Inngår i:
Kirkesamfunnene - et kompendium.
3. Det store bildet
Kirkefloraens tilblivelseshistorie
Svein Sando, forelesninger NTNU REl.vit. HFKRL 104, 1998-2003. (Sist revidert 28.12.04)
Innholdsoversikt
Det store bildet
La oss i en meget rask skisse se på hvordan
kirkesamfunnene er blitt til, før vi går litt mer
detaljert til verks. La oss ta utgangspunkt i denne grafiske
oversikten som plotter inn dannelsesåret for et kirkesamfunn
inn på en tidsskala:

Figuren viser at det ble dannet noen nye orientalske
kirkesamfunn på slutten av oldkirkens tid i forbindelse med
avslutning av den såkalte kristologistriden. Så gikk
man inn i rikskirkens stabile periode, bortsett fra den viktige
hendelse som stadfestet den forskjell det lenge hadde vært
mellom østkirken og vestkirken. Det endelig skisma kom i
1054, utløst av den såkalte Filioque-striden. Nytidens
start med ny fokusering på det individuelle og det
menneskelige, førte til reformasjonen og dannelsen av de tre
viktige reformasjonskirkene: luthersk, anglikansk og reformert.
Det var imidlertid noen som allerede den gang mente at
reformasjonen ikke hadde gått langt nok, noe som etter en
stund medførte nye kirkesamfunn med utgangspunkt i den
anglikanske kirke: baptister, kvekere og metodister. 1800-tallet
var preget av både sekularisering, økende religiøs
toleranse, våknende misjonsiver og vekkelsesbevegelser. I
dette spenningsfeltet oppsto det flere krav om en renset
kristendom som ikke lot seg påvirke av sekulariseringen.
Både i Norge og ellers medførte dette flere
nydannelser, gjerne med utgangspunkt i de etterreformatoriske
kirker fra 16- og 1700-tallet, men i Norge også ut fra et
luthersk ståsted. Endelig har vår aller seneste tid
sett nye kirker med bakgrunn i den karismatiske bevegelse.
Kanskje kan disse framgangsteologiske kirkene betraktes som en
postmoderne kirkelig variant som svar på en generell
nyreligiøs lengsel.
Kirkedannelser i oldkirken
Flere av lærebøkene (Wisløff s.12,
Haraldsø s.13) har et eget kapittel der de tar for seg
spørsmålet om det noen gang har fantes en kirke der det
rådde lutter enighet, en kirke der man var enige om hvordan
ting i kirka skulle være. Begge svarer benektende. Allerede
blant apostlene var det uenigheter og nyanser. Det var kirken
klar over fra første stund. Derfor puttes ikke uenigheten
under en stol, men berettes åpent. Derfor har kirken
også fire Jesusberetninger, evangelier, med i sin Bibel.
Ujevnhetene evangeliene innbyrdes får stå der side om
side uharmonisert. Den kirkelige mangfold har vært der fra
starten av. Kirken har alltid bestått av feilbarlige
mennesker som skjønner stykkevis og delt - og annerledes kan
det ikke være, tror nå jeg.
Det er viktig å slå fast det at kirken alltid har
slitt med interne stridigheter. Dette er viktig å vite for
ellers kan man få et helt urealistisk syn på hva
urmenigheten var med tanke på genuin kristendom.
Restaurasjonsønsket vi har beskrevet som en mulig drivkraft
til kirkesplittelse, er ofte begrunnet i et urealistisk og
idylliserende syn på kirkens antatte enhet i oldkirken.
Oldkirken hadde avgjort sine stridigheter. Disse var
særlig knyttet til spørsmålet om Jesu person. Hvem
var han? Gud eller menneske, eller noe midt i mellom eller begge
deler? Denne kristologiske strid, som vi sier, startet antagelig
som følge av et par markante påvirkningskrefter, nemlig
jødedom og gnostisisme.
Ebjonitterkirken
Den kristne menighet var jo i utgangspunktet utgått fra
jødedommen, og allerede i Apostlenes gjerninger får vi
høre om de rivninger som oppstod mellom jødekristne og
hedningekristne. Var de døpte kristne som ikke var av
jødisk herkomst også forpliktet på Moseloven? Nei,
svarte Apostelmøtet i år 50. Men den jødiske
retning innen urkirken gav ikke opp med dette - påvirkning i
jødisk retning fortsatte lenge. Man kan gjerne kalle dette
en konservativ kraft i det de kristne må ha fortont
seg som en temmelig radikal omforming av tradisjonell
jødedom, selv om de kristne hele tiden aktet Det gamle
testamente (GT) som hellig skrift. Inntil de nytestamentlig
skrifter (NT) ble anerkjent, var GT kirkens eneste hellige
skrift.
I spørsmålet om hvem Jesus var, gikk mange
jødekristne så sterkt inn for å bevare Jahwes
monoteistiske posisjon "ren", at Jesu guddommelighet ble
benektet. Jesus var kanskje et religiøst overmenneske eller
endog et slags englevesen, men ikke Guds sønn, men en
naturlig sønn av Josef. Ebjonittene, dvs "de fattig", som de
også kalles, forkastet Paulus og anerkjente bare
Matteus-evangeliet. Der stod det da heller ikke noe om
jomfrufødselen. Dette satte dem utenfor både den
kirkelige hovedstrøm og utenfor tradisjonell jødedom
som ikke ville vite av Jesus i det hele tatt. Det dannet seg
dermed en egen ebjonitterkirke som varte noen hundre år. Den
synes å ha forsvunnet helt i forbindelse med at Islam inntok
Syria.
Gnostisk
påvirkning
Den gnostiske påvirkning var av en helt annen karakter.
De gnostiske tankbygninger la vekten på skaperverkets
ondskap og at det finnes en forløsergud som via innvielse
kan inngi menneskene kunnskap (gnosis) slik at de kan slippe ut
av dette kroppslige fengsel. Dette var tanker som kom via
mysteriereligionene fra øst inn i Romerriket. Alexandria
skal ha vært et viktig møtested for gnostisisme og
kristendom. Kristus er også en forløserskikkelse. Det
var derfor ikke så rart at man prøvde å kombinere
disse to tingene. Beholder man gnostisismens forakt for det
skapte, skjønner man at både GT og Jesu kroppslige og
menneskelige side ble et problem. Stikk motsatt av ebjonitterne,
kom denne retning dermed til bare å snakke om Jesus som gud.
Gnostikeren Satornil på 150-tallet, omtalte Jesus som "den
legemsløse frelser" (Skard s.28).
Markionitterkirken
En utbryterkirke med gnostiske trekk, dog uten å
være en ren gnostisk kirke, er den vi forbinder med Markion.
Han var sønn av en biskop ved Svartehavet og ble selv en
velhavende skipsreder med sterke interesser innefor teologi. I
omtrent år 140 kom han til Rom og forsøkte å
få innflytelse der, blant annet gjennom en større
pengegave. Da han i 144 presenterte sin teologi, ble han
imidlertid straks avvist av menighetens ledere og pengegaven ble
returnert. Han hadde imidlertid i mellomtiden rukket å
skaffe seg en rekke tilhengere som fulgte med han ut av kirken,
og dermed var markionitterkirken dannet. Den fikk en rekke
avleggere både vest og øst i Romerriket. Den vokste og
ble en motkirke til den ortodokse. Etter hvert gikk den
imidlertid opp i manikeismen og forsvant helt etter at den
ortodokse retning ble tatt under Konstantins beskyttende vinger
fra 320-tallet og utover. Konstantin ønsket nemlig ingen
splittet kirke, og det medførte i neste omgang igjen at
andre kirker enn den ortodokse ble forfulgt.
Markion kritiserte den ortodokse del av kirken for å
være for mye påvirket av jødene. Han mente at GT's
gud ikke hadde noe med Jesus å gjøre. Det var to
guddommer, en ond skapergud og en god forløsergud som hadde
sendt Jesus. Ikke bare måtte derfor hele GT tas ut av bruk i
kriken. Dernest måtte all jødisk påvirkning i NT
lukes ut. Selv apostlene hadde latt seg lure av jødene.
Derfor var det bare Paulus og Lukas som hadde bevart et henimot
"rent" evangelium. Men også disse skriftene ble renset for
judaisme. Markion klippet, og tilbake sto en renset kanon, det vi
kaller Markions kanon. Dette var faktisk det eldste kjente
skriftssamling "innen" kirken vi kjenner. Markion var altså
en radikal bibelkritiker, noe den liberale bibelkritikk i
vår tid også har sett sitt slektskap med. I tillegg
utfordret han også kirken med sin radikale kritikk av
skapelsesteologien.
Montanismen
Montanos stod fram på 160-tallet som profet sammen med to
profetinner, Prisca og Maximilla, og de hevdet å ha en
særskilt nådegaveutrustning slik at Den hellige
ånd talte direkte gjennom dem. De talte i ekstase og
budskapet mente de utfylte det apostoliske vitnesbyrd. Budskapet
var at Jesu gjenkomst var nært forestående, og at dette
måtte medføre praktiske tiltak i streng asketisk
retning. Jesus gjenkomst uteble imidlertid, men ventetiden gjorde
at det ble dannet karismatiske menigheter som forsøkte
å grunnlegge det nye Jerusalem her på jorden. Disse
menighetene spredte seg over hele Romerriket, men fikk ulik
praktisk betydning i vest og øst. I Vestkirken fungerte de
mer som en slags vekkelsesbevegelse innad i kirken, nærmest
som datidens Oase-bevegelse altså, mens den i Østkirken
medførte reell kirkesplittelse med etablerte montanistiske
menigheter med eget presteskap. På samme måte som med
de markionittiske menighetene, forsvant de montanistiske
menighetene etter at rikskirken ble dannet på 300-tallet og
fikk verdslig støtte fra romerstaten.
Montanismen utfordret ikke kirken på kristologien eller
på kanon, men på spørsmålet om ny
åpenbaring kunne tas inn i kirken som forpliktende
åpenbaring, samt på lederspørsmålet. Skulle
kirken ledes av valgte tilsynsmenn eller av karismatikere?
Oppsummering og ny refleksjon
så langt
Kan vi ser noe mønster så langt? Vi har
innledningsvis ment at restaureringsønsket er en av de
viktigste drivkreftene til kirkeendring og kirkesplittelse.
Hvordan passer det her? Går det an å snakke i
kategorier som restaurering eller modernisering når kirken
er i sin barndom? Jo, det gjør det. Ebjonittene må sees
på som en konserverende retning i og med deres tviholden
på de jødiske røtter, mens altså den
"ortodokse" kirken slik sett blir det radikale eller moderniserte
som må renses ut. Det er det jødiske innslag som
må blankpusses ved en restaurasjon.
For Markion er det på samme måten, bortsett fra at
der er det Jesu opprinnelig judaistisk-frie kristendom som
må gjenopprettes.
For montanismen er bildet noe annerledes. Montanos ønsker
ikke å vende tilbake til noe fortidig, men vil tilføye
kristendommen en ny åpenbaring: Kanskje vi skal si at han
ville modernisere kirken. Vi vet imidlertid ikke nok om
han og hans samtid til å si at denne endring var motivert ut
fra et ønske å være tidsmessig. Kanskje skal vi la
Montanos eksempel stå for en selvstendig kategori ved siden
av tredelingen restaurere, konservere og modernisere. La oss
kalle dette for drivkrefter og motiver knyttet til
personfokusering, i noen tilfeller også direkte
persondyrking.
Personfokusering
Jeg tenker da på de drivkrefter som ligger i visse
ledeskikkelser, i deres karisma, utstråling og evne til
å rive folk med seg for sin sak. Vi ser det både i og
utenfor kirkesamfunn og religioner, at historien ofte har blitt
styrt av innflytelsesrike personer vel så mye som av sterke
ideer og saker. Nå vil selvfølgelig både ideer og
personer opptre samtidig. Ja, nettopp når de opptrer
samtidig kan store endinger skje. Den innflytelsesrike persons
motivasjon kan være skapt utenfra, fra en sak eller idé.
Det er den som tar på seg oppgave, et ansvar, et kall som
foreligger utenfor personen. I motsatt ytterlighet har vi
personens eget ønske å bli noe, oppnå makt og
ære osv, dvs. ut fra rene egoistiske motiver. Ofte vil disse
to motiver opptre i kombinasjon. Farlig for en organisasjon er
det når de egoistiske motiver er de enerådende. Farlig
for lederen selv er det når den ytre oppgave opptrer som
eneste motivasjon.
Jeg nevnte persondyrkelse som et aspekt av dette. Dette
gjelder slett ikke alle av de jeg mener hører inn under en
slik kategori. Mange store ledere opp gjennom tidene slett ikke
har vært gjenstand for dyrkelse, og likevel har de fått
gjennomført store ting. Så fremt deres lederskap ikke
har støttet seg vesentlig på ytre makt av voldelig,
økonomisk eller innflytelsesmessig art, må deres
lederskap ha bestått i form av at de har nyt tillit og
respekt. Dette kan være grunnet i faktisk kompetanse som
andre har anerkjent som viktig, eller i en skinnkompetanse som
vedkommende har innbilt andre f.eks. ved en smigrende eller
manipulerende væremåte.
Det kan være vanskelig å avgjøre om man
står overfor en skinnkompetanse eller en virkelig
kompetanse. I tilfellet Montanos og andre religiøse
karismatikere er dette vanskelig å avgjøre, dersom man
da ikke har en virkelighetsoppfatning som allerede i
utgangspunktet avviser profetier og åpenbaringer som humbug.
Men det kan vi i utgangspunktet ikke gjøre hvis vi skal
betrakte dette vitenskapelig. Hvor vidt Montanos eller dagens
karismatikere lurte menighetene bevisst eller ikke, er for
så vidt ikke interessant for vårt fags vedkommende. Vi
skal beskrive og kartlegge de endringer som har skjedd og si litt
om årsaker til dette. Men å foreta en psykologisk
analyse av de religiøse lederes indre motiver er henimot
umulig, særlig for forhold som ligger mange hundre år
tilbake i tiden. Poenget her er at det framstår personer som
hevder å ha særlige evner som i visse religiøse
sammenhenger viser seg å bli betydningsfulle, både ved
at de tiltrekker og avskrekker. For noen er karismatiske ytringer
tiltrekkende. For andre er de tvert i mot avskrekkende. Denne
todelingen betyr ikke at de som avskrekkes nødvendigvis
benekter deres eksistens, men man kan holde de for å
være onde krefter som man må sky. Dette forutsetter
gjerne en dualistisk virkelighetsforståelse, dvs at det
finnes både onde og gode reelle krefter i
tilværelsen.
La oss sammenfatte. Ved siden av en idemessig eller saksmessig
begrunnelse av enten å ville restaurere, konservere eller
modernisere et kirkesamfunn eller menighet, finnes det også
en endringskraft som er knyttet til den religiøse
personlighet og dennes særskilte kompetanse, f.eks. ved
å ha en form for direktekontakt med Gud. Særlig viktig
blir det å se etter personfokusering som egen kategori i de
tilfeller den religiøse personlighet selv skaper dagsorden,
og ikke bare blir et svar på et behov eller ide som
foreligger på forhånd.
Mer om kristologistriden
La oss vende tilbake vår kronologiske gjennomgang. Vi har
nevnt et par kirkeavskallinger i på 100-tallet. Det var
flere, men vi kan ikke ta for oss alle disse. De fem først
århundrene i kirken var i stor grad preget av den
såkalte kristologiske strid, som vi allerede har nevnt.
Markion, og ebjonitter ble avvist fra moderkirken, om vi kan
kalle den det. Men det oppsto stadig nye forsøk på
dreie kristusforståelsen bort fra det paradoks som
moderkirken synes å holde fast ved, nemlig at Jesus må
betraktes både som Gud og som menneske. Logisk er dette
problematisk, men moderkirken mente dermed å ivareta de
bibelske skrifters innhold på best mulig måte.
Den oldkirkelige kristologiske strid er viktig i
konfesjonskunnskapen fordi de trosbekjennelser eller dogmer som
blir resultatet av dette danner et slags grunnlag for hva som
regnes som en kristen kirke overhodet. De aller fleste
kirkesamfunn i dag har nemlig det til felles at de er enige i
disse oldkirkelige dogmer slik de ble utviklet i alle fall til og
med kirkemøtet i Konstantinopel i 381, selv om de opptrer i
noe ulike nyanser blant kirkesamfunnene. Det vil i praksis si at
det er ikke i synet på Jesus Kristus at kirkene
skiller lag.
Lærebøkene legger denne strid særlig til 300 og
400-tallet. Dette henger nok sammen med at striden nådde et
slags klimaks i den såkalte arianske strid som er knyttet
til Arius og kirkemøtet i Nikea i 325.
Arius
Arius var en presbyter, eldste, fra Alexandria som
forsøkte å kombinere kirkens ortodokse tro på Jesu
preeksistens og et gnostisklignende gudsbegrep som skjelnet
skarpt mellom Gud og skaperverk. At Jesus var preeksistent, betyr
at han var til før eksistensen, dvs tiden begynte. Dette var
kirken kommet fram til ut fra de bibeltekster som omtaler Jesus
som medskaper og steder som Joh.1.1-18:
1) I begynnelsen var Ordet (logos). Ordet var hos
Gud, og Ordet var Gud. 2) Han var i begynnelsen hos Gud. 3) Alt
er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som
er til. … 14) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant
oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den
enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og
sannhet. … 18) Ingen har noen gang sett Gud, men den
enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist
oss hvem han er.
Arius prøvde å sikre Guds avstand til det skapte ved
å postulere at Jesus var Guds første skapning, den han
skapte for å skapte alt ved, et verktøy altså.
Slik sett ble det en avstand mellom Gud og den preeksistente
Jesus fordi denne kun var en skapning. Han sa også at
koblingen mellom denne preeksistente skapelsesmidler og Jesus fra
Nasaret skjedde ved at Logos tok sjelens plass hos mennesket
Jesus. Inkarnasjonen er hos Arius dermed en lære om hvordan
den menneskelige sjel ble byttet ut med den preeksistente, men
dog en gang skapte skapelsesmidleren. Arius kunne da også
si: "Det var en gang Jesus ikke var."
Kirkemøtet i Nikea 325
Biskop Alexander i Alexandria avsatte Arius og kastet han
ut av kirken. Arius hadde imidlertid mange tilhengere, sikkert
fordi hans gnostisk-filosofiske anliggende om å bevare
guddommen fri fra for nær kontakt med det skitne skaperverk,
hadde stor gjenklang i tiden. Han var altså en person som
stod fram som målbærer for en idé som var moderne
for sin samtid. Vi står altså her overfor en tendens
til å ville modernisere kirken.
Striden begynte i 318, og den holdt på å rive de
østlige deler av kirken i stykker. På samme til hadde
keiser Konstantin fattet interesse for kristendommen som den mest
tjenlige kulturfaktor for å binde de på den vaklende
romerske imperium sammen. De gamle romerske religioner hadde
mistet sin fellesskapsstyrkende kraft, til tross for stor statlig
understøttelse. En del av denne oppbacking var den
påbudte keiserdyrkelse som alle innbyggere av Romerriket
måtte delta i. Ofret de ikke til keiserens bilde, kunne de
tape borgerrettigheter og det som verre var. Sporadisk ble det
satt i gang regelrette forfølgelser av de kristne som ikke
ville utføre denne ofring fordi de anså dette som
avgudsdyrkelse. Jødene hadde fått fritak fra denne
keiserdyrkelsen fordi jødene representerte "en gammel og
ærverdig religion", noe man på 100-200-tallet ennå
ikke kunne si om de kristne. Forfølgelsene var særlig
kraftige under keiser Diokletian helt i starten av 300-tallet.
Men Konstantin så at det nyttet ikke å bekjempe de
kristne med makt. Man burde heller samarbeide aktivt med dem. Det
gjorde Konstantin så snart han ble keiser. Han opphevet
sanksjonene mot kirken i 313 og privilegerte den i stedet.
Den arianske strid fra 318 var derimot ikke særlig
velkommen sett fra Konstantins synspunkt. Skulle kirken fungere
som et kulturelt lim, måtte kirken framstå som en
enhet. Han ba derfor biskopene om å samles i Ankyra i 324
til et allment kirkemøte, et såkalt konsil, hvor de
skulle bilegge sine stridigheter. Flertallet av biskopene var
imidlertid ikke interessert i noe kompromiss med Arius.
Kirkemøtet ble derfor flyttet til Nikea slik at keiseren
selv kunne ha direkte kontroll i kraft av sitt eget
nærvær.
Athanasius' beretning om Nikeamøtet gir oss innsikt i hva
som skjedde:
- Først legger redaksjonskomiteen fram et utkast som bare
henter fram bibelord, men er klart anti-ariansk. Det uttrykker
kirkens gamle tro uttrykt med bibelens ordlyd. Ord og vendinger
minner også om bekjennelsen fra Antiokiamøtet året
før. Det er biskopene Alexander og Hosius som sår bak
dette.
- Arianerne erkjente seg enige! De fant nemlig at den ordlyd som
ble lagt fram lett kunne tolkes til å gjelde deres syn
på Kristus som skapt. Da så redaksjonskomiteen seg
tvunget til å skjerpe credo - trosbekjennelse. Det gjorde de
ved å gå tilbake til en kort tekst av den typen som ble
brukt i dåpssymboler, dvs dåpsformularer, f.eks. som i
den såkalte Symbolum Romanum, men med tydeliggjørende
tillegg som språklig ikke hentet sitt ordforråd fra
Bibelen.
"Født som enbåren av Faderen" fikk
tillegget: "det vil si: av Faderens vesen."
"Gud av Gud, lys av lys", med det antiarianske tillegget
"sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen
[homousios] som Faderen."
Til slutt en direkte anti-ariansk fordømmelse:
"Med de som sier: "Det var engang han ikke var til", og:
"Før han ble til, var han ikke til", og som sier at han ble
skapt av det ikke-værende eller fra et annet vesen eller
annen væren; eller at han er foranderlig eller omskiftelig -
disse fordømmer den katolske og apostoliske
kirke."
Keiserens påtrykk førte til at bare 2 biskoper
nektet å signere - de ble landsforvist - , men likevel er
Nikeabekjennelsen ikke keiserens teologi, men ortodokse biskopers
tro, fordi de var de sterkeste på møtet.
Keiseren gjorde mye for å få Arius og de forviste
biskoper inn i kirken igjen, uten å lykkes. Konstantins
sønner gikk ganske langt i moderat ariansk retning for
å oppnå enhet i kirken. I det hele var arianismen ikke
borte i og med Nikea-møtet.
Fra Nikea 325 til Konstantinopel 381
Det mest omdiskuterte ordet fra Nikea-bekjennelsen var ordet
"homoousios", dvs "av samme vesen". Jesus ble sagt å
være av samme vesen som Gud Fader. Dette var en
uttryksmåte som var laget for å avvise arianerne.
Ettersom man avviste dette begrepet eller overbetonte det, dannet
det seg så retninger som ble kalt "anhomoiere" (av ulikt
vesen) og "homoiere" (av likt vesen). Ettersom hvem og hvor
sterkt de ulike keiserne støttet de ulike partiene, skiftet
det mellom hvilke biskoper som ble avsatt og gjeninnsatt
når. Keiser Julian, han som ble kalt den frafalne fordi han
ønsket kirken dit pepper'n gror, ville gjeninnføre den
gamle romerske religionen. Han fratok kirken dens
særstilling i Romerriket og lot de fordrevne og avsatte
biskoper vende hjem i håp om at biskopene skulle
ødelegge hverandre og kirken. Så skjedde imidlertid
ikke, og da Julian døde etter få år, ble de
kirkelige privilegier gjenopprettet.
I 381 avgjorde imidlertid kirkemøtet i Konstantinopel den
arianske strid ved å presisere Nikeabekjennelsen slik at
arianerne ingen plass fikk innenfor ortodoks teologi. Den
trosbekjennelse som vi i dag kaller den nikenske kalles egentlig
den nicaeonoconstantinopolitanske trosbekjennelse fordi den er
knyttet til teksten fra 381 mer enn fra 325.
Resultatet av den arianske strid var at to vesentlige sider
ved kristen teologi ble gjennomdrøftet og fastsatt som
dogmer, dvs vedtatte læresetninger. Det er treenighetsdogmet
og det kristologiske dogmet. Disse to tingene henger på det
nøyeste sammen. Gud er treenig, dvs en Gud, men med tre
personer: Fader, Sønn og Ånd. Derfor er også Jesus
som Guds Sønn på samme tid Gud og menneske.
Nestorianisme og monfysitisme
Etter den arianske strid var Jesus guddommelighet sikret. At
han hadde en guddommelig natur var uomgjengelig skulle man
være innenfor ortodoks lære. Men hva med Jesu
menneskelige natur?
Vi skal gjøre en lang og komplisert historie kort.
Før vi konkluderer skal vi bare si at denne tematikken var
typisk for østkirken, mindre så for vestkirken som var
opptatt av andre problemstillinger. Likevel ble paven i Rom
trukket inn i striden av biskop Flavian som ble avsatt i 449 av
den såkalte Røversynoden i Efesos under ledelse av
biskop Dioskur av Alexandria. Pave Leos lærebrev av 449
rehabiliterer Flavian, avviser Dioskurs monofysitisme, og blir
anerkjent som ortodoks uttalelse av konsilet i Kalkedon i
451.
Så kort om teologien i denne striden. Nestorius lanserer
begrepet "Kristusfødersken" om Maria, i forbindelse med en
liturgisk strid om hvorvidt Maria var "gudføderske" eller
"menneskeføderske". Med "Kristusfødersken" mente
Nestorius bl.a. at det var først etter oppstandelsen av
Jesus fikk del i den guddommelige natur. Enheten mellom den
preeksistente skapelsesmidler og tømmermannens sønn var
sikret gjennom navnet "Kristus". Dogmehistorikeren Bjarne Skard
omtaler nestorianismen derfor som at Jesus ikke bare har to
naturer, en guddommelig og en menneskelig, men at det også
er snakk om to personer. Disse personer møtes først i
oppstandelsen. Svært forenklet sagt: Nestorianismen hevdet
en to-natur og to-personslære.
Motsatt sto monfysittene som overbetonte Jesu guddommelige
natur slik at man der må snakke om én natur i en
person - det er det 'mono fysis' betyr. Dette er gjerne knyttet
til biskop Dioskur, men er en videreutvikling av den mer
ortodokse Kyrill sin teologi. Hos Kyrill ble Jesu to naturer sett
på som de to sammenlimte lag som en finerplate består
av. Problemet hos Kyrill var imidlertid at den guddommelige natur
var så sterk at den menneskelige natur nærmest brant
opp i møtet med det guddommelige. Dermed framstå Jesus
Kristus som en person, men også i praksis bare med en natur
- den guddommelige.
Mot dette framholder Kalkedonmøtet at Jesus er kun
én person, og støtter dermed monofysittene og avviser
nestorianerne. Men møtet sier også at Jesus har to
naturer, og støtter dermed nestorianerne og avviser
monofysittene, dvs begge retninger blir avvist, men på
forskjellig grunnlag.
Kalkedonteksten lyder slik:
I troskap mot de hellige fedre lærer og
bekjenner vi samstemmig den ene og samme Sønn, vår
Herre Jesus Kristus,
fullkommen i guddom, fullkommen i menneskelighet
sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og et legeme
etter sin guddom vesensett med Faderen
etter sin menneskelighet vesensett med oss
lik oss i alt uten synden
Vi bekjenner at han før alle tider er født av Faderen
etter sin guddom,
og i den siste tid, for oss og til vår frelse, er født
av jomfru Maria, Guds mor, etter sin menneskelighet
Vi bekjenner den ene og samme Kristus, Sønn, Herre,
enbåren
som erkjennes i to naturer, uten sammenblanding og uforvandlet,
uoppdelt og uten atskillelse.
Naturenes forskjell blir ikke opphevet ved foreningen, men hver
natur bevares i sin egenart
og begge går sammen til en prosopon [ansikt, maske] og en
hypostase [værensframtoning]
ikke delt eller kløvet i to personer
men den ene og samme Sønn og enbårne, Guds Logos og
Herre Jesus Kristus
som profetene lærte om i gamle dager og Herren Jesus
Kristus selv gjorde det
og som fedrenes bekjennelse har overgitt det til oss.
(Norsk oversettelse av Skarsaune, s.116)
Nye kirkesamfunn som følge
av Kalkedonkonsilet i 451
Denne formulering ble ikke godtatt av alle i østkirken.
Dette førte til varig kirkesplittelse av kirker som
fremdeles finnes: Den østsyriske kirken som er nestoriansk.
Den armeske kirke som er monofysittisk. Det er også den
vestsyriske kirken, den koptiske kirke og den etiopiske kirken.
De Thomas-kristne er derimot nestorianske.
Middelalderen
Østkirken og vestkirken
Vi har til nå snakket om spenninger innen kirken som av
og til førte til utbryterkirker, av hvilket flere finnes den
dag i dag. Det gjaldt først og fremst avskallingene etter
Kalkedonmøtet i 451, dvs av kirkesamfunn som var enig i den
nikenske kristologi, men som ikke kunne gå med på det
mer spissfindige avgrensingene vedrørende forholdet mellom
Kristi to naturer. Disse sakene ble stort sett avgjort på
kirkemøter, eller konsiler, og fram til 451 var det
kirkemøter som hele kirken i det gamle Romerriket deltok i.
451 kalles da også av mange for det siste økumeniske
konsil, dvs det siste konsil som omfattet hele kirken. De
økumeniske konsilene var altså Nikea 325,
Konstantinopel 381, Efesus 431 og Kalkedon 451.
Samtidig må det sies at de forhold som ble drøftet
på disse konsiler, som vi også legger merke til alle er
lagt til steder i den østlige del av riket, var nettopp
forhold som gjaldt de østlige kirker. Veldig grov og
forenklet, kan vi si at mens man i vest, dvs. med tyngdepunkt i
Rom, var opptatt av spørsmål omkring skynd, skyld og
nåde, var man i øst opptatt av det guddommelige
mysterium. Det var også et språklig skille mellom
Vestkirken og Østkirken i det vestkirken med sentrum i Rom
brukte latin som kirkespråket, mens Østkirken brukte
gresk. Forskjellen var ikke så stor til å begynne med i
det også vestkirken fra starten var vel kjent med gresk.
Pauli brev til menigheten i Rom er jo skrevet på gresk.
Biskopen i Rom anså seg som den viktigste biskop i kraft av
å være Peters etterfølger, og tok betegnelsen pave
(papa). Dette ble imidlertid aldri godtatt i øst. I beste
fall anså biskopen, eller patriarken som han etterhvert ble
kalt, i Konstantinopel biskopen i Rom som sin likemann.
I hele senantikken var Romerriket under militært press,
særlig i vest. Vestromerriket gikk endelig under i 476.
Østromerriket forble intakt helt til 1453, om enn med
varierende størrelse. Konstantinopel var senteret for
Østromerriket. Det politiske skillet mellom vest og øst
kom til å forsterke forskjellen på de to delen av
kirken, i tillegg til de mer indrekirkelige forskjeller vi
beskrev ovenfor.
Det første virkelig strid mellom Østkirken og
Vestkirken kom omkring 480 da keiser Zeno i Østromerriket
lansert en enighetsformel for å få de monofysittiske
kirker med i kirkefellesskapet igjen. Det betø at man satte
strekt over vedtaket i Kalkedon 451 som nettopp avgrenset seg
monofysittisme og nestorianisme. Dette protesterte paven i Rom i
mot, dels fordi de ikke bare var med på å skriver under
vedtaket i Kalkedon, men også var en av pådriverne for
vedtaket der. Paven brøt forbindelsen med Konstantinopel og
strøk patriarkens navn av den listen som man skulle be for i
gudstjenestene.
Andre saker man var uenige om var for eksempel
presteekteskapet og om paven kunne blande seg inn i bispevalg i
Østkirken. Det virkelige store saken som til stadighet ble
debattert, og som til slutt førte til det såkalte store
skisma i 1054, var den såkalte filioque-striden.
Filioquestriden og det store skisma
Et kirkemøte i vest, i Toledo, i 589 vedtok at
dåpsformelen fra Nikea- og Konstantinopelmøtet skulle
utvides med det lille tillegget "filioque" som betyr "og
Sønnen", i leddet der Den hellige Ånds oppkomst
bekjennes. Østkirken sier at Ånden utgår fra
Faderen, mens vestkirken altså at Ånden utgår fra
både Faderen og Sønnen. Vestkirken mente
at dette var en viktig tilføyelse. Med dette ville de hindre
en forståelse at man kunne bli frelst, få Ånden,
utenfor den frelseshandling som Jesus stod for. Ved å bare
knytte Ånden til Faderen, åpnet man for en frelsesvei
utenom Kristus. Det var ikke bare teoretiske smutthull man her
drøftet. Det var visse ønsker i øst om å gi
hedenske sannhetssøkende filosofer en plass i saligheten.
Dette avviste Vestkirken på det kraftigste. I øst
betraktet man bruk av filioque som vranglære mens man i vest
aktivt begynte å bruke Nikenum med filioque-tillegget i
gudstjenesten.
I 1054 prøvde man å bilegge striden ved at paven
sendte en delegasjon til Konstantinopel, men det hele endte i
gjensidig bannlysning, og siden det har Østkirken og
Vestkirken også formelt skilt lag i det vi i dag kaller Den
ortodokse kirke og Den romersk
katolske kirke.
Østromerriket ble flere ganger i middelalderen truet
militært av de muslimske tyrkerne. To ganger prøvde
keiseren i Konstantinopel å søke hjelp i vesten og var
samtidig villig til å anerkjenne pavens kirkelig
overhøyhet, men begge gangene (1274 og 1439) ble keiserens
forlik avvist av den ortodokse kirke. Skismaet fra 1054 ble
derfor opprettholdt.
Reformulering av forklaringsmodellen for kirkeendringer
Hva slags krefter og motiver var på spill både under
kristologistriden og det som forårsaket det store skisma? La
oss ta det siste først. Kan vi bruke våre kategorier
restaurasjon - modernisering, eller personfokusering på
filioque-striden? Faktisk ikke. Akkurat denne kirkedeling passer
dårlig inn i vårt skjema. Filioque-striden var en reell
teologisk strid om hva som skulle være rett lære, uten
at det i og for seg appelleres til urkirken eller apostlene, ei
heller er det lett å se på det som en modernisering.
Dette er selvfølgelig en svakhet ved de forklaringsmodeller
som vi har presentert. La oss se om vår forklaringsmodell
kan justeres.
Svakheten ved vår modell er antagelig at den er
først og fremst sosiologisk og psykologisk orientert, fordi
den dels fokuserer på forholdet til omverdenen og dermed
sekulariseringsfaren og derpå følgende mottiltak, eller
på det religiøse genis mulighet som skaper av ny
teologi og dermed nye kirkesamfunn.
Filioque-striden kan betraktes som en ren teologisk
lærestrid. Dette gjelder også sider ved
kristologistriden, selv om vi begge steder ser islett av
personers behov for å hevde maktposisjoner. Kjernen er
likevel teologisk og det var teologiske spørsmål
kirkemøtene måtte ta avgjørelser i.
Argumentasjonen var teologisk/filosofisk. Det er klart at skal
man forklare endringer innen et kirkesamfunn, kan man ikke overse
det teoretiske grunnlaget for kirkesamfunnets idéinnhold,
nemlig teologien. Dette er så kanskje så opplagt at man
har lett for å overse det. På den annen side opptrer
teologiske diskurser ofte i spann med andre motiver og
begrunnelser. Det gjelder også filioque-striden som jo var
iblandet spørsmål om pavens primat i forhold til
patriarkene i øst.
Men er teologiske diskurser virkelig en egen kategori som
fortjener en selvstendig plass blant våre andre
forklaringsmodeller? På en måte kan nemlig teologiske
diskurser rubriseres inn i restaurasjonsmotivet. Man ønsker
å vende tilbake til den opprinnelige kristendom, dvs den
autentiske teologi. Men i vårt eksempel med filioque-striden
blir det vanskelig å si om det var Østkirken eller
vestkirken som sto for det mest autentiske, rett og slett fordi
dette er ting verken Bibelen og den apostoliske tradisjon hadde
tatt stilling til. Det samme kan sies om særlig siste fase
av kristologistriden, f.eks. om tonaturlæren som førte
til monofysittenes og nestorianernes avskalling. Fordi historien
går framover i temporær betydning, ikke
nødvendigvis i kvalitativ betydning, vil det oppstå nye
situasjoner som ikke er behandlet tidligere. Man kan rett og
slett ikke løse alle kirkelige utfordringer ved restaurasjon
alene.
Kanskje er det derfor bedre å si at det er teologiske
diskurser, eller idébrytninger for å løfte det opp
på et enda mer allment plan, som er grunnkategorien, og at
restaurasjonsmotivet kun er en av flere delmotiver for at en
teologisk diskurs har oppstått. Tilsvarende vil
modernisering være et annet motiv for en teologisk diskurs.
Men modernisering og restaurasjon dekker ikke motivene for alle
mulige teologiske diskurser. Det blir igjen noen diskurser som
oppstår rett og slett fordi noen tenker en ny tanke og
prøver å trekke konklusjoner, teoretiske eller
praktiske av den. Eller noen forsøker å koble sitt
teologiske univers med en idé eller forestilling fra noe
utenfor det teologiske univers, f.eks. en filosofisk ide eller
noe fra en annen religion. Dette siste kan selvfølgelig godt
betraktes som modernisering, dersom disse utenforeksisterende
idéene er noe som svever i samtiden. Men det gis
selvfølgelig tilfeller der det ikke stemmer. Du kan komme
over en tanke i en bok som slett ikke er moderne eller oppe i
tiden, og den ideen kan du komme til å kombinere med noe du
allerede har innarbeidet i eget system. Denne syntese av egen
internalisert kunnskap, og det som kommer utenfra kan
medføre noe nytt, som du finner så interessant at du
ikke klarer å holde det for deg selv. Dersom tanken har
overbevisningskraft eller "treffer" folk hjemme på en eller
annen måte, kan du dermed ha satt igang det vi kan kalle en
"ren" teologisk diskurs.
Våre motiver for kirkeendring kan derfor justeres slik at
disse rene teologiske diskurser tas med, men da slik motivene
knyttet til restaurasjon og modernisering ansees som
underkategorier av teologiske diskurser.
Teologiske
diskurser |
restaureringsmotivert |
rene diskurser |
moderniseringsmotivert |
Personfokusering |
Jeg har et spørsmål til dette skjema, nemlig om det
finnes restaurerings- eller moderniseringsmotiver som ikke
medfører en teologisk diskurs, men for eksempel bare en
diskurs om praktiske kirkeordninger o.l. Vi må være
åpen for justeringer her ettersom vi arbeider oss gjennom
materialet.
Valdensere
Bortsett fra det som skjedde i og med Det store skisma, ble det knapt dannet noen nye
kirkesamfunn i løpet av middelalderen, dvs gjennom en
1000års periode. Det store skisma representerer heller ikke
nye kirkesamfunn i seg selv. Det må nærmest betraktes
som en formalisering av teologiske uenigheter som går
tilbake til 4-500-tallet. Denne endringen fra en ganske turbulent
situasjon de første 500 år, for så å gå
over i en svært stabil periode på 1000 år, hva
angår dannelse av nye kirkesamfunn. kan antagelig forklares
med at den nye religionen trengte en 500 års periode på
å konsolidere seg selv, før den gikk inn i en mer
stabil periode. Det må også tilføyes at kirkens
makt over hele samfunnet faller sammen med middelalderen, i alle
fall når vi betrakter de deler av Europa og
nærområdene som ikke var underlagt muslimsk styre.
En forklaring på at det oppsto få nye kirkesamfunn i
middelalderen, er klostervesenet. Man kan nemlig betrakte
klostrene og de tilhørende munke- eller nonneordener som en
måte kirken kunne kanalisere på en ryddig og ordnet
måte alle de mennesker som var opptatt av spesielle sider
ved det kristne kall. I stedet for å bekjempe
særmeninger og ekstremiteter, prøvde man å
kanalisere de inn i klostrene. Et av de mer ekstreme idealene som
slik ble innordnet i ordensvesenet var fattigdomsidealet, gjerne
knyttet til Frans av Assisi, selv om dominikanerne ble den
første egentlige tiggermunkeorden i 1220. Idealet om
fattigdom var imidlertid langt eldre, og asketiske retninger
finner vi langt tilbake i oldkirken.
Helt død for nydannelser var middelalderen likevel ikke.
Vi skal her stoppe opp ved en gruppe som fikk betydning utover
sin egen eksistenstid, nemlig valdensere. Disse oppstod nettopp
som en følge av det fattigdomsidealet vi nettopp har nevnt,
men denne retningen lot seg ikke kanalisere inn i
klostervesenet.
Valdes var en rik kjøpmann i Lyon som ble grepet av Jesu
ord til den rike unge mann om å selge alt og gi det til de
fattige. Han gjorde dette selv. og mente at fattigdomskravet og
det å være omvandrende predikant ikke bare gjaldt
prester og munker, men også lekfolk. Dette protesterte paven
i mot, og lyste Valdes og hans tilhengere i bann i 1184. Men de
bøyde ikke av, og dermed ble de forfulgt. Dette
medførte igjen valdensiske martyrer som inspirerte de til
å danne sitt eget kirkesamfunn med biskoper, prester og
diakoner. De holdt seg til Bibelens ord og avviste slike skikker
som ikke var foreskrevet der, f.eks avlaten. Presset mot dem ble
forsterket i og med opprettelsen av inkvisisjonen i 1231. Til
slutt ble de utryddet i Frankrike, men tankene deres ble
ført videre i Böhmen, og dukker opp der senere hos de
såkalte Böhmiske brødre, som vi skal komme tilbake
til.
Når det gjelder motiver og drivkrefter for opprettelse av
dette samfunnet, så ser vi her klarer restauratoriske trekk.
De lar seg motivere av Jesu-ord som de vil ta praktiske
konsekvenser av. Det som var tillatt ideal for en særgruppe,
nemlig en klosterorden, mente de burde være alles ideal.
Restaurasjonsmodellen treffer imidlertid ikke helt blink. Her er
nemlig et annet motiv med som vi må tilføye vår
teori, nemlig absolutteringsmotivet.
Absolutteringsmotivet
Dette lar seg beskrive slik: Det som er sant for noen må
være sant for alle. Det som gjelder som et legitimt
delaspekt gjøres til hovedaspektet eller det eneste legitime
aspekt. Dette ser vi i opprettelsen av mange kirkelige
grupperinger i dag. Særlig er det 2.generasjons tilhengere
som absolutterer idealene og dermed lett medfører
kirkesplittelse. Med dette siste mener jeg at en person med solid
forankring innen et kirkesamfunn og dets teologi, kan se at
på visse punkter er det mangler ved kirkesamfunnet. I et
forsøk på å skape balanse vil vedkommende
predikant legge spesiell vekt på å gjenreise det tape -
et restaurasjonsmotiv altså. Så lenge denne
gründeren står for ledelsen vil det hele oftest gå
bra i betydning at dette forblir en positiv indre kritikk i en
kirke eller deler av den. Når så nye ledere skal
videreføre denne arven har de ofte ikke den brede ballast i
også annen type teologi, og står dermed i fare for
å rendyrkes det som hos gründeren var en del av en
større helhet. Et delaspekt absolutteres altså.
Jeg vil ikke si Valdes var en slik balansert gründer og
at det var etterfølgerne som freaket ut, bare at denne
retningen som sådan absolutterte fattigdomsidealet slik at
de kom på kant med kirken. Jeg har dermed ikke tatt stilling
til om dette var en legitim absoluttering, nemlig av noe som
burde være absolutt, bare at selve fenomenet rendyrkelse av
et delaspekt medførte kirkesplittelse. I dette tilfellet ble
de kastet ut av kirken; de gikk ikke ut selv.
Reformasjon og
motreformasjon
Bakgrunn og opptakt
Når vi nå går over i reformasjonsårhundret
- 1500-tallet, er middelalderens enhetskultur med kirken som den
bærende kulturelle faktor allerede på hell i Europa.
Renessanse og reformasjon hører sammen, men det starter med
det første.
Renessanse betyr gjenfødelse, og det som man søkte
å gi en ny fødsel var den antikke kultur, dvs gresk og
romersk kultur fra tiden rundt Kristi fødsel. Slagordet i
tiden var "ad fontes", som betyr tilbake til kildene. Et annet
trekke var en fokusering på det autonome, sterke, ideale
mennesket. I Italia gav det seg et mer kirkekritisk utslag enn
ellers i Europa. Kirkekritikken førte imidlertid ikke til
reformatoriske aksjoner, men mer en oppgitthet og for øvrig
likegyldighet overfor kirken. Fokus lå på studiet av
den hedenske antikk og gjenoppliving av de idealer de fant i
bl.a. gresk mytologi og kunst. Nord for Alpene fikk renessansen
et noe annet preg og var kirkekritisk på en mer positiv
måte. Ad fontes ble tolket mer i retning av tilbake til
kirkefedrene og oldkirken, og et fornyet studium i jødedom
og det gamle testamente. Man lærte seg gresk og hebraisk og
satte inn på å finne fram til den mest autentiske
bibeltekst på originalspråket, for dernest å kunne
oversette den etter denne originaltekst til
nasjonalspråkene. Denne mulighet hang også sammen med
oppfinnelsen av boktrykkerkunsten rett før år 1500.
Dermed kunne både bibeloversettelser, ideer og tanker spres
til større deler av folk enn tidligere.
Samtidig med denne økte opplysning blant store grupper i
Europa, befant den katolske kirke seg i en moralsk krise.
Forfallet var stort og begrepet renessansepave er intet
hedersnavn. Sammenblandingen av verdslig og åndelig makt var
stor ved både pavestolen og ved en rekke bispestoler og
rundt om blant presteskap og i klostrene. Kirken var overmoden
for en restaurasjon.
Kritikken mot de mange kirkelige misbruk var imidlertid ikke
av nye dato i år 1500. Det var gjort forsøk på
å restaurere kirken ved flere anledninger, men slike
tilløp ble fort stoppet av pavekirken som naturlig nok
følte sin posisjon truet. Kjente kritikere var John Wycliff
(1329.1384) i England, Johan Hus (1370-1415) i Böhmen
(Tsjekia) og Savonarola (1452-1498) i Italia. De to siste ble
forfulgt til døden. Husittene i Böhmen overlevde
imidlertid selv om Jan Hus ble brent. De delte seg riktignok i to
fløyer, en moderat som dannet en böhmisk statskirke
uavhengig av Rom, mens en radikal fløy, de såkalte
taborittene, dannet et brødresamfunn som også en kjent
under navnet "De böhmiske brødre " som vi altså
tidligere sa var en videreføring av valdensiske ideer.
Til tross for disse forløpere til reformasjonen og mange
forutsetninger i tiden, er igangsettingen av reformasjonens
knyttet først og fremst til Martin Luther. Vi vil derfor
først se litt på den lutherske reformasjon ettersom den
kom til å danne en slags igangsetter av dannelsen av andre
reformatoriske kirkesamfunn. Delvis er de andre reformatorene
både blitt inspirert av, vært avhengig av men også
annerledes enn Martin Luther.
Den lutherske reformasjon
Martin Luther (1483-1546) er kanskje det meste sammensatte og
fargerike av alle personligheten som preger
reformasjonsårhundret. Her kombineres høy faglighet og
intellektuell skarpsinn, med et spill levende menneskes
personlighet. Han var på mange måte et ekte
renessansemenneske som både søkte tilbake til de
oldkirkelige (særlig Augustin) og bibelske kilder, men som
også satte mennesket og dets eksistensielle problem i
sentrum. Dette henger ikke minst sammen med Luthers egen
personlige religiøse erfaringer som han brakte med inn i sin
teologi og den kirke som bærer hans navn.
Hans liv og virke ble preget av særlig tre erfaringer i
hans liv som henger på det nøyeste sammen.
Den første var i 1505 den gang han trodde han skulle
dø i et kraftig tordenvær med nærgående
lynnedslag, og lovet jomfru Maria at han skulle gå i kloster
dersom han overlevde dette. Han overlevde - og gikk i
kloster.
Den andre er knyttet til hans klostertilværelse hvor han
i mange år slet med det alvorlige spørsmålet om
han noen gang kunne få en nådig Gud, så
utilstrekkelig som han var. Dette hadde sin bakgrunn i det alvor
han tok inn over seg gjengs katolsk kirkelære om boten
(skriftemålet) og nåden og menneskets delvis frie vilje
til nettopp å makte å behage Gud. Hvor mye han enn
strevde, så han stadig nye feil i både sitt indre sinn
og ytre framferd. For hans botsstrev ikke bidro til et bedre liv,
var han redd at han var utvalgt til fortapelse.
Tårnopplevelsen
Den tredje er den såkalte tårnopplevelsen, nemlig
der han fikk løsning på sine grublerier om Guds
nådevalg. Luther legger stor vekt på denne opplevelsen
selv, uten at tidfester denne selv. Forskerne er uenige både
om art og tid. Var det en punktopplevelse, et slags lys som gikk
opp for ham, eller var skjedde det som en gradvis erkjennelse i
sitt studerkammer i tårnet på Wittenberg kloster?
Noen legger det til en gang i perioden 1511-1516, andre til
1515-1518.
Foranledning var Luthers sjelesørger i kloster, professor
Johan von Staupitz. Han klarte ikke å hjelpe Luther helt ut
av sine tungsindige grublerier om utvelgelse til fortapelse, men
han satt han på et nytt og avgjørende spor, nemlig ved
at han henviste Luther til Bibelen og bibelstudier. Luther var
nemlig satt til å forelese over Salmenes bok, Romerbrevet,
Galaterbrevet og Hebreerbrevet i årene 1513-1518 ved
universitetet i Wittenberg. Forarbeidet for forelesningene skjede
bl.a. ved at han leste disse bibeltekstene på den hebraiske
og greske grunntekst, dvs etter de nye idealer om å gå
tilbake til kildene. Det var særlig de to versene i
Romerbrevets første kapittel, vers 16 og 17, som viste seg
å bli nøkkelen til løsningen av Luthers personlige
troskrise og det som samtidig ble noe av hele reformasjons
viktigste teologiske tema, nemlig spørsmålet om troen
og Guds rettferdighet.
Luther var opplært i forstå uttrykket "Guds
rettferdighet" som en eiendoms- eller subjektsgenitiv, altså
den rettferdighet som vedhefter Gud. Guds rettferdighet ble da
forstått som at Gud er rettferdig når han straffer
synden. Når så Romerbrevet 1.16-17 kobler sammen
evangeliet og Guds rettferdighet, oppfattet Luther først
evangeliet som en del av den hellige straffende Guds
rettferdighet. Men det Luther oppdaget etter hvert var at hvis
man derimot tar "Guds rettferdighet" som en opphavs- eller
objektsgenitiv, nemlig som den rettferdighet som kommer fra Gud,
da får bibelstedet en helt annen mening. Han fikk til dette
hjelp av de to likelydende vers 2 i Salme 31 og 71 : "Frels meg i
din rettferdighet". Han innså at den rettferdighet han
tidligere trodde Gud krevde av ham for å bli frelst, var en
rettferdighet som Gud tvert i mot skjenket ham gjennom Jesus.
Tårnopplevelsens teologi - troen
alene - reformasjonens grunnlag
Med en viss rett kan vi si at oppdagelsen av denne
grammatikalske spissfindighet, subjekts- eller objektsgenitiv,
utgjør kjernepunktet i både Luthers og hele den
protestantiske teologi. Luther fikk nemlig med dette en ny
forståelse av hva det glade budskap, hva evangeliet er,
nemlig at frelsen i Jesus gis menneske som en ren gave og at den
mottas utelukkende av tro, dvs. som en tillit til dette
løftet om frelse. Luther formulerte dette som prinsippet om
"troen alene" - sola fide.
Denne forståelsen av rettferdiggjørelse ved troene
fikk sitt dogmatiske nedslag i artikkel 4 i den Augsburgske
trosbekjennelse (CA) fra 1530, ført i pennen av Luthers
medarbeider Phillip Melanchton:
Latinsk originaltekst av CA
IV |
Norsk oversettelse |
Item docent, quod homines non
possint iustificari coram Deo propriis viribus, meritis aut
operibus, sed gratis iustificentur propter Christum per fidem,
cum credunt se in gratiam recipi et peccata remitti propter
Christum, qui sua morte pro nostris peccatis satisfecit. Hanc
fidem imputat Deus pro iustitia coram ipso, Rom 3 et 4. |
Like ens lærer de, at
mennesket ikke blir rettferdig overfor Gud ved hjelp av egne
krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de uten vederlag
blir erklært rettferdig for Kristi skyld ved
løftestroen idet de tror at de blir tatt til nåde og at
syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død
har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud
som rettferdighet for seg. Rom. 3 og 4. |
Motsetning er den katolske nådelære der nok Gud er
den som med sin inngytte nåde bevirker frelsen, men der
dette skjer som et slags samarbeidsprosjekt ved tilknytning til
menneskets frie vilje og dennes dermed gitte evne til å
bidra med gode gjerninger for å fullbyrde frelsen. Den
romerskkatolske brodden mot Luthers sola fide er soleklar i
Trientkonsilets artikkel 9 i rettferdiggjørelseskapittelet
vedtatt i januar 1547:
Latinsk originaltekst av
Tridentinum: Canones de iustificatione 9 |
Norsk
oversettelse |
Si quis dixerit, sola fide
impium iustificari, ita ut intelligat, nihil aliud requiri, quo
ad iustificationis gratiam consequendam cooperetur, et nulla ex
parte necesse esse, eum suae voluntatis motu praeparari atque
disponi: anathema sit. |
Hvis nå noen sier at den
ugudelige blir rettferdiggjort ved troen alene, slik at han mener
at intet annet trenges, ved hvilket man arbeider for å
oppnå rettferdiggjørelsens nåde, at det ikke
på noen måte er nødvendig at han blir forberedt og
gjort skikket ved en bevegelse i sin egen vilje, da skal han
være forstøtt. |
Det er denne skarpe forskjell i oppfattelsen av
gjerningenes plass i forhold til troen i
frelsesspørsmålet som utgjør det viktigste
teologiske skillet mellom den katolske kirke og alle
protestantiske kirkesamfunn. Nettopp fordi Luther mente at han
fikk en ny forståelse av hva evangeliet om Jesus Kristus
innebar, blir denne kristendomsform også kalt for evangelisk
kristendom. Dette var et ord Luther selv ønsket å
bruke, og likte ikke at hans tilhengere kalte seg lutherske.
Det er andre forskjeller også på reformasjonstidens
lutherske og katolsk teologi. Vi skal kort nevne disse.
Hovedpunkter i
luthersk teologi
Når vi nå bruker begrepet luthers og ikke
nødvendigvis knytter det til Martin Luther selv, så har
vi dermed ville knytte det mer direkte til kirkesamfunnet, siden
det er konfesjonskunnskapen som er siktepunktet her, enn til
personen Martin Luther, selv om det ikke er noen motsetning her.
Luthers etterfølgere fulgte stort sett sin læremester,
i alle fall de som sto for samlingen av de lutherske
reformasjonsskrifter slik de ble samlet i den såkalte
Konkordieboken fra 1580. Hovedpunktene er disse:
- Rettferdiggjørelsen ved tro alene (sola fide et gratia)
- beskrevet ovenfor.
- Mennesket er samtidig rettferdig og synder (simul iustus et
peccator). I forhold til Gud har mennesket et totalt syndeforderv
i kraft av å være Adams barn. Derfor må også
rettferdiggjørelsen være helt og holdent Guds, men
dermed oppnår mennesket også fullkommen rettferdighet.
Denne dobbelthet er en teologisk beskrivelse av Gudsforholdet, og
ingen psykologisk beskrivelse av hva mennesket makter eller ikke
makter. Dette er i opposisjon til et katolsk menneskesyn som gir
den frie vilje større romt, samt at man på katolsk hold
snakker om en inngytt nåde som gjør mennesket i stand
til å gjøre gode gjerninger, eller handle ut fra egen
evne slik occamistene sa (facere quod in se est).
- Kun Guds Ord (Bibelen) har avgjørende autoritet i kirken
(sola scriptura). Motsetning til katolsk teologi er her at man
der i tillegg til Bibelen også har med en autoritativ
kirkelig tradisjon.
- Kun to sakramenter - dåp og nattverd, som sammen med
Guds ord utgjør de tre nådemidler. Sakramentene er
virkelige sakramenter idet de formidler Guds nåde og er mer
enn symboler o.l. I nattverden regnes det med en såkalt
realpresens, dvs. at Jesus er virkelig til stede i elementene. Den
katolske kirke har syv sakramenter. Nattverden har der ikke bare
en realpresens med i tillegg en transubstansasjonslære, dvs.
at elementene også forvandles for alltid å bli til Jesu
legeme og blod.
- Guds Ord virker som lov og evangelium. Disse to må aldri
sammenblandes. Guds krav og dom må holdes adskilt fra Guds
tilsigende nåde som frigjør. Når Gud gjennom loven
krever og dømmer, er det Guds uegentlige gjerning vi ser
(opus alienium), mens Gud som frelser viser oss Guds egentlige
side (opus proprium). Guds fremmede gjerning er kun blitt til som
en reaksjon mot synden, og skal altså opphøre når
det fullkomne Guds Rike opprettes etter Jesu gjenkomst.
- Guds lov kan deles i (minst) to bruk: 1.bruk (usus
theologicus) er den som "driver til Kristus" ("zum Christus
treibt"), dvs de krav Gud stiller for at vi skal se vår
sanne syndighet og at vi følgelig ikke klarer oss i forhold
til Gud uten den nåde som skjenkes i Jesus. 2.bruk (usus
politicus) er de gode leveregler som Gud gir oss for at samfunnet
skal fungere godt.
- Streng kristosentrisk teologi som følgelig avviser
helgendyrkelse. Hele Bibelen må forstås ut fra
Kristus-hendelsen. Luther brukte dette delvis som et kanonkritisk
prinsipp, og mente at skrifter som ikke "drev til Kristus" var
mindreverdige.
- Gud utvelger mennesker til frelse, men utvelger ikke til
fortapelse (avviser dermed Calvin). Dette gir mulighet for
frelsesvisshet hos de troene, noe den katolske kirke
avviser.
- Jesus er sann Gud og sant menneske, med to naturer i en
uatskillelig personsenhet (CA III). Man gjentar og støtter
seg dermed direkte til Kalkedonformuleringen fra 451.
- Kirken er "forsamlingen av de hellige der evangeliet blir
lært rent og sakramentene forvaltet rett". (CA VII)
- Kirkeordningen er et adiafora, men det skal være
en ordnet tjeneste som sørger for ordets forkynnelse og
forvaltning av sakramentene (CA V). Man snakker om kun ett
kirkelige embete, selv om mange lutherske kirker av praktiske
grunner har biskoper (opr. superintendenter). Man avviser dermed
den katolske hierarkiske kirkeforståelse og
embetsstruktur.
Den
lutherske kirke blir til
Teologi er alene ikke nok til å danne et kirkesamfunn.
Noen må støtte denne teologi og ta de organisatoriske
og praktiske konsekvenser av den. Den som rent praktisk satte
reformasjonen i gang var Luthers invitt i 1518 til disputt om
avlatspraksisen slik den skjedde i Sachsen. Han trodde at dette
misbruk var noe paven ikke visste om, og paven dermed ville rydde
opp selv når han ble informert. I virkeligheten var dette en
måte å finansiere byggingen av Peterskirken i Roma
på. Under avlatstesene lå det imidlertid en evangelisk
teologi. Den katolske kirke gikk i debatt med Luther, og ettersom
Luther motsatte seg paven som øverste autoritet, ble han
snart truet med bannlysning dersom han ikke trakk sine teser
tilbake. Det gjorde han ikke, og i 1521 ble han lyst i bann.
Riksdagen i Worms lyste Luther og hans tilhengere fredløse.
Luther hadde nemlig i mellomtiden skaffet seg mange tilhengere
fordi han påpekte feil og misbruk i den katolske kirke som
mange lenge hadde sett seg lei på. Flere tyske fyrster
støttet Luther. Den tyske keiser kunne imidlertid ikke sette
politisk makt bak bannlysningen fordi de utenrikspolitiske
forhold var vanskelig. Tyrkerne presset på fra Balkan, og
keiseren trengte all den støtte han kunne fra de tyske
fyrstene. I ly av denne midlertidige indre våpenstillstand,
kunne det lutherske reformasjonsverket utbre seg.
I 1529 fikk keiseren friere hender og ville rydde opp i de
interne forhold. Han innkalte derfor til en riksdag i Augsburg.
De lutherske menigheter la der fram et forsvarsskrift der de
ville påpeke at de ikke var opprørere, men bare ville
avskaffe visse misbruk som hadde sneket seg inn i kirken. Luther
var fremdels bannlyst, slik at det ble Phillip Melanchton som
både utformet skriften og møtte på møtet. De
lutherske menigheters framlegg fikk navnet den Augsburgske
konfesjon, eller Confessio Augustana. Pavekirken skrev et
motskrift som het Confutatio, som Melanchton igjen besvarte med
sin Apologi for CA. Dermed mente keiseren at det var avgjort. De
som ikke ville bøye seg, måtte med makt bringes tilbake
til romerkirken. De evangeliske fyrster dannet da det
såkalte Schmalkaldiske forbund. Igjen kom utenrikspolitikken
den evangeliske til hjelp. Krigen mot de evangeliske fyrstene
brøt ikke ut før etter Luthers død i 1546, og
endte i 1548 med nederlag for de evangeliske. Nå stilte
derimot paven så strenge krav at selv de katolske tyske
fyrstene reagerte, at en ny krig startet. Etter mye fram og
tilbake, endte det hele med freden i Augsburg i 1555. Da vedtok
man noe som var et første skritt på vei mot
religionsfrihet og toleranse. Men friheten gjaldt bare for
fyrsten. Folket måtte tro som fyrsten. Herav kommer
uttrykket Cuius regio, eius religio = han som har styret, hans
religion. De som ikke var enige i sin fryses religionsvalg, fikk
emigrasjonsrett, dvs rett til å flytte til et annet
fyrstedømme. Enda en avgrensing av religionsfriheten. Den
gjaldt bare valget mellom katolsk eller luthersk kristendom.
Nå var ikke lutheranere enige seg i mellom om alt.
Melanchton fx betraktet CA som sitt private skrift og endret det
i kalvinsk retning. Dette ble avvist av de fleste andre
lutheranere. I 1577 framla man derfor en sammenfatning av hva som
var rett lutherske teologi. Dette kalles Konkordieformelen.
Konkordieboken kom i 1580 og inneholdt i tillegg til
Konkordieformelen også de tre oldkirkelige symboler:
apostoliske, nicænske og athanasianske, CA, Apologien,
Luthers to katekismer, de schmalkaldiske artikler, og traktaten
om pavens makt. I praksis er dette blitt de lutherske kirkers
bekjennelsesskifter. Den norske og danske kirke har imidlertid
aldri skrevet under på Konkordieboken, så de har kun de
samme tre oldkirkelige artikler, CA og Luthers lille
katekisme.
Den lutherske reformasjon er en typisk representant for et
ønske om å ville restaurere kirken. Helt fram til 1530
talte de om å ville endre på visse misbruk som var
sneket seg inn i senere tid. Luther gikk aldri ut av den katolske
kirke - han ble kastet ut. Slik sett var den lutherske
reformasjon på mange måter en konservativ reformasjon,
noe mange anklaget ham for også - de som gikk meget mer
radikalt til verks. Når ble den lutherske kirke til?
Vanskelig å tidfeste til ett bestemt år. Oppslaget
på slottskirken i Wittenberg kom i 1517. Luther ble bannlyst
i 1521, Augustana kom i 1530, freden i Augsburg i 1555 og
Konkordieboken i 1580. Man kan sikkert føre argumenter for
alle disse årene.
Reformasjonen i
Sveits
Reformasjonen i Sveits er først og fremst knyttet til to
navn, Uldrich Zwingli (1483-1531) som var jevngammel med Luther,
og den 26 år yngre Jean Calvin (1509-1564), den ene knyttet
til Zürich, den andre til Genève.
Zwingli
Zwingli ble katolsk prest i 1506 og tilhørte de
såkalte bibelhumanistene. Han utviklet tidlig en kritikk av
visse sider ved avlatshandelen og Mariakulten. I 1518 ble han
prest i Zürich og fikk omtrent samtidig kontakt med Luthers
reformatoriske skrifter. I mangt utvikler han seg i lignende
evangeliske retning som Luther, men viser også stor
selvstendighet.
En konflikt om fasteforskrifter i Zürich førte til
en disputas om Bibelen som øverste kirkelige autoritet som
gjorde at Zürichs byråd fulgte Zwingli, mot den
katolske biskop. Dermed ble det innført lokalt kirkelig
selvstyre, klostrene ble avskaffet og prestene skulle forkynne
evangelisk kristendom.
Zwingli hadde ikke den personlige kampen som Luther var preget
av, og hadde i det hele et mer filosofisk forhold til teologien,
dvs at det var viktigere for Zwingli enn for Luther at
kirkelæren også hang i hop rent intellektuelt. Dette
gjorde at det oppsto kontroverser mellom Zwingli og Luther
på noen områder.
Den meste kjente disputten mellom de gjaldt
nattverdlæren. Luther hevdet realpresens, mens Zwingli
avviste dette. Når Luther pukket på at når det
stod "Dette er mitt legeme", så var det Jesus legeme,
så hevdet Zwingli at dette "er" må forstås som at
"dette betyr mitt legeme": Han tolket altså nattverden, og
for så vidt også dåpen, på symbolsk måte.
Frelsen er en indre, åndelig sak, som ikke lar seg formidle
av ytre ting slik som dåp, nattverd eller Bibelen for den
sak skyld.
I konfesjonshistorisk sammenheng er Zwinglis arbeid viktig
dels som direkte start på den evangeliske kirke i
Zürich, dels som en forløper for Calvins teologi som
også kom til å slå rot i Sveits m.fl. under det vi
i dag kaller reformert teologi.
Calvin
Jean Calvin var franskmann som tok dr.grad i jus allerede 24
år gammel. Han drev også med bibelstudier og kom fram
til en kristendomsforståelse som brøt med den katolske
lære. Han tok opp i seg reformatorisk teologi, og måtte
derfor flykte fra Paris i 1533 fordi han hevdet sine
anti-katolske standpunkter i offentlighet.
I 1536 kom Calvin til Genève på gjennomreise. Samme
året hadde byen blitt selvstendig bystat og de vedtok å
reformere kirkene. Guillaume Farel som hadde ansvaret for dette,
maktet det ikke helt, og ba Calvin om hjelp. Calvin så dette
som et Guds kall som det var en plikt å bøye seg for. I
det hele var Calvins gudsbegrep preget av at Gud var en instans
man først og fremst måtte adlyde. I samme ånd kom
derfor Calvin til å foreslå at kirkene skulle
praktisere en streng kirketukt, med utestengelse for de som ikke
bøyde seg for kirketuktsbestemmelsene. Dette strenge synet
ble så upopulært, at både Calvin og Farel etter to
år måtte flykte fra Genève.
Etter et mellomspill som prest for franske protestanter i
Strasbourg i 1539/40, det han ble kjent med den tyske reformasjon
og ble venn med Melanchton, ble han i 1541 kalt tilbake til
Genève av et nytt byråd. Calvin fikk byrådet til
å vedta en ny kirkeordning med strenge ytre krav til
befolkning med hensyn på kirkelig deltagelse, moral osv. Han
fikk hermed dannet en slags teokratisk stat.
Calvins gudstjenesteordning var ganske forskjellig fra Luthers
nesten semikatolske Deutsche Messe. Heller lignet den på
Zwinglis. Orgel, bilder, skulpturer og krusifikser ble fjernet.
Alteret ble erstattet med et vanlig bord for å understreke
måltidsfellesskapet. Liturgiske klær ble forbudt.
I nattverdsyn lå Calvin på en måte mellom
Luther og Zwingli. Elementene brød og vin hadde karakter av
pant på de åndelige gavene syndenes forlatelse og
samfunn med Kristus og de andre troende. De åndelige gavene
var ikke som hos Luther og katolikkene knyttet til elementene,
men til de sanne troendes ånd. Man kan derfor snakke om en
spiritualpresens, mens Luther altså snakket om en
realpresens.
Av andre hovedpunkter i Calvins teologi kan vi nevne hans
bibelsyn. Bibelen var eneste norm i kriken. Han ville derimot
ikke som Luther vurdere de ulike skriftenes kvalitet ut fra et
kristosentrisk synspunkt. Calvin så på Bibelen som en
lovbok, og har derfor det vi kan kalle et legalistisk syn på
Bibelen. Han gjennomførte derfor en reformasjon som gikk ut
på å gjenskape så nøye som mulig forhold slik
de var i urmenigheten. Bare det som var tillatt i Bibelen ble
tillatt i Calvins bystat. Hos Luther var forholdet mer omvendt:
bare det som Skriften forbød skulle også forbys -
resten var såkalte adiafora, dvs. det som ligger i mellom og
som fornuft og skjønn må ta avgjørelser i.
Vi har allerede berørt hans gudsbilde. Gud skulle lydes.
Gud var derfor først og fremst majesteten som skulle tilbes
og æres. For sin æres skyld frelser Gud mennesket. For
sin æres skyld straffer han også synden. Men siden Gud
er en slik absolutt majestet har Gud også bestemt på
forhånd hvem som skal bli frelst og hvem som skal bli
frelst. Det er dette vi kalle dobbelt predestinasjon. Luther
hadde bare enkelt predestinasjon - til frelse: det er Guds skyld
når et menneske blir frelst, mens det er mennesket ansvar
når det avviser Guds nåde.
Siden bare Gud kjenner hvem som er utvalgt til frelse eller
fortapelse, blir kirken for Calvin en usynlig størrelse. Man
kan bare registrere slik den framtrer i verden, dvs i hvilken
grad den er tro mot det Nye testamentets forskrifter. Tegnene
på kirken er som hos Luther rett forkynnelse og
sakramentsforvaltning, men i tillegg hører også den
rette kirkeordning og kirketukt.
Guds suverenitet og den dobbelte predestinasjon medførte
at kristenlivet skulle være et liv i lydighet til Guds
ære og for hans sak. De troende skulle derfor leve helt i
samsvar med Bibelens formaninger. Dette medførte at
kalvinistene ble svært aktive i både kirkeliv og
samfunnsliv.
Calvins strenge lovgivning i Genève vedvarte så
lenge han levde (død i 1564) til tross for stor motstand
blant folk. Bylivet var stengt regulert. Teaterforestillinger var
forbudt, og kirkegang var påbudt. Det var regler for
klesdrakt og utstyr i hjemmene. Bystaten var styrt etter Guds lov
slik Calvin forsto den. I mangt var dette en kristen parallell
til det vi i dag opplever når islamittisk nyfundamentalisme
søker å håndheve sharia-lover i stadig flere
muslimske land.
Zwinglianismen, kalvinismen og den
reformerte kirke
Både Zwinglianske og kalvinske menigheter var
tidlig ute med å kalle seg for reformerte menigheter. De
evangeliske tyske menighetene som fulgte Luthers teologi så
seg derfor nødt til å ta et annet navn. Lenge kalte de
seg bare for "evangeliske", men det ble som vi så en
fellesbetegnelse på alle reformasjonskirkene. Det var i den
aneldning man derfor begynte å kalle seg
evangelisk-lutherske i motsetning til evangelisk-reformerte.
Når vi i dag snakker om den reformerte kirke, så er det
altså evangeliske menigheter av zwingliansk, men særlig
av kalvinsk type.
De zwinglianske og kalvinske menighetene kom nemlig etter hvert
til å slå seg sammen, men slik at kalvinsk teologi ble
den dominerende. Det skjedde i og med at Zwinglis
etterfølger i Zürich, Henrik Bullinger ble venn med
Calvin og prøvde å komme fram til en enighet. I 1562
skrev Bullinger den bekjennelse som fikk betegnelsen Den andre
sveitsiske bekjennelse (Confessio Helvetica posterior). Denne var
nærmest kalvinsk i sin teologi. Alle de sveitsiske bystater
og kantoner som gjennomførte en evangelisk reformasjon
vedtok denne bekjennelsen, og slik ble det kalvinismen som ble
Sveits sin evangeliske kristendomsform.
Kalvinismen eller reformert teologi, som vi også kan
kalle det, startet altså på en måte i Sveits. Men
Calvin var franskmann og hans franske skrifter fikk stor
betydning for å dreie de lutherske protestantene i Frankrike
i kalvinisk retning. I Frankrike ble protestantne forfulgt og
fikk navnet hugenotter. Mange flyktet, blant annet nettopp til
Genève der de var med på støtte Calvins
lederposisjon i bystaten.
En fransk kalvinsk kirke ble grunnlagt i Paris i 1559 under en
synode der. Det ble vedtatt både kirkeordning og
bekjennelse: Confessio Gallicana. Denne er konfesjonshistorisk
viktig fordi den kom til å danne mønster for mange
evangeliske kirker, særlig i land der de var
minoritetskirke, dvs frikirke. Kirkeordningen var demokratisk av
såkalt presbyteriansk-synodal type. Det vil si at
kirkeledelsen, presten og de eldste (presbyter), ble valgt av og
blant de i menigheten som hadde nattverdrett. Bestemte menigheter
utgjorde en kretssynode og flere kretssynoder igjen en
provinssynode. Øverst var det en nasjonalsynode.
Kort om ordet synode. Enkelt sagt er det et kirkemøte som
kan fatte vedtak. I den katolske kirke er forskjellen på et
konsil og synode som hovedregel at ved konsilet møter bare
biskopene, mens en synode er en samling av prester og andre
ordinerte innen et bispedømme. I en presbyteriansk kirke
deltar selvfølgelig de eldste (presbyterne) også
på lik linje med prestene.
Reformasjonen i Nederlandene ble også dreiet i kalvinsk
retning, dels på grunn av mange innvandrede franske
hugenotter som flyktet fra forfølgelsene i Frankrike, dels
på grunn av de mange nederlendere som tok teologisk
utdannelse i Genève.
Også i Tyskland ble deler av de evangeliske menighetene
dreiet i kalvinsk retning på grunn av kalvinske flyktninger.
Rett nok tillot religionsfreden i Augsburg bare frihet for
lutheranere, men Melanchton hadde endret noe CA i kalvinsk
retning. Også kurfyrsten i Pfalz antok etter bibelstudier et
kalvinsk syn og tok initiativ til det kalvinske
bekjennelsesskriftet Heidelbergkatekismen fra 1563. Denne holdt
seg innenfor Augsburgerfredens rammer ved en moderat kalvinisme
som lot være å polemisere mot lutheranere.
Heidelbergkatakismen er senere blitt det mest anerkjente og
utbredte reformerte bekjennelsesskrift.
Også i Skottland begynte reformasjonen som en luthersk
bevegelse, men også her ble den etterhånden dreiet i
kalvinsk retning. John Knox (1515?-1572) sto fram som Skottlands
reformator. Opprinnelig var han katolsk prest, men gikk over til
de evangeliske i 1550. Etter et opphold i Genève ble han
kalvinist og vendte tilbake til Skottland som forkjemper for en
kalvinsk reformasjon. Reformasjonen ble koblet sammen med en
nasjonal bevegelse som ønsket å kvitte seg med den
katolske Maria Stuart som var gift med den franske tronarvingen.
Kalvinistene fikk hjelp fra det akkurat da protestantiske
England. Det skotske parlament gjennomførte en evangelisk
reformasjon i 1560 og året etter kom den skotske
bekjennelse, Confessio Scotticana, som innholdsmessig var
kalvinsk. Kirkeordningen va synodal-presbyteriansk, dvs ganske
lik den franske Confessio Gallicana.
Den største lærestrid innen de reformerte kirkene er
den arminianske strid
på starten av 1600-tallet. Arminianerne (etter prof. Jacob
Arminius (1560-1609) [bilde])
utav i 1610 et bønneskrift,
Remonstratie, til regjeringen der de ba om beskyttelse
fra de ortodokse reformerte. Remonstrantie benektet Calvins
dobbelte predestinasjonslære, dvs at mennesket er utvalgt av
Gud til både dom og frelse. Arminianerne gav mennesket
større ansvar for å forbli i nådestanden og
avviste dermed Calvins lære om en uimotståelig
nåde. Arminianerne ble først avvist av synoden i
Dordrecht i 1618-19 [bilde]
og utstøtt, slik at de dannet en ny kirke: Remonstrantsche
Kerk som fremdeles eksisterer. Til tross for
utstøtelsen, kom arminianismen likevel til å få
innflytelse på reformert teologi og beslektede kirkesamfunn.
Blant annet var John Wesley og metodismen klart arminianske.
Reformasjonen i England
Det religiøse bakteppe
I 1525-26, en åtte års tid etter at reformasjonen
hadde startet i Tyskland, fikk William Tyndale trykket en
utmerket engelsk oversettelse av det Nye testamente som
medførte at folk selv kunne lese seg fram til at kirken
trengte reformasjon og fornyelse. I samme retning virket de helt
samtidige skrifter av Martin Luthers som ble lest i stort antall
i England, til tross for forbud mot slikt. Den katolske kirke i
England reagerte hardt mot slike tanker og mange ble
henrettet.
De fyrstelige inngrep i kirkeordningen
Kong Henrik VIII (1491-1547), han med de seks konene, giftet
seg første gang i 1509 med Katharina av Aragon, enke etter
sin avdøde bror. Det samme året besteg han tronen. Han
hadde teologisk utdannelse og var en av de ivrigste motstandere
av en reformasjon - i alle fall til starten på 1530-tallet.
Han deltok i tidens teologiske debatter og i et skrift forsvarte
han katolisismen mot Luthers reformtanker. Paven takket ham for
dette ved å gi ham ærestittelen "Troens forsvarer"
(Defensor fidei).
Problemet var imidlertid at hans kone Katharina ikke fikk noen
levedyktig sønn. Datteren Maria (1516-58) var ikke godt nok
for den ærgjerrige Henrik. Så ble han forelsket i
hoffdamen Anne Boleyn. Et kongelig sidesprang kunne man alltids
forsvare, men eventuelle barn ville ikke være legitime
arvinger til tronen - og han ønsket seg en sønn.
Hva gjør man da. Jo, man søker å få
omstøtt det første ekteskap. Det ble nemlig
inngått under juridisk sett litt uklare forhold, slik at han
den gang måtte få pavelig dispensasjon for inngå
det. Dersom dette ekteskapet kunne erklæres ugyldig, ville
veien for Anne Boleyn være klar. Men paven nektet å
omstøte ekteskapet, antagelig av to grunner. For det
første ville en slik omstøting for paven være det
samme som å si at han selv tok feil da han i sin tid tillot
ekteskapet. For det andre var han politisk sett i hendene på
keiser Karl 5 som var nevø av Katharina. Paven ville
imidlertid strekke seg langt, og tilbød dobbeltekteskap,
bigami, altså! Henrik avslo.
Den reformasjonsvennlige teologen Thomas Cramner foreslo da at
Henrik skulle sende sin "sak" ut på høring blant noen
europeiske universiteter for å prøve gyldigheten av det
første ekteskap. De erklærte, på bestilling?, at
ekteskapet var ugyldig. Som takk ble Cramner utnevnt av Henrik
til erkebiskop i Canterbury. Men det kunne ikke en fryste
gjøre. Det var pavens oppgave. Dermed hadde Henrik gjort seg
til øverste myndighet i kirken i England, og bruddet med
paven i Rom var en realitet. Cramner kunne imidlertid som
erkebiskop, avsi dom i ekteskapssaken og i 1533 giftet Henrik seg
med Anne. Samme år fødte hun Elizabeth (1533-1603) som
senere ble regjerende dronning. Parlamentet fulgte opp, ved
året etter å utrope Henrik til "den engelske kirkes
overhode på jorden med direkte myndighet fra Gud".
Klostervesenet ble avskaffet og klostergodsene inndratt til
kronen. For øvrig skulle kirken fortsatt være
romersk-katolsk. Ingen forandring i teologi og tro ble tålt,
men heller ikke pavevennlighet.
Anne fikk ingen sønn hun heller. Dvs. hun fikk vel knapt
prøvd seg, for hun ble anklaget for utroskap og henrettet i
1536 allerede. Neste dame ut var Jane Seymour som faktisk
fødte ham sønnen Edvard (1537-1553), men som selv
døde i barsel.
Edvard ble konge 10 år gammel da Henrik VIII døde i
1547 (året etter Luther døde). Edvard fikk formyndere
og de var vennligsinnet overfor reformasjonen. Erkebiskop Cramner
synes å ha ventet på denne situasjonen, evangelisk som
han var i sitt grunnsyn. Han var bl.a. hemmelig gift med datteren
til Osiander, en reformator i Würtemberg. Å gifte seg
som katolsk geistlig var nemlig i seg selv en evangelisk
handling. Cramner var drivende kraft i reformasjonen og utgav
"The Book of Common Prayer", en bønnebok med klart
protestantisk preg - ikke minst av luthersk merke. Cramner for
imidlertid enda mer forsiktig fram enn Luther i sin reformering
av gudstjenesten. Tidebønnene ble bl.a. beholdt. Cramner
prøvde å ta hensyn til både en konservativ-katolsk
fløy, en evangelisk-luthersk fløy og en kalvinsk
fløy innen kirken. Cramner beholdt derfor både
oppdelingen i biskop, prest og diakon og selve den apostoliske
suksesjon. Den schmalkaldiske krig på slutten av 1540-tallet
medførte tap for de evangeliske og mange flyktet til
England, særlig slike med kalvinsk bakgrunn. Dette
førte til en dreining i kalvinsk retning for engelsk
kirkeliv. I 1552 ble derfor Bønneboken revidert og året
etter vedtok man de såkalte "42 artikler" med et klart
kalvinsk innhold.
Men kong Edvard var sykelig og døde samme året, i
1553. Allerede i 1544, mens Henrik levde, klarte Maria, Henriks
datter i det første oppløste ekteskapet, å få
parlamentet til å innrømme henne arverett til tronen
etter Edvard til tross for at ekteskapet mellom hennes mor og
Henrik formelt var oppløst. Det ble derfor hun som overtok
tronen som Maria I Tudor. For å sikre sin legitime rett til
tronen, innledet hun en katolsk motreaksjon som blant annet
førte Thomas Cramner til bålet. Katolisismen ble
gjeninnført med hård hånd, og alle som ikke
bøyde av ble forfulgt. Mange flyktet til kontinentet hvor de
kom i kontakt med kalvinsk kristendom. For sine upopulære
forfølgelser fikk hun tilnavnet "den blodige".
Maria døde i 1558 og den neste av Henriks døtre sto
klar for å overta tronen - Elizabeth I Tudor. Det sies at
hun var religiøs likegyldig, men for å sikre sin
legitimitet, var det viktig ikke å støtte katolikkene
siden de ikke anerkjente henne som en lovlig arving til tronen.
Derfor vendte hun seg til protestantene og gjeninnførte i
1559 en restaurert utgave av Cramners "Book of Common Prayer" og
innsatte seg selv som øverste administrative leder (supreme
Governor) av det som dermed ble den engelske statskirken -
den anglikanske kirke. En lærebekjennelse kalt "De 39
artikler" fra 1563, reformulerte "De 42 artikler" i en mindre
kalvinsk måte, dvs. på en så rund måte at den
kunne samle de fleste retninger innen den engelske kirke - en
form for toleranse innenfor visse rammer, altså. Vi
gjenkjenner noe av Konstantins handlemåte hos Elizabeth:
Målet er ikke å finne fram til sannhetene, men til noe
som kan sikre den indre ro i kirken. Dermed var den anglikanske
kirke blitt til som et kirkesamfunn et flytende sted mellom
katolisisme, lutheranisme og kalvinisme.
Det er mange grunner for endringer i et folks trosgrunnlag. I
England skjedde var det gjort et forarbeid på grasrota, men
de ytre årsaker til de konkrete endringer var sterkt knyttet
til fyrstenes behov for erotikk, ærgjerrighet eller
personlig legitimitet.
Nettopp fordi dette var den ytre omstendighet, er jeg
ikke villig til å innføre enda en ny kategori i
våre drivkrefter, nemlig fyrsters ærgjerrighet på
egne vegne, el.l. Reformasjonen i England ville ha kommet i stand
før eller siden likevel, men dens endelige utforming ble
kanskje mer styrt av personlige preferanser enn andre steder.
De radikale
De radikale var de som kritiserte Luther og flere av de andre
reformatorene for at de ikke gikk langt nok i å reformere kirken. Dette var på
sett og vis reformasjonens venstrefløy.
Thomas Münzer var blitt evangelisk prest i Zwickau
på Luthers initiativ, men angrep snart sin lærefader.
Han mente at man ved en forsakelse tar imot Den hellige ånd
direkte og opplever et indre lys. "Bibelpaven" var ikke
nødvendig, mente han. Bibelen ble derfor underordnet den
direkte åndsmeddelelse. Dette at åpenbaring gis utenfor
Bibelen, kalles for spiritualisme.
En annen gruppe kalles for døperbevegelsen. De
oppstod i Sveits, men holdt seg strengt til Bibelen og var slik
sett ikke spiritualister. De var motstandere av folkekirken fordi
det bibelske ideal var den rene menighet som bare bestod av
troende mennesker. Dermed ble spedbarnsdåpen forlatt fordi en
la vekt på personlig avgjørelse.
Det oppstod også antitrinitariske grupper, dvs. slike som
avvise treenighetsdogmet. Den mest kjente av disse var ledet av
Michael Servet som bl.a. gav ut boken "Kristendommens
gjenopprettelse" som gav et program for å komme tilbake til
en opprinnelig trinitetsfri kristendom. Han kom under dobbelt
press, av både katolikker og kalvinister, og ble til slutt
fanget av Calvin, anklaget for kjetteri og brent på
bålet i Genève i 1553. Senere oppstod det
antitrinitariske grupper i Polen.
Motreformasjonen
Kirkemøtet i Konstans (1414-18) vedtok det som var et
vanlig reformkrav i tiden: Kirken må reformeres på hode
og lemmer. Dette arbeidet var imidlertid vanskelig å få
skikkelig i gang slik at den evangeliske reformasjon som startet
100 år senere ble en skikkelig pådriver for dette
arbeidet også innad i den katolske kirke.
Et av reformtiltakene var opprettelsen av jesuitterordenen i
1540, på initiativ av spanjolen Ignatius Loyola. Jesuittene
ble et viktig kamporgan for både intern reformasjon og
bekjempelse av de evangeliske.
Det andre viktige reformtiltaket var kirkemøtet i Trient
1546-1546, Tridentiner konsilet. De lutherske menighetene bad
opprinnelig om et allment kirkemøte hvor de
påståtte misbruk i kirken kunne diskuteres. Det var
også planlagt et slikt møte i Mantua i 1537, men Luther
gav opp håpet om at det ville komme noe godt ut av det
på grunn av paven, som han jo hadde kalt for Den store
skjøgen i Rom. Når kirkemøtet endelig ble holdt i
Trient, møtte ikke lutheranerne, slik at det ble et rent
indre-katolsk kirkemøte. Møtet ble derfor i seg selv en
klar bekreftelse på at kirkesplittelsene var et faktum. Den
katolske krike var blitt en konfesjonskirke i seg selv ved siden
av den lutherske og kalvinske. Før møtet var slutt var
den anglikanske kirke også dannet.
Resultatet av møtet var at en jevnt over stadfestet
tidligere lærespørsmål og utformet disse gjerne i
direkte antiprotestantisk retning, se utdraget vårt om
rettferdiggjørelsen ovenfor. Noe praktiske innskjerpelser
ble likevel gjort for å rette på en del av de geistlige
maktmisbruk som utløste hele reformasjonen.
Freden i Augsburg i 1555 kan sees på som en
politisk-juridisk bekreftelse på kirkesplittelsen på
1500-tallet. Tridentinerkonsilet ble dens romerske katolske
teologiske bekreftelse på det samme.
Samlet om
reformasjonen
Hvilke drivkrefter står bak dannelsen av
reformasjonskirkene? Svaret er ganske entydig:
restaurasjonsønsket. Selv om det står sterke
religiøse personligheter bak dannelsen av både den
lutherske og reformerte kirke, har disse som uttalt hensikt
å gjenreise den opprinnelige kristendom. Dette ligger i hele
renessanseidealet - tilbake til kildene. Det var jo nettopp
fornyet studium av den bibelske tekst, som medførte kritikk
mot romerkirken. Luther ville rense den katolske kirken for visse
misbruk. Hans motivasjon var på ingen måte å danne
et eget kirkesamfunn. Selv de radikale var preget av
restaurasjonsmotivet, selv om man hos spiritualistene også
ser klare trekk av at den religiøse personlighet stikker
sitt hode fram. De kritiserte særlig Luther for ikke å
ha renset nok opp, ikke å ha gjort helt alvor av sitt
oppryddingsarbeid.
Den katolske motreformasjon må forstås først og
fremst som en konservativ motbevegelse, men har også
restaurasjonsmotiver i seg selv hva angikk kirkelig praksis, dvs
om det var samsvar mellom liv og lære. Men i teologisk
henseende var Tridentinerkonsilet et forsvar for middelalderens
rådende katolske teologi, og slik sett en ren konservering
av teologien.
Samlet om drivkrefter og motiver
I nedenstående tabell har jeg tatt inn absolutteringsmotivet som ble
beskrevet i forbindelsen med valdenserne. Ut for hver kategori
har jeg forsøkt å antyde hvilke kirkedannelser
motivene har hatt betydning. Denne kategoriseringen må
betraktes som svært grov og antydende. I virkeligheten har
en rekke ulike motiver og drivkrefter spilt inn. Dette er bare et
forsøk på å sette en slags merkelapp hvilke
drivkrefter som synes å vært den dominerende.
Hver kategori og kirke har sin nærmere beskrivelse eller
drøfting som man går til ved å klikke på
betegnelsen.
Utviklingen etter reformasjonen
Reformasjonen medførte en deling av den kristne kirke i tre hovedblokker, den ortodokse, den romersk katolske og den protestantiske blokk. Protestantene var selv oppdelt i tre hovedretninger, lutheranere, anglikanere og reformerte. I århundrene som fulgte ble den protestantiske blokk ytterlig oppdelt.
Renessansen var med på å gi næring til en tenkning der det individuelle mennesket stod i sentrum. På det religiøse området hadde det to virkninger. Den ene er den vi er opptatt av her, nemlig at folk krevde sin rett til å tro slik de ville og organisere seg deretter. Den andre virkningen var en dreining av selve trosfundamentet fra kollektivistisk til individualistisk. Det vil si at det etter hvert ble viktigere hvordan det personlige forholdet mellom Gud og den troende var, enn hvilken ytre kirkeorganisasjon man tilhørte. I første omgang avlet denne tankegangen den lutherske pietismen, som igjen var en drivkraft til dannelsen av metodismen i England. Kanskje er det først i vår aller nyeste postmoderne tid at denne antikollektivistiske tankegangen har slått ut i full blomst, der de etablerte kirkesamfunnene ofte erfarer stagnasjon eller tilbakegang, mens lokale uavhengige menigheter blomstrer uten at de som søker til disse menighetene gjør det i særlig grad på grunnlag av en prinsipiell teologisk argumentasjon.
Vi skal her kun beskrive noen overordnede trekk ved tre avskallinger fra reformasjonskirkene, nemlig baptismen, metodismen og pinsebevegelsen, knyttet til hhv. 1600-tallet, 1700-tallet og 1900-tallet. Detaljer om de gis under behandlingen av de enkelte kirkesamfunnene. De kan alle tre forstås som avskallinger som følge av et restaurasjonsønske.
Baptistene ønsket seg tilbake til den rene menighet der den enkelte helt selvstendig og viljestyrt bestemte seg for å tilhøre Jesus Kristus, og beseglet dette valg ved å ta dåpen, det vil si den troendes dåp. Barnedåpen fant de ikke beskrevet i NT, og dermed måtte den forkastes. Synet på forsamlingen av de frivillige troende ligger i bunnen av baptistenes kirkeforståelse. Dermed utviklet de det som kalles et kongregasjonalistisk kirkesyn der enkeltmenigheten står over det større kirkefellesskapet. Ut fra dette følger kravet overfor staten om full religionsfrihet, troendes dåp og at menighetene selv velger sine ledere.
Metodismen ble til som en reaksjon på et forfall i Den engelske kirke på 1700-tallet som følge av industrialiseringen av samfunnet og en rasjonalistisk teologi. Wesleybrødrene lengtet etter å leve et hellig liv, og dannet etter 1739 The United Societies, et slags landsomfattende indremisjonsselskap. Grunnleggerne hadde egentlig intet ønske om å bli et eget kirkesamfunn, men vil være en fornyelsesbevegelse innen den anglikanske kirke. Fra rundt 1795 framsto den likevel i realiteten som et eget kirkesamfunn; i USA allerede fra 1784 som følge av den amerikanske uavhengighetskamp.
Pinsebevegelsens så også på seg selv som en fornyelsesbevegelses innen etablerte kirkesamfunn, særlig baptistiske og metodistiske. Som Wesleybrødrene i metodismen, startet pinsebevegelsen som en lengsel etter helliggjørelse og knyttet dette til mottagelsen av Den hellig ånds kraft ved en såkalt åndsdåp. Et tilleggsmoment var en endetidsforventing som var ganske sterk ved forrige århundreveksling. Åndsdåpen manifesterte seg særlig gjennom tungetalen. Bevegelsen ble imidlertid i liten grad godtatt av de etablerte menighetene, så i praksis måtte de danne egne pinsemenigheter. Dette skjedde rundt første verdenskrig. På 1970-tallet synes imidlertid tiden å være mer moden for en lignende fornyelsesbevegelse, den karismatiske vekkelse, som ikke i særlig grad førte til kirkesplittelser men til fornyelse for troende innen de fleste etablerte kirkesamfunn. Nå man i dag snakker om pinsekristne, regner man med både de som er i dedikerte pinsekirker og karismatiske kristne innen andre kirkesamfunn, antageligvis til sammen over en halv milliard personer.
Kirkesamfunnenes historie har de første 19 århundrene vært en historie om splittelser og avskallinger, slik at antall kirkesamfunn har vært økende. Det siste århundret har imidlertid oppvist en ny tendens, nemlig den motsatte bevegelsen der kirkesamfunn enten prøver å slå seg sammen igjen (det har sporadisk hendt tidligere også) eller i hvert fall at de innleder dialoger med tanke på ikke å motarbeide hverandre og heller samarbeide. Dette arbeidet kalles økumenikk og er beskrevet i eget kapittel. Det økumeniske arbeidet har formalisert seg dels i opprettelsen av Kirkenes Verdensråd (1947), dels i en rekke samarbeidsavtaler og erklæringer mellom kirkesamfunnene.
Denne artikkelen er vist 26314 ganger |