Tanker omkring lek og teologi

Skrevet av Svein Sando etter en tankefull skitur alene på Høvringen 21.2.1999 (Kongen er 62 år i dag)

 

Robert Neale sier at den rette respons overfor det hellige er den religiøse, som er noe annet enn den profane (som trekker seg tilbake i arbeidet) og det magiske (som bruker det hellige til egen fordel). Den religiøse respons er også den lekne som gir seg det hellige i vold, dog slik at det overmannes av den fascinerende siden uten samtidig å fornekte den skremmende. Svaret er derfor ikke å gjøre noe overfor det hellige, men å la det hellige gjøre noe med seg.

David Miller sier i tilknytning til Mk.10.15 at leken leker med mennesket, ikke omvendt. I tilknytning til Mt.11.16f/Lk.7.32 sier han at problemet med barna som ikke vil danse er at de handler på voksent vis.

Harvey Cox sier at det lekne inneholder fantasiens evne til å sprenge de grenser som empiriens verden setter. Slik sett er leken skapende fordi den tenker seg noe som ikke nødvendigvis er, men det som kunne tenkes å være.

Jürgen Moltmann kaller sin bok om lek noe slik som "de første frigjorte av skapningen".

Jesus sier: Ingen kan komme inn i Guds rike uten å bli som barn. (Mk.10.15, Lk 18.17)

Hva vil det si å bli som barn? Verset har med frelse å gjøre. Hvis vi bruker Neale, så er det barnlige å gi seg det hellige i vold uten å ville ha makt over det og uten å trekke seg tilbake til arbeidet. Skimter vi her en avvisning av gjerningsrettferdigheten? Viser barnet oss at det lar seg gripe av det hellige, av Guds rike, uten baktanke om å gjøre noe annet enn å la leken leke med en, dvs å la Gud nærvær virke i oss.

Kan kristenlivet være løssluppent i en annen forstand av ordet enn det dagligdagse? Jesus ville sett fanger fri (Lk 4.18). Paulus snakker også om den kristne frihet (Rom 8.21, 1Kor.8.9, 1Kor 10.29, 2Kor 3.17, Gal.2.4, Gal.5,1+13). Består friheten i å la den leken som Guds preeksistente Sønn lekte (og leker) når han skaper? JFr. Ordspr.8.30f. Hvis det ikke er vi som leker men leken som leker med oss, så fastholdes det passive som også er frelsens ypperste kjennetegn mot all selvrettferdighet. Den lekne tar dessuten seg selv lite høytidelige, hvilket også er viktig for frelsesforståelsen.

Poenget er derfor ikke at vi som voksne plutselig skal begynne å leke. Poenget er at vi skal slutte å være så seriøse og selvhøytidelige som enten arbeider oss til himmelsk verdighet (hvilket er umulig) eller manipulerer det hellige for derigjennom å viser for oss selv at vi har Gud på vår side - hvilket er like umulig. Det lekne gir seg leken i vold, dvs Ånden i vold. Den lar Gud handle med seg, og bekymrer seg ikke for morgendagens oppgaver. Hvis Jesus setter fanger fri, så setter han oss fri fra noe. Hvis vi er skapt i Gud bilde og er medskapere, så er skapelse og lek nesten identiske fenomener, ifølge Ordsp.8.30f. Hvis lek er fantasiens grensesprengende nyskapelse så jo det helt parallelt til skapelse. Derfor evangeliet om Frelsen i Jesus Kristus et evangelium om å få lov til å bli som barn i holdning til Gud og livet og virkeligheten, og derigjennom forme livet ved å la Gud virke i oss. Da er det Guds ansvar hva som så skjer, ikke vårt.

Litteratur

Cox, Harvey (1970) The Feast of Fools. A Theologicsl Essay on Festivity and Fantasy. Harvard University Press. Cambridge, Massachusetts

Miller, David L. (1970) "The Kingdom of Play: Some Old Theological Light from Recent Literature" i: Union Seminary Quarterly Review. Volume XXV. No. 3 Spring 1970. New York

Moltmann, Jürgen (1971) Die ersten Freigelassenen der Schöpfung. Versuche über die Freude an der Freiheit und das Wohlgefallen am Spiel. Chr.Kaiser Verlag. München

Neale, Robert E. (1969) In Praise of Play. Toward a Psychology of Religion. Harper & Row Publishers. New York, Evanston, London.
© Svein Sando, førstelektor (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no
Statisk meny · Dette er en statisk forenklet utgave av et databasebasert nettsted · Dynamisk meny

Valid HTML 4.01!