Sentrale emner i kristendommens troslære

av cand.teol. Svein Sando

(Framstilling for det meste ut fra en rimelig tradisjonell luthersk teologi)

Skapelsen

  • Gud har skapt alt som er i universet og opprettholder kontinuerlig dette skaperverk. Gud er derfor stadig delaktig i skaperverkets liv. Selv hos Luther kan Gud framstilles så nært skaperverket at det er på grensen til panteisme (Gud er i alle ting). Forestillingen om Gud som den fjerne urmaker som har laget det hele, satt det i gang etter sine naturlover, men så trukket seg tilbake, har liten støtte i Bibelen.
  • Blant alle skapningene er også menneskene, som er skapt i "Guds bilde" og er dermed gitt en egen status og oppgave på jorden.
  • Mennesket skal underlegge seg jorden og de andre skapningene, men skal samtidig forvalte dette skaperverk til alles beste ("dyrke hagen").
  • Mennesket hadde opprinnelig et umiddelbart og ukomplisert forhold til Gud, som hadde gitt dem forvalteroppdraget. Menneskene synes, som eneste skapninger(?), å gis muligheten til å overvinne forgjengeligheten ved å spise av Livets tre.
  • Mennesket gis én begrensning mens de dyrker hagen: forbud mot å spise av Kunnskapens tre, som gir innsikt i godt og ondt. Gud varsler dødsstraff mot å overtre denne begrensning.
  • Mennesket er gitt fri vilje til å velge mellom ulike handlinger. Det er et ansvarlig vesen.
  • Gud anså skaperverket for å være "overmåte godt". Det har derfor verdi i seg selv.

Syndefall

  • Ondskapen kommer inn i tilværelsen, uten at det forklares hvorfra og hvordan det kan skje.
  • Menneskene lar seg friste av ondskapen (for anledningen i skikkelse av en slange) til å ville "bli som Gud" og dermed løsrive seg fra forvalteroppdraget - og gå over til å bli selvstyrte (autonome) og frigjøre seg fra Gud. Dette kalles syndefallet.
  • Gud dømmer mennesket for sitt gudsopprør: Veien stenges til Livets tre. Dermed kommer døden inn i menneskenes vilkår. Livet gjøres byrdefullt (arbeidet blir et slit, barnefødsler er smertefulle, undertrykking mellom mennesker). Menneskets umiddelbare kontakt med Gud brytes. Heretter kan ingen lenger se Gud ansikt til ansikt og overleve fordi Gud og synd kan ikke finnes side om side.
  • Dommen gjelder menneskearten som sådan. Både livsvilkårene å være adskilt fra Guds umiddelbare gode nærvær og menneskets hang til å være autonome (selvstyrt) vis a vis Gud og hverandre videreføres fra slekt til slekt. Dette kalles arvesynd. (Man er innen Kirken(e) noe uenig om hva ved mennesket som har gått tapt i syndefallet, dvs hvordan arvesynden skal forstås.)
  • Arvesynden er den egenskap ved menneskene som gjør at mennesker ikke kan la være å gjøre gale ting mot hverandre, mot omgivelsene og mot Gud. Enkeltsynder (umoral) er derfor et resultat av arvesynden.
  • Syndefallet hadde også konsekvenser for den øvrige skapning som kom i innbyrdes krig mot hverandre. Kampen for å overleve føres derfor på liv og død og sjansene for å dø tidlig er overhengene for alle arter.

Frelse

  • Guds kjærlighet til menneskene gjør at Gud sørger over syndefallets konsekvenser. Gud tar dermed selv initiativ til å gjenopprette det opprinnelige gode forhold til menneskene. Denne langsiktige aksjon kalles Guds frelsesplan.
  • Litt avhengig av hvordan man forstår arvesynden og menneskets problem, har kirken gitt ulike svar på hva frelse egentlig er. Vi skal se på de tre viktigste svarene:

Objektiv forsoningslære

Problem: mennesker opparbeider seg en bunnløs skyld overfor Gud på grunn av arvesynden og dens konsekvenser.

  • For å bevare sin rettferdighet og godhet, kan ikke Gud bare se gjennom fingrene med menneskenes arvesynd og dens konsekvenser. Men siden arvesynden er en del av den menneskelig natur, vil en utslettelse av synden også innebære en utslettelse av menneskene.
  • Guds løsning er å sone menneskenes synder selv og slik oppheve dommen over menneskene.
  • Men ingen mennesker kan foreta denne soning siden et hvert menneske har arvesynden. Samtidig må det være et menneske som soner fordi ellers kommer det ikke mennesker til del.
  • Løsningen er derfor at Gud selv blir menneske, dog uten arvesynd.
  • Gud forbereder menneskene på at synd kan sones gjennom det offervesen Gud innstifter ved Moses i Sinai-pakten under vandringen i ørkenen fra Egypt til Kanaan (ca 1270 f.Kr). Offervesenet lærer menneskene at pådratt skyld pga ugjerninger (synd) kan gjøres opp ved soning, dvs ved å betale en eller annen form for godtgjøring til den krenkede part. "Øye for øye. Tann for tann". Ved den Store forsoningsdag (Jom Kippur) soner ypperstepresten hele folkets synder en gang i året. Lam ble gjerne brukt som offerdyr. I stedet for at et menneske måtte dø pga sin skyld, døde et dyr i stedet.
  • Gud blir menneske i Kristus Jesus = inkarnasjon (ikjøting (nynorsk), kjødspåtagelse (dansk-norsk), kroppsliggjøring).
  • Jesu mor er Maria. Dermed er han fullt og helt menneske. Jesu far er Guds Hellige Ånd. Dermed er han fullt og helt Gud, og han kalles Guds Sønn. Derfor har jomfrufødselen teologisk betydning. Maria kalles derfor i oldkirken for "gudfødersken" (theotokos).
  • Anselm av Canterbury (ca 1100) sier at Jesus måtte være 100% menneske for å kunne være en stedfortreder for menneskene, og han måtte være 100% Gud for å kunne være syndfri slik at hans offer virkelige kunne være et offer for andre (stedfortredende) og ikke for seg selv.
  • Gud forsones med seg selv når Guds Sønn (Jesus) dør på korset forlatt av Gud Fader. At Jesus død er en soningsdød gjør Bibelen et poeng av ved at Jesus dør samtidig med at lam ofres i Jerusalem som sonoffer etter det som heretter kalles den gamle pakt.
  • Jesu offerdød er endegyldig slik at ingen flere offer til Gud kreves. Jesu død har derfor universell rekkevidde. Alle mennesker kan dermed påberope seg Jesu død som soning for sine synder. Dette er Guds tilbud til menneskene, og kalles den nye pakt (avtale). (Pakt heter testamente på latin, derav ordet Det nye testamente.)

Svar: Jesu død er tilstrekkelig godtgjøring for Gud til å regne hele menneskehets arvesynd og personlig skynd som gjort opp, og Gud kan fremdeles kalles en rettferdig Gud som ikke tar lett på uretten.

Klassisk forsoningslære

Problem: Døden og ondskapen som herjer blant menneskene

  • Mennesket lever under livets grunnvilkår som er preget av døden, forgjengeligheten og ufred mellom mennesker.
  • Gud blir menneske i Jesus Kristus født av jomfru Maria.
  • Jesu naturundre og dødeoppvekkelser viser at Jesu gjerning er av helbredende og dødsoverskridende karakter.
  • Jesus død er nok en soningsdød, men viktigere er det at han i dødsriket overvinner ondskapens åndehær og slik løses menneskene fra det rettmessige krav de onde makter mener å ha på det syndige menneske.
  • Jesu oppstandelse viser for all verden at døden virkelig er beseiret og at Jesus har vist oss en vei gjennom døden til og ved sin himmelfart til et evig liv hos Gud.

Svar: Jesu oppstandelse som døds- og demonovervinnelse

Subjektiv forsoningslære

Problem: Mennesket kjenner ikke den kjærlige Gud.

  • Det er mennesket som etter syndefallet har brutt med Gud, ikke omvendt.
  • Syndefallet er (i moderne tid) helst å forstå som en eksistensiell beskrivelse av menneskets opprinnelige gudsforhold til alle tider og ikke en historisk hendelse.
  • Jesu gjerning er dermed å vise at Gud er glad i menneskene.
  • Det gjør han i særlig sterk grad ved å vise at han er villig til å gå i døden for menneskene.
  • Jesu død på korset demonstrerer dermed Guds kjærlig til menneskene.

Svar: Mennesket finner tilbake til Gud ved at man får kjærlighet til Gud pga Jesu kjærlighetsdemonstrasjon.

Kirken

  • Troen på Jesus Kristus som eneste veien til Gud, er kjernepunktet i kristendommen. Jesus er Gud som er kommet ned blant menneskene for å bringe fred og forsoning mellom Gud og mennesker, og mennesker i mellom. Budskapet om Jesus som frelser må spres til flest mulig, holdes levende blant de som allerede har hørt og tatt i mot budskapet og det må veiledes og oppmuntres til de praktiske konsekvenser budskapet bør få i forhold til både Gud og mennesker. Dette er kirkens oppgave. Vi kan samle dette i tre funksjoner: spredningen kalles misjon, det å holde troen levende og oppmuntre og veilede kan vi kalle forkynnelsen, og når kirken selv tar praktisk ansvar ved å la seg smitte av Guds kjærlighet, kalles det diakoni (nestekjærlighetsgjerninger, kirkens omsorgsside).
  • Kirken er verken egentlig eller først og fremst en ytre organisasjon med kirkehus og et presteskap og en organisasjon. Kirken er forsamlingen av de mennesker som tror budskapet om frelse i Jesus Kristus og som sørger for misjon, forkynnelse og diakoni.
  • Kirken forvalter nådemidler som er formidlere (nådemiddel: latin: vehiculum, jfr engelsk: vehicle = kjøretøy) av Guds nåde, dvs frelsen. I luthersk sammenheng er nådemidlene tre:

    1. Guds Ord (Bibelen), lest og forkynt

    2. Dåpen. Inngangsporten til trosfellesskapet. Tro og dåp hører sammen. Gjøres en gang.

    3. Nattverden. Reisekost og trosstyrkende. Gjentas ofte. Renser ut synden. Kombineres gjerne med skriftemål (bønn om tilgivelse for konkrete ugjerninger).

  • Dåp og nattverd er i luthersk teologi også sakramenter, dvs synlige midler på Guds nåde gitt enkeltmennesker.

De siste ting (eskatologi)

  • Kristendommen har ingen lære om sjelens udødelighet, men om legemets oppstandelse.
  • Legemets oppstandelse er grunngitt i troen på Jesu oppstandelse som den første av de oppstandne.
  • Oppstandelsen er dermed et praktisk svar på ondskapens problem: En dag skal ikke ondskapen være mer, og ondskapens ytterste konsekvens, døden (som ut fra syndefallsfortellingen kom inn i tilværelsen en gang i opphavet og medførte død og forgjengelighet) skal overvinnes i en tilværelse utenfor tiden, dvs utenfor den virkelighet vi kjenner nå.
  • Oppstandelsen er knyttet til begrep som "himmelen", "paradis", "den nye jord" og lignende (se særlig Joh.Åp's siste kapitler). Himmelen er Guds bolig. På samme måte som Gud stengte Edens have for menneskene, skal dette skillet opphøre ved at Guds bolig (himmelen) igjen skal være hos menneskene. Derfor snakkes det i Joh.Åp. både om en ny himmel og en ny jord. Det utslitte skaperverk (lett å forstå i vår tid med økologiske katastrofer) skal også fornyes, slik det døde og utslitte menneske skal fornyes i oppstandelsen. Det er en kontinuitet mellom det gamle døde mennesket og den oppstandne, og antagelig også mellom det gamle skaperverk og det nye.
  • Understrekningen av at det er legemet som oppstår, viser at man tenker helhetlig om mennesket. Det er ikke delt i en motsetningsfylt del mellom ånd og kropp. Begge deler er Guds gode skaperverk, og begge deler skal frelses og oppstå. Derfor gjorde Jesus også naturundre. Han både tilgav synder og helbredet syke.
  • Oppstandelsen gjelder de frelste, dvs de som tilhører Gud gjennom Jesu frelsesverk. Dermed kommer det vanskelig spørsmål om de som ikke hører med blant de frelste - de fortapte. Hvem er de? Hva skjer med de? Er dette rettferdig? Hva med de som aldri fikk anledning til å tro på Jesus? Her berører vi sider som har vakt anstøt og kraftig debatt og oppgitthet over kristendommen. Mange har forkastet hele kristendommen pga dette punktet. Fra kirkelig hold har man derfor svart ulik på dette spørsmålet:
    1. Noen sier at siden Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, så blir også alle mennesker blir frelst uansett. Motspørsmål: Hva er da vitsen med kirke og misjon som begge deler i følge NT er villet av Jesus?
    2. Andre benekter hele fortapelsen ved å si at dette er stoff som er kommet med i tekstene som egentlig ikke tilhører Jesu opprinnelige budskap, men er et skremselsmiddel. (Variant av a))
    3. Frelse for de som vil høre Jesus til, ingenting for de andre. Dvs at fortapelse er en ikke-tilværelse.
    4. Holder fast på tradisjonell tolkning med NT's budskap om den dobbelte utgang (fx Mt 25), men sier mindre i dag om hva fortapelse innebærer. Forestillingen om et brennende helvete med djevler som torturister hevdes i liten grad i dag. Nøyer seg med å si at det er et sted uten Gud.

Etterord om etikken og moralens plass i kristendommen

Kirkens tradisjonelle fokusering på synd og moral fører lett til den misoppfatning at mennesker blir frelst nettopp ved god eller tilstrekkelig moral. Dette er feil. I forhold til Gud har umoralen kun funksjon som årsak til at Gud måtte sende Jesus som frelser (iflg objektiv forsoningslære). Etter Jesu korsdød er tro frelsesgrunnlaget, ikke gjerninger. Men moralen har fremdeles sin positive funksjon, men nå for menneskenes egen skyld. Kristen etikk har derfor sitt sted i de mellommenneskelige relasjoner og vis a vis naturen for øvrig, ikke i og for seg overfor Gud annet enn som den man kan/skal henvende seg til med bønn om tilgivelse når man har begått ugjerninger. En annen sak er at kristen etikk har søkt å finne begrunnelser for sin etiske veiledning i Bibelen, og en tro på at den troendes fokusering på Jesus i det daglige, i neste omgang bør føre til et liv til beste for omgivelsene (Jesus som etisk modell). Hvis man blander disse tingene sammen på en gal måte, kan selvfølgelig lett den misforståelse oppstå, at frelse og moral henger sammen - en misforståelse som i praksis lever i beste velgående også blant en rekke av de vi med et noe misvisende ord ofte kaller "personlige kristne", selv om man med hodet vet at det forholder seg slik jeg her har beskrevet.


Denne artikkelen er vist 7334 ganger

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (2000). Sentrale emner i den kristne tro. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 24.10.2019 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=69&nid=1