Toleranse

av Svein Sando, 2000 

Toleransens historie 

Toleransens historie starter som den religiøse toleranses historie. Dette er ikke så underlig all den stund livssyn i større eller mindre grad gjør krav på universell sannhet. Det som startet som en kamp for religiøs toleranse utviklet seg til å gjelde generell toleranse.

Den religiøse toleranses historie i Europa starter egentlig først med Martin Luther som i 1521 påberoper seg samvittigheten som appellinstans i sin strid med Den romersk katolske kirke. Tiden var likevel ikke moden for en generell individuell samvittighetsfrihet i trosspørsmål. Ved religionsfreden i Augsburg i 1555 ble den enkelte fyrste gitt frihet til å velge blant to religionsformer: romersk katolsk eller luthersk. Men innbyggerne i det enkelte fyrstedømme måtte bekjenne samme tro som fyrsten. Derimot ble det gitt en viss frihet for enkeltborgere å skifte fyrstedømme. Fremdeles var det vanskelig å tenke seg at det gikk an for et samfunn å bestå dersom det var uenighet også med hensyn på kristendomsvariant. Ved freden i Westfalen i 1648 ble toleransen utvidet til å gjelde kalvinismen også. Dessuten ble det slutt på krav om troslikhet mellom fyrste og innbyggere.

Selve ordet "toleranse" (tåle, holde ut), ble visstnok brukt første gang i 1554 av Sebastian Castellio i boka De haereticis non puniendis (Om ikke-straff av kjetterne). Foranledning var anti-trinitarianeren Miguel Serveto som i sin bok De trinitatis erroribus (1531) hevdet, som tittelen sier, at kirkens treenighetslære er feil. Han kom i diskusjon med reformatoren Jean Calvin og var dristig nok til å reise til Genève der Calvin regjerte sin gudsstat. Dette endte tragisk. Serveto ble arrestert og etter en kort rettssak ble han og hans bøker brent på bålet i 1553. Castellio ble så opprørt over behandlingen av Serveto at han skrev sin bok der han sier at kirken ikke må ta dommens dag på forskudd. Kjettere bør tåles, og heller forsøkes vinnes tilbake ved rett kristen livsførsel og nestekjærlighet overfor kjetterne. (Molland s.323, Thorbjørnsen s.26)

Med pietismen (16- og 1700-tallet) ble toleransen faktisk ytterlig utvidet, fordi denne retningen flyttest fokus fra ytre kirketilhørighet til "hjertets" personlige forhold til Gud. Man kan si at pietismen dermed representerer en strømning som nok hadde klare tanker om hva det gode liv er, men som samtidig i alle fall i prinsippet bare krevde etterlevelse av denne pietismens moral av de som hadde dette rette hjerteforhold til Gud, dvs som av frihet hadde sluttet seg til den pietistiske bevegelse. I praksis kunne nok likevel mang en pietist kreve og arbeide for at hele samfunnet skulle følge denne moral, men det er så langt jeg kan se det egentlig en inkonsekvens i forhold til eget system.

To samfunnsmodeller

Liberalt samfunn - "det gode liv" er prinsipielt udefinert

Liberal betyr fri. Det brukes ofte om systemer som gir maksimal frihet i utfoldelse av virksomheten.

Liberalisme som politisk/ideologisk system er preget av minimal innblanding i enkeltpersoner gjøren og laden. Statens oppgave er tvert i mot å sikre enkeltpersonens rettigheter til utfoldelse. Det betyr at staten verner eiendomsrett og sørger for innbyggernes sikkerhet (forsvar og politi), samt sørger for en lovgivning og håndheving av den som er i tråd med denne liberale grunnholdning: maksimal frihet (helst) uten at det skal skade andre.

Man vil oppmuntre og legge til rette for det gode liv, men innholdsbestemmer ikke hva det gode liv er. Det er det opp til den enkelte å gjøre og å utfolde så lenge det ikke er til skade for andre. Dvs en viss skade for andre kan man "tillate" dersom det skjer innenfor visse spilleregler der alle prinsipielt stiller likt. Man kan konkurrere på like vilkår, men enhver konkurranse har vinnere og taper og slik sett medfører det i praksis at folk kommer ulikt ut innenfor et liberalt samfunn. Enhver er sin lykkes smed. Staten skal bare legge til rette grunnstrukturene slik at denne etterfølgelse av ens "lykke" ikke får urimelige negative følger på andre lykkesmeder.

Dette betyr at selv et liberalt system må sett grenser for frihetsutfoldelsen.

Historisk oppstår de egentlige første liberale samfunn i og med de amerikanske og franske konstitusjoner på slutten av 1700-tallet. Vesteuropeisk og nordamerikansk tradisjon har siden dette som hovedtendens og i større eller mindre grad hatt det liberale samfunn som ideal, samtidig som det finnes klare eksempler på det motsatte innenfor disse, for eksempel Nazi-Tyskland.

Livssynsforankret samfunn - "det gode og onde liv" innholdsbestemmes (i varierende grad)

Et samfunn som definerer seg positivt i forhold til et bestemt livssyn (kristendom, marxisme, islam osv), vil være mer opptatt av å realisere det man ideologisk mener må være det gode liv, enn å gi innbyggerne full frihet til å definere det gode liv selv. Man antar altså at "det gode liv" i det minste til en viss grad er noe objektivt noe som ligger der som et ideal som samfunnet og enkeltmenneskene bør søke å nå.

"Det klasseløse samfunnet" er et slikt mål som i hvert fall på paroleplanet var helt styrende for hvilke plikter og rettigheter enkeltmennesket hadde i et marxistisk samfunn. I ekstrem forstand kan man si at både marxismen og nazismen i praksis kom til å sette statens ideologi og formål over enkeltmenneskets ønsker og behov. Den individuelle frihet var innskrenket til å gjelde innenfor områder som var uvesentlige for statsideen eller som fremmet statsideen. Det var altså snakk om frihet innenfor ganske smale rammer, og med stor sjanse for å misforstå hvor disse rammene gikk og dermed ufrivillig komme i konflikt med staten.

Samfunn med klar forankring til en religion vil også kunne oppvise beslektede trekk med det som er nevnt over. Til tider kunne trykket mot de som øvrigheten mente levde det onde livet, blir svært stor slik at det skjedde regelrette forfølgelser med mål å utrydde de av samfunnet enten ved bortvisning eller død. Dette behøvde ikke alltid være direkte påvirket av ting innen religionen, men vel så ofte grunne seg i et samfunnssyn der man ser på uenighet i de grunnleggende spørsmål som umulig å leve med uten at hele samfunnsstrukturen rakner.

Det moderne norske samfunnet er både liberalt og formelt livssynsforankret (Grl §2). Det gode liv defineres også et stykke på vei av en del politiske ideologier (og dermed partier) i det norske samfunnet. Dette er særlig tydelig for de sosialistiske partiene, selv om dagens Arbeiderparti viser er større grad av liberalitet enn fx på 50-tallet.

Ulike varianter av 'toleranse'

Å tåle

Toleranse betyr egl. å tåle, å holde ut. Toleranse forutsetter standpunkt, for ellers er det ingen ting å tåle. Toleranse betyr ikke at alt er like gyldig, men motsatt:

  1. Det er lov å mene og ytre (1): "at noe er mer gyldig eller sant enn en annen påstand"
  2. Det også er lov å argumentere mot denne ytring (1)
  3. Men for å argumentere mot må man også forsøke å forstå hvorfor og hvordan denne ytring (1) er blitt til.
  4. Det er ikke lov å motarbeide, trakassere eller forfølge personen som hevder slike ytringer (1).

Material og formal toleranse

Harkianakis

"Hva er toleransens gjenstand?" En sak, et syn, en person? Det siste:

Thorbjørnsen

Den intolerante toleranse

Litteratur

Molland, Einar (1976): Kristenhetens kirker og trossamfunn. Gyldendal norsk forlag. Oslo.

Thorbjørnsen, Svein Olaf (1984): "Hvem er tolerant? Om kristen toleranse og intoleranse". I: Svein Olaf Thorbjørnsen (red.): Når troen anklages. Land og Kirke/Gyldendal Norsk Forlag. Oslo

Wyller, Egil A. (1975): "Du lyt tåle det, Blessomen" I: Gjerningsord. s.21-22. Johan Grundt Tanum Forlag. Oslo.
© Svein Sando, førstelektor (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: seserstatt dette bildet med tegnet krøllalfadmmh.no
Statisk meny · Dette er en statisk forenklet utgave av et databasebasert nettsted · Dynamisk meny

Valid HTML 4.01!