Barns religiøse spørsmål

Et resymé av kap. 3 i H.K.Sødahls Kristen tro og tradisjon. Referansene i parentes er til sidetall i førsteutgaven (1999). I forhold til andreutgaven (2003) trekker man fra 10 sider.

• Førskolelæreren har ikke rett til å avvise eller nekte å snakke med barnehagebarna om religiøse spørsmål når barna selv tar initiativet til det. Dette gjelder også i barnehager som har strøket andre ledd i formålsparagrafen. (69)
• 75% av førskolelærerne synes det er vanskelig å svare på barns religiøse spørsmål. (69)
• Noen er engstelige for at svarene deres skal bli forkynnende, andre for at de ikke har nok kunnskap selv eller for at de kommer i konflikt med det foreldrene mener. (69)

3.1 Hvor ofte spør barna? (70)

• Samtaler om religiøse spørsmål og livsspørsmål kan være med på å gi barn grunnlag for å utvikle en livsanskuelse. (70)
• Dersom de ansatte i barnehagen verbalt eller nonverbalt har signalisert at de ikke har lyst til å snakke om religiøse spørsmål, kan det føre til at barna ikke lenger spør. Dette er en uprofesjonell holdning. (70)
• Barn som har opplevd imøtekommenhet og respekt, vil spørre igjen. (70)
• Når det foreligger store variasjoner innenfor samme geografiske område i hva man kan registrere av barns spontane spørsmål knyttet til religion og livssyn, henger det antagelig sammen med variasjoner i de ansattes holdning til religion. (71)

3.2 Hva spør barn om? (71)

• Hartman fant ut at forskjellen på barn og voksne spørsmål knyttet til religiøse spørsmål og livsspørsmål, ligger mer i uttrykksmåten enn i selve innholdet. (71)
• Mange vil kanskje si at hvorfor-spørsmålene knyttet til lidelse, meningsløshet, ondskap og død er de vanskeligste. (71)
• I Leer-Salvesens materiale er hvorfor-spørsmålene relativt sjeldne (ca 20 %) i forhold til hvordan-spørsmålene. Dette kan henge sammen med at barn har vansker med uttrykke seg om mer abstrakte spørsmål, jfr. utviklingspsykologene Harms, Goldman og Fowler. (72)

3.3. Noen vanlige svartyper (73)

• ”Spør hjemme!” Dette er fristende siden foreldrene har hovedansvaret for å veilede i livsspørsmålene. Men sett fra barnets synsvinkel er dette neppe særlig tilfredsstillende, og kan føle seg avvist. Det går an å undre seg sammen med barnet uten å måtte komme fram til et fasitsvar. (73/74)
• ”Noen tror det ene, andre noe annet!” På den ene siden kan dette uttrykke respekt for ulike syn, men igjen kan barnet oppleve dette som ikke å bli tatt på alvor. Det kan lett oppfattes som en avvisning. (74)
• ”Ingen vet helt sikkert / jeg vet ikke.” På en måte er dette et vanntett svar når det gjelder religiøse spørsmål og livsspørsmål, men igjen kan det oppleves avvisende for barnet, særlig hvis det blir en vane å svare slik på slike spørsmål. (75)
• ”Hva tror du selv?” Også her slipper førskolelæreren å gi sitt personlige svar som evt. kan kollidere med foreldrenes, men barnet spør kanskje nettopp fordi det ikke vet og vil ha hjelp til å finne ut av ting. Førskolelæreren bør gi barnet konkret stoff det kan reflektere over og være villig til å gi av seg selv i dialogen, og ikke utelukkende overlate prosessen til barnet. (75)
• ”Jeg vet / tror at …” Det vil antagelig være nærliggende å gripe til dette for førskolelærere som selv har en klar trosoverbevisning i den ene eller annen retning, men det er ikke sikkert at førskolelæreren skal kjøre ut med sin egen oppfatning under alle forhold. Det er viktigere å prioritere barnets behov framfor eget markeringsbehov. Vis respekt for meningsmotstandere. (75/76)

3.4 Momenter til de som skal svare… (76)

• Analyser spørsmål og situasjon. Jorunn Fougner understeker at det er viktig å analysere det konkrete spørsmålet og den situasjonen det oppstår i. Noen barn spør fordi de er i tvil, andre for å prøve ut grenser, og noen igjen fordi de vil ha oppmerksomhet. (77)
• Snakk sant. Det kan være forskjell på en naturvitenskapelig sannhet og en religiøs sannhet. Ikke knus en god og trygg forestilling, men prøv gjerne samtidig å hjelpe barnet fram mot en mer realistisk forståelse. Narreløsninger og halvsannheter er neppe gode løsninger på sikt. Man behøver ikke alltid si alt som er sant, men likevel så mye at barnet opplever å bli respektert med sitt spørsmål. (78/79)
• Vis respekt for barnet og den måten barn formulerer seg på. Barn tenker og uttrykker seg ofte konkret om spørsmål som voksne mener må forstås i overført betydning eller lignende. Svar med et språk som barnet forstår. (79/80)
• Ta hensyn til barnets hjemmebakgrunn. Man er forpliktet på å oppdra barna i samsvar med foreldrenes ønsker så langt det er mulig – også på det livssynsmessige området. (81)
• Vis til Bibelen. I stedet for å være personlig, kan man vise til kildene for den kristne tro, Bibelen, dersom det er relevant. Dette er en god strategi både for den førskolelærer som selv er troende kristen og den som ikke er det. (81)

3.5 Forberedelse (82)

• De voksne i barnehagen har en påvirkerrolle, men denne bør være preget av åpen autoritet. Det innebærer at
  • man aksepterer at førskolelæreren er en autoritet for barnet,
  • man snakker om det man står for og er villig til å begrunne dette,
  • man innrømmer når man er usikker,
  • man ikke skjuler at andre kan se annerledes på ting,
  • man respekterer andres standpunkt,
  • man respekterer at barna etter hvert får egne standpunkter
• Førskolelæreren må arbeide med egne holdninger og stryke basiskunnskapene om de religioner som er representert i barnehagen. Det er en fordel å avklare eget trosstandpunkt for da er det lettere å snakke med andre om tro/ikke-tro. Det viktigste er likevel evnen til å undre seg sammen med barnet. (82)

© Svein Sando, førstelektor (associate professor) DMMH  - tlf. 73 80 52 26 - fax: 73 80 52 52 - e-post: sesdmmh.no

Statisk meny · Dette er en statisk forenklet utgave av et databasebasert nettsted · Dynamisk meny