Inngår i: Kirkesamfunnene - et kompendium.

11. Pinsebevegelsen

Forelesninger av Svein Sando avholdt på NTNU 1998-2003 i KRL 104 på Institutt for Religionsvitenskap.

Historisk riss

Vil du gjøre dette til ditt daglige bønneemne inntil svaret kommer: "Herre, send oss vekkelse, og la den begynne hos meg selv. I Jesu navn, amen." Løfter: Mt.21.22, Sak.10.1. Resultat: Joel 3.1-2, Apgj 4.31
(Molland 1976:278)

Dette stod å lese på et kort som var spredt i hundretusener i England og Amerika omkring århundreskiftet. Dette var uttrykk for en lengsel om hellighet hos en rekke kristne på den tiden. Metodistiske predikanter var med å spilte en rolle i denne lengselen. John Wesley snakket jo om to tyngdepunkter i en kristens liv: rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen.

Amerikanske predikanter som Charles Finney og R.A.Torrey fornyet slike tanker. De la vekt på to ting. For det første skulle omvendelsen være en viljesavgjørelse som svar på evangeliets innbydelse til å "komme som du er". For det andre skulle åndsdåpen (baptism in the Holy Spirit) gi den troende en fullkommen seier over synden, den såkalte "second blessing" (Wisløff s.150).

Vekkelsen kom. Molland (1976:278f) beretter om hvordan den grep om seg i Wales i 1904-05:

Den hadde ekstatiske former. En krets som kom sammen hver kveld i tre uker til felles bønn, opplevde plutselig at alle de tilstedeværende begynte å prise Gud med høy røst og under tårer, mens de kjente en vidunderlig henrykkelse.
(Molland s.278)

Man regner med 100 000 omvendelser i denne vekkelsen. Folk ble totalt forandret. Stjålne ting ble levert tilbake, vertshus stengt pga mangel på alkoholdrikkende kunder, hestene skjønte ikke lenger kommandoordene for kjørerne hadde sluttet å banne. Denne vekkelsen ble kjent over store deler av verden og mange dro til Wales for å la seg inspirere. Blant dem var baptistpresten Joseph Smale fra L.A. som ble åndsdøpt i Wales, og dro tilbake til Amerika med overbevisning om at en ny pinse sto for tur. Der møtte han negerpredikanten W.J.Seymour. De samarbeidet om virksomheten i Los Angeles, og den 9.april 1906, i Azusa Street falt Ånden på en 8 år gammel negergutt som begynte å tale i tunger under et bønnemøte. Dette regnes som pinsebevegelsens fødselsdag.

Vekkelsen spredte seg raskt og ble kjent over store områder. Aviser skrev om den på en måte som bidro til vekkelsens spredning. Det var særlig baptister og metodister som ble berørt av vekkelsen, selv om ingen av disse kirkesamfunnene vedkjente seg den offisielt. Det ble derfor etterhvert dannet egne fri menigheter av åndsdøpte mennesker. De fikk sit egen organ, The Apostolic Faith som ble finansiert utelukkende ved innsamlede midler.

Det var dette bladet den engelskfødte norske metodistpastoren Thomas Ball Barratt kom over på en pengeinnsamlingsreise i USA blant norskamerikanere i 1906. Pengeinnsamlingen til et bygg, Håkonsborgen, for "Kristiania Bymission" gikk trått. Selv hadde han i 20 år lengtet enn hjertets renselse og åndsdåpen. Så leste han i The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra New York kontaktet han de åndsdøpte i L.A: og fikk som svar at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig. Han ofret alt, også sine kristelige ambisjoner og planer for Håkonsborgen. Den 7.oktober 1906 kom han "gjennom" og ble åndsdøpt. Natten mellom 14. og 15. november fikk han tungetalen (note 1).

Barratt reiste snart tilbake til Norge og frasa seg ledelsen av Kristiania bymisjon. I stedet begynte han å holde møter. Barratt betrådte podiet i Turnhallen i Kristiania 23.12.1906 og skulle fortelle om sin åndsdåp. "Så stod han der og gråt", forteller en tilhører. Det hele satt imidlertid raskt mye i gang. 2.juledag opplevde flere lignende opplevelser, og innen nyttår 1907 var 10 personer åndsdøpt i Kristiania. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge.

Delvis fra Norge og Barratt spredte det seg utover Europa. Barratt var både i Sverige, Danmark og England hvor han satte ting i gang. I Sverige og Finland fikk pinsevekkelsen god inngang, mindre Danmark. I England bredte den om seg, men mange som ble grepet forble i sine kirkesamfunn. Likevel ble det dannet to store sammenslutninger av pinsemenigheter i England: Elim Foursquare Gospel Alliance (1915) og Assemblies of God (stiftet 1924). I 1970 utgjorde disse noe over 125000 medlemmer. Det er omtrent like mange pinsevenner i Italia (Molland 1976:282).

I USA er det en rekke, store pinsesamfunn. De største av disse er Church of God in Christ, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel, dvs omtrent med samme navn som de engelske.

Navnet "forusquare" i det sistnevnte samfunnet henspeiler på fire viktige temaer i pinseforkynnelsen: frelse, åndsdåp, helbredelse og Kristi snarlige gjenkomst. Denne kirken ble faktisk stiftet av en kvinnelig forkynner, Aimee Semple McPherson. Hun startet sin forkynnervirksomhet i 1915 etter å ha blitt åndsdøpt på pinsevennleir i Ontario. Hun samlet store skarer der hun kjørte rundt i Nord Amerika med sin 1912 Packard touring car, også kalt "Gospel Car". Den hadde påskriften "Jesus is coming soon - get ready" på den ene siden, og "Where will you spend eternity?" på den andre. I 1919 slo hun seg ned i L.A. og fikk i løpet av tre år samlet inn $1,2 mill til et forsamlingslokale, Angelus Temple, som rommet 5000 mennesker. Dette var starten på The Internatinal Church og Foursquare Gospel. Aimee likte rampelyset og livet ble noget turbulent deretter. Til å begynne med elsket presse og media henne, senere vendte de seg mot henne og pådro henne en del onde rykter; noe var hun nok skyld i selv. Ektemann nr.2 gikk fra henne, og hun giftet seg på nytt uten å være enke. Det falt mange tungt for brystet, uten at hun mistet sin posisjon likevel (Taylor 1998). Det er egentlig bemerkelsesverdig at en bibelsk konservativ kristen forsamling så tidlig som på 1920-tallet lot en kvinne stå helt i bresjen. Det viser seg da også at pinsevenner i dag stort sett godtar både kvinner som forkynnere, forstandere og eldste. Debatt har det vært, men ikke på den opprivende måte som i kirker med et klarere syn på det kirkelige embetet enn det pinsevennene har.

Barratt lot seg ikke døpe med vanndåpen før i 1913. Det var da heller ikke noe krav om at man skulle vært døpt med troendes dåp for å være med i en pinsemenighet, mente Barratt. For det har han fått en del kjeft av senere norske pinsevenner.

På samme måte som baptistene heller ikke har troendes dåp som sitt fremste kjennetegn, har heller ikke pinsebevegelsen det, selv om dette punktet er ofte det som folk flest oppfatter som den store forskjellen på pinsevenner og for eksempel lutheranere. Derimot er Åndsdåpen viktig, og tungetalen som tegnet på at man er døpt med den Hellige Ånd.

Poenget var i og for seg ikke å danne nye menigheter. Poenget var at noen var grepet av det de opplevde som Guds sterke inngripen i deres liv, og at noe de anså som tapte åndelige ytringer i urmenigheten nå var kommet til anvendelse igjen. Vekkelsen var i gang!

Men de etablerte menigheter likte lite det nye. De ble motarbeidet, gjort til latter og stedvis anklaget for å være religiøse fanatikere. Den første pinsemenighet så derfor dagens lys allerede 24. april 1908 i Skien, som utbrytermenighet fra baptistkirken. I Kristiania ble det pussig nok ikke dannet egen pinsemenighet før Barratt stiftet Filadelfia i 1916. De hadde imidlertid holdt møter i leide lokaler helt siden 1910. I Trondheim regner man starten på Betel pinsemenighet til 18.1.1920 (Eikin).

Til tross for latterliggjøring og motstand, vokste pinsebevegelsen raskt i årene fram mot Krigen. Dette var imidlertid en generell vekstperiode som hele kristenheten til gode. Vekkelsene på 30-tallet påvirket en rekke menigheter og kirkesamfunn.

Etter Krigen har veksten stagnert noe, og pinsevennene kaller selv denne periode for "sønderknuselsesvekkelsen" fordi den rettet seg innover mot en dypere og mer personlig innvielse i bønn og faste. Perioden var imidlertid også preget av indre motsetninger. Det er i denne tiden at Åge Samuelsen bryter ut og danner menigheten Maran-Ata i Oslo. Det skjedde på slutten av 1950-tallet. Noe senere kom splittelsen med Aril Edvardsen og Troens Bevis i Kvinesdal. Hovedproblemet der var nok uenigheter om organisasjonsform idet Aril Edvardsen ville sentralisere alt og bygde opp en helt parallell struktur til hva menighetene ellers hadde, mens pinsebevegelsens kirkesynet ellers er svært desentralisert, dvs de har et kongregasjonalistisk kirkesyn. I de seneste tiårene kom nye konflikter på grunn av trosforkynnelsen, selv om det i det aller siste der har skjedd sammenslåing mellom pinsemenigheter og trosmenigheter, bl.a. her i Trondheim.

Lære

For å se litt på hva pinsebevgelsen lærer, tar vi utgangspunkt i en form for trosbekjennelse jeg har funnet på nettet hos Menigheten Filadelfia på Sola ved Stavanger (URL: http://home.c2i.net/hheimark/hvavitro.htm). Det er all grunn til å tro at dette er identisk med en slik liste som pinsebevegelsens pastorkonferansen utarbeidet for noen år siden, i følge den pastoren jeg har konsultert. Jeg vil også stedvis trekke inn lignende formuleringer fra noen av de større amerikanske kirkene, nemlig Church of God (URL: http://www.mindspring.com/~cog/decfaith.htm ) og The Foursquare Church. Nedenfor skal vi se på teksten ved å sitere fra den. Så skal vi kommentere de ulike punktene. Jeg sammenligner dette med en tilsvarende tekster fra Santa Cruz Chapel og Bellevue, to av menighetene innen the Foursquare Church (URL: http://www.santacruzchapel.org/believe.html og http://www.foursquare.org/believes.html ).

1. Vi tror at Bibelen er Guds inspirerte ord. Den er vår eneste rettesnor for tro, liv og lære. Alt må derfor prøves på den Hellige skrift som den absolutte autoritet.

Det starter med bibelsynet. Det er uklart av dette utsagnet om man tenker seg en verbalinspirasjon av typen diktatteorien, dvs at hvert enkelt ord i Bibelen er blitt til ved den Hellige ånds inspirasjon. Church of God taler rett ut om "verbal inspiration of the Bible". Foursquare Church har en form som ligner mer på de norske pinsevenner, nemlig kun "The Bible is God-inspired" og henviser til 2.Tim.3.16f som er vanlig å henvise til hvis man har et sterkt bibelsyn.

Dette er et viktig punkt for pinsebevegelsen. Bibelens autoritet er urokkelig. Molland (1976:284) nøler ikke med å kalle bibelsynet fundamentalistisk. Det er påfallende at C.Fr.Wisløff overhodet ikke nevner pinsevennens bibelsyn, antagelig fordi han er helt enig med dem. Om navnet "fundamentalistisk" er riktig eller treffende, er egentlig underordnet, og ordet er blitt vanskelig å bruke i vår tid. uansett har de en sterk tro på Bibelens ufeilbarlighet, og det får konsekvenser for elt annet. For det første blir alt annet underordnet Bibelen. Trosbekjennelser får en mye mer underordnet betydning enn det har i en del eldre trossamfunn. Det betyr imidlertid ikke at de avviser innholdet i f.eks. den oldkirkelige dogmedannelse. De fleste pinsevenner framhever treenigheten som en sannhet, hvilket vi straks skal se. Bibelen blir en rettesnor for alle forhold, noe slikt vi så var tilfelle i den reformerte tradisjonen. I det hele blir bibelhenvisninger svært viktig i begrunnelsen for ulike lærepunkter. Det vil for så vidt være viktig for ethvert kristent kirkesamfunn, men her er det til stede i særlig stor grad. På alle de internettstedene jeg har sett gjennom til nå, er det uten tvil sidene hos pinsevennene som har vært mest spekket med bibelhenvisninger. Deres sterke syn på Bibelen har da også vært en av grunnene til at de har stort sett vært avvisende overfor Kirkenes Verdensråd fordi de mener denne økumeniske bevegelsen er for liberale i bl.a. bibelsyn. Vi står her altså overfor et trossamfunn som uten tvil må karakteriseres som konservativt.

2. Vi tror på Bibelens åpenbaring av Gud som en hellig treenighet, at det er tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Trenighetslæren stadfestes. Dette gjelder nær sagt alle pinsekirker. United Pentecostal Church International, mener derimot noe annet. Først litt om dette kirkesamfunnet (Clabaugh 1997).

Den sier om seg selv at den er blant de raskest voksende menighetsgrupperinger (denominations) i Nord-Amerika. Den oppstod som en sammenslåing av diverse pinsekirker i 1945 og besto da av 617 menigheter, mens den i dag består av 3764 menigheter (churches). De har misjonsarbeid i 131 land, 10000 lisenserte pastorer og regner med at de omfatter 2,3 millioner deltagere verden over. De knytter sine røtter til pinsebevegelsens start i Topeka, Kansas i 1901. De skilte seg imidlertid fra en del andre pinseretninger i 1916 på grunn av to lærestridigheter, nemlig i synet på treenigheten og synet på vanndåpen. De legger veldig vekt på at man skal døpes i Jesu navn, og ikke i treenighetens navn. Ja, det viser seg at de i synes på Gud faktisk er unitarer, dvs at de avviser hele treenigheten. Dermed har de satt seg selv i randen av hele kristenheten. Retningen er omtalt i noen av lærebøkene i konfesjonskunnskap (Borgen/Haraldsø s.249, Molland 1976:285), dels som en gruppering de andre pinsevennene avviser som vranglærere, dels som en svært biblisistisk form for pinsebevegelse, i følge Mollands karakteristikk.

6. Vi tror at bare de som har kommet til personlig tro og omvendelse, skal døpes. Dåpen skal utføres som i apostlenes dager, med full neddykking i vann, og etter Jesu egen befaling i Faderens, Sønnens og den Hellige ånds navn. De troende døpte skal tillegges en nytestamentlig ordnet menighet hvor de undervises, oppbygges og settes i stand for den store oppgaven å vinne andre mennesker for Gud.

I synet på vanndåpen overtar pinsevennene, så langt jeg kan se det, baptistenes dåpslære. Men som vanndåpen heller ikke var det mest sentrale i baptismen, til tross for navnet, så er troendes dåp heller ikke sentrum i pinsebevegelsen, selv om det nettopp er dette som blir det mest hete tema i en samtale mellom pinsevenner og f.x. lutheranere. Det er åndsdåpen og nådegaveutrustningen som følger som viser oss pinsebevegelsens særpreg, ikke at de avvise spebarnsdåpen.

Dåpsformelen er som vi ser trinitarisk, akkurat slik som resten av kirkesamfunnene. Selv katolikkene godkjenner pinsevennenes vanndåp, så lenge den er gjort i trinitetens navn. Vi nevnte imidlertid over, at et større samfunn, United Pentecostal Church International kun døper i Jesu navn. (Det siste forklarer noe jeg stusset på i min egen studietid. Det var enten Wisløff eller Bernt Oftestad som sa at katolikkene likevel ofte døpte konverterte pinsevenner på nytt, fordi man var usikker på om de var døpt i treenighetens navn.)

Selv om Barratt altså ikke i utgangspunktet var døpt med troendes dåp, så er ikke desto mindre dette kravet gjengs blant pinsevenner i dag. De velsigner barna. For norske pinsevenner synes dåpen å være en symbolhandling. Det er ikke frelse i dåpen, men "man døper seg fordi man er frelst", sier man. En pinsevennpastor jeg snakket med la vekt på at vanndåpen ikke bare skjer som en lydighetshandling, men fordi det skjer en begravelse og oppreising med Kristus (Rom.6.4) og slik sett er med i et menneskes frelse. Han ville ikke si at det frelse i dåpen, slik en lutheraner kan uttrykke det, men sa at det er "dåp i frelsen".

7. Vi tror på de grunnleggende prinsipper i det nye testamentet for den lokale menighets ordning, og at de lokale menigheter skal være suverene med full selvbestemmelsesrett. Den lokale menighet kan derfor bestemme seg for og søke å gjennomføre en hvilken som helst virkeplan som den tror er forenlig med Kristi Ånd og vilje. Kristus er menighetens hode.

Her kommer den kongregasjonalistiske kirkesynet klart fram. De er helt selvstyrte. Derfor er det vanskelig å snakke om en pinsekirke i mer overordnet betydning. Her er det imidlertid litt forskjeller rundt i verden. Noen menigheter har mer tro på en tettere organisatorisk sammenkobling enn andre. I Norge holder man altså på den sterkt desentraliserte linjen. Foursquare-menigheten synes f.eks å legge større vekt på organisasjonen. De har et punkt som heter Church relationship som lyder slik: "We believe it is our sacred duty to identify ourselves with the visible Body of Christ."

8. Vi tror at nattverden skal ha sin sentrale plass i menighetens gudstjenesteliv til minne og forkynnelse om Kristi soningsdød. Nattverden er bare for de troende og viser til en dyp forening mellom Kristus og hans menighet.

Her plasserer man nattverden midt i menighetens sentrum. Når det gjelder natverdforståelsen får vi, typisk nok, ikke vite mer enn man kan lese ut av et par bibelsteder. Foursquare-menighetene sier at nattverden er en symbolhandling. Molland (1976:286) sier: "Når pinsevennene formulerer en nattverdlære, pleier den å være zwingliansk. Men når nattverden feires – og den er sentret i menighetens gudstjenesteliv – lyder andre toner i sanger og bønner: pasjonsmystikk, opplevelse av Kristi nærvær og foregripelse av det himmelske måltid." Dette tror jeg bekreftes i læreboka der Andersen og Årdal snakker om brødsbrytelsen som "et eksatologisk måltid som foregriper fellesskapet eller samfunnet i det fullendte Guds rike", … at elementene riktignok er symboler - zwingliansk altså, men så sier de: "Men nattverden er samtidig noe langt mer enn bare en symbolhandling. Jesu nærvær, i henhold til hans eget løfte, og det reelle samfunn med ham understrekes sterkt." (Borgen/Haraldsø s.252). Kanskje ser vi her noen av fordelen med bibelsynet til pinsevennene. På dette punktet lager de ikke teologisk spekulasjon av det vanskelig punkt, slik som man vel må si at både katolikker, lutheranere, kalvinister og zwinglianere har gjort, men leser Bibelen og tar det til seg: "i henhold til eget løfte", hørte vi Andersen og Årdal si, i det de kom ut med noe som ligner det en lutheraner vil kalle en realpresens.

9. Vi tror at enhver troende kan få oppleve Faderens løfte om dåpen i den Hellige Ånd, slik som de kristne opplevde i den første tid. Alle troende bør søke den kraft til liv og tjeneste, og søke den i tro, bønn og hjerterenselse.

Åndsdåpen anbefales på det sterkeste - "kan få" og "bør søke", men det sies ingen ting om at åndsdåpen er en nødvendighet for frelsen eller som et absolutt tegn på frelsen.

10. Vi tror at de åndelige tjenester som Det Nye Testamentet viser oss, skal fungere i Guds menighet på jorden, inntil Jesus Kristus kommer for å hente de sanne troende. Vi tror også at alle de nådegaver som omtales i Det Nye Testamentet, skal være virksomme i menigheten inntil Jesus kommer tilbake.

Det sies ikke direkte, men tradisjonelt har tungetalen vært sett på som den første eller viktigste nådegaven. Church of God sier rett ut at etter Åndsdåpen følger tungetalen som et første bevis derpå (initial evidence). Santa Cruz er adskilling mindre spesifikk på hvilken nådegave som utdeles, ja om den må utleveres i det hele tatt: "The contemporary availability of the gifts of the Spirit as outlined in 1 Corinthians 12:1-11": At noe er tilgjengelig er adskillig mindre krevende enn at det er et bevis. I læreboka kommer det også fram at det er nyanser i synet på tungetalens nødvendighetskarakter. "Barratt så på tungetale som det normale ledsagende tegn, men innrømmet muligheten for unntak. … Lewi Pethrus, sier at tunger som tegn aldri har vært gjort til et lærespørsmål." (Borgen/Haraldsø s.249). Det siste må da gjelde i den svenske pingtskyran, for vi ser altså at det på amerikansk mark er variasjoner her. Bellevue kirken har i sin trosformulering en lignende vag formulering som Santa Cruz der det snakkes mer generelt om nådegavene. I en nærmere utlegning om "The Baptism in the Holy Spirit" (URL: http://www.bellevue4square.org/Principle%2011.htm) sies det imidlertid rett ut på spørsmålet "Must I speak in tongues?": "Yes, it is important!".

Til tross for variasjoner omkring tungetalens nødvendighet, er tungetalen likevel det fremste karakteristikum ved pinsebevegelsen, selv om denne ytringen i senere tid også finnes i en rekke andre kirkesamfunn. Man knytter til bibelsteder som Rom.8.26 der det tales om Ånden som går i forbønn for oss, når tungetalen skal begrunnes bibelsk. Et annet viktig sted er beretningen om den første pinse:

"Tungetalen opplevde man første gang på pinsedag i Jerusalem (Apg. 2)", sier den norske pinsebevegelsen (URL: http://www.pinsebevegelsen.no/hvem.html)

Det er da viktig å være klar over at tungetale ikke bare en uforståelig tale som krever tydning, men åndsfylt tale. Pinseunderet slik beskrevet i Apg.2 inneholder nemlig ikke noe om tungetale som uforståelig tale, men som å tale på et for taleren fremmed språk med for noen hørere et forståelig språk. De tilreisende tilhørere i Jerusalem hørte nemlig evangeliet på sitt eget morsmål. Likevel er det først og fremst den uforståelige tale som må tydes som normalt regnes til tungetalen, og denne omtales andre steder i NT, fx 1.Kor.12.

11. Vi tror at menigheten hovedoppgave, i følge Jesu misjonsbefaling, er å lede andre mennesker til tro på Jesus og gjøre dem til hans disipler. Det skjer ved aktiv evangelisering på menighetens eget hjemmefelt og ved utsendelse av misjonærer.

Her er vi tilbake til kristelig fellesstoff, i alle fall slik mange innen de andre kirkesamfunnene ser på sin oppgave.

12. Vi tror på Kristi komme for å bortrykke de troende til himmelen, deretter hans gjenkomst for å opprette et tusenårig fredsrike på jorden, og så den endelige dom: en evig fortapelse for de vantro og en evig herlighet for de troende.

Her er vi ved annet særpreg ved pinsebevegelsen, nemlig vekten på de siste ting, på eskjatologien. Ikke så at andre kirker ikke snakker om dette, men her tillegges det større vekt enn i mange andre samfunn, selv om det også finnes samfunn som legger enda mer vekt på det, slik som adventistene.

Læren om tusenårsriket har vært gjenstand for mye debatt i kirkens historie. Church of God-kirken snakker om "the premillennial second coming fo Jesus". Ordet "premillennial" antyder at det også kan finnes noen postmillenister. Noen mener nemlig at Jesu annet kommet vil skje etter tusenårsriket som da forstås som en slags gullalder på jorden. Begge disse forståelsene, som vi med et fellesord kalles millenisme (mille = 1000 på latin) eller chillianisme (kilo = 1000 på gresk), beror på en bokstavelig forståelsen av oppfyllelsen av Åp.20 (A.Morgan Derham i: Douglas s.659). Innen Den norske kirke har millenismen vært lite utbredt, men fremtredende personer som prof. Ole Hallesby og biskop emeritus Erling Utnem er millenister (Utnem 163).

Når det gjelder dommen, er pinsebevegelsen på linje med de fleste andre kirkesamfunn. Church of God har på dette punktet: "bodily resurrection; eternal life for the righteous, and eternal punishment for the wicked." Legg merke til at de følger 3.artikkel i Apostolicum i de to første leddene, men tilføyer så den negative variant: evig straff for de onde. Santa Cruz og Bellevue snakker her om helvete: "We believe in … lieteral … hell" (Santa Cruz) og "Hell - … place of eternal tornment for all who reject Christ as Saviour" (Bellevue), mens altså våre norske pinsevenner ikke maler ut hva fortapelse er for noe. Tro nå ikke at pinsevennene er de eneste som er spesielt klarttalende på dette med fortapelsen. I CA XVII står det noe helt tilsvarende: "men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende."

Møteform

Pinsebevegelsen legger vekt på at de har en åpen møteform som både er tilpasset målgruppene og er fri for liturgi og fast møteform. Likevel sier de at hovedinnholdet er "sang, bønn og tale" (Hvem..) Graden av frihet kan sikkert diskuteres og vil sikkert også variere, men all erfaring tyder på at dersom man ikke vil dyrke tilfeldighetene og den planløse, utmeisler det seg etter hvert en erfart god møteform som i praksis fungerer som en ramme som i praksis likevel er en liturgi, - en ledelse. De har nettopp en ledelse og orden, men er åpne for personlige uttrykk som bønn og tilbedelse.S øndagsmøtene retter seg til to grupper. Formiddagen retter seg mot den indre menighet og skal fungere trosoppbyggende. Kveldsmøtene retter seg utad og ønsker å utfordre til å ta personlig standpunkt til Jesus.

Utadrettet virksomhet

I kanskje større grad enn de fleste andre kirkesamfunn, legger de vekt på utadrettet virksomhet, både av evangeliserende og diakonal karakter. Som eksempel på det siste, kan vi nevne Ludvig Karlsens Evangeliesentre for rusmisbrukere.

Pinsevennene har en betydelig misjonsvirksomhet i en rekke land, særlig i den tredje verden. Dette er en av grunnene til den betydelige vekst på vedensplan som pinsebevegelsen opplever.

Forholdet til trosmenighetene

Senere har det skjedd andre avskallinger og stridigheter rundt i forbindelse med trosbevegelsen. Av alle de menigheter som har måttet "avgi" folk til trosmenighetene, har det nok i særlig grad "gått ut over" pinsebevegelsen, nettopp fordi de allerede i utgangspunktet har et sterkt syn på åndens gaver og ekstraordinære religiøse ytringer. Den viktigste forskjellen på pinsebevegelsen og trosmenigheten er, så langt jeg kan skjønne, er i og for seg ikke disse religiøse ytringsformer, men organisasjonsformen.

Pinsemenighetene er nemlig selvstyrte, autonome størrelser. De har altså et kongregasjonalistisk kirkesyn. Dertil er de internt synodale og presbyterianske. Dvs at de oftest har et eldsteråd, men dette er kun for et råd å regne. Menighetsmøtet, demokratisk satt sammen, er nemlig øverste organ. Det finnes kontakt mellom pinsemenighetene, men dette er bare for å samordne felles oppgaver, som for eksempel misjonsarbeidet. I Norge er det PYM som organiserer dette.

Nettopp den demokratiske struktur tror jeg er en viktig grenseoppgang mot trosmenighetene som i betydelig grad er styrt av den karismatiske leder, dvs hyrden har stor innflytelse. Hvor vidt hyrden er innsatt av menigheten eller hyrden har innsatt seg selv, kan vel være så ymse innenfor trosmenighetene.

En pinsebevegelse er mer enn et kirkesamfunn

Spør du en informert pinsevenn hvor mange som tilhører pinsebevegelsen på verdensplan, sier hun en halv milliard, og at tallet er stadig økende. Men da regner de med alle de som har en pinsebevegelseslignende forståelse av åndsdåpen og de karismatiske gaver. Da regner de bl.a. med 20 millioner karismatiske katolikker.

Pinsebevegelsen er nemlig først og fremst nettopp en bevegelse, en visjon som man ønsket for hele Guds folk, uansett konfesjon. Nå var ikke tiden moden for 90 år siden at de ulike kirkene skulle ta inn over seg denne strømningen uten å avvise den. Derfor måtte de danne egne menigheter. Men når den karismatiske vekkelse slo inn over kirkesamfunnene fra 70-tallet hva Norge angår, så var dette i bunn og grunn en svært beslektet strømning, men som da lot seg innordne innenfor kirkesamfunnene, selv den katolske kirke. Til dette tallet 550 000 000 som jeg har sett et sted, regner man derfor alle de karismatiske kristne verden over, selv om nok majorteten av disse er "rene" pinsevenner, for å bruke et slikt uttrykk. Pinsebevegelsen er derfor mer en åndsstrømning innen Kirken enn det er et bestemt kirkesamfunn.

Til slutt et raskt stopp ved mine kategorier for tilblivelse av kirkesamfunnene. Er det snakk om restaurasjon eller modernisering? Opplagt restaurasjon. Pinsebevegelsens ånd er til de grader å gjenskape den nytestamentlige menighet og dens strukturer, som de mener ble undertrykt i århundrer. Samtidig ønsker de ikke å være restaurerende i større grad enn nødvendig. Hos Bellevue Forusquare Gospel Church sine internettside (URL: http://www.bellevue4square.org/belief.htm ) fant jeg følgende megetsigende slagord som sier litt om hvordan de ønsker å praktisere sin restauratoriske tro:

In Essentials - Unity, In Non-essentials - Liberty, In All Things - Charity

Fotnoter

1) Datoene for åndsdåp (7.10.1906) og tungetale (14.11.06) følger Molland 1976 s.280. Andersen og Årdal i Borgen/Haraldsø s.246 legger åndsdåpen og tungetalen til 15.11.06. Usikkerheten om det var 14. eller 15.nov lar seg forklare ut fra at Barratts gjennombrudd som tungetaler begynte rett før midnatt. Barratts datter, Solveig, skriver nemlig slik om denne hendelsen: ""Guds Ånd var merkbart til stede. Barratt følte hvordan Ånden tok tak i taleorganene, men det kom ikke en lyd. Like før midnatt ba han en nordmann som ofte hadde vært med på vekkelsesmøtene i Los Angeles, om å legge sine hender på hans hode. - Prøv å tale, sa nordmannen, men Barratt mente at Gud selv måtte drive talen frem. Det skulle ikke være noe humbug eller menneskelig hjelp i dette. Plutselig så de som var til stede, en krone av ild over hans hode og en ildtunge foran den. I samme nå begynte ilden å brenne i Barratts bryst, og han brøt ut i tunger. Det var mange som så dette røde, sterke lys, men Barratt så det ikke selv." (etter Haddal, s.126)

Felles litteratur for "Kirkesamfunnene"

© Svein Sando, førstelektor (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no
Statisk meny · Dette er en statisk forenklet utgave av et databasebasert nettsted · Dynamisk meny

Valid HTML 4.01!