Den russisk-ortodokse kirke

Svein Sando

I følge tradisjonen, stoppet apostelen Andreas ved Kievs høyder og velsignet den fremtidige by.

Russland grenset til det bysantinske imperium.

Prinsesse Olga av Kiev døpt 954, i Konstantinopel. Mange russere hadde møtt kristendommen før dette. Kiev den gang hovedstaden i Russland. Banet vei for den største av alle russiske begivenheter: dåpen av prins Vladimir og Russland i 988.

Russiske kirke opprinnelig under patriarkatet i Konstantinopel. Metropolitt i Kiev fra 1037. Metropolitt er rangen under patriark.

Store kirkebygg fra 10.århundre, og klostre århundret etter. Huleboeren St.Anthonius brakte munkevesenet av Athos-typen til Russland i 1051 som ble til et senter av religiøst liv, det også i Kiev.

Den russisk ortodokse kirke ble etter hvert en nasjonal kraft som bandt sammen i tider der mye brøt på og ville løse opp samfunnet. Mongolene kom i 1237. På 1600-tallet kom svensker og polakker.

Kirken ble selvstyrt (autokefale) i 1448, rett før Konstantinopel kollapset. Biskop Jonas fikk derfor tittelen Metropolen av Moskva og hele Russland. I 1589 fikk metropolen rang av patriark, som den femte i rang innen den ortodokse kirkefamilie. Moskva så på seg selv som det tredje Rom etter at både det første Rom (i Italia) og det annet Rom (Konstantinopel) var blitt forkastet i og med at rikene rundt det brøt sammen. Moskva var nemlig det eneste sted med patriark i den ortodokse verden der staten ikke var muslimsk.

En fornyelse av liturgien startet under patriark Nikon på 1600-tallet. Noen nektet imidlertid å etterkomme patriarkenes avgjørelser. Dermed oppstod det som kalles de gammeltroendes skisma.

Tsar Peter I startet en rekke reformer. Dette medførte at det i 1721 ble dannet en Synode som forble kirkens overhode helt til revolusjonen i 1917. Under den synodale perioden ble det lagt stor vekt på kirkelig utdannelse, restaurering av gamle kirker og en rekke nye ble bygget.

Under sovjetunionen led den russisk ortodokse kirke mye. Fram til 1943 ble det forfulgt og en rekke kirker stengt, prester forfulgt og henrettet, og patriark Sergius avsto fra å kritisere regimet i 1927 for i det minste å redde restene av kirken. Forgjengeren Tikhon hadde nemlig opptrådt mer i opposisjon til sovjetstaten, noe som antagelig ble en påskyndelse for å forfølge kirken som sovjetstaten oppfattet å stå på tsarregimet side. I 1943 skjønte imidlertid Stalin at han hadde behov for kirken i den store frihetskrigen, som 2.verdenskrig visstnok kalles i Russland. Dette medførte at kirker ble åpnet igjen og tilstanden letnet betraktelig. Under Krutsjov og Bresjnev ble det strammet inn igjen, for så å letne igjen under Gorbatsjov og til slutt bli helt fri fra sovjets fall ved overgangen til 1990-årene.

Sovjetregimets fall var som å åpne slusene for en undertrykket kirke, både innad i kirken og i det russiske folk. Følgende liste viser litt av de ytre endringer i løpet av en ti-års periode, omtrent:

Patriarken heter i dag Alexy II over Moskva og hele Russland. Han er den 15. i rekka og styrer sammen med Den hellige synode.

De legger i dag stor vekt på religiøs opplæring. Søndagsskolen er mest populær, men det finnes også voksengrupper, dåpsforberedelesgupper (voksne), ortodokse barnehager, ortodokse gymnasier, skoler, lærerskoler.

Diakonalt arbeid er i gang. Medisinprogram: eneste som tilbyr fri helsehjelp i Moskva.

Ungdomsarbeid startet i 1990.

Mange eksterne kontakter både mot andre kristne kirker og ikke-kristne religioner og mer sekulære grupperinger.

Denne artikkelen er vist 7378 ganger