Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

1. Konfesjonskunnskap - innledning

Innledning, innfallsvinkler og metoder

av cand.tehol. Svein Sando, opr. aug.1998, sist revidert 6.3.2003

Innledning

Slå opp i en lørdagsavis i en større by under "religiøse møter", og der finner du kirkefloraen listet opp: Betania, Frelsearmeen, Maran Ata, Den nyapostoliske kirke, Bydelskirken, Frikirken, Misjonskirken, Metodistkirken, Domkirken, Den katolske kirke osv. Det er denne flora som er vårt tema på dette kurset. Så spørs hvordan vi skal vinkle dette. Hvilke innfallsvinkler fins det når man skal studere kirkemangfoldet?

Innfallsvinkler og synsmåter

Lærebokas innfallsvinkel er å ta for seg hvert enkelt kirkesamfunn, i alfabetisk rekkefølge, og la representanter for hver enkelt greie ut om seg selv. Hva slags ting kommer de så inn på, når de greie ut om seg selv? Jo, følgende ti emner og vinklinger brukes i presentasjonen av de ulike kirkesamfunnene. [Jeg har føyd til et stikkord til slutt som knytter aspektet hen til et bestemt fagområde.]

1. Historisk utvikling, internasjonalt og i Norge. [historie]
2. Organisering av kirkesamfunnet, forholdet til staten, kirkerett, embetsstruktur [ekklesiologi, jus]
3. Utbredelse, statistikk og geografisk utbredelse [statistikk, geografi]
4. Lære, herunder slikt som frelseslære, skriftsyn, kirkesyn, sakramenter (el.l), læren om de siste ting, kvinnesyn, tradisjonens plass [systematisk teologi]
5. Gudstjenesteliv, liturgi og kult, [liturgikk]
6. Samværsformer og menighetsliv, religiøs erfaring, karismatikk [sosiologi]
7. Livsførsel, fromhet [deskriptiv etikk]
8. Misjon, evangelisering [missiologi]
9. Nestekjærlighetsarbeid [diakoni]
10. Økumenikk, forholdet til andre kirker [økumenikk]

Det er med andre ord en rekke vinklinger man kan legge for å studere kirkesamfunnene. Kanskje kunne man funnet enda flere, eller skille ut noen delaspekter. Nå er ikke poenget å gjøre vinklingene for mangfoldige. De henger dessuten sammen, og oversikten mistes hvis testspørsmålene er for smale eller for sære.

Historisk har vinklingene vært gjort ut fra få eller bare én vinkling. Ordet konfesjonskunnskap er nettopp en slik levning etter hvordan dette faget startet, nemlig som et studium i de ulike kirkenes konfesjoner, altså bekjennelser. Det ble derfor kalt "symbolikk", ut fra betydning symbol = trosbekjennelse. Noen kjenner kanskje det ordet fra uttrykket "symbolum apostolicum" - den apostoliske trosbekjennelse. Her studerte man altså kun de offisielle læreskriftene til et kirkesamfunn, f.eks. den før nevnte Apostolicum, eller den lutherske Confessio Augustana fra 1530.

Noen ulike lærebokforfatteres innfallsvinkler

Faget etter hvert utvidet til å omfatte flere av de ovennevnte emner. La oss se litt på hvordan tre ulike norske lærebøker og en utenlandsk religionshistorie gjør dette. Hva slags briller bruker de når kirkesamfunn og religioner skal behandles?

Einar Molland (1953, 1961, 1976)

Einar Molland var professor i kirkehistorie ved Teologisk fakultet i en årrekke. I 1953 gav han ut boken "Konfesjonskunnskap: Kristenhetens trosbekjennelser og kirkesamfunn". Den kom i nye utgaver og nye opplag, den siste i alle fall så sent som i 1976. Molland skjelner mellom konfesjonskunnskapens oppgave og metode, og ordning av stoffet. Om oppgavene og metoden sier han at den kan være deskriptiv, historisk forklarende, analytisk, komparativ og dermed vurderende (Molland 1976:11). Stoffet (kirkesamfunnene) ordner han i tre hovedkategorier:

1. En høyre eller venstrefløy. "Høyre dekker da slike karakteristiske genskaper som konservatisme, tradisjonsbundethet og formrikdom." (Molland 1976:15). De på venstresiden er, eller kanskje rettere: var, da motsatt mer forkastende i forhold til det overleverte; særlig kultus og ethos stod gjerne lagelig til for kritikk. Kirkesamfunnene kan slik plasseres i forhold til hverandre og gjerne slik at høy alder på et kirkesamfunn tyder på plassering mot høyre og tilsvarende ung alder på venstrevridde kirker (Molland 1976:15). Skulle vi bruke dette skjema på de kirkesamfunnene som er i vårt pensum, ville vi antagelig få en slik ordning:

Pinsebevegelsen - Baptismen - Metodismen - Reformert - Luthersk - Anglikansk - Katolsk - Ortodoks

2. Man kan dernest betrakte kirke sosiologisk, som kirker eller sekter. Ordet sekt er belastet, mente allerede Molland, og mener med det "anstaltkirker" eller "foreningskirker". Poenget hans er at han vil reserve ordet "kirke" for de samfunn som ser seg som hele folkets kirke og som dermed i praksis oftest også baserer seg på barnedåp. En "sekt" er tilsvarende eksklusiv og søker den rene menighet. I praksis avviser slike gjerne barnedåpen fordi den spør etter menneskets bevisste frivillige tilslutning. Stort sett mener Molland at det er sammenfall mellom høyrefløyen og "kirke", og venstrefløyen og "sekter" (Molland 1976:16).

3. "For å kjenne et kirkesamfunns særpreg må man kjenne både dets lære, dets kirkeforfatning, dets kultus og dets ethos", sier Molland (1976:16). Dette er et ganske utbredt typeskjema, enten det her er i firedelt form, eller også i tredelt form (da utelater man kirkeforfatningen) under betegnelsene mythos (lære), kultus, ethos. Med ethos menes ikke her etikk i tradisjonell forstand, men den faktiske, sosiologisk beskrivbare livsførsel som menighetslemmene hyller eller fører. Mollands fire kategorier står i et forhold til hverandre. Noen påvirker de andre. I lutherdommen er læren det dominerende, mens i katolisismen er det kirkeforfatningen, i følge Molland (1976:16). Den ortodokse kirke har sitt utgangspunkt i det kultiske liv. Ethos er førende i puritanismen - og kanskje i deler av pietismen?
Jeg kommer i det følgende til å referere til denne firedelingen som om den skulle være oppfunnet av Molland. Det er på ingen måte tilfelle. Molland sier selv at denne måten å betrakte kirkesamfunnene på ble innført av Philipp Marheineke som var professor i Berlin på 1800-tallets første halvdel. (Molland 1961:14)

Carl Fredrik Wisløff (1974)

På samme måte som Mollands ovennevnte bok var et resultat av forelesninger for teologiske studenter, var kirkehistorieprof. på MF Carl Fr. Wisløffs bok "Kristne kirkesamfunn" fra 1974 blitt til samme bakgrunnsmateriale. I innledningskapitlet som vi er interessert i her, finner i igjen mange av Mollands synspunkter. Han presenterer raskt de fire typene: lære, organisasjonsformer, gudstjeneste og fromhetsliv (Wisløff s.9). Han skjelner også mellom "kirke" og "sekt" på samme måte som Molland, men problematiserer mer hvor treffende denne oppdelingen er på en del kirkesamfunn, bl.a. ut fra ståsted:

"For eksempel vil metodismen lett ta seg ut som "sekt" når den ser en i et land som totalt sett domineres av en luthersk folkekirke, mens den i USA er ett av de største kirkesamfunn og har flere av "kirkens" kjennetegn enn av "sektens". (Wisløff 1974:11)

Wisløff nevner en tredje type, nemlig den mystiske individualisme som legger ensidig vekt på indre åndelige erfaringer mens de ytre ordninger blir uvesentlige (Wisløff 1974:11). De vi i dag vil kalle karismatikere faller inn under denne kategori.

Wisløff advarer også mot å la slike typer og vinklinger bli brukt for bastant. Da kan man miste mye av særpreget og mangfoldet ved et kirkesamfunn.

Brynjar Haraldsø [1] (1993)

La oss også se på vår egen lærebok: "Kristne kirker og trossamfunn". Det historiske aspektet er utgangspunktet, sier Haraldsø, men legger til at hovedvekten "ligg likevel på det aktuelle" (s.14). Konfesjonskunnskapens oppgaven er altså historisk beskrivelse ført helt fram til vår egen tid.

Haraldsø har også en firedeling, men hans opplisting er noe endret med hensyn på kategorier: "tru, lære, kultus og ethos" (s.15). De fleste andre slår lære og tro sammen. Haraldsø synes å skjelne mellom troens objekt: den treenige Gud, og hva tro og frelse er, altså lære. I denne firedelingen er organisasjon utelatt. Men saken har han med, ja faktisk mer utbygd enn de to ovennevnte. Han legger vekt på at organiseringen av kirkene kan gjøres etter tre hovedmodeller: episkopal, synodal eller synodal-presbyteriansk og statskirkelig (s.16f).

Ninian Smart (1989)

Ninian Smarts standardverk i religionshistore, "The World's Religions" er også brukbar til å beskrive variasjoner innen en og samme religion. Han operer med syv dimensjoner (Smart s.12-21):

Smart's dimensjoner ligner en del på Molland / Wisløffs fire aspekter. Forskjellen er at Smart's 3. og 4. dimensjon (narrativ and doctrinal) er slått sammen til én: læren. Smart's 2. og 5. dimensjon (hhv erfaring og materiell) er enten udekket hos Molland / Wisløff eller de må behandles under andre aspekter. Forskjellen er likevel at mens Smart ser spesielt etter hvilken plass religiøse erfaringer og byggverk, kunst m.v. har i en religion eller religionsvariant, så er dette underordnede kategorier hos Molland / Wisløff, dersom de da ikke framstår av seg selv med stor tyngde innenfor en konfesjon.

Sammenligning og kritikk

La oss vende tilbake til vår første liste over emner og vinklinger vi fant i læreboka. La oss se hvordan disse samsvarer med den firedelingen vi fant hos Molland og Wisløff, nemlig i lære, organisasjon, gudstjenesteliv og livsførsel, samt Ninian Smart's syv dimensjoner.

Vi ser at en del aspekter vanskelig lar seg dekke av verken de fire Mollansk/Wisløffske kategorier eller Smart's syv dimensjoner, samtidig som Smart's syvende dimensjon om den materielle framtoning ikke dekkes av egne emner i læreboka.

"Historisk utvikling" vil kunne omtale det meste. "Utbredelse" vil være et resultat av hvordan kirkesamfunnet "lykkes" i samfunnet for øvrig. "Samværsformen" er noe mer enn det kultiske, nemlig fordi dette også omhandler hvordan menighetslemmene omgås hverandre utenfor gudstjenesten. Dette grenser altså både mot det kultiske og etiske. "Misjon" sier noe om menighetens utadrettethet å gjøre overfor de som er utenfor kirkesamfunnet. Dette aspektet synes i liten grad i bli ivaretatt av de fire aspekter, men kan kanskje tenkes inn i både lære og ethos. "Økumenikk" har også med utadrettethet å gjøre, men her i forhold til andre kirkesamfunn.

Jeg har føyd på en femte kolonne med noen alternative karakteristikker. De siste seks lærebokemnene har alle med praksis å gjøre, men de retter seg dels innad i menighetslivet, dels typisk utad. Jeg har plassert økumenikk i den utadrettede kategorien fordi det retter seg utover et bestemt kirkesamfunn, selv om det er internt innen kristenheten. Her er det imidlertid det enkelte kirkesamfunn som er enheten og synspunktet, slik at økumenikk da må si noe om et kirkesamfunns utadrettede virksomhet. Jeg har satt merkelappen "formalisert praksis" på organisasjonen. Det kunne jeg også gjort på den liturgiske siden av gudstjenestelivet. Men i noen kirkesamfunn er det liturgiske slett ingen formalisert størrelse slik som f.eks. i både den katolske kirke og i Den norske kirke. Noe av poenget til kirkesamfunnene til venstre synes nettopp å være at de kultiske uttrykk skal være frie, styrt direkte av Den hellige ånd. At disse også etterhånden i praksis har fått en temmelig fast liturgi, er derimot en annen sak, og ikke knyttet til formaliserte vedtak men antagelig til menneskets behov for forutsigbarhet og økende konservatisme ettersom alderen tiltar.

Smart's syvende dimensjon er et fysisk iøynefallende trekk ved i det minste visse kirkesamfunn. Noen legger også svært stor vekt på bestemte slike, slik som for eksempel den ortodokse kirke og ikonene. Det at lærebokas artikkelforfattere legger så lite vekt på dette, kan ha med det å gjøre at en religion ideels sett først og fremst bør være en åndelig, ikke-materiell størrelse. Kirkene har i det hele tatt hatt et noe uavklart og ambivalent forhold til den konkret-skapte natur, til tross for den dogmefestede understrekningen av Jesus som sant menneske. Denne ambivalens henger sammen med kristendommens jødiske rot på den ene siden, som har et positivt forhold til det skapte, og en hellinistisk gresk materieforaktende idealisme på den andre siden som allerede i oldkirken fikk vedvarende innflytelse i kirken.

Smart's andre dimensjon om religiøs erfaring bør nok også skilles ut som egen kategori. Dette aspektet har alltid vært en viktig, men også tidvis undertrykket side. Kanskje er det nettopp en levning etter en læremessig bevisst, en teoretiserende akademisk tradisjon eller en idealisering av kirkens praktiske funksjoner som har gjort at teologer som lærebokforfattere ikke har fokusert særlig på denne siden.

Jeg vil for egen del tilføye enda en dimensjon som jeg har sett som viktig ut fra visse studier i sekularisering, nemlig et kirkesamfunns forhold til omverdenen, f.eks. staten og den aktuelle dagsorden i samfunnet. Hvis kirkesamfunnet er i opposisjon til det ytre samfunn, vil man da søke å påvirke det aktivt eller trekker man seg tilbake til en ghetto? Eller fungerer kirkesamfunnet som en støtte for staten eller som bremsesko overfor alt nytt? Om og hvordan et kirkesamfunn driver misjon vil også være en del av forholdet til "det ytre", likeledes kirkesamfunnets diakonale profil.

Et alternativt skjema

La oss prøve å samle Smart's syv dimensjoner, noen av nyansene fra lærebokas emner og denne ekstra dimensjonen jeg selv foreslo nettopp. Da får vi nedenstående struktur hvis vi tar Smart's dimensjoner som utgangspunkt. Smart's dimensjonsnummer er satt i parentes. Molland m.fl. sine fire aspekter er satt i hakeparentes der de hører hjemme.

Oppsummerende vil jeg da si at selv om den tradisjonelle firedeling i organisasjon, lære, kult og fromhet fanger opp mange sider ved et kirkesamfunn, så er det vesentlige sider som lett faller utenfor, dersom dette ikke integreres i noen av de fire hovedkategoriene. Jeg vil derfor i utgangspunktet fortsette å bruke de fire hovedkategoriene, men vil supplere og nyansere med andre kategorier der det er viktig for å få frem særpreg ved et kirkesamfunn. Dersom dere lærer dere de fire hovedkategoriene og bruker disse aktivt som tolkningsnøkler når dere arbeider med kirkesamfunnene, vil dere få med dere viktige sider av det dette kurset dreier seg om, samtidig som dere må være klar over at viktige dimensjoner ved et kirkesamfunn dermed også kan mistes.

Kurset videre

De fleste av disse dimensjonene skal hjelpe oss til å skjønne hvordan de ulike kirkesamfunnene framtrer i dag. Det de sier lite om er hvorfor ting er blitt slik de er. Hvorfor legger Frelsesarmeen så stor vekt på diakoni? Hvorfor er gudstjenestelivet med sakramentene så viktige i en katolsk menighet? Hvorfor strides f.eks. lutheranerne og pinsevenner om lærepunktet barnedåp vs voksendåp?

Dette leder oss over på den første vinklingen som læreboka starter med for nær sagt alle kirkesamfunnene, det som også er den første dimensjonen i vårt reviderte dimensjonsskjema, nemlig det historiske aspektet. Historien er viktig for å skjønne nåtiden. Ting henger sammen, og nettopp mangfoldet av kirkesamfunn og oppdelinger innen et og samme kirkesamfunn (ref. alle organisasjoner innen Dnk) kan kun forklares ut fra en historisk analyse. Vi stiller aldri med blanke ark som helt objektive tilskuere. Vi har alle en ballast med oss, enten vi har tilhørighet til det ene eller det andre, eller intet kirkesamfunn. Det må derfor være viktig å få disse mer eller mindre skjulte forutsetningene opp i dagen for bedre å skjønne hvorfor ting er slik de er. Nettopp i kirkelige sammenhenger har de historiske argumenter en spesiell tyngde fordi kristendommen nettopp er en religion med et såkalt lineært historiesyn. Verden utvikler seg fra en start til en slutt. Vi snakker innen kristenheten om frelseshistorien og at Gud har en plan, Guds forsyn. Har vi forstått historien, har vi også forstått mye av saken slik den står i dag.

Vi vil derfor i det følgende foreta en vandring gjennom kirkehistorien særlig med henblikk på nye kirkedannelser. Vi vil da relatere dette til de kategorier vi har beskrevet overfor, samt trekke inn også noen nye briller for å forklare hvorfor og hvordan kirkefloraen oppstod. Dere vil se at Haraldsø gjør noe lignende for den norske utviklingen i et kapittel i læreboka som ikke er pensum. Jeg vil gjøre det for den allmenne kirkehistorien og vil dermed i det vestligste gjøre meg ferdig med de historiske innledningen som i læreboka er knyttet til de enkelte kirkesamfunn.

Fotnoter

1) Boka er redigert av Haraldsø og Borgen, men det er Haraldsø som skrevet det innledningskapitlet vi er interessert i her.

2) Det er mange flere enn Molland og Wisløff som har brukt disse kategoriene, men de refereres til disse her fordi vi har sett spesielt på deres lærebøker i konfesjonskunnskap.

3) Etter inspirasjon av Ninian Smart's "Roots, formation and reformation" (s.26)

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"

Denne artikkelen er vist 13221 ganger