Sentrale emner i kristendommens troslære
av cand.teol. Svein Sando
(Framstilling for det meste ut fra en
rimelig tradisjonell luthersk teologi)
Skapelsen
- Gud har skapt alt som er
i universet og opprettholder kontinuerlig dette skaperverk. Gud
er derfor stadig delaktig i skaperverkets liv. Selv hos Luther
kan Gud framstilles så nært skaperverket at det er
på grensen til panteisme (Gud er i alle ting).
Forestillingen om Gud som den fjerne urmaker som har laget det
hele, satt det i gang etter sine naturlover, men så trukket
seg tilbake, har liten støtte i Bibelen.
- Blant alle skapningene
er også menneskene, som er skapt i "Guds bilde" og er
dermed gitt en egen status og oppgave på jorden.
- Mennesket skal
underlegge seg jorden og de andre skapningene, men skal samtidig
forvalte dette skaperverk til alles beste ("dyrke hagen").
- Mennesket hadde
opprinnelig et umiddelbart og ukomplisert forhold til Gud, som
hadde gitt dem forvalteroppdraget. Menneskene synes, som eneste
skapninger(?), å gis muligheten til å overvinne
forgjengeligheten ved å spise av Livets tre.
- Mennesket gis én
begrensning mens de dyrker hagen: forbud mot å spise av
Kunnskapens tre, som gir innsikt i godt og ondt. Gud varsler
dødsstraff mot å overtre denne begrensning.
- Mennesket er gitt fri
vilje til å velge mellom ulike handlinger. Det er et
ansvarlig vesen.
- Gud anså
skaperverket for å være "overmåte godt". Det
har derfor verdi i seg selv.
Syndefall
- Ondskapen kommer inn i
tilværelsen, uten at det forklares hvorfra og hvordan det
kan skje.
- Menneskene lar seg
friste av ondskapen (for anledningen i skikkelse av en slange)
til å ville "bli som Gud" og dermed løsrive seg fra
forvalteroppdraget - og gå over til å bli selvstyrte
(autonome) og frigjøre seg fra Gud. Dette kalles
syndefallet.
- Gud dømmer
mennesket for sitt gudsopprør: Veien stenges til Livets
tre. Dermed kommer døden inn i menneskenes vilkår.
Livet gjøres byrdefullt (arbeidet blir et slit,
barnefødsler er smertefulle, undertrykking mellom
mennesker). Menneskets umiddelbare kontakt med Gud brytes.
Heretter kan ingen lenger se Gud ansikt til ansikt og overleve
fordi Gud og synd kan ikke finnes side om side.
- Dommen gjelder
menneskearten som sådan. Både livsvilkårene
å være adskilt fra Guds umiddelbare gode
nærvær og menneskets hang til å være
autonome (selvstyrt) vis a vis Gud og hverandre
videreføres fra slekt til slekt. Dette kalles arvesynd.
(Man er innen Kirken(e) noe uenig om hva ved mennesket som har
gått tapt i syndefallet, dvs hvordan arvesynden skal
forstås.)
- Arvesynden er den
egenskap ved menneskene som gjør at mennesker ikke kan la
være å gjøre gale ting mot hverandre, mot
omgivelsene og mot Gud. Enkeltsynder (umoral) er derfor et
resultat av arvesynden.
- Syndefallet hadde
også konsekvenser for den øvrige skapning som kom i
innbyrdes krig mot hverandre. Kampen for å overleve
føres derfor på liv og død og sjansene for
å dø tidlig er overhengene for alle arter.
Frelse
- Guds kjærlighet
til menneskene gjør at Gud sørger over syndefallets
konsekvenser. Gud tar dermed selv initiativ til å
gjenopprette det opprinnelige gode forhold til menneskene. Denne
langsiktige aksjon kalles Guds frelsesplan.
- Litt avhengig av hvordan
man forstår arvesynden og menneskets problem, har kirken
gitt ulike svar på hva frelse egentlig er. Vi skal se
på de tre viktigste svarene:
Objektiv forsoningslære
Problem: mennesker
opparbeider seg en bunnløs skyld overfor Gud på
grunn av arvesynden og dens konsekvenser.
- For å bevare sin
rettferdighet og godhet, kan ikke Gud bare se gjennom fingrene
med menneskenes arvesynd og dens konsekvenser. Men siden
arvesynden er en del av den menneskelig natur, vil en utslettelse
av synden også innebære en utslettelse av
menneskene.
- Guds løsning er
å sone menneskenes synder selv og slik oppheve dommen over
menneskene.
- Men ingen mennesker kan
foreta denne soning siden et hvert menneske har arvesynden.
Samtidig må det være et menneske som soner fordi
ellers kommer det ikke mennesker til del.
- Løsningen er
derfor at Gud selv blir menneske, dog uten arvesynd.
- Gud forbereder
menneskene på at synd kan sones gjennom det offervesen Gud
innstifter ved Moses i Sinai-pakten under vandringen i
ørkenen fra Egypt til Kanaan (ca 1270 f.Kr). Offervesenet
lærer menneskene at pådratt skyld pga ugjerninger
(synd) kan gjøres opp ved soning, dvs ved å betale
en eller annen form for godtgjøring til den krenkede part.
"Øye for øye. Tann for tann". Ved den Store
forsoningsdag (Jom Kippur) soner ypperstepresten hele folkets
synder en gang i året. Lam ble gjerne brukt som offerdyr. I
stedet for at et menneske måtte dø pga sin skyld,
døde et dyr i stedet.
- Gud blir menneske i
Kristus Jesus = inkarnasjon (ikjøting (nynorsk),
kjødspåtagelse (dansk-norsk),
kroppsliggjøring).
- Jesu mor er Maria.
Dermed er han fullt og helt menneske. Jesu far er Guds Hellige
Ånd. Dermed er han fullt og helt Gud, og han kalles Guds
Sønn. Derfor har jomfrufødselen teologisk
betydning. Maria kalles derfor i oldkirken for
"gudfødersken" (theotokos).
- Anselm av Canterbury (ca
1100) sier at Jesus måtte være 100% menneske for
å kunne være en stedfortreder for menneskene, og han
måtte være 100% Gud for å kunne være
syndfri slik at hans offer virkelige kunne være et offer
for andre (stedfortredende) og ikke for seg selv.
- Gud forsones med seg
selv når Guds Sønn (Jesus) dør på
korset forlatt av Gud Fader. At Jesus død er en
soningsdød gjør Bibelen et poeng av ved at Jesus
dør samtidig med at lam ofres i Jerusalem som sonoffer
etter det som heretter kalles den gamle pakt.
- Jesu offerdød er
endegyldig slik at ingen flere offer til Gud kreves. Jesu
død har derfor universell rekkevidde. Alle mennesker kan
dermed påberope seg Jesu død som soning for sine
synder. Dette er Guds tilbud til menneskene, og kalles den nye
pakt (avtale). (Pakt heter testamente på latin, derav ordet
Det nye testamente.)
Svar: Jesu død er
tilstrekkelig godtgjøring for Gud til å regne hele
menneskehets arvesynd og personlig skynd som gjort opp, og Gud
kan fremdeles kalles en rettferdig Gud som ikke tar lett på
uretten.
Klassisk forsoningslære
Problem: Døden og ondskapen som
herjer blant menneskene
- Mennesket lever under
livets grunnvilkår som er preget av døden,
forgjengeligheten og ufred mellom mennesker.
- Gud blir menneske i
Jesus Kristus født av jomfru Maria.
- Jesu naturundre og
dødeoppvekkelser viser at Jesu gjerning er av helbredende
og dødsoverskridende karakter.
- Jesus død er nok
en soningsdød, men viktigere er det at han i
dødsriket overvinner ondskapens åndehær og
slik løses menneskene fra det rettmessige krav de onde
makter mener å ha på det syndige menneske.
- Jesu oppstandelse viser
for all verden at døden virkelig er beseiret og at Jesus
har vist oss en vei gjennom døden til og ved sin
himmelfart til et evig liv hos Gud.
Svar: Jesu oppstandelse som døds- og
demonovervinnelse
Subjektiv forsoningslære
Problem: Mennesket kjenner ikke den
kjærlige Gud.
- Det er mennesket som
etter syndefallet har brutt med Gud, ikke omvendt.
- Syndefallet er (i
moderne tid) helst å forstå som en eksistensiell
beskrivelse av menneskets opprinnelige gudsforhold til alle tider
og ikke en historisk hendelse.
- Jesu gjerning er dermed
å vise at Gud er glad i menneskene.
- Det gjør han i
særlig sterk grad ved å vise at han er villig til
å gå i døden for menneskene.
- Jesu død på
korset demonstrerer dermed Guds kjærlig til menneskene.
Svar: Mennesket finner tilbake til Gud ved
at man får kjærlighet til Gud pga Jesu
kjærlighetsdemonstrasjon.
Kirken
- Troen på Jesus
Kristus som eneste veien til Gud, er kjernepunktet i
kristendommen. Jesus er Gud som er kommet ned blant menneskene
for å bringe fred og forsoning mellom Gud og mennesker, og
mennesker i mellom. Budskapet om Jesus som frelser må spres
til flest mulig, holdes levende blant de som allerede har
hørt og tatt i mot budskapet og det må veiledes og
oppmuntres til de praktiske konsekvenser budskapet bør
få i forhold til både Gud og mennesker. Dette er
kirkens oppgave. Vi kan samle dette i tre funksjoner: spredningen
kalles misjon, det å holde troen levende og oppmuntre og
veilede kan vi kalle forkynnelsen, og når kirken selv tar
praktisk ansvar ved å la seg smitte av Guds
kjærlighet, kalles det diakoni
(nestekjærlighetsgjerninger, kirkens omsorgsside).
- Kirken er verken
egentlig eller først og fremst en ytre organisasjon med
kirkehus og et presteskap og en organisasjon. Kirken er
forsamlingen av de mennesker som tror budskapet om frelse i Jesus
Kristus og som sørger for misjon, forkynnelse og
diakoni.
- Kirken forvalter
nådemidler som er formidlere (nådemiddel: latin:
vehiculum, jfr engelsk: vehicle = kjøretøy) av Guds
nåde, dvs frelsen. I luthersk sammenheng er
nådemidlene tre:
1. Guds Ord (Bibelen), lest og
forkynt
2. Dåpen. Inngangsporten til
trosfellesskapet. Tro og dåp hører sammen.
Gjøres en gang.
3. Nattverden. Reisekost og
trosstyrkende. Gjentas ofte. Renser ut synden. Kombineres gjerne
med skriftemål (bønn om tilgivelse for konkrete
ugjerninger).
- Dåp og nattverd
er i luthersk teologi også sakramenter, dvs synlige midler
på Guds nåde gitt enkeltmennesker.
De siste ting (eskatologi)
- Kristendommen har ingen
lære om sjelens udødelighet, men om legemets
oppstandelse.
- Legemets oppstandelse
er grunngitt i troen på Jesu oppstandelse som den
første av de oppstandne.
- Oppstandelsen er dermed
et praktisk svar på ondskapens problem: En dag skal ikke
ondskapen være mer, og ondskapens ytterste konsekvens,
døden (som ut fra syndefallsfortellingen kom inn i
tilværelsen en gang i opphavet og medførte
død og forgjengelighet) skal overvinnes i en
tilværelse utenfor tiden, dvs utenfor den virkelighet vi
kjenner nå.
- Oppstandelsen er
knyttet til begrep som "himmelen", "paradis", "den nye jord" og
lignende (se særlig Joh.Åp's siste kapitler).
Himmelen er Guds bolig. På samme måte som Gud stengte
Edens have for menneskene, skal dette skillet opphøre ved
at Guds bolig (himmelen) igjen skal være hos menneskene.
Derfor snakkes det i Joh.Åp. både om en ny himmel og
en ny jord. Det utslitte skaperverk (lett å forstå i
vår tid med økologiske katastrofer) skal også
fornyes, slik det døde og utslitte menneske skal fornyes i
oppstandelsen. Det er en kontinuitet mellom det gamle døde
mennesket og den oppstandne, og antagelig også mellom det
gamle skaperverk og det nye.
- Understrekningen av at
det er legemet som oppstår, viser at man tenker helhetlig
om mennesket. Det er ikke delt i en motsetningsfylt del mellom
ånd og kropp. Begge deler er Guds gode skaperverk, og begge
deler skal frelses og oppstå. Derfor gjorde Jesus
også naturundre. Han både tilgav synder og helbredet
syke.
- Oppstandelsen gjelder
de frelste, dvs de som tilhører Gud gjennom Jesu
frelsesverk. Dermed kommer det vanskelig spørsmål om
de som ikke hører med blant de frelste - de fortapte. Hvem
er de? Hva skjer med de? Er dette rettferdig? Hva med de som
aldri fikk anledning til å tro på Jesus? Her
berører vi sider som har vakt anstøt og kraftig
debatt og oppgitthet over kristendommen. Mange har forkastet hele
kristendommen pga dette punktet. Fra kirkelig hold har man derfor
svart ulik på dette spørsmålet:
- Noen sier at siden
Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, så blir
også alle mennesker blir frelst uansett.
Motspørsmål: Hva er da vitsen med kirke og misjon
som begge deler i følge NT er villet av Jesus?
- Andre benekter hele
fortapelsen ved å si at dette er stoff som er kommet med i
tekstene som egentlig ikke tilhører Jesu opprinnelige
budskap, men er et skremselsmiddel. (Variant av a))
- Frelse for de som
vil høre Jesus til, ingenting for de andre. Dvs at
fortapelse er en ikke-tilværelse.
- Holder fast på
tradisjonell tolkning med NT's budskap om den dobbelte utgang (fx
Mt 25), men sier mindre i dag om hva fortapelse innebærer.
Forestillingen om et brennende helvete med djevler som
torturister hevdes i liten grad i dag. Nøyer seg med
å si at det er et sted uten Gud.
Etterord om etikken og moralens plass i
kristendommen
Kirkens tradisjonelle fokusering på
synd og moral fører lett til den misoppfatning at
mennesker blir frelst nettopp ved god eller tilstrekkelig moral.
Dette er feil. I forhold til Gud har umoralen kun funksjon som
årsak til at Gud måtte sende Jesus som frelser (iflg
objektiv forsoningslære). Etter Jesu korsdød er tro
frelsesgrunnlaget, ikke gjerninger. Men moralen har fremdeles sin
positive funksjon, men nå for menneskenes egen skyld.
Kristen etikk har derfor sitt sted i de mellommenneskelige
relasjoner og vis a vis naturen for øvrig, ikke i og for
seg overfor Gud annet enn som den man kan/skal henvende seg til
med bønn om tilgivelse når man har begått
ugjerninger. En annen sak er at kristen etikk har søkt
å finne begrunnelser for sin etiske veiledning i Bibelen,
og en tro på at den troendes fokusering på Jesus i
det daglige, i neste omgang bør føre til et liv til
beste for omgivelsene (Jesus som etisk modell). Hvis man blander
disse tingene sammen på en gal måte, kan
selvfølgelig lett den misforståelse oppstå, at
frelse og moral henger sammen - en misforståelse som i
praksis lever i beste velgående også blant en rekke
av de vi med et noe misvisende ord ofte kaller "personlige
kristne", selv om man med hodet vet at det forholder seg slik jeg
her har beskrevet.
© Svein Sando, førstelektor (associate professor)
DMMH - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: ses dmmh.no |
Statisk meny · Dette er en statisk forenklet utgave av et databasebasert nettsted · Dynamisk meny |
