Friedrich Schleiermacher og hans forgjengere

"til de dannede blant kristendommens foraktere"

Svein Sando:

I 1799 kom det ut en bok med enorm betydning. De var en samling taler av teologen Schleiermacher: «Über die Religion: Reden an die Gebildeten unter ihren Verächtern» ("Om religionen: Tale til de dannede blant dens foraktere"). Dette skriftet la grunnlaget for en prinsippteologi. Å bedømme vår tids teologi uten «Reden...» er umulig. Den fikk betydning for både konservativ og liberal teologi.

Friedrich Daniel Ernst Schleiermacher (1768-1834) kom fra et hernhuttisk miljø. Han ble reformert prest, ordinert i 1794. Sykehusprest i Berlin i 1796. Prof. i Halle i 1804, prest i Dreifaltigkeitskirche i Berlin fra 1809. Univ. i Halle flyttet til Berlin og Schleiermacher spilte en avgjørende rolle i dannelsen av Berlin universitet. Han ble professor i teologi der; fakultetets første dekan. Han fikk også Hegel til Berlin.

Opplysningstid

Bakgrunnen for Schleiermachers bok var rasjonalismen og den såkalte supranaturalismen. Rasjonalismen (f.eks. gjennom J. Wegscheiders "Intituiones theologia christianæ, 1815) omtolket eller fornektet tradisjonell kirkelære: undrene og alt overnaturlig ble omtolket eller avvist, sakramentene var bare symboler, Kristi oppstandelse var oppvekkelsen av en skinndød, forsoningen benektes, arvesynden avvises som en mørk vrangforestilling, helliggjørelsen er menneskets eget verk, dåpen er en innvielseshandling og nattverden et minnemåltid. Supranaturalismen stod i bevisst motsetning til rasjonalismen. Der er åpenbaringen en nødvendighet og man taler om Skriftens autoritet. Man forsvarer det overnaturlige. Men på samme måte som rasjonalismen hadde den et sterkt intellektualistisk drag. Man forsøker å bevise Skriftens troverdighet og forsvarer åpenbaringsinnholdet med fornuftsargumenter.

Schleiermacher sto for et oppbrudd med de vilkår som opplysningstiden hadde grunnlagt. Motsetningen mellom rasjonalismen og supranaturalismen blir opphevet av Schleiermacher. Han avviser kravene om rasjonalitet og moralitet som nødvendige for gyldighet. Han gjenreiser religion som kulturverdi uten å tilpasse den til revolusjonens krav. «Reden» er et apologetisk skrift.

Utviklingen av en rasjonal naturvitenskap skjer særlig i opplysningstiden. Erfaringsbevissthet er rasjonalt ut fra den forutsetning at man ved data kan avdekke rasjonelle naturlover som er universelt gyldige. Tiden er under sterk påvirkning av Newtons mekanikk.

Dette skaper store problemer for kirken. Skapertanken, forsynstroen, en Gud som griper inn (undre) og åpenbaringstanken står under press. Det begynner i periferien, til slutt ryker hele treenighetslæren.

I. Kant

Kirken står overfor en kritikk som gjør det av med værensmetafysikken (ontologien). Kant kritiserer gudsbevisene. Han sier man ikke kan trekke slutninger fra erfarbare forhold i denne verden til en metafysisk virkelighet. I middelalderen derimot, kunne man ut fra orden i naturen slutte seg tilbake til at det måtte være en ordner. For Kant er dette umulig. Det finnes ikke noen annen virkelighet enn det vi erkjenner med sansene (ekstrem empirisme). Om "das Ding an sich" vet vi intet, bare om "das Ding für mich". Da må man spørre etter hva som er virksomt i menneskets bevissthet og i moralen. For at vi skal kunne opprettholde moralen (og sikre friheten) er gudstanken nødvendig som en regulerende idé. Sjelens udødelighet også nødvendig for at man skal kunne tale om menneskets lykketrang. Plikten til å gjøre det gode. Problemet er at mennesket gjør det gode men opplever ikke lykken. Plikten er en sur plikt. Da må man ha ideen om sjelens udødelighet som en nødvendig idé.

Teologi drives på helt andre premisser enn før. Da snakket man om sannhet. Med Kant snakker man om gyldighet. Naturvitenskapen kan ikke vise at Gud er til som fenomen. Da må man spørre etter forestillingen om Gud, om den er fornuftig og gyldig. Er ideen om Gud allment akseptabel? Kan den forenes med lykketrangen. Kant svarer ja til dette.

Den historiske kritikk vokser fram på 1700-tallet. Det fører til en ideologikritikk av kongedømmet mm. Dette virker frigjørende og et resultat er den franske revolusjon.

Semmler

Johann Salomo Semmler (1725-91). Det finnes to former for religion: privat og offentlig. Dogmene kritiseres som historisk relative, og de kan vi frigjøre oss fra. Ved siden av den offentlige religion er det hjertets kristendom - den private, som er den egentlige.

Lessing

Gotthold Efraim Lessing (1729-81). «Tilfeldige historiske fenomener kan ikke begrunn allmenne fornuftssannheter». Det blir problemer med en historisk tilknytning overhodet for kristendom. NT og Jesus er da trusler mot menneskets frihet.

Schleiermachers teologi

Oppjustering av religionens plass i erkjennelsen

Schleiermacher gjør det geniale grep at han kritiserer Kant samtidig som han er avhengig av ham. For Kant er erkjennelsen delt opp i en teoretisk fornuft og en praktisk fornuft. Den praktiske fornuft er igjen delt i etikk (det gode) og estetikk (det skjønne). Religion blir for Kant et vedheng til etikken som en begrunnelsen for hvorfor man skal holde ut den sure plikt. Det Schleiermacher gjør er å føre religionen inn som en ekstra dimensjon på linje med de andre, ikke som et vedheng til etikken som hos Kant.

Mennesket forholder seg altså også religiøst til tilværelsen. Denne følger bestemte regler. Overfor kirkens foraktere hevder Schleiermacher den religiøse bevissthet. Han får to fronter:

1. Overfor rasjonalistene (hans samtids problem)

2. Overfor ortodoksien. Den gammelkirkelige teologi har ikke sett hva menneskets bevissthet er. Den lever som om naturvitenskapen ikke har kommet.

Religion er ikke lære men en bevissthetsform

Schleiermachers religion har intet teoretisk eller læremessig innhold. Om Jesus gikk på vannet eller ikke, er ingen religiøs problemstilling.

Religion er en bevisshetsform som er selvstendig. En utflytende forståelse av åpenbaringen. Intet klart skille mellom kristendommens egenart og religion i sin alminnelighet. I «Reden» legges grunnlaget, men han dreier det i siste delen av sitt liv mot mer presisering av kristendommen. Han vil tross alt beholde kristendommens vesen. "Christliche Glaube" kom i 1820-22 som hans dogmatiske hovedarbeid. Der bestemmer han religionen som "das schlechthinige Abhängigkeitsgefühl" - som en absolutt avhengighet av det uendelige.

Det er to brennpunkter i Schleiermachers syn:

1. Religionsfilosofisk forsøk på å begrunne religion.

2. Hans forpliktelse på den konkrete religion slik den foreligger og framtrer i historien.

Han legger til rette rammen for religion som bevissthetsform, og er samtidig opptatt av den konkrete historiske religion. Han vil begrunne hvorfor nettopp Jesus av Nasaret er interessant.

Han innfører begrepet «kristendommens vesen» og formidler mellom dette og de gyldighetsnormer som gjelder for det opplyste menneske.

En objektiv lære kan ikke høre med til religionens vesen. Metafysikken har brutt sammen på grunn av naturvitenskapen. Heller ikke moralregler hører med til religionens vesen. Den kan ikke dra med seg tilfeldige historiske uttrykksformer eller en objektiv lære.

Panteistiske trekk

Schleiermacher søker å oppheve skillet mellom det objektive og subjektive i og med at det høyeste menneskelige sammenfaller med det guddommelige eller uendelige. I sitt innerste opplever mennesket seg som identisk med Altet. Dermed oppheves dualismen og Gud og verden oppfattes til syvende og sist som identisk. Dette gir Schleiermachers teologi et panteistisk trekk som særlig kommer til uttrykk i "Reden". Forestillingen om en djevel eller onde åndsmakter er helt fraværende. Menneskets ånd er også ren og uten ondskap. I dette står han langt fra en tradisjonell kirkelig arvesyndslære.

Forløsningsreligion som den mest gyldige religionsform

Religionen beskues under fenomenaspektet: lovreligion, profetreligion, forløsningsreligion (kristendommens utvikling fra jødedom). Forløsningsreligionen er den høyeste for religiøs bevissthet. Jesus har en forklart gudsbevissthet som overstråler all annen religiøs bevissthet i historien. En forløsning hos oss skjer ved at vi fylles av Jesu påvirkning på bevissthetsplanet. Ånden gjennomstrømmer historien og gjennomsyrer materien når at et menneske forløses. Da skjer forsoningen mellom ånd og natur. (apokatastasislære)

Schleiermacher har dermed oppnådd at kristendommen slik den møter oss i Jesus er blitt en gyldig religiøs livsholdning for det moderne mennesket. Man må være religiøs og kristen for å være et rett kulturmenneske. Her merker vi Schleiermachers apologetiske anliggende som allerede ligger i "Redens" tittel. For å få til dette i forhold til de opplyste dannede, avskjærer alle spørsmål som har med objektiv sannhet å gjøre. Teologien feller ikke dommer om sannhet og falskhet, men over gyldig eller ikke gyldig. Er det religiøse uttrykket gyldig for vår tid?

Teologi er å beskrive fromhetslivet

Dermed omprogrammerer Schleiermacher teologien fra tidligere å være en lære om Gud til nå å bli en beskrivelse av fromhetslivet. Gud kan ikke være det religiøse objekt, for Gud er ikke fattbar intellektuelt. Å bestemme Bibelens lære er ikke teologiens oppgave, men derimot en empirisk vitenskap som beskriver historisk fenomenologisk hvordan mennesket opplever det å være kristen. Teologi blir for ham en praktisk vitenskap, og han regnes derfor som grunnleggeren av den praktiske teologi.

Schleiermacher retter interessen mot den konkrete religiøsitet. Han har her gjort noe viktig for hele teologien. Han spør etter hvordan kirkens liv egentlig er. Etikk er ikke nok - det svever bare i maksimer (Kant). Hvordan lever faktisk mennesker? Dette førte til en ny interesse for menigheten, og i tillegg til å regnes som den praktiske teologis grunnlegger, gir han også viktige forutsetninger for den oppvåknende diakoni på 1800-tallet.

Der christliche Glaube (1820-22, 1830)

Vi skal til sist se på hvordan alt dette påvirker hans troslære for den evangeliske kirke. Den er typisk for både han og samtiden.

Gud

Spørsmålet om Guds eksistens er uinteressant. Det er gudsbevisstheten hos mennesket som står i sentrum. Følelsen av avhengighet overfor noe uendelig er det samme som å være overlatt Gud.

Skapelse tenkes også i lignende kategorier. Føler vi oss utlevert til naturen, så er det Gud vi er utlevert til. Avhengighetsopplevelsen av Gud eller overfor naturen er to sider av samme sak.

Synd

Synd er det som hemmer gudsbevisstheten i en selv, en slags ulystfølelse. Derimot er synd ikke overtramp i forhold til Guds lov. Synd har altså ikke med onde og gode gjerninger, dvs. med etikk å gjøre, men er knyttet til en manglende bevissthet om menneskets avhengig av Gud. Det henger bl.a. sammen med at Schleiermacher har gjort religion og etikk til forskjellige erkjennelsesformer (se skissen), mens de hos Kant enda hang sammen.

Synd i denne forstand er en del av en uutviklet natur og har alltid vært en del av menneskers vilkår. Å snakke om et syndefall er dermed meningsløst.

Frelse

Jesus demonstrerer fullkommen gudsbevissthet. Dette meddeler han til mennesker som dermed kan hjelpes til å overkomme den uutviklede natur mht. gudsbevisstheten (se over om synd).

Det er dermed ikke tale om noen forsoning i tradisjonell kirkelig mening av ordet. Gud er jo ingen krenket gud siden synd ikke er lovbrudd. Jesu død på korset er intet oppgjør med menneskenes synd, men kun en demonstrasjon av hvordan man forbilledlig med fullkommen gudsbevissthet kan te seg under lidelse.

Kristologi og treenighetslære

Enheten mellom Gud og menneske viser seg særlig sterkt i mennesket Jesus, jfr. de panteistiske trekk nevnt lenger opp. Hägglund nevner på dette punkt at vi her også ser gnostiske trekk i Schleiermachers kristologi.

Man kan også si at Schleiermachers syn er sabelliansk (jfr den oldkirkelige dogmedannelse). Gud er et eneste udellelig vesen, mens Sønnen og Ånden bare er framtredelsesformer.

De siste ting

Tanken om en evig fortapelse avvises som uforenlig med den kristelig følelsen. I kraft av frelsen

Forholdet til Bibelen

Tilknytningspuntker til Bibelen er påfallende fraværende i Schleiermachers troslære. Poenget er jo nettopp å beskrive fromheten slik den foreligger. Bibelen uttrykker bare fromhet slik den forelå den gang.

I den grad Bibelen i det hele tatt er normerende, så er det bare NT som er det. Han har et nærmest evolusjonistisk tradisjonsprisnipp. Den sanne leren er den som klarer å hevde seg i utviklingen.


Kilder

Forelesningnotater i 1700 og 1800-tallets kirkehistorie MF 1980. prof. Bernt Oftestad.
Bengt Hägglund: Teologins Historia, Gleerups, Lund (1956) 1975


Denne artikkelen er vist 9689 ganger

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (1997). -til de dannede blant dens foraktere. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 08.12.2019 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=28&nid=1