Jesus som historisk person og kirkens Kristus
av Svein Sando, DMMH, 5.12.2001
En forelesning med gruppearbeid tilpasset
førskolelærerutdanningen på DMMH, grunnutdanningen. Se fagplanen kullet 2000-2003 punkt 3.3.
Lenker til bibeltekstene er til Det Norske Bibelselskaps www.bibelen.no.
Verdens mest utbredte religion, kristendommen, er
uløselig knyttet til personen Jesus Kristus som også
dannet utgangspunktet for vår tidsregning. Vi står
med andre ord over for en person med enorm påvirkningskraft
- enten man er tilhenger av han eller ikke.
Vår oppgave er å studere ham både som
historisk person og som den kristne kirke framstiller ham.
Å skjelne mellom disse to tingene er en henimot
uløselig oppgave fordi hovedkilden til hvem Jesus var, er
nettopp kirkens hellige skrifter, Bibelen. Hovedkilden er derfor
verken nøytral eller objektiv, selv om den selv mener
å tegne et sant bilde av Jesus. Vi vil derfor endre litt
på oppdelingen, nemlig å ta for oss Jesu liv
først, og så se på hva kirken lærer om
Jesus etterpå.
Kildene til Jesu liv
Som sagt er Bibelen hovedkilden til det vi vet om Jesus, og da
først og fremst de fire evangeliene, dvs de fire
Jesusberetningene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes.
Evangeliene utgjør de fire første bøkene i
Det nye testamente - NT. Andre bibelske tekster som
omhandler Jesus liv er disse: Paulus' første brev til
korinterne, kap 11, vers 23-25 (forkortes 1.Kor.11.23-25), 1.Kor.15.3-5,
Apg.2.22-24, 2.36, 3.13-14, 4.10, 4.27-28, 5.30-31, 10.37-42,
13.23-25.
Det finnes visse utenombibelske kilder til Jesus liv, men de
er enten svært sparsommelige eller kan være
påvirket av de bibelske tekster selv, slik at det er
vanskelig å si hvilken selvstendig historisk vekt de kan
tillegges. Likevel er det svært få som i dag benekter
at Jesus virkelig har eksistert. Virkningshistorien er så
kraftig, og den er helt fra starten knyttet så sterkt til
eksistensen av en historisk Jesus, at det er nesten helt umulig
å tenke seg kirkens tilblivelse uten Jesus som en historisk
person. Bibelen legger selv vekt på det historiske
vedrørende Jesus, og oppfordrer direkte (Luk.1.1-4) og
indirekte selv til å undersøke saken (f.eks.
1.Kor.15.6).
De siste par århundrer har evangelienes Jesus-bildet
vært utsatt for kritikk fra andre vitenskaper, blant annet
ut fra de mange beretninger om Jesus som har overnaturlig
karakter - han gjøre undre og undre skjer med ham, ikke
minst hans påståtte oppstandelse fra de døde.
Det er har derfor innenfor teologien vært gjort en rekke
forsøk på å avdekke hva som virkelig er det
sanne Jesus-bildet i evangeliene - den såkalte "historiske
Jesus". Det har imidlertid vist seg at denne type forskning har
vært styrt av sine egne forutsetninger som ikke alltid kan
kalles vitenskapelige. Slike forsøk på å
avdekke den "virkelige" Jesus har derfor hatt mindre betydning i
senere tid, rett og slett fordi oppgaven antagelig er umulig.
Uansett står man nemlig overfor et
trosspørsmål også i forhold til de bibelske
tekster som forteller om Jesus. Evangelienes tekster er neppe
blitt til for at man derav skulle destillere ut den "historiske
Jesus", men for at mennesker skulle ta en trosmessig stilling til
denne personen. Det betyr ikke at evangelienes fortellinger om
Jesus er skrevet for å lure folk til tro, men samtidig er
de en tolkning av Jesu faktiske liv ved at noe legges vekt
på og annet utelates. Dette kommer også til uttrykk i
det forhold at vi har fire evangelier som hver på sin
måte legger vekt på ulike ting.
Når vi derfor skal beskrive Jesu liv, er det
evangelieberetningenes Jesus vi har å forholde seg til.
Så får hver enkelt ta stilling til personen Jesus
nettopp ut fra hvordan han framstilles av de som møtte ham
første gang. De som fortalte beretningene opplevde dette
som sannhet på en eller annen måte siden de var villig
til å satse livet sitt på dette budskapet. 11 av 12
av Jesu nærmeste venner, de vi kaller disipler (og senere apostler) måtte
da også gi sitt liv fordi de holdt fast på dette budskapet. Det var de ikke
alene om. I hele kirkens historie har mennesker blitt forfulgt
for sin tros skyld. Og, må vi også legge til, noen
har dessverre også misforstått at dette budskapet er
så sant at folk må tvinges til å tro det. De
forfølgelse som er gjort av annerledes troende i Jesu navn
er, så langt jeg kan skjønne det, milevidt fra Jesu
egen holdning til saken, bare så det er sagt. Overgrep er
gjort i nær sagt alle religioners navn - kristendommen ikke
unntatt.
Bakgrunn
La oss se litt på de ytre ting om Jesus.
Han vokser opp og virker i Palestina, innerst i Middelhavet,
og tilhører jødefolket, eller israelittene som de
også kalles.
Kortfattet om Israels historie
Jødene er et eldgammelt kulturfolk som har lagt stor
vekt på å bevare egen identitet og kultur. Deres
daterbare historie går tilbake til ca 1800 f.Kr.
knyttet til patriarken Abraham og hans umiddelbare
etterkommere, Isak og hans sønn igjen,
Jakob, som fikk navnet Israel. Jakob fikk 12
sønner, som hver gav opphavet til 12 stammer som senere
befolket Kanaans land, dvs Palestina. Abrahams gud er
først og fremst en stammegud, men som samtidig gis ansvar
for hele universets tilblivelse. Guden, som kalles El
eller Jahwe, hadde allerede på denne tid klare trekk
av det religionsforskerne kaller en universell høygud, selv om han
lenge går under den mer lokale betegnelsen "Abraham, Isaks og Jakobs gud".
Selv den franske filosofen Pascal bruker denne betegnelsen med
positiv tilknytning. Abraham har fått et løfte av
Gud, nemlig at han skal få et folk som like stort som antall stjerner på himmelen.
12-stammefolket ble boende i Egypt ca 450 år, men led etter hvert nød, og ble
i følge det Gamle Testamente ved Guds underfulle inngripen
utfridd fra dette slaveriet av Moses. Han førte de
gjennom ørkenen tilbake til Kanaan omtrent i år 1250
f.Kr. På grunn av diverse ugjerninger, ble folket
dømt av Gud til å vandre omkring i
Sinai-ørkenen i hele 40 år. Det er til denne
perioden at det berettes om Moses som fikk de 10 bud
overgitt av Gud på fjellet Sinai.
12-stammefolket måtte gjenerobre Kanaan fordi det hadde
flyttet inn nye folk der i deres 450 årige fravær. Slaget
om Jeriko der de vandret rundt byen i 7 dager og blåste i
horn, hører til første fasen av dette såkalte
landnåmet. Denne første tiden ble folket
ledet av dommere, men de ble misunnelige på
nabofolkene som hadde konger, og ba om å få konge de også. Dommeren
Samuel utplukket derfor Saul til den første konge
over de 12 stammene, antagelig i år 1020 f.Kr. Kongene i
Israel blir salvet til sitt embete. Å være salvet
heter på hebraisk "meshiach". De israelske kongene var
derfor alle "messiaser".
De hadde mye prakk med filisterfolket i denne perioden, og det
er herfra beretningen om David og Goliat stammer. Goliat
var en svært velvokst filister som ingen kunne måle
seg med i kamp. Det er da David dukker opp med sin gjeterslynge
og feller Goliat med en velrettet stein i pannebrasken. Slik blir
gjetergutten David en helt i Israel, noe Saul misliker. Det
danner seg partier blant israelerne og det hele ender med at noen
dreper Saul for å få David til konge. Han blir konge,
men misliker sterkt måten Saul er ryddet av veien på,
og dreper selv Sauls banemann. David har en stor plass i Israels
historie og regnes som en rettskaffen konge som aktivt
prøver å fremme dyrkelse av Jahwe som deres gud, i
motsetning til alle andre småguder som nabofolkene dyrket
og som mange israelere også hadde et ganske frynsete forhold
til. Til tross for dette, berettes det om Davids moralske overtramp, særlig det
indirekte mordet på soldaten Uria fordi David hadde satt barn på Urias hustru.
Dette avstedkommer en ganske dyptgripende teologisk
refleksjon som kirken senere knytter an til.
David blir etterfulgt av Salomo - han med visdommen.
Han bygger et stort og prektig tempel for Jahwe i Jerusalem som
da var blitt etablert som den viktigste av byene og ble kongssete. Ved Salomos
død i 926 f.Kr. deles imidlertid riket i to deler - et Nordrike og et Sørrike. Sørriket består av
stammene Juda og Benjamin, og Nordriket av de resterende 10
stammene. Sørriket blir også kalt Juda etter den
største stammen, mens Nordriket beholder navnet Israel. Sørriket var
altså befolket av blant annet judeerne, som dermed gir opphav til navnet
"jøder" som en senere fellesbetegnelse på etterkommerne etter
Sørrikets israelitter.
Den politiske og religiøse storhetstiden med
12-stammefolket er med dette stort sett over. De
påfølgende kongene i begge rikene er mer eller
mindre dyktige i å styre sine folk og forholdet til Jahwe
er tidvis svært frynsete. I dette miljøet
oppstår det derfor en rekke store profeter som dels
refser kongene og de styrende, dels profeterer om undergang, men
også renselse og bedre tider, dersom de vender om fra sin
onde ferd, og vender seg til Gud. Dette er tidene for profeten
Elia, Elisja, Amos, Hosea og Mika - de fleste har sin historie og
profetier samlet i GT. Flere av disse og senere profeter gir bud
om en kommende frelserkonge, en messias, som er en helt annen
kaliber enn de nåværende troløse kongene.
Nordriket gikk virkelig undergangen i møte. I år
722 f.Kr. kommer Sargon II, konge i Assyria, og erobrer
hovedstaden Samaria og bortfører hele det øvre
skikt av befolkningen. I dets tomrom flytter assyrerne andre
folkeslag som så blander seg med restene av de 10 stammene.
Dette blandingsfolket er det som man Jesu tid kaller samaritanene, som altså er et halvjødisk folk som
var utsatt en viss forakt blant jødene.
Sørriket holder stand enda noen år, men i
587 f.Kr. må også de gi tapt for en stormakt
fra øst, men denne gangen er det babylonerkongen
Nebukadnesar som erobrer Jerusalem, raserer byen og tempelet, og
bortfører store deler av befolkningen til Babylon.
Jødene fikk imidlertid beholde sin kulturelle egenart i
Babylon, og oppnådde faktisk etter 50 år å
få vende tilbake til Palestina og fikk også lov til
å gjenreise tempelet i årene 520-515 f.Kr.
Dette faller sammen med at perserne overtar herredømme
over området. Perserstyret varer fram til 322 f.Kr. da
Alexander Stores erobring av området innleder den
hellenistiske tid. I år 63 f:Kr. blir dette avløst
av romersk styre som varer til henimot år 500 e.Kr. Til
tross for romersk okkupasjon, tillates et visst indre selvstyre,
som blir ivaretatt av ulike lokale konger, hvorav flere heter
Herodes.
Det er Herodes den store som er konge når den romerske
keiser Octavianus Augustus (31 f.Kr - 14 e.Kr) foretar en
folketelling i det romerske imperium. Dermed er vi kommet fram
til Jesu egen tid. Han blir altså født i et land med
en jødisk befolkning, dvs etterfølgere etter to av
de opprinnelige 12 stammene.
Jesu Liv i hovedtrekk
Fødselsfortellingen
To beretninger: Matteus 1 og Lukas 1-2
Det er kun to av evangeliene som forteller om Jesus fødsel. Det gjør det
på en ganske ulik måte som om de har ulike kilder for sine beretninger. Det
er beretningen i Lukas
2.1-4 som inneholder det mange forbinder med selve Juleevangeliet.
Jesu fødsel forberedes: Elisabeth og Maria
Underfulle eller spesielle barnefødsler er ikke noe nytt i
religionshistorien. Også i Bibelen er det flere slike. De det angår blir
gjerne forberedt av Guds sendebud, englene, på at det barnet de skal få vil
få en særskilt plass i Guds plan med verden.
Elisabeth og presten Sakarja får i et syn i tempelet beskjed om at de i
sin godt modne alder endelig skal få et barn, sønnen Johannes som skal være
forløperen for den ventede Messias.
Elisabeth er gravid i sjette måned da den langt yngre slektningen Maria
får beskjed av engelen Gabriel om at hun skal føde Jesus (= Gud frelser)
uten å befruktes på normal måte. Dermed introduseres temaet jomfrufødsel
som kirken så på som en oppfyllelse av en profeti i det gamle testamente
(Jes.7.14).
Jomfrufødselen har vært et omstridt tema i nyere teologisk debatt pga det
påståtte underets svært spesielle karakter. Mange mener at kirken gir
avkall på noe vesentlig hvis jomfrufødselen som historisk hendelse oppgis.
Begrunnelsene for et slikt standpunkt er at hvis Gud kunne skape universet,
så er vel ikke en jomfrufødsel umulig heller. Det man "sikrer" ved
å holde fast på en jomfrufødsel er Jesus guddommelig opphav og dermed en
konkret-sanselig og ikke bare åndelig forbindelse mellom Gud Fader og Guds
Sønn. En aksept av jomfrufødselen betyr slett at man mener å kunne forklare
eller forstå dette, men at man stiller seg åpen og positivt undrende overfor
denne siden av juleberetningen.
Folketellingen førte de til Betlehem
Ved å fortelle om folketellingen i Romerriket, plasserer Lukas
fødselsberetningen inn i den konkrete historiske virkelighet og dermed sier
han at Jesus ikke er en mytisk person som har levd en eller annen gang i
"gamle dager". Jesus-fortellingen gis dermed en konkret forankring i
tid og rom.
Tilbedelse av engler, gjetere og vise menn
Engler er som sagt Guds sendebud (angelos). De opptrer når Gud skal
utføre noe særskilt blant menneskene eller formidle noe på en særlig sterk
måte. I dette tilfellet plukkes gjeterne (hyrdene) på Betlehemsmarken ut som
representanter for menneskeheten. Typisk for Lukas lar han engeler opptre
overfor de som sosialt sett sto lavt i samfunnet: jentungen Maria og gjetere.
De vise menn, astrologene og magikerne, som i stjernene har
"sett" at en spesiell kongesønn skal fødes, følger derimot god
skikk og bruk og leter på slottet først etter gutten, men også de ledes
videre til stall og krybbe, altså til det som er lavtstående i menneskers
øyne.
Vismennene gir Jesus tre symbolske gaver: gull og røkelse, som tegn på
kongeverdighet og myrra, en salve som blant annet ble brukt til å balsamere
lik, dvs et varsel om Jesus død.
Herodes vil drepe barnet
Jesus som konge uttrykkes på flere måter i fødselsfortellingene.
Romernes lydige kong Herodes opplever vismennenes opplysninger om at en konge
skal fødes i hans rike som en trussel, og starter en forfølgelse av alle
nyfødte guttebarn.
Flukten til Egypt
Av denne grunn må Maria og Josef flykte med Jesus til Egypt og bo der så
lenge Herodes lever. Deretter drar de tilbake til Nasareth som blir Jesu
oppvekststed, derav det senere navnet "Jesus fra Nasareth".
12 år gammel i Tempelet
Bibelberetningene om Jesu fødsel er mange, som vi har sett, mens ellers er
det svært sparsomt med opplysninger om ham fram til han fremstår i det
offentlige lys i 30 årsalderen. Kun en beretning finnes, og det er den om da
han 12 år gammel skulle besøke tempelet i Jerusalem for første gang.
Beretningen viser hans selvbevissthet som en med et spesielt oppdrag og
nærhet til Gud i det han svarer når foreldrene refser ham for å blitt igjen
i tempelet: "Skjønte dere ikke at jeg måtte være i min fars hus?"
(Luk.2.49)
3 års offentlig virke
Når ting skjedde (kronologien) i Jesus liv synes noe uklar ut fra
evangeliene. De såkalte synoptikerne
har en beretning der Jesus gjør en stor reise fra
Galilea til Jerusalem. Evangeligsten Johannes, derimot, sier at Jesus foretok tre reiser til
Jerusalem. De fleste mener Johannes ligger nærmest de historisk korrekte når
det er unighet mellom evangelistene. Eller er det også andre variasjoner i når hvilke
hendelse skjer.
Hovedelementene i Jesu voksne liv er disse:
- Jesus døpes av Døperen Johannes
- Jesus fristes av Djevelen
- Jesus kaller disiplene
- Jesus taler og underviser: Bergprekenen, lignelser,
eksempelfortellinger
- Jesus helbreder (Bartimeus, den lamme ved Kapernaum )
- Jesus vekker opp fra døde (Lasarus, Enkens sønn
i Nain, Peters svigermor.)
- Jesus gjør andre undre (Vinunderet i Kana, metter
5000, går på vannet)
- Jesus forutsier sin voldsomme død
- Påskehendelsen:
- Planer om å drepe Jesus
- Jesu inntog i Jerusalem
- Jesus innstifter nattverden
- Jesus blir forrådt av Judas og Peter fornekter Jesus
- Rettergangen. Dømt formelt som politisk oppvigler
(jødenes konge)
- Jesus korsfestes og dør.
- Jesus begraves
- Jesus står opp på den tredje dag
- Jesus møter disiplene og gir dem oppdrag om å
utbre evangeliet
- Jesu himmelfart
Jesu budskap
”Han har sendt meg for å
kunngjøre at
- fanger skal få frihet og
- blinde få synet igjen,
for
- å sette undertrykte fri
og
- rope ut et nådens år fra
Herren” (Lk.4.18f)
Slik åpner Jesus sin offentlige virksomhet i følge Lukas. Hans program har
tre elementer: frihet, helse og fred fra Gud. Alt dette, når det er knyttet til
Jesu gjerning overfor mennesker, kaller vi gjerne "frelse".
Frelsesbegrepet
Det norske ordet "frelse" kommer av "frihalse", dvs det
som skjedde med straffangene som ble satt fri ved at halsjernet ble fjernet. Det
latinske ordet er "salvus" som vi jo kjenner fra norsk som salve, dvs
noe som gjør oss frisk. Også når vi ser på kirkehistorien, ser vi at frelse
tolkes ut fra to ulike vinklinger: den juridiske og den medisinske.
Den juridiske forståelsen handler om rett og galt, om straff og frikjøping,
om skyld og soning. Geografisk er den særlig knyttet til det vi kaller
Vestkirken med historisk utgangspunkt i Roma (de gamle romere var jo dyktige som
jurister). I den tradisjonen står også en lutherske kirke. Det vi frelses fra
er i denne tankegangen våre lovbrudd.
Den medisinske forståelsen handler om å bli frisk og å bli hel. Den har
sitt geografiske utgangspunkt i Østkirken, men sentrum innerst i Middelhavet.
Der var man mer opptatt av at Gud har en motstander, djevelen, som ville ha makt
og herredømme over menneskene, både åndelig og kroppslig. Da blir Jesus som
frelser en som setter fanger fri fra djevelens maktgrep og som helbreder
mennesker for sykdommer og åndsbesettelser. Jesu undre må sees i dette lyset
og som tegn på at han har makt over den onde. Når Jesus metter 5000 i
ørkenen, oppvekker døde og helbreder, så viser han at han er sterkere enn de
demoniske nedbrytingskreftene.
Disse to forståelsen av Jesus frelser må imidlertid ikke spilles ut mot
hverandre. Kirkehistorisk var de i motsetninger, men de ulike kirkedelen la ulik
tyngde og fokus på de. Men det juridiske aspekt er til stede også i
Østkirken, og det medisinske også til stede i Vestkirken.
Frelse i denne dobbelte betydning framsår i Jesu liv på ulike måter:
- innbydelse til Guds Rike,
Himmelriket, der synd og ondskap ikke skal ha plass
- ved å bli ”som
barn”
- ved å bli ”født
på nytt”
- ved å tro på Jesus
- ved å demonstrere Guds kjærlighet (agape)
gjennom helbredende og hjelpende undre og først og fremst gjennom
korsfestelsen som en stedfortredende
handling.
Jesu etikk
Jesus stiller svært høye etiske krav til sine etterfølgere, så høye at
de ikke lar seg forstå bokstavelig, mener de aller fleste. Dette gjelder
særlig Bergprekenen (Matt
5-7) og Sletteprekenen (Luk
6.20-49). En noe mer etterlevelig etikk finner vi i den berømte
eksempelfortellingen om Den barmhjertige samaritan (Luk
10-25-37) som svarer på spørsmålet om hvem man har ansvar for (min
neste), ved å si at det er alle som kommer i ens vei som trenger meg.
Jesu etikk kalles ofte for en avkallsetikk fordi den setter andres ve
og vel høyere enn ens egne rettigheter. Man gir avkall på egne retter. Men
hvis de fleste tenker på andre, er sjansen stor for at noen også tenker på
meg. Slik sett er det i dette systemet ikke farlig å gi avkall på seg selv,
for en blir ivaretatt likevel - av andre. Dette blir altså en etikk der vi
utleveres til hverandre og der vi får ansvar for hverandre. Dette er derfor
også en fellesskapsetikk.
Jesus demonstrerte denne type etikk i sitt liv ved sin omsorg for de
utstøtte i samfunnet og ved sine helbredende undre. Derfor kalles Jesu etikk
også for en etterfølgelsesetikk.
Jesu selvbilde
Jesus omtaler seg selv helst som Menneskesønnen. I senjødiske tekster (dvs
slike som forelå blant jødene på Jesu tid), er menneskesønnen en himmelsk
frelserskikkelse som ved tidenes ende skal komme for dømme verden og herske
over jødene. Se Daniels
bok, 7.13ff.
Andre steder omtaler Jesus seg som ett med Gud Fader. Vi har også de
såkalte "jeg-er" stedene der Jesus bruker ord og vendinger som en
jøde oppfattet som blasfemiske ved at han satte seg i Guds sted. "Jeg-er"
er nemlig et av navnene på Gud i det Gamle Testamente. Dette navnet er så
hellig at ingen jøde kunne ta det i sin munn, men omskrev det med uttrykk som
"den høyeste gud" o.l. Et avsnitt i NT som viser denne Jesu
sjokkerende bruk av "jeg er" (eller varianten "det er meg"),
finner vi fortellingen om da han ble tatt til fange i Getsemane-hagen i Joh.18.1-11.
Særlig vers 6 blir først forståelig på denne bakgrunn.
Kirkens lære om Jesus
Kirken er i følge luthersk definisjon der hvor
de som tror evangeliet om Jesus samles om den rette
evangelieforkynnelse og den rette forvaltning av sakramentene
(dåp og nattverd) (ref. Augsburgske bekjennelse art. 7 og
8). Kirkens Jesus-bilde finner vi allerede i evangeliene, selv om
disse (særlig de tre første) i større eller
mindre grad prøver å gi et "ytre" referat av Jesu
liv. I valg av hendelser og måten å plassere de
på i teksten leverer de likevel en kirkelig tolkning av
Jesus-hendelsen. Den kirkelige refleksjon om Jesus ( = teologi)
er mer påtagelig i Johannes evangelium og i
brevlitteraturen, særlig Paulus sine 12 brev.
I de første 500 år av kirkens historie var
spørsmålet om hvem Jesus var et brennaktuelt tema.
Var han et vanlig menneske? En gud? Noe midt i mellom? Eller
begge deler? Kirken ble stående ved det siste ut fra en
forståelse av hva de ulike bibeltekster samlet sa om Jesus.
Dette uttrykte de gjennom flere trosbekjennelser som er blitt
stående som felles trosgrunnlag for nær sagt samtlige
kirkesamfunn over hele verden i dag. En av de brukes hver
søndag i gudstjenesten i Den norske kirke, nemlig den
såkalte apostoliske trosbekjennelse:
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne
sønn, vår Herre, Født av jomfru Maria, pint
under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet. For ned
til dødsriket. Stod opp fra de døde tredje dag.
Skal derfra komme igjen for å dømme levende og
døde.
Eldre enn denne er sannsynligvis den bekjennelsen som er
knyttet til kirkemøtet i Nikea i 325. Etter en mindre
bearbeiding på kirkemøtet i Konstantinopel i 381
fikk artikkelen om Jesus nedenstående utforming, som
også kan brukes ved gudstjenesten i Den norske kirke. For
korthets skyld kalles denne ofte for "Den nikænske
trosbekjennelse", mens den egentlige betegnelse er "den
nikænokonstantinopolitanske trosbekjennelse".
Vi tror på … én Herre, Jesus Kristus, Guds
enbårne Sønn, født av Faderen før alle
tidsaldre, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, og ved hvem
alt er blitt til, som for oss mennesker og for vår frelse
steg ned fra himmelen og ble kjød av den Hellige Ånd
og Jomfru Maria, og som ble menneske, som også ble
korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet,
stod opp på tredje dag i samsvar med Skriftene, og for opp
til himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd, og
skal komme tilbake i herlighet for å dømme levende
og døde, og på hvis rike det ikke skal være
ende.
Noen årstall
- Jesu fødsel: en gang mellom år 7 og 4
før vår tidsregning.
- Jesu offentlige virke (dåp-død): ca 30-33
- Kirkens startpunkt: pinsedag samme år Jesus døde,
dvs antg år 33.
- Antagelig tidspunkt for evangelienes fullførelse:
Matteus (ca 68, evt 75-100), Markus (ca 58), Lukas (60, evt
på 70-tallet), Johannes (ca 100)
- Eldste skrift i NT: 1.Tessalonikerbrev en gang på
50-tallet.
- Paulus som misjonær (virketid): ca 46 - 64(67?)
Oppgaver
Nedenfor gis noen utvalgte bibeltekster. Til hver av tekstene
gjelder følgende oppgave:
Les teksten, lag et kort sammendrag av den der de viktigste, besvar disse
spørsmålene:
-
Hvilket bilde får du av Jesus her?
- Er det ting i teksten
som du mener også sier noe om kirkens bilde av hvem Jesus
er?
- Hva av dette kan brukes overfor førskolebarn? I
tilfelle på hvilken måte?
- Jesu barndom: Lukas kap.1 og 2.
- Bergprekenen: Lukas kap 6 vers 20-29.
- Fra Jesu lignelser mm: Lukas kap 18 til og med kap 19 vers
10
- Jesu siste påske 1: Lukas kap 19 vers 28-40 og
kap.22
- Jesu siste påske 2: Lukas kap.23 og 24
- Jesus ifølge apostelen Johannes: Johannes
kap.1
- Jesus ifølge apostelen Paulus: Filipperbrevet kap.2
vers 5-11; Kolosserbrevet kap.1 vers 15-20.
De
skriftforkortelser som brukes i Bibelen framgår gjerne av
innholdsfortegnelse i Bibelen. Vær klar over at Den gamle
testamente (GT) og Det nye testamente (NT) - bibelens to deler -
ofte har hver sine innholdsfortegnelser og slik at NT og dens
innholdsfortegelse er plassert etter GT.
Denne artikkelen er vist 9888 ganger |