting
der noen trer i stedet for andre når det gjelder å
bære straffen. Det skjer et bytte der Kristus og den som
tror evangeliet bytter gjerninger. Det liv Gud krever av
mennesket, det har Jesus levet, og det fullkomne livet gis til de
troende som har det å vise for seg på
oppgjørets dag med Gud. Jesus får så de
ufullkomne liv fra de troende i bytte, og derfor må den
fullkomne dø straffedøden på korset som han
ellers ikke hadde behøvd. Derfor sier han også
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg».
Gudsforlatthetens mørke har hittil bare rammet Jesus
på korset!
Guds nåde er derfor et uttrykk for noe hos Gud, nemlig
en yndest overfor de troende menneskene. Han lar nåde
gå for rett, dvs han lar Guds Sønn bære den
rettferdige straff for gudsopprøret. I følge
treenighetslæren vil det si at Gud selv tar straffen.
Skolastisk tenkning var at nåden var noe Gud delte ut til
menneskene som et redskap for å få til de gode
gjerningene.
Slik sett snur Luther opp ned på den tidligere
forståelse av de to sentrale begrepene rettferdighet og
nåde.
Guds rettferdighet ble tidligere forstått som en
egenskap hos Gud, mens den nå ble en gave fra Gud til
menneskene - tilregnet rettferdighet.
Guds nåde ble tidligere forstått som en
gave fra Gud til menneskene, mens den hos Luther ble en egenskap
hos Gud. Dypest sett er Guds nåde det i Gud som setter hele
frelsesplanen i gang, som sender Jesus til jorden for å
leve fullkomment og for å dø soningsdøden, og
for derav å kunne til by en tilregnet rettferdighet som
holder alle mål og krav til et rettferdig liv.
Korsets teologi og den skjulte Gud
Når man
beskjeftiger seg med luthersk og Luthers teologi, kommer man
før eller siden bort i motsettingen mellom såkalt
korsteologi og herlighetsteologi. Det siste ordet brukes i dag
som en merkelapp på en type teologi som gjerne er mer
svevende og virkelighetsfjern enn den man selv står for.
Typisk er de mest ytterliggående på den karismatiske
fløy titt og ofte ble karakterisert som
herlighetsteologer, og det er intet komplement.
Uttrykket går tilbake til Luther selv, og han beskriver
det slik i Heidelberg disputasen:
... den som anser Guds usynlige ting som de var
klart til stede i de ting som faktiske hendte", som han kaller
herlighets teologi i motsetning til korsteologien som
"forstår de synlige og håndfaste ting ved Gud sett
gjennom lidelse og kors." (etter Pelikan:
155)
Dette henger sammen med en annen ting, nemlig læren om
det skjulte Gud. I samme bok sier han at "Gud lar seg bare finnes
i lidelsen og korset" slik at "den som ikke kjenner Kristus,
kjenner ikke Gud, skjult i lidelsen" (etter Pelikan: 156).
Luther sier at Gud tar på seg en maske når han
virker i tilværelsen utenfor den klare
Kristusåpenbaring. Den sanne Gud ønsket å
"forbli skjult og handle bak sin maske". "hela skapelsen är
Guds utvärtes gestalt eller förklädnad",
står det i den svenske oversettelsen av Luthers
Galaterbrevskommentar til vers 2,6 (Luther (?[1535]): 91). Det var
nødvendig å skjelne mellom Gud og hans maske eller
innkledning. I nattverdsavhandlingen fra 1528 sier han
følgende om Gud:
"Nei, vi sier ikke at Gud er et slikt utstrakt,
langt, bredt, tykt, høyt, dypt vesen, men et overnaturlig,
uutforskelig vesen som er fullt og helt til stede i ethvert lite
frø og likevel samtidig er i alle, over alle og utenfor
alle skapningene. … Intet er så smått at ikke
Gud er enda mindre og intet så stort at ikke Gud er enda
større." (Luther 1982: 115 (=Luther WA
26:339)) 6
For å gripe denne Gud som var overalt, og samtidig
ingensteds, ble troen oppfordret til ikke å se etter Gud i
hans innkledning, men i hans åpenbaring. Det er en ting at
Gud er til stede sånn i sin allminnelighet. Noe ganske
annet er det at han er til stede "for deg". Han er til stede "for
deg", til beste for deg, når han føyer til sitt Ord
og binder seg selv til det ved å si: "Det er her jeg lar
meg finne". Og så, "når du har Ordet, kan du ta tak i
det med sikkerhet." (Luther WA:23:151, etter Pelikan 166)
Nådemidler og sakramenter
Mye av Luthers virksomhet
og forfatterskap kom til å stå i en to-fronts kamp.
Til høyre for seg hadde han pavekirken. Til venstre de
såkalte de mer radikale svermerne. Dette kommer klart til
uttrykk i synet på sakramentene. Samlet kan vi si at mens
Luther bekjempet for Romerkirken fordi den la for mye i
sakramentene og nærmest så på de som
tryllemidler, så kritiserte han svermerne fordi
sakramentene der kun fikk symbolsk betydning, om de be beholdt
overhodet.
Med begrepet "nådemiddel" menes midler Gud har
innstiftet til beste for menneskers frelse, dvs slike ting som
formidler frelsen. Det grunnleggende nådemiddel er
Bibelordet lest, hørt og forkynt i den grad det
bærer fram evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. I tillegg
kommer sakramentene som bærer Ordet i seg, men som i
tillegg har ytre kjennetegn som det er knyttet spesielle tydeord
til. For dåpen er det vannet, for nattverden brød og
vin.
I skriftet "Om kirkens babylonske fangenskap" fra 1520
brøt Luther med den romerske syv-sakramentslæren.
Tilbake ble bare de to stående: dåp og nattverd. En
kort tid regner han også boten (skriftemålet) med til
sakramentene. Dåp og nattverd er ordninger som er
innstiftet av Jesus, men ytre kjennetegn og som har ledsagende
løftesord. Den katolske oppfatning om at sakramentene
virker ved gjort gjerning avvises. Også her er det troen
som er tilknytningspunktet; for øvrig er sakramentenes
Guds suverene frelseshandlinger med menneskene.
Dåpen
I dåpen får
menneskene del i Jesu død og oppstandelse. Virkningen av
dåpen er gitt i den mystiske kombinasjon som består i
Guds løftesord og vannet. Begge ting hører sammen.
De skal ikke skilles ad, og det ikke spekuleres i om det ikke er
nok med løftesordet (mot svermerne) eller vannet (mot
Thomas Aquinas). Dåpen sees på som en innlemmelse i
Guds Rike og skal derfor ikke gjentas (mot "gjendøperne"
på Luthers tid).
Spørsmålet om barnedåp synes ikke å
ha vært viktig for Luther, antagelig fordi det er helt
uproblematisk for han å overta en 1500 år gammel
skikk. Selv om det er troen som skal gripe løftet i
sakramentet, så mener Luther at faddernes tro kan erstatte
spedbarnets manglende mulighet for å kunne tro. (Hägglund 218) Uansett er det Gud som
virker, og ikke mennesker, og da blir spørsmål
på en måte ikke riktig. Slik sett skal en senere
bevisst tro gripe om den handling Gud gjorde i livet den gang man
ble døpt. Uansett tenker man seg ikke frelse uten tro, men
stridsspørsmålet har vært hvor vidt troen
kommer av dåpen eller dåpen forutsetter tro.
Prof. Leif Aalen prøver å løse denne
floken på luthersk mark ved å si at den trosadferd
man kan se hos mennesker som ikke er døpt, men som har
møtt evangeliet og vil bli en kristen, det er en
såkalt frelsessøkende tro som lengter etter den
frelsesgivende tro som først oppstår i og med
dåpen: "I omvendelsen blir den frelsessøkende tro
til, og denne tro mottar så frelsen i dåpen, og blir
derved til en frelsende tro." (Aalen
31).
Nattverden
Luther kritiserer den
katolske nattverdlæren på tre punkter (Hägglund 219):
- Forbudet mot å la
lekfolk drikke av vinen (kalken). Luther kan ikke se at dette
på noen måte finner støtte i
Bibelen.
- Forvandlingslæren (transsubstantiationslæren) der
den katolske kirke hevder at brød og vin slutter å
være brød og vin, men blir substansielt Jesu legeme
og blod til tross for at de i deres ytre form fremdeles sanses
som brød og vin. Også dette mener Luther at savner
enhver støtte i Bibelen. Han avviser det som
intellektualistisk spekulasjon og nøyer seg med å
bli stående undrende overfor mysteriet, blant annet ut fra
det vi nevnte ovenfor om Guds nærvær i naturens ting
som uutsigelig mysterium (Luther
1982:117).
- Messeofferet der nattverdfeiringen (messen) gjøres til
menneskets gjerning vis a vis Gud, framfor å la det
bestå som Guds nådige gjerning overfor oss.
Overfor "svermerne" - die Schwermgeister - som han sier (Luther 1901:65, WA 23), fastholder han
nattverden som sakrament og at Jesus virkelig er til stede i
brød og vin, det vi senere har kalt "realpresens", uten at
det er forvandling av det substansielle. Luthers hovedargument,
her som ellers, er at Bibelen sier at det er slik. Hans
første kampskrift om nattverden kom i 1527: "At dette
Kristi ord "Dette er mitt legeme" etc, enda står fast mot
svermeråndene" (Das diese wort Christi (Das ist mein leib
etce) noch fest stehen widder die Schwermgeister" (Luther 1901:65-283, WA 23). Der sier han
bl.a.:
Nå skal J. Oekolampads uttryk "legemets
tegn" ('leibs zeichen') motbevistes med Skriften. I Skriften
står det: "Ta, et, dette er mitt legeme" ('Nemet, esset,
das ist mein leib'), og det står ikke: "Dette er tegnet
på mitt legeme" ('Das ist meines leibs zeichen') (Luther 1901:105, WA 23 105,17-19)
Luther er skriftteolog og vil holde fast ved Jesu ord om at
det virkelig er sitt legeme, på underfullt vis, som
nattverdgjestene får. Johannes Oekolampad (1482-1531) var
forøvrig opprinnelig en reformvennlig humanist, men ble
senere fører for reformatorske bevegelser i Basel. (Se
også Luther 1982:140 i "Om
Kristi nattverd", 1528).
Men det går dypere enn en ren tekstutlegging. Zwingli
synes å ha en dualistisk oppfatning av ånd-kropp
forholdet. Troen kan bare rette seg mot Kristi guddommelige
natur. Dermed blir vin og brød, blod og legeme
problematiske størrelser som må forstås
symbolsk, altså åndelig (Hägglund 221).
Luther holder imidlertid fast på Gud som skaper og at
Jesus nå sitter med kropp og ånd hos Faderens
høyre hånd. Kroppen er ikke noe mindreverdig. Den er
jo skapt av Gud og han vedkjenner seg det. Gud er jo nettopp
tilstede i såkornet og i alt, men skjult, som vi så
ovenfor. Luther bruker altså oldkirkens to-naturlære
til å hevde realpresensen.
Sett fra Zwinglis synspunkt har Luthers nattverdslære to
store svakheter: 1) Hvordan kan Jesus være legemlig til
stede i brød og vin? 2) Og om så kunne skje, hvordan
kan han være til stede i på ulike steder på en
gang i parallelt feirende nattverder?
Luther svarer på dette med en lære om
"egenskapenes utveksling" (communicatio idiomatum) og Guds
allestedsnærvær (ubiquitetslæren). Gud kan
være over alt i kraft av å være Gud. Jesus er
både Gud og menneske, to naturer i en person, slik
oldkirken fastslo. Da spør Luther: "Siden Kristus er Gud
og menneske … hvordan er da mulig at Gud kan være
noe sted uten å være der som menneske?" (Luther 1982:116). Men siden det til den
guddommelig egenskap gis allestedsnærvær, så
må den egenskap også tilflyte Jesus som menneske.
Altså kan han korporlig, i brødet og vinen,
være til stede i en rekke nattverdfeiringer på en
gang. Og siden Jesus ikke kan legge av seg det menneskelige, kan
ikke bare åndelig være til stede i brød og
vin, men må være det med både ånd og
kropp, eller ingen av delene.
Luthers sjelesørgeriske poeng med realpresensen er at
det tvilende menneske skal kunne henge sin vaklende tro på
et ytre kjennetegn og ikke på sin egen sviktende tro. Der
er "spisen med munnen" viktig for Luther. Man spiser seg til
tilgivelsen, og det kan man ikke tvile på hvis man faktisk
rent konkret har tatt nattverdbrødet i munnen, tygget og
svelget det. (Hägglund
221).
Luthers syn på samfunnet - de borgerlige ordninger
Kallet
"Kall" kan enten henvise til det at man kalles av Gud til
å bli en Kristus-troende, eller til den livsoppgave man har
i verden for å skaffe seg selv og dermed også
fellesskapet det daglige brød.
Luther legger stor vekt på begge deler. Her skal vi se
på den siste. Romerkirken skjelnet mellom åndelig og
verdslig kall i den forstand at noen ble kalt til de for Gud mer
verdifulle åndelige oppgaver (prester, munker ol) og andre
til bare verdslige oppgaver. Luther har en stor Gud som ved siden
av å være den som sender forløseren Jesus
Kristus, er han i høyeste grad også skapelsens Gud
som slett ikke har trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, men
som er i hvert frø osv. som vi siterte ovenfor.
Guds kall er derfor en invitasjon til å delta i at dette
skaperverket virkelig skal være et godt sted å leve
for mennesker. Kallets mål er derfor
nestekjærligheten og får dermed karakter av
oppfordring til tjeneste. Kallet gjelder ikke bare yrker, men
også det å være foreldre og barn (Hägglund 212). Gud viser sin godhet
overfor menneskene gjennom at noen følger kallet. Dermed
arbeider Gud i den som følger kallet og vi møter
Gud i hverandre grad i den grad vi følger
nestekjærlighetsbudet, uansett hva slags ytre stand eller
stilling vi har. For Gud er søppeltømmeren like
viktig som statsministeren.
De to regimenter
I læren om de to regimenter prøver Luther å
løse opp en maktfloke som hadde bestått siden
middelalderen, nemlig sammenblandingen av verdslig og kirkelig
makt der biskopene godt kunne være verdslige fyrster
samtidig som de var åndelige ledere. Luther skjelner mellom
et åndelig og et verdslig regimente. I det åndelig
regimente meddeles de gaver som fører til frelse. I det
verdslige regimente utøves de kallsgjerninger som
sørger for at samfunnet består og at folk for mat og
klær osv. I det åndelig regimente gis ingen andre
maktmidler enn forkynnelsen av Guds Ord. I det verdslige
regimente gis det verdslige maktmidler som rettsvesen og
militærmakt. Det åndelige regimente virker av tro til
tro, mens i det verdslige regimente spørres det ikke etter
denne type tro, men lydighet overfor Guds ord og befaling,
uansett tro eller vantro. Ja, selv i regimer der Gud er ukjent,
vil Gud utøve sitt verdslige regimente i den grad folk
faktisk utfører samfunnsgagnlige gjerninger. (Hägglund 212-214)
Luther gir dermed i praksis en støtte til den sittende
verdslige øvrighet, og gjør det med henvisning til
Rom.13 som sier at all øvrighet er innsatt av Gud.
Målt med moderne, demokratiske øyne er dette kanskje
blant de mer uspiselige sidene ved Luthers teologi.
Revolusjonsrett kan man knapp snakke om med et slikt sterkt syn
på Staten. Politisk virksomhet var ondt (Hägglund 215). Den vanlige kvinne og
mann burde holde seg til sitt kall ved kjøkkenbenken og
på åkeren, og overlate til de styrende å styre,
dvs holde seg til sitt styringskall. Denne nærmest servile
holdning hos Luther sies å være en medvirkende
årsak til den unnfallenhet den lutherske kirken i Tyskland
viste overfor Hitlers regime. I Norge førte det samme
teologiske grunnlag imidlertid til en annen handling:
En norsk anvendelse av to-regimentslæren: Kirkens Grunn
1942
Som i Tyskland forsøkte representantene for
"nyordningen" å bruke teologiske i luthersk ånd
begrunner for å få kirken til kun å drive med
sine åndelige ting. Den skulle konsentrere seg om "det
oppbyggelige og evighetsmessige" og burde innse at en sterk,
autoritativ stat lå nærmere det lutherske enn et
demokrati (Oftestad 268).
Den såkalte Statsakten 1.2.42, der Quisling ble
"ministerpresident" skulle feires med en gudstjeneste i
Nidarosdomen ledet av den nazivennlige presten Blessing Dahle.
Domprost Fjellbu ble dermed fortrengt fra sin regulære
høymesse, noe han protesterte på. Makthaverne svarte
med å avsette domprosten. Dermed hadde det verdslige
regimente grepet inn det åndelige. Nazistenes innblanding i
barneoppdragelsen ved lov om Norges Lærersamband og
Nasjonal Ungdomstjeneste. I den siste var det meningen at det
skulle være plikt for alle jenter og gutter å delta
for å tjene Nasjonal Samling. Biskopene svarte med det
4.bud forbeholdt foreldrene retten til oppdragelsen, ikke Staten.
(Oftestad 269)
Biskopene brøt med det nazivennlige kirkestyret ved
å nedlegge sine statlige embeter 24.2.42. Under
hånden ble det arbeidet for et dokument som kunne begrunne
et mer totalt brudd med staten. Det fikk navnet "Kirken Grunn" og
sendt alle landets prester med oppfordring til å slutte seg
til det og nedlegge sine embeter påskedag 4.4.42. Innen
utgangen av 1942 hadde 645 av 699 prester gjort det. (Oftestad 269)
Prof. Bernt Oftestad skriver slik om teologien i Kirkens
Grunn:
Bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn var
først og fremst en aktuell utlegging av den
evangelisk-lutherske to-regimentslære. Sondringen mellom
kirke og stat ble understreket. Til forskjell fra lutherdommens
øvrighetslojale tradisjon, hadde Kirkens Grunn en
statskritisk tendens. Men man ønsket ikke å skape
noe ekklesiokrati, bare slå fast at statsmakten må
være en rettsstat på den klassiske naturrettens
grunn, om kirken skal samarbeide med den på en harmonisk
måte. Det var disse forutsetninger nazi-staten hadde brutt.
Bekjennelsen hevdet med styrke at Den norske kirke var en Jesu
Kristi kirke, og at den norske stat ut fra Grunnloven var
forpliktet på evangelisk-luthersk kristendom i sitt styre
av kirke og folk. (Oftestad
270)
Denne massive nedleggelse det statlige embete førte til
at vi fikk to "stats"kirker i Norge. En liten nazi-vennlig og en
stor protestkirke som ble organisert under "Den midlertidige
Kirkeledelse" (DMK) med Ole Hallesby som leder. Når
jødeforfølgelsene startet i Norge høsten
1942 protesterte DMK sammen med lederne for de frivillige
kristelige organisasjonen og frikirkene. Her benytter de nettopp
de nettopp argumenter fra luthersk samfunnstenkning samtidig som
de er klar over at det kan brukes mot dem:
"Vår bekjennelse uttaler om den verdslige
myndighet at den intet har med sjelene å gjøre, men
at den skal "verge legemene og de legemlige ting mot
åpenbar urett og holde menneskene i tømme for
å opprettholde borgerlig rettferd og fred" (Augustana art.
28). Og dette stemmer med Guds ord som sier at øvrigheten
er av Gud og av ham satt "til redsel ikke for den gode gjerning,
men for den onde," Rom. 13,3 …
Og her kan man ikke avvise kirken med at den blander seg i
politikk. Apostlene talte frimodig til sin øvrighet og sa:
"Man skal adlyde Gud mer enn mennesker," Ap.gj. 5,29. Og Luther
sier: "Kirken blander seg ikke i verdslige ting når den
formaner øvrigheten til å være lydig mot den
øverste myndighet som er Gud."
I kraft av dette vårt kall formaner vi derfor den
verdslige myndighet og sier i Jesu Kristi navn: Stans
jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som pressen
spredes i vårt land." (etter Christie 268)
Kort om Luther og reformasjonen etter 1517
Pavens svar på det opprør Luthers kritikk av
avlaten satte i gang, var at han ble truet med bannlysning
i en bulle av 15.6.1520. Han svarte med å brenne bannbullen
og kirkens rettsbøker 10.12.1520. 3.1.1521 ble han lyst i
bann av pave Leo X og bedt om å stille til forhør i
riksdagen i Worms. Luther møtte med fare for egen
sikkerhet, avviste kirkens krav om retrett, og ble
"bortført" av kurfyrst Frederik den Vise til borgen
Wartburg. Han var nemlig blitt lyst fredløs av den
tysk-romerske keiser Karl. I Wartburg levde Luther i skjul under
navnet junker Jörg og oversatte det Nye testamente til tysk
allerede høsten 1522. I 1534 var hele Bibelen, samt
apokryfene, oversatt til tysk av Luther og hans medarbeidere.
I Luthers fravær fra Wittenberg, overtok Philipp
Melanchton (1497-1560) og Andreas von Karlstad (~1480-1540)
videreføringen av reformasjonen, først og fremst
ved å forkynne Ordet ut fra de reformatoriske tanker.
Karlstad fikk hånd om den praktiske organiseringen av
kirken i Wittenberg, men gikk lenger enn Luther på en rekke
punkter. Det Luther sa var lov i forhold til katolsk praksis,
f.eks. prestekteskapet, ble hos Karlstad til en plikt. Luther
så seg derfor nødt til å forlate Wartburg for
å "rydde opp" ved å holde en rekke myndige taler som
understreket den evangeliske frihet. Dermed fikk Luther igjen
hånd om reformasjonsverket.
Luther hadde sterkt syn for familiens betydning. Han giftet
seg selv i 1525 med den rømte nonnen Katharina av Bora og
de fikk til sammen fem barn med henne. Deres hjem ble et forbilde
for de protestantiske prestegårder.
Mye av Luthers enorme forfatterskap (utgjør noe slik
som 50 000 trykksider!) er av polemisk karakter. Men i 1529 utgav
han sine to katekismer som utelukkende hadde oppbyggende
karakter. Store katekisme var en hjelpebok for prester og
lærere. Den lille katekismen var ment for mennesker og ble
opprinnelig trykket som syv tavler som skulle henge på
veggen i hjemmet. Her gjennomgås kristendommens sentrale
ting på en lettfattelig og allmennoppdragende
måte.
Reformasjonen kunne spre seg i en rekke tyske
fyrstedømmer til tross for bannlysningen av Luther i 1521.
Dette hang sammen med ytre politisk uro, blant annet trykket de
muslimske tyrkene på sydfra. Det var derfor viktig å
holde sammen mot den ytre fiende, så fikk man heller ta den
indre krangel senere. Først i 1529 prøvde keiseren
å gjøre noe med dette, men på riksdagen i
Speyer det året, var så mange av riksdagsmedlemmene
vunnet for reformasjonen, at de protesterte mot å legge
hindringer i veien for reformasjonen. Siden de protesterte i
Speyer, ble de etter dette kalt "protestanter". Keiser Karl
innkalte til en ny riksdag i Augsburg i 1530. Med fredelige, dvs.
teologiske, midler ville Karl vinne protestantene til bake.
Professor Eck satte opp 384 kjetterske setninger som han fant hos
Luther og hans medarbeidere. Problemet for Luther var at han
fremdeles var fredløs, og kunne derfor ikke møte i
Augsburg. Derfor måtte Philipp Melanchton møte og
forfattet i den anledning et skrift som skulle vise positivt hva
de lutherske menigheter stod for (art.1-21), samt i milde ordelag
nevne de punkter der en hadde innført andre ordninger enn
den romersk katolske (art.22-28). Skriftet fikk navnet "Den
Augsburgske bekjennelse" (Confessio Augustana (CA)) og ble
snart anerkjent i de lutherske menigheter som et forpliktende
uttrykk for deres lære. Melanchton derimot, oppfattet
skriftet som sitt eget, og foretok flere forandringer i det i
årene som fulgte. Når derfor den dansk-norske kirke
også har tatt med Augustana i sitt læregrunnlag, er
den påpasselig med å si at det er "den av 1530
uforandrede Augsburgske konfesjon" som er forpliktende.
Keiseren sørget for å få Augusta gjendrevet
av katolske lærde og trodde dermed at saken var
løst. De fikk noen måneders tenkepause for å
vende tilbake til den katolske fold. Men så skjedde ikke. I
mellomtiden var det ytre trykk igjen blitt så stort, og de
lutherske fyrstene hadde samlet seg i en politisk union - det
schmalkaldiske forbund. Keiseren våget ikke en politisk
konfrontasjon med dette forbundet. Tvert i mot trengte han deres
hjelp for å holde tyrkerne på dør. Igjen kunne
reformasjonen dermed utbre seg i ly av ytre uro. Men i 1546,
året da Luther døde, slo keiseren endelig til etter
at han hadde oppnådd våpenhvile med tyrkerne. I den
Schmalkaldiske krig (1546-47) ble forbundet knust, men så
brøt tyrkerne inn i Ungarn og hindret fullbyrding av
planen om å knuse reformasjonen på tysk jord. Etter
mye om og men kom man til slutt fram til religionsfreden i
Augsburg i 1555 som gav full religionsfrihet i Tyskland, vel og
merke for fyrstene. Dermed oppstod det prinsippet som går
under det latinske uttrykket "cuius regio, eius religio", som i
en svært fri oversettelse betyr "slik fyrsten tror, skal
også folket tro". For enkeltpersoner som opplevde at deres
tro ikke ble tillatt i fyrstedømmet, fikk frihet til
å flytte til et annet fyrstedømme. Til tross for at
dette med våre øyne minner om religiøs
rensing, var dette målt i forhold til samtiden en
milepæl i toleransens historie, rett og slett fordi det var
første gang den ble proklamert offentlig i noen som helst
fasong. Toleransen gjaldt likevel kun katolikker og
lutheranere.
Fotnoter
1) Avsnittet er formet som en fortelling som
det er lagt til en del ting som vi strengt tatt ikke vet noe om
for å beretning mer farge. Slike tillegg er skrevet med
skrivemaskinskrift.
Teksten til 95 tesene følger stort sett
Lønning/Rasmussens oversettelse i Luther 1979:260-277 fra
den trykte utgaven av tesene med kommentarer (sendt paven)
fra 1518.
2) Hovedkilde:
Lønning/Rasmussen i Luther
1979: 247-249
3) anger motivert ut fra
kjærlighet til Gud og ut fra rettferdighet
4) anger motivert ut fra
egenkjærlighet
5) Salme.9.9: «Han dømmer verden
med rettferd, feller rettvis dom over folkeslag."
6) Et lignende sitat tidligere i boka (Luther 1982:105) sier han omtrent det
samme og henviser til Jer.23.23f som skriftbelegg: "Jeg er Gud
som er nær og ikke langt borte, for jeg fyller himmel og
jord." Luther bruker vårt sitat for å begrunne
realpresensen i nattverdelementene i mot en symbolsk
forståelse representert ved Zwingli: Hvis Gud kan
være i ethvert lite frø, hvorfor skulle da ikke
Jesus i kraft av sin guddommelige natur kunne være tilstede
i brød og vin i nattverden, særlig når han har
spesielt sagt nettopp det? Men han innrømmer at dette er
vanskelig å gripe med hodet, men troen klarer det:
"Når den [fornuften] hører at Gud er i dette
eller hint, tenker den derfor alltid på halmsekken og
brødkurven. Troen derimot, oppfatter at "i" i denne
sammenhengen betyr det samme som f.eks. "over", "utenfor",
"under", "tvers igjennom" og "overalt". Men akk! Hvorfor taler
jeg om slike høytflyvende emner? De er jo uutsigelige
uansett -" (Luther 1982:117)
Litteratur
Chadwick,
Owen (1972) |
The Reformation. The Pelican
History of the Church. Penguin Books, Middlesex. First
published 1964. Reprinted ed. 1977. |
Christie,
Hartvig C. (1945) |
Den norske kirke i kamp. Land
og kirke, Oslo |
Die
Bekentnisschriften der Evangelisch-Lutherischen Kirke (1976) |
Die Bekentnisschriften der
Evangelisch-Lutherischen Kirke. Herausgegeben in Gedenkjahr
der Augsburgischen Konfession 1930. Vandenhoeck & Ruprecht,
Göttingen, 7.Auflage 1976 |
Hägglund, Bengt (1975) |
Teologins historia. Liber
Läromedel, Lund |
Luther,
Martin (? [1535]) |
Stora Galaterbrevs
kommentaren. Ny svensk tolkning jämte inledning av
Martin Lindström. Skeab Verbum ISBN 91-525-0278-8 |
Luther,
Martin WA (1901) |
Luthers Werke. Kritische
Gesamtausgabe 23.Band. Hermann Böhlaus Nachfolger.
Weimar. Unveränderter Abdruck 1964 |
Luther,
Martin (1979) |
Verker i utvalg Bind
I., ved Inge Lønning og Tarald Rasmussen. Gyldendal
Norsk Forlag, Oslo 1979 |
Luther,
Martin (1981) |
Verker i utvalg Bind
IV., ved Sigurd Hjelde, Inge Lønning og Tarald
Rasmussen. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1981 |
Luther,
Martin (1982) |
Verker i utvalg Bind
V., ved Sigurd Hjelde, Inge Lønning og Tarald
Rasmussen. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1982 |
Oftestad,
Bernt m.fl (1991) |
Norsk kirkehistorie. "Kirken
i det nye Norge". Universitetsforlaget, Oslo |
Pelikan,
Jaroslav (1985) |
Reformation of Church and Dogma
(1300-1700). University of Chicago Press |
Schmidt, Kurt
Dietrich (1979) |
Grundriß der
Kirchengeschichte. Vadenhoeck & Ruprecht, Göttingen,
7.Auflage 2., unveränderter Nackdruck der 5., durchgesehenen
Auflage. (1.Auflage 1949) |
Aalen, Leiv
(1972) |
Dåpen og barnet.
Barnedåp eller 'troendes dåp'? Credo -
Lutherstiftelsen. Oslo. Opr. utgitt 1945. |
Revidert 14.11.97
Denne artikkelen er vist 12752 ganger |