Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

12. Økumenikk

Svein Sando, forelesninger på NTNU Rel.vit. HFKRL104 1998-2003

Økumeniske bestrebelser siden kirkens morgen

Økumenikk er en teknisk term for de bestrebelser som gjøres for å bøte på den kirkesplittelse vi så langt har beskjeftiget oss med.

I første omgang kan det se ut som om økumenikk er et moderne fenomen med følgende årsaker: økt toleranse og kommunikasjonsrevolusjonen, særlig knyttet til etterkrigstiden og opprettelsen av Kirkenes Verdensråd i 1947.

Bildet er imidlertid langt mer komplisert enn som så. For et første har vi sett at splittelser eller splittelsestendenser har vært til stede i kirkens historie fra starten av. Og er det splittelse og strid, så er det også noen som sørger over dette og arbeider for å hele det som er brutt sammen og bygge broer der det er avstand. Derfor finner vi oppfordringer allerede flere steder i NT om holde sammen. Jesus oppfordrer disiplene til dette i sin yppersteprestelige bønn rett før han dør: "Jeg ber om dere alle må være ett … " (Joh.17.21.23)

Kort historisk riss

De første 1600 år

Man kan betrakte de første økumeniske konsilene i oldkirken som forsøk på å hele en kirke som hadde utviklet ulikheter i synet på Kristi person. Det førte ikke frem. I stedet oppsto det monofysittiske og nestorianske kirker. Den store splittelsen i 1054 mellom østkirken og vestkirken ble også forsøkt helet igjen, nemlig ved unionskonsilene i 1274 og 1438/39, men østkirken avviste union. På reformasjonstiden var det også unionssamtaler mellom lutheranere og zwinglianere i 1529 og noe senere mellom lutheranere og kalvinister uten at dette førte til noe. (Molland s.362).

På forskjellig vis sto både pietisme og opplysningstiden for en dreining i økumenisk retning. Inntil 1700-tallet kunne man vanskelig tenke seg at et samfunn kunne bestå som et stabilt samfunn dersom man tillot divergenser i trosoppfatning. Derfor oppstod prinsippet fra freden i Augsburg 1555 om frihet for fyrsten til velge konfesjon, men at folket måtte følge fyrstens valg eller emigrere til et fyrstedømme der man kunne praktisere sin konfesjon.

Livet foran læren

Pietismen flyttet interessefeltet fra ytre kirketilhørighet til hjertets personlige forhold til Gud. Dermed ble konfesjonstilhørigheten underordnet det personlige trosliv. Livet kom foran læren. Opplysningstidens teologi framholdt det allmennkristelige og allmennreligiøse på bekostning av det konfesjonelle. Her gikk også det religiøse liv foran troslæren, men da forstått først og fremst i etiske kategorier, mens pietistene forsto det først og fremst i mer spesifikke troskategorier knyttet til den religiøse erfaring. Likevel er det et reellt slektskap mellom pietisme og opplysningstid i og med den sterke vektleggingen av det praktisk-religiøse på bekostning av det dogmatisk-konfesjonelle.

Internasjonalisering

Dette medførte dannelsen av interkonfesjonelle misjons- og bibelselskaper. De gradvis forbedrede kommunikasjonsmidler på 1800-tallet og senere medførte større mobilitet, noe som førte til flere internasjonale foreninger med ulike kristelige formål. Særlig var ungdommen sterkt representert i disse: Young Men's Christian Association (1844), Young Women's Christian Association (1855), World Student Christian Federation (1895) og dennes anti-liberale motbevegelsen International Fellowship of Evangelical Students fra 1947.

Kirkenes Verdensråd

Molland (s.370) sier at den såkalte Edinburgh-møtet i 1910 er den økumeniske bevegelses egentlige fødsel. Ut av dette møtet kom det tre viktige ting. Det ene var Det internasjonale misjonsråd som ble stiftet i 1921. Det andre var organisasjonen "Faith and Order" som først og fremst er et resultat av bestrebelser av biskop Charles Brent i The Protestant Episcopal Church, USA. Som ordet sier, skulle man her diskutere tro og forfatningsspørsmål. Den tredje var "Life and work" som ble drevet fram av den svenske biskop Nathan Söderblom. Disse to sistnevnte organisasjonene ble i 1947 slått sammen til Kirkenes Verdensråd (KV).

Grunnlaget for arbeidet i KV var fra starten ganske enkelt:

"et fellesskap av kirker som anerkjenner vår Herre Jesus Kristus som Gud og Frelser."

Den norske biskop Eivind Berggrav foreslo av hensyn til de ortodokse kirkers ønske, en presisering av grunnlaget, som i 1961 ble vedtatt slik:

"et fellesskap av kirker som bekjenner Herren Jesus Kristus som Gud og Frelser i samsvar med Skriften, og som derfor sammen søker å oppfylle sitt felles kall til ære for den ene Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd." (Wisløff s.171)

KVs har vært omstridt. Det omfatter heller ikke hele kristenheten. Den Romersk-katolske kirke har kun observatører i KV, en rekke konservative kristne grupperinger står dels utenfor eller er svært skeptiske fordi man mener grunnlaget er for uklart. Disse ser med mistro med det de kaller lefling med ikke-kristne religioner og en alt for ukritisk åpenhet for liberal eller liberaliserende teologi og etikk. I 1998 så vi tegn til at den ortodokse kirke synes å ville trekke seg ut av KV, visstnok pga pågående vestlig innpass i områder der de ortodokse kirker til nå har vært enerådende. Kamp for kvinnelige prester og åpning for homofil praksis i en rekke av de andre KV-kirkene har også falt de ortodokse tungt for brystet. På den annen side ser det ut som om de ortodokse satser mye på at samtalene med Den romersk-katolske kirken skal bære frukter, i følge en pressemelding 26.10.98 fra patriarken i Konstantinopel.

Grunnlaget for økumenikk

På hvilken grunnlag og på hvilken måte kan man overkomme kirkesplittelsene og deres årsaker? Dette spørsmålet er selvfølgelig helt fundamentalt for å drive økumenikk - og spørsmålet besvares ulikt.

Overvinnelse av læremessige divergenser

En første betraktning man kan gjøre seg, er at broen som bygges må stå i et saklig forhold det som medførte splittelse og strid. Har splittelsen sin årsak i en læremessig uenighet, og dette vil gjelde det store flertall av kirkesplittelser, må man enes om læren igjen. Men dette er selvfølgelig veldig vanskelig. Følgende veier synes mulige eller har vært prøvd:

Lærefastsettelse og kirketukt

Den kanskje vanligste metoden for å sikre enhet er rett og slett at moderkirken ved ulike midler forsøker å presse utbryterne tilbake til folden. Det er dette som kalles kirketukt og middelet har gjerne vært utelukkelse fra det kirken forvalter av frelsesgoder, gjerne nattverden (ekskommunikasjon). Bannlysning var egentlig ikke noe annet enn nattverdnekt, og dermed ment som et kraftig signal til den bannlyste at man mener vedkommende enkeltperson eller gruppe har begitt seg ut på så ville veier at man ved åndelige midler må advare ved å nekte frelsesgoder. Bak en slik tankegang ligger selvfølgelig den overbevisning om at utbryterne tar feil på avgjørende punkter. Dialogen er altså brutt - om den noen gang har vært der.

De oldkirkelige konsiler og den medfølgende dogmedannelse kan alle sees i dette lyset. Kirken enhet trues stadig ved avvikende læreoppfatninger om hvem Jesus er. Det første man må gjøre er derfor å definere hva som er rett lære (orto-doks). De som så hevder avvikende oppfatninger og krever at denne fra det ortodokse ståsted annerledes lære (hetero-doks), blir så først advart mot at kirketilhørigheten står på spill, og dernest utviser, ekskommuniserer eller lyser i bann de som etter advarselen fremdeles ikke gir seg.

I et pluralistisk samfunn slik vårt eget og det førstatskirkelige i oldtiden, ville en slik ekskommunikasjon ha relativt få sosiale følger utover den kirkelige siden. I et samfunn der koblingen stat og kirke var sterk, mye sterkere enn i et moderne statskirke-Norge, ville utelukkelse av kirkens fellesskap også være ensbetydende med store generelle sosiale problemer også. Generell fredlysning og bruk av inkvisisjon i middelaldersamfunnet er kanskje det mest slående eksempel på at kirkelig utestengning kunne gå på livet løs. Dette er sannsynligvis en av de viktigste årsaken til at man i perioden 451 til reformasjonen knapt har kirkesplittelser: omkostningene ble for store.

Dette er på en måte et mørkt kapittel i kirkens historie, men man skal også være klar over at det i prosessen med å definere hva som er rett lære virkelig var reelle diskusjoner som i og for seg ikke var avgjort på forhånd, i alle fall så lenge man ikke på en utilbørlig måte knyttet verdslig/fysisk og åndelig makt/autoritet sammen. Samtidig har man i slike dogmedannelser hatt som ideal ikke å overdefinere læren, dvs. man diskuterer det som regnes som så viktig at det verdt å strides om. Det er ikke hva som helst man skaper konflikt om. Et klart eksempel på dette er det lutherske læreskriftet Confessio Augusta som først framholder positivt hva man tror uten i og for seg å være polemisk overfor paven, for så å ta opp de, men kun de, punkter man mener det er misbruk i Den Romersk-katolske kirke.

"Vi forstår stykkevis "

En helt annen tilnærming til problemene er i tråd med ovennevnte skriftsted fra 1.Kor.13.9 der man tenker seg at de ulike kirkesamfunn har sett sin del av sannheten. Dette er tenkning som er utbredt nettopp innen KV. Læreboka (s.300) nevner dette under betegnelsene "unity in reconciled diversity" (enhet i forsonet mangfold) eller "gren-teorien" som jeg så den ble kalt og polemisert mot av biskopelig vikar Trond Kverno i Christ Catholic Church International i VL her om dagen. (CCCI er en liten internasjonal kirkelig nyskapning som forsøker å restaurere den førskismatiske katolske og ortodokse kirke.) Dvs at man tenker seg at hvert kirkesamfunn utgjør en gren på det store kirketreet.

Et godt stykke på vei tror jeg at denne måten å tenke på har noe for seg. I hvert fall hvis det medfører mindre skråsikkerhet på egne vegne. Det er vel slik dette siterte skriftstedet også skal forstås. Det kan føre en inn i samtaler med andre kirker med en respekt for at det kan finnes andre måter å se samme sak på, og så tørre å gi seg disse synspunkter i vold for å prøve deres sannhetsverdi.

Når det økumeniske arbeidet som, tross alt har pågått ganske intenst i vårt århundre, likevel ikke har ført til særlig mange kirkesammenslåinger, må det bl.a. bero på at denne for så vidt prisverdige ydmyke måten å forholde seg på, likevel i seg selv kun fører et stykke på vei. Fordi før eller senere kommer man gjerne til et punkt der man enten er uenig om metoden å forstå normen for å avgjøre spørsmål på eller man er uenig om hva som er normen rett og slett: Skriften alene? Skrift og tradisjon? Hvilken tradisjon? Livet og virkeligheten selv? Hvilken virkelighet?

Nå kan man innvende mot dette at det er nettopp disse normproblemer som samtalene må dreie seg om. Det gjøres da også. Vi har berørt de luthersk-katolske samtalene om Det kirkelige embetet nettopp fordi så mye av den katolske kritikk mot de protestantiske kirker går på at man der har et uegentlig kirkelig embete som diskvalifiserer elle reduserer nådegehalten i det pastorale arbeid som gjøres i reformasjonskirkene. Foreløpig har imidlertid disse samtalene ikke ført til mer enn å avklare visse historiske misforståelser, men for øvrig bare beskrive hva uenighetene består i. Nå er ikke dette uvesentlig, og det fører meg raskt over på den tredje modellen for økumenikk:

Konvergens

Med dette uttrykket menes at man rydder bort mest mulig av unødige uenighet og misforståelser, men med respekt for hverandre også synliggjøre hva uenigheten består i.

"Katolsk/luthersk felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren" fra 1997, signert i 1999, er et dokument ut fra en slik konvergens tenkning. La oss ta et par viktige eksempler herfra for å illustrere denne arbeidsmåten:

4.4 Den rettferdiggjorte som synder

(28) I fellesskap bekjenner vi at Den Hellige Ånd i dåpen forener mennesket med Kristus, rettferdiggjør og virkelig fornyer det. Men de rettferdiggjorte forblir resten av livet avhengig av Guds betingelsesløse rettferdiggjørende nåde. Selv ikke de rettferdiggjorte er fri fra syndens angrepsmakt (sml. Rom 6,12-14) og ikke unntatt fra den livslange konflikt mot Guds vilje gjennom den gamle Adams selviske begjær ...

(29) Dette forstår lutheranerne på den måten at den kristne er "samtidig rettferdig og synder". ... I disse forhold er de enige med katolikkene, til tross for ulikhetene når det gjelder forståelsen av den rettferdiggjortes synder.

(30) Katolikkene er av den oppfatning at den Jesu Kristi nåde som tilsies i dåpen tar bort alt som er synd "i egentlig forstand" og som "fortjener fordømmelse" (Rom 8,116 ). ... Siden menneskelig synd i henhold til romersk-katolsk forståelse alltid omfatter et personlig element og dette elementet mangler her, ser ikke katolikkene denne dragningen som synd i egentlig forstand. ...

4.5 Lov og evangelium

(31) Vi bekjenner i fellesskap at mennesker blir rettferdiggjort ved troen på evangeliet "uavhengig av lovgjerninger" (Rom 3,28). Kristus har oppfylt loven og gjennom sin død og oppstandelse avskaffet den som frelsesvei. Vi bekjenner også at Guds bud forblir gyldige for den rettferdiggjorte, og at Kristus i sin forkynnelse og ved sitt eksempel uttrykte Guds vilje, som også er en rettesnor for hvordan den rettferdiggjorte skal handle.

(32) Lutheranerne fremholder at skillet og den riktige rangorden mellom lov og evangelium er av vesentlig betydning for forståelsen av rettferdiggjørelsen. …

(33) Fordi loven som frelsesvei er oppfylt og avskaffet i og med evangeliet, kan katolikkene si at Kristus ikke er en lovgiver som Moses. Når katolikker understreker at de rettferdiggjorte er bundet til å rette seg etter Guds bud, fornekter de ikke dermed at Gud gjennom Jesus Kristus i barmhjertighet har lovet sine barn det evige livs nåde.
(Vatikanetes råd…(1997/98), mine understrekninger, utvalg og uthevinger)

Felleserklæringen ble godkjent av de fleste LVF-kirkene i 1998. Det offisielle katolske svaret kom 25.juni 1998 og vakte både undring og bestyrtelse innenfor visse katolske kretser og på luthersk hold (se fx. Luthersk Kirketidende nr.14/98). Man hadde nemlig forventinger til katolsk godkjenning siden det var "Det pavelige råd for fremme av kristen enhet" som hadde vært samtalepartner. Nå ble svaret gitt fra dette pavelige råd sammen med "Kongregasjonen for Troslæren". Noen leste dermed inn i svaret en viss indre katolsk splittelse der Troskongregasjonen hadde "seiret" over kardinal Cassidy i rådet for kristen enhet. Pressemeldingen kan nemlig leses som en reservasjon mot deler av Felleserklæringen, særlig mot det som på luthersk hold kalles "samtidig rettferdig og synder":

1. De største vanskelighetene som forhindrer at man kan tale om en fullstendig samstemmighet mellom partene om temaet Rettferdiggjørelsen, befinner seg i avsnitt 4.4 Den rettferdiggjorte som synder (nr. 28-30). Selv etter å tatt hensyn til de i og for seg legitime forskjeller som skyldes forskjellige teologiske tilnærmingsmåter til troens innhold, er for den katolske side allerede overskriften noe som utløser perpleksitet. I følge katolsk lære blir nemlig alt det som virkelig er synd tatt bort ved dåpen, og derfor er det intet hos de som er blitt født på ny som er hatefullt for Gud. …. Derfor er formelen "både rettferdiggjort og synder", slik den forklares i begynnelsen av nr. 29 … uakseptabel for katolikkene. …
(Det pavelige råd… 1998)

Lederen for Troskongregasjonen, den tyske kardinal Joseph Ratzinger, mente seg imidlertid både bakvasket og misforstått. I en ny pressemelding 9.10.98 (URL: http://www.katolsk.no/nyheter/1998/10/n981009c.htm ) sier kardinal Edward Cassidy at erklæringen kan underskrives "fullstendig og uten utsettelse".

Erklæringen ble imidlertid skrevet under 31.10.1999 i Augsburg på Allehelgensdag, dvs samme dag som Luther startet Reformasjonen.

Eksempler på tilnærminger mellom kirkesamfunnene

Vi har allerede nevnt de luthersk-katolske samtalene om rettferdiggjørelsen. Det finnes imidlertid ganske mange slike mellomkirkelige avtaler eller samtaler som forhåpentligvis er på vei mot en avtale. Her er de viktigste avtalene

Parter Emne År Stoff

Katolsk - anglikansk

Paveembetet

1999

Anglikansk tilnærming i pavespørsmålet (13.5.99)
The Gift of Authority (1999)

Katolsk - luthersk

Rettferdiggjørelsen

1997/99

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen (1997)

Luthersk - metodistisk

Generell

1997

Samarbeidsavtale mellom Metodistkirken i Norge og Den norske kirke

Luthersk - anglikansk

Generell

1996

Anglikansk-luthersk kirkefellesskap «Porvoo-avtalen»
The Porvoo Communion

Luthersk - reformert

Generell

1973

Agreement between Reformation Churches in Europe

Praktiske fellestiltak

En helt annet måte å drive økumenikk på er å la de læremessige uenighetene for så vidt bestå, og i stedet konsentrere seg om visse fellestiltak som lar seg gjennomføre på tross av enighet, eller skal vi heller si ut fra de punkter man er enige om eller de områder man brenner for. Vi merker her pietismens og opplysningstidens vektlegging av det praktiske framfor det læremessige. Vi har allerede nevnt misjonsframstøt og bibelselskaper som var av denne art.

Særlig viktig er dannelsen av The British and Foreign Bible Society i 1804. Dette var en interkonfesjonell organisasjon som, for å unngå læremessige problemer, bare utgav bibler eller bibeldeler uten kommentarer. Tilsvarende var stiftelsen av London Missionary Soceity i 1795 også ment som en interkonfesjonell bevegelse, men ble etter hvert preget av kongregasjonalistene. Ut over på 1800-tallet ble misjonsbevegelsene mer konfesjonelle, mens bibelselskapene holdt seg stort sett interkonfesjonelle. Det norske bibelselskap karakteriseres av Engelsviken i læreboka som "det bredest sammensatte økumeniske samarbeidstiltaket i Norge og favner alle fra Pinsebevegelsen til Den romersk-katolske kirke." (Borgen/Haraldsø s.294).

Selv om de fleste misjonsselskaper som sagt ble konfesjonelle, har likevel misjon og evangelisering fortsatt å være et møtested for praktisk økumenikk. Et moderne eksempel på dette er den såkalte Lausanne-bevegelsen som ble stiftet i 1974 med et evangelisk-konservativt utgangspunkt. I realiteten ble den til som en slags protest mot KV som bevegelsen mente var for mye preget av liberalteologi, katolisisme og kommunisme, i følge Molland (s.380). Det har imidlertid ikke vært lagt opp til noen konfrontasjon, og KV tok opprettelsen av Lausanne-bevegelsen som et tegn på mangler ved egen organisasjon og har forsøkt å ta opp utfordringen på en positiv måte. KV og Lausanne-paktens program er heller ikke uoverstigelig forskjellige, men Lausanne-paktens understrekningen av Skriftens inspirasjon og nødvendigheten av personlig omvendelse for å bli frelst, viser at det teologiske grunnlaget er strammere enn for KV.

Individuelle medlemskap i interkonfesjonelle tiltak

En siste type økumenikk som vi skal nevne her, er de organisasjoner av internasjonal konfesjonsløse type som sikter inn mot enkeltpersoner. Vi har allerede KFUM og KFUK og de kristne studentbevegelsene. I Norge vil de nasjonale utgavene av disse likevel har en konfesjonell forankring på topplan, mens de prøver å favne alle konfesjoner på grunnplanet.

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"


Denne artikkelen er vist 10398 ganger

© Svein Sando, førsteamanuensis (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no               
Startside · Start page (Eng.) · Statisk meny · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (2000). 12. Økumenikk. Dronning Mauds Minne Høgskole. Lastet ned 17.10.2019 fra http://www2.dmmh.no/~ses/index.php?vis=93&nid=1