Religion, livssyn, toleranse og sekularisering [0]

av førstelektor Svein Sando, DMMH

Versjon 2.3, delvis justert 21.06.2007. Første utgave 1998

Innholdsfortegnelse

Livssyn og pluralisme i samfunnet og i barnehagen

Livsspørsmålene
Livssynsmangfold og pluralisme
Forutsetninger for livssynsmangfoldet
Sekularisering
Sekularisering og livssynsmangfold i barnehagen

Sekularisering, toleranse og livssynsmangfold i historisk lys

Enhet mellom samfunn og religion
Religion og natursyn
Religion og samfunnsform
Religiøs pluralisme i antikken
Kristendommen som statsreligion
Kjetterforfølgelser
Boktrykkerkunsten som et livsynspluralistisk redskap
Renessanse og reformasjon
Den Anglikanske kirke blir til
   Det religiøse bakteppe
   De fyrstelige inngrep i kirkeordningen
Troen alene
Cuius regio, eius religio
Trettiårskrigen 1618-1648
Pietismen
Opplysning - og vekkelse
   Nord-Amerika
   England
   Frankrike
   Tyskland
Den franske revolusjon
   Revolusjonens virkninger
Religiøs toleranse i Norsk lovverk siden 1800
Avslutning og sammenfatning


Livssyn og pluralisme i samfunnet og i barnehagen

Livsspørsmålene

Til det å være mennesket hører evnen til å gjøre seg tanker om døden og livet, hvor vi kommer fra, hvor vi skal hen, hva som er meningen men alt sammen, hvor det onde kommer fra osv. - det vi kaller livsspørsmålene. Hvis denne påstanden er riktig vil det si at minst alle rimelig normalt utviklede mennesker, før eller siden, overfladisk eller dypt, stiller seg slike spørsmål - og de fleste prøver selv å finne svar på de, eller søker andres svar på de, eller forholder seg til svar som tilbys.

Livssynsmangfold og pluralisme

Vi lever i en kultur der livssynsmangfold er et påfallende trekk. Til tross for at vi har en statskirke i Norge, har vi lenge hatt andre kirkesamfunn og livssynsorganisasjoner som bevist har et ikke-religiøst fundament, så som Human-etisk forbund (HEF). Den siste mannsalder har vi også møtt ikke-kristne religioner i Norge, dels gjennom nordmenns søking etter andre kulturers svar på livsspørsmålene, dels brakt inn ved innvandrere og flyktninger. Dette kaller vi livssynsmangfold eller livssynspluralisme - eller pluralisme rett og slett.

Historisk sett er livssynsmangfold slett ikke det normale, selv om for eksempel det gamle Romerriket var pluralistisk på sin måte. Periodevis har det vanlige vært at en stamme, en gruppe, en nasjon har vært livssynsmessige homogene - og at muligheten for å ha et annet syn på livsspørsmålene ofte ble sett på som helt umulig. For oss, med en opplæring i toleranse og livssynspluralitet, kan dette virke både fremmedartet og direkte bakstreversk.

La oss prøve å forstå både tidligere tiders og andre nåtidige kulturers krav om livssynsenhet og det vi vil kalle undertrykkelse av livssynsminioriteter. Vi kan ikke uten videre fordømme dette eller riste bedrevitende på hodet. De har andre forutsetninger og andre rammevilkår enn det vi har her i Vest-Europa på vei inn i det tredje årtusen?

Forutsetninger for livssynsmangfoldet

Jeg tror at vår kultur har ervervet seg tre ting som muliggjør et livssynspluralistisk samfunn:

Disse tre tingene henger selvfølgelig i hop, men gir oss likevel tre knagger å henge tankene våre på. Ved å anføre disse tingene som noen av våre forutsetninger for å makte livssynspluralisme, har jeg samtidig laget en teori om hva de eldre samfunn og en del nåværende kulturer IKKE har eller bare har i mindre grad. Man kan også stille de samme spørsmål til grupper innen vårt samfunn, der livssynsmangfold sees på som en trussel.

Sekularisering

Livssynsmangfoldet er et nytt fenomen, sa vi. Denne forandring fra et livssynsmessig homogent og enhetlig samfunn, til denne pluralismen, kalles gjerne for sekularisering. Ettersom hva slags ståsted man har vil sekulariseringen fortone seg som noe positivt, negativt eller nøytralt.

Det frigjøring av kulturlivet fra kirkens kontroll som startet med mye av diktning og annen kunst i siste halvdel av 1800-tallet var en ønsket sekularisering fra disse aktørers side.

Tilsvarende ble samme prosess og den fortsatt pågående løsriving av de formelle og maktpolitiske bånd mellom kirke og samfunn, av mange innen Den norske kirke sees på som et forfall. Da en slik kirkelig frigjøring også ofte vi si frigjøring fra både moralsk kontroll og universaliseringen av etiske idealer, vil en slik løsrivelse også sees på som et moralsk forfall.

Forskere som beskriver og forklarer en slik løsrivelsesprosess vil bruke sekularisering som et mer nøytralt prosessbegrep. Man beskriver at løsrivelse skjer, uten å stilling til om dette er et gode eller onde.

Mange har ment at sekulariseringen kun har som sluttresultat at religionene dør helt bort. Karl Marx tenkte slik, og anså religionen som et overgangsfenomen på vei mot det klasseløse samfunn der man ikke trengte religionen lenger "som opium" for å holde ut undertrykkelsen i det sterkt klassedelte samfunn. Denne såkalte klassiske sekulariseringstese anser det som naturlig å forvente en prosess der religionens innflytelse på både stat og innbyggere reduseres stadig mer og mer. Men selv etter et par hundre år med sekularisering i Vesten, består religionen i samfunnet, stedvis kanskje sterkere enn for en mannsalder siden. Sekularisering er derfor ingen lineær prosess som kun fører til religionenes død. Den klassiske sekulariseringstese synes derfor ikke å kunne bekreftes av de senere tiårs hendelser.

Ting tyder på at religionen har evne til å vitalisere seg i krisetider. Det er minst to måter det kan skje på. Begge er fremtredende i vår tid. Den første er religiøs fornyelse i form av nyreligiøsitet og indrekirkelige "protest"bevegelser. Det andre er religiøs tilpassing der de sammenstøt som oppstår med "tidsånden" og moderniteten motvirkes ved nytolkning av religionens idégrunnlag eller uttrykksformer.

Historisk brukes ordet "sekularisering" først i forbindelse med innløsing av kirkelig jordegods slik at det kom over på verdslige hender. Som mer allment fenomen bryter prosessen gjennom i opplysningstiden (1700-tallet), men det hele startet i senmiddelalderen (1350-1500).

Det er forskjell på sekularisering og livssynsmangfold. Mens sekularisering er en prosess som gjør at kirken mister sine innflytelse gjerne på bekostning av ikke-religiøse livssyn, sier livssynsmangfold ikke noe annet enn at flere livssyn består side om side. Alle disse kan godt være religiøse. Livssynsmangfold impliserer altså i seg selv ikke ikke-religiøse livssyn, mens sekularisering på sin side gjerne fører til et livssynsmangfold fordi det oppstår et tomrom etter den kritiserte religionsformen. Dette tomrommet kan enten bli stående tomt i den forstand at en religiøst livssyn erstattet av et ikke-religiøst livssyn (ateisme, agnostisisme) eller det kan erstattes med en mer troverdig religion eller religionsvariant enn de(n) kritiserte kirkesamfunn som mister sin kontroll og innflytelse.

Sekularisering og livssynsmangfold i barnehagen

I barnehagen står man derfor grovt sett overfor tre "aktører" ettersom sekulariseringen har skjedd i stor eller liten grad, og om noe er trådd inn i sekulariseringens tomrom.

For det første har vi den etablerte og delvis offisielle religiøsitet knyttet først og fremst til Den norske kirke, men herunder må vi også regne alle andre etablerte tradisjonelle kristne kirkesamfunn (pinsevenner, katolikker, metodister osv). Disse er offisielle både i den forstand at vi har en statskirke og at kristendommen i Rammeplanen gis en viss status i og med formålsparagrafen i flertallet av barnehagene. Flertallet av barnehagens brukere tilhører Den norske kirke og undersøkelser viser at de føler en tilhørighet til kirken selv om bare et mindretall deltar i kirkelige aktiviteter utover de tradisjonelle markeringene julaften, dåp, bryllup og gravferd. Innenfor denne gruppen finner vi derfor foreldre som har alt fra et lunkent og temmelig passivt forhold til kirken til foreldre som deltar aktivt og gjerne vil at barnehagen skal stå for en klar kristen verdiforankring og gjerne bidra med en kristen oppdragelse. Med tanke på sekularisering kan vi si at dette er en gruppe der denne prosessen har slått inn i svært ulik grad, men den har det til felles at den (ennå) ikke har medført organisasjonsmessig løsrivelse fra et kirkesamfunn. Noe holder igjen, mye eller lite.

For det andre har vi de som bevisst tar avstand fra religion eller i det minste sier at dette er et tema som kun tilhører privatlivet og dermed bør holdes borte fra barnehagehverdagen. Her har altså sekulariseringen slått helt gjennom slik at båndene til religionen er også formelt brutt. Likevel kan det være stor variasjonen innenfor gruppen. Noen arbeider aktivt mot religionen og kan også forsøke å erstatte den med en anti-religion. Andre derimot anser spørsmålet om Guds eksistens o.l. som ubesvarbart, men at de for sin egen del ikke kan tro, men at andre må få mene hva de vil. I praksis er den siste gruppen den største blant disse. Det fører oftest til at samarbeidet mellom foreldre av denne og de som har kirketilhørighet kan gå rimelig smertefritt så lenge toleranse praktiseres. En smidig opptreden fra personalet vil kunne gjøre at begge grupper føler at de ikke blir tilsidesatt. Barnehagens verditilhørighet bør likevel være avgjørende for hvor vekten skal ligge. Ved en verditilknytning til kristendommen kan man ikke velge bort markering av de kristne høytidene selv om det er foreldre som protesterer på dette. Ordninger med alternativer ved f.eks. kirkebesøk bør i praksis være tilstrekkelig for å imøtekomme de som ønsker minimal religiøs påvirkning.

Den tredje gruppen er de som representerer nye religiøse uttrykksformer i Norge, f.eks. såkalte fremmede religioner (islam, hinduisme, jødedom) eller de såkalte nyreligiøse bevegelser. I den siste gruppen finner vi alt fra noen svært karismatiske kristne samfunn til alt innenfor det vi kan kalle alternativ religion med new age-preg. Dette er en svært uensartet gruppe som dels er glad for en kristen forankring av barnehagen, dels ønsker en slik forankring helt bort. Her er det viktig med åpenhet og kommunikasjon mellom foreldre og barnehagens personale om både hva barnet kan være med på av ting som flertallet ikke regner som livssynsmessig ladet (f.eks. med hensyn på mat, forholdet til nakenhet mm) og ting som mer direkte berører livssyn og religion.

I møte med livssynsmangfoldet settes toleransen på prøve, både personalets og foreldrenes. På den andre siden vil barna som går i en barnehage der mange livssyn er representert antagelig oppøve seg en god grad av toleranse dersom dette mangfoldet utnyttes positivt, og ikke gjøres til et problem.

Sekularisering, toleranse og livssynsmangfold i historisk lys

Idet følgende skal vi se litt på bakgrunnen i vår kultur for hvordan livssynsmangfoldet har oppstått for å forstå fortiden bedre og samtidig bli klar over våre egne kulturelle røtter.

Enhet mellom samfunn og religion

Begrepet sekularisering oppfattes ofte som et synonym til avkristning. Det har imidlertid en langt videre betydning som kanskje vel så mye kan beskrives ved hvordan forholdet mellom samfunnet og en religion er. Den prosessen som slakker båndene mellom storsamfunnet og religion er sekularisering.

Religioner vil oftest ha tanker om noen grunnleggende ting i tilværelsen. Det innbefatter også det vi kaller en kosmologi, dvs hvordan verden er blitt til, f.eks. skapt. Det er ikke uten betydning hva en religion vil si om naturen og materien og hvordan vi bruker den. Det materielle må tross alt være på plass (nok mat, klær osv) som et nødvendig grunnlag for det daglige livet.

Religionen sier vi har en mytisk, kultisk og etisk side. Det mytiske er religionens grunnlag, dens grunnfortelling om virkeligheten og menneskene, dens idéverden og teoretiske framstilling. Ut av det mytiske springer det kultiske som skaper forpliktende forbindelser mellom mennesker og guddommen (o.l.) på den ene siden og mennesker i mellom på den andre siden - et sted å høre hjemme. Det er gjerne en nær sammenheng mellom det mytiske og det etiske og dermed det som søker å regulere menneskers livsførsel.

Tilsynelatende er det den etiske siden ved religionen som er størst i kontakt med storsamfunnet. Religionene har gjerne sine moralske normer og verdier som den søker å få gjennomslag for i samfunnet. I kulturer der én religion dominerer og har også allmenn tilslutning, kan man snakke om en enhetskultur med få konflikter mellom samfunnet og religionens etiske univers. I slik tilfeller er religion og samfunn en enhet. Dersom store eller toneangivende deler av samfunnet derimot inntar en kritisk holdning til noen av den aktuelle religionens moralske normer og verdier, kan man snakke om at det skjer en sekularisering. Hvis opposisjonen ikke har forankring i en konkurrerende religion, vil samfunnets løsrivelse fra religionen derfor ofte ta form av en moralsk løsrivelsesprosess i liberaliserende retning. Moralske regler forkastes hvis man ikke finner annen begrunnelse for dem enn de eksklusivt religiøse. En sekulariseringsprosess er derfor nesten alltid ensbetydende med et moralsk forfall - sett fra religionens tradisjonelle ståsted. I mange tilfeller vil det være representanter innenfor religionen som selv arbeider for en endring av etisk tenkning innenfor religionen, og som samtidig er mer tilpasset samfunnet. Et aktuelt eksempel er synet på homofil praksis innen Den norske kirke. En sekulariseringsprosess i storsamfunnet kan altså medføre endringer innen religionen selv. Uenighet om slikt kan føre til at det dannes nye religiøse samfunn.

Men sekularisering er mer enn endring i moralsyn. Religion er som sagt mer enn moralregler. Religion er også helhetsbetraktninger av tilværelsen. Religion er bærer av normer og verdier på mer fundamentalt plan som gir åpninger eller sperrer mot vårt forhold til hele livsgrunnlaget, til naturen.

Religion og natursyn

Det er påfallende at samtidig med Europas sekularisering skjedde framveksten av det moderne industrielle teknologiske samfunn med bivirkninger som vi i dag aner rekkevidden av: et ubeboelig sted for menneskene. Det er derfor et påtrengende spørsmål om miljøkrisen er et resultat av religionens reduserte innflytelse? Er mennesket uten Gud blitt så selvstendig at det ikke skyr noen midler for å oppnå materiell tilfredstillelse og overflod straks, her og nå, uten hensyn til kommende generasjoner eller mennesker utenfor min umiddelbare horisont? Trengte vi en religiøs betinget etikk som satte grenser ved å si at det finnes noe som er hellig, noe som ikke kan krenkes uten at det får konsekvenser?

Det finnes de (f.eks. Lynn White Jr.) som hevder det stikk motsatte, nemlig at den vesteuropeiske religion, kristendommen, nettopp er en av forutsetningene for den nyorienteringen som skjedde i senmiddelalderen og renessansen som førte til naturvitenskapen og teknologiens framvekst. White's poeng er at den kristen skapelsesberetning i 1.Mosebok sier at menneskene skal bli mange og oppfylle jorden og legge den under seg. Dette skulle dermed vise et herskerideal vis a vis naturen som åpnet veien for å utnytte ressursene etter menneskelig forgodtbefinnende.

Nå er det nok kristne syn på naturen mye mer komplisert enn som så. Interessant er det å merke seg at en rekke munkeordner i middelalderen drev mønsterjordbruk på en økologisk riktig måte ut fra tankegangen om at naturen er Guds gave til menneskene som skal forvaltes som den skatt den er. Tanken om at naturen var til for menneskenes fri bruk var fjernt for dem. Naturen var tvert i mot et sted som viste Guds storhet. Var naturen så herlig, hvor mye herligere var da ikke Gud. Man kan med en viss rett tale om at man her fant en kirkelig legitimt uttrykk for å erkjenne eller oppleve Gud i naturen. Likevel var man påpasselig med å skjelne mellom Gud og naturen. Skaperen går aldri opp i skapningen i kristen teologi, slik den gjør det i flere Østens religioner, i det vi kaller panteisme ("Gud er alt"). Men slik et kunstverk sier noe om kunstneren, sier også naturen noe om skaperen.

Det kanskje klareste uttrykk for dette møter vi hos Frans fra Assisi. Hos ham er naturen ikke bare uttrykk for Gud, men i sin ytterste konsekvens menneskenes medskapninger. Derfor kan han tale om Broder ild og luft, og Søster vann og jord (de 4 elementer). Han taler til dyr og fugler. Det er også en gudstjeneste å beskjeftige seg aktivt med naturen. Dette var dette ikke bare Frans som var opptatt av. I Benediktinerordenen finner vi en stor sans for naturen å pleie og dyrke den. Siden Gud både viser seg i naturen og kan erkjennes i den, må en naturerkjennelse være en side av det å søke Gud, mente de.

Religion og samfunnsform

Religionens nærhet til samfunnet som helhet sees meget klart i de førindustrielle kulturer. For at jorden skulle gi livsnødvendig utkomme, var man helt avhengig av et godt forhold til det man trodde styrte tilværelsen, enten man tenkte på dette som guder eller mer upersonlige krefter. Den moderne forestilling og religion som en privatsak, et slags abstrakt livssyn som vi har tenkt oss fram til, er derfor fremmed for disse kulturer. Religionen og dens uttrykksformer var selve livets fundament.

Den levende natur i form av dyr eller planter er et under i seg selv som vi selv i dag ikke kan forklare fullt ut. Hvordan frø kan bli til planter når vi putter dem i jorda vekker i det minste undring selv for et moderne menneske. Hvor mye mer for et menneske som ikke har det minste peiling på naturvitenskapelig biologi.

Religiøse ritualer har derfor i uminnelige tider vært knyttet til både jegerkulturene og jordbrukskulturene. Ved å gjøre de riktige ritualene skulle man få livskreftene til nok et år å la kornet spire eller sørge for regn og sol i passe blanding slik at slekten ikke måtte gå vinteren sulten i møte. Og slo høsten feil, så hadde man også et sted å gå med sin fortvilelse: "Hvorfor Gud, lot du dette skje?"

Religionen ivaretok også miljøet ved å sette grenser for hvordan naturen kunne brukes. Noe var tabu, f.eks. svinekjøtt for muslimene og jødene. Dette kjøttet inneholdt trikiner, smittestoffer, som man dermed unngikk. Religiøse tabu var i dette tilfellet helsebringende.

Religionen kunne også gi forklaring på hvorfor ting ikke var så enkelt bestandig når det gjaldt å skaffe seg et livsgrunnlag av naturen. F.eks. syndefallsberetningen i Bibelen sier at fordi Adam og Eva spiste av eplet Gud har forbudt dem for å bli som Gud, så straffes de med smertefulle barnefødsler og at jorden kun vil gi sin grøde gjennom slit. Religionen søker dermed å gi mening til tilværelsens gåter, noe en gjennomsekularisert kultur nærmest per definisjon må avstå fra. Svar på spørsmål om mening og formål lar seg nemlig ikke svare på med de metoder den vestlige sekulariserte kultur bygger på - det vi også kaller "moderniteten".

Religiøs pluralisme i antikken

Religiøs pluralisme, det at mange religioner lever side om side i en og samme kultur, er ikke kun et moderne fenomen. Det er mange beretninger om at religiøse minoriteter har kunne bestå i områder med en annen dominerende majoritetsreligion.

Store deler av Bibelen er skrivet inn i en slik situasjon. Josef som ble solgt av brødrene sine som slave til Egypt, og som senere etter å ha kommet i en svært begunstiget situasjon ved Faraos side, fikk resten av familien flyttet til Egypt. Etter hvert ble de et minoritetsfolk som holdt på sin tilbedelse av Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Det ser ut som om de fikk fortsette sin gudsdyrkelse i fred, selv etter at "Josef ble glemt" som det står, etter noen generasjoner. De ble undertrykt og Moses stod fram som den som viste dem veien tilbake til der Jakob kom fra, til Kanaan, dvs dagens Israel/Palestina. Men der var det i mellomtiden rykket inn nye folk med sin gudstro, gjerne knyttet til guder for lokale områder. Når Israelittene etter mange års strev og kamp med disse stammene omsider slo seg ned igjen i Kanaan måtte de kjempe en kamp for å overleve som religiøs enhet fordi de i alle fall den første tiden levde tett inn på disse folkene med annerledes religion. Selv etter at de har fått et visst politiske herredømme i regionen og etablerer seg med kongedømmet og samlende konger som David og Salomo, utfordres de stadig av disse lokale gudsdyrkelsene fordi de ble inngått giftermål med familier som ikke holdt seg til Abrahams, Isaks og Jakobs gud. Profetene maner stadig vekk til å kvitte seg med dette innslaget av fremmed religiøsitet, noen som viser at det nettopp fantes religiøs pluralisme hele tiden.

I det store Romerriket var den religiøse pluralismen absolutt til stede. Dette enorme riket ble holdt sammen av en ytre militær/administrativ makt som fant det klokt ikke å utfordre de lokale skikker mer enn høyst nødvendig. De hadde imidlertid et behov for noe som var felles utover det militært-administrative nærvær. Derfor ble det etter hvert i keisertiden påbud om å ofre til keiserens bilde i tillegg til utøvelsen av de lokale religiøse skikker. For de fleste religionsformer var det greit. For jødene var det ikke så. Deres strenge krav til at Gud er én (monoteisme) og det 1.Bud om ikke å dyrke andre guder, gjorde at jødene motsatte seg kravet om keiserdyrkelsen. Dette ble innvilget, visstnok fordi jødenes religion ble ansett for å være "gammel og ærverdig". Man kan jo lure på om det lå økonomiske grunner bak. Jødene bodde spredd rundt i hele Romerriket og hadde sin synagoger på en rekke steder. Siden de utenfor Palestina stort sett var jordløse, måtte de livnære seg av handel og håndverk. Slik innehadde de ofte nøkkelposisjoner på et sted, og en forfølgelse av jødene ville antagelig være til skade for samfunnet ellers.

Til å begynne med ble de kristne sett på som en jødisk sekt, og nøt godt av det amnesti jødene hadde fått mht keiserdyrkelsen. Men etter hvert som de kristne menighetene framsto i opposisjon til synagogen, mistet de også de rettighetene som jødene hadde. Man kunne neppe si at deres religion, i den grad de avvek fra jødedommen, var gammel og ærverdig. Derfor ble de forfulgt dersom de ikke ofret til keiserens bilde. Dette er bakgrunnen for de fleste av forfølgelsene myndighetene satte i gang overfor de kristne. Det hele kulminerer i den såkalte diokletianske forfølgelsen i 303-313, den siste og mest omfattende av de. Denne gangen var det mer enn kravet om ofring til keiserens bilde som var årsaken. Den stadig mer innflytelsesrike kirken ble sett på som en trussel for staten. Kristne embetsmenn skulle fratas sine verv, kirker ødelegges, sammenkomster ble forbudt og prestene fengsles. Tallet på martyrer ble stort og en rekke andre ble lemlestet for livet.

Kristendommen gror fram i en periode med stor religiøs toleranse og i et pluralistisk samfunn hva religion angår. Dens framgang nettopp i en slik kultur beror bl.a. på at den i motsetning til en del lokale religion var blitt det vi kaller universalisert. Den trenger ingen tilknytning til et bestemt sted eller et bestemt geografisk område. Dette var en prosess som hadde startet allerede med jødedommen. Kristendommen vant fram bl.a. fordi den framsto som en nyhet, og som en religion for alle sosiale lag. De undertrykte: slaver og kvinner, fikk status på lik linje med konger og rike menn. Samtidig forkynte den et budskap om et liv etter døden, et håp om noe bedre hinsides som var viktig i en periode der man så at Romerriket sakte med sikkert var i ferd med å råtne innenfra. Barbarene og germanerne presset på grensene. Folkevandringstiden sto for tur. I en slik turbulent tid, vant den religion fram som kunne gi svar eller trøst for en evig framtid. Romerriket gikk under. Kirken besto, og utbredte seg blant de nye folkesalgene som flommet inn over det gamle romerske Europa.

På en måtte kan vi se at det skjedde en motsatt prosess av sekularisering siden kirken festnet sin makt i århundrene etter Konstantin. Dersom vi med sekularisering bare tenker på den kristen kirke, kan det være riktig å si det slik, men kirken framsto ikke på en ikke-religiøs mark. Det overtok det rom der andre religioner ikke synes adekvate eller sterke nok. Man gikk fra religion til religion. Det er noe annet enn å gå fra religion til ikke-religion.

Kristendommen som statsreligion

Før Romerriket gikk under rakk den kristne kirke i løpet av 57 år å gå fra forfølgelse til monopol. Diokletians etterfølger, Galerius (305-311), skjønte etter hvert at staten ikke var tjent med disse forfølgelsene av de kristne, og proklamerte i 311 at de kristne skulle tåles i riket. Men forfølgelsene fortsatte og opphørte først i 313 da Konstantin den store gav de kristne tilbake de rettighetene som Diokletian hadde tatt fra dem. Men Konstantin hadde en medregent, Licinius, som hersket i den østlige delen av Romerriket. Først i 323, da Konstantin beseiret Licinius, opphørte forfølgelsene helt.

Det som er interessant i vår sammenheng, er at Galierius først og Konstantin i enda større grad, så at det ville være uheldig for staten å bekjempe en fremvoksende religiøs grasrotbevegelse med følgende viktige karaktertrekk: 1) En etisk forkynnelse som, om den ble etterfulgt, ville medføre ro og stabilitet i samfunnslivet, 2) Et budskap som hadde vist seg appellerte til alle mennesker, uansett sosialt lag, rase eller sted. Begunstigelse av en slik religion ville være en bedre måte å knytte Romerriket sammen på, enn en ovenifra pådyttet krav om tilbedelse av keisers bilde. Konstantin var en realpolitiker som nok hadde en ekte religiøs interesse for kristendommen, men som først og fremst så dens praktiske betydning for staten. Like lite som forgjengerne ville han løse båndene mellom religion og politikk. Forskjellen var at han i stedet for å støtte seg til den gamle romerske mytologi, anså det smart å støtte seg til den religion som faktisk viste seg å framtida foran seg. Kirken ble sett på som det lim som skulle holde Romerriket sammen. At Romerriket likevel gikk under betø ikke i og for seg at limet ikke holdt, men at det var mer enn indre samhold som skulle til for å redde denne tilårskomne kolossen av et romersk imperium - men det er en annen historie.

Indre kirkelig splittelse var ikke ønskelig skulle kirken fungere som lim. Og kirkelige stridigheter hadde det vært i flere hundre år allerede. Derfor innkalte Konstantin til et stort kirkemøte i Nikea i 325 med klar ordre til biskopene om å bli enige om stridsspørsmålet: hvem var Jesus: Gud, eller menneske eller begge deler? Resultatet av dette kirkemøtet, og en oppfølger i Konstantinopel noen tiår senere, ble den trosbekjennelse som er oppkalt etter disse to byer: den "nicaenokonstantinopolitanske" trosbekjennelse (den "nikenske" for enkelthets skyld) som den dag i dag er felles trosbekjennelse for så godt som alle kristne kirker. Ved store høytidsdager i det norske kirke framsies nettopp den nikenske trosbekjennelsen isteden for den vanlige apostoliske trosbekjennelse.

En av Konstantins sønner, Julian, ble keiser i 361-363. Han så med forrakt på det intrigespill som kirkens menn bedrev ved hoffet, og vendte tilbake til den gamle romerske religion. De kristne mistet igjen sine rettigheter og en viss forfølgelse startet på nytt. Men Julian, "den frafalne" som han ble kalt, døde etter to år ved makten, og kirken gjenvant sin posisjon. Keiser Theodotius (379-395) tok skrittet helt ut og gjorde kristendommen til eneste tillatte religion i Romerriket. Kristendom var blitt statsreligion - den hadde fått monopolstatus. Til å begynne med ble annen religionsutøvelse tolerert. Men mot slutten av Theodotius regjeringstid ble deltagelse i kultus til ikke-kristne religioner truet med dødsstraff.

Sett fra kirkens side var dette et gode i den forstand at man slapp frykt for forfølgelse samtidig som man selv kunne støtte seg til den verdslige makt i kampen mot indre splittelse i vranglære. På den annen side mistet man i en viss grad indre frihet, fordi kirken så tett ble knyttet til den politiske makt og måtte gå maktpolitiske ærender. Dette var kirken egentlig ikke forberedt på. Jesu proklamerte jo nettopp at hans rike ikke var av denne verden og at man skulle gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er. Dette samrøre mellom religion og politikk som innledes i 380 har kommet til å prege kirkens plass i samfunnet siden den gang, og er kanskje en av grunnene til den sekularisering som skjøt fart 1200 år senere, delvis med samme argument som Julian den frafalne: en forakt for kirkelige maktintriger.

Kjetterforfølgelser

Dårlig samsvar mellom liv og lære fører alltid til misnøye og ønske om fornyelse og rensing. Noen ville ta det kristne budskapet om nestekjærlighet og uselviskhet mer på alvor enn man synes kirken selv i praksis sto for. Lenge ble slike tendenser kirkeliggjort i den grad at disse ble gitt et fristed innenfor den kirkelige organisasjon: ordensvesenet med mannlige munker og kvinnelige nonner. Som oftest bodde de i kolonier, i klostre der de kunne leve etter sine egne idealer.

På 1100-tallet kom imidlertid katarene ("de rene") på banen. Av ordet "katar" kommer vårt ord kjetter. De bringer til overflaten en understrøm om har levd skjult i kirkens historie helt siden 300-tallet og som går tilbake til den såkalte manikeismen som foraktet det kroppslige til fordel for det åndelige. Katarene avviste ekteskapet, edsavleggelse, og militærtjeneste. Dette var ordninger som folk flest oppfattet som fundamentale for at et samfunn ikke skulle gå i oppløsning. Det som i utgangspunktet var en religiøs protest, kom også til å bli en sosial og dermed også politisk protest.

Kjøpmannen Petrus Valdes fra Lyon i Frankrike gav bort alt han eide og begynte som tigger og som vandrepredikant. Han fikk mange tilhengere, de såkalte valdensere, som også forkastet edsavleggelse, krigstjeneste, dødsstraff, sjelemesser m.m. Kirken forbød Valdes å tale slikt, men han ville lyde Gud mer enn mennesker, så han og hans tilhengere fortsatte sin virksomhet.

Både katarer og valdensere ble lyst i bann av kirken, ekskommunisert, i 1184. Dette kirkelige mottiltak var i utgangspunktet ment som en ren åndelig advarsel ut fra tankegangen at "utenfor kirken finnes ingen frelse". Når de ble lyst i bann, ble de avskåret fra deltagelse i kirkelige handlinger slik som dåp og nattverd. Men dermed ble de stengt ute fra det sted der kirken formidler frelsen til mennesker. Tankegangen var den, at ved å lyse de i bann ville man ikke frata folk frelsen, men man ville vise dem at deres gjerninger er så alvorlige, at kriken på sin side må ta kraftige virkemidler i bruk for å advare. Hensikten med bannlysningen var at de skulle vende om og angre, for så å bli innlemmet i kirkefellesskapet igjen. I tillegg hadde man den tankegang at for store protester på grasrotplan mot kirkelære og kirkelig myndighet, ville være farlig for andre mennesker. De kunne bli påvirket. Også av den grunn ble derfor vranglærerne skjøvet ut, for de svake sjelers skyld.

Altså, den kirkelige åndelig begrunnelse for kjetterstempel og bannlysning var begrunnet i omsorgen for kjetteren selv og for de han eller hun kunne villede. Målet med bannlysningen var at kjetteren skulle komme på bedre tanker og vende tilbake til det kirkens ledere definerte som rett lære - ortodoksi.

Men som det ofte skjer, de rent åndelig hensikter blir rørt sammen med politiske og andre begrunnelser. Truet disse kirken, så truet de også staten. Derfor var fyrstene vel så ivrige i å bekjempe kjetterne som kirken. Og fyrstene hadde maktmidler utover bannet. Under et blodig korstog i årene 1209-29 ble katarene i Sør-Frankrike omtrent utryddet. Fra kirkelig hold ble Inkvisisjonen opprettet i 1231 som et kjetterbekjempende organ underlagt paven direkte. For å effektivisere saksgangen, ble tortur legalisert i 1252.

Boktrykkerkunsten som et livssynspluralistisk redskap

I 1455 kom Gutenbergs bibel. Den og andre skrifter kunne nå spres blant et mye større publikum enn det tidligere var mulig. Rett nok var trykksaker enda dyre ting og slett ikke alle kunne lese og skrive. Men i forhold til håndskrevne dokumenter, var dette en revolusjon som ikke minst kom meningsfriheten til gode. Tanker og ideer kunne spres på en langt mer effektiv måte enn tidligere.

Renessanse og reformasjon

Renessanse betyr gjenfødelse. Man ville tilbake til kildene. Gjennom de muslimske maurerne i Spania hadde Europa gjenoppdaget den greske og romerske antikke verden. Man ønsket seg tilbake til røttene. Middelalderen var i ferd med å utspille sin rolle gjennom en rekke kriser. Man ønsket fornyelse, ja rett ut en gjenfødelse. Den italienske renessanse var mest radikal. Der var også det kirkelige moralske forfall størst. Derfor ble den italienske renessanse i større grad enn den nord for Alpene mer kirkekritisk og mer menneskesentrert. Nord for Alpene tok man slagordet «til kildene» mer på Bibelen. Den begynte man nå å studere for fullt, helst på grunnspråkene hebraisk og gresk, og ikke bare i latinsk autoritativ oversettelse (Vulgata).

Den generelle kirkekritikk førte også til et krav om kirkelige reformer. Fordi renessansen nord for Alpene tok mer form av bibelstudium enn kristendomskritikk. Dermed oppdaget man at kirkens praksis ikke samsvarte med Bibelen. Den tyske munken dr. Martin Luther (1483-1546) ønsket egentlig ikke å dannet noe nytt kirkesamfunn, men ønsket endring på visse misbruk innen den katolske kirke. Hans kritikk var imidlertid begrunnet i Bibelen, og han fikk umiddelbar støtte for sine synspunkter slik at det ikke var så lett uten videre å stoppe munnen på han. Ikke ønsket paven det heller, fordi det striden i utgangspunktet dreiet seg om var avlaten, og inntektene av den gikk til bygging av Peterskirken i Rom. Det var denne usmakelig kobling mellom fattige menneskers ønske om en kortere pinsel i skjærsilden og pavens griskhet på penger, som gjorde Luther så harm - og dette fenget. Luther fikk støtte av en rekke tyske fyrster som for sin egen del også så seg tjent med å bli løst fra pavens overhøyhet. Den religiøst begrunnet reformasjon fikk derfor raskt også preg av en politisk løsrivelse, som man må kunne se på som en form for sekularisering vis a vis han som kalte seg Jesu vikar, paven i Rom.

Når vi framstiller dette som en løsrivelse, er det en sannhet med visse modifikasjoner. Luther hadde intet ønske om å bryte med Rom, men Rom kastet ham ut av kirken ved å lyse ham i bann. Dermed ble Sentral-Europa kastet ut i en rekke uroligheter som ofte kalles for religionskriger. Men som vi sa, beveggrunnen for å løsrive seg fra Rom var vel så mye maktpolitikk som dypt religiøst engasjement. Som et eksempel i rene Se-og-hør-stil på hvilke blandede motiver det som i resultatet blir en religiøs frigjøring, skal vi se i korthet på hvordan den Anglikanske kirke i England ble til:

Den Anglikanske kirke blir til

Det religiøse bakteppe

Professor i teologi i Oxford, John Wiclif (1329-1384) hadde allerede på 1300-tallet oversatt Bibelen til engelsk. Dermed kunne flere enn de geistlige selv lese hva sann kristendom skulle være. Selv anklaget Wiclif kirken for feilaktig å ha innført pavedømmet, helgendyrkelsen, forvandlingslæren (at brød og vin i nattverden forvandles fysisk til Jesu legeme og blod) og læren om kirkens skatt av overskytende gode gjerninger (et av grunnlagene for avlatshandelen og skjærsilden). Mange støttet Wiclif og en av hans studenter, tsjekkeren Jan Hus (1370-1415) tok med seg disse reformtanker hjem til Tsjekkia for etterhvert å bli brent på bålet for slik kritisk tale mot pavekirken.

I 1525-26, en åtte års tid etter at reformasjonen hadde startet i Tyskland, fikk William Tyndale trykket en utmerket engelsk oversettelse av det Nye testamente som medførte at folk selv kunne lese seg fram til at kirken trengte reformasjon og fornyelse. I samme retning virket de helt samtidige skrifter av Martin Luthers som ble lest i stort antall i England, til tross for forbud mot slikt. Den katolske kirke i England reagerte hardt mot slike tanker og mange ble henrettet.

De fyrstelige inngrep i kirkeordningen

Kong Henrik VIII (1491-1547), han med de seks konene, giftet seg første gang i 1509 med Katarina av Aragon, enke etter sin avdøde bror. Det samme året besteg han tronen. Han hadde teologisk utdannelse og var en av de ivrigste motstandere av en reformasjon - i alle fall til starten på 1530-tallet. Han deltok i tidens teologiske debatter og i et skrift forsvarte han katolisismen mot Luthers reformtanker. Paven takket ham for dette ved å gi ham ærestittelen "Troens forsvarer".

Problemet var imidlertid at hans kone Katarina ikke fikk noen levedyktig sønn. Datteren Maria (1516-58) var ikke godt nok for den ærgjerrige Henrik. Så ble han forelsket i hoffdamen Anne Boleyn. Et kongelig sidesprang kunne man alltids forsvare, men eventuelle barn ville ikke være legitime arvinger til tronen - og han ønsket seg en sønn.

Hva gjør man da. Jo, man søker å få omstøtt det første ekteskap. Det ble nemlig inngått under juridisk sett litt uklare forhold, slik at han den gang måtte få pavelig dispensasjon for inngå det. Dersom dette ekteskapet kunne erklæres ugyldig, ville veien for Anne Boleyn være klar. Men paven nektet å omstøte ekteskapet, antagelig av to grunner. For det første ville en slik omstøting for paven være det samme som å si at han selv tok feil da han i sin tid tillot ekteskapet. For det andre var han politisk sett i hendene på keiser Karl 5 som var nevø av Katarina. Paven ville imidlertid strekke seg langt, og tilbød dobbeltekteskap, bigami, altså! Henrik avslo.

Den reformasjonsvennlige teologen Thomas Cramner foreslo da at Henrik skulle sende sin "sak" ut på høring blant noen europeiske universiteter for å prøve gyldigheten av det første ekteskap. De erklærte, på bestilling?, at ekteskapet var ugyldig. Som takk ble Cramner utnevnt av Henrik til erkebiskop i Canterbury. Men det kunne ikke en fryste gjøre. Det var pavens oppgave. Dermed hadde Henrik gjort seg til øverste myndighet i kirken i England, og bruddet med paven i Rom var en realitet. Cramner kunne imidlertid som erkebiskop, avsi dom i ekteskapssaken og i 1533 giftet Henrik seg med Anne. Samme år fødte hun Elizabeth (1533-1603) som senere ble regjerende dronning. Parlamentet fulgte opp, ved året etter å utrope Henrik til "den engelske kirkes overhode på jorden med direkte myndighet fra Gud". Klostervesenet ble avskaffet og klostergodsene inndratt til kronen. For øvrig skulle kirken fortsatt være romersk-katolsk. Ingen forandring i teologi og tro ble tålt, men heller ikke pavevennlighet.

Anne fikk ingen sønn hun heller. Dvs. hun fikk vel knapt prøvd seg, for hun ble anklaget for utroskap og henrettet i 1536 allerede. Neste dame ut var Jane Seymour som faktisk fødte ham sønnen Edvard (1537-1553), men som selv døde i barsel.

Edvard ble konge 10 år gammel da Henrik VIII døde i 1547 (året etter Luther døde). Edvard fikk formyndere og de var vennligsinnet overfor reformasjonen. Cramner var drivende kraft og utgav "The Book of Common Prayer", en bønnebok med klart protestantisk preg. Men Edvard var sykelig og døde i 1553.

Allerede i 1544, mens Henrik levde, klarte Maria, Henriks datter i det første oppløste ekteskapet, å få parlamentet til å innrømme henne arverett til tronen etter Edvard til tross for at ekteskapet mellom hennes mor og Henrik formelt var oppløst. Det ble derfor hun som overtok tronen som Maria I Tudor. For å sikre sin legitime rett til tronen, innledet hun en katolsk motreaksjon som blant annet førte Thomas Cramner til bålet. For sine upopulære forfølgelser fikk hun tilnavnet "den blodige".

Maria døde i 1558 og den neste av Henriks døtre sto klar for å overta tronen - Elizabeth I Tudor. Det sies at hun var religiøs likegyldig, men for å sikre sin legitimitet, var det viktig ikke å støtte katolikkene for de anerkjente henne ikke som lovlig arving. Derfor vendte hun seg til protestantene og gjeninnførte Cramners Book of Commong Prayer og innsatte seg selv som øverste leder av den engelske kirken. En lærebekjennelse kalt "De 39 artikler" ble formulert på en så rund måte at den kunne samle de fleste retninger innen den engelske kirke - en form for toleranse innenfor visse rammer, altså.

Det er mange grunner for endringer i et folks trosgrunnlag. I England skjedde var det gjort et forarbeid på grasrota, men de ytre årsaker var altså fyrstenes behov for erotikk, ærgjerrighet eller personlig legitimitet.

Troen alene

Renessansen ideal om å sette mennesket i sentrum fikk også sin religiøse motpart i reformasjonen. Luther satte enkeltmenneskets forhold til Gud i sentrum. Noe kirkelige bispe- eller presteembete skulle ikke stå i mellom Gud og mennesket. Her gjaldt "Kristus alene", "Skriften alene" og "Troen alene", for å gjenta noen slagord fra Luthers hånd. For Luther var ikke dette ment som starten på en prosess der mennesker skulle løsrive seg fra kristendommen, men som en løsrivelse fra visse gale kirkelige bånd som var lagt på folk. Slik sett er det snakk om en gryende sekularisering, men bare vis a vis kirkelig bånd, ikke i forhold til Gud. Tvert i mot er Luther meget klar i sine etiske anvisninger, men de begrunnes først og fremst som gode ordninger for et godt og tjenlig menneskeliv. Slik sett er Luthers program annerledes enn f.eks. den sekularisering som den kulturradikale forfattere fra 1850-tallet av stod for.

Cuius regio, eius religio

"Slik landet, så også religionen". Dette latinske uttrykket stammer fra religionsfreden i Augsburg i 1555 som tilsa de enkelte tyske fyrstedømmer selv retten til å velge religionsform, enten Romersk katolsk eller luthersk. Meningsinnholdet kan godt uttrykkes slik: Slik kongen tror, må også hans folk tro. Kalvinistene var unntatt fra denne gryende religiøse toleranse.

På en måte var dette starten på prinsippet om religionsfrihet. Men friheten gjaldt altså staten i forhold til omliggende stater. Ikke innad. Ville man ikke tro som fyrsten, fikk man finne seg et annet fyrstedømme. På den tid kunne man vanskelig tenke seg at et samfunn ville kunne bestå dersom innbyggerne trodde forskjellig. Var det krig og ufred mellom fyrster med ulik religion, hvor mye mer ville det ikke bli krig og ufred blant enkeltpersoner dersom denne toleranse også skulle gjelder der? Igjen gjenkjenner vi tankegangen om religion som sammenbindende lim.

Trettiårskrigen 1618-1648

Fordi kirke og stat/fyrste var så innblandet i hverandre som de var, betydde en religiøs konflikt også gjerne en politisk/militær konflikt også. Freden i Augsburg var jo nettopp en fred etter en militærkrig. Men fredstraktaten fra Augsburg ble ikke sett på med blide øyne fra katolsk side. Man ønsket å vinne tilbake til tapte områdene for katolisismen, og siden religionen var knyttet til fyrsten, må denne tilbakevinning skje militært. I 1608 dannet de evangeliske fyrstene Den protestantiske union, som året etter fikk sitt motsvar i Den katolske liga. Det var derfor militærallianser som tørnet løs på hverandre i 1618. Krigen gikk i faser og i forskjellige områder; først i Böhmen, dernest i Nord-Tyskland der Danmark var involvert, dernest ble den svenske Gustav 2. Adolf involvert og i siste fase Frankrike som faktisk støttet protestantene. Krigen førte ikke til noen klar militær avgjørelse, men krigstrette satte de seg ned o forhandlet fram freden i Westfalen i 1648.

Det kirkelig interessant resultatet av den freden er følgende:

  1. Grensene mellom protestantiske og katolske områder i Sentral-Europa skulle være slik de var i 1624.
  2. Augsburgfredens prinsipp om valgbarhet av konfesjon ble nå også utvidet til å omfatte kalvinister.
  3. Fyrsten kunne skifte religion uten at folket behøvde å gjøre det samme, dvs. at "cuius regio, eius religio" ikke skulle gjelder mer! Dette er interessant, for det betyr at de stramme båndene mellom fyste og folk i kirkelige spørsmål var i ferd med å løses. Man var gått enda et lite skritt i retning av religiøs toleranse.

Pietismen som pådriver for religiøs toleranse

På kirkelig protestantisk hold skjedde det en individualisering utover på 1600 og 1700-tallet, knyttet til den retning vi kaller pietismen. Man regner starten på denne bevegelsen til at tyskeren Philip Jakob Spener (1635-1705) utgav i 1675 skriftet "Pia desideria" (Fromme ønsker) som et forsøk på å blåse liv i et stadig mer forfallent og tørt kirkeliv. Han og hans etterfølgere la vekt på den personlige erfaring, mer enn den formelle kirke- og læretilhørighet. Forholdet til Gud avhang ikke så meget av om man tilhørte det rette kirkesamfunn som om man i sitt hjerte hadde det rette forhold til Gud. Religionen ble inderliggjort og individualisert - den ble flyttet fra også det ytre til primært det indre plan, og da særlig det følelsesmessige plan. Men da opphørte også behovet for en statskontrollert kirke og hensikten med religionskrigene fordampet. Når den ytre kontroll med hva menneskene trodde var meningsløs, ugyldiggjorde det argumentasjonen for å opprettholde "rene" stater hva angikk kirketilhørighet. Den i vår tid utskjelte pietisme var dermed faktisk en av de viktigste drivkreftene bak både religiøs toleranse og avskaffelsen av både religionskriger og kjetterforfølgelser.

Selv om pietismen i mangt representerte en motvekt mot opplysningstidens sekularisering, var den også en del av samme bevegelse, eller rettere at den var en av forutsetningene for opplysningstiden i og med betoningen av det personlige ansvar i trosspørsmål, noe som også i realiteten var en oppfordring til å tenke selv og ikke uten videre overta det overleverte.

Opplysning - og vekkelse

Pietismens individualisering ble i opplysningstiden (ca 1650-1800) imidlertid flyttet fra følelsene til forstanden og fornuften. Fornuft heter "ratio" på latin. Dermed kalles denne epoken også for rasjonalismen fordi den legger avgjørende vekt på fornuftsavgjørelser, også i religiøse saker. Den hevdet et optimistisk menneskesyn, noe som var en videreføring av renessansens menneskesentrerthet. Pietismens nedtoning av læren til fordel for (følelses)erfaringen , gjorde den også sårbar overfor en hardtargumenternede rasjonalisme.

Opplysningstiden fikk ulike utslag i de europeiske landene, mens den f.eks. i England førte til kirkekritikk, førte den i Frankrike til både kirkekritikk og kristendomskritikk, noe som kuliminerte i revolusjonens fornuftsreligion med en helt ny kalender og tidsregning.

Opplysningstidens forutsetning var ikke bare renessansen fokus på det menneskelige og pietismens fokus på det individuelle. På 16 og 1700-tallet var man så smått begynt å se fruktene av de nye naturvitenskaper som baserte seg på fornuft og erfaring i stedet for autoriteter som Aristoteles og Ptolemeus. I det hele innebar opplysningstiden et opprør mot nedarvede autoriteter dersom det ikke kunne begrunnes fornuftig. I en viss forstand betydde det først og fremst kirkekritikk; ikke kristendomskritikk (England). Men noen gikk lengre og kritiserte det i kristendommen som ikke lot seg fornuftsmessig forsvare. Dermed ble alt som stred mot naturvitenskapene problematisk, slik som underberetninger og det at Jesus skulle kunne tillegges overnaturlig status. Opplysningstiden innebar også et optimistisk menneskesyn der menneskets ondskap ble (bort)forklart med manglende opplysning. Tanken om frihet fra autoriteter førte til "moderne" ideer om tenke-, tale-, trykke- og religionsfrihet, samt toleranse.

Rent kronologisk startet opplysningstiden i England mot slutten av 1600-tallet, gikk derfra til Frankrike for så å slå igjennom i Tyskland et stykke utpå 1700-tallet. I Tyskland var man allerede preget av den pietistiske vekkelse, mens det i England var omvendt. Der kom opplysningen først, dernest den metodistiske vekkelsen med John Wesley (avgjørende åndsopplevelse i 1738). I både Tyskland og England ble rasjonalisme og snusfornuft møtt med vekkelsens levende gudstro. Dette var det vi kan kalle et mot-sekulariserende trekk. Vekkelsene medførte både et engasjement for menighetene, en motvekt mot Bibeloppløsende "forkynnelse" og agitasjon og en heving av folks moralske ethos.

Nord-Amerika

Forholdene i "den nye verden" (Nord-amerikanske kolonier) lignet mye på de tyske og engelske forhold bortsett fra at menighetene levde mer eller mindre side om side. Innvandrerne tok med seg sin religionsform og etablerte tilsvarende reformerte, lutherske, baptistiske, anglikanske, metodistiske, katolske, presbyterianske og kongregasjonalistiske menigheter på amerikansk mark. Også der hadde opplysningen fått innpass, og da særlig på utdannelsesinstitusjonene (Harvard og Yale). Men dette møtte sterk motstand blant folk flest. Dette ble ytterlig forsterket ved den store vekkelsen (the Great Awakening) på 1720-tallet.

England

Den engelske opplysningstid vokste fram på bakgrunn av et kirkeliv i forfall, både for statskirken og frikirkene. Biskopene var ofte mer opptatt av verdslige saker (de hadde sete i Overhuset) enn av kirkelige ting. Kirkesøkningen gikk nedover. Den rådende teologiske retningen ble kalt latitudinarismen, dvs den bredkirkelige retning. Hovedvekten ble lagt på at Gud er til, sjelens udødelighet og det moralske livet. Filosofen John Locke (1632-1704) var en radikal representant for denne retning og kom til å berede grunnen for det vi kaller deismen. Innenfor dette system snakker man om en naturlig religion som er helt gjennom fattbar med fornuften og som har vært der fra skapelsens morgen. Det som var naturlig å tenke seg, var at Gud finnes ("Gud") og at vi er forpliktet på et moralsk liv ("dyd") som medfører et liv etter døden ("udødelighet") med straff eller belønning ettersom hvor moralsk man har levd. Dermed er opplysningstidens slagord presentert: Gud, dyd og udødelighet. Jesus hadde liten plass i et slikt system, og alt det mysteriøse måtte avkles kristendommen fordi det brøt med det man fornuftsmessig kunne fatte. Deismen fikk imidlertid ikke fullt gjennomslag. Latitudinarismen bekjempet den til tross for at den i budskap være nær beslektet, dog holdt den fast på den spesielle åpenbaring formidlet i Bibelen. Og den forskjell var ikke så liten.

Frankrike

I Frankrike var forholdet annerledes. Der hadde man ingen vekkelse. Det hadde man i det hele svært lite av i katolske land i perioden. Kristendomskritikken kom derfor til å anta en mer radikal form, og den slo igjennom i større lag av befolkningen fordi den katolske kirke ikke hadde kraft til å slå tilbake. Jesuittene hadde antagelig akademisk kraft til å ta til motmæle, men de brukte alle krefter på å utrydde den gryende jansenitiske vekkelse, klarte det, men ble selv utestengt fra Frankrike i 1764.

Frankrikes kanskje mest betydnigsfulle kristendomskritiker på den tiden var filosofen Francois-Marie Arouet Voltaire (1694-1778). Han betegnet seg selv som deist, men blir betraktet som en praktisk ateist. Gud som moralens garant var viktig for Voltaire fordi den sikret en viss moral i samfunnet. Gud måtte finnes opp, dersom han ikke hadde fantes fra før, mente han. Vi står her overfor et helt funksjonelt gudsbegrep, skapt i menneskers bilde og ut fra menneskers fornuft.

Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) viser en noe mer positiv holdning til religionen enn Voltaire m.fl. Rousseau innevarslet på mange måter romantikken og la vekt på naturen og følelsene. Dermed var ikke fornuften enerådene. Bibelen omtales med respekt, men noe syn for dens tale om synd og nåde hadde han ikke. Fremdeles gjaldt slagordet "Gud, dyd og udødelighet". Voltaire og Rousseau la grunnlaget for den store franske revolusjon som behandles i eget kapittel selv om den egentlig tilhører fransk opplysningstid, ja kan sees på som kulminasjonen av den. Revolusjonen fikk imidlertid internasjonale følger og var således overnasjonal.

Tyskland

Tysk opplysningstid kalles gjerne for rasjonalisme. Den består av tre retninger: supranaturalismen, neologien og den egentlige rasjonalismen.

Supranaturalismen holdt fast på den spesielle åpenbaringens nødvendighet, på ortodoksiens verbalinspirasjon, på dogmene, på ortodoks forsoningslære. Det nye var at de på opplysningstidens vis la vekt på fornuftens mulighet til å kunne begrunne alle disse tingene.

Neologien holdt fast på behovet for en spesiell åpenbaring, men gikk ellers lenger i rasjonalistisk retning ved å avvise verbalinspirasjonen og at Bibelen var åpenbaringen - den var bare vitnesbyrd om åpenbaringen. Dermed oppsto en bibelkritikk på fornuftens grunnlag. Dermed avviste man også treenighetslæren, arvesynden, djevelen, fortapelsen, jomfrufødselen, oppstandelsen. Man la vekt på en enkel tro på en god og mild Gud og på det gode i mennesket. Resultatet ble en etiserende religion.

Rasjonalismen løp linjen helt ut. Åpenbaringen var overflødig for fornuften kunne tenke seg til alt som trengtes. Bibelkritikken ble utført på grunnlag av spørsmål om gyldighet, ikke hvorvidt noe var sant eller ikke.

Den franske revolusjon

Den franske revolusjon (1789-ca 1800) medførte en krise for den katolske kirke i Frankrike. Biskopene hadde her som i England både sete i stenderforsamlingens øvre skikt og levde langt fra bibelske idealer. Slik sett trengte den katolske kirke en renselse.

Stenderforsamlingen kom sammen 5.mai 1789 og ble raskt til en nasjonalforsamling. Den avskaffet raskt alle privilegier og vedtok en erklæring om menneskerettigheter hvori inngikk religionsfrihet. Dette hadde den amerikanske lovgivende forsamling allerede vedtatt et tiår tidligere. Neste fase var nasjonalisering av kirke- og klostergods. En rekke klosterordener ble opphevet og kirken gjort om til statskirke, med statslønnede prester. Folket skulle velge kirkens embetsmenn og prester. Paven nektet alt dette og en rekke av de katolske prestene fulgte opp, med det som resultatet at hatet mot kirken bare økte. Ca 40000 prester ble tvangsemigrert men flere hundre ble myrdet i Paris av den rasende folkemengden.

I stedet for Gudsdyrkelse begynte man i Paris en kult for å dyrke fornuften. En ny kalender og tidsregning ble innført, men begge disse erstatningstiltakene fikk kort varighet, og i 1795 vedtok man en begrenset religionsfrihet der kirken fikk tilbake noe av sin gamle stilling. I 1801 inngikk førstekonsul Napoleon et konkordat med paven som anerkjente den katolske kirke som fransk flertallskirke. Napoleon trengte kirken for å samle Frankrike på samme måte som Konstantin trengte kirken av samme grunn.

På samme måte som samfunnet og kirken på 300-tallet ikke klarte å stoppe opp i en overgang fra forfulgt til forfølger, klarte heller ikke den franske revolusjon å virkeliggjøre den toleranse de kjempet for. I praksis strakk ikke toleransen lenger enn til toleranse for en selv. Makt korrumperer. Når de undertrykte får makt, blir de fort selv undertrykkere. Det lærer ikke bare den franske revolusjon oss, men en rekke hendelser også fra eget århundre bekrefter denne triste "lovmessighet". Unntaket synes å være Sør-Afrikas frigjøring fra Apartheid, der det så langt ser ut som om de svarte ikke innfører en hvit antitoleranse. Men der skjedde ikke overgangen til demokratisk flertallsstyre ved hjelp av en revolusjon eller et kupp, men ved hjelp av langvarig argumentasjon (og en smule internasjonalt påtrykk).

Revolusjonens virkninger

Ettervirkningene av den store franske revolusjon sammen med den amerikanske frihetskamp og konstitusjonsdannelse på 1770-tallet var store, ikke minst med tanke på vårt tema sekularisering og religiøs toleranse. På en måte skremte den franske revolusjon ved å se på hvordan terroren bredte seg raskt og til slutt spiste sine egne. Man kan se romantikken som en reaksjon på at opplysningstidens sluttprodukt viste hvordan snusfornuftens følelsestomhet også førte til at man ikke vegret seg for å gå over lik for å virkeliggjøre en idé. På den annen side var tanken om religionsfrihet og toleranse fremdeles et ideal som ikke døde selv om det franske eksperiment i så måte slo seg selv på munnen.

Mer vellykket var da forholdene i USA i så måte. Landet var bygget opp nettopp med religiøs toleranse som en av bærebjelkene. Religion ble sett på ikke nødvendigvis som en privatsak, men som en sak som kirkesamfunnene selv måtte ta det fulle ansvar for og staten holde fingrene borte fra. Man kan si at fravær av religion i forfatningen ikke var ensbetydende med en ateistisk stat, men som et forsøk på holde en kristen pluralistisk stat sammen uten å gi preferanser til en bestemt kirkelig retning. Mange av immigrantene var i sin tid religiøse flyktninger. De nordamerikanske koloniene ble nærmest et asyl for forfulgte religiøse minoriteter. Vekkelsene på 1700-tallet medførte i tillegg at det ble opprettet kontakter på tvers av kirkesamfunnene noe som fremmet en økumenisk holdning, antagelig på et tidligere tidspunkt enn i Europa. Man så derfor på hverandre mer som respektable brødre (denominasjonalisme) enn som kjettere.

På mange måter var fundamentet for et moderne flerkulturelt og pluralistisk samfunn lagt i og med de konstitusjoner som sprang ut av den amerikanske og franske. Gradvis ble også disse ideer gjort til allemannseie i Europa, men det skjedde ikke over natten. Noen ganger gikk lovverket foran (som i USA) mens holdningen i folkedypet var tregere å endre. Andre ganger var det omvendt. Hør bare på hvordan religiøs toleranse har utviklet seg i det norske lovverket siden 1814:

Religiøs toleranse i Norsk lovverk siden 1800

I Danmark-Norge innebar eneveldstiden at kongen utøvet kontroll med religionsutøvelsen gjennom prestene. Forkynnelse o.l. utenfor prestenes tilsyn var forbudt. Så sent som i 1804 ble Hans Nielsen Hauge dømt for slik prestefrigjort forkynnelse og fengslet. I løpet av det neste halve århundre ble imidlertid den religiøse toleranse gjennomført i stadig større grad, selv om det går langt ut mot vår egen tid at den blir komplett:

1814

Grunnloven bygger på opplysningtidens idealer, men fastsetter likevel §2 om den evangelisk lutherske religion som statens offentlige religion og med krav om at alle innvånere skal oppdras i samme.

1842

Konventikkelplakaten oppheves (konventikkelplakaten nektet lekfolk å forkynne uten prestens tilsyn samt totalforbud med vandrepredikanter)

1845

Disenterloven, dvs katolikker kan igjen etablere menigheter i Norge

1851

Jøder får adgang til riket.

1897

Forbud mot munkeordener oppheves

1956

Jesuitter gis adgang til riket

1964

Grunnlovfestet religionsfrihet

1969

Disenterbegrepet oppheves

Avslutning og sammenfatning

Hvis vi skal sammenfatte spørsmålet om religiøs toleranse gjennom 2000 år i vår kultur, kan vi si at kirken ble til i ly av en viss allmenn religiøs toleranse i Romerriket. Men ganske fort ble den rammet av intoleransens forfølgelse av to grunner: 1) kirken var ikke etablert som tradisjonsrik religion, 2) kirken lot seg ikke tilpasse statens krav om en viss felles religiøs kultur (ofring til keiserens genius). Likevel vokste kirken i denne fasen med tidvis harde forfølgelser.

Effekt av mangel på toleranse fra omgivelsene behøver ikke bety dårlig vekstvilkår. Kanskje kan man se på slikt som gartnerens beskjæring av grenen på en busk. Den kuttes ned for senere å bære bedre frukt (et bilde Jesus selv bruker). En annen sak er at det etisk sett er forkastelig å forfølge noen på grunnlag av tro, mener nå vi som er oppdratt i toleransens og menneskerettighetenes idealer.

Når kirken så blir først tillatt og så ganske raskt blir enerådende ved at den går i ekteskap med den verdslige makt, går den fort over til selv å utøve intoleranse både innad (mot kirkelige varianter) og utad (mot ikke-kristne som f.eks. jødene). Det er vanskelig i ettertid å se at denne utøvde intoleranse og kjetterforfølgelse har hatt noen som helst positiv betydning også sett fra et indrekirkelig perspektiv. Man har beholdt privilegier, men disse synes over tid å ha forårsaket mer indre forråtnelse enn livskraft og sunt liv. Fornyelse kommer nesten alltid nedenifra og fra noen som finner at noe mangler i den etablerte kirke. Det nye må derfor kjempes fram mot en etablert kultur som ofte er mer interessert i å holde på sine privilegier enn å virke for levende liv. Det betyr ikke at all forandring er av det gode. I praksis har nemlig kirkelig fornyelse skjedd ved en besinnelse på det opprinnelige. Derfor er studiet av Bibelen så viktig for en levende kirke. Reformasjonen skjedde fordi noen begynte å lese Bibelen og ved at Bibelen ble spredt til folket, ikke bare beholdt av de kirkelige makthavere. Vekkelsene skjedde fordi folk på nytt leste Bibelen i mangel av levende gudsord fra den på nytt stivnede kirke etter reformasjonen. Ytremisjonsengasjementet ble til nedenifra og i Norge grunnlagt på foreningene som selv kunne lese i Bibelen om hva Gud vil, nemlig evangeliet ut til alle. Vel har mye av misjonen skjedd med midler som vi i dag vi si f.eks. var intolerant overfor lokal kultur. På den annen side har misjonen også gitt skriftspråk til folkeslag som ellers aldri ville fått det fordi det har vært viktig at man skulle kunne lese Skriften på eget morsmål for selv å ta ansvar for egen kristelig utvikling.

Kristen tro er i sin egenart grunnlagt på et personlig forhold mellom Gud og et menneske. Tvang til tro er derfor en umulighet, selv om kirken tidvis har forsøkt å gå den vei. At kirken har overlevd under slike vilkår må man anse som et Guds under. Noen ganger eksisterer kirken på tross av kirkelig vanskjøtsel.

Toleranse betyr ikke at alt er like gyldig. Toleranse betyr å tåle at andre har andre meninger og kjempe for at de skal kunne ha slike meninger uten å bli forfulgt for de. Gjensidig toleranse er det rom som troen best kan formidles i og leve i. For troen henger sammen med kjærligheten og den brøyter seg aldri vei, men overvinner motstanden med det gode og tåler selv motstand. 1.Kor.13.

Derfor bør kirken ha minst mulig ytre støtter og ikke minst løsrive seg fra ytre maktmidler. Derfor er statskirken en hemsko fordi den både gir falske støtter og gir næring til en kritikk om at kirken må ha slike støtter for å eksistere. En kirke som ikke kan eksistere i kraft av egen indre styrke, inngir dårlig troverdighet.

Tiden er derfor overmoden for et skille mellom stat og kirke - mener nå jeg.


Fotnoter

0) Den historiske delen av denne teksten er skrevet som en oppsummeringsforelesning 7.5.98 av kirkehistoriepensumet til 3 vekttall kirkehistorie til DMMHs videreutdanningsenhet i kristendomskunnskap. Forberedelsestiden tillot dessverre ikke en skikkelig gjennomgang av de siste to århundrers sekulariserings- og toleransehistorie. Dette er imidlertid delvis dekke i en annen tekst om Hans Nielsen Hauge og om Kirkekampen. Eksamen i kirkehistorie dette året var da også nettopp sekulariseringens historie i Norge på 1800 og 1900-tallet. Det ville derfor vært litt dumt å forelese 5 dager før eksamen akkurat det de ville få. Det er imidlertid min intensjon å fullføre teksten med dette, samt tilføye litteraturliste m.m. Når det er gjort, vil denne fotnote 0 forsvinne eller endres. (Svein Sando 22.5.98)

© Svein Sando, førstelektor (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no
Statisk meny · Dette er en statisk forenklet utgave av et databasebasert nettsted · Dynamisk meny

Valid HTML 4.01!